Takknemlighet, positivitet og lørdager som denne

Lørdagen og søndagen suste forbi, i motsetning til disse arbeidsdagene, mine to siste uker før jeg lar fremtidens hånd lede meg bort fra komfortsonen og inn i det ukjente. Verden ligger for mine føtter og jeg gleder meg faktisk til å gripe alle de nye mulighetene som kommer min vei, jeg gleder meg til å tilegne meg ny kunnskap og møte nye utfordringer. 

Godt har det vært å diskutere med venninnene mine, med familien min og samboeren min, takknemlig er jeg også for alle støttemeldingene jeg har fått av dere lesere etter forrige innlegg.

Jeg nøt den solfylte lørdagsformiddagen på utekafé sammen med to venninner, samtlige hadde vi pyntet oss i lett og luftig sommertøy. En middelmådig iskaffe slukket tørsten, uendelig tørst som man gjerne blir på slike varme solskinnsdager. Det triste regnværet som dempet stemningen hele forrige uke var nå milevis unna Toulouse.

Sammen med mine venninner Lisa og Elisabeth, to franske kvinner med noen av de mest internasjonale fornavnene som finnes, pratet jeg om jobbsituasjonen min, om coronakrisen, om bryllupet og brudekjolen og gifteringene og alle de andre utfordringene jeg har møtt den siste tiden.

Jo mer jeg pratet, desto mer innså jeg hvor stort behov jeg faktisk hadde for å lufte alle disse tankene mine for andre enn familien og forloveden min. Også mine venninner hadde behov for å dele sine bekymringer, sine tanker rundt fremtiden, en fremtid som for oss alle er et eneste stort mysterium akkurat nå.

Utover lørdagskvelden dro Julien og jeg videre til restaurantkjeden Les 3 Brasseurs for å hygge oss med et lite restaurantmåltid til en overkommelig pris. Vi ville kose oss, men samtidig være varsomme med pengebruken, med tanke på at vi sammen med hans foreldre har reservert bord for torsdagskvelden på en av byens mer sofistikerte restauranter, Au Pois Gourmand, hvor vi vil feire bursdagen til min kommende svigerfar, to måneder på etterskudd.

Neste dag, på fredag, skal vi jo dessuten dra på helgetur til Limoux hvor vi vil handle inn vin til bryllupet, rødvinen La Butinière fra vingården Anne de Joyeuse, en av våre felles favoritter som vi oppdaget under vår forrige tur til Limoux.

Jeg ser frem til å besøke vingården igjen, fint vil det også bli å besøke byens sentrum, slappe av på en uteservering ved Place de la République, med et glass vin og et stort spekefat foran oss på bordet.

Flammk

Hos restaurantkjeden Les 3 Brasseurs, som for øvrig ligger i nærheten av flyplassen og ikke i sentrum av Toulouse, spiste jeg en helt grei flammkuchen, eller flammekuche som de sier på fransk, en spesialitet fra grensetraktene mellom Tyskland og Frankrike (Alsace). Jeg mimret tilbake til smakene av bacon og munster-ost, den klassiske varianten, slike spiste jeg mange av da jeg ferierte i Strasbourg og Colmar sammen med min mor for noen år siden.

Også i Tyskland har knasende gode flammkuchen stått for flere av mine fine smaksopplevelser, da på julemarkedene i Berlin og Køln, hvor jeg har kost meg med ulike varianter, både vegetarisk, klassisk og pikant med chili og chorizo.

Flammekuche

Hos Les 3 Brasseurs valgte jeg en såkalt flammekuche poulet césar, inspirert av cæsarsalat med kylling. Julien bestilte hamburger til seg selv, sammen med triste pommes frites, sannsynligvis direkte fra frysedisken, servert uten ketsjup, sennep, majones, noe som helst.

Vi droppet dessert og fortsatte heller lørdagskvelden hos det lokale mikrobryggeriet BBT, hvor vi nøt hver vår halvliter, en syrlig aprikosøl til meg og en blond Ale til ham, vi skålte og lo, der vi mimret tilbake til ungdomstiden og delte morsomme historier fra våre liv på hver vår kant av Europa før skjebnen førte oss sammen i Praha en snøfylt vinterkveld.

Deilig var det å lufte tankene og tilbringe formiddagen sammen med mine venninner, enda deiligere var det å varme lattermusklene sammen med min kjære, en forfriskende avslutning på en fin dag.

I kjølvannet av alt som har hendt den siste tiden, er det ingenting som gleder meg mer enn å være sammen med dem jeg er glad i, dem som vil meg vel, mennesker som får meg til å huske at jeg ikke er alene.

Utedt

Advertisements

Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Lunsj i Port Grimaud og forelskelse i nydelige Bormes-les-Mimosas

Torsdag. Vi pakker koffertene, tømmer kjøleskapet og forlater vårt lille krypinn på landet til fordel for vår neste destinasjon og nok en leilighet i fredelige omgivelser, enda lenger sørøst på den Franske Riviera.

