Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Venninner

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

Passasje kloster

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Kloster Albi

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Fransk hage

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Selfie Frankrike

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Smilet

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Utested

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

Las Tapas Locas

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Drueranker bakgrunn

Albi Berbie-palasset

Tarn elven

Albi hus

Bakgrunn

Advertisements

Vennebesøk fra Paris og dagstur til Albi

Takknemlig og glad er jeg, for at vi har slike gode venner som kan ta seg tid til å komme på besøk til oss fra Paris. Daniela og hennes samboer Thomas kom på fredag med tog til Toulouse for å tilbringe helgen sammen med min kjære og meg. Akkurat som den helgen da de sammen med et annet vennepar var på besøk hos oss i fjor sommer, gledet vi oss nok en gang til å vise dem enda mer av alt det fine la ville rose har å by på.

Med festlige planer for lørdagskvelden, så vi frem til å vise våre venner noen av byens stiligste cocktailbarer og spise tapas på et av våre mange favorittsteder. Vi gledet oss også til å slappe av og kose oss med en velsmakende søndagsbrunsj i nabolaget. En dagstur til nydelige Albi hadde vi også lovet å ta våre gjester med på, den vakre byen som mine foreldre forelsket seg i da vi ferierte sammen i påsken.

Vennetur

Fredagens sene ettermiddagstimer gikk til mathandel, rydding og vasking. Kun når vi venter besøk vasker vi så nøye at man skulle trodd det var landets president som var invitert på overnatting hos oss. På kjøkkenet kokkelerte vi sammen, quiche med chorizo og paprika, vi laget spansk tortilla med løk, Julien laget sin berømte guacamole, vi satte frem en skål med chips, grønne oliven og spekepølse med skogsopp.

Sammen med våre venner, som vi ikke hadde sett siden vi i slutten av juni dro til Paris i forbindelse med Rammstein-konserten, ble vi sittende ute på balkongen til langt på natt, vi pratet om alt som har skjedd i våre liv siden sist, min venninne delte en rekke interessante historier fra hennes jobb som markedssjef for en internasjonal startup-bedrift, min kjære og jeg pratet for det meste om vårt fremtidige bryllup, og om de mange fine stedene vi nylig har besøkt i det store spennende Sør-Frankrike.

Neste dag våknet vi til en kjølig morgen, grå himmel og truende skyer, høsten har offisielt inntatt Toulouse. Energien ladet vi opp over hver vår kopp kaffe og hver vår skvett appelsinjuice, sammen med matrester fra gårsdagen, quiche og oliven til frokost. Ut døra og inn i bilen, i retning Albi, den lille sørvestfranske byen full av spennende severdigheter, kjent for sin historiske katedral og sine flotte utsiktspunkt.

Albi katedralen

Verdens største mursteinkatedral, den vakre Cathédrale Sainte-Cécile, ble som planlagt vårt første stoppested i byens sjarmerende sentrum. En av sørvestlandets mange perler, smilende observerte vi våre venner der de fotograferte nydelig arkitektur og vakre detaljer, en katedral som først ble konstruert sent på 1200-tallet, og fullført to hundre år senere,  heldige er vi som kan komme tilbake hit fra tid til annen, for å beundre slik en viktig del av denne regionens kulturhistorie.

Orgel katedral

Ved foten av katedralen, på Place Sainte-Cécile, spiste vi lunsj på et av de mange spisestedene som omkranser monumentet, et helt alminnelig måltid, andepølse og aligot (potetmos laget med store mengder ost og hvitløk). Alle nøt vi hvert vårt glass rødvin til maten, vin fra Gaillac, en tjuetre minutters kjøretur unna, deilig fyldig vin med en aroma av modne kirsebær og solbær.

Aligot

I andre etasje satt vi, diskusjoner om alt fra politikk og miljø til feriedestinasjoner og cocktailbarer, jeg tittet på dessertmenyen selv om jeg absolutt ikke kunne tenke meg å spise dessert akkurat nå. Likevel fristet det veldig å bestille fiolmilkshake, min nye favorittsøtsak, delt førsteplass med den deilige desserten banoffee, som dessuten også var å finne på restaurantens meny.

