Et fint lite gjensyn med Mirepoix

Junimånedens nest siste søndag.

Jeg sjekket værmeldingen for Mirepoix, deretter Stavanger. Tretti varmegrader både her hos oss og der hjemme hos mine foreldre. Å holde meg oppdatert på nyhetsbildet, været og norsk kulturliv har alltid vært viktig for meg, for å føle at jeg fortsatt har en fot innenfor det norske samfunnet.

Vi pakket sammen sakene og takket det trivelige britiske ekteparet, eierne av feriehuset, for et hyggelig opphold. Vårt lille paradis disse siste to dagene, i fredelige omgivelser med vin og grilling på terrassen, solskinn og bading i svømmebassenget.

Som en runde med Tetris, stablet vi de mange eskene fulle av vinflasker oppå hverandre inn i bilens bagasjerom, sammen med trillekofferter, kjølebag og suvenirer fra Carcassonne.

Søndag og avslutning på helgeturen, pakking og hjemreise, en siste ettermiddag med lek og moro før ei ny (og siste) arbeidsuke stod for tur.

Hjem skulle vi ikke riktig enda, ettermiddagen ønsket vi å tilbringe i Mirepoix, den sjarmerende byen hvor Julien og jeg feiret vår første kjærestetur etter endt karantene, og vårt første besøk på vinbar etter endt lockdown i mai.

Vi var så lykkelige den dagen, der vi vandret rundt og knipset bilder av byens idylliske sentrumsgater og den flotte markedsplassen, vi var så fornøyde der vi skålte med hvert vårt glass vin, ikledd sommerklær, ferietøy. Vi sendte et titalls bilder til hans foreldre, til mine foreldre, dere ville ha elsket denne byen, skrev vi.

Siden vi nå var på helgetur sammen med foreldrene til Julien, i et område ikke så altfor langt unna Mirepoix, så vi på dette som en fin mulighet til å ta dem med til de samme gatene, den samme vinbaren, slappe av med hvert vårt glass fruktig rødvin eller forfriskende hvitvin fra Ariège, sammen med lokalprodusert ost og spekemat fra Pyreneene.

Mirepoix uteli

I motsetning til mai måned og vår forrige tur til Mirepoix, holdt alt av kafeer og restauranter åpent denne gang. Sommerkledde mennesker nøt sine lunsjmåltid over fine diskusjoner på spisestedenes uteserveringer, mens servitører løp frem og tilbake der de tørket overflater, ryddet bort tomme fat og sjonglerte glass, karafler og dagens meny på sine serveringsbrett.

Vinbar

Vi satte oss ved et bord for fire på uteserveringen til vinbaren som tilhører hotellet La Maison des Consuls, hvor vi endelig fikk muligheten til å smake rødvin fra vingårdene i nærheten av feriehuset hvor vi nettopp hadde overnattet, vin med betegnelsen AOP Malpère. Lekker spekemat, deilige franske oster og ferske baguetter, kunne vi bedt om noe bedre?

Ost og spekemat

Måltidet kostet oss ikke mer enn tolv euro, et glass vin cirka tre eller fire. Jeg undrer hva jeg ville fått for en tilsvarende pris i Norge? Ville det i det hele tatt blitt ansett som sosialt akseptabelt å drikke vin en tidlig søndag ettermiddag?

Disse fem årene (og litt til) i Frankrike har nok preget mine normer og vaner i langt en større grad enn hva jeg tør å innrømme. Å si at jeg føler meg mer fransk enn norsk er ikke riktig, men jeg ville ha savnet mye, så altfor mye, om jeg en dag flyttet tilbake til norden.

Jeg ville ha savnet det behagelige klimaet her i det franske sørvest, jeg ville ha savnet å bo i et land hvor hver eneste region har sine egne kulinariske spesialiteter og egen matkultur, jeg ville ha savnet å handle vin direkte fra vingårdene, den personlige kontakten, vinsmaking og fine samtaler med vinbøndene. Jeg ville ha savnet å snakke fransk til daglig, småprate med servitører og handle varer fra markedshaller og ukentlige bondemarkeder.

Ikke minst ville jeg ha savnet disse mange romantiske helgeturene til små idylliske landsbyer og slott i nærområdet. Selvsagt savner jeg også mye fra mitt kjære hjemland, men på et helt annet vis. Jeg knytter Norge til nostalgi, til den jeg var og det jeg var glad i som barn og ungdom, mens Frankrike representerer mitt voksne jeg.

Uteservering

Jobbtilbud som faller fra himmelen og tips til jobbsøkende i Frankrike

Med rumpa godt plantet i sofaen sitter jeg og blar gjennom bilder fra tidligere ferieturer rundt omkring i Frankrike (slik som illustrasjonsbildene i innlegget), når jeg egentlig skulle ha forberedt meg til et kjempeskummelt jobbintervju som venter meg om altfor få timer.

Nok en gang har jeg blitt innkalt til intervju uten å ha søkt på jobben i det hele tatt. Det sier vel litt om hvor merkelig situasjonen er, når Julien vitser med at jobbtilbudene her i Toulouse bare daler fra himmelen før jeg i det hele tatt hadde tatt meg tid til å begynne å søke.

Nok en gang har jeg ikke peiling på hvorfor firmaene som kontakter meg mener jeg er en god potensiell kandidat til de utvalgte stillingene. Jeg som skulle satse på egne prosjekter og romanskriving, har igjen valgt å lytte til fornuft fremfor følelser og takket ja til et intervju hos et stort, annerkjent selskap…hvor jeg kan ende opp med å jobbe i nok en IT-avdeling.

Det skumle med dette intervjuet er at det er delt opp i to etapper. Først skal jeg møte noen mennesker som skal gi meg tips og råd til hva jeg bør si for å imponere de som skal intervjue meg like etterpå. Deretter, når jeg er “klar”, skal jeg møte de store, skumle som jobber høyere opp i hierarkiet. Man skulle nesten tro jeg var i ferd med å møte President Macron. Eller…nei, å møte Mr. Macron ville faktisk vært mindre skummelt enn det som venter meg i dag.

Men, nå gjelder det bare å tre på seg blyanskjørt og bluse og krysse fingrene.

Har du tenkt å flytte til Frankrike for å jobbe?

Da er det lurt å notere seg forskjellene mellom norsk og fransk jobbsøker-kultur, for dem er det mange av!

Er det noe jeg har lært fra forrige franske jobbintervju (samt venner og kjæreste sine jobbintervjuer i Frankrike), så er det følgende:

  1. CVen din bør inneholde bilde av deg, alder (i stedet for fødselsdato), utdanning, relevant arbeidserfaring + beskrivelse av arbeidsoppgavene du hadde i hver jobb, språkkunnskaper, hobbyer. Alt skal få plass på ett A4 ark, og det oppfordres å droppe urelevant arbeidserfaring. For eksempel; søker du jobb som IT-konsulent, trenger du ikke å nevne at du jobbet som pizzabud for seks år siden.
  2. Pugg ikke klisjéspørsmålene. Nå vet ikke jeg om det fortsatt i dag er like vanlig å stille de samme trøtte klisjéspørsmålene på jobbintervjuer i Norge, som det det var da jeg bodde i Oslo. Men i Frankrike er de fleste av disse sett på som svært utdatert og lite givende. Arbeidsgivere vet at kandidater googler, pugger og sier det de tror firmaet ønsker å høre, og da fungerer det jo mot sin hensikt. Blir du kalt inn til intervju i Frankrike trenger du derfor ikke bruke tid på spørsmål som “hva er dine positive og negative sider?”, “hvor ser du deg selv om fem år?”, “hvordan ville dine venner og familie beskrevet deg som person?”. Møt opp, og ta det som det kommer.
  3. Referanser er unødvendig. Frankrike har aldri hatt noe referansesystem slik som vi har hjemme i Norge. De stoler på magefølelsen og velger å enten gi deg en sjanse eller la være å bruke mer tid på deg, alt etter hvilken følelse de sitter igjen med etter intervjuet er over. Det høres kanskje ut som en risikosport å ikke kontakte tidligere arbeidsgivere for å høre om du dugde til noe eller ei, men slik fungerer det i la France.
  4. Høflighet kommer først. Håndhilsning, øyenkontakt, bruken av “vous” i stedet for “tu” (høflig tiltaleform) og vennlige smil er selvsagt alfa omega. Ingen vei utenom. Resten må du se an. Kan man slå av en vits og spille på det å være vittig, eller bedrive selvskryt og vise at man har selvtillitt, eller bare være stille, rolig og ydmyk? Tja, som sagt så må du skru på analysebrillene og se an hva slags type personlighet disse intervjuerne har.
  5. …Småprat er ofte innafor. Forrige gang jeg var på jobbintervju (og fikk jobben), ble jeg intervjuet av to menn som i starten virket svært alvorlige og strenge, men som kjapt endret tone og begynte å spore av og prate om totalt urelevante ting. Intervjuet endte til slutt med småprat om mat og vin og tips til helgturer i nærområdet. I fjor overhørte jeg Julien sitt telefonintervju, hvor han fikk mange spørsmål om meg, om Norge, om hvor han hadde lyst å dra på ferie, og om han liker rugby. Der ser man.
  6. Snakk fransk. Ja, jeg ender med det mest logiske punktet av dem alle. Har du planer om å flytte til Frankrike, er det en stor fordel å kunne fransk. Å få jobb i dette landet uten å kunne språket er ikke umulig, men gir deg et svært begrenset utvalg av jobber å velge mellom. Bonne chance!

Da krysser vi fingrene både for deg med din fremtidige jobbsøking, og for meg med dagens jobbintervju.

I morgen reiser forresten Julien og jeg på helgtur til Agen i Sørvest-Frankrike, hvor vi skal bo på Bed&Breakfast og spise på høygastronomisk restaurant. Hvem vet, kanskje blir det feiring av veien min tilbake til kontorjobb etter tre ukers pause?

utsikt frankrike

 

 

Du vet du har bodd for lenge i utlandet når…

Søndag ettermiddag, og her sitter jeg fortsatt i ført morgenkåpe og tøfler, mens sola har stått på hele dagen, og gradestokken har bikket 13 grader. Ikke er jeg fyllesyk, eller noen form for syk i det hele tatt. Så hvorfor gjør jeg ikke det som jeg instinktivt alltid har gjort tidligere på slike fridager? Hvorfor trer jeg ikke på meg jakke og sko og haster meg ut døra for å nyte sol, blå himmel og ikke minst, dagslyset som jeg tross aldri ser i ukedagene, der jeg sitter fastlåst innenfor kontorets fire vegger?

Jeg undrer…Har jeg begynt å miste noen av disse stereotypisk norske vanene mine?!

Når det er sagt, har jeg jo aldri vært altfor stereotypisk, uansett. Jeg har jo tross alt vokst opp med to kulturer fra jeg ble født. Men vokser man opp i Norge, uansett om halve familien kommer fra et annet land, så blir man jo faktisk påvirket av kulturen og kulturelle særegenheter – enten man vil eller ei.

Velger man deretter å bosette seg i et annet land, vil man også oppleve litt av et kultursjokk – og enten tviholde på det man kjenner til fra før, eller blende inn og gjøre som de lokale beboerne. Jeg faller inn i sistnevnte kategori. Kanskje ikke så rart, med tanke på at selv Stavanger-dialekta mi har blitt utvasket og påvirket av årene jeg bodde i Oslo, før jeg flyttet videre til USA og Frankrike. Dette var jeg ikke engang klar over før andre begynte å påpeke det.

Heldigvis har det ikke gått så langt at jeg har begynt å snakke norsk med fransk aksent. Skjer det, så skal jeg la mamma få lov til å klaske til meg med en overmoden brie-ost midt i fleisen. Ah, merde! 

Derimot vet jeg at jeg har bodd for lenge i Frankrike når jeg…

…irriterer meg over bakerier og butikker som skriver “sjokolade-croissant”. Croissant er en ting, sjokolade-croissant finnes ikke. Det heter pain au chocolat (eller chocolatine, avhengig av hvor i Frankrike man er).

