Mars er måneden hvor sorgen er størst

En oppdatering fra nok en lørdag, tanker og observasjoner, disse kan vel kalles dagboknotater, terapeutisk for eget sinn. 

En liten tekanne fylt med grønn te av jasmin, står plassert på det høye bordet hvor jeg som forrige lørdag, sitter med laptopen foran meg på kaffebaren Lexington.

Kafeen er i dag omtrent tom for gjester. To eldre kvinner sitter ved baren. De drikker begge espresso og diskuterer landets politikk og de store demonstrasjonene som har funnet sted på Place du Capitole og Jean-Jaurès hver eneste lørdag siden november. To ungdommer, studenter vil jeg anta, sitter med sine hoder begravet i faktabøker, med hver sin markeringstusj i hånda. Bortsett fra disse fire menneskene og to baristaer, er det kun jeg som er her.

Lexington

Jeg har lyst på kaffe, men tørr ikke å drikke kaffe riktig enda, ikke etter å ha gått tre dager med magesår som følge av fire dager på medisiner med tydelige bivirkninger. Forrige søndag pådro jeg meg en kjedelig influensa, og ble som konsekvens av dette sengeliggende stortsett hele uka.

Sengeliggende og tankefull. Er det én tid på året jeg absolutt ikke ønsker å ha for lite å gjøre og for mye tid til å tenke, så er det nå i mars.

Det er nå fem år siden min far tapte kampen mot kreften, en sorg jeg vil bære med meg for resten av mitt liv, og da spesielt i mars måned. Sorgen har sannsynligvis påvirket meg i en langt større grad enn jeg ønsker å gi uttrykk for. Ofte føler jeg meg som fanget av en forbannelse, hvor jeg stadig ønsker meg bort fra de trygge rammene, langt bort fra det kjente og kjære, jeg føler en trang til å rømme, langt bort, til nye mennesker og nye omgivelser.

Ofte tærer denne følelsen på mitt sinn, men likevel vet den fornuftige delen av meg at det er her jeg hører til, at hodet mitt spiller et spill, at jeg må bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, flinkere til å jobbe med dem uten snarveier, uten å skyve demonene under teppet.

Her i Toulouse er jeg hjemmekjær. Her i Toulouse er jeg trygg, og på dager lysere enn disse dagene i mars måned, lykkelig. Det er denne byen jeg elsker, her hvor jeg bor sammen med en mann som elsker meg høyere enn alt på jord.

Åpen plass

Og her sitter jeg, med fingre som danser over tastaturet.

På en kaffebar sitter jeg, og skriver dikt. Noen av dem er en hyllest til pappa, andre en skildring av sorg, ensomhet og tapt kjærlighet.

Jeg tar en slurk av den varme teen, ser for meg min pappa sitte sammen med meg, ved enden av bordet, den høye, mørke sjarmerende mannen som han en gang var, med sitt brede smil og store grønne øyne. Hans øyne har jeg arvet, hvilken nydelig gave han har gitt meg, for i vår familie er det nå kun jeg som har slike grønne øyne.

Etter et nesten fire timer langt besøk på Lexington kafé, pakker jeg sammen sakene, betaler og spaserer sakte hjemover, gjennom de travle gatene i nabolaget Saint Cyprien. Forbi den lille ølbaren hvor jeg ifjor tilbrakte omtrent hver eneste fredagskveld sammen med mine tidligere kolleger, forbi restauranter og forbi yogastudioet jeg pleier å gå til, forbi kunstgalleriene og parken. Jeg tar en tur innom markedet for å handle klementiner, og trasker den siste strekningen hjem. Musikk på øret, og solbriller på nesa.

Jeg lurer på hvor mange lørdager på rad jeg vil ende opp slik, ved et høyt eller lavt bord, på en krakk, en lenestol eller i en sofa, med noe varmt i koppen og laptopen foran meg.

Måtte det være på Lexington eller på en av de mange andre kaféene som finnes her i byen. Jeg lurer på hvor mange dikt og noveller og øvrige notater som til slutt vil fylle opp hele maskinens lagringsplass.

En harddisk full av tanker rundt fortid og fremtid, lykkelige og ulykkelige dager, en harddisk full av ord og bilder fra mitt liv her i Frankrike.

Toulouse

Advertisements

Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Fine avbrekk fra daglige rutiner i Toulouse

Nok en lørdag, nok en mulighet til å finne på ting som jeg ellers ikke ville fått tid til i løpet av uka.

Ukedagene går i ett, med sine faste rutiner, et mønster som til tider repeteres til det kjedsommelige. Ingenting gleder meg mer enn å telle ned dagene og planlegge neste lørdag og alle lørdager som følger. Som en ekte amatørdetektiv scroller jeg meg gjennom søk etter søk på internett, suger til meg informasjon og studerer det digitale kartet nøye, hvor drar vi, langt, nært, hvor. Motivert og nysgjerrig, lar jeg meg inspirere av andres bilder og fine ord, i min søken etter hvilken landsby vi kan besøke denne gang, hvilket spisested vi burde sjekke ut, hvilke aktiviteter vi kan finne på hvor. Jeg noterer meg hvordan været er meldt for helgen som kommer, jeg søker, jeg finner, jeg kommer med forslag og ideer og gjør flere ti-talls forsøk på å overbevise min bedre halvdel. Hans engasjement er som oftest ikke-eksisterende (i starten).

Denne helgen har vi derimot latt bilen stå hjemme. Min kjære har hatt en dårlig arbeidsuke og mangler motivasjon til å finne på stort annet enn å slappe av hjemme, og kanskje ta en tur ut på fin restaurant et eller annet sted i nærområdet i løpet av kvelden.

Selv starter jeg dagen med time hos frisøren, splitte tupper klippes og håret farges tilbake til det mystiske mørke, châtain som châtaigne, kaller frisøren fargen, kastanje, den kommer sannsynligvis til å falme bort, noe den jo alltid gjør etter en stund. Frisørsalongen jeg pleier å gå til, har fått seg en maskot, en nydelig liten kattepus, brun med sorte striper og gule øyne. Jeg sier til frisøren at jeg synes katten er nydelig, hun smiler. En annen kunde, en pen mann i førti-årene, spør den andre frisøren om katten kommer til å være i salongen daglig. Ja, bekrefter hun.

Beige skjerf

Med sunnere og mørkere hår, forlater jeg lokalet og spaserer videre oppover de smale gågatene, på vei til den nye kafeen i nabolaget mitt, Delisio Cafe. En kafé som hovedsakelig serverer poké bowls, gatemat fra Hawaii, men også paninier og franske kaker i tillegg til et stort utvalg av kaffedrikker. Jeg leter frem ei bok fra min brune skinnveske, en novellesamling i pocketformat, jeg benytter alenetiden til å sitte blant fremmede mennesker på kafé, jeg leser noveller og drikker kaffe latte. Fransk sitronterte nytes til kaffen, jeg gir meg hen til denne søte og syrlige delikate synden av en dessert, selv om jeg vet at nok en dessert venter meg på kvelden.

Kafé

Boka er lettlest, kaffen og terten smaker himmelsk, jeg leser ferdig og slenger på meg min beige ullkåpe og matchende skjerf, et skjerf som jeg kjøpte på markedet i Saint Tropez ifjor sommer, da jeg dro på helgetur til Cannes for å besøke min venninne som bodde der og jobbet for Chanel. Jeg undrer hvordan det står til med henne, hun flyttet midlertidig hjem til sin mor i oktober etter endt arbeidskontrakt på den Franske Riviera. Hva gjør hun nå?

Jeg fisker frem telefonen fra veskelomma og ringer. Hun er glad for å høre fra meg, sier hun og fortsetter; gjett om jeg har mye å fortelle deg!

Like utenfor markedshallen der hvor lokale oster, kjøtt, frukt og grønt selges, der blir jeg stående i hele femti minutter med telefonen på øret. Hun forteller at hun snart skal flytte til Paris, ny jobb i Chanel venter, kanskje vil hun finne drømmemannen i landets hovedstad, kjærlighetens by, hvem vet. Hun gleder seg til å dra på visning, finne seg en trivelig liten hybel i en Haussmannsk bygård. Jeg anbefaler henne noen stilige cocktailbarer og meksikanske restauranter, hun elsker det, og sier vi må besøke samtlige sammen. Vi ender til slutt opp med å planlegge jentetur, en helgetur i april, til Spania for å feire bursdagen hennes over tapas og sangria.

Jeg spaserer hjem, med lydbok på øret og vind i håret. En liten sms sendes til min kjære, jeg vil vite om han har lyst til å bli med meg ut på tur i nabolaget, været er jo så flott i dag. Tolv varmegrader og klar himmel. Han møter meg utenfor boligen, om jeg lover å ta en pils med ham ute på balkongen etterpå, så blir han med på tur. Jeg lover.

Klokka er nå rundt fire på ettermiddagen, og det vil ikke lenger være trygt å bevege seg inn i sentrumsområdet på grunn av demonstrasjonene. Vi drikker pils på balkongen, årets første utepils, samtidig titter vi på menyen til et spisested vi i kveld skal besøke.

Vi har reservert bord på en restaurant tjuefem kilometer unna Toulouse, Le Chai de Fages heter den, en restaurant med fredelig beliggenhet mellom store åkre. Bylivets mange lys blinker i det fjerne, byen føles så langt unna men likevel så nær. Restauranten er nydelig innvendig, nøyaktig slik jeg håper mitt fremtidige bryllupslokale vil se ut, murstein og tre i varm harmoni.

Restaurantopplevelse

Jeg har pyntet meg for kvelden. Stripete kjole fra Calvin Klein, høye hæler, et smykke fått i gave av ei venninne, øyenskygge. Min kjære har pyntet seg, han også. Hvit skjorte og sorte bukser. Han ser stilig ut, der han sitter med vinmenyen i hånda og leter etter noe nytt og spennende som vi ikke har smakt tidligere. Vi ender opp med ei flaske rødvin fra Collioure, jeg elsker Collioure, den vakre havnebyen som vi begge forelsket oss i, som vi ikke ville forlate, som vi begge har et stort ønske om å reise tilbake til, neste gang vi befinner oss i nærområdet.

Som mise en bouche, får vi servert blomkålsuppe med røkt spekeskinke, etterfulgt av forrett; kamskjell til ham og foie gras til meg. Til hovedrett får jeg biff Wellington med sopp, deretter banoffee i form av mousse til dessert. Jeg storkoser meg, britiske retter med en fransk touch smaker virkelig deilig.

Før desserten spiser vi dessuten lokale oster. En dresskledd mann ankommer bordet vårt med ei tralle, hvor rundt tjue oster står utstilt på rekke og rad. Mannen gir oss en grundig beskrivelse av hver eneste ost og vi peker ut dem vi ønsker å smake.

Dessert

Etter å ha spist oss mett på dessert, får vi servert enda en liten søt avslutning. Små cakepops med aprikoskrem, profiteroles med fyll av vaniljeis, og knasende mandelkjeks.

Nok en deilig lørdag, smiler jeg for meg selv, med et håp om at den neste vil bli like fin som denne.

Foie gras

Wellington

Banoffee

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

Motemuseum og sørvest-fransk arkitektur i Albi

Etter planen, skulle vi bare pakke sakene, rydde opp etter oss selv og levere tilbake nøklene til eierne av det nydelige Airbnb-huset vi har leid for helgen. Men, ting går ikke alltid som planlagt.

Eierne bor vegg i vegg med huset de har valgt å leie ut til turister på besøk i denne spennende regionen. Nøklene, i tillegg til 10 euro i obligatorisk turistskatt, ligger klart på spisebordet. Bilen er i ferd med å bli fullastet med bagasje, og alt som har blitt kjøpt inn av lokal vin, fransk whiskey fra et lite destilleri noen kilometer unna huset, diverse kaker og andre matvarer fra lokale delikatessebutikker.

Plutselig kommer hun løpende mot oss, damen som eier huset sammen med sin kjære. Hjelp, roper hun. Mannen min har fått et illebefinnende!

Min kjære, foreldrene hans og jeg, løper bort til innkjørselen for å hjelpe den stakkars mannen. Han ligger på gresset, med ansiktet vendt mot sola, halvåpne øyne. Han er blek. Min kjære og hans far, hjelper mannen opp og bærer ham inn i huset, hvor den skjøre kroppen legges på sofaen, sidelengs, med puter støttende under hodet. Hans kone ringer etter ambulanse, og vi tilbyr oss å bli værende sammen med dem frem til ambulansen kommer. Hun takker beskjedent nei, ønsker oss en god tur videre, og sier unnskyld for at oppholdet ikke fikk en fredeligere avslutning. Vi ønsker dem begge lykke til, og håper mannen hennes kommer raskt til hektene igjen.

En liten kjøretur langs smale landeveier fører oss til den sjarmerende byen Albi, en by som foreldrene til min kjære falt pladask for, da dem for to år siden dro på besøk til denne byen som del av en større bilferie gjennom sørvest-Frankrike. Byen minner litt om Toulouse, med sin sørvestlige arkitektur, alt fra broer til katedral til byhus og markedshall, alt bygget i rød murstein.

Vi spaserer langs en av byens flere broer, og nyter den billedskjønne utsikten som akkurat nå er på sitt aller vakreste, med klar blå himmel og sol som i vannet danner nydelige refleksjoner av hus, bro og byens katedral. I det klare vannet ser vi også noen enormt store fisker, som vi alle prøver å gjette hvilken art tilhører. Moren til min kjære peker, og sier bestemt at det ikke kan være noe annet enn hai. Vi andre mener det er maller. Hai er det hvertfall ikke.

IMG_20181003_142219_794

Vi forlater broen, utsikten og de enorme fiskene, til fordel for valnøttkakehandel på innendørsmarkedet i sentrum. Etter å ha kjøpt kake, besøker vi den store Sainte-Cécile katedralen, som sies å være verdens største bygning bygget i murstein. Katedralen har dessuten fått plass på UNESCO’s verdensarvliste, og anses som selve hovedattraksjonen i Albi.

Katedral

Videre spaserer vi langs de mange små gatene, tar bilder og nyter stillheten som fyller gatene på en rolig søndag som denne. Nå er det dessuten lunsjtid, så de fleste lokalbeboere sitter nok ved et bord et eller annet sted og skåler med noe godt i glasset. De koser seg med deilig mat på en av byens mange restauranter, og prater sikkert om lørdagens festligheter og mandagens bekymringer. Noen prater sikkert om barna sine og hvordan det nye skoleåret har tatt dem imot, mens andre prater om rapporter man må få unnagjort og kolleger som gjør seg vanskelige. Det finnes sikkert noen som ikke prater i det hele tatt. Ja, man har jo dem som spiser alene, slik som jeg gjør av og til. Men støtt og stadig ser jeg også ektepar eller kjærestepar som spiser sammen, uten å prate med hverandre. Noen taster på mobiltelefonen, andre sitter med hodet bøyd og pirker i tallerkenen sammen med en partner som enten gjør det samme, eller titter rundt i rommet etter noe mer spennende å feste blikket på.

IMG_20181003_143329_155

Lunsj vil også vi ha, og blir henvist til et rundt bord til fire personer, på restauranten Le Papillon, som betyr “sommerfuglen” på fransk. Vi bestiller hvert vårt tre-retters måltid, og en flaske rødvin på deling. Jeg spiser salat med chèvreost til forrett, biffspyd til hovedrett og tiramisu med appelsinkrem til dessert. Salaten er en typisk fransk klassiker og skuffer aldri, mens hovedretten synes jeg er litt for tørr med overstekt kjøtt og ingen saus. Desserten kunne jeg derimot spist flere porsjoner av, så deilig som den smaker.

Tiramk

Mennene plasseres deretter på pub, fordi, som en siste (og beste) aktivitet i Albi, drar jeg og moren til min kjære på Musée de la Mode, et privateid museum dedikert til fransk mote gjennom flere epoker, med utstilte antrekk fra 1700-tallet til i dag. Visitten er guidet av museets eier, en mann lidenskapelig opptatt av motehistorie og vintage-tøy. Vi lærer at kvinner på 1800-tallet brukte korsett, selv mens dem gikk gravide. Og at hestevogner på denne tiden hadde høyt tak nettopp for å få plass til kvinnenes overdrevent høye hårfrisyre. Vi lærer at kvinner måtte ty til kreative løsninger for å få pynte seg på 40-tallet, siden tekstilene, metallene og knappene de vanligvis ville brukt, ble forbeholdt militære uniformer og våpenprodukjon.

Motemi

Vi forlater museet med store øyne og boblende entusiasme. Jeg vil fortelle min kjære absolutt alt hva jeg har lært, sier jeg til hans mor. Hun er like fascinert som meg, og ønsker å besøke museet atter en gang under en senere anledning.

Vi henter mennene våre og spaserer rolig mot bilen. Vi krysser en gate full av rosa paraplyer til ære for rosa sløyfe kampanjen. Jeg stopper opp et lite øyeblikk for å ta bilder av alle paraplyene, nedenfra og opp.

I dét vi ankommer bilen, mottar vi en melding fra Airbnb-vertinnen. Alt står bra til med hennes mann.

Albi iftll

Katedral

Hva tre år i Frankrike har lært meg om Frankrike

For nesten tre og et halvt år siden fulgte jeg mitt hjerte og flyttet til nydelige Frankrike for å lære meg språket og starte et nytt kapittel i hjemlandet til glamorøse ikoner som Brigitte Bardot, verdenskjente moteskapere som Coco Chanel og Christian Dior, og andre kulturpersonligheter som blant annet sangerinne Édith Piaf, filosof og poet Voltaire, og Victor Hugo, forfatteren av Les Misérables og Ringeren i Notre Dame.

Om du ikke gjenkjenner halvparten av disse referansene; Frankrike er også hjemlandet til David Guetta og Daft Punk.

Før jeg hoppet ut i det ukjente og endelig flyttet hit, så jeg på fransk som verdens mest romantiske og poetiske språk. Hver eneste glose uttalt av de høye og mørke sjarmørene i disse franske filmene som fikk meg til å drømme om et liv i Paris eller på den Franske Riviera, hørtes ut som en kjærlighetserklæring sunget ut med skarre-R og nasale “-on” og “-ant” endinger på ord som pardon og croissant. 

Naivt, trodde jeg at en leilighet i sentrum av Paris ville være innenfor et normalt prisnivå, utsikt mot Eiffeltårnet ville være en selfølge og absolutt alle bydeler ville være rene, pene og fredelige. Som en romantisk drøm, så jeg for meg meg selv sykle nedover Champs-Élysées med stråhatt på hodet og en sykkelkurv full av ferske baguetter, ost og vin. Til lyden av trekkspillmusikk. Paris lød den gang som poesi i mine ører. Jeg liker fortsatt Paris, og som alle har skjønt, jeg elsker Frankrike. Det ekte Frankrike.

Poetisk var ikke lenger Paris da jeg flyttet dit og oppdaget at franskmenn er vanlige dødelige mennesker som klager på overpriset øl og dårlig vær, irriterer seg over det nasjonale togselskapet og sier putain i annen hver setning. Med andre ord, franskmennene er ikke så veldig annerledes fra oss i lille Norge. Selv om både franske filmer og ikke minst Hollywood, prøver å fremstille la vie en France som et finpolert og supersofistikert liv hvor alle ser ut som de kommer direkte fra Paris Fashion Week, og spiser baguetter, ost og kaker hele dagen uten å legge på seg et gram.

Langt unna denne illusjonen er dem, men litt annerledes er dem jo likevel.

Blant annet når det kommer til mote.

Hvordan kle seg som en femme française ? 

La oss starte med å prate litt om Paris, en by og en kultur som skiller seg ut fra resten av landet.

Myten: Motemagasiner som Vogue og Harper’s Bazaar elsker å skrive om franske damer parisere som til hverdags danser seg over brosteinbelagte gater iført enten smarte drakter à la signaturlooken til Chanel eller vakre kjoler, trendy kåper og skyhøye Louboutin’s på beina. Kvinnene skal være slanke og feminine, undertøyet skal alltid matche og alltid være sensuelt og elegant, og de bittesmå håndveskene vil alltid inneholde minst én pakke sigaretter.

Sannheten: Da jeg bodde i Paris, var det hverken høye hæler eller elegante kjoler som gjenspeilet majoriteten av kvinnene jeg så i gatene, på t-banen, på barer og restauranter, i butikker og ellers i samfunnet. Derimot så jeg trange olabukser kombinert med sorte gensere eller løstsittende bluser og sorte eller brune sko (med lave hæler) , hvor enn jeg gikk. Selv på fine restauranter og fashionable cocktailbarer (uten kleskode), sverget de fleste kvinner til olabukser. Det er likevel én type kjole absolutt alle franske kvinner eier; den lille sorte.

Skjerf går de fleste parisere i, uansett årstid (ull om vinteren og chiffon om sommeren). Dette gjelder for øvrig både menn og kvinner.

I resten av landet (spesielt lenger sør) finner man langt flere kvinner som ikler seg kjole eller skjørt i ulike lengder, til uansett hvilken anledning.

En generell regel har likevel de fleste franske kvinner. Minimalisme, komfort og et naturlig utseende vil alltid være det beste.

Sjal og skjerf. Skinnjakker, olajakker og ensfargede trench coats. Joggesko, ankelstøvletter, lårhøye støvletter og dressko. Bluser og skjorter. Enkle skjørt. Enkle kjoler. Enkle accessoirer.

Glem foundation, contouring og tung øyenskygge. Her er en leppestift og litt mascara alt man trenger av sminke. Å børste håret er ikke nødvendig om håret er langt, mens en kjapp styling med litt mousse vil være godt nok for kort hår. En viktig detalj å huske på; en fransk kvinne forlater aldri hjemmet uten å parfymere seg først.

Butikker Toulouse

Hvordan snakke fransk, comme les françaises

Olala er noe franskmenn som oftest sier for å uttrykke irritasjon eller bekymring, og brukes sjelden i en positiv og flørtende sammenheng (slik som ukjente kilder vil ha oss til å tro). Sacré Bleu er et uttrykk som døde ut på 60-tallet, og brukes kun av turister som vil si det eneste “stygge” ordet de har klart å hente frem fra den utdaterte gloseboken sin. Si aldri garçon til servitøren. Smil og si Monsieur. I det du hilser på bussjåføren, butikkansatte eller servitøren; husk at bonjour sies fra morgenkvisten og frem til klokka seks på kvelden. Deretter sier man bonsoir.

Ça va? Ça va. Ça va? Ça va.

Oversatt: Går det bra? Ja, det går bra. Med deg da? Ja, det går fint med meg.

Den franske væremåten

Når franskmenn hilser på hverandre, hilses det ved å kysse hverandre på kinnene (i løse luften, kinn mot kinn). Klemming blir sett på som noe intimt, forbeholdt de aller nærmeste.

Å streike er en nasjonalsport, å klage er en tradisjon, å uttrykke sin misnøye og sine sterke meninger er en selfølge. Å sukke høylytt og demonstrativt og mumle putain for seg selv, er verdens mest normalt reaksjon hver gang man ser ut til å være uheldig med noe, måtte det være bilkø, forsinket buss, regnvær, treig service eller et helt annet irritasjonsmoment.

Drar man på middagsbesøk eller på fest, skal hver eneste gjest kysses på kinnene i dét man hilser. Når drikkevarer er servert og det endelig blir tid for å skåle, skal det skåles individuelt med hver eneste person. Se dem dypt inn i øyene, smil og si chin chin eller santé til lyden av klirrende glass.

R

Kunnskap om mat og vin

Franskmennene er stolte av sin matkultur, med god grunn. Eksempelvis, den prestisjøse Michelin-guiden og landets mange stjernerestauranter, høy gastronomi og prisvinnende kokker, verdenskjente viner, sine eksportvarer som blant annet de deilige ostene camembert og brie, sine kjente bakevarer (alt fra baguetter til flan til makroner) og andre søte fristelser som crème brûlée og crêpes.

Ønsker man å få i gang en samtale med en franskmann, er mat utvilsomt et tema som vil bryte isen og styrke bånd. Hver region i Frankrike har sine egne spesialiteter, og du vil garantert lære mye spennende om de lokale rettene fra hjemstedet til din samtalepartner. Alt fra regionale oster til desserter og tradisjonell husmannskost til vin og likører. Vedkommende kommer dessuten garantert til å spørre deg en hel rekke spørsmål om matkulturen der hvor du kommer fra, også.

Kort oppsummert? 

Å bo i Frankrike betyr å kysse mange kinn, la sminkeløs hud få pusterom, skåle med mange mennesker og tåle intens øyekontakt, eie mange skjerf, si olala og putain når man er sur (på blant annet togselskapet), ikke frykte kalorier – fordi her skal man leve et liv hvor deilig mat både er en lidenskap, en hobby og et viktig samtaleemne.

 

 

 

 

 

 

 

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse

Et innblikk i hverdagslivet mitt i Frankrike

Alarmen ringer.

Med vilje har jeg valgt å til daglig bli vekket av den mest skjærende og irriterende alarmen av alle tonene i mobilens store utvalg. Samboeren min, som hver morgen får seg en time mer søvn enn meg, går for behagelig fuglesang og harpemusikk. Jeg går for bråkete ulyder.

Jeg reiser meg sakte og skyver de nakne føttene mine inn i de grå tøflene med kattefjes på. Kroppen dusjes, hår børstes, hudkrem masseres lett inn i ansikt og fuktighetskrem smøres på beina. Videre påføres foundation, mascara, brynpudder og leppestift. Sånn, nå kan jeg møte verden.

I ført min knæsjrosa silkemorgenkåpe, roter jeg i klesskapet, mens jeg leter etter en kjole eller et skjørt og en overdel som ikke behøver en runde med strykejernet. Å stryke klær er noe av det kjedeligste jeg vet.

Er denne kjolen for kort? Kan jeg gå kledd slik på jobb?

Jeg ender opp med en sort kjole som venninna til moren til samboeren min i utgangspunktet hadde kjøpt til seg selv, men endte opp med å gi bort (til meg) , da størrelsen ikke passet henne. Håret setter jeg opp i en stram knute. Brun skinnveske, brune sandaler. Klar, ferdig, gå.

Jeg starter arbeidsdagen klokka sju denne uken. Min kjære jobber like i nærheten, og gir meg skyss til kontoret.

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lager meg en kopp kaffe, sier “bonjour” etterfulgt av “ça va?” til samtlige kolleger mens jeg kysser dem alle på kinnene. Jeg setter meg foran dataskjermen og trykker på tastaturet. Koder, konfigurasjoner, modifikasjoner, oppdatering av database, eposter og telefonsamtaler på fransk og engelsk. Vannflasken fylles. Klokka tikker, og plutselig er den tolv. Det er tid for lunsj.

Lunsjpausen varer en hel time. Dette er vanlig praksis i Frankrike. Lunsj er gjerne hovedmåltidet her i landet, og mange pakker derfor med seg store Tupperware-bokser fulle av pasta og kjøtt eller grønnsaker og ris, sammen med et lite stykke baguette og en dessert eller to. Dette kan gjerne være sjokolademousse, kake, yoghurt eller frukt. Selv spiser jeg som regel en wrap og en frukt, eller salat og en müslibar.

I lunsjpausen får jeg spørsmål om Norge og det norske språk. Hva er en typisk norsk matrett, sånn bortsett fra gravlaks? Er det dyrt å feriere i Norge? Hvor kaldt er det i Norge på denne årstiden? Hvordan sier man merci på norsk?

Klokka er halv fire. Jeg forlater kontoret og marsjerer mot bussholdeplassen. Bussjåføren smiler og sier bonjour, jeg hilser tilbake og finner en ledig plass hvor jeg kan sitte og lese pocketbok i en liten halvtime. Vel fremme på endestasjonen, sier jeg “merci, au revoir” til sjåføren som smiler og ønsker meg en fin dag. Videre trasker jeg rolig hjemover.

Sammen lager vi middag, min kjære og jeg, og avslutter kvelden med en god dokumentar på en av våre foretrukne franske tv-kanaler.

Neste dag kan enten bli en repetisjon av den forrige, eller bli totalt annerledes. Det er opp til ingen andre enn meg selv. Jeg velger å gjøre noen små endringer, for å krydre opp tilværelsen. Ingenting drastisk, men nok til at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over hvor lite utbytte jeg får av fritiden etter endt arbeidsdag.

Ny ettermiddag, og klokka er igjen halv fire.

Denne gang tar jeg ikke bussen hjem. Jeg tar en annen buss; til sentrum av Toulouse.

De smale brosteinbelagte handlegatene lyses opp av butikkvinduenes mange oransje og gule skilt hvor det står “soldes” skrevet med store bokstaver. Det er for tiden sommersalg overalt.

Skal jeg inn og titte litt? Bare bittelitte grann?

Denne mørkegrønne firkantede vesken som pryder vindusdisplayet er jo så fin. Jeg undrer hvor mye den koster, og til hvilken anledning jeg kunne brukt den. Og hva med dette lavendel-lilla sjalet, eller disse søte perleøredobbene? Ville disse accessoirene kledd meg?

Jeg motstår fristelsen, og finner meg heller en koselig liten kafé hvor jeg kan slappe av og observere mennesker som går forbi, og lytte til lyden av baristaens espressomaskin og stemmene til kafégjester som prater med hverandre.

Den kjekke baristaen med mørkt skjegg og olaskjorte smiler i min retning og spør om kaffen smaker. Jeg nikker og smiler tilbake.

Jeg blir ikke lenge i sentrum. Bare lenge nok til å slippe å føle at alle ukedager går i ett. Som et lite pust i bakken. En liten pause fra det som så lett kan oppleves som et eneste stort déjà vu.

Nok en dag avsluttes med god middag og kveldskos i sofaen sammen med min kjære. Vi lager pai med pesto, oliven, soltørkede tomater og rødløk. Kveldens måltid nytes foran tv-skjermen hvor en spennende reisereportasje tar oss med til Tahiti.

Neste ettermiddag tar jeg ikke bussen hjem. Jeg møter samboeren min på parkeringsplassen utenfor kontoret, og sammen kjører vi til et større supermarked for å handle dagligvarer for resten av uka. Baguetter og diverse franske oster, deriblant mine favoritter; morbier og reblochon. Spekeskinke fra Bayonne og italiensk mortadella. Ferskpresset appelsinjuice. Frukt og grønt.

Dagene går, og helgen nærmer seg med stormskritt. Ofte reiser vi bort i helgene, min kjære og jeg. På både korte og lange bilturer, ut på eventyr både nært og fjernt. Det hender også at vi blir igjen hjemme, og begir oss ut på eventyr i eget nærområde i stedet.

Vi utforsker spennende spisesteder som serverer spesialiteter fra ulike land. Vi går tur i Jardin des Plantes eller på vindushopping i de mange handlegatene ved Place du Capitole. Vi drar på kino og teater. Vi besøker vinbarer og mikrobryggerier. Alene, sammen med venner, sammen med kolleger. Piknik i en av byens mange parker snakker vi ofte om å stelle i stand, men ender som oftest likevel opp på balkongen hjemme, med rosévin i kjøleren og merguez-pølser på grillen. Med hjemmelaget potetsalat og grillet aubergine og squash, spiser vi oss gode og mette. Såpass at vi glemmer bort at vi jo har kjøpt dessert fra et lite pâtisserie like ved enden av gata vi bor i.

Voilà, et lite innblikk i min typiske hverdag her i la ville rose!

Blomsterbutikk

Fransk bysjarm

Iskrem butikk

Bokhandel Frankrike

Épicerie

Butikkfasade

Sommeridyll på bed&breakfast i Sør-Frankrike

“Kan vi ikke bare bli værende her…for alltid?”, bønnfalt jeg Julien, selv om jeg dessverre var fullt klar over at dette ikke lot seg gjøre. En herlig drøm, men en svært så urealistisk  en. Vi har jo begge arbeid å vende tilbake til, og absolutt ikke nok penger på konto til å si opp jobb og tilbringe resten av livet som gjester på chambre d’hôtes (bed&breakfast) ute på landet, to timer sør for byen vi bor og jobber i. Penger vokser ikke på trær, selv ikke her i Frankrike, her hvor klimaet er godt nok til at det meste kan vokse på både busker og trær.

Selv om realiteten sier “nei”, tar jeg likevel meg selv i å dagdrømme med et lite “tenk hvis…” i bakhodet. Tenk hvis en av oss hadde vunnet i lotto og plutselig fikk råd til å investere i en stor, fin bolig med svømmebasseng, ping pong-bord, petanque-bane, utekjøkken, stor hage – og et anneks, en gjesteleilighet til venner og famile.

basseng

Tenk hvis foreldrene hans eller foreldrene mine plutselig bestemte seg for å kjøpe eiendom i Sør-Frankrike, for å starte sin egen bed&breakfast, noe à la den som nå hadde klart å sjarmere oss totalt i senk? Da hadde vi kommet på besøk titt og ofte. Kanskje litt for ofte, til og med. Hmm… Bare det løftet i seg selv er faktisk nok til å få både mamma og “svigermor” til å få lyst til å løpe raskere enn Usain Bolt, i retning banken for å ta opp huslån.

Tenk hvis…tenk hvis Julien eller jeg hadde fått en ekstrajobb som bed&breakfast-anmelder? Tenk så fint å kunne få i oppdrag å reise rundt i Frankrike til sjarmerende overnattingssteder ute på landet, for å teste ut diverse fasiliteter, spise deilig frokost, bade i basseng og sove i komfortable dobbeltsenger…og samtidig bli kjent med mange hyggelige bed&breakfast-eiere rundt omkring i landet!

Jeg har møtt utallig mange hyggelige (og svært pratsomme) bed&breakfast-eiere opp gjennom tidene, og den eldre damen som driver La Mamounière er intet unntak. Hun tipset oss om lokale restauranter, idylliske småbyer som er verdt et besøk, de beste strendene i nærområdet, og nevnte i tillegg det lokale markedet som finner sted hver morgen – sånn i tilfelle vi skulle ønske å stelle i stand en liten piknik i hagen.

Piknik får vi heller ta en annen gang, da vi i denne omgang heller prioriterte å tilbringe lørdagen i en liten katalansk perle; den nydelige byen Collioure (mer om det i neste innlegg).

Før vi dro til Collioure, sørget vi for å spise rikelig med frokost. Bed&Breakfast-vertinnen disket opp med croissainter, arme riddere, hjemmelaget syltetøy, ferske baguetter, ost og skinke, fruktsalat og yoghurt. Hun var til stede gjennom hele måltidet og passet på at vi hadde alt vi trengte – og litt til. En slik opplevelse, den følelsen av å virkelig bli ivaretatt, den får man ikke (i en like stor grad) av å bo på hotell. Det er noe virkelig varmt og kjært ved det å bo på bed&breakfast.

frokost frankrike

Glade og fornøyde forlot vi frokostbordet for å dra på dagstur. Da vi omsider vendte våre solbrente neser tilbake til vår bed&breakfast og landsbyen med det tungvinte stedsnavnet Saint-Laurent-de-la-Salanque, ble resten av ettermiddagen brukt til å spille petanque (kulespill som visstnok kalles “grisen” på norsk) før vi til slutt hoppet uti bassenget og badet helt til klokka var blitt nok til å gjøre seg klar til å dra ut for å spise middag på restaurant.

Jeg pakket meg inn i dyna og lukket øynene med god samvittighet, etter å ha storkoset meg gjennom en så godt som perfekt lørdag – fra start til ende – sammen med min kjære. Jeg kunne ikke hatt det bedre enn hvordan jeg hadde det nå. Eller jo, alle disse myggstikkene på høyre legg kunne jeg vært foruten.

Takk, min kjære Julien. Takk for at du spanderte et slikt nydelig opphold på meg oss. Takk for at du gidder å tilbringe flere timer med scrolling på nett for å finne slike skjulte skatter. Takk for at du sørger for at romantikk, harmoni og fransk idyll i landlige omgivelser blir sentrale nøkkelord når vi drar på helgetur sammen.

Men, sånn helt ærlig…. Kan vi ikke bare prøve å vinne i lotto nå?

bed and breakfast sør-frankrike

rommet vårt (utenfra)

anneks

rommet vårt (døra til høyre leder til et ekstra rom med køyesenger)

soverom

ved bassengkanten….

bade

…og i bassenget.

blomstrete badedrakt

 

Fotball i trynet og vind i håret: Dagstur til Perpignan

Jeg gir opp, tenkte jeg, der jeg beskyttet det ømme ansiktet mitt med venstrehånda og ikke klarte å få frem ett eneste ord. Gutter i tiårs-alderen flokket seg rundt meg, forskrekket og bekymret, alle som én.

At en knallhard fotball skulle bli sparket midt i ansiktet mitt, var vel egentlig det siste jeg så for meg da jeg trasket gjennom gårdsplassen til Palais des rois de Majorque (palasset til kongene av Mallorca) like før stengetid. Men her stod jeg, med et rødt øye, hovent øyeparti og en følelse av at livet håner meg for alt det er verdt.

Dagen før vi reiste på helgetur hadde vi forresten innbrudd i bilen. Knust bilrute og frastjålet matboks, piknikbestikk og caps. Av alle ting.

Nå skulle vi kose oss i Perpignan, og få både jobb og innbrudd og alle andre frustrasjoner på avstand.

Jeg kunne heldigvis trøste meg med at Julien hadde reservert to netter på en helt fantastisk bed&breakfast (La Mamounière), på utkanten av Perpignan. Eieren, en hyggelig eldre dame, tilbydde oss en utmerket frokost, et fantastisk svømmebasseng og mange gode tips til spennende dagsturer i nærområdet. Alt dette (og litt til) skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

kaktus bilde

Før jeg ble truffet av en ball i trynet, rakk heldigvis min kjære å ta noen brukbare bilder av meg, mens vi vandret gjennom byens mange smale gater og tittet på både kaktus-blomsterbed, blomster, palmetrær og frittvoksende kaktuser. Alt dette er noe jeg synes er kjempespennende, jeg som tross alt ikke er vandt til å se kaktuser i sitt naturlige habitat (vel, med unntak av det året jeg bodde i USA). Vi møtte dessuten også på mange små, søte kattepuser som sannsynligvis bodde i nabolaget.

kattepuser

Noen av byens høydepunkter, samt de største landemerkene i byen er palasset til kongene av Mallorca (hvor jeg fikk ball i fjeset) og Castillet– et tårn som ble bygget på slutten av 1300-tallet, som nå huser kunstutstillinger og, ifølge myter; spøkelser.

castillet

Etter ball i fjes, vandret vi langsomt mot restauranten hvor vi allerede hadde reservert bord på forhånd (Le Boudoir), etter å ha lest en hel mengde positive anmeldelser og sett flere ti-talls appetittvekkende bilder. At vi omtrent skulle være de eneste gjestene i restauranten den kvelden, var dermed en rimelig stor overraskelse. Hvor ble det av alle sammen?

Maten smakte helt nydelig, akkurat som forventet. Crème Brûlée av parmesan, soltørkede tomater og spekeskinke til forrett, hvit fisk i kremet saus med sitrongress til hovedrett, og en sjokoladedessert i forskjellige konsistenser (Entremet au chocolat) som en søt avslutning på et herlig måltid.

fransk sjokoladedessert

Mens Julien var livredd for at jeg skulle ende opp med å våkne opp med blåveis neste morgen, var min store bekymring å ikke få nok tid til både utflukt, petanque og bading i svømmebassenget neste dag. I flere uker hadde jeg nå gledet meg til en spennende dagstur til den lille vakre byen Collioure – og dagstur kan man jo dra på, selv med hovent fjes!

gatelangs

perpignan frankrike

majorca palasset

perpignan by

perpignan kirke

palmer

påmalte bygg

rumpe statue