En ettermiddag i den nydelige landsbyen Lavardens

Her kommer enda en skildring fra forrige helg. Denne gang ønsker jeg å fortelle om søndagens tidlige ettermiddagstimer.

Etter en god natts søvn, nøt vi ferske baguetter og croissanter til frokost hos La Seigneurie de Tillac, før vi pakket sammen sakene og kjørte rolig østover, i retning Toulouse. Vi hadde planlagt et par omveier og svippturer for dagen, for å bli kjent med flere av de mange fine landsbyene i det nydelige Gers.

Dagens første besøk gikk til Lavardens, et av de mange stedene vi har blitt kjent med den siste tiden, som tilhører listen Les plus beaux villages de France (Frankrikes vakreste landsbyer).

Lavardens landsby

En landsby som langt tilbake i middelalderhistorien var beskyttet med store murer, noe man knapt vil se spor fra den dag i dag.

Lavardens er bygget oppover en bakketopp, med sitt historiske slott helt på toppen, landsbyens hovedattraksjon, en severdighet vi gjerne skulle ha sett mer av enn kun de ytre veggene, hadde vi bare vært flinkere til å planlegge og rukket frem før ettermiddagens stengetid.

Slott

Da vi like rundt tolv ankom Lavardens, var gatene tomme og landsbyens uteserveringer fulle av liv. I Frankrike holdes lunsjtiden hellig, spesielt på søndager som for mange regnes som familiens dag, hvor mennesker samles over et tre-retters lunsjmåltid eller en salat og dessert, enkelt og klassisk i de små landsbyene mens storbyene har valgt å heller omfavne den mer trendy brunsj-kulturen med en fusjon av amerikansk, britisk og fransk frokost.

I samtlige landsbyer i Gers vil man garantert finne foie gras og andefilet på de fleste lunsjmenyer. Gjerne også en salade de gésiers (salat med ande-krås), noe jeg personlig ikke er spesielt glad i.

Også vi ble fristet, der vi kjente duften av mat fylle de smale landsbygatene. Lenge ble vi stående på stedet hvil, foran Restaurant du Château, våre blikk fulgte bevegelsene til servitøren der han serverte den ene forretten etter den andre, foie gras, som forventet. Det fristet å spørre om også vi kunne få et bord og nyte en lunsj sammen med disse menneskene, selv om ingen av oss var sultne i det hele tatt. Fornuften slo heldigvis inn, og minnet oss om at vi jo skulle spise smørstekt gnocchi med persille og parmesan senere på dagen, vi skulle nyte et par glass rødvin ute på balkongen hjemme.

Det var da vel ingen vits i å spise bare for å spise?

Slottet Lavardens

Like ved det store slottet på landsbyens bakketopp, lå også kirken Église Saint-Michel, med sitt høye kirketårn som speider utover bebyggelsen i Lavardens. Vi vandret rundt gjennom de folketomme gatene, forbi sjarmerende hus og små forretninger, inkludert en barbersalong som så ut til å holde åpent også på søndagen.

Kirke Saint-Michel

Vi fikk øye på en rekke pasjonsblomster (passiflora) og deres oransje frukter, de dekorerte både buede passasjer og murvegger i landsbyens gater. Ut ifra hva vi har lest, er ikke disse fruktene giftige og kan gjerne spises, men svært få velger likevel å spise dem, i hvert fall her i Frankrike, da smaken visstnok er forferdelig.

Pasjonsblomst

Et annet hus, et som ifølge skiltet på ytterdøra lå ute for salg, à vendre med store bokstaver, var dekorert med flotte drueranker. Jeg undret hvem som tok seg av å vanne og vedlikeholde druene nå som huset stod tomt. Naboene? Borgermesteren? Eiendomsmegleren?

Drueranker

Det er mulig jeg romantiserer de franske bygdesamfunnene, der jeg ser for meg et varmt samhold, naboer som samarbeider om å holde landsbyen vakker og rik på friske blomster og planter. Både til glede for hverandre, for de besøkende og for økosystemets skyld.

Lavardens var uansett en fryd å besøke. Enda bedre ville det nok ha vært hadde vi vært sultne nok til å kunne kose oss med et lunsjmåltid, og tidlig nok ute til å rekke en guidet tur på slottet på formiddagen.

Landsbygater

Vårt neste stopp på denne solfylte søndagsettermiddagen var en fin liten landsby ved navn Sarrant, før vi avsluttet helgen med en nydelig tur innom flere flotte solsikkeenger.

Sommerhatt off-shoulder kjole

Roser vegg

Saint-Michel kirken

Eventyrlig sjarm på fransk herregård i landsbyen Tillac

I det store landlige departementet Gers, ligger en bitteliten landsby ved navn Tillac.

Fra lørdag til søndag overnattet vi her, en nydelig Bed & Breakfast blant vakre blomster og trær, en hage smykket med rosa hortensia og røde roser, en idyllisk herregård innredet og dekorert med spennende antikviteter, bord og kommoder pyntet med pastellfargede blomsterbuketter. En liten helgetur på fransk vis, fortryllende vakkert og uten tvil romantisk, positivt overrasket og svært fornøyd ble jeg da jeg så hvor fint det var her hos La Seigneurie de Tillac.

La sei

Friserte trær langs innkjørselen og et inngangsparti med en flott terrasse under grasiøse buer, omfavnet av klatrende planter og friske blomster. Vi ble ønsket velkommen av det hyggelige ekteparet som driver overnattingsstedet, overrasket over å få toulousere på besøk, selv om hverken han eller jeg i utgangspunktet er ekte toulousere.

Friserte trær

“I tre år har vi tatt imot turister her på tomten vår, de fleste av dem fra Belgia, Nederland og England. Denne sommeren er det bare franskmenn som tør å reservere overnatting hos oss”, fortalte eierne, alle andre hadde nemlig kansellert sine reservasjoner grunnet coronakrisen. Vi ble ledet opp en knirkende trapp og videre til vårt rom, en gammeldags suite med store vinduer som ga oss en vakker utsikt mot kirken i Tillac.

Kirke Tillac

Før vi skiftet til badetøy og hoppet uti bassenget, tok vi oss en liten spasertur gjennom Tillac, en landsby som ikke består av annet enn en bitteliten gate med idylliske hus bygget over trebjelker på hver side av gaten, den fine kirken som vi hadde utsikt mot fra rommet vårt, to restauranter, et rådhus og et lite supermarked som også fungerer som postkontor.

Tillac landsby

Et kvarter senere hadde vi allerede sett alt, og var nå klare for å tilbringe resten av ettermiddagen i svømmebassenget i hagen. Vi ble gjort oppmerksom på at badehåndklær var å finne ved det lille utekjøkkenet ved bassenget, og hadde vi hatt med oss medbrakt mat og drikke, kunne vi ha puttet dette i kjøleskapet.

Ingen av oss visste at vi ville få tilgang til et kjøleskap like ved bassengkanten, og derfor ble det heller ingen iskald pils eller pinneis på hverken ham eller meg. Bare noen timer senere skulle vi jo uansett dra videre, til byen Mirande, for å spise middag på fin restaurant.

Jeg hadde egentlig lyst til å ta bilder av det koselige bassengområdet, men siden vi ikke var alene men delte bassenget med noen franske barn og deres foreldre, lot jeg være å fotografere. Barn i badetøy hører ikke hjemme på bloggen min, og kommer aldri til å gjøre det. Hyggelig var det uansett for Julien og meg å få kjøle ned våre varme kropper, svømme noen runder og kaste ball til hverandre før tiden var inne for å returnere til rommet, dusje bort klorvann og forberede oss til kveldens planer.

Frokostbordet

Vår fine lørdagskveld i Mirande vil jeg fortelle mer om i neste innlegg. Akkurat nå vil jeg nemlig heller spole frem i tid, til søndagens frokost. Et bord var dekket og reservert til oss, baguetter og hjemmebakte croissanter, hjemmelaget viltpaté og syltetøy, ferskpresset appelsinjuice og nykvernet kaffe.

Croissanter

Jeg skulle gjerne ha startet alle søndager slik, i fredelige omgivelser med utsikt mot en blomsterskjønn hage og ferske bakevarer foran meg på bordet. Tankene mine vandret til en hypotetisk fremtid hvor min kjære og jeg eier vår første bolig, jeg så for meg et lite byhus med hageflekk, noe som sannsynligvis vil koste mye mer enn hva vi har råd til, mye mer enn en leilighet. Men tenk, tenk så fint det ville vært med en liten hage hvor vi kan dyrke tomater og plante blomster, en liten paviljong med benker og bord, vårt eget lille paradis.

Klatrende planter

Chambre d'hôtes Frankrike

Frankrike

Terrasse

I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Maison d'Alice

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

IMG_20190204_195900

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

Gaver

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Kake

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

Boblebad

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

cof

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

cof

Soverom

Soverom paletter

Sengetøy bart

Sykkelputer

Stue

Lilla