….synes det er helt innafor å ta et glass vin sammen med lunsj-måltidet.

…nøler og må tenke meg om før jeg håndhilser eller gir klem i det jeg hilser på familie, venner, bekjente og nye bekjentskap i Norge. Jeg går jo omtrent på autopilot når det gjelder å kysse alle sammen på kinnene, her i Frankrike.

…ergrer meg over hvor dyrt det  er å spise på restaurant i Norge. Og hvorfor er det kun de dyreste restaurantene som tilbyr samlede tre-retters menyer, til en lavere pris enn det samlede beløpet man får når man velger fritt à la carte?

…blir forvirret over hvor tidlig man egentlig spiser middag i Norge. Moren min lager middag og serverer den klokka fire, senest fem. Virkelig? Klarer hun ikke å vente tre timer?

…synes det er rart å gå i gang direkte med middag, uten noen form for apéro på forhånd. Hvorfor sitter jeg ikke her med et glass vin, champagne eller noe annet stas å kosedrikke på? Og hvor er peanøttene? Oliven? Chips? Spekematen?

…blir overlykkelig og får lyst til å rope ut “Hei, jeg er én av dere” i det jeg går forbi noen som prater fransk i Norge.

…sammenligner alt der hjemme med alt her “hjemme”. “Ja, viltgryte er godt det…MEN du har ikke smakt deilig gryterett før du har smakt boeuf bourguignon!”,”Sofienbergparken er egentlig ganske kjedelig, i forhold til fine parker som Luxembourg-parken i Paris”.

…ikke klarer å spise middag uten å ha en kurv med brød ved siden av fatet. Hva er vel livet uten brød? Heldigvis har vi fantastisk godt brød i Norge også!

solskinn og smil

 

 

 

 

Mat, høflighet og kollegavennskap – Observasjoner fra livet i Frankrike!

Der stod jeg, klar for første dag på jobb etter en lang juleferie, og ventet på bussen.

Ti minutter, tjue minutter… Jeg tittet på klokka, og følte frustrasjonen riste godt tak i meg. Hvor ble det av bussen? Ville jeg bli forsinket til jobb?

Åh, herregud. Dette er krise, tenkte jeg. Ikke å komme for sent. Eller, jo, det også. Men langt verre er det å måtte forholde seg til de franske normene og sosiale, uskrevne reglene som jeg fortsatt ikke kjenner godt nok til. Slik som det å kysse hver eneste kollega på kinnene i det jeg valser inn på kontorlandskapet og henger fra meg yttertøy (dette har jeg til og med skrevet et eget innlegg om).

Jeg dro opp mobilen og tekstet Julien. “Du, jeg er forsinket til jobb. Er det meningen at jeg likevel skal kysse alle sammen på kinnene og bruke masse tid på å si hei og godt nyttår til hver eneste person, eller er det greit å vinke og rope ut et felles ‘hei’ til alle sammen, før jeg løper bort til plassen min og setter i gang med arbeidet?”

I dette tilfellet var det visstnok innafor med et felles “hei”, etterfulgt av et “beklager, jeg hadde dårlig tid”. Mange kom likevel bort for å kysse meg på kinnene – inkludert sjefen selv, som ikke så ut til å bry seg om at jeg var forsinket. Kanskje like greit.

Denne usikkerheten har jeg fått kjenne mye på, opp gjennom årene som har gått. Usikkerhet rundt alle disse normene og reglene i dette landet som utrolig nok kun er en to timers flytur fra vårt lille land oppe i nord, men likevel så totalt annerledes fra alt jeg kjenner til.

Høflighet 

Her i Sør-Frankrike, er det for eksempel uhøflig å ikke hilse på bussjåføren, og takke ham når man går av bussen. Medpassasjerer setter man seg ved siden av uten å nøle, og man gir umiddelbart opp setet sitt til eldre eller gravide. I tillegg til bussjåføren, skal man også hilse på naboene sine. Spesielt hvis man bor i leilighet. Da skal det hilses på alle og enhver i både heis og trappeoppgang.

I Norge sa jeg alltid hei til bussjåføren (ofte uten å få et hei tilbake), men å si takk og farvel i det man går av bussen, ja, det var en ganske fremmed opplevelse for meg. I Norge har jeg ofte sett at eldre og gravide ender opp med å bli nødt til å stå på bussen, mens ungdommer og unge voksne plasserer sine vesker, poser og ryggsekker på setet ved siden av seg, for å unngå uønsket sidemann. Sier man hei til fremmede mennesker i blokkas trappeoppgang, kan man risikere å få reaksjoner som “æsj, denne personen er sikkert pervers” eller “denne personen er ikke riktig skrudd sammen”. Mange er vandt til å legge så mye mer i et ‘hei’ enn at det nettopp bare er en høflig hilsen og medmenneskelighet.

Mat

Franskmenn flest er absolutt ikke kresne i matveien. Inkludert barn. Dette kommer nok av at franske foreldre kjører en “liker du ikke det jeg lager til middag, så får du ikke noe mat” type strategi i hjemmet. I tillegg er de opptatt av å la barna smake på absolutt alt som er av frukt, grønnsaker, kjøtt og sjømat før de lar poden sin få lov til å kjøre grimaser og skyve fra seg fatet og si “jeg liker ikke dette”. De fleste restauranter (med unntak av de store kjedene), har ingen barnemeny heller. Minsten spiser derfor det samme som mamma og pappa, og får da også smake mye nytt og spennende.

Men én ting skal man vite når det gjelder å “spise, eller ikke spise” i Frankrike. På samme måte som at vi nordmenn ikke spiser medisterkaker, ribbe og kålrabistappe på sommeren (fordi det er julemat) eller fårikål på våren (fordi det er høstmat), spiser ikke franskmenn godsaker som  raclette og fondue  eller kålbaserte retter på sommeren, og unngår samtidig diverse grønnsaker, alt av bær – og de fleste frukter på vinteren. Epler, pærer og klementiner er unntak.

Å handle importerte råvarer er noe mange boycotter. Her skal man støtte de lokale bøndene, og dermed heller vente tålmodig på at sesongen skifter og været snur og kalenderen gir grønt lys for bringebær, jordbær og auberginer i handlekurven igjen.

Bananer og diverse andre tropiske frukter kan man handle uansett årstid…så lenge de er importert fra Martinique (fransk øy) eller Guadeloupe (også fransk).

Alkoholkulturen er forresten også svært annerledes her. Dette har jeg skrevet et eget innlegg om.

Kan kolleger være venner?

Er det noe jeg faktisk savner fra Norge, så er det hvor enkelt det er å bygge vennskap og finne på ting sammen med kolleger, utenfor kontorets fire vegger og bedriftens kantine.

I Frankrike er det lett å komme i prat med mennesker på arbeidsplassen, og folk flest har ikke noe filter. Man spøker og ler, prater gjerne om personlige ting, og det føles derfor helt naturlig å foreslå en lønningspils eller en middag sammen i sosialt lag.

Men av både venner og (sviger)familie har jeg fått høre at det faktisk ikke er så enkelt som man skulle tro. Jeg hører stadig historier fra forskjellige hold, om en “bestevenn” på jobb, som forblir nettopp det; en venn man kun omgås i arbeidstiden. Franskmenn har kanskje ikke like lett for å blande jobb og privatliv, som oss nordmenn?

I Norge har jeg stiftet mange gode vennskap og bekjentskap med mennesker jeg i utgangspunktet ble kjent med på arbeidsplassen. Derfor så jeg på det som helt naturlig å spørre kollegene mine om de har lyst til å bli med ut for å ta en pils. Det hadde dem, og en kveld skal vi nok få det til. Jeg venter i spenning.

Kanskje utfordringen ikke er at franskmennene ikke liker å blande jobb og privatliv. Kanskje de rett og slett bare ikke tørr å ta intiativ?

Jeg kunne lett skrevet om alle disse kulturforskjellene i en evighet, men da vil dette flyte over fra å være et blogginnlegg til å bli en e-bok. Så frem til neste observasjon, er det nok lurt å sette et punktum.

sort hvitt balkong