En annerledes Nyttårsfeiring- bisous fra Pézenas

De siste to ukene har vært både travle og fredelige, ikke minst har juletiden vært sosial og fin, vanvittig fin. Endelig har jeg fått kjenne på litt etterlengtet kvalitetstid med andre mennesker. Mine svigerforeldre var for anledningen kommet på besøk fra Paris for å feire både jul (en koselig hyttetur i Pyreneene) og nyttårsaften sammen med Julien og meg på det franske sørvestland.

Klemming har vi vært forsiktige med og de første samtalene bar, som forventet, preg av to måneder med brakkesyke og nesten et helt år uten noe annet å prate om enn økende smittetall, frykten for en ny nedstenging og strengere corona-restriksjoner.

Nyttårsaften, la Saint Sylvestre, etter å ha ventet utålmodig i en evighet, fikk vi på torsdagskvelden endelig tatt farvel med år 2020. Et år preget av nedstenginger og sosial distansering, et år hvor flere av oss ikke har fått sett våre familier og venner, et år hvor romantikken har gått i dvale og kjærestekvelder knapt har kunnet strekke seg utenfor leilighetens vegger, et år hvor alt ble digitalisert fra tidlig vår og ingenting lenger ble tilgjengelig utenfor internettets boble. Arbeidslivet inkludert. Det føles rart å tenke på hvordan jeg første halvdel av året jobbet hjemmefra, før jeg etter sommerferien ikke lenger hadde en jobb å gå til i det hele tatt.

Det hele bekrefter bare hvor uforutsigbart alt sammen er, hvor lite kontroll man faktisk har over eget liv, egen livssituasjon, tryggheten, sikkerheten og selv de små gledene som man gjerne tar for gitt.

For to uker siden fikk jeg altså for første gang på flere måneder endelig pratet ansikt til ansikt med andre mennesker enn Julien. Endelig. Ja, om man da ser bort ifra smalltalk med frisøren, neglteknikeren og diverse butikkansatte og kaffebaristaer.

Disse to ukene har flydd forbi, og vi har rukket å hygge oss både på fjelltur, grensehandel, vingårder og i favorittbyen til Molière, med overnatting i bygningen som regnes som et av de viktigste landemerkene i sentrum av Pézenas.

Under portforbud og strenge restriksjoner, hvor barer og restauranter har holdt stengt siden oktober, skålte vi med champagne og vinket au revoir til et vanskelig år som vi alle vet vil få rikelig med plass i historiebøkene, et år som sannsynligvis også vil inspirere en rekke filmskapere og romanforfattere i flere tiår frem i tid.

Vi pyntet oss i pent tøy og dekorerte det dukkledde bordet med fine servietter og blinkende lys. “Santé“, jublet vi og hevet våre glass fulle av champagne. Små kanapeer stod plassert på bordet, sammen med noen skiver pâté en croûte (butterdeig med kjøttfyll) med fyll av fasanfilet og hasselnøtter, og små spyd med foie gras, skiver av andefilet og svisker.

Videre ble det servert østers, og blinis med kaviar og crème fraîche, før vi gikk videre til kveldens hovedrett (fasan i cognacsaus og potetstappe). Vi tok en pause fra måltidet for å spille Trivial Pursuit og nøt like før midnatt hvert vårt glass rødvin, hver vår kopp kaffe og konfektbiter fra en chocolatier i en av handlegatene i Pézenas.

En nyttårsfeiring uten fyrverkeri, uten glitter og glamour på cabaret, uten dansegulv eller kunstneriske småretter servert på fin restaurant, likevel en nyttårsaften verdt å huske. En hyggelig kveld i godt selskap, feiret i kongelige omgivelser, en 180 kvadratmeters leilighet i et hjemsøkt bygg fra 1600-tallet, ja, det skjedde så mye rart der at jeg velger faktisk å tro at Hôtel D’Alfonce fortsatt er bebodd av noen som ikke klarer å gi slipp på vår verden, noen som ønsket å kommunisere med oss (jeg vil fortelle mer om dette i et senere innlegg).

Like før midnatt startet nedtellingen, “cinq, quatre, trois, deux, un“, før vi i kor jublet ordene “bonne année” og åpnet nok ei flaske champagne for å feire det nye året, den nye starten, det som forhåpentligvis vil bli et mye bedre år enn hva 2020 skulle vise seg å bli.

For første gang på flere år har jeg droppet både nyttårsforsetter, ønsker for det kommende året og andre planer enn fjorårets utsatte.

Hva enn 2021 vil bringe får bli en eneste stor overraskelse.

En romantisk kveld med Michelinstjerne-middag

Til jul ga jeg min kjære et ganske spesielt gavekort, en helaften med ni-retters middag og tilhørende vinpakke hos Sept, en moderne Michelinstjerne-restaurant i sentrum av Toulouse.

Med dette gavekortet reserverte vi et bord for to, vi hadde bestemt oss for den tjuesjette mars, da vi hadde store planer om å feire våre fem år som kjærester.

Men, i mars kom coronaen og samfunnet ble totalt nedstengt.

Ingen restaurantbesøk, ingen mulighet til å feire noen andre steder enn hjemme, gavekortet ble lagt på is.

I går kveld, åtte måneder etter jul, fikk Julien endelig tatt i bruk dette gavekortet som jo var en like stor glede for meg som for ham, en gave fra meg til oss begge. Den lille luksuriøse restauranten Sept ligger vis-à-vis den flotte basilikaen Saint-Sernin, et av byens mest kjente landemerker.

For anledningen pyntet jeg meg med rød kjole og røde pumps, han med hvit polo og marineblå shorts. En solfylt sommerkveld som vi med stor takknemlighet så frem til å nyte, med champagne til apéritif før et stjernevinnende ni-retters måltid ble servert.

Skåling og feiring

Vår første smakebit, kveldens første lille kunstverk, bestod av røkt Burrata-iskrem med vegetabilsk kull og olivenolje, en liten appetittvekker med en underlig gråfarge, fløyelsmyk konsistens og god kremet smak.

Burrata med vegetabilsk kull

Servitøren plasserte deretter et lite skrin foran oss på bordet, og åpnet nederste skuffe hvor to tarteletter med flamberte sardiner hvilte på en seng av linser. Personlig liker jeg ikke smaken av sardiner, men på restauranter som dette smaker jeg likevel absolutt alt i håp om at enhver ingrediens kan smake godt om den bare er tilberedt på et spennende vis, av noen som virkelig har peiling på mat, noe en stjernekokk selvfølgelig har.

I øverste skuffe lå fire tyntskårede skiver norsk fenalår, noe som selvfølgelig fikk meg til å smile og bryte ut “ja, fenalår kjenner jeg godt til”. Snikskrytende forklarte jeg at jeg er norsk, noe som fikk servitøren til å smile henrykt. Hun spurte meg om hun uttalte ordet riktig, det gjorde hun. Fenalår.

Fenalår

Fra sardiner (som dessverre fortsatt ikke falt i smak) og norsk spekemat til en vegetarisk smaksopplevelse. Sørfranske tomater tilberedt på flere ulike måter; confit, soltørket, marinert, fermentert, presset, skummet og servert sammen med en gin-basert Bloody Mary. Forfriskende, lett pikant og sommerlig!

Tomat på ulike måter

Kveldens neste smakebit forførte våre neser med sin intense duft av røkt timian. Tynne røkte skiver biff fra Kagoshima i Japan, biffbuljong med shiitake og laurbærblader og en baozi (dampet bolle) med fyll av stekt oksekinn. Saftig og mørt kjøtt i fin harmoni med sine røkte urter og shiitakesopp.

Japansk biff

Enda en fransk-asiatisk fusjon ble servert som neste smårett, japanske somen-nudler med kantarellsaus og ristede hasselnøtter, en saus så god og nudler så delikate at jeg gjerne kunne ha spist fire porsjoner til. Minst.

Nudler kantarellsaus

Fra kantareller og hasselnøtter beveget vi oss videre til havet, med flyndrefilet på hvite bønner, servert med russisk kaviar og mousse av Veuve Clicquot fra 1986.

