Vakker snø, tradisjoner og dårlige relasjoner

Når jeg først feirer jul i Frankrike, er det ingenting som gir meg finere julestemning enn å dra på hyttetur på fjellet. Pyreneene ligger jo bare en to timers kjøretur unna vårt hjem, med en rekke flotte fritidsboliger til utleie via nettportalen Airbnb, hytter med fin beliggenhet blant skog og fjell, flere av dem med kort avstand til populære skianlegg.

Jeg har allerede fortalt mye om vår første kveld i den koselige tømmerhytta, en kveld feiret med deilig ost og vin. Jeg har også fortalt om neste dags handletur på motsatt side av grensen, en dag avsluttet over kakao og julekaker på den solfylte balkongen. Julekvelden har jeg også skrevet mye om, julemiddagen og gaveutveksling i den pent dekorerte hytta, en aften hvor norske og franske tradisjoner ble blandet i fin harmoni.

Før jeg går videre til å fortelle om spøkelsene på soverommet vårt i Pézenas, byen hvor vi feiret nyttårsaften, har jeg lyst til å dele noen bilder fra et snøkledd Estavar like før hjemreisen fra Pyreneene. I tillegg til bilder har jeg jo selvsagt lyst til å fortelle, dele mine tanker og følelser rundt første og andre juledag, timene før vår forsiktige kjøretur langs de glatte fjellveiene, en stor kontrast til de tretten varmegradene og den solfylte blå himmelen som fulgte oss fra bilturens start til ende, bare fire dager tidligere.

Jeg har aldri feiret første juledag med store tradisjoner, familiebesøk og julelunsj, eventuelt en ny julemiddag i finstasen, slik som mange rundt meg gjør. Slik som mine kusiner i Norge gjør, dem som aldri har invitert meg til noe som helst så lenge jeg kan huske. Første juledag har i en årrekke vært for meg en dag hvor jeg sover til langt ut på formiddagen, dropper frokost til fordel for brunsj eller lunsj, før jeg deretter sitter i sofakroken og ser julefilmer til langt ut på kvelden.

Jul har for meg lenge handlet om både kjærlighet og utenforskap, høytiden hvor man virkelig ser hvem som bryr seg og hvem som ikke kunne brydd seg mindre.

Sist jeg feiret første juledag, var under min forrige tur til Norge, for to år siden. Jeg hadde ikke sett mine kusiner siden jeg som tenåring feiret det jeg den gang hadde bestemt meg for at skulle bli min siste jul sammen med dem, noensinne. Den gang var jeg ung og usikker og slet med et elendig selvbilde. Jeg følte meg tykk, selv om jeg veide knappe femti kilo, og følte meg utilpass rundt mine eldre kusiner som alltid hadde studert meg med dømmende blikk og aldri gitt noe inntrykk av å være glad i meg. Også julegaven jeg fikk av dem det året, var et bevis på nettopp dette, at jeg ikke var noe annet enn en obligasjon for dem. En ekstra person å kjøpe gave til. En gave som enten var et så klønete feilgrep eller en så ondskapsfull idé at jeg fortsatt ikke har klart å få den ut av tankene mine.

Tre bluser i størrelse XXL i julegave til ei omtrent undervektig tenåringsjente som var besatt av nettopp dette med klesstørrelser, det å aldri vokse ut fra motebutikkenes minste klær. Min umiddelbare tanke, der og da, husker jeg fortsatt godt.

Er det sånn jeg ser ut i deres øyne?

Den gang var jeg femten. Eller seksten. Vårt neste gjensyn ble arrangert over et tiår senere, første juledag hjemme hos samboeren til min avdøde farfar. Nøyaktig som da jeg var tenåring, følte jeg et stort ubehag rundt disse kusinene. Det samme gjorde Julien, som ble tatt imot med åpne armer av alle andre enn nettopp dem, de som snakker greit engelsk, men likevel nektet å si et eneste ord til ham i løpet av besøket. De som spionerer på mine sosiale medier og sladrer til andre familiemedlemmer om alt jeg driver med, uten å noensinne ta kontakt med meg for å spørre hvordan jeg har det.