Min venninne tilbød å spandere lunsjmåltidet på Julien og meg, en takk for at dem fikk overnatte hos oss, hun satte pris på at vi tok dem med på dagstur til nydelige Albi. Videre skulle vi nå til Pont-Vieux-broen for å nyte flott utsikt, og deretter trekke innover mot sentrum igjen for å besøke klosterhagen, handle et par høstplagg fra små lokale boutiques, og beundre den eventyrlig vakre hagen som tilhører Berbie-palasset (Jardins du Palais de la Berbie).

…mer om det i neste innlegg.

Hvit bukse

Gamlebroen

Albi utsikt

Arkitektur Albi

Katedral

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt

Tankene og jeg vandrer i Toulouse

Denne uken har vært forholdsvis bisarr, annerledes, jeg tar meg selv i å overtenke, revurdere beslutninger jeg har tatt, filosofere over meningen med livet, over kjærligheten, over mine evner til å klare meg selv uten å måtte føle meg avhengig av andre. Noe har forandret seg, jeg vet ikke hvorfor.

Det er lørdag, nok en lørdag hvor jeg våkner opp og ligger våken alene, mens han sover ved min side. Nok en lørdag hvor han og jeg vil spise frokost sammen, før jeg, alene, drar på kafé eller på spasertur, eller tvinger ham til å bli med på enten det ene eller det andre, når han egentlig føler seg aller mest komfortabel i godstolen foran TVen.

Jeg rydder bort brød og pålegg, går over kjøkkenbenken med en klut, jeg tar oppvasken og slenger på meg yttertøy og pakker laptopen ned i vesken. En trivelig liten kaffebar ligger en drøy kilometer unna leiligheten.

Jeg forteller ham at jeg skal dit for å skrive videre på disse novellene jeg jobber med, inspirert og motivert, jeg trenger litt tid for meg selv, for å jobbe med disse tankene, forsøke å plassere dem, bearbeide dem, er det ikke egentlig ganske utrolig hvor terapeutisk en kaffekopp og et tastatur kan være?

På kafeen sitter jeg ved et høyt bord, med dataskjermen som et beskyttende skjold foran meg. Ved bardisken sitter to amerikanere, jeg vet de er amerikanere da de ved flere anledninger nevner det for både hverandre og overfor den franske baristaen. Ved et bord lenger unna sitter en familie med voksne barn, ved et annet sitter et eldre ektepar, begge ikledd dekorative skjerf og briller. Ved det siste bordet som ikke står tomt, sitter en mann og en kvinne med hendene foldet og øynene lukket, en bønn?

Jeg skriver. Den franske baristaen serverer meg en kaffe latte og et glass vann. Hennes blikk vender seg mot min laptop. Vous étudiez, spør hun, jeg forklarer at jeg ikke studerer, at jeg har som hobby å skrive noveller og dikt. Hun smiler, vous écrivez, jubler hun, og ønsker meg til lykke med inspirasjonen. Jeg rødmer. Disse ordene må ha vært nok til å få henne til å tro at jeg er en suksessfull forfatter, at dette livet jeg lever er et usedvanlig spennende liv, en forfatters liv, romantisert, slik man ser dem fremstilt på film.

Jeg undrer om hun ser for seg at jeg bor i en chic leilighet i byens eldste og fineste bydel, et rødt murbygg med franske vinduer i hvite rammer og en smal balkong hvor jeg hver morgen drikker kaffe og studerer menneskene som går forbi på gaten. En leilighet full av verdifulle antikviteter, gjenstander med gammel historie, kanskje en grammofon, et stort ur, flotte vaser i keramikk, fargerik kunst på veggene. Om jeg bare hadde vært den personen jeg ønsker å være, ville jeg definitivt levd nettopp slik som dette.

