En siste datekveld før livet blir satt på pause

Lørdag, gårsdagen var siste dag hvor alle barer og restauranter i Frankrike fikk lov til å holde åpent inntil videre, til nøyaktig hvilken dato, hvorvidt det er snakk om uker eller måneder, er umulig å si.

Med tanke på at hele befolkningen i nabolandene Spania og Italia er satt i karantene, er vi jo heldige vi som bor i Frankrike for at vi i det minste får lov til å handle på dagligvarebutikker, vi får lov til å ta oss en liten luftetur når vi ønsker, vi får lov til å besøke en venn eller to, så lenge vi føler oss trygge på at de vi besøker er friske og ikke er en del av risikogruppen med kroniske sykdommer eller nedsatt immunforsvar.

I Frankrike er vi ikke satt i tvungen karantene, ikke enda, men som i de fleste europeiske land, har vi ikke lov til å dra på kino eller teater, og fra og med i dag har vi heller ikke lov til å spise middag ute på restaurant, nyte en kaffe og et kakestykke på kafé, skåle over et par pils sammen med gode kolleger etter endt arbeidsdag, fra og med i dag er disse glade dagene over. Inntil videre.

Livet er satt på pause, og det eneste som gjelder nå, er å få stoppet dette grusomme viruset. Friheten skal vi ta tilbake senere, friheten skal vi feire med champagne og sjokolade den dagen forskerne finner en vaksine, en kur, en slutt på spredningen av coronaviruset. 

Friheten ble vi frarøvet det øyeblikket førstemann av våre syke borgere ble smittet av viruset. Time for time, dag for dag, har vi slavisk fulgt nyhetene og bekymret oss for de svake i samfunnet, de eldre, de kreftsyke, de lungesyke, de som ikke har en sterk nok kropp til å kunne tåle dette ekstremt smittsomme viruset som i flere medier omtales som en hissig blanding av kraftig influensa og lungebetennelse.

Tomme gater

Gårsdagens restaurantbesøk ble altså vårt aller siste inntil videre. Selv femårsdagen som kjærester, den 29. mars, vil vi ikke lenger kunne feire, vi som hadde bestilt bord på Michelinstjerne-restauranten SEPT, det glamorøse spisestedet hvor vi ifjor feiret bursdagen til min kjære forlovede. Fem år, en anledning jeg hadde gledet meg til å feire, sannsynligvis vil vi nå måtte tilbringe kvelden fengslet i vårt eget hjem, en ny hverdag vi begge må tilpasse oss, inntil myndighetene kommer med ny informasjon.

Vi nøt vårt siste restaurantmåltid som om det skulle vært vårt siste måltid før en lengre fengselsdom, maksimal nytelse og stor takknemlighet, en kveld tilbrakt i det sjarmerende nabolaget Carmes.

Vår siste lørdagspils, hver vår halvliter syrlig øl fra Belgia på ølbaren Le Bièrographe, vi lyttet til gammel rock og pratet om verdenskrisen i 1929 sammenlignet med de mange utfordringene som verdensøkonomien står overfor i 2020, et vanskelig tema som ikke akkurat løfter stemningen, men hva har vi egentlig å prate om når alt vi hadde gledet oss til i månedene fremover risikerer å bli avlyst, og våre arbeidsplasser henger i en tynn tråd?

Skummelt er det å tenke på hvor raskt en livssituasjon kan endre seg. Mandag fikk jeg lønnsøkning og tilbud om ny jobb, mens nå stuper aksjene. Hvordan vil Airbus håndtere disse utfordringene?

Le Bièrographe

Hyggelig var uansett vår siste datekveld, en aften tilbrakt på den russisk-armenske restauranten Troika Royale. Vi pratet om Russland, lenge har jeg hatt en drøm om å besøke St. Petersburg og Moskva, jeg drømmer om å reise på togtur med Den Transsibirske Jernbane, jeg vil spise lokale spesialiteter og lytte til klassisk musikk, en drøm, en vakker drøm, sannsynligvis vil jeg i fremtiden verdsette slike ferieturer til en enda større grad enn jeg allerede gjorde før.

