Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Smilende

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Capitole

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Rose

En mandag like blå som alle andre

Jeg stikker gaffelen gjennom en av de store, ostefylte gnocchiene og gnir den godt inn i pestosausen som flyter på det lille gule fatet mitt. Samtidig som jeg lar gnocchien godgjøre seg i sausen, titter jeg bort på kjøkkenbenken og sukker dypt.

Tanken på å ta oppvasken, rydde, vaske og lage matpakke til morgendagen, får meg til å føle meg alt annet enn glad for å ha kommet hjem fra jobb. Kan jeg ikke bare gå å legge meg, og sove helt til fredag?

Fredag. Dagen da jeg endelig skal få julefri fra kontorarbeid og de to enorme pc-skjermene som forårsaker at det svir i øynene og får meg til å vurdere briller. Fri. Helt frem til tredje januar.

Jeg tar av meg klærne og putter dem pent oppi skittentøyskurven, før jeg skrur på dusjen og lar vannet renne av seg, frem til det kalde ukomfortable, blir varmt og deilig.

Håret må vaskes, legger må barberes. I morgen skal jeg benytte meg av treningsrommet på jobb for første gang. Sammen med to kolleger, like etter arbeidsdagen er overstått. Kommer kjæresten min til å vente på meg hjemme i leiligheten? Kommer han til å lage middag til oss?

Med nyvasket hår og kroppen pakket godt inn i en varm og god pysjamas, trasker jeg over gulvet og titter bort på kjøkkenbenken igjen. Kjøkkenbenken har blitt som et symbol på at jeg ikke strekker til. Alt jeg ikke rekker å gjøre, alt jeg ikke orker å gjøre.

Reisebloggen min som jeg så lenge har vært lidenskapelig opptatt av, har ikke blitt oppdatert på en måned. Romanen jeg skriver, har jeg heller ikke jobbet med på en god stund nå. Bedriften som kjæresten og jeg ønsker å starte, har vi heller ikke kommet i gang med.

Jobben min tapper meg for energi, og etterlater meg totalt uten motivasjon til å gjøre noe som helst av det som jeg virkelig brenner for.

Kolleger spør meg stadig hva jeg leser, og hvilke filmer jeg ser for tiden. Selv film og bøker har jeg ikke motivasjon til lenger. Jeg orker knapt å smøre en brødskive, så hvorfor skulle jeg orke å lete frem en god bok eller film og bruke tid på å sette meg inn i et helt nytt alternativt univers i papirformat eller på pc-skjermen?

Jeg ser ut vinduet. Det er mørkt ute. Like mørkt nå, som da jeg dro på jobb. Jeg drar hjemmefra i mørket. Jeg returnerer hjem i mørket. Jeg stirrer ut på ingenting. Motivasjonen er lik ingenting.

Med andre ord, en helt vanlig mandag.

(bildene ble tatt i fjor i byen Lille, Nord-Frankrike)

lille

 

 

Første dag i ny jobb – frykten, gleden og utfordringene som venter

Med en rar følelse i magen, varm hud og rastløs kropp, ble jeg i flere timer liggende lys våken i senga. Jeg snudde meg frem og tilbake om og om igjen, helt til den stakkars kjæresten min våknet opp av all uroen som foregikk ved hans side.

“Du gruer deg til første dag i ny jobb, gjør du ikke?”, hvisket han. Han hadde så rett. Jeg gruet meg noe helt vanvittig. En jobb jeg først ble overlykkelig over å ha klart å kapre, virket nå som mitt største mareritt.

Frykten for å mislykkes var i ferd med å vinne over gleden av å lykkes.

Avanserte dataprogrammer, opplæring på fransk, oppfølging på fransk, samarbeid med IT-teknikere, samarbeid med klienter, åpent kontorlandskap, arbeid i team. Absolutt alt på fransk. Klarer jeg virkelig å mestre dette?

Usikker, nervøs og omtrent i ferd med å tisse i buksa, tok jeg trikken, metroen og til slutt bussen til mitt nye arbeidssted.

Vel møtt av hyggelige mennesker som tok meg godt i mot med vennlige smil og kyss på kinnene, kunne jeg ikke bedt om en finere start.

Arbeidsoppgavene som ventet meg, er derimot en annen sak. Jeg kjenner jeg blir svett bare av å tenke på hvor komplisert alt ser ut til å være.

Men i sin første dag i ny jobb er det vel egentlig ganske normalt å føle seg forvirret, usikker og overvelmet av informasjon?

Såpass overvelmet var jeg, at jeg ikke orket annet enn å slenge på meg pysjamasen og helle et glass rødvin i glasset, i det jeg kom meg hjem og sparket av meg de klamme, høyhælte støvlettene. Av med jeans, av med skjorte, av med BH, på med pysj, frem med vin, chips, oliven – og matlaging i team. Julien og jeg. Gnocchi med rødvinsaus.

Arbeidsoppgavene kan vente til mandag.

Bildene i dette innlegget er fra ifjor høst. Biltur gjennom små landsbyer i Dordogne, i sørvest-Frankrike. Vin, sol, og ingen bekymringer.

druer