Trygt og godt sammen med mennesker som bryr seg om meg, feiret jeg nå jul på tømmerhytta i Pyreneene. Alle disse historiene om familieproblemer og vonde minner, endte opp med å bli det store temaet rundt middagsbordet, da vi første juledag spiste andelår og knödel, tradisjonsmat fra svigermors hjemland, Tyskland.

Også mine svigerforeldre har brent broer med egne familiemedlemmer som ikke vil dem vel. Det er vi nok mange her i den store verden som har gjort, av ulike grunner.

Andre juledag snek seg på, og tiden var dermed moden for å reise hjem igjen. Vi våknet til et deilig hvitt vinterlandskap, utsikten vi i utgangspunktet hadde ønsket oss til julaften. Som et overlykkelig lite barn, gledet jeg meg utålmodig til å kunne ta meg en liten pause fra bagasjepakking for å endelig få kjenne snøen knase under skoene og fotografere snøkledde fjell, før vi vinket farvel til hytta, den koselige hytta i Estavar.

Etter all bagasje, julegaver, kjølebag og juledekorasjoner var stablet som tetrisbrikker fra gulv til tak i både bagasjerommet og baksetet, beskyttet svigerfar bilen med snøsokker for å kunne kjøre trygt nedover fjellkjedens glatte terreng.

Snøsokker. En betegnelse som fikk både Julien og meg til å bryte ut i latterkrampe da vi begge så for oss en bil med ullsokk-kledde menneskeføtter løpe nedover fjellveiene.

Etter en første juledag med mye alvorsprat rundt middagsbordet, var det godt å kunne tøyse og le, kjenne tårene trille fordi vi lo så heftig. Dette trengte jeg!

En koselig julaften på tømmerhytta i Pyreneene

Som et lite barn, våknet jeg spent og utålmodig tidlig på morgenkvisten den tjuefjerde desember, klar til å starte dagen med julekaker og kakao til frokost, med nisselue på hodet og kokkelering på kjøkkenet med lyden av julemusikk over høytalerne. En julefeiring litt utenom det vanlige, en julefeiring på hyttetur i de sørfranske fjellene.

En travel ettermiddag ventet meg, en ettermiddag hvor jeg sammen med svigermor skulle stå for alt av julekveldens matlaging. Mens hun skulle ta seg av den ovnsbakte gårdskyllingen fylt med kastanjefarse, og lage en nydelig cognacsaus til kjøttet, skulle jeg lage både kålstuing, kålrabistappe, medisterkaker og riskrem.

Forberedelsene startet allerede kvelden i forveien, da jeg i over en time stod og rørte i risgrøten som nå var klar til å blandes sammen med pisket krem og vaniljesukker for å lage en fin og luftig riskrem, den som på julekvelden skulle bli servert til dessert sammen med en frisk og syrlig solbærsaus fra et fransk épicerie.

“I’m Dreaming of a White Christmas” lød første låt på spillelista. Mens jeg skar hodekål i strimler, nynnet jeg til musikken og drømte meg bort til et hvitt vinterlandskap, mens jeg tittet ut vinduet på den grønne plenen, den blå himmelen og solstrålene som trengte seg gjennom ruta. Vi skulle ifølge værmeldingen få snø allerede neste dag, første juledag, så teknisk sett ville vi jo få oss en white Christmas, men ingen hvitkledd julaften.

Tidlig på ettermiddagen tok jeg meg en pause fra kjøkkenbenken for å drikke gløgg sammen med svigermor, svigerfar og Julien. Under solfylt himmel nøt vi de gode smakene av jul, krydret vin chaud og pepperkaker, julemusikken var for øyeblikket blitt erstattet med avslappende stillhet. Jeg følte meg zen der jeg nøt hvert eneste sekund med alle mine sanser, sittende ved hagebordet utenfor inngangsdøren til den sjarmerende hytta i Pyreneene.

Ettermiddagstimene suste forbi. Svigermor og jeg kom oss etter hvert i mål med våre oppskrifter, og lot våre menn få i oppgave å dekke på bordet med juleduk, bestikk og fat, vi lot dem åpne ei flaske vin mens vi selv forlot kjøkkenet for å skifte fra lounge wear til finere tøy, vinrødt velurskjørt og julegenser med pepperkakemotiv for min del.

Med mine foreldre virtuelt skålende med oss over videochat, drakk vi våre første slurker av kveldens utvalgte hvitvin, den som også skulle bli servert sammen med julekveldens forrett, ristet kastanjebrød med den franske spesialiteten foie gras (leverpaté) og ulike sorter chutney.

Etter forretten dekket vi bordet fullt av kålstuing, rosenkål, medisterkaker, kålrabistappe, tyttebær, cognacsaus og den saftige gårdskyllingen som svigerfar fikk i oppdrag å skjære opp og servere.

En fantastisk julemiddag før en høyst nødvendig pause mellom hovedrett og dessert. Vi forlot spisebordet og gikk opp trappene til stua der hvor våre mange julegaver omkranset det dekorerte juletreet, pausen fra mat og vin skulle nå bli brukt til å pakke opp presanger.

Parfyme, smykker, kosmetikk og et enormt stort smykkeskrin var bare noen av de mange gavene jeg fikk gleden av å pakke opp denne jula. Julien, som i tillegg til å gi meg en UV-lampe (til manikyr) og kokebok, slo som vanlig på stortromma og ga meg billetter til en spennende opplevelse, en adrenalinfylt helg i Futuroscope, en fransk fornøyelsespark som hovedsakelig baserer seg på simulatorer og 4D-kino.

Selv ga jeg ham et gavekort for to hos en Michelinstjerne-restaurant, og et armbånd med geografiske koordinater inngravert, de som leder til møtepunktet hvor vi traff hverandre for aller første gang.

Like rundt midnatt nøt vi endelig de to dessertene som vi hadde planlagt for kvelden, riskrem og en fransk Bûche de Noël, fransk rullekake med smørkrem med smak av kastanjenøtter. Alle var vi enige om at vi definitivt hadde spist for mye, men det gjør vi jo nesten hver jul. Heldige er vi som lever så priveligerte liv at vi år etter år får lov til å oppleve nettopp dette, å spise oss mett på deilig mat sammen med våre kjære, for å deretter legge oss under dyna og sove til sent på formiddagen neste dag.

I trygghet og sikkerhet, omringet av kjærlighet og bortskjemt på god mat og fine gaver i idylliske omgivelser, smiler jeg takknemlig for å ha fått oppleve denne nydelige tømmerhyttejula i Pyreneene.

Selv i en vanskelig tid som denne.

En sørgende fremmed og ønsket om å få gi noen en klem

Siste helg før jul ble en følelsesladet affære, dager bestående av store oppturer og nedturer. I tillegg til å glede meg over å endelig ha fått sett byens juledekorasjoner og til å endelig kunne møte et par venner igjen, har jeg endt opp med å gråte sammen med en mann jeg ikke kjenner, et menneske jeg aldri tidligere hadde møtt, en situasjon som fikk meg til å innse nettopp hvor følsom jeg faktisk er, hvor vondt det er for meg å se andre mennesker lide og hvor håpløs jeg føler meg når jeg ikke vet hvordan jeg kan hjelpe, hvordan jeg kan stille opp, hva som kan gjøres for å være der for dem som trenger det.

Sammen med Julien og hans foreldre startet jeg helgen, fredagsettermiddagen, med en tur til sentrum for å se Le village de Noël, juleutstillingen på Place du Capitole, før vi deretter handlet noen siste julegaver, inkludert til oss selv, fra ulike lokale butikker i sentrumsgatene.

Et majestetisk juletre prydet Les Ramblas, alléen som leder oss fra Jean Jaurès til byens kino og videre til handlegatene som til slutt fører oss til rådhuset Capitole.