Flyndre og kaviar

Vi fikk deretter servert kveldens første dessert, sorbet av rødbeter og vodka, servert med ferske røde og gule rødbeter, knasende karamell og crumble av mørk sjokolade. Rødbetenes jordaktige smak i kombinasjon med søt karamell og sjokolade ble litt for merkelig for meg, Julien var heller ikke overbegeistret. Dessverre.

Dessert rødbeter

Neste dessert kunne jeg derimot ha forsynt meg fra flere ganger, hadde muligheten vært der. En deilig mandelterte med matcha og sjokolade, en himmelsk avslutning på et nydelig måltid.

Mandelterte

Det vil si, avslutning før den definitive avslutningen, servert i det som lignet et smykkeskrin i velour, lå to sjokoladekuler med fyll av sjokolademousse og tørket chili.

Sjokoladekuler

Fint er det å kunne unne oss selv og hverandre slike spesielle matopplevelser fra tid til annen, både her i Toulouse og utenfor byen vår. Gjerne skulle jeg ha likt å besøke også noen av stjernerestaurantene der hjemme i Norge…om muligheten en dag byr seg (og coronaen gir seg).

Rød sommerkjole

Nytt og gammelt i Sarrant og enda flere solsikkeenger

På vår forrige helgetur i det vakre Gers og den tidligere provinsen Gascogne, lot vi de sene ettermiddagstimene lede oss til den historiske landsbyen Sarrant, som sammen med vårt forrige landsbybesøk, har fått en velfortjent plass på lista Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Ei liste som for øvrig er veldig lang, hvor hver eneste region har sine flotteste landsbyer representert på assosiasjonens offisielle nettsted. Mange av disse besøkes flittig av både franskmenn, utenlandske turister og hobbyfotografer, mens andre, som både Sarrant og Lavardens, har en mer anonym status.

Målet mitt er å gi dem alle den oppmerksomheten og kjærligheten de fortjener.

Kirketårn

Vi entret landsbyen gjennom en hvelvet byport fra 1300-tallet. Middelaldersjarm, moderne kunst og sørvestfransk gastronomi er nøkkelordene som beskriver Sarrant, en gammel landsby full av stilig gatekunst og små kunstgallerier, selv en egen bok-kafé, i sentrum.

Landsbyen ligger dessuten i et område kjent for sin produksjon av sørvestfranske spesialiteter på tradisjonelt vis, produkter som blant annet selges fra små butikklokaler på ulike gårder langs landeveiene i nærheten av Sarrant.

Landsby Sarrant

Gers er definitivt et departement du burde besøke om du ønsker å smake ekte regional cuisine etter franske bestemødres oppskrifter, helt uten innflytelse fra det moderne kjøkken. Cuisine sans chichi som de sier på fransk, ujålete mat. Ønsker du moderne, kreativ fusjonsmat vil du selvfølgelig finne også dette i Gers, akkurat som alle andre steder i Frankrike, gastronomiens land.

Mange av de mest autentiske tradisjonelle restaurantopplevelsene, comme chez mamie, vil du finne enten i små landsbyer eller bortgjemt der ingen skulle tru at nokon kunne drive restaurant.

Tips: Det jeg pleier å gjøre for å finne frem til slike restauranter, er å titte på Google Maps, zoome inn på området jeg ønsker å besøke, taste inn “restaurants” i søkefeltet og bla gjennom de mange spisestedene som dukker opp i søkeresultatet, lese anmeldelser og titte på bilder. Å reservere bord er som oftest en god idé, spesielt i helgene.

Sarrant utsikt

Nytt og gammelt. Sarrant er en såkalt bastide, en befestet landsby. Steinhus, fargespreke murhus og hus i bindingsverk bygget side om side, noen av dem dekorert med gatekunst, sammen omkranser de den flotte Saint-Vincent kirken, et historisk monument som ble gjenoppbygd og utvidet etter religionskrigene.

Landsbyen Sarrant

Vi trasket rundt fra gate til gate før vi til slutt tok oss en tur opp til toppen av det historiske tårnet for å se den fine utsikten over landsbyen. Det store landemerket, Saint-Vincent kirken, stod stødig som et midtpunkt blant de mange sjarmerende husene. I det fjerne kunne vi skimte åkre, gule blomsterenger og store, grønne trær under en solfylt himmel full av tykke hvite skyer.