Etter en stund pakker jeg sammen min bærbare pc og går over til å lese ebok i stedet. Madame Bovary av Gustave Flaubert. Jeg undrer, om min samboer og jeg en dag gifter oss, vil jeg ende opp ulykkelig etter en stund, ville jeg endt opp i samme situasjon som Emma Bovary, ville jeg forelsket meg i en mann som ikke er min ektemann, ville jeg hatt en affære?

Jeg blir kvalm bare av tanken på å være så slem, så egoistisk, tanken på å gå bak hans rygg, fortelle løgn etter løgn i et håp om at han aldri vil gjennomskue det umoralske spillet, men samtidig undrer jeg, om jeg virkelig forelsket meg hodestups i en annen mann, ville jeg da skjøvet til side alt jeg eier av moral, og latt følelsene ta total kontroll?

To timer har jeg sittet på kafé, sittet på den høye, harde stolen mens føttene dingler over gulvet. Å strekke på beina er nok ikke en dum idé, tenker jeg, og pakker sammen sakene før jeg forlater kafeen og rusler bortover gata, forbi Château d’eau, det store vanntårnet som huser fotoutstillinger, mitt favorittgalleri av de mange galleriene som finnes i Toulouse. Jeg krysser Pont Neuf, den gamle broen som ironisk nok kalles nybrua, den fineste av byens mange broer.

Videre spaserer jeg gjennom nabolaget Carmes, byens fineste quartier. Det er her jeg ville bodd om jeg hadde vært den kvinnen jeg ønsker å være, og levd det livet jeg ønsker å leve. Jeg tar en tur innom et nydelig lite atelier hvor det lages flotte vaser og skulpturer i keramikk mens jazzmusikk spilles på et så høyt lydnivå at selv forbipasserende på gaten kan nyte de forførende tonene, der de streifer forbi.

Atelier

Jeg vandrer videre, titter innom en liten bokhandel som selger gamle bøker, flotte gamle bøker som ville sett fabelaktige ut i de store bokhyllene jeg ville hatt om jeg bodde i denne leiligheten med de franske vinduene og de mange antikvitetene og kunst på veggene.

Bookshelf

Fingrene mine blar lett gjennom poesisamlingen Les Fleurs du mal, Ondskapens blomster, av den franske poeten Charles Baudelaire, et av 1800-tallets store navn, moderne for sin tid, hans verk kan vel beskrives som mørkt og morbid, romantisk tristesse.

Tomhendt, forlater jeg bokhandelen og poesisamlingene. I hjemmet venter min samboer og to glass vin, en liten apéritif før vi drar ut for å spise middag på restauranten Cosy Caffe i samme quartier som jeg var på besøk i, bare en liten time tidligere.

Restaurant

Enda flere glass vin får vi servert på vårt utvalgte spisested, sammen med ferskt brød. Jeg spiser suppe av purreløk til forrett, gryterett med svinekjøtt og koriander, panna cotta med bringebærsaus til dessert.

Suppe

På vei hjemover, spaserer vi forbi atelieret hvor det fortsatt spilles jazz over høyttalerne. Mine tanker forsvinner til en annen verden, en annen tid, han spør om vi kan ta trikken hjem i stedet for å gå. Men, motsier jeg, himmelen er vakker med sine glødende stjerner, gatene er så stille, så fredelige, temperaturen så behagelig, kan vi ikke bare…

mde

Dinner

Panna cotta

Kåpe

 

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade

Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike

 

 

 

Led meg og valkene mine inn i fransk fristelse: Dagstur til Montauban

Montauban, ja. Der hvor jeg med et uhell gikk av toget, da jeg var på vei til Toulouse for aller første gang. Samme dag som jeg hadde blitt frastjålet lommeboka mi i Paris, da jeg tok lokaltoget for å bytte til det toget som skulle frakte meg fra hovedstaden til det store, spennende sørvestlandet i Mai i fjor.

Dagen da det regnet så hardt at man omtrent skulle trodd at det satt en liten luring oppe i skyene, som holdt seg opptatt fra morgen til kveld med å helle bøttevis med vann ned på den franske befolkningen og alle de uheldige turistene som var på besøk.