Russisk mat

Jeg drakk et glass armensk rødvin, Julien gikk for en halvliter russisk honningøl. Vi delte et fat med russisk spekemat, ost, rødbetsuppen borsjtj, pelmeni (russisk ravioli) i soppsaus, grillet aubergine fylt med kremost og toppet med fiskerogn, dolma (fylte vinblader) med ris og kjøtt, kyllingboller, bakst med ostefyll og salat.

Russisk honningkake

Til dessert delte vi et stykke medovik, russisk honningkake, en søt avslutning på et herlig måltid. Gjerne skulle jeg ha bestilt enda en dessert, kanskje også en tredje, samt to ekstra glass vin, for å få maksimalt utbytte av dette siste restaurantmåltidet på to uker, en måned, seks uker, hvem vet, vi vet ingenting.

Gul kåpe

Advertisements

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Albi

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

Bro

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Albi katedralen

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Tekanne

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

Kinesisk festival

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Gaillac festival

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Festival hyllest

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Squashkake

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Gresskar

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Filet mignon appelsinsaus

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Tiramisu

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

S

Samboeren

Blomdy

Tempel dekorasjoner

IMG_20200119_163449

IMG_20200119_163232

Neshorn

IMG_20200119_163524

Planlegging, januarsalg og hverdagssyssel i Toulouse

Planlegging i øst og vest, året har knapt startet og kalenderen er allerede full av avtaler, små og store, viktige og uviktige, mange av dem relatert til bryllupet, og jeg elsker hvert eneste sekund av livet som for tiden leves i en bryllupsboble, min store motivasjon for å jobbe hardt og spare penger, nedtellingen til le jour-J er i gang.

En hel søndag ble tilbrakt foran datamaskinen sammen med min kjære, regneark og notater, eposter til og fra cateringleverandøren og dekoratøren, i tillegg har vi opprettet en informativ liten nettside som kun vil bli tilgjengelig for dem vi ønsker å invitere i bryllupet. På nettsiden har jeg skrevet litt om rådhuset i Toulouse og slottet i Caraman, hvordan programmet vil se ut og hvilke klokkeslett man har å forholde seg til, samt kleskode, gaveønsker og kontaktinformasjon.

Mandag og tirsdag, rolige dager og lite å gjøre på kontoret. Den verdifulle tiden utnyttet jeg så godt jeg kunne, en anledning benyttet til å planlegge årets første reise, en magisk tur til Polen.

Ulvedeksel

Om to uker reiser vi, en ferietur som vil starte i Kraków og fortsette i den idylliske fjellandsbyen Zakopane. I Polen skal vi se etter gifteringer og feire bursdagen til min kjære, det store tretti, en begivenhet som skal feires med romantisk duomassasje og middag på fin restaurant i den sjarmerende gamlebyen i Kraków. Alt fra overnatting til aktiviteter er allerede reservert, alt er en stor overraskelse for min kjære. Jeg gleder meg til å se hans ansikt lyse opp der vi for første gang ferierer sammen i byen jeg elsker høyest av de mange stedene jeg har besøkt i mitt mors vakre hjemland.

Etter ett og et halvt døgn i Kraków skal vi reise videre, en tre timers togtur vil føre oss til Tatrafjellene og landsbyen Zakopane, hvor nok en overraskelse venter. Hundekjøring, hest og slede, kanskje også en liten tur på fjellspa. Bare tanken gir meg sommerfugler i magen, tanken på hvor glad han kommer til å bli og hvor mye vi alle kommer til å kose oss på turen, Julien, hans foreldre og jeg.

Tirsdag ettermiddag, jeg tok bussen inn til sentrum og spaserte gjennom ulike gater, de fleste butikkvinduer hadde allerede dekket rutene med store røde plakater, ordet soldes stod skrevet med store bokstaver, en invitasjon til januarsalget og en rekke tilbud som mange ikke vil klare å motstå.

Prøverommet

Store myke gensere, en av mine største svakheter på denne årstiden hvor varme og komfort betyr alt for egen velvære. Mykt tøy i deilig ull og bomull, skapet mitt er allerede stappfullt av tilsvarende, dessuten har jeg en samboer som stadig klager over at klesskapet mitt er i ferd med å kollapse.

Jeg tenkte meg om to ganger og hang tilbake to av tre plagg, den store favoritten klarte jeg ikke å legge bort, den vil jo passe så fint i en rekke ulike kombinasjoner, bukser eller skjørt, skinn eller jeans, med smykker eller skjerf.

Italienske oster

Tidlig på kvelden i bydelen Carmes, møtte jeg Julien over et glass vin og italiensk aperitivo på det stilige spisestedet Prosciutteria, en bitteliten restaurant som spesialiserer seg på italiensk ost og spekemat.

Italiensk spekemat

Vi hygget oss med to lekre spekefat og hver vår tiramisu “revisité” til dessert, en sjokoladevariant til meg og en jordbærkreasjon til ham.

Tiramisu verd

Onsdag. Dagene suser forbi når man har mye å henge fingrene i, både på arbeidsplassen og privat. Etter en hektisk dag på kontoret er det nå deilig å avslutte dagen med frisørtime, for å friske opp hårfargen og klippe bort de splitte tuppene. Og ikke minst, kose med pusekatten som bor i salongen, drikke grønn te med mango, spise speculooskjeks og slå av en prat med min faste frisør.

Pusekatt

Frisøren

Gul krem som farger håret mørkebrunt, en liten dose økologisk hverdagsmagi. Eller kjemi, om du vil.

 

Spennende planer for året som kommer

Årets siste søndag. En himmel full av skyer, temperaturen er likevel mild på denne fredelige ettermiddagen, perfekt for en liten spasertur med musikk i øret. Jeg som allerede hadde tenkt meg en tur ut for å resirkulere søppel og donere to poser med klær til veldedighet, kan jo fint ta meg en liten spasertur videre inn til sentrum for å nyte det fine vinterværet, nyte søndagsroen, nyte det å gjøre ingenting en liten stund. Senere vil jeg jo uansett måtte ta tak i husarbeidet som jeg ønsker å få unnagjort før min kjære og hans foreldre kommer seg hit til Toulouse, vaske kjøkken og bad, støvsuge alle rom, re opp sovesofaen på gjesterommet.

Der jeg trasker bortover de mange sjarmerende smågatene bygget i rosa teglstein, tenker jeg på året som har gått og året vi om et par dager vil gå inn i. Et år som allerede nå har et fullspekket program, flere av planene relatert til vårt kommende bryllup, mitt livs definitivt største begivenhet, jeg teller ned dagene til den tolvte september, sammen med alle som står oss nær vil vi feire kjærligheten på et vakkert slott i landlige omgivelser.

Året vil jo i tillegg få en glamorøs pangstart, med nyttårsfeiring og dinner show på casinoet i Toulouse. For anledningen skal jeg glitre som en stjernehimmel og nyte smaken av fransk gastronomi og feire starten på det nye tjuetallet med gylne bobler til langt på natt.

Bare tre uker senere reiser Julien, hans foreldre og jeg til Polen for å feire at min kjære fyller tretti. En åtte dagers ferie som vil starte i en av mine favorittbyer i verden, nydelige Kraków, hvor vi vil se etter gifteringer og besøke noen av byens mange severdigheter. Videre går reisen til Tatrafjellene og den lille byen Zakopane, hvor vinteraktiviteter, snø og vakkert landskap venter oss.

I starten av mars får jeg besøk av ei venninne fra London, noe jeg virkelig ser frem til. Jeg gleder meg til å vise henne alt det fine som Toulouse har å by på, landemerker og kunstgallerier, hun som er vegetarianer vil dessuten storkose seg i denne byen, her hvor det finnes et såpass bredt og spennende utvalg av nettopp vegetariske og veganske spisesteder.

Turisttog

Apropos spisesteder, månedens siste helg skal Julien og jeg kose oss på Michelinstjerne-restauranten Sept, hvor vi i fjor feiret hans fødselsdag med elleve-retters middag og skreddersydd vinmeny. Denne gang reserverer vi bord for å hylle det fineste av alt, kjærligheten, vi feirer femårsjubileum som kjærester.

Tidlig i mai skal Julien og jeg på biltur til Bordeaux, en by jeg lenge har ønsket å besøke. Med billetter til det nye burlesque showet til stjernen Dita Von Teese på Théâtre Femina, ser jeg frem til å farge leppene røde, krølle håret og omfavne femtitallsstil og sensualitet. Bordeaux, en historisk arkitekturperle kjent for sin flotte vin og gastronomi av ypperste klasse, jeg gleder meg til å skjemme bort mine smaksløker.

I slutten av mai reiser jeg i tillegg nok en gang til Kraków, denne gang for å kjøpe brudekjole sammen med min mor og tante Małgorzata. Helt fra jeg var liten, har jeg drømt om den dagen jeg vil jakte etter den perfekte brudekjole, i hver eneste dagdrøm har dette spesielle øyeblikket funnet sted i min mors hjemland og den vakre magiske byen Kraków. Min mor, fantastisk som hun er, har dessuten lovet meg vinsmaking, spabehandling og kanskje også en liten manikyr.

Etter mai kommer juni, en av Julien sine venner fra ingeniørstudiene skal gifte seg og vi er invitert i bryllup i Normandie, like i nærheten av Giverny og Claude Monets hus og hage.

Dette er altså bare første halvdel av året som kommer. I juli skal vi jo på Rammstein-konsert i Berlin, i september skal vi gifte oss og i oktober drar vi på bryllupsreise.

År 2020, for et vidunderlig år du vil bli!

En smak av Skandinavia har kommet til Toulouse

En merkelig følelse, det å våkne opp helt alene en tidlig lørdagsmorgen, når man de siste nesten fem årene har vært vandt til å våkne opp i armene til sin elskede. Lenge er det siden sist jeg har vært alene i flere dager, hvert eneste sekund nytes fullt ut og jeg benytter tiden til å fokusere på egne hobbyer og såkalte jenteting, shopping i sentrum og romantiske komedier i sofakroken.

Jeg lager meg en kopp kaffe og to brødskiver, leverpostei med porto smøres på den ene, gouda og saucisson à l’ail (hvitløkspølse) på den andre. Mine eneste konkrete planer for dagen er å levere to poser med klær til veldedighet, og hente en pakke på postkontoret før stengetid klokka tolv.

Et vinrødt pannebånd dekorert med perler, mine lepper malt i samme dype tone, jeg liker å pynte meg, selv når jeg ikke har noen å pynte meg for, ingen annen enn meg selv og alle de fremmede menneskene jeg vil passere i løpet av dagen.

Sephora

Poser leveres, pakken hentes, målrettet trasker jeg videre i retning Capitole for å kjøpe meg ny pudderfoundation på Sephora, før jeg senker tempoet og lar blikket vandre til butikkvinduer og deres utstillinger. Jeg besøker en stilig boutique som selger flotte innrammede plakater som illustrerer Toulouse, denne fine byen som jeg fortsatt er så forelsket i. Flotte dekorasjoner til hjemmet, små luftballonger henger ned fra taket sammen med smilende skyer, om jeg bare kunne ha dekorert mitt hjem nøyaktig etter eget ønske, ville jeg tatt med meg denne magien hjem. Luftballongene, skyene, illustrasjoner av Capitole og Pont Neuf innrammet i tre.

Luftballonger

Jeg besøker den lille bokhandelen Ombres Blanches som hovedsakelig selger engelskspråklige romaner, men også har et greit utvalg av tyske, spanske, russiske og portugisiske bøker. Selv ønsker jeg meg for øyeblikket ingen flere engelske (ei heller franske) romaner til bokhylla mi. Jeg har lyst til å lese norsk, bokmål og nynorsk, kanskje også svensk eller dansk, jeg vil ha noe som minner meg om barndommen og ungdommen og alt som jeg forlot da jeg dro ut i den store verden for å finne meg selv.

Tomhendt, spaserer jeg videre, denne gang på jakt etter en kaffebar hvor jeg kan nyte en liten cappuccino og en matbit. Til min store gledelige overraskelse, ser det ut til at Sverige har inntatt et av lokalene i handlegaten Rue du Taur, Café FIKA, dagens soleklare utvalgte lunsjsted.

En fransktalende barista ønsker meg velkommen til sin franko-svenske kafé som han driver sammen med sin svenske kone. Jeg forteller at jeg selv er norsk, han slår umiddelbart over fra fransk til svensk, talar du svenska, spør han meg. Ja, lyver jeg, og kjører på med min aller beste svorsk. Jeg forteller hvor lykkelig jeg er over at Toulouse endelig har fått seg en skandinavisk kafé, en smak av Sverige som ikke har noe med IKEA å gjøre. Søt er han, med sin franske aksent der han prater svensk til meg, og prater til kollegene sine på fransk, om meg, selv om jeg forstår begge språk like godt og skjønner at han synes det er moro å konversere med en nordmann i Frankrike.

nfd

Jeg bestiller kjøttboller i brun saus til hovedrett og lussekatt og cappuccino til dessert. Kjøttbollene og sausen smaker som en skandinavisk drøm, servert med en sørfransk ratatouille, en lokal liten touch som så fint beskriver hvem de er, disse to som har startet denne koselige lille kaféen.

Lussekatt

Lussekatten er en smule tørr men smaker likevel godt, mens cappuccinoen er altfor sterk for min smak. Lykkelig, betaler jeg for maten og takker den svensktalende franskmannen, ha en trevlig dag, sier jeg fornøyd.

Jeg sender en liten sms til min kjære Julien. Om ikke jeg kan reise hjem til Skandinavia, så er det jo uansett fantastisk å vite at en mikroskopisk bit av Skandinavia har kommet til meg.

Pannebånd mote

Toulouse illustrasjoner

Hjembyen til osten brie og små gleder på en lørdag

Nå er vi her, i barndomshjemmet til Julien, på utkanten av Paris, like utenfor byen Meaux som er hjemstedet til den verdenskjente osten brie.

Selv våkner jeg uthvilt og klar for å gripe dagen, min kjære derimot, starter dagen med influensalignende symptomer, en kjedelig overraskelse nå like før jul.

Selv om formen dessverre ikke er på topp, har han fortsatt lyst til å bli med til sentrum av Meaux for å handle diverse matvarer på det ukentlige bondemarkedet. Maisbrød, paté og ost, godsaker som skal nytes til frokost, kjøtt og grønnsaker til morgendagens middag, vi smaker pepperkaker som vi får lyst til å handle med oss, vi lar oss friste av markedshallens store utvalg av pålegg og brødbakst. Vi klarer likevel å beherske oss, kun det aller mest nødvendige får plass i handleposen for denne gang. 

Brie

Som forventet er osten brie den store stjernen på markedet i Meaux, oster så store som menneskehoder, om ikke enda større, tilbys hos samtlige osteselgere. Pain d’épices, fransk honningkake, tilbys så store som murstein til en rimelig pris, til glede for alle lokalbeboerne som tilbringer førjulstidens siste lørdag på julehandel.

Foreldrene til Julien har det siste halvåret fått seg en hyggelig liten vane, der de hver eneste lørdag tar seg en tur innom markedet i Meaux, en handletur som fører dem videre til den lille vinbaren Les Petits Bouchons, hvor et lite lunsjmåltid nytes over et stort glass vin og gode diskusjoner.

Skål

For første gang blir også Julien og jeg med på besøk til deres nye lille stamsted. Den hyggelige vinkelneren, som nå husker deres fornavn og hilser med kyss på kinnene, møter oss med et stort smil og spørsmål om hvilken type vin vi kunne tenke oss å smake. Tørr eller fyldig, sterk eller fruktig, rød, hvit eller rosé, hva med husets cocktail, han forteller at sesongens kreasjon består av ananasjuice, vanilje og champagne. Barracuda heter den, moren til Julien og jeg bestiller hver vår barracuda, våre menn går begge for en fruktig rødvin.

Sammen deler vi en fondue de Mont d’or, smeltet ost servert med oppskåret brød, babypoteter og diverse spekemat, et usunt men deilig vintermåltid som nytes godt i sosialt lag. Stilig er denne lokale vinbaren, som etter hvert fylles med sultne og tørste mennesker ved hvert eneste bord. Hadde vi bodd i Meaux, ville sannsynligvis også Julien og jeg ha kommet hit hver eneste lørdag etter en handletur på markedet.

Ostefondu

Etter å ha spist oss mett på spekemat, ost og poteter, spaserer vi videre i retning byens historiske landemerke, den gotiske Saint-Étienne katedralen som til vår skuffelse ser ut til å være delvis under konstruksjon.

Vis-à-vis den flotte katedralen ligger en nyåpnet polsk kolonial, overlykkelig blir jeg over å finne noe som minner meg om mamma, der jeg handler inn posesuppe (zurek) og Princessa-sjokolade og mimrer tilbake til alle påske-og sommerferiene jeg har tilbrakt i hjembyen til min mor, Krosno, og de større byene Kraków og Warszawa.

Katedralen

Videre fortsetter vi med et lite ærend to gater unna katedralen, vi handler kaffe fra et kaffebrenneri som også brygger sitt eget øl, noe jeg blir så nysgjerrig på at jeg like greit ender opp med å kjøpe meg en flaske imperial stout som jeg ser frem til å kose meg med i jula.

En liten kaffe på kaffebaren Lions Coffee før vi vender hjemover, to kafégjester sitter med hver sin kassegitar og spiller fin akustisk musikk, behagelige toner som skaper en varm atmosfære.

Jeg spør min kjære hvordan det går med ham, om han fortsatt føler seg syk, han nikker, medikamenter handles inn på apoteket før vi vender tilbake til hans barndomshjem. Alle krysser vi nå fingrene for at ingen blir syke til jul.

Italiensk brunsjbuffet, mimring og pastaprat

Jeg våkner til en fredelig søndagsmorgen, deilig er det å slappe av under den varme dundyna til klokka blir ti, før jeg tar meg en varm dusj og kler på meg dagens utvalgte antrekk, mitt sennepsgule fløyelsskjørt med ullstrømpebukser under, sammen med sort ullgenser og grå kåpe. Jeg pynter meg en smule, fordi vi i dag skal kose oss med kjærestebrunsj på italiensk restaurant.

Julien har lyst til å ta meg med ut på søndagsbrunsj på spisestedet Valentina i sentrum av Toulouse, en restaurant vi stadig spaserer forbi og lenge har hatt et ønske om å besøke. Samtidig har vi allerede to av byens beste pizzeriaer i nabolaget vårt, Pizza Félix og Pizzeria d’Alexis, som igjen betyr at andre pizzeriaer som oftest blir valgt bort til fordel for disse.

Det Valentina har som ikke Félix og Alexis har, er brunsjbuffet med ulike typer pizza, lasagne og et stort utvalg av antipasti i form av ulike oster, spekemat og marinerte grønnsaker. Dessertbordet, som byr på tiramisu, cornetti (croissanter med nutellafyll) og sjokolademousse, kan man også forsyne seg fra flere ganger om ønskelig.

Toulouse utsikt

En fin liten søndagstur, denne spaserturen inn til sentrum. Heldige er vi som kan nyte dette oppholdsværet med sine sju varmegrader og solskinn som titter frem mellom himmelens mange store skyer, en opptur etter gårsdagens kraftige regn og vind. En ung servitør møter oss der vi entrer restauranten, han spør om vi har reservert bord, vi bekrefter.

Julien fyller våre glass med appelsinjuice fra buffeten, en buffet som til min glede hverken er liten og stusselig eller stor og overveldende, men akkurat passe for meg og mine lyster.

Vi henter hver vår tallerken, store fat med blomstermotiv, disse fyller vi med antipasti. Et par ferske cherrytomater for en litt sunnere start på måltidet, sammen med rød paprika, squash og aubergine marinert i olivenolje og urter. Videre fyller jeg på med deilig ost og spekemat, deriblant italiensk salami, skinke med urter og kremet gorgonzola.

Antipasti tallerken

Videre er det pizzabuffeten som står for tur. Tynn italiensk pizza med ferske råvarer, jeg velger meg først et stykke vegetarisk med oliven, champignon og tomater med ruccolasalat på toppen, deretter et stykke med pikant salamipølse og sorte oliven, til slutt et siste stykke med spekeskinke og champignon. Fra fatet til Julien smaker jeg husets hjemmelagde lasagne, begge undrer vi hvorfor den smaker så annerledes enn lasagnen vi lager selv.

Pizza Valentina

Flere lag pastaplater stablet tett i tett, nesten som en millefeuille. En dyp og konsentrert tomatsaus, noe pikant i smaken, med bittesmå biter av oppmalt kjøtt så diskret at man knapt merker at lasagnen faktisk ikke er vegetarisk.

Vi prater om Italia, om italiensk mat og vin, om hvor mye pasta vi spiste da vi i fjor feiret bursdagen min i Roma, om hvor mye pizza vi kommer til å spise om vi en dag reiser til Napoli, pizzaens fødested. Mat, vi prater stadig om mat, han og jeg, mat og reiser, våre to lidenskaper i livet.

Tiramisu

Fra dessertbordet henter jeg meg en mild og god tiramisu og en altfor søt sjokolademousse, jeg drikker kaffe med melk og forteller Julien at sjokolademoussen jeg smakte på restauranten vi besøkte forrige helg kanskje er den beste jeg noen gang har smakt. Min beste tiramisu er også et minne jeg holder kjært, en søt opplevelse fra min lille tur til Pisa, alene reiste jeg til byen med det skjeve tårn. Som protagonisten i romanen Eat, Pray, Love, var Italia også for meg et avbrekk fra virkeligheten, en anledning til å spise pasta to ganger til dagen og drikke et par glass rødvin midt på dagen, alene på utekafé under solfylt himmel. Et av disse måltidene førte da også med seg mitt livs beste tiramisu til dessert.

Hvor har du lyst til å spise brunsj neste gang, spør jeg Julien.

Valentina

Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

En tredje Halloween i Toulouse på vårt vis

31. Oktober. For tredje gang feirer jeg Halloween i Toulouse, et tredje år hvor han og jeg kler oss i helsort fra topp til tå(med unntak av yttertøyet), fordi utkledningsentusiasmen ikke strekker seg lenger enn til valg av fargekode. Dessuten er det ikke så vanlig for voksne i Frankrike å kle seg ut, ikke til en like stor grad som i enkelte andre land.

En tredje Allehelgensaften hvor vi etter egen tradisjon, har planer om å ta en liten tur til sentrum for å kose oss med hver vår cocktail på et av byens utesteder, før vi avslutter kvelden hjemme på sofaen med skrekkfilmmaraton og store mengder godteri.

Lenge er det siden sist jeg sotet øynene, men når vi først skal feire Halloween på den stilige cocktailbaren La Maison, som for kvelden har blitt transformert til et maison hantée (hjemsøkt hus), lar jeg sminkekostene få jobbe litt. Stripete bukser, sort body og store gotisk-inspirerte øredobber, gjerne skulle jeg ha malt neglene sorte eller i mørk og mystisk vinrød, men tiden strekker ikke til. Det gjør heller ikke motivasjonen.

Peis

Etter en altfor rolig dag på kontoret, en siste arbeidsdag før fransk helligdag og langhelg står for tur, føles det fint å komme hjem fra jobb, vente på min kjære, slappe av en liten time på sofaen i stua, før vi sammen beveger oss videre til et sentrum dekorert med gresskar og kunstig spindelvev, et overskyet sentrum med regnvåte brosteingater. Vi spaserer i retning den spennende godteributikken Glup’s hvor vi skal handle inn godteposer til kveldens filmmaraton.

Godteri

Selv forsøker jeg å være en smule moderat, der jeg  plukker ut bare det godteriet jeg har aller mest lyst på, og det i bittesmå mengder. Julien, på sin side, fyller posen med absolutt alt, vi ender til slutt opp med ett kilo smågodt, hvorav kanskje to hundre gram er mitt. De ansatte i butikken er begge utkledd som hekser med store trekantede hatter, mens sikkerhetsvakten ved inngangsdøra er utkledd som trollmann.

I løpet av de femten minuttene tilbrakt i godteributikken, har sola gått ned og blitt erstattet med sort nattehimmel. Som hvert år, blir jeg negativt overrasket når tiden er inne for mørketiden å melde sin ankomst.

Jeg liker ikke vinter, mørke og kulde. Evig takknemlig er jeg derfor for høytider som Halloween og Jul, lysglimt av noe fint og varmt, tradisjoner og dekorasjoner, en nødvendighet midt oppi denne mørke og dystre årstiden.

Skjelett

Vi spaserer videre til den vanligvis svært hjemmekoselige baren La Maison, hvor vi nå hilser på et skjelett ved inngangspartiet. En kvinne utkledd som djevel viser oss til et bord med myke komfortable stoler, ikke langt unna peisen som nå varmer det lille lokalet, et lokale som for kvelden er dekorert med spindelvev i taket, innrammede fotografier fra diverse skrekkfilmer på veggene og blodige håndavtrykk på vinduene.

La maison

Julien bestiller kveldens Halloween-spesial, en cocktail basert på vodka, eple og cranberry. Selv går jeg for en av husets signaturcocktails, vodka love heter den, med jordbærjuice og jordbærlikør. Vi bestiller også et brett med spekemat, en liten apéro som nytes over god musikk, fengende rockehits og stemningsfull filmmusikk fra skumle filmer, vi koser oss så mye at vi bestiller oss hver vår drink nummer to, Bloody Mary denne gang.

Utested

Før vi drar hjem, bestiller vi mat på et fast-food sted som ligger i samme gate som baren, den vietnamesiske street food restauranten Le Kiosque, hvor jeg spiser kylling med sitrongress og han spiser svinekjøtt med vietnamesisk karamellsaus. Et rimelig måltid med god smak, en fin måte å avslutte vår lille bytur.

Vietnamesisk mat

Hjem, kjære hjem, vi koser oss i sofakroken med zombiefilmer på TV-skjermen og godteri på bordet. Godt pakket inn i pledd, sammen med mannen jeg har skapt disse fine tradisjonene sammen med.

Halloween feiring