Franske landsbyer

Da vi forlot Sarrant, før vi dro hjem igjen til Toulouse, kjørte vi videre forbi flere flotte blomsterenger, nydelige solsikkeenger som bekreftet nok en gang hvor malerisk det franske landskapet er. Om jeg hadde hatt et snev av kunstnerisk talent, ville jeg ha reist gjennom denne regionen, mitt vakre Occitanie, med lerret og pensler på slep. Jeg ville ha malt naturens skjønnhet, de flotte fargene, og gjort mitt beste forsøk på å formidle alle følelsene det gir meg å få lov til å observere dette på nært hold.

Men jeg er ingen Monet, min kreativitet strekker seg ikke lenger enn til kameralensen og til tankene som føres ned på digitalt papir. Mine mange tanker, denne uskyldige gleden, kan jeg få lov til å dele alle disse landsbyene og det vakre landskapet i Gers med hele verden?

Fascinerende er det hvordan solsikkene snur seg etter solen, fra øst til vest og tilbake igjen når mørket legger seg over landskapet. Tournesol, er deres franske navn, et navn som beskriver nettopp disse bevegelsene.

Vi parkerte bilen ved en liten landevei hvor solsikker smykket begge sider av den smale asfaltstripen. Med fotoapparatet mellom hendene, knipset både Julien og jeg en rekke bilder av de vakre gule blomstene der de stod i fin kontrast til den klare blå himmelen.

I en tid hvor skuffelsene renner inn på rekke og rad i rekordfart, dag etter dag, er det fint å kunne sette mobilen på lydløs, ignorere mailboksen og gjemme seg bort i pittoreske omgivelser.

Solsikkeeng

Saint-Vincent kirken

Kirkebygget

Veggkunst

Fargerike hus

Utsikt landsby

Gastronomi, kjærlighet og første mann til mølla i Lyon

Fredag kveld.

Iført varm fuskepels og støvletter i semsket skinn, var jeg klar for å møte kulden jeg trodde ville ha en tydelig tilstedeværelse på disse første november-dagene, her i Lyon, storbyen som ligger vest for de franske alpene. På fjellet snør det garantert, hadde vi reist på helgetur til alpene ville vi nok fått kjenne på kulden, den som enda ikke har rukket å komme seg frem til Lyon, på fjellet ville det vært nødvendig å pakke seg godt inn i varmt tøy, sannsynligvis med ullundertøy og tykke sokker. I Lyon ble vi møtt med tolv grader og grå himmel, høstvær, ingen regn, ingen vind, bare grått og mildt.

Etter å ha blitt transportert med tog fra flyplassen, og deretter reist videre med t-bane, ankommer vi stasjonen ved navn République, området hvor vi skal bo de neste to døgn. Ut av t-banen, opp trappen og inn gaten til høyre. Der står min kjære og jeg foran en moderne høyblokk på fem etasjer, store balkonger står vendt mot gaten, vi skal på besøk til kjæresten min sin studiekamerat fra de glade dagene på ingeniørskolen i Paris, vi skal overnatte hos ham og hans samboer.

Ved den høye jernporten som skiller uvedkommende fra blokkas beboere, blir vi møtt med kyss på kinnene og spørsmål om flyturen, om været der hjemme på våre sydvestlige kanter, om jobb, hva vi driver med, om vi trives. Kusinen til han vi er kommet for å besøke, skal også overnatte hos dem i natt, hun er politikvinne, jøss, tenker jeg, av en eller annen grunn blir jeg svært fascinert men også en smule redd hver gang jeg møter en politibetjent, til tross for at jeg ikke har noe som helst å skjule.

Leiligheten er stor, nyoppusset og moderne, stor stue med hvite vegger pent dekorert med fine malerier, motiver som blomster og dyr, malt i nyanser av grått og blått, stuen er fargekoordinert med disse maleriene, grå skinnsofa, lysegrå kommode i tre, blå pyntegjenstander, kjøkkenet er helt nytt, hvitt, tre hvite vegger og én mørkeblå vegg som bryter opp alt det hvite, det sterile. Selv på toalettet henger et grått og hvitt maleri over en lysegrå kommode. Ingenting er overlatt til tilfeldigheten i dette hjemmet.

