Hvordan vi feiret den franske nasjonaldagen

Søndag.

Gratulerer med nasjonaldagen, Frankrike. For femte år på rad, feirer jeg landet som har tatt meg så godt imot. Landet som har lært meg det tredje språket jeg nå behersker på et flytende nivå. Landet som har lært meg at det er greit å være femten minutter forsinket (og helt normalt å vise likegyldighet overfor andre etter egen forsinkelse). Landet som har lært meg at fransk lyder finere når man ikke forstår språket. Landet hvor jeg gikk opp ti kilo i vekt og deretter gikk ned fem. Landet som har gitt oss Asterix, men ikke Tintin, for Tintin er Belgisk.

Landet som har gitt meg en ny respekt for bønder og landbruk. Landet hvor jeg elsker å besøke små landsbyer for å bli kjent med lokalstedenes kultur og smake lokale spesialiteter. Landet som ikke bryr seg om Eurovision. Landet som elsker fotball, elektromusikk og rødvin. Landet som har lært meg å elske meg selv med bustete hår og minimalt med sminke. Landet hvor jeg har kapret en statsborger som jeg til neste år skal gifte meg med. Landet som har kapret mitt hjerte.

Blått, hvitt og rødt, hurra for Frankrike!

Vi tilbringer morgenstunden foran TV-skjermen, på kanalen TF1 vises direktesending fra den store militærparaden på avenyen Champs-Élysées i Paris. Mens den norske nasjonaldagen regnes som barnas dag, med gater fulle av smilende bunadskledde nordmenn som synger av full hals og veiver stolt med norske flagg, er Frankrikes nasjonaldagsfeiring først og fremst en hyllest til forsvaret. Kvelden avsluttes med spektakulære fyrverkerishow i alle landets byer.

I Toulouse transformeres parken ved Garonne-elven, Prairie des Filtres, til et festivalområde, med sin store scene som snart skal fylles med musikalske talenter. En årlig tradisjon på landets nasjonaldag, den store gratiskonserten hvor både franske og utenlandske stjerner kommer for å synge tre-fire av sine største hits foran festglade fans.

Direktesendingen fra Champs-Élysées avsluttes med videoklipp og intervjuer med blant annet brannmenn og piloter. Jeg benytter den fredelige ettermiddagen til å ta meg en spasertur bort til Prairie des Filtres for å få et glimt av den store scenen hvor blant annet Angèle, Jain og Bigflo & Oli skal opptre.

Gsrinn

Jeg spaserer langs elvekanten, observerer alt arbeidet som pågår, alt som skal være på plass til kveldens store arrangement. Scenerigging, installering av høytalere på begge sider av Garonne-elven, på vannet bygges en liten plattform hvor fyrverkeriet skal skytes opp. Flere sikkerhetsvakter rusler forbi, militær-og politimenn står allerede klare foran sceneområdet. Folkets trygghet og sikkerhet er første prioritering, vi vil aldri glemme tragedien i Nice på nasjonaldagen for noen år tilbake.

Pont Saint-Michel, jeg krysser broen og studerer alt det fine, disse flotte omgivelsene. Jeg liker å beundre elven og studere slusene, like ved siden av dem finnes nå en ny bar-og restaurant med romslig uteservering. Jeg knipser et lite bilde, dette stedet vil jeg besøke sammen med min kjære, dette serveringsstedet med det passende navnet L’écluse (slusen).

Sluser

Jeg liker å se på de flotte leilighetene på motsatt side av veien. De røde murblokkene med sine store balkonger og byens beste utsikt, mot det speilblanke vannet som fosser nedover og renner gjennom sentrum av Toulouse.

Utsily

To sitrongule sommerfugler flakser forbi meg, de danser og bader i solskinn, jeg smiler. Det er nettopp slike små øyeblikk som gjør meg lykkelig, der jeg trasker rundt alene på spasertur langs Garonne-elven, og videre gjennom mitt fine lille nabolag.

Min kjære og jeg koser oss med hvert vårt glass rosévin og en kurv med jordbær, før vi beveger oss i retning Saint-Michel broen, hvor vi i år som i fjor skal stå og lytte til konsertmusikk mens vi venter spent på at kveldens høydepunkt, det fantastiske fyrverkerishowet, skal ta oss med storm.

Fyrverkeri Frankrike

Årets store fyrverkeri lyser opp den sorte nattehimmelen i alle regnbuens farger. Høyt over Pont Neuf, fargene skaper refleksjoner i vannet som renner under broen. Tema for årets bakgrunnsmusikk, er Broadway. Fargerike eksplosjoner i himmelen, i harmoni med toner fra blant annet West Side Story og Les Misérables.

Fyrverkerishow

Gratulerer nok en gang, Frankrike. Heldig er jeg, som får leve her i dette nydelige landet, spise all den deilige maten, drikke deres vin, snakke deres språk, kose meg på landet, utforske storbyene, nyte den fine naturen, nyte livet, hver dag feirer jeg dere, i dag feirer jeg enda litt ekstra.

Rosa

Advertisements

Miljøvennlig konsept, kunst ved elven og Madame Bovary

Lørdag.

God morgen, Frankrike. God morgen, Toulouse.

I går kveld, allerede før klokka var bikket ti, la jeg hodet på puta og våknet ikke igjen før halv åtte på morgenkvisten. Etter å ha kjempet meg gjennom en vanvittig slitsom arbeidsuke, var det deilig å kunne lukke øynene og vite at de neste to døgn, vil det nå være totalt opp til meg selv hvordan jeg ønsker å forme mine dager. Ingen behov for å være lenket til en kontorstol foran en dataskjerm, ingen anrop å besvare, ingen kolleger å forholde seg til. Det eneste jeg ønsker å gjøre nå, er å tilbringe morgenstunden ute på balkongen iført pyjamas, før jeg ikler meg en av de fineste kjolene jeg har tatt meg bryet med å stryke, før jeg til slutt løper ut døra for å kjenne på frihet og frisk luft.

Jeg spaserer i retning sentrum, forbi det fineste huset i nabolaget, et lite hus på stor tomt, med en nydelig hage med fargerike blomster og et stort svømmebasseng. Tomten er inngjerdet og for det meste skjult bak hagens busker, men gjennom flere sprekker ser jeg likevel alt. Jeg føler meg som en voyeur, der jeg sniktitter inn i hagen til en fremmed. En smule skamfull, trasker jeg videre. En tanke streifer meg, det er noe underlig over denne unormale men likevel svært vanlige oppførselen. Hvorfor er vi mennesker så nysgjerrige på hvordan andre lever?

Med sakte steg, krysser jeg byens vakreste bro, historiske Pont Neuf. Til min store glede, er det ikoniske røde-og hvite pariserhjulet tilbake på plass. I år som i fjor sommer, hjulet gjør det allerede sjarmerende bybildet enda vakrere, og jeg gleder meg til å ta en nærmere titt ved en senere anledning.

Kunst fr

Ved Quai de la Daurade, står malerier og innrammede tegninger på utstilling langs hele muren mot Garonne-elven, samtlige klare for salg. At Frankrike er et land for kunstnere, har det aldri vært noen tvil om, med sine pittoreske landsbyer, idyllisk landskap og storbyer fulle av spennende arkitektur. Om vi bare hadde tatt oss tid til å dekorere leiligheten ordentlig, ville jeg ha investert i flere malerier fra lokale kunstnere.

IMG_20190713_140706_824

Jeg spaserer forbi en av byens nyeste tesalonger, Madame Bovary, oppkalt etter den franske litteraturklassikeren av Gustave Flaubert. En hyllest til romanen, tesalongen er en gjenskapelse av protagonistens lille verden. Hit må jeg komme for å spise lunsj en dag, drømmer jeg. Madame Bovary er jo tross alt en av mine favorittromaner, denne sørgelige historien om kvinnen som lever sammen med en mann hun ikke elsker, og drømmer seg bort i litteratur, festligheter og oppmerksomhet fra andre menn.

Videre vandrer jeg langs de smale sidegatene, nysgjerrig på en butikk som heter Slow Concept, hvor absolutt alle varer er håndlaget av resirkulert materiale. Nydelige smykker og armbånd, nyttig og mindre nyttig kjøkkenutstyr og stilig dekorasjon til hjemmet. Jeg har lyst på alt, absolutt alt, spesielt Toulouse-plakatene og bordlampene med kartmotiv.

IMG_20190713_141432_328

Jeg setter meg ved et av utebordene på kafeen Mademoiselle Yummy, hvor jeg spiser banoffee og drikker iste, mens jeg veksler mellom å se på mennesker som passerer forbi og notere i agendaen. Ferieplaner og bryllupsrelaterte møter, bilsalg og konsertdatoer, kun når alt er skrevet ned både på papir og digitalt, kan jeg senke skuldrene og slappe ordentlig av.

Banoffee

Før jeg spaserer hjemover for å slappe litt av sammen med min kjære, før han tar meg med ut på restaurant for å spise sushi, tar jeg en tur innom et supermarked for å handle inn god mat til søndagens feiring av den franske nasjonaldagen. Vi skal smøre tapenade på salte kjeks og nyte god vin ute på balkongen, han skal lage quiche med chorizopølse og paprika.

Papirpose eller plastpose, spør gutten i kassen på Monoprix. Med miljøvern i bakhodet, velger jeg førstnevnte. Få minutter etter å ha gått ut døra, ryker posens håndtak, og jeg tar metro hjem med en delvis revnet pose i armene. Nå skal det bli deilig med kjærestetid og sushi (eller, kylling-og vegetarmaki i mitt tilfelle).

Sushi

Polksfit

Handletur, sommeridyll og byens mest spennende marked

God morgen, Frankrike. Velkommen, fine lørdag. 

Jeg våkner tidlig, en smule forstyrret av lyden av viften som durer i bakgrunnen, og naboen som spiller piano i etasjen over.

Klokka har ikke engang rukket å bli åtte, allerede trenger de skarpe solstrålene seg gjennom skoddenes små sprekker. Han må ha et tungt sovehjerte, denne samboeren min, han som til tross for varme, lys og lyder klarer å sove så dypt som han gjør. Selv blir jeg liggende under den tynne sommerdyna en liten stund, mitt blikk festet i taket mens tankene vandrer til helt andre steder, steder hvor alt jeg trenger er badetøy og et stort mykt håndkle.

Jeg drømmer meg bort til hvite sandstrender, til solsenger og parasoller, lettleste noveller og solkrem med duft av kokos. Bølgeskvulp, palmetrær og måkeskrik, smaken av gelato på tungen og lyden av stemningsfull sommermusikk i ørene.

Bare 175 kilometer unna Toulouse, en og en halv times kjøretur kunne ført meg til et sted hvor jeg kan få alt dette servert for en dag. I dag har vi andre planer, til uka må jeg arbeide. Kanskje neste helg?

Jeg kjøler meg ned med en kald dusj, sminker meg lett, fra klesskapet finner jeg frem et par lyse olashorts og en hvit bluse med gule blomster. Jeg vekker Julien med et kyss på kinnet og stryker ham forsiktig på ryggen, med øynene såvidt åpne smiler han fornøyd.

Sammen spiser vi frokost ute på balkongen, brie-og bacontoast og ferskpresset appelsinjuice. Vi nyter det deilige sommerværet og ser frem til å tilbringe de tidlige ettermiddagstimene på handletur i sentrum.

Gjennom vårt trivelige nabolag Saint-Cyprien og videre over broen, det kjente landemerket Pont Neuf, til hjertet av Toulouse spaserer jeg sammen med min kjære. Jeg, iført hans hatt (kjøpt på ferie i Panama) og sitrongul veske (kjøpt i Kraków i fjor sommer) over skulderen, et par slitte skinnsandaler på beina og et beskyttende lag med solkrem på skuldre, nese og hals.

Byturen startes med et lite ærend innom postkontoret for å sende brev hjem til Norge, riktig nok ikke et koselig brev til familie eller venner, men nødvendige dokumenter adressert til Fylkesmannen i Rogaland for å be om å få apostille på fødselsattest og utskrift av registrerte opplysninger. Dokumenter jeg trenger for å kunne gifte meg med min kjære pariser, mannen jeg ønsker å tilbringe resten av mitt liv sammen med.

Videre vandrer vi gatelangs og titter nysgjerrig i butikkvinduer, sommersalget er i gang. Utenfor byens beste iskremkiosker formes lange køer, også utekaféene er stappfulle av lokalbeboere og turister. Lukten av belgiske vafler og nystekte crêpes fyller gatene.

Julien er på utkikk etter nye sommerklær, jeg ønsker meg ny stråhatt. Vi promenerer hånd i hånd langs disse trivelige gatene i hjertet av Toulouse, disse brosteinbelagte sentrumsgatene som yrer av liv på slike fine sommerdager som dette.

Oliven

Vi besøker Marché Victor Hugo, den mest kjente og definitivt beste markedshallen i byen, med sitt enorme utvalg av kjøtt, ost, krydder, drikkevarer, delikatessevarer, bakevarer, frukt og grønt, samt sin 2. etasje som huser forskjellige restauranter, spisesteder som kun holder åpent fra tidlig morgen til endt lunsjtid.

Krydder

Fra markedet handler vi med oss diverse krydder fra det store spennende utvalget som står på utstilling. Vi kjøper tørket hvitløk, spisskummen og rosa Himalayasalt. I tillegg kjøper vi greske fiolette og marokkanske grønne oliven fra en annen selger. Vesken fylles til slutt med jordbær og melon, gulrøtter og avocado. I kveld skal jeg lage dipp av crème fraîche og krydder, han skal lage guacamole, vi skal dippe grønnsaker og salte kjeks og sitte ute til sola går ned.

Vi forlater markedet og beveger oss videre i retning byens store kino. Oppholdet i sentrumskjernen avsluttes over en to timers kinoseanse.

Heldige er vi, som har byens beste naboer og byens beste pizza

Fredag, endelig vil jeg kunne vinke farvel til nok en arbeidsuke og ønske nok en helg velkommen.

Til lunsj spiser jeg rester fra gårsdagens nabofest, vår årlige sommertradisjon som feires over et dekorert langbord på parkeringsplassen til den lille blokka vi bor i, den romslige plassen som er omkranset av store nydelige lavendelbusker. Her har vi også en liten hageflekk med tomatplanter, og et lysegult sykkelskur, der hvor syklene til blant annet Julien og meg står parkert. Sammen med våre hyggelige naboer, gjorde vi i år som i fjor, sammen dekket vi bordet fullt med hjemmelaget mat, salte og søte bakverk. Min kjære laget sin smakfulle quiche lorraine og tok med seg rosévin fra vårt lille vinlager. Pierre som bor i leiligheten ved siden av oss, tok med seg hjemmelagde deilige peanøtt-og sjokolade cookies. Kan jeg være så snill å få oppskriften på disse kakene, spurte jeg pent. Claude i femte etasje ønsket oppskriften på Julien sin quiche.

Samboerparet i femte etasje tok med seg diverse salte muffins, en variant med chorizo og feta, en annen med tunfisk og curry. Paret som bor i fjerde kunne by på laks-og spinat pai, de satte i tillegg frem flere flasker iskald øl på det store langbordet.

Ved bordet ble vi sittende til langt på natt, under klar stjernehimmel, med hvert vårt vinglass i hånden. En smule bekymret, pratet vi om eiendommens store jernport som for tre uker siden ble totalt vandalisert. Vi drøftet vår ene nabos ønske om å søke tillatelse til å ha frittgående høner i hagen, og en annen nabos ønske om å pusse opp blokkas fasade.

Fredag. Restene fra gårsdagens sosiale sammenkomst smaker like godt i dag som i går. Jeg teller ned timene til jeg kan forlate kontoret. Ikledd mitt lavendelfarvede skjørt, sort topp og sorte Birkenstock-sandaler, er jeg klar for å ta helg, slå ut håret og la skjørtet flagre i vinden.

Min kjære har invitert meg med ut på pizzarestaurant, vår favoritt, det lille spiseriet Pizza Félix, stedet som serverer hva jeg mener er byens beste trøffelpizza. Invitasjonen er en takk for at jeg i dag overrasket ham med billetter til nok en Rammstein-konsert, femte juli, neste sommer reiser vi til Berlin for å få nok en dose med flammeshow og tysk metall.

rpt

Årets julimåned vil vi i utgangspunktet bare bli værende her i Toulouse, med unntak av en planlagt dagstur til et senter hvor jeg i fem timer skal få lov til å prøve meg på å dressere rovfugl (en aktivitet som jeg faktisk fikk i julegave av Julien).

Selv om vi i utgangspunktet ikke har andre planer for juli enn denne ene aktiviteten, har jeg et håp om at vi kanskje likevel vil ende opp med å ta en dagstur til stranda like utenfor Narbonne, eller en tur innom en av de små landsbyene i nærheten.

Hvem vet, alt jeg vet er at jeg i august skal reise til Danmark for å bade og grille og tilbringe tid sammen med foreldrene mine, og deretter reise på helgetur ut på landet her i Frankrike sammen med min kjære. Vi skal besøke vingårder, bo en natt på slott og en natt på Bed & Breakfast med svømmebasseng. I september skal vi, sammen med hans foreldre, dra på biltur langs den Franske Riviera, helt til Monaco skal vi kjøre. Hvilken lykke, hvilken indre varme, jeg blotter mitt bredeste smil og mine øyne lyser opp, mine feriedrømmer går i oppfyllelse.

Trøffel

Fredagskvelden feires som tidligere nevnt på (etter vår mening) byens beste pizzeria. Min forlovede og jeg, vi nyter ei flaske italiensk rosévin og hver vår pizza. Han bestiller en pikant variant med røkt skinke, mens jeg bestiller som vanlig den med sort trøffelkrem og champignon. Så heldige vi er, vi som bor i et nabolag hvor vi ikke bare har byens beste naboer, men også byens beste pizza like i nabogata!

Lavendelskjørt

Bursdagsfeiring i Bayonne – jeg kunne ikke hatt det bedre!

Jeg våkner til lyden av trampende føtter fra etasjen over. Vinduene er åpne på vidt gap, jeg hører lyden av passerende biler og bygningsarbeid i nærområdet. Min kjære puster tungt der han sover ved min side. Selv ligger jeg våken, sulten, en ny morgen er her. Min fødselsdag er her, lykkelig er jeg for at vi skal feire dagen her i nydelige Biarritz og Baskerland.

Rundt det lille frokostbordet sitter vi med hver vår kopp kaffe i hånda, ferskpresset juice på bordet, sammen med nystekte baguetter kjøpt fra bakeriet i nabogata. Jeg mimrer tilbake til barndommen, sentimental som jeg blir hver eneste bursdag etter fylte tjuefem. Vi prater om foreldrene våre, om besteforeldre, om barndomsvenner og om alle de rare rampestrekene vi fant på som barn.

Jeg ikler meg hvitt og lyserosa, lei av å stadig ende opp med mørke triste klær, som et sukk til omverdenen, som om jeg ønsker å uttrykke at alt jeg er, alt jeg ønsker å være, er kjedelig og anonym. Rosa t-skjorte, hvitt skjørt, jeg feirer bursdag og vi skal besøke nabobyen til Biarritz, byen som produserer den verdenskjente spekeskinken ved samme navn; Bayonne.

En kort kjøretur unna, Bayonne overgår alle forventninger. Flotte små handlegater fulle av liv, butikkfasader i ulike farger og tapasrestauranter på omtrent hvert eneste gatehjørne. Baskisk tapas består blant annet av små piquillos (spansk paprika) fylt med torsk og dekket i deilig paprikasaus. Også blekksprut (chipirons) tilberedt på ulike vis vil man finne på enhver baskisk tapasrestaurant, det samme med pintxos, deilig kjøtt, sjømat eller grønnsaker servert på baguettskiver, holdt på plass av små grillspyd eller tannpirkere.

Vi blir inspirert av alle disse tapasstedene som vi spaserer forbi, inspirert og sultne på noe smått å bite i. Spisestedet Chez Txotx blir dermed vårt umiddelbare stoppested, jeg vil ha fylte piquillos og han har lyst på fylte chipirons med skinke og paprika. En fruktig øl til meg, en pils til ham, vi setter oss på uteserveringen og nyter det fine været, herlig solskinn som varmer mitt vinterbleke ansikt. Vi skåler for meg, gratulerer med dagen, sier han og smiler kjærlig.

Etter endt lunsjmåltid, spaserer vi videre til Sainte-Marie katedralen, et av byens store høydepunkt. Denne gotiske arkitekturperlen ble først konstruert på 1300-tallet men ble ikke ferdig bygget før 300 år senere. Utvendig er katedralen like vakker som mange av de andre velkjente franske katedralene, men innvendig er den, etter min mening, enda mer fascinerende.

Bayonne katedralen

Fascinert blir jeg, der jeg studerer alt det grønne og røde, som et nikk til det baskiske flagg. Jeg beundrer de gullfargede detaljene, jeg tenker, at religion kan inspirerer mennesker til å skape slike flotte kreasjoner er jo faktisk vidunderlig.

Katedralen

Videre vandrer vi gjennom flere små gater, vi handler med oss hver vår lille lokale terte, kremfylt gâteau Basque, som nytes i bilen på vei til neste destinasjon, den lille landsbyen Espelette, hvor Frankrikes lokalproduserte chilli ved samme navn (piment d’Espelette) kommer fra. Landsbyen skal jeg fortelle mer om i neste innlegg, da denne idylliske perlen fortjener all den oppmerksomheten den kan få, forelsket i den som jeg nå har blitt.

Vi vender noen timer senere tilbake til vår lille Airbnb i Biarritz, tidsnok til å skifte klær og gjøre oss fine for kveldens restaurantbesøk, middag for to, champagne og høy gastronomi på den intime restauranten L’Entre Deux, for å feire meg og den store dagen min. For anledningen ikler jeg meg rød kjole og slangechoker i rosegull.

IMG_20190523_221621

Menu Découverte, opplevelsen starter med toast med makrell og hvert vårt glass med champagne. Videre fortsetter festen med suppe av asparges og purreløk, før vi får servert carpaccio av St. Petersfisk med sitron, krem av pepperrot og reddik.

Middagen fortsetter på sofistikert vis, med hvitvin fra Bordeaux og lekre biter av torsk rullet i knasende gode baconskiver.

Deretter serveres andefilet og svineføtter sammen med deilig rødvin fra Côte du Rhône, potetstappe serveres ved siden.

Som en søt avslutning, nyter vi en fløyelsmyk krem av lime, jordbærsorbet og ferske jordbær. Han ser på meg som vi skulle vært på date nummer fem, han virker lykkelig, forelsket, jeg kunne ikke bedt om en finere avslutning på bursdagen min enn dette.

Dessert

I morgen drar vi videre, neste overraskelse står for tur, han har nettopp fortalt meg at vi nå skal reise videre til nabolandet Spania!

Blå veske

Katedral farger

Katedral detaljer

Hvitt olaskjørt

Uteserveringen

Kloster

Flagg

Sentrum Bayonne

Tåregass, japansk mat og den årlige overraskelsesturen

Regnet har de siste dager skylt ned over Toulouse fra morgen til kveld, mens værmeldingen fra Norge har meldt sol og sommertemperatur. På kontoret har jeg sittet fra morgen til kveld og drømt om norsk 17.mai-feiring. Pølser og softis, flagg i rødt, hvitt og blått så langt øyet kan se. Korpsmusikk og barnetog. Bunader og fine kjoler. Kaffe og kransekake hos familien.

De fine tradisjonene, savnet er stort på dager som disse.

Heldigvis har sola i dag tittet frem og tørket ut veikantens store søledammer og vått gress i offentlige parker og private hager. Nå kan jeg smile.

For første gang på seks måneder skal vi besøke sentrum på ettermiddagen, min kjære og jeg. Demonstrasjonene pågår fortsatt, i dag feirer faktisk de gulkledde demonstrantene sitt halvårsjubileum, så merkelig som det kanskje lyder. Vi våger oss inn til sentrum, kino og restaurantbesøk, vil det være mulig å spasere litt rundt i sentrumsgatene når vi først befinner oss i hjertet av Toulouse?

Svaret får vi kun en sju minutters metrotur senere. Politi med skjold og store våpen har sperret av flere gater, samt hele Place du Capitole. Stor omvei og små sidegater leder oss i retning kinoen, men også i retning tykke skyer av tåregass. Politiet har gasset hele kvartalet for å holde demonstrantene på avstand. Også alle andre som skulle være så uheldige å befinne seg nettopp her, nettopp nå, blir utsatt for smerten som tåregassen fører med seg.

Aldri før har jeg opplevd dette. Øynene, slimhinner, et ekstremt ubehag i nese og hals, jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, vi løper til kinoen og blir værende der. Vi surrer rundt i korridorene i førti minutter før vi endelig kan flytte oss til kinosalen som skal vise filmen vi har kjøpt billetter for å se.

Om lag to timer senere, stiger vi ut av kinosalen, ut av lokalet, ut på gaten, luften er frisk men den ekle lukten av gass henger fortsatt litt igjen.

Lørdagskvelden er ung, vi forlater Place Wilson-området, sakte promenerer vi i retning den japanske restauranten Juguem. Han har reservert bord til oss på dette japanske spisestedet, et sted som ikke serverer sushi, ei heller ramen. Her tilbys diverse småretter til forrett og den japanske retten okonomiyaki til hovedrett.

Grillet svinekjøtt

Selv bestiller jeg grillet marinert svinekjøtt, sammen med sidesalat med sesamsaus, en enkel forrett før måltidets høydepunkt serveres.

Okonomiyaki

Hvordan beskrive Okonomiyaki, hvordan beskrive noe som minner om en omelett, litt som en spansk tortilla, men fylt med strimlet kål og ikke potet, dekket med en søt-salt grillsaus og en form for majones. Min kjære, som under to anledninger har vært på besøk i Japan, har lenge snakket varmt om all den deilige maten som landet har å by på, alle de lokale spesialitetene som er minst like deilige som sushi, om ikke enda bedre!

Jeg håper også jeg kan reise til Japan en dag, til Tokyo og Kyoto, til Nara og Osaka, gå på j-rock konsert og på karaokebar, se Mount Fuji og templer og forhåpentligvis også kirsebærtrær i full blomstring. Men, Japan må vente.

Toulouse

I år blir det ingen ferie utenfor det europeiske kontinent, da bryllupsplanlegging er dyrt og antall feriedager er begrenset, da vi allerede har en ukeslang juleferie i vente, julemarked i den tyske byen Dresden og i hovedstaden Berlin, samt julefeiring i Paris. I tillegg har jeg allerede neste uke, nå på onsdag, en overraskelsestur i vente, i regi av min kjære forlovede. En tradisjon oss i mellom, hvert år tar han meg med til en ny destinasjon for å feire bursdagen min.

Den tjuetredje mai fyller jeg år, jeg aner ikke hvor vi skal, men gjett om jeg gleder meg. I fjor tok han meg med til Roma, nydelige romantiske Roma med sine sjarmerende små gater og flotte monumenter. Jeg gikk sikkert opp fem kilo av all den deilige maten som Italia fristet med, utsøkt pasta og pizza og gelato og tiramisu og chianti vin. Å få muligheten til å besøke Vatikanet og Colosseum hadde lenge vært en drøm for meg, en drøm jeg fikk oppfylt i bursdagsgave.

Hvor vi reiser på onsdag vil jeg ikke få vite før nettopp på onsdag. Grunnet utgiftene rundt bryllupsplanleggingen tviler jeg på at årets bursdagsfeiring vil skje i det store utland, men likevel er det jo en mulighet for både det ene og det andre. Jeg venter uansett i spenning!

Fontene Toulouse

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.

Et tredje bryllupslokale: Château de la Commanderie

Ny helg og nytt slottsbesøk, jakten på et bryllupslokale fortsetter også denne lørdagen, akkurat som forrige helg. Sannsynligvis vil det bli flere slike lørdager fremover, om vi ikke snart finner et lokale som vi begge forelsker oss i.

I dag er det Château de la Commanderie som står for tur, som skal vurderes, som forhåpentligvis vil ende opp med å bli dette drømmelokalet vi så sårt ønsker oss. Alle gode ting er tre, sies det, la oss krysse fingrene og håpe på det beste.

C

Med oss på visitten, har vi mine foreldre som endelig har kommet seg hit på påskeferie til Frankrike for å besøke meg. Med tre dager i Toulouse, to netter i Albi og fire netter på feriehus i en idyllisk landsby i Aveyron, har vi en påskeuke fullpakket med spennende planer å se frem til.

Også mine foreldre synes det er spennende å engasjere seg i bryllupsplanleggingen vår, de synes det er gøy å følge med på denne jakten på et lokale som tilfredsstiller våre ønsker. Både min stefar og min mor søker side opp og side ned på søkemotorer, på digitale kart, på bryllupsblogger og nettkataloger, jo snarere et lokale er reservert, jo snarere kan vi planlegge alt det andre som gjenstår.

Wisteria-planter

Château de la Commanderie er et vakkert slott bygget på 1300-tallet, med fin beliggenhet i vakker natur, gule og hvite blomsterenger, lilla wisteria-planter, de klatrer nedover slottets store vegger, så romantisk, så malerisk, kronen på verket er den vakre utsikten mot fjellkjeden Pyrénéenne.

Vi møter slottets eier, hun er fransk-amerikansk, og tar hele omvisningen på engelsk, slik at også mine foreldre kan forstå hva hun forteller. Vi blir fortalt at slottet, som ble bygget på 1300-tallet, har gått i arv gjennom generasjoner og at slottets flotte bibliotek er eierens private boksamling som også har blitt arvet etter hennes foreldre og besteforeldre. Litteratur er en gjenganger i slottets fine interiør, spesielt imponerende er spisesalen med den imponerende boksamlingen som dekorerer salen på fortryllende vis.

Slottets uteområde er eventyrlig, enger som på sommerens varme måneder vil fylles med flotte gule solsikker, andre enger vil fylles med korn, gresset vil gro enda grønnere og trærne vil vokse seg større og fylles med lange greiner og grønne blader.

Området er så stort at kun fantasien setter grenser for hvordan alt dette kan bli dekorert, om vi bare setter av et stort nok budsjett, kreativitet og tid til å transformere dette åpne landskapet omringet av hva som snart vil bli flotte blomsterenger, til et romantisk paradis for oss to og alle som inviteres til denne store begivenheten.

Også et svømmebasseng finnes her, ypperlig for en varm sensommerdag med cocktails og grillmat på menyen og bryllup friskt i minne fra dagen før.

Svømmebasseng

Soverommene er som på Château du Croisillat; noen lyse og moderne, andre bevart i en vintage interiørstil som kler slottets historie. Enkelte møbler er dessuten originale antikviteter som alltid har tilhørt denne eiendommen.

I første etasje finnes en annen spisesal, hvor en eventuell søndagsfrokost kan nytes, om vi skulle velge å bestille croissanter og annen bakst fra nærmeste bakeri, dagen etter den store dagen.

Spisesal

Omvisningen avsluttes over en kopp grønn te og en skål med tørkede fiken, utsikt over hagen, brosjyrer og mapper spredt utover et hvitt bord med rødrutete duk. Eieren informerer. Inkludert er bord, stoler og vasking. Fire dager og tre netter minimum. Sengeplasser til tjueåtte personer, hoteller og bed&breakfast finnes i gåavstand fra slottet, får vi høre.

Min kjære synes spisesalen er fin, men liten, han mener antallet soveplasser ikke vil være nok, og holder fortsatt en knapp på Château du Croisillat.

Selv tror jeg faktisk jeg liker dette slottet, Château de la Commanderie, enda bedre enn det forrige vi besøkte, min tidligere favoritt, Château de Fajac la Relenque.

Uenige er vi, og fortsetter jakten på det perfekte bryllupslokale…

Wisteria

Vei

Soverom to

Bord

Hage deko

Smil

Bortreist samboer og hyggelig alenetid i Toulouse

Forrige helg var det bare jeg.

Min kjære forlot meg til fordel for å dra på helgetur sammen med kollegene sine. På hyttetur til Andorra, for å stå på ski i Pyrénéenne og spise raclette foran peisen.

Og det synes jeg faktisk er helt greit. Bedre enn greit, om jeg så må være ærlig. Jeg trenger denne alenetiden, stillheten, mannefri.

Hver gang han reiser bort, selv for en liten stund, anser jeg som nok en gyllen anledning til å finne på akkurat hva jeg ønsker når jeg ønsker. Enten det er å spise hvor jeg vil eller kokkelere hva jeg vil på kjøkkenet, skrive i fred og ro, tilbringe en time i samme klesbutikk uten å kjøpe noe, høre på tullete musikk som ingen liker, danse naken i stua eller synge i dusjen.

Fredag, månedens siste fredag, jeg ønsker kollegene mine en god helg, før jeg spurter ned alle trappetrinnene, ned tre etasjer og ut døra, ut i frisk luft, hjem for å hente badedrakt før en deilig time med aquabike står for tur.

Etter å ha syklet på ergometersykkel i boblebad i førti minutter, føler jeg meg både avslappet og full av adrenalin på samme tid. Til middag har jeg bestemt meg for å lage asiatisk-inspirert suppe med lime, ingefær og chilli, servert med risnudler og små vårruller. Kvelden avslutter jeg i sofakroken med romantisk komedie på tv skjermen, det myke blå pleddet trukket godt over min joggedresskledde kropp.

En ny dag starter tidlig. Allerede klokka sju, hopper jeg i dusjen, hvor jeg synger for full hals og avslutningsvis masserer hårkur inn i de lange brune lokkene. Kun en liten time senere ringer noen på døra, et leveringsbud som har kommet for å levere en pakke som jeg i dagevis har gledet meg til å motta. I en stor eske ligger en hvit mønstret veske og et par lilla joggesko. Slike innkjøp ville skapt store reaksjoner i hjemmet, om min kjære ikke hadde vært bortreist. Du har for mange vesker, du har altfor mange par sko, skal du kjøpe noe nytt må du kaste noe gammelt, ville han furtet.

Og dét til tross for at jeg nylig donerte bort åtte bæreposer med klær.

Jeg tar umiddelbart den nye vesken i bruk og fyller den med personlige eiendeler. Nøkler, lommebok, mobiltelefon, lommespeil og leppestift, solbriller, ei bok, neglefil og tyggegummi.

Den eneste planen jeg har for denne lørdagen er å nyte sola, gå en lang tur gjennom sentrum og eventuelt spise lunsj på vegansk restaurant, ja, hvorfor ikke, jeg kan jo gi meg selv en kjøttfri lørdag for en gangs skyld.

Gatene er fulle av liv, fulle av glade mennesker på handletur, på utekafé, stemningen er på topp, akkurat som været, jeg går på vegansk kafé.

Sovaga heter den.

IMG_20190330_202535_453

Jeg bestiller meg en såkalt Buddha bowl, en salat  hvor ingenting i skålen er blandet, alt ligger side om side, alt ser fint ut, men ikke alt passer sammen. Fullkornskjeksen og guacamolen blandes i fin harmoni, couscous og bitter chutney, derimot, fungerer ikke for meg.

Vegansk restaurant

Sakte spiser jeg, mens jeg leser første del av romanen Breakfast at Tiffany’s av Truman Capote og drømmer meg bort til New York og en tid flere tiår før min tid. Min kjære sender meg bilder av snøkledde fjell og en selfie av sitt smilende selv iført lue og skibriller. Tilbake sender jeg bilde av salaten min, og forteller ham at det er varmt her i Toulouse.

Jeg spaserer videre forbi Capitole, mot nabolaget Esquirol og Carmes, jeg har ingen planer, jeg har ingen mål, jeg vandrer, jeg observerer.

Helt ut av det blå mottar jeg en sms fra en kollegavenn som lurer på om jeg kan møte ham foran en av byens blomsterbutikker for å hjelpe ham å velge en bukett til ei dame han har lyst til å imponere på deres sjette date.

Våren er her, romantikken blomstrer, jeg sender en søt melding til min kjære.

Toulouse foto

Toulouse gater