Fra pinsemandagen i landsbyen Penne

En pust i bakken og en pause fra bylivet, vi liker å rømme til gamle landsbyer, steder hvor man nesten skulle tro at tiden har stått stille siden middelalderen.

Etter å ha skrevet to innlegg om pinsesøndagen tilbrakt i landsbyene Puycelsi og Castelnau-de-Montmiral, og etter et opphold på vingården Château Adélaïde, beveger jeg meg videre til pinsemandagens to landsbybesøk.

Som nevnt tidligere, departementet Tarn er rikt på bevarte skatter fra middelalderen. Med muligheten til å kjøre rundt på en liten oppdagelsesferd, lot vi ettermiddagen lede oss ut på et siste eventyr før tiden var inne for å dra hjem igjen til Toulouse.

En landsby som heter Penne, akkurat som pastatypen, ble dagens første besøk. Landsbyen er riktig nok ikke oppkalt etter pastaen. Navnet kommer fra det occitanske ordet Pena, som betyr fjær. Kommunevåpenet er en hyllest til sitt navn, en stor gullfarget fjær mot en himmelblå bakgrunn.

Landsby

Penne er som de fleste andre middelalderlandsbyer i nærområdet, bygget oppover en fjellknatt med utsikt mot skog og grønt terreng. Bygget langs den bratte toppen av en klippe, speidende utover landsbyen, ligger selve kronen på verket, det historiske slottet Château de Penne. Et slott som gjennom tidene har vært mål for en rekke angrep, under Albigenserkorstoget, Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, og De franske religionskrigene mellom katolikkene og protestantene.

Château de Penne ble etter flere angrep delvis lagt i ruiner, bortglemt og forlatt i over 400 år, frem til 1902 da slottet ble klassifisert som et historisk monument og så starten på restaureringen av det som flere tiår senere skulle bli landsbyens viktigste severdighet.

I år er det faktisk 10 år siden slottet åpnet for publikum, et jubileum som skal feires fra ellevte juli til tjuetredje august med kalligrafiverksted og underholdning for store og små.

Da Julien og jeg ankom Penne, gikk vi målrettet i retning slottet, et blikkfang fra flere kilometers avstand. Vi hadde et ønske om å starte landsbybesøket med en tur innom den historiske hovedattraksjonen.

Til vår store skuffelse holdt slottet stengt, noe vi forsåvidt burde ha regnet med på en helligdag som denne. Vi måtte derfor nøye oss med å beundre slottet fra en viss avstand, før vi trasket videre for å besøke resten av Penne. Nedover en gate, gjennom enda en gate, smale gater fra en annen tid, steinhusbebyggelse i middelaldersk sjarm.

Sainte Catherine

Vi besøkte Église Sainte Catherine i sentrum av landsbyen, en kirke opprinnelig bygget på 1200-tallet i occitansk gotisk stil, og deretter restaurert på 1500-tallet etter å ha blitt utsatt for store ødeleggelser under religionskrigene, hvor også kirkeklokkene ble revet bort (og kastet i en brønn).

Sainte Catherine kirke

Videre spaserte vi fra gate til gate, sammen med andre turister med fotoapparat på slep. Vi overhørte to eldre mennesker, en mann og en kvinne, naboer, stå og prate utenfor ytterdørene til sine hjem, mannen spurte kvinnen hvorfor det var så mange mennesker i landsbyen akkurat denne mandagen, ukjente mennesker. Andre pinsedag og langhelg, minnet kvinnen. Ah, oui, Lundi de Pentecôte.

Deres samtale fikk meg til å tenke, til å lure på hvordan det måtte være å bo i en landsby som fylles med turister hver eneste sommer, fra juni til september, turister som fotograferer og poserer foran huset ditt, tar bilder av hagen din, turister på rekke og rad som spaserer nedover gata du bor i, forelsker seg i gata di, og bryter ut kommentarer som wow, dette er som hentet fra et eventyr!

Turister som meg.

Middelalderlandsby

Etter vårt lille opphold i Penne dro vi videre til en annen landsby, ukas siste landsbybesøk og dagens største høydepunkt, vakre Bruniquel som hviler over en nydelig valmueeng, et rødt blomsterhav, rød som min lange blomsterkjole, en morsom tilfeldig match.

Rød kjole

Frankrike

 

Advertisements

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Saint Cyprien – Fortellinger fra hverdagen

Røde mursteinbygg, på rekke og rad. Fra gate til gate. En gammeldags sjarm i en bydel full av liv, full av eldre mennesker som lengter tilbake til alt det gamle, alt det nostalgiske. En bydel full av unge mennesker som drømmer om en epoke de aldri fikk tatt del av. Jeg spaserer på søndagstur gjennom Saint Cyprien’s smale gater, og observerer livet rundt meg. Mennesker som drikker espresso på kafé. Syklister med kurv på styret. Kurver fulle av matvarer fra markedet og fra søndagsåpne delikatessebutikker. En familie på fire går tur med hunden sin. En far er på sykkeltur med sin sønn. Et eldre ektepar går hånd i hånd og prater med hverandre. En kompisgjeng sitter på utekafé og røyker. Jeg passerer forbi. Jeg observerer. Og jeg dagdrømmer.

Livet passerer altfor fort og jeg føler enda ikke at jeg har klart å utrette noe som helst. Jeg føler meg svimmel, her jeg står stille og ser livet løpe fra meg i all hast. Kan jeg spole tilbake til der jeg mistet grep, og senke ned farten før tiden renner ut som sand gjennom figrene? Før alt jeg ønsker å virkelig lære meg å forstå flyter lengre og lengre unna meg, til det til slutt anses som uoppnåelig? Kan jeg få lov til å stoppe opp og tenke meg om, før jeg tar endelige beslutninger som vil påvirke livet mitt fremover?

Her går jeg, på et asfaltert fortau i en bydel i en by som jeg aldri hadde hørt om, før jeg flyttet til et land som jeg aldri hadde trodd jeg skulle flyttet til, om jeg ikke først hadde valgt å bosette meg i et annet land som jeg trodde jeg skulle forelske meg i, etter å ha forlatt et sted som jeg var oppgitt og lei av. Pust inn, pust ut. Slitsomt. Jeg har opplevd så mye de siste årene, og samtidig føles det ut som om jeg ikke har utrettet en eneste ting.

Søndag. Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Ikke fordi jeg ikke liker rutiner, eller tanken på å stå opp halv seks på morgenkvisten. Dette plager meg ikke. Derimot plager det meg å ha en jobb hvor jeg føler jeg står på og prøver så hardt jeg kan å gjøre en god jobb, men stadig får høre at jobben jeg gjør ikke er bra nok. Tall og akronymer. IT-terminologi på fransk. Jeg vet hva jeg gjør, men samtidig vet jeg ikke hvorfor jeg gjør det. Lidenskapen utelir, og jeg blir mer og mer frustrert for hver gang jeg får bekreftet hvor dårlig jeg forstår det jeg har blitt ansatt for å gjøre. En soleklar oppskrift på hodepine. Jeg lukker øynene og drømmer meg bort til en alternativ virkelighet.

En virkelighet hvor jeg får jobbe med noe jeg er flink til. En virkelighet hvor jeg fortsatt bor i vår fine leilighet i sjarmerende Saint Cyprien i den spennende byen Toulouse. Jeg liker meg her. Ja, jeg elsker å bo her. Jeg skulle bare ønske hverdagen min var fyllt med noe mer stimulerende og givende enn en jobb hvor jeg bare føler at jeg ødelegger for alle andre og senker ned bedriftens tempo. Jeg drømmer om et liv hvor jeg kan leve av å gjøre noe kreativt. Litteratur og fotografi – enten ved å presentere andres verk eller skape mitt eget.

Det er kjølig ute. Himmelen er dekket av store grå skyer, og sola som var ment å titte frem i dag, har meldt sitt fravær. Jeg krysser togskinnene som splitter gaten jeg bor i. Her tørr jeg aldri å gå med musikk på ørene, eller med blikket festet mot telefonen. Neste gate til høyre leder meg til et livlig område hvor både restauranter og butikker har etablert seg. Et par lokaler står tomme. Til leie, står det på et skilt plassert på et av de store vinduene. Tenk om jeg kunne startet min egen kaffebar eller kanskje en liten bruktbokhandel eller noe annet spennende her? Tenk om… Nei, nå må jeg slutte å dagdrømme. Jeg sukker.

Jeg ser på klokka. Den har såvidt bikket to. I kveld skal jeg lage norske kjøttkaker i brun saus, med potetstappe og ertestuing. Et lite nikk til mitt kjære Norge og min avdøde bestefar fra Stavanger. Byen hvor jeg var født og oppvokst føles så utrolig langt unna, og så annerledes fra alt jeg kjenner til her i Toulouse. Her i Saint Cyprien.

Tenk om bestefar kunne vært her og sett meg nå? Eller pappa, som også dessverre har forlatt oss. Jeg beveger meg i retning Pont Neuf, den store kjente broen i Toulouse. Pappa hadde likt denne byen her. Bestefar også. Pappa ville kanskje gått så langt som å skaffe seg en liten leilighet i Saint Cyprien, for å være nærmere meg på sine eldre dager. Men han rakk aldri å komme i pensjonsalder. Jeg titter bort på de fine leilighetene som har beliggenhet like ved broen. Her hadde han trivdes. Med en liten lokalpub på hjørnet og flere restauranter å velge mellom. Fra broen er det jo dessuten kort vei til kjernen av sentrum. Jeg kjenner et stikk i brystet. Et stort savn, en stor smerte.

Til høyre for broen har man Château d’Eau. Et tidligere vanntårn som nå blir brukt som lokale for foto-utstillinger. Tenk om jeg, i en alternativ virkelighet, kunne være så heldig å få utstilt mine egne bilder her? Jeg ville vært stolt. Og det ville pappa også vært.

Til venstre for broen, ligger et rødt mursteinbygg som huser et av byens mange sykehusavdelinger. En eldre mann står foran bygget og taster på mobiltelefonen sin. Kanskje venter han på noen? Kanskje sin kjære? Kanskje et familiemedlem eller en venn? Han er den eneste jeg kan skimte, bortsett fra meg selv, som er alene ute på søndagstur. Min kjære sitter hjemme i leiligheten og venter på meg. Han hadde ikke lyst til å dra ut. Han er ikke som meg. Han er ikke en person som stadig søker inspirasjon fra de trivielle, hverdagslige tingene for å kunne føle seg vel i sitt eget skinn.

Han dagdrømmer ikke om en alternativ virkelighet. Han har ingen behov for det. Han har kapret drømmejobben, og er i tillegg like glad i Saint Cyprien som det jeg er.

Jeg snur, og beveger meg hjemover. Skyene truer, klokka tikker og jeg vet jeg må løsrive meg fra disse dagdrømmene før de begynner å hjemsøke meg og forstyrre nattesøvnen.

Fire uker gjenstår, før arbeidskontrakten er ferdig og jeg står på bar bakke uten noe å gå til. Tanken på å ikke ha noen jobb i det hele tatt skremmer meg enda mer enn tanken på å være låst til et arbeid jeg ikke mestrer godt nok. Ja, tanken på å bare eksistere, uten å bidra med noe, er kanskje den verste tanken av dem alle.

Selv om jeg bor i Saint Cyprien.

fontene

nabolag

vanntårn