Min kjære og hans kamerat, prater løst og fast om alt som har hendt siden de så hverandre sist, alt bortsett fra dette tabuemnet som definerte slutten på hans tid i Paris, og starten på hans nye liv i Lyon. En affære gjennom et helt år, kjærlighet som blomstrer på feil sted til feil tid, et dårlig utgangspunkt med en likevel happy ending. Han stråler av lykke, om det er Lyon eller kjærligheten som er hovedårsaken, om det er befrielsen, en kombinasjon av alt, det er det nok bare han som vet, hun er forresten en helt nydelig person, denne kvinnen, hennes myke stemme, snille og omsorgsfulle væremåte, hun virker tvers gjennom god.

Sammen med samboerparet og politikusinen, tar vi t-banen de fire stasjonene inn til kjernen av gamlebyen, for å spise middag på en bouchon Lyonnais, betegnelsen for den tradisjonelle lyonnesiske typen bistro.

Les Lyonnais

Vi spaserer over en stor åpen plass, La Place Bellecour, som sies å være den femte største av slike i Frankrike. Plassen blir brukt til byens mange store arrangementer, får vi vite, min kjære spør om også byens julemarked vil avholdes her, men julearrangementet er det en annen åpen plass som har ansvar for, en triveligere og noe mer intim plass, blir vi fortalt.

Utenfor bistroen har det allerede formet seg en kø. Spisestedet tar ikke reservasjoner, men baserer seg på “førstemann til mølla”-prinsippet. En sur herremann bryter denne regelen og dytter alle unna, som en bulldozer, han kjefter og sier vi står i veien, vi som så høflig står på rekke i kø, uten å ergre oss så altfor mye over situasjonen, han har reservert bord, sier han, det går ikke ann å reservere bord her, men han har reservert, påstår han. En servitør møter ham i døren, rister på hodet og beklager, han må stille seg i kø, akkurat som alle andre, forteller han, men herremannen godtar ikke et nei, han kverulerer, lydnivået øker, restaurantens gjester stirrer og hvisker, seg i mellom, servitøren gir etter og lar herremannen og hans to døtre få et bord likevel. Han kommer sikkert til å spytte i mannens suppe, spøker politikvinnen. Alle i køen ler, og håper hun har rett.

Les lyonnais

Tjue minutter står vi i kø, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, er det jo noe som heter. Den samme servitøren som måtte lide kjeft fra herremannen, smiler og ønsker oss velkommen, han beklager for ventetiden, fredagskvelder pleier som oftest å bli ganske travle, forklarer han, en karaffel fylt med vann plasseres på bordet, menyene deles ut, vi bestiller en flaske rødvin, Côte du Rhône, og får servert en skål fylt med sprøstekt baconsvor, en liten appetittvekker for å gjøre ventetiden lettere for rumlende mager.

Innbakt spekepølse

Både min kjære og jeg ønsker å smake byens lokale spesialiteter, og starter den tre-retters lyonnesiske opplevelsen med en saucisson de Lyon, lokal spekepølse, husets variant er innbakt, servert i rødvinssaus. Til hovedrett får jeg servert en annen lokal spesialitet, Le Tablier de Sapeur, oksefett fra magepartiet, panert og servert med husets hjemmelagde tartarsaus, en merkelig matopplevelse. Desserten er også lokal, rød praliné er en lyonnesisk spesialitet, så i kveld er det pralinerterte som nytes som en fin avslutning.

En liten spasertur gjennom gamlebyen føles deilig etter dette store, spesielle måltidet, denne kulturelle opplevelsen som er så viktig i en by som denne, Lyon, som tross alt er gastronomiens hovedstad, her i Frankrike. Byen har flere Michelinstjerne-restauranter enn noen annen fransk by, dessuten må det nevnes at den deilige vinen fra Rhône-Alpes området, ja, den burde høre hjemme i et hvert vinkabinett.

Vi vender tilbake til leiligheten, spiller brettspill til langt ut på natten med kjæresteparet og politikusinen, vi drikker flere kopper med rykende varm te av forskjellige slag, smått begynner det å krible i magen, jeg gleder meg til morgendagens sightseeing og kveldens Dita Von Teese-burlesque show.

Fuskepels

Praliner