Ikke fikk vi tid til å besøke hverken Toulon eller Hyères i løpet av de tidligere tre dagene av ferien, men til gjengjeld har vi besøkt flere flotte og mindre kjente småsteder i nærområdet, som blant annet den nydelige middelalderlandsbyen Le Castellet, de koselige små havnebyene Bandol og Sanary-sur-Mer, i tillegg har vi tilbrakt en hel dag ute i den skjønne naturen på øya Porquerolles. De større byene og alt det fine dem har å by på, får jeg heller spare til en senere anledning.

De neste tre nettene skal vi bo på et lite leilighetskompleks med tilhørende svømmebasseng, vi skal overnatte i en landsby som heter Le Rouret, like utenfor parfymehovedstaden Grasse.

Linbluse

En kjøretur på nesten to timer brytes opp med to spennende småbybesøk, først til idylliske Bormes-les-Mimosas, en gammel by i typisk sørøstfransk stil, med sine små murhus i varme nyanser av lys oransje og gul, med sjarmerende gågater og smug hvor man kan gjemme seg bort blant vakre blomster og palmetrær. Hvert eneste gatehjørne er dekorert med blomster i friske, flotte farger og små restauranter pryder små passasjer og deres brede steintrapper med sine dukkledde bord. 

Blomstervegg

Bormes-les-Mimosas er for de fleste franskmenn mest kjent for sin avsidesliggende holme som huser den statlige boligen Fort Brégançon, som siden Charles de Gaulle sin tid, har blitt brukt som offisielt feriested for alle franske presidenter som alle har pusset opp og ommøblert etter eget ønske, den nåværende presidenten har i tillegg bygget svømmebasseng på tomten.

Franske Riviera by

Selv holder vi oss i sentrum av lille Bormes-les-Mimosas, hvor vi fotograferer de nydelige blomsterdekorerte sidegatene, hvor vi drømmer oss bort til lyden av vann som renner fra dekorative fontener, og til lyden av musikk som spilles fra restaurantlokaler og små kunstgallerier.

Bormes-les-Mimosas

Vår bil står parkert ved et nydelig utsiktspunkt, et siste inntrykk før vi reiser videre for å spise lunsj ved i Port Grimaud, en liten havneby som ligger sju kilometer vest for Saint Tropez. Byen ble bygget så sent som på 60-tallet, konstruert med kanaler og små broer som i Venezia, med pastellfargede små hus bygget i den typiske arkitekturstilen for sørfranske havnebyer.

Sjarmerende havneby

Et tre-retters lunsjmåltid nytes på restauranten Lou Gâté, vi har fått bord på den lille uteserveringen, med fin utsikt mot vannet. 

Fylte pastaskjell

Jeg bestiller dagens forrett, fylte pastaskjell med ricotta og tomat, filet av Black Angus og potetstappe med sort trøffel til hovedrett, og klassisk crème brûlée til dessert.

Biff og trøffelpotetstappe

Vår sjarmerende servitør ligner på den franske skuespilleren Vincent Cassel med sitt brede smil og glimt i øyet, han spøker og skaper god stemning, vi koser oss alle på høyt nivå.

Crème brûlée

Servitøren river i stykker en halv baguette som han kaster ut i vannet. Plutselig ser vi bevegelse på vannoverflaten, vannet spruter, store mørkebrune fisk dukker opp fra ingensted, de hopper og plasker, brødbitene blir borte i et jafs. Som vanlig lar jeg meg fascinere av naturens overraskelser, jeg underholdes av aktiviteten i vannet, og glemmer totalt bort å prate med Julien og hans foreldre.

Sentrum port Grimaud

Etter lunsj spaserer vi gjennom det lille sentrumsområdet, før vi kjører videre i retning Grasse og Le Rouret, hvor planen er å hoppe uti det store svømmebassenget omtrent umiddelbart etter henting av nøkler til leiligheten.

Oppblåsbar donut

Et svømmebasseng som vi dessuten ender opp med å få gleden av å bruke helt for oss selv fra sent på ettermiddagen til tidlig på kvelden. En oppblåsbar smultring flyter på vannet, mitt indre barn ser på den med store øyne, jeg åler min voksne kropp inn i bassengets rosa donut og storkoser meg.

Flere bilder fra Bormes-les-Mimosas…

Små passasjer

Smågater

Skilt by

Bormes-les-Mimosas byen

Småbyer Frankrike

Spisesteder smug

Butikk

Utsikt Bormes-les-Mimosas

Feriebilder

…pluss noen bilder fra Port Grimaud

Havneidyll

Havneby port Grimaud

Pastellfarger hus

Pastellhus

Port Grimaud inngang

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa