10 ting man kan si for å gjøre franskmenn forbanna

La oss bare innse det.

Mennesker i dag blir krenket på null komma niks, over både store ting og småtterier. Franskmenn (akkurat som oss Nordmenn) er ingen unntak.

De blir sure når Norge slår dem i skiskyting og i håndball – vi kjemper jo tross alt om tronen på begge arenaer. Sure blir de også når man kritiserer maten deres – men ikke om man kritiserer regjeringen, været eller….Paris. Der er vi alle enige i å være misnøyde. Og for all del, hold ketsjupflaska langt unna biffen!

Her er en guide til 10 ting man ALDRI skal si til en franskmann (om man ønsker å bevare vennskapet)…

  1. Er det sant at franskmenn heller velger å  overspraye seg med parfyme fremfor å ta sin daglige dusj? Dette er en kjent myte, og er nettopp ikke noe mer enn bare dét; en myte.
  2. Det er jo en del av deres kultur å være utro, ha elskerinner osv? Denne stereotypen kan man takke Hollywood for. På samme måte som at nordmenn i Hollywood-filmer blir fremstilt som høye, blonde, primitive mennesker med tysk aksent og navn som Helga og Hans.
  3. Fransk er et språk som ikke interesserer meg å lære. Dette har jeg faktisk hørt noen si, og det ble ikke akkurat godt mottatt. Språket, vel, grammatikken er vanskelig å lære (som fransk-talende nordmann har jeg ergret meg mye over bøying av verb) og dét er franskmennene stort sett enige i. Man drukner i et hav av regler med hundrevis av unntak, og bokstaver som ikke uttales. Hvis du i tillegg aldri vil få bruk for språket, så er det vel heller ikke noe poeng i å lære det? Det blir som å få franskmennene til å ville lære seg norsk…
  4. Martin Fourcade er en elendig idrettsutøver. Dette har jeg aldri hørt noen si, så gjett om jeg kommer til å poppe popkorn og sette meg ned i godstolen og følge med på showet, om noen skulle finne på å kritisere den franske verdensmesteren i skiskyting. Akkurat som alle andre, er også franskmennene stolte av sine stjerner!
  5. Har du ketsjup? Denne biffen er svært, svært tørr (etter å ha bedt om å få biffen godt stekt). Å be om en godt stekt biff er kriminelt nok i seg selv, her i landet. Når man i tillegg ber om ketsjup for å gjøre vondt verre, ja, da ser franskmennene rødt.
  6. Franske kvinner barberer seg ikke. En gammel myte som er like utgått på dato som da det var på mote å la legghår og armhulehår gro fritt.
  7. Å si “Hola” i stedet for “Bonjour” til franskmennene. Fantastisk måte å gjøre seg upopulær allerede ved førsteinntrykket. Dette er et folkeslag som hater å bli sammenlignet med andre, og er vandt til at folk flest i det minste skjønner “bonjour” og “merci”.
  8. Å kalle servitøren for “garcon” (som betyr gutt). I gamle dager tilkalte man visstnok servitøren ved å rope ut “garcon!”. I gamle dager. Gjør du dette i dag, vil både servitøren og alle de andre gjestene i restauranten himle med øynene og riste på hodet i skam.
  9. Hvordan kan dere spise foie gras, når dere vet hvor grusomt gjessene blir behandlet? Ja, alle franskmenn er klare over at gjessene blir fôret såpass mye at det skader dem. Ingen blir sinna om slike kommentarer kommer fra en vegetarianer (dette forventer man jo), men sitter du der og tygger på kylling nuggets og pølser, så blir det å regne som hykleri.
  10. Ingenting i Frankrike er verdt å se for besøkende, sånn bortsett fra Paris, da. Her vet jeg ikke engang hvor jeg skal starte. Frankrike har så mye å by på, for alle og enhver. Fornøyelsesparker, strender, fjell, sanddyner, lavendel og solsikke-enger, katedraler og slott, spennende grotter, historiske landsbyer, vingårder, storbyer, hva mer trenger man?

notre dame paris

paris

Advertisements

Du vet du har bodd for lenge i utlandet når…

Søndag ettermiddag, og her sitter jeg fortsatt i ført morgenkåpe og tøfler, mens sola har stått på hele dagen, og gradestokken har bikket 13 grader. Ikke er jeg fyllesyk, eller noen form for syk i det hele tatt. Så hvorfor gjør jeg ikke det som jeg instinktivt alltid har gjort tidligere på slike fridager? Hvorfor trer jeg ikke på meg jakke og sko og haster meg ut døra for å nyte sol, blå himmel og ikke minst, dagslyset som jeg tross aldri ser i ukedagene, der jeg sitter fastlåst innenfor kontorets fire vegger?

Jeg undrer…Har jeg begynt å miste noen av disse stereotypisk norske vanene mine?!

Når det er sagt, har jeg jo aldri vært altfor stereotypisk, uansett. Jeg har jo tross alt vokst opp med to kulturer fra jeg ble født. Men vokser man opp i Norge, uansett om halve familien kommer fra et annet land, så blir man jo faktisk påvirket av kulturen og kulturelle særegenheter – enten man vil eller ei.

Velger man deretter å bosette seg i et annet land, vil man også oppleve litt av et kultursjokk – og enten tviholde på det man kjenner til fra før, eller blende inn og gjøre som de lokale beboerne. Jeg faller inn i sistnevnte kategori. Kanskje ikke så rart, med tanke på at selv Stavanger-dialekta mi har blitt utvasket og påvirket av årene jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet videre til USA og Frankrike. Dette var jeg ikke engang klar over før andre begynte å påpeke det.

Heldigvis har det ikke gått så langt at jeg har begynt å snakke norsk med fransk aksent. Skjer det, så skal jeg la mamma få lov til å klaske til meg med en overmoden brie-ost midt i fleisen. Ah, merde! 

Derimot vet jeg at jeg har bodd for lenge i Frankrike når jeg…

…irriterer meg over bakerier og butikker som skriver “sjokolade-croissant”. Croissant er en ting, sjokolade-croissant finnes ikke. Det heter pain au chocolat (eller chocolatine, avhengig av hvor i Frankrike man er).

….synes det er helt innafor å ta et glass vin sammen med lunsj-måltidet.

…nøler og må tenke meg om før jeg håndhilser eller gir klem i det jeg hilser på familie, venner, bekjente og nye bekjentskap i Norge. Jeg går jo omtrent på autopilot når det gjelder å kysse alle sammen på kinnene, her i Frankrike.

…ergrer meg over hvor dyrt det  er å spise på restaurant i Norge. Og hvorfor er det kun de dyreste restaurantene som tilbyr samlede tre-retters menyer, til en lavere pris enn det samlede beløpet man får når man velger fritt à la carte?

…blir forvirret over hvor tidlig man egentlig spiser middag i Norge. Moren min lager middag og serverer den klokka fire, senest fem. Virkelig? Klarer hun ikke å vente tre timer?

…synes det er rart å gå i gang direkte med middag, uten noen form for apéro på forhånd. Hvorfor sitter jeg ikke her med et glass vin, champagne eller noe annet stas å kosedrikke på? Og hvor er peanøttene? Oliven? Chips? Spekematen?

…blir overlykkelig og får lyst til å rope ut “Hei, jeg er én av dere” i det jeg går forbi noen som prater fransk i Norge.

…sammenligner alt der hjemme med alt her “hjemme”. “Ja, viltgryte er godt det…MEN du har ikke smakt deilig gryterett før du har smakt boeuf bourguignon!”,”Sofienbergparken er egentlig ganske kjedelig, i forhold til fine parker som Luxembourg-parken i Paris”.

…ikke klarer å spise middag uten å ha en kurv med brød ved siden av fatet. Hva er vel livet uten brød? Heldigvis har vi fantastisk godt brød i Norge også!

solskinn og smil

 

 

 

 

Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

Hvorfor det er de små tingene som avgjør…

“Neimenn, se! FitBit’en min vibrerer som bare juling og gratulerer meg med fyrverkeri på skjermen. Så gøy!”.  You made it. 10 000 steps, stod det. Etter flere timer med vandring i sentrum for å bli bedre kjent med byen og byens mange forskjellige bydeler,  er det kanskje ikke så rart.

Jeg jubler. Over noe så trivielt som dette.

“Du er så merkelig, du”, sier Julien.  Hver eneste dag. Ja, jeg er kanskje merkelig, hvis merkelig betyr å bli glad av alle de små tingene som mange andre overser.

Jeg føler fortsatt på den “magien” som jeg følte som barn. Fordi, jeg er et stort barn. Kall det Peter Pan-syndrom, kall det hva du vil. Jeg nekter å vokse opp, hvis det å vokse opp betyr å gi slipp på gleden over noe smått og “meningsløst”.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt gått kledd like klin kokos som det jeg gjorde da jeg var yngre. Hadde jeg hatt en jobb som ikke krever at jeg ser rimelig streit ut, hadde jeg sikkert hatt både pastell-lilla hår, galaxy-negler og glitret fra topp til tå.

“Husker du hvor lykkelig jeg ble av å stå og se på stjerneskudd, midt på natta, ute på den engen sammen med deg?”, spør jeg ham. Han nikker. Selfølgelig husker han det.

“Du kjenner meg. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver for å bli lykkelig. Ei heller å bli dratt med på 5-stjerners hotell eller på Michelin-restaurant”, sier jeg til ham.

Å være her i Toulouse gjør meg definitivt lykkelig.

Og gårsdagens gleder bestod av å drikke te på balkongen, nyte sola, kose meg med en kopp kaffe på kunst-kafé, vandre gjennom en nydelig park, ta bilder av ekorn, holde hender med kjæresten, spise godteri, romantisk middag på restaurant.

Dagen kunne ikke blitt noe bedre enn dette.

“Du burde være glad for at du har en kjæreste som blir glad av småting som å se en fin sommerfugl flakse forbi, eller av å spise en god sjokolade”, sier jeg til ham.

Han nikker bekreftende og smiler. Men jeg er uansett merkelig, mener han.

På en god måte.

parken

fontene parken

fransk park

selfie parken

ekorn

ponnier

kaffekos

bygningen

kirke

triumfbue blomster

kaffekos