En rimelig kjip dag. Med god grunn. Kjipere ble det da jeg, som nevnt, sinnsforvirret etter lommetyveriet, gikk av på feil stasjon.

Få sekunder etter å ha innsett at jeg faktisk ikke var ankommet Toulouse, hoppet jeg tilbake ombord på toget igjen. Jeg hadde ikke tid eller lyst til å utforske Montauban, der og da.

Jeg var jo tross alt på vei til Toulouse, en by som omtrent ser helt lik ut som Montauban. Men større, og kanskje hakket mer spennende for rastløse sjeler som meg, som stadig søker nye impulser.

Det betyr derimot ikke at Montauban ikke er en spennende by. Tvert i mot!

frankrike

Lørdag kveld, etter å ha vandret rundt og handlet litt i Agen (og sølt kaffe på hvit t-skjorte), kjørte vi i motsatt retning fra slottet vi bodde på for å ta en drink og to, traske rundt i handlegater og ende kvelden med et restaurantbesøk – i Montauban.

Julien hadde lyst på pils, så da var det pils som stod på agendaen. Mer konkret, på den belgiske puben Café le Flamand. Men før vi i det hele tatt rakk å komme oss frem til utestedet, lot vi oss forføre av vindusutstillingen til en chocolatier (Yves Thuriès) som lå i samme gate som vår utvalgte tappestasjon. Planen var egentlig å bare se, men ikke røre, men hvor ofte funker det når man først har satt sin fot i sjokoladebutikken og kjenner de deilige duftene av håndlaget melkesjokolade og mørk kakao som bare ligger å venter på å bli med deg hjem?

Unnskyldningen min var at det tross alt snart var påske, og vi derfor kunne unne oss litt sjokolade. Litt. Min definisjon av “litt” endte opp med å bli nærmere ett kilo.

Uten å bli distrahert av flere fristelser på veien, plantet vi rumpeballene våre på hver vår barkrakk og ble sittende der i en times tid, før vi dro videre til en annen ølbar (som jeg ikke husker navnet på) for å drikke enda en pils, før restaurantbesøket (på Au Fil de l’Eau stod for tur.

Ved å bestille foie gras til forrett, etterfulgt av cassoulet (rett bestående av bønner, andeconfit og pølser) til hovedrett, holdt jeg meg til de kjente, lokale spesialitetene fra sørvest-Frankrike. Servert i enorme porsjoner. Jeg spiste kanskje halvparten av maten min, før min kjære Julien måtte komme til unnsetning og spise opp resten. Om du tror at franskmenn kun spiste lett matt i små porsjoner, så har du tydeligvis ikke vært i sørvest!

Etter en hyggelig kveld og et svært mektig måltid, la vi oss ned på valkene og rullet ut av restauranten. Vel, nesten. Takk for denne gang, Montauban!

montauban reise

montauban kunst

 

 

 

 

 

 

Hvordan vi møttes (fra Praha til Paris)

Det var en solfylt ettermiddag i April 2015. Toget mitt hadde nettopp ankommet Paris Gare du Nord, og sommerfuglene i magen svermet rundt i høy hastighet og hjertet banket hardere enn noensinne. Endelig skulle jeg få holde rundt kjæresten min igjen. Min nye, franske kjæreste – han som kanskje var den rette?

Å telle ned dagene var blitt en vane som endelig kunne ta slutt. Dette gjaldt for øvrig de daglige videosamtalene også. De som virkelig bekreftet avstanden mellom oss, og styrket lengselen etter å få se hverandre igjen. Vi kjempet oss gjennom bekymringer, tårer og frustrasjon. Savnet etter å få holde rundt hverandre igjen føltes uutholdelig. Aldri hadde jeg vært så avhengig av noen før, som det jeg var nå.