Årets julemarked ble, som forventet, avlyst på grunn av pandemien, alle julekonserter og teaterforestillinger likeså. Også kinoen har blitt tvunget til å holde stengt ut året, med årets planlagte julefilmer utsatt til nyåret, lenge etter overstått julefeiring.

Om alt hadde gått etter byens opprinnelige planer, ville et hundretalls boder ha prydet rådhusplassen denne desembermåneden. Det ville blitt solgt gløgg, fransk nougat, heklede duker, tovede tøfler og juledekorasjoner. I stedet ble vi møtt med julemusikk og en utstilling bestående av blant annet nisser og dekorerte juletrær spredt utover området. Langt ifra noe julemarked, men i det minste et etterlengtet plaster på såret i en vanskelig tid hvor det å få kommet seg i ordentlig julestemning ikke er en enkel oppgave å gjennomføre.

Synet av dekorasjonene fikk meg i det minste til å smile, om ikke mitt bredeste glis så i hvert fall et fornøyd lite smil. Mens Julien og hans far ønsket å dra hjem igjen like etter å ha sett alt som var verdt å få med seg av juledekor i sentrum, ble svigermor og jeg værende i sentrum for å handle noen siste julegaver før vi nøt hver vår gløgg og lussekatt fra den svenske kafeen FIKA.

Fra en fredagsettermiddag i sentrum tok vi oss en lørdagstur ut på landet for å besøke noen venner av Julien som bor i nærheten av Gimont i Gers-departementet. For første gang siden september fikk jeg endelig sett andre mennesker enn Julien og hans foreldre, et første vennebesøk siden markeringen av bryllupet i høst. Med god avstand fra hverandre, rundt et spisebord med nystekte belgiske vafler servert foran oss, ble vi i flere timer sittende og prate før vi til slutt måtte se oss nødt til å rekke hjem før portforbudet.

Søndagsformiddagen ble avsluttet over en manikyr hos Aiiden Nails, neglsalongen hvor jeg de siste månedene har blitt stamkunde. Selv i unntakstider som disse, er det fint med en liten oppfriskning før julefeiringen, selv når høytiden blir tilbrakt sammen med ingen andre enn min mann og hans foreldre.

Videre ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å ta en liten svipptur innom et confiserie for å kjøpe et par siste småtterier, godteri og eventuelt marshmallows og kakaopulver. Det jeg trodde skulle bli et kjapt ærend, endte opp med å bli en sår opplevelse og utrolig nok den mest menneskelige samtalen jeg har hatt med en fremmed det siste året.

Vi var alene i butikklokalene, bare eieren og jeg. Sammen gikk vi fra å prate om hans utvalg av chutney og hvorvidt mangochutney passer til foie gras, til å plutselig bryte ut i gråt, begge to. Den stakkars butikkeieren hadde nemlig mistet sin bror bare tre dager tidligere, og var forståelig nok sønderknust og hadde et stort behov for å prate med noen, hvem som helst.

Han fortalte meg om sin bror, om brorens gode humør og livsglede. På mobilskjermen fikk jeg se bilder av en smilende mann i femtiårene. Tenk at han, en ellers frisk mann helt plutselig hadde blitt revet bort fra sine kjære, helt uten forvarsel, revet bort fra sin bror som nå stod i sine butikklokaler og gråt.

Vi stod en meter ifra hverandre, den vonde coronameteren som jeg nå mer enn noensinne hadde lyst til å bryte for å gi dette sørgende mennesket en varm klem. Også mine tårer rant som en foss, jeg gråt for denne ukjente mannen og hans lidelse, jeg gråt fordi situasjonen fikk meg til å tenke på min egen sorg, på min pappa, og fordi verden er så urettferdig som tar fra oss de menneskene som vi trenger aller mest, dem som så altfor tidlig reiser fra oss med sine nye englevinger.

To dager er gått og jeg klarer fortsatt ikke å slutte å tenke på denne søndagen. Så snart jeg kommer meg tilbake til Toulouse, etter julefeiringen i Pyreneene, vil jeg ta meg en tur til mannens confiserie for å høre hvordan det går med ham.

Jeg vil stille opp for noen som trenger hjelp i jula!

Jula nærmer seg med stormskritt, men her finnes bare stormvær. Og du, om du leser til siste avsnitt, om jula er en vond og vanskelig tid for deg, vit at jeg vil hjelpe deg.

Hverdagen min etter at jeg kom hjem fra Sør-Afrika for en og en halv uke siden, har vært alt annet enn hyggelig. Som mange sikkert har fått med seg, er Frankrike midt oppi hva mange velger å kalle en ny revolusjon, andre kaller det forstadiet til borgerkrig. Kall det hva du vil, vondt er det uansett, for oss som lever midt oppi det hele, vi som bor i sentrum av en av de mange byene som rammes av voldelige demonstrasjoner, dag etter dag, sinte mennesker som har fått nok av regjeringens måte å styre landet på, mennesker som har fått nok av å leve på sultegrensen mens politikere – og landets tidligere presidenter – bader i luksus og lever på millionlønn, uten knapt å løfte en finger.

Det hele startet da regjeringen ville øke bensinavgiften, noe som viste seg å være selve dråpen som skulle få begeret til å flyte over. Landet har vært rammet av både voldelige og mindre voldelige demonstrasjoner i tre uker nå, og fortsatt vet vi hverken når eller hvordan dette vil ende.

Hver dag tar jeg bussen til jobb tidlig på morgenkvisten, men jeg vet ikke om det vil være mulig for meg å komme meg hjem når arbeidsdagen er over. Demonstranter (studenter i disse tilfellene, ikke “Les Gilets Jaunes”-bevegelsen) har tidligere terrorisert passasjerer på diverse busser og satt fyr på søppelkasser plassert foran metrostasjonene for å blokkere og for å skremme, derfor tar transportselskapet ikke lenger noen sjanser og stenger like greit hele transportnettet så snart demonstrantene tar gatene. Nabolaget jeg bor i er totalt vandalisert. Glasskår, brent plast, nedbrente biler, plyndrede butikker, det hele minner om en krigssone. Jeg forlater kun leiligheten for å gå på jobb, eventuelt når jeg må komme meg ut for å handle mat. Tåregass og giftig røyk, voldelige sinte mennesker, lokale kjøpmenn og restauranteiere som har mistet alt, julemarkedet har stengt, dekorasjon har blitt revet ned, gatene brenner.

Jeg vil vekk herfra, jeg vil få alt dette på avstand.

På en annen side, denne situasjonen har gitt meg mer enn nok av tid til å tenke langt lengre enn til min egen nesetipp.

Heldig er jeg, som har et trygt hjem hvor jeg kan gjemme meg, når det stormer som verst ute i gatene. Ikke bor jeg i et hjem hvor dem som skal beskytte meg, måtte det være samboer eller foreldre, er selve hovedårsaken til min utrygghet. Ikke bor jeg i et krigsherjet land hvor bomber kan slippes over mitt, mine venners eller min families hjem et hvilket som helst tidspunkt.

Heldig er jeg, som har råd til å ta buss til jobb, og har noen som kan hente meg om bussen ikke kommer. Ikke må jeg gå flere mil til fots, i mangel på et bedre alternativ. Ikke må jeg velge bort å handle mat, for å få råd til å kjøpe månedskort.

Heldig er jeg, som har råd til å kjøpe julegaver. Heldig er jeg, som har en familie, venner og en samboer å tilbringe juletiden sammen med. Ikke blir jeg sittende alene på det som for mange er årets mest ensomme dag. Ikke må jeg beklage til dem jeg er glad i, beklage for at jeg ikke har råd til å gi dem gaver, i år som i fjor.

Med det ønsker jeg å si til deg som leser, om du skulle være en av de ensomme, en av de utrygge, en av dem som ikke har råd; er det noe JEG kan gjøre for å hjelpe deg?

Om det så skulle være å bistå med julegaver, ta en kaffe sammen, hva som helst, ta kontakt.

I år skal jeg feire jul i Stavanger. Om du skulle trenge noe, er jeg kun et par tastetrykk unna.

Juleselfie

Juleferien er i gang – og stemningen er på topp!

Etter en altfor lang arbeidsdag og mangel på konsentrasjon gjennom hele arbeidstiden, kunne jeg endelig puste lettet ut og forlate kontoret, i det klokka slo seksten-tretti.

Ni dagers juleferie. Hele ni dager hvor jeg kan slappe av, fotografere, lage mat, skrive, være sosial, gå turer, sove lenge  – ja, gjøre alt som jeg virkelig elsker å gjøre, men aldri får tid til i de hektiske ukedagene. Hatten av for Julien, som har stått på og laget mat, vasket og gjort alt hjemme i leiligheten denne uka – mens jeg har vært så sliten at jeg knapt har orket å sitte oppreist, de få timene vi har fått sammen på kveldstid.

Julestrømpe, juletre, nisseluer og en hel drøss med julegaver er pakket og klare til å bli med oss på fjellet i morgen. For i morgen tidlig reiser vi jo til Pyreneene; fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania, for å feire denne nydelige høytiden på hyttetur langt unna leilighetskomplekser, byliv og regnvær.

Jeg gleder meg til å tilbringe tid sammen med min bedre halvdel og hans foreldre i den sjarmerende lille hytta vi har leid der oppe på fjellet. Med stemingen på topp, på et sted som ser ut som det kunne vært hentet fra et julekort, ser jeg frem til å bake kaker, drikke vin, spille kortspill og prate løst og fast om alt og ingenting. Får vi store mengder snø i gave av vår kjære moder jord, blir det snøballkrig og bygging av snømann utenfor hytta. Er ikke det en eneste stor klisjé? Selfølgelig er det det – men i jula er det lov å spille på klisjeer. Tradisjoner, idyll og kjærlighet er jo nettopp det jula betyr for meg.

Og du, hva betyr jula for deg?

(bildene er fra fjorårets julemarked i Køln i Tyskland, som jeg besøkte sammen med kjæresten min, foreldrene hans og øvrige familiemedlemmer)

julefeiring

julekuler

køln julemarked

 

 

Vin og tre retters måltid midt i arbeidstiden?

For første gang i mitt liv – og sannsynligvis ikke siste – har jeg vært på julebord på dagtid. Vin og tre retters måltid på restaurant til lunsj, midt i arbeidstiden. Og dette fikk jeg da betalt for å være med på.

I Frankrike er dette en helt normal juletradisjon for bedrifter. Alkoholinntaket må selvsagt ligge på et lavt nivå, da man tross alt skal tilbake på kontoret for å arbeide så snart måltidet er over. Fest, fyll og rampestreker får man heller ta på egen tid – langt unna kontorets lokaler og uten bedriftsledelsen tilstede. Kanskje like greit. Sammen med de kollegene jeg kommer best over ens med, har vi uansett blitt enige om å dra ut neste uke, for å ta oss et par pils på en av de mange pubene i nabolaget vi bor i. Jeg bor nemlig ikke lengre enn en ti minutters spasertur unna enkelte av mine kjære kolleger.

Nå sitter jeg hjemme i leiligheten min, sammen med en kjæreste som måtte nøye seg med frossenpizza til middag, siden jeg fortsatt var stappmett da jeg kom hjem fra jobb. Selv om jeg egentlig ønsker å skryte over hvor gøy jeg har hatt det og hvor god maten var, tenker jeg at det kanskje er best å la være, for å ikke strø salt i såret til stakkars Julien som dessverre ikke får mulighet til å bli med på et tilsvarende jobbarrangement i år. I fjor var det jeg som satt i sofaen og spiste kjipe greier fra dagligvarebutikken mens han var på jobb og hygget seg med deilig mat og drikke. I år er det omvendt.

I tilfelle du skulle finne på å få deg jobb i Frankrike og blir invitert på julelunsj, her er noen tips til hva du bør gjøre og hva du bør – under alle omstendigheter – unngå:

  • Vær sosial, vær pratsom, men unngå temaer som politikk og religion. Dette gjelder for øvrig alle sosiale sammenkomster med mennesker man ikke kjenner godt.
  • Ikke snakk nedlatende om fransk kultur. Du liker ikke foie gras fordi du synes synd på gjessene? Du synes det er horribelt at franskmenn tillater seg å drikke et par glass vin selv om de kjører? Spar den debatten til en annen anledning, med andre mennesker (som du kjenner svært godt).
  • Ikke drikk før alle har fått glassene sine sjenket. Først da kan du heve glasset og skåle med kollegene dine. Det er dessuten viktig å holde øyekontakt under skåleseansen.
  • Ikke drikk for mye. En fin tommelregel er å passe på å alltid spise mer enn man drikker. Man kan fint drikke tre glass vin og fortsatt føle seg nokså edru, om man spiser rikelig med mat ved siden. Et (lite) glass vin sammen med forretten, et (lite) glass sammen med hovedretten og et siste glass sammen med desserten. Drikk også godt med vann, og ta gjerne en kopp kaffe etterpå. Skal du kjøre bil, er det kanskje best å styre unna alkoholen (selv om det er fullt lovlig å kjøre i småbrisen tilstand her i landet).
  • Gå ikke fra bordet før alle er klare til å dra. Franskmenn liker å bli sittende ved bordet og prate…lenge. Ja, lenge etter siste rett er spist opp og fatene er fjernet fra bordet. Se på det som en anledning til å bli bedre kjent med alle sammen – og husk, du får jo fortsatt samme lønn, enten du sitter og koser deg på restauranten eller jobber på kontoret. Amuse-toi bien!

restaurantmat

Jeg glemte å ta med mobilen da vi forlot kontoret, og fikk dermed ikke tatt noen bilder fra julelunsjen. Her er uansett diverse bilder fra andre tradisjonelle restauranter jeg har besøkt rundt omkring i Frankrike.

fransk mat

Gave til dem som har alt?

Mens vi vandret gjennom sentrum i den lille franske byen Meaux (der hvor osten brie kommer fra) og tittet inn i butikkvinduer før vi tok turen videre på kafé, gikk det opp for meg at jeg ikke aner hva jeg skal kjøpe i julegave til hverken Julien, foreldrene hans, foreldrene mine, eller venninnene mine.

Vanligvis kjøper ikke Julien og jeg gave til hverandre til hverken jul eller bursdag. Helt siden starten av forholdet har vi vært klare på at vi heller ønsker å overraske hverandre med opplevelser, fremfor materielle goder.

Derfor inviterte jeg ham på helgtur til København som julegave for to år siden, og ifjor tok vi turen til Trondheim etter å ha feiret jul med foreldrene mine i Stavanger.

Samtidig fikk jeg langhelg på spa og middag på fin restaurant i gave for to år siden, og billetter til Moulin Rouge og middag på restauranten til en av de franske “Top Chef”-dommerne ifjor.

I år blir alt gjort litt annerledes.

Med nye jobber som skal startes i, og ny leilighet som skal flyttes inn i, kan vi ikke ta oss ekstra fridager for å reise på ferie. Men det stopper oss likevel ikke fra å kunne lage fantastiske planer for romjula (da vi uansett har et par dager fri) !

Julaften skal nemlig feires på fjellet, i en koselig hytte i Pyreneene (fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania). Med en stor mulighet for snø, kunne vi ikke funnet et bedre sted for å virkelig komme i julestemning. En times kjøretur, så er vi der. Nyttårsaften skal også feires utenbys.

Rettere sagt, utenlands. Tre-fire timer med bil, så er vi nemlig i Spania. Sangria og fyrverkeri, dette blir gøy!

…Men tilbake til disse julegavene.

Her sitter jeg og slurper i meg en overpriset kaffe latte med sukkerfri karamellsirup og undrer meg over disse luksusproblemene vi har, her i det gode i-land.

Hva gir man til alle disse priveligerte familiemedlemmene og vennene som allerede har alt de trenger, alt de ikke trenger, og alt det som faller et sted i mellom?

marc jacobs klokke

kaffedrikker

bølgete hår