Glede, solskinn og bølgeskvulp i Port-la-Nouvelle

Under blå himmel og varmende sol, til lyden av bølgeskvulp og måkeskrik, våre blikk, rammet inn i mørke solbriller, festes mot havet, mot de dansende blå bølgene som kaster seg ut mot sanden før de sakte trekker seg tilbake, igjen og igjen.

Se, så fint det glitrer der hvor solstrålene treffer overflaten.

Med nakne skuldre og sandalkledde føtter, utnytter jeg denne fine sommerfølelsen, disse tjueni plussgradene som vi har blitt så heldige å få. Stranden kaller, jeg føler meg fristet til å pakke ut min rosa badedrakt fra kofferten, legge fra meg sandalene i bilen, løpe mot bølgene, kjenne sanden mellom tærne og la vannet kjøle ned den varme kroppen min. Likevel lar jeg være å bytte til badetøy. Jeg beholder sandalene på, og holder meg unna det store blå. Det kan da ikke være mer enn seksten grader i vannet?

Parasoll

Vi ser på livet rundt oss, vi kjenner på den gode atmosfæren. Glade mennesker med solbriller, hatter og under parasoller. Solskinn har en oppmuntrende effekt på folk flest, spesielt på tidlige vårdager som denne, årets første flotte dager etter flere uker med vind, regn og gråkledd himmel.

Selvsagt har det vært noen unntak, sporadiske solskinnsdager. Men tjueni grader er en helt annen liga, tjueni grader er sommer. Og sommer er den beste lykkemedisinen jeg vet om.

Langs strandkanten spaserer vi og titter på menneskene rundt oss. Kjærestepar og vennegjenger på tur med hver sin is i hånda, joggende kvinner i fargerike tights, og barn som leker i sanden, den gylne sanden ved Middelhavets kyst.

Nå har vi tatt en liten svipptur innom Narbonne Plage før vi kjører videre til neste strand og neste by, Port-la-Nouvelle, der hvor vi skal spise lunsj og spasere langs vannet og bort til det store fine fyrtårnet. Der hvor han og jeg skal nyte det å bare være tilstede, være sammen, uten planer og uten hastverk. Han og jeg, sammen i en fremmed havneby flere kilometer unna vårt hjem. På dagstur, på søndagstur under deilig vårsol.

Jeg blir så glad av dette været, denne skyfrie himmelen, denne tidlige sommerfølelsen som har omfavnet meg så kjærlig. Å bo i Sør-Frankrike har definitivt sine fordeler, lange somre og tidlig vår, milde vintre og nesten eviggrønn natur. Nesten.

IMG_20190331_174555

I Port-la-Nouvelle promenerer vi langs vannkanten i retning det røde og hvite fyrtårnet. Ved tårnet sitter en gruppe tenåringsgutter i badetøy, klare til å stupe, klare til å våge seg ut i det kalde vannet for å ta årets første bad. Fire av dem utfordrer den femte til å være førstemann uti. Kom igjen, da, roper den ene gutten. Du er vel ikke en pyse, erter en annen. Steinene som guttegjengens flip-flop kledde føtter balanserer på, der hvor de har tenkt å hoppe fra, er alle fulle av kråkeboller. En av guttene kommenterer dette, han er redd for å tråkke på deres lange sorte nåler. Men de hopper, den ene gutten etter den andre, bare sekunder senere jamrer de seg og spurter opp til overflaten for å pakke seg inn i håndklær. Vannet er iskaldt.

Til venstre for det store fyrtårnet, skimter vi nok et fyrtårn. Et som er grønt. En seilbåt passerer forbi, min kjære mener jeg bør fotografere båten og fyrtårnet sammen. Dette motivet hadde sett fint ut som postkort, sier han. Eller som et maleri, foreslår jeg.

Seilbåt

Vi spiser lunsj på en stor utekafé ved strandpromenaden. Selv bestiller jeg iste og lammespyd med koriander, han bestiller en pils og spiser blåskjell i hvitvinssaus. Her kunne jeg blitt sittende i timevis, her i denne lille fredelige havnebyen kunne jeg fint blitt værende i en hel uke.

Bare havet, han og jeg.

Advertisements

Helgetur langs Middelhavets kyst: Dagstur til Sète

At himmelen skulle være så grå og at tordenværet er på vei, det passer meg egentlig bare utmerket, her jeg sitter innenfor hjemmets fire vegger og gnir meg i øynene, trøtt som jeg er etter endt arbeidsdag og livets mange kjedsommelige rutiner.

Vivement le week-end, repeterer kollegene mine støtt og stadig, som en evig påminnelse om hvor lite de alle ønsker å sitte på kontoret fra morgen til kveld, fem dager i uka. De sukker, de stønner, og de scroller på mobil. Jeg tar meg ofte i å gjøre det samme, selv om jeg egentlig trives helt greit med den jobben jeg har.

Og så er det jo forsåvidt ganske viktig for livsgledens skyld å ha noe å se frem til. Noe som gir deg sommerfugler i magen. En spennende grunn til å telle ned dagene, timene, minuttene. En fin notat på kalenderen. Helg.

Min kjære og jeg hadde ikke rukket å være hjemme mer enn én uke (etter en herlig bursdagsfeiring i Roma) før vi hoppet inn i bilen og rullet ut på nye eventyr – i retning Middelhavets kyst og finere vær.

Rundt to timer tok det oss å komme frem til den koselige lille havnebyen Sète. For anledningen hadde jeg pyntet meg med en marineblå kjole som lenge hadde ligget i klesskapet på vent til å bli tatt i bruk, spart til en spesiell anledning.  For meg, som kommer fra en kystby og savner havet, med en lengsel som gror seg større og større for hver eneste dag – ja, for meg er en helg ved kysten den perfekte anledning til å kle seg pent og feire livets glade dager.

Vi parkerte og sjekket inn. Femti euro for en natt med frokost inkludert, på et nedslitt og gammelt ibis hotell med hyggelig resepsjonist som drømmer om å reise til Norge for å se nordlys og fjorder. Overrasket ble hun, da jeg fortalte henne hvor dyrt det dessverre er å feriere i vakre Norge. Fordi her i Frankrike, utenfor de største og mest kjente byene, er det jo faktisk ikke spesielt dyrt å spise ute, overnatte på hotell eller benytte seg av kulturtilbud og spennende aktiviteter.

Vi la igjen bagasjen på rommet, fylte opp vår felles vannflaske og forlot rommet til fordel for å utforske byen som var første ledd av helgturen vår. Neste dag skulle vi til stranda, og videre til et av mine favorittsteder i Frankrike; nydelige Montpellier.

Første gjøremål på lista; utepils. Serveringsdamen syntes det var spennende med besøk fra Toulouse – og enda mer spennende var det for henne at jeg ikke engang kommer fra Frankrike. Med et ønske om å gjøre Sète til en destinasjon vi vil se tilbake på med et smil og gode minner i bakhodet, påtok hun seg rollen som turistinformasjon og anbefalte både det ene og det andre. Dessverre var det begrenset hva vi ville få tid til, nå som det snart allerede var kveld, men vi takket for tips og vennlig service.

Vi spaserte langs havnen, til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp. Forbi båter i ulike størrelser, i retning fyrtårnet. Takket være instagram og trender på sosiale medier, har også Sète fått seg bokstaver som former byens navn – strategisk plassert ved siden av det store fyrtårnet, med havnens mange båter i bakgrunnen. Jeg, som alle andre, tryglet om å bli tatt bilde av, der jeg poserte sammen med bokstavene SÈTE, mens kjæresten himlet med øynene over hvor teit det hele var.

Kvelden avsluttet vi på et vis som selv han ikke kunne klage på – med fransk gastronomi og deilig vin på en av byens desidert beste restauranter (L’Arrivage). Og definitivt byens mest kreative spisested – noe de også omtaler seg selv som. Vegetarisk forrett i form av squash blomster, én i fritert variant og én komplett blomst stappet med godsaker, etterfulgt av kjøttbasert hovedrett (skogsdue) og deilig dessert med kirsebær, sorbet, kjeks og mousse. Der og da kunne jeg sverge at det å ha noen ekstra kilo på kroppen ikke gjorde noen ting, ettersom det tross alt var forårsaket fortryllende måltid som dette.

gastronomisk veggismat

Fredag. Jøss, det var jo bare fredag. Helgen var såvidt begynt og jeg, jeg var allerede langt, langt borte fra alt som omhandlet kontorarbeid. Flere kilometre fysisk, flere tusen mil, mentalt.

blå kjole

middelhavskysten

havneby frankrike

natur

fyrtårn frankrike

fyrtårn sete