Norge er mitt hjemland. Likevel er det lenge siden jeg har kunnet kalle Norge mitt hjem. Jeg har alltid reist mye og endret bosted, alt etter som det passet meg. Eventyrlysten, kløen etter å dra ut i verden for å “finne meg selv”, samt rastløsheten og ønsket om en drastisk livsendring, har ført til mange fine minner og viktige livserfaringer.

Jeg har bodd på kollektiv og gått på språkskole i England og jobbet i Disney World i USA, og alltid jaktet på nye spennende utfordringer. Nysgjerrigheten endte til slutt opp med å føre meg til Tsjekkia. Og her møtte jeg til slutt mannen i mitt liv. Hvem skulle trodd det?

I nydelige Praha, hvor jeg oppholdt meg i en måneds tid for å gå på kurs, møtte jeg han som er grunnen til at jeg nå bor i Frankrike.

Fire fantastiske dager var alt som skulle til. Som ganske mange andre av vår generasjon, ble vi kjent på det store mystiske internett, hvor vi endte opp med å prate sammen i altfor mange timer per dag, fra daggry til, tja, like før daggry neste morgen, i flere måneder. Det hele startet mens jeg fortsatt bodde i USA, da seks timers tidsforskjell fikk den store avstanden til å føles enda større enn det den allerede var. Noe så enkelt som å møtes, virket så…virkelighetsfjernt.

Men en snøfylt dag i Praha, møttes vi på en cocktailbar og tittet sjenert ned i Tequila Sunrise-drinkene våre mens vi pratet løst og fast om alt og ingenting. Han var kanskje ikke den kjekkeste mannen i gata, men karisma, det hadde han. Et herlig smil og store, snille øyne. Nøttebrune, akkurat som håret hans.

Før vi møttes hadde han dessuten sendt meg Belgisk konfekt i posten. Sammen med et kosedyr og et postkort med Eiffeltårnet på. Aldri før har noen mann gjort noe romantisk for meg.

Han kom ikke tomhendt til Praha heller. En tupperware-boks fylt med franske oster, en innpakket spekepølse, og to flasker rødvin. Alt som skulle til for å friste meg til å rømme til Frankrike sammen med ham. Tydeligvis funket denne taktikken hans utmerket!

Jeg hadde vært i Frankrike før. Såvidt. I 2013 rakk jeg å se Eiffeltårnet, spise på middelmådige restauranter i turiststrøkene, se Notre-Dame utenfra, og se Louvre-pyramiden. Også kun fra utsiden. Til tross for at jeg egentlig ikke hadde sett så mye i det hele tatt, ble jeg umiddelbart forelsket i denne byen. Var det på grunn av de billedskjønne makronene, de deilige tertene og de varme, luftige croissantene? Var det på grunn av lukten av crêpes eller smaken av nydelig, fruktig rødvin? De flotte hausmanske bygningene som Paris er så kjent for?

Hausmanske bygg som rommer små leiligheter med koselige balkonger, ofte dekorert med fine blomster. Her kunne jeg bodd. Uten tvil.

Jeg så for meg et liv i Paris. Et liv hvor jeg kunne være nettopp en av disse menneskene som drikker espresso og spiser toast med syltetøy ute på balkongen mens jeg titter ned på alle menneskene som går forbi.

Å flytte til Paris var likevel ikke så rosenrødt som jeg trodde det ville bli. Utfordringene stilte seg på rekke og rad, og noen hausmansk leilighet endte jeg heller aldri opp med å flytte inn i. Den gule blokka langt ute på utkanten hadde ingenting av den Paris-glamoren jeg ønsket meg –  men drømmemannen bodde jo der, og jeg bor heller i en gul kloss sammen med mannen i mitt liv, enn i byens fineste toppleilighet helt alene (eller med en mann jeg ikke er glad i).

Snart tre år senere, står vi like sterkt sammen, han og jeg. Uten Paris, men med en ny leilighet i en ny by – og mange fantastiske minner bak oss, fra tiden som har gått.

Og fantastiske minner, ja, dem vil det bli mange flere av!

eiffeltårnet

notre dame

paris tak

kjærlighet

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos