Selv ikke regnvær og munnbind kan dempe denne gleden

Vi våknet til lyden av regn, jeg tittet ut vinduet og studerte regndråpene der de falt fra de mørkeste skyene jeg hadde sett på flere måneder. Været var trist, men selv var jeg lykkeligere enn jeg hadde vært på lenge. Dette var ikke en alminnelig regnværsdag, denne ville bli husket som det første møtet med den nye normalen, første dag hvor vi som bor i Frankrike endelig ville få lov til å bevege oss fritt.

11. Mai var endelig her.

Selv om solskinn og blå himmel uteble, smilte jeg som aldri før, riktig nok under et munnbind som dekket halve ansiktet.

Morgentimene og formiddagen sneglet seg forbi, vanskelig var det å holde konsentrasjonen i sjakk fra klokka sju til halv fire. Utålmodig, dro jeg på meg de sorte ankelstøvlettene og regnjakken som min samboer synes er stygg, jeg løp ut døra i full fart for å ikke miste et eneste øyeblikk. Jeg ville se Garonne-elven, jeg ville se Pont Neuf, jeg ville vandre gjennom byens smale gater, forbi gamle sjarmerende bygninger, jeg ville se byen min, uansett hvor vått og kaldt dette første gjensynet ville bli.

Iført lilla munnbind og matchende kjole, krysset jeg Pont Neuf og vandret gjennom flere av byens gater. Lukten av belgiske vafler fra dessertkiosken La Belle Liégeoise fylte den populære handlegaten Rue des Changes, munnbindkledde mennesker vandret fra butikk til butikk med handleposer på slep. Deilig var det å være tilbake i sentrumskjernen, være en del av bybildet.

Konfekt

Fra en tradisjonell fransk confiserie ved navn Le Paradis Gourmand, sjarmerende med sin rosa fasade, kjøpte jeg macaronia, pastellfargede konfektbiter som visuelt ligner makroner.

Macaronia

Kvelden ble feiret hjemme i sofakroken sammen med min kjære,  macaronia og musserende. Vi feiret starten på den nye hverdagen og poppet ei flaske med røde bobler fra Gaillac, et vindistrikt bare 68 kilometer fra vårt hjem. Vi skålte først og fremst for at vi begge fortsatt har helsen i behold, vi skålte for de mange i lokalsamfunnet som endelig vil kunne tjene penger igjen, vi skålte for begynnelsen på noe nytt, en ny hverdag, et nytt kapittel.

Røde bobler

NB! Frihet betyr ingenting om livet står på spill. Vær så snill, du som leser. Beskytt ansiktet, hold sosial avstand og vær flink til å vaske hendene. Dette vil være like viktig i dagene, ukene og månedene fremover som under lockdown. Viruset sirkulerer fortsatt, og mange av oss kan ha blitt smittet uten å være klar over det. La viruset i så fall dø ut hos oss, la oss ikke videreføre det til noen med et svakere immunforsvar. 

Butikkfasade

Avslutningsvis ønsker jeg å dele mine siste notater fra denne karantenedagboka som jeg har ført de siste to månedene.

Coronakarantene, dag 55.

Nok en fredelig lørdagskveld. Noe annet kan ikke forventes når vi tross alt ikke har hatt lov til å møte andre mennesker eller bevege oss fritt utendørs på to måneder. Jeg fryder meg over tanken på at vi endelig om bare to dager kan se frem til å skrive et nytt kapittel, livet etter lockdown.

Gårsdagens solskinn og tjuesju grader ble i dag byttet ut med triste grå skyer og sterke vindkast, kveldens måltid og underholdning ble derfor flyttet inn til stua, balkongen får vi vende tilbake til i en senere anledning. Sammen hygget vi oss med hjemmelaget pizza og ei flaske rosévin fra vår vakre region Occitanie, nærmere bestemt Gascogne, hvor vi forrige august dro på helgetur med bil, vi besøkte vakre middelalderlandsbyer og idylliske vingårder, vi nøt romantiske middager og live musikk, jeg lengter tilbake til denne idyllen.

Tynne pizzabunner toppet med tomatsaus, mozzarella, champignon, skinke, rødløk og sorte oliven. Kveldens underholdning ble deretter triviaspillet Trivial Pursuit, i over to timer ble vi sittende og spille, han og jeg i hver vår pyjamas.

Som forrige gang, vant jeg igjen, ikke fordi jeg sitter på mer kunnskap enn min samboer, men fordi jeg stadig har flaks og ender opp med å få spillets enkleste spørsmål. Om jeg hadde hatt samme flaks i lotto, ville jeg vært millionær i dag.

Coronakarantene, dag 56.

Søndag. Jeg våkner tidlig, alene med mine altfor mange tanker, Julien sover fortsatt tungt ved min side. Himmelen er grå, skyene truer, men jeg tar meg likevel en liten tur ut, jeg spaserer til bakeriet for å handle ferskt brød og viennoiseries til frokost, chocolatine og chausson aux pommes til min kjære, og en pain aux raisins til meg selv.

Pain aux raisins

Selv om himmelens mange skyer er alle malt i ulike grånyanser og regndråpene snart vil melde sin ankomst, dekker vi på til frokost ute på balkongen.

Trøffelbrie

Søte bakverk og nystekt maisbrød skåret i skiver, vi dekket bordet med et stort utvalg av patéer og oster fra gårsdagens handletur, deriblant brie med trøffelkrem, noe av det beste jeg vet.

Liten gate

Advertisements

Karantenedagbok: Den nye normalen og hva vi har i vente

Vi har nådd vår siste helg med fransk lockdown og relativt strenge restriksjoner, siste helg med påkrevd attestasjon for å få tillatelse til å forlate våre hjem, siste helg hvor vi kun får lov til å bevege oss innen 1 kilometers radius fra hjemmeadressen i maksimalt en time per dag, en siste helg før den nye hverdagen møter oss som bor i landet som har gitt verden camembert, champagne, croissanter og Moulin Rouge.

Frankrike, et land som myndighetene nå har delt opp i røde og grønne soner, alt etter hvilke regioner som har flest og færrest coronasmittede per dags dato. Bor man i en grønn sone, slik som vi heldigvis gjør, vil man få større friheter fra og med mandag, enn dem som bor i de røde sonene. Vi som bor i regionen Occitanie vil for eksempel få lov til å gå tur i skog og mark, vi vil få lov til å besøke byens parker, mens de som bor i Île de France vil ikke kunne gjøre dette riktig enda.

Under torsdagens videomøte med avdelingsleder og resten av teamet, ble vi alle gjort oppmerksom på hvordan arbeidsdagene vil se ut i tiden fremover. Alle vil vi fortsette med hjemmekontor i minimum tre uker til. Når tiden etter hvert er inne for å vende tilbake til kontoret, vil ingenting lenger være som før. Vi vil ikke lenger kunne sitte ved siden av hverandre i det åpne kontorlandskapet, ommøblering og rotering av skift og hjemmekontor på deltid vil være nødvendig for å kunne unngå å samle altfor mange mennesker på samme kontor. Dessuten vil vi bli nødt til å holde minimum fire meters avstand fra hverandre til enhver tid.

Vi vil ikke kunne gå tilbake til å spise lunsj sammen, vi vil ikke få lov til å lukke noen av kontorets dører eller ta på noen dørhåndtak. Alle overflater og tastaturer og datamus må vi i tillegg desinfisere på daglig basis.

Det hele høres hundre ganger mer slitsomt ut enn å bare fortsette å jobbe hjemmefra.

Aldri har jeg fulgt nyhetene så slavisk som de siste to månedene. Ifølge nyhetsreportere og journalister vil vi fra mandag kunne bevege oss fritt i sentrumsgatene uten munnbind, mens de fleste butikker vil kreve at man tar dem i bruk. På offentlig transport, hos frisører og skjønnhetssalonger vil det være obligatorisk.

I går mottok jeg endelig tre munnbind i posten, et sort, et rosa og et lilla, et forsøk på å pynte meg i en tid hvor våre brede smil vil bli skjult bak tøystykker i det offentlige rom.

Ikke alle i Frankrike har grunn til å smile når karantenetiden er over, flere demonstrasjoner vil derfor finne sted allerede neste uke. Mange er sinte, frustrerte, om ikke regjeringen lytter til helsesektoren nå, når vil de lytte? Om ikke våre hverdagshelter som står i frontlinjen blir sett nå, når vil de bli sett?

Blomstermotiv

Coronakarantene, dag 53.

Torsdag. Jeg handler maisbrød fra bakeriet og spiser frokost på balkongen før jeg forbereder dagens hjemmekontor. I lunsjpausen tar jeg meg et kvarter med hjemmetrening før jeg spiser lunsj i form av fiskeburger og løkringer sammen med min kjære. Jeg leser en altfor mørk roman og skriver selv et manus til noe som kan se ut til å bli nesten like mørkt men likevel fint, jeg lager gaspacho til middag men er fortsatt en smule mett etter burgerlunsjen, han lar meg ligge i armkroken mens vi titter på TV til sent på kveldstid. En ordinær torsdag i en uordinær tid.

Coronakarantene, dag 54.

Fredag. Frigjøringsdagen, de alliertes seiersdag i Europa, vi minnes 8. Mai 1945, dagen da den tyske hæren overga seg, slutten på 2. Verdenskrig og Hitlers Tredje Rike. Datoen er en helligdag i Frankrike, men jeg velger likevel å jobbe for å tjene litt ekstra penger, en arbeidsdag som ikke består av annet enn å vokte telefonen og mailboksen, noe som igjen gir meg rikelig med tid til å lese, skrive og lytte til musikk.

Siste fredagskveld i karantene, vi feirer starten på slutten, jeg skjenker rikelig med Chardonnay i hvert vårt hvitvinsglass, santé, chin chin, vi skåler så glassene klirrer og nyter en deilig middag ute på balkongen. Håndlagde gnocchi stekt i smør, med persille og parmesan drysset på toppen, noe av det enkleste men likevel beste jeg vet.

Håndlagde gnocchi

Servert som en liten siderett, stekt spinat i olivenolje, med rødløk og bacon. Vi blir sittende til mørket faller på, den store fullmånen lyser opp nattehimmelen så kraftig at jeg nesten blir blendet der jeg stirrer på den, drømmende, vil fullmånen lytte om jeg sender den mitt aller største ønske?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum boliger
Leiligheter i sjarmerende gamle bygninger i sentrum av Toulouse. Jeg teller ned dagene hver eneste dag, om bare to dager vil jeg kunne bevege meg fritt gjennom sentrumsgatene igjen. Værmeldingene spår alle regn for uka som kommer, men regn har aldri hindret meg fra å ferdes ute, fra å se livet. 

Karantenedagbok: Lykkebringende liljekonvaller og The Bookshop

Nøye studerer jeg den vakre liljebuketten og vårt nyinnkjøpte tilskudd, søte små liljekonvaller, som dekorerer vår ellers så nakne balkong. De flotte blomstene inspirerer meg, de frister meg til å forvandle balkongen til en grønn oase. Tanker rundt oaser og tropiske paradis gir meg en brennende vandrelyst, jeg lar meg selv bli fanget av fine dagdrømmer om livet før og etter alt som er akkurat nå, men blir brått avbrutt av naboen i etasjen over som prater høylytt i telefonen. På sørfransk fortviler han over arbeidsplassens dårlige rutiner og smitteverntiltak, maskene sitter dårlig og hele ledelsen har hjemmekontor mens min nabo og hans kolleger ikke får lov. Jeg synes synd på ham, samtidig føler jeg meg en smule umoralsk der jeg sitter og lytter til en annens private samtale.

For et par uker siden sendte jeg en epost til favorittbokhandleren min i Toulouse, The Bookshop. Jeg spurte hva jeg som kunde kunne gjøre for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige perioden hvor dem, som alle andre butikker, har blitt tvunget av myndighetene til å holde stengt i to måneder. I går fikk jeg endelig svar på henvendelsen min. De bekreftet at jeg gjerne kunne sende dem en liste over bøker jeg ønsker meg, og komme innom butikken for å hente dem så snart vi endelig får lov til å bevege oss fritt i sentrumsgatene igjen.

Ivrig noterte jeg min lille ønskeliste. The Book Thief av Markus Zusak, The Testaments av Margaret Atwood, Slaughterhouse-Five av Kurt Vonnegut og My Dark Vanessa av Kate Elizabeth Russell. Kort tid etter ble jeg oppringt av den hyggelige eldre briten som alltid tar seg tid til å prate med sine leselystne kunder. Å høre hans stemme gjorde meg glad, lettet over å få vite at han er frisk og fortsatt i arbeid. Vi har dessverre ikke fått inn My Dark Vanessa enda, informerte han meg, de tre andre romanene skal vi holde av til deg. The Testaments har vi foreløpig bare i innbundet utgave, går det greit?

Selvfølgelig går det greit, bekreftet jeg. Hjertet banket raskere, jeg tittet på kalenderen, måtte disse neste åtte dagene suse forbi i rekordfart, måtte ventetiden snart komme til sin ende.

Første uke etter endt karantenetid ser foreløpig veldig innholdsrik og spennende ut, med en avtalt tur innom bokhandleren på tirsdagen, time hos frisøren på onsdagen, og lørdag 16. mai, dagen da jeg egentlig skulle ha reist til Polen, vil jeg forsøke å overtale min kjære til å gå tur med meg i skogen eller dra ut på sykkeltur. Restauranter og kafeer åpner ikke før tidligst i juni, reise utenfor en hundre kilometers radius fra våre hjem får vi ikke lov til før etter fellesferien, men vi nærmer oss med sakte steg, vi nærmer oss den nye normalen.

Sommerkjole

Coronakarantene, dag 47.

Fredag. Kjølig temperatur og truende skyer, vi løp ut i pøsregn for å få tak i liljekonvaller fra blomsterbutikken i nabogata. Torsdagskveldens nyhetssending kunne meddele at myndighetene hadde gitt blomsterhandlerne tillatelse til å holde åpent for å kunne bevare landets årlige 1.mai-tradisjon, å gi hverandre liljekonvaller. Ifølge tradisjonen bringer blomstene lykke.

Skuffet var vi da vi under halvtaket foran blomsterhandlerens stengte dører, i ly for regnet, gjorde et par kjappe internettsøk og ble gjort oppmerksom på at myndighetene hadde skiftet mening i siste sekund, bare de store hypermarkedene ville få lov til å selge blomster inntil videre.

Liljekonvaller

Coronakarantene, dag 48.

Lørdag. Fra en av byens store dagligvarekjeder fikk vi unnagjort ukas storhandel, ingredienser til kveldens hjemmelagde fiskeburgere og pommes frites av søtpotet med chilimajones, fra delikatessedisken handlet vi andepaté og leverpostei med skogsopp, Moulis og Tomme de Savoie fra ostedisken og lykkebringende liljekonvaller fra hageavdelingen.

Leverpostei

Sol og varme førte oss deretter ut på balkongen hvor vi ble sittende fra sen ettermiddag til langt ut på kveldstid.

Snacks på balkongen

Før vi satte tennene i kveldens måltid, mine nybakte burgerbrød med panert torsk og tartarsaus, hygget vi oss med en liten apéro, iskald surøl, sorte oliven og cashewnøtter, mens vi lyttet til fransk elektro på lavt lydnivå.

Fiskeburger

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Franske gamle bygninger
Et av mine favorittgatehjørner i sentrum av Toulouse. Om bare åtte dager vil jeg kunne spasere rundt i disse gatene igjen, om bare ei uke og én dag.

 

Karantenedagbok: Munnbindplikt, romaner og spill

Vakker fuglesang fyller nabolaget. Jeg spaserer forbi den lille barneskolen i nabogata, stengt  siden midten av mars måned, jeg passerer et par stengte butikker og det lille vaskeriet som fortsatt holder åpent. Værmeldingene i alle medier kunne garantere mørk himmel og regntunge skyer fra og med forrige fredag til neste søndag, heldigvis tok dem alle feil. Med varmt og deilig vårvær er det enklere å kose seg, gjøre det beste utav disse ukene hvor vi ikke får lov til å bevege oss bort fra nabolaget vi bor i. Jeg setter pris på å kunne ikle meg lettere tøy og kjenne sola varme de nakne leggene når jeg går ut døra for å handle brød på bakeriet eller tar meg en fredelig rusletur gjennom nabolaget.

Fredelig spasertur

Gatene er omtrent folketomme, med unntak av et par joggere, noen eldre mennesker på tur, og et ungt par som triller en barnevogn sammen. Flere og flere i nærmiljøet har begynt å bruke munnbind når de ferdes utenfor sine hjem, jeg har blitt så vandt til å se dem at jeg nesten føler meg naken uten. Munnbindene jeg bestilte for to uker siden har fortsatt ikke kommet, ansiktsbeskyttelse med gøyale mønstre, et forsøk på å unngå å se ut som en krysning av en kirurg og en bankraner, når jeg fra og med ellevte mai vil bli nødt til å skjule halve ansiktet bak et tøystykke på daglig basis. Jeg lurer på om denne regelen vil vedvare til september, om jeg vil måtte gifte meg iført munnbind?

Heller det enn å ikke få lov til å gifte meg i det hele tatt.

Samtidig undrer jeg om munnbindplikten vil påvirke motebildet, om vi i sommer vil vandre rundt i søte blomsterkjoler med matchende tekstiler dekkende over nese og munn. Jeg lurer på om fasjonable parisiennes vil leke seg frem med mønstre og sterke farger, munnbind og designerveske i samme farge, jeg lurer på om hardrockere vil pynte seg med munnbind i skinn med nagler, om influensere vil posere i bikini med matchende munnbind og tilby rabattkoder til sine følgere, det gjør de vel kanskje allerede, for alt jeg vet.

Nabolag

Fra munnbind til litteratur, jeg har lest ferdig romanen meg, meg, meg av Linnéa Myhre og sitter igjen med blandede følelser. Jeg liker idéen bak romanen, historien om en kvinne med en fanatisk besettelse av en ikonisk popstjerne (i dette tilfellet Britney Spears), om hennes reise til Los Angeles for å finne sitt store idol men også seg selv. Det jeg derimot ikke liker, er historiens protagonist, et selvopptatt og usympatisk barn i kvinnekropp, med et usmakelig syn på verden og en skepsis til absolutt alle, unntatt Britney. Med tanke på romanens tittel går jeg ut ifra at det er meningen at leserne ikke skal like dette kronisk misfornøyde mennesket, at hovedpersonen og hele romanen må tas med en klype salt og en stor dose selvironi for å ikke bli misforstått.

Personlig mener jeg likevel at denne romanen kunne vært så mye bedre, hadde den fulgt enten en avslutning typisk for slike “coming of age“-historier, hvor protagonisten som tviholder på barndommen, går på en smell, får en åpenbaring, et vendepunkt, og innser at det å vokse opp og gå videre ikke er så ille likevel, eller, en tragisk avslutning, for å understreke hvor farlige slike besettelser kan bli.

Nå tror jeg kanskje jeg krever for mye av det som skal være en lettlest roman.

Linnéa Myhre

I tillegg til å bruke stille stunder på å lese andres verk (og overanalysere dem), har jeg tatt meg tid til å jobbe med mitt eget manus, en historie jeg tror vil bli ganske fin, om jeg klarer å finne tid og motivasjon til å fullføre skriveprosessen.

Coronakarantene, dag 43.

Mandag. Den sterke duften av liljer hang fortsatt igjen i veggene, til tross for at blomsterbuketten har fått nytt liv ute på balkongen. Jeg laget smoothie av yoghurt naturell, melk, bananer, peanøttsmør og vaniljeessens og nøt lunsjpausen ute i sola med en ny bok foran meg. Jeg elsker islandsk litteratur, og har derfor høye forventninger til Historien om Ásta av forfatter og poet Jón Kalman Stefánsson.

Historien om Ásta

Coronakarantene, dag 44.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening, vasking av bad og vasking av klær. Min kjære tok seg en omvei fra jobb og kom hjem med en hyggelig overraskelse fra postkontoret, brettspillet Trivial Pursuit. Kvelden gikk dermed til triviaspill og kakaodrikking, en fin avslutning på en produktiv tirsdag.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse dekorasjoner
Fra en butikk i sentrum som selger dekorasjoner med Toulouse-motiv til hjemmet. Myndighetene har bekreftet at alle butikker vil åpne igjen om tolv dager, men restauranter og kafeer vil fortsatt holde stengt inntil videre. Jeg ser frem til å ta meg en målrettet handletur, hvor planen er å gi all min støtte til små butikker som denne, som The Bookshop og de mange små klesbutikkene som er avhengige av hver eneste kunde. 

 

 

Karantenedagbok: Knuste drømmer og menneskelige behov

Mai måned nærmer seg med stormskritt. Det lille håpet jeg i flere uker hadde klamret meg fast til, er nå borte, knust i tusen knas og blåst bort som sand på en stormfull dag.

Jeg vil aldri få oppleve å prøve brudekjoler sammen med min mor ved min side, eller noen andre for den saks skyld. Familien min i Polen, som jeg ikke har sett på mange år, vil jeg ikke få sett i år heller, ikke vil jeg få feiret fødselsdagen min sammen med dem, ikke vil jeg få sett mine foreldre heller, ikke før i september, om ikke også bryllupet til slutt må bli avlyst.

Alt er totalt snudd opp ned, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til de mange tankene som surrer rundt i hodet. Ta en dag om gangen, har jeg blitt rådet, men hvordan skal jeg klare å bevare roen når skuffelsene raser mot meg som en rekke dominobrikker i rekordfart?

Med sakte steg vandrer jeg langs en smal og mørk sti i en brennende skog, jeg vet ikke hva som vil ta meg først, røyken eller flammene.

Det føles tabubelagt å gråte når mine nederlag er trivielle i forhold til hva mange andre går gjennom akkurat nå. En av mine kolleger mistet sin far forrige uke, en annen har et søskenbarn som ligger i respirator på et sykehus nord i landet, vi kjenner flere som står uten inntekt, som ikke vet hvordan de skal betale husleie og mat de neste månedene. Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake, jeg som fortsatt har min faste inntekt og gode helse. Den mørke stien er jo fortsatt en sti, mange har ikke lenger en sti å følge, mange brenner fast dypt inne i skogen.

For et par dager siden leste jeg ferdig Rampelys, debutromanen til forfatter Espen Lund. En på mange måter enkel roman hvor jeg dessverre opplevde flere av dialogene som flate og karakterene todimensjonale. Under lettheten lå likevel et tyngre fundament og en bittersøt avslutning som fikk meg til å tenke dypt og lenge på protagonistens lidelse. En mann som lever en ufrivillig anonym tilværelse, som stadig får høre fra flere hold hvor mislykket han er, både som far, sønn og fraskilt ektemann. Et menneske med et desperat behov for å bli sett, for å få anerkjennelse fra både kjente og ukjente, for å vinne respekt fra sin datter, aksept fra sin mor og synlighet blant kolleger, borettslaget og resten av samfunnet.

En historie som fikk meg til å reflektere over de forskjellige behovene vi som mennesker har, fra overlevelse til lykke. Jo lenger ned man havner på Maslows behovspyramide, jo lavere er terskelen for hva man trenger for å føle seg lykkelig. I disse unntakstider har nok de fleste av oss falt minimum to etasjer ned fra toppen av pyramiden, selvrealisering og anerkjennelse, kanskje befinner vi oss i etasjen hvor de sosiale behovene dekkes, tatt i betraktning at vi er flinke til å videochatte og ringe og sende eposter og oppdatere statuser på sosiale medier. Jeg undrer, finnes lykken også på bunnen av pyramiden? Når ble egentlig mennesket så opptatt av behovene for selvrealisering og anerkjennelse?

Skjerf paraply

Coronakarantene, dag 35.

Søndag. For første gang på flere år, dro jeg frem blyant og fargestifter for å tegne. For første gang i livet, laget jeg partyhatter. Vår opprinnelige plan for helgen var å reise til vingårdene i Limoux og den vakre litteraturlandsbyen Montolieu, og deretter feire bursdagen til Pascal, faren til min samboer, på et hyggelig lite spisested her i Toulouse.

I stedet tilbrakte vi nok en helg, etterfulgt av nok en ny uke, isolert på hver vår kant av landet, hans foreldre i Paris og oss i Toulouse. Jeg dekorerte hattene med mine små illustrasjoner, ballonger, champagneflasker, gaver og kakestykker. Som barn elsket jeg å tegne, en lidenskap som forsvant etter hvert som jeg ble eldre og ikke lenger fant glede i hobbyen.

Hjemmetegnede hatter

Coronakarantene, dag 36.

Mandag. Fødselsdagen til min kommende svigerfar ble feiret over videosamtale, vi skålte med champagneglass mot hver vår dataskjerm, med hjemmelagde partyhatter på hodet.

Utendørs pisket regnværet mot vinduene. I følge værmeldingen vil regnet hølje ned fra morgen til kveld, hver eneste dag til enden av uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum fontene
Fra en overskyet dag i sentrum i fjor høst. Ellevte mai, hvor mange dager gjenstår før jeg endelig vil få muligheten til å spasere gjennom sentrumsgatene igjen?

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Virkeligheten, drømmene og alt som er i mellom

Uke fire i karantene, min fjerde uke med hjemmekontor. Forrige fredag var det nøyaktig to år siden jeg startet i denne jobben, lite har forandret seg på to år, ei heller har jeg bedt om noen forandring inntil nylig. Lett er det å bli komfortabel med det forutsigbare, den trygge økonomien, stabiliteten, skummelt er det å ta steget ut i det ukjente. 

Glede og motivasjon fant jeg i helgene, feriene, fritiden utenfor kontorlandskapet. I disse unntakstider finner jeg et lite glimt av glede i spaserturer, bøker, mat og vin.

“Jeg må dessverre gi deg et ultimatum”. Slik lød første av en rekke meldinger som tikket inn fra avdelingslederen min, på messenger-tjenesten som brukes innad i Airbus. Videre nevnte han ferieuka jeg hadde søkt om i mai i forbindelse med henting av gifteringer og kjøp av brudekjole, “du kan velge å beholde disse feriedagene uavhengig av om verden fortsatt er i karantene eller om du faktisk får reist”,

Jeg klarer ikke engang å gå med forlovelsesringen min lenger, så vondt gjør tanken på å aldri få kunne prøve brudekjoler i brudesalong sammen med min mor, en drøm jeg har hatt helt siden bardommen.

“Hvis ikke vil vi bli nødt til å kreve at du tar deg en uke fri i april i stedet”, fortsatte han. Halve sommerferien ville uansett ryke for oss alle.

Jeg valgte selvfølgelig å beholde ferieuka mi i mai, med et ørlite håp om lysere tider, en urealistisk tanke, men om jeg ikke gir håpet plass til å brenne, vil jeg slukne fullstendig. Gå opp i røyk. Når man ikke lenger har noe som helst å se frem til i hverdagen, lever man i det hele tatt da?

Et ørlite håp er alt som gjenstår, limet som holder meg fra å gå i stykker, i tusen biter, kroppen min er rustet til å tåle det meste, men mentalt er jeg skjør som porselen. Lederen spurte meg videre hvordan det stod til sånn ellers, jeg er fortsatt frisk, svarte jeg, standardsvaret jeg har gitt absolutt alle som har spurt hvordan det går med meg for tiden. Stort mer har jeg ikke å si.

De siste ukene har vært en berg-og-dalbane av følelser, selv tryggheten på arbeidsplassen er i ferd med å briste, der teamlederne daglig nevner dårligere økonomi og uklare visjoner for fremtiden. Spontant kunne jeg ha sagt opp jobben her og nå, hadde det ikke vært for at etterpåklokskapen garantert ville ha hentet meg inn igjen et par dager senere og fått meg til å innse at det å tisse i buksa for å holde varmen absolutt ikke er en god fremtidsplan.

Men fantasien løper likevel løpsk, hva annet har jeg å glede meg over enn dagdrømmene om en alternativ fremtid, en nær fremtid så urealistisk og absurd, en fremtid hvor jeg ikke behøver å bry meg om konsekvensene av mine handlinger, en fremtid hvor alt som finnes er nuet.

Jeg smiler lurt, der jeg visualiserer min siste dag på kontoret, med kake og brus, før jeg sender meg selv på kurs i webdesign for å kunne jobbe som frilanser ved siden av å leve det livet jeg virkelig ønsker meg.

Ferdig kurset, vil jeg pakke en stor ryggsekk og reise med tog til Tyskland hvor jeg vil gå på språkkurs i Berlin for å friske opp tyskkunnskapene mine i tre uker, gjerne med min samboer på slep.

I Berlin vil jeg leie en liten hybel i det livlige nabolaget Kreuzberg, ha piknik i den enorme parken Tempelhofer Feld, det nye livet gitt til den legendariske sentrumsflyplassen som fortsatt kan besøkes som museum ved foten av parken.

Videre ser jeg for meg at jeg reiser alene til Polen for å besøke byer jeg aldri har vært i tidligere, Poznań og Łódź, jeg vil utfolde meg kreativt, skrive og fotografere til krampen tar meg, pugge de eksisterende polskkunnskapene mine og tilegne meg nye. Det hele mens jeg livnærer meg på pierogi og placki.

Videre vil jeg ta tog sørover, Slovakia og Ungarn, kanskje også enda lenger sør før jeg vender nordover igjen, til Østerrike og Tsjekkia, tilbake til Tyskland og videre til Danmark, Sverige og til slutt en tur til Norge for å besøke venner og familie og fjorder og fjell, jeg vil handle bøker og spise skolebrød.

Målet med en slik tur ville vært å lære noe nytt fra hvert sted, nye kunnskaper, nye kunster, historie og matkultur, samt skrive fine skildringer fra hver eneste destinasjon. Opplevelsen kunne blitt en roman. Eller flere. Isolasjonen har fått meg til å virkelig verdsette hvert eneste lille minne som blir skapt, både alene og i fellesskap, i nærmiljøet og på reisefot. Alt det andre, alt hva jeg eier, betyr svært lite i det store bildet.

Jeg dagdrømmer meg ihjel, der jeg tenker på utsikten fra togvinduer og mennesker som snakker språk jeg ikke forstår, jeg drømmer om klamme joggesko og små leiligheter i gamle bygårder, om planer som blir erstattet med nye på grunn av dårlig vær, og kaffe som smaker annerledes enn hva jeg er vandt til.

Fint er det å late som at dette kunne vært meg og mitt. En naiv tanke, en søt og virkelighetsfjern drøm.

Rosebusk

Coronakarantene, dag 21.

Søndag. For tredje dag på rad tok jeg meg en liten spasertur gjennom nabogatene, med min aller siste attestation de déplacement dérogatoire i lomma, neste dag ville disse bli tilgjengelige for nedlasting på mobil, med QR-kode i stedet for signatur.

Blomst gjerde

Jeg forvillet meg nok en gang inn i en cul-de-sac, full av sjarmerende hus med små hageflekker rike på fargerike blomster og duften av vår. Fuglekvitter og summende bier, naturen synger fra tidlig morgen til sent på kveld, ikke lenger overdøvet av de mange flyene som tidligere pleide å suse forbi med all sin kraft.

Oransje blomster

Sent på ettermiddagen hadde vi planlagt å grille på balkongen, begge hadde vi gledet oss til årets første barbecue. Sterke vindkast satte dessverre en stopper for vår lille plan, pølsene stekte vi derfor på panne, potetsalat hadde jeg allerede laget dagen i forveien. Han skjenket rosévin i to glass, en forfriskende vin som nytes best ute i solskinn, nå nøt vi den foran TV-skjermen, en reportasje om franskmenn som bor i Kuwait. “Denne har vi allerede sett tidligere”, påstod Julien, han blandet med en reportasje om franskmenn i Oman.

Coronakarantene, dag 22.

Mandag. Jeg våknet tidlig, tre timer før starten på ukas første arbeidsdag og uke fire i karantene. Jeg ålte meg inn i den lysegrå treningstightsen som aldri brukes til trening og en stor lavendelfarget genser. Klokka var halv åtte, bakeriene åpnet rundt sju, kanskje også enda tidligere. En fin overraskelse ville det bli for min kjære å våkne opp til et frokostbord dekket med ferske bakervarer. En flott brioche ble dagens utvalgte bakst, jeg skar den i tykke skiver som jeg nøt med påsmurt nøttepålegg.

Brioche

Min kjære har begynt å jobbe igjen, utstyrt med maske og hansker på produksjonsområdet til A350-flyene. Det gledet meg å være hjemme alene i seks timer, selv om fire av disse bestod av hjemmekontor. Jeg benyttet anledningen til å lytte til høy musikk og synge for full hals uten å få klager fra en irritert samboer som mener at jeg synger som ei kråke.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse utsikt
En ettermiddag sent på høsten, sola var i ferd med å gå ned. Etter en fredelig spasertur i sentrum, skulle jeg vende tilbake til nabolaget Saint-Cyprien for å spise sushi med min kjære. Like før jeg krysset Pont Saint Pierre, knipset jeg bilder av solas siste glimt.

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Vindu

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Sluser

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

Bøker

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven
Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.