Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Advertisements

Fotball i trynet og vind i håret: Dagstur til Perpignan

Jeg gir opp, tenkte jeg, der jeg beskyttet det ømme ansiktet mitt med venstrehånda og ikke klarte å få frem ett eneste ord. Gutter i tiårs-alderen flokket seg rundt meg, forskrekket og bekymret, alle som én.

At en knallhard fotball skulle bli sparket midt i ansiktet mitt, var vel egentlig det siste jeg så for meg da jeg trasket gjennom gårdsplassen til Palais des rois de Majorque (palasset til kongene av Mallorca) like før stengetid. Men her stod jeg, med et rødt øye, hovent øyeparti og en følelse av at livet håner meg for alt det er verdt.

Dagen før vi reiste på helgetur hadde vi forresten innbrudd i bilen. Knust bilrute og frastjålet matboks, piknikbestikk og caps. Av alle ting.

Nå skulle vi kose oss i Perpignan, og få både jobb og innbrudd og alle andre frustrasjoner på avstand.

Jeg kunne heldigvis trøste meg med at Julien hadde reservert to netter på en helt fantastisk bed&breakfast (La Mamounière), på utkanten av Perpignan. Eieren, en hyggelig eldre dame, tilbydde oss en utmerket frokost, et fantastisk svømmebasseng og mange gode tips til spennende dagsturer i nærområdet. Alt dette (og litt til) skal jeg komme tilbake til i senere innlegg.

kaktus bilde

Før jeg ble truffet av en ball i trynet, rakk heldigvis min kjære å ta noen brukbare bilder av meg, mens vi vandret gjennom byens mange smale gater og tittet på både kaktus-blomsterbed, blomster, palmetrær og frittvoksende kaktuser. Alt dette er noe jeg synes er kjempespennende, jeg som tross alt ikke er vandt til å se kaktuser i sitt naturlige habitat (vel, med unntak av det året jeg bodde i USA). Vi møtte dessuten også på mange små, søte kattepuser som sannsynligvis bodde i nabolaget.

kattepuser

Noen av byens høydepunkter, samt de største landemerkene i byen er palasset til kongene av Mallorca (hvor jeg fikk ball i fjeset) og Castillet– et tårn som ble bygget på slutten av 1300-tallet, som nå huser kunstutstillinger og, ifølge myter; spøkelser.

castillet

Etter ball i fjes, vandret vi langsomt mot restauranten hvor vi allerede hadde reservert bord på forhånd (Le Boudoir), etter å ha lest en hel mengde positive anmeldelser og sett flere ti-talls appetittvekkende bilder. At vi omtrent skulle være de eneste gjestene i restauranten den kvelden, var dermed en rimelig stor overraskelse. Hvor ble det av alle sammen?

Maten smakte helt nydelig, akkurat som forventet. Crème Brûlée av parmesan, soltørkede tomater og spekeskinke til forrett, hvit fisk i kremet saus med sitrongress til hovedrett, og en sjokoladedessert i forskjellige konsistenser (Entremet au chocolat) som en søt avslutning på et herlig måltid.

fransk sjokoladedessert

Mens Julien var livredd for at jeg skulle ende opp med å våkne opp med blåveis neste morgen, var min store bekymring å ikke få nok tid til både utflukt, petanque og bading i svømmebassenget neste dag. I flere uker hadde jeg nå gledet meg til en spennende dagstur til den lille vakre byen Collioure – og dagstur kan man jo dra på, selv med hovent fjes!

gatelangs

perpignan frankrike

majorca palasset

perpignan by

perpignan kirke

palmer

påmalte bygg

rumpe statue

 

 

Besøk fra Norge, fransk bygdesjarm og roadtrip til Sarlat

Så glad, så lykkelig. Endelig fikk jeg vennebesøk fra Norge, her i vår romslige leilighet i Toulouse. Endelig!

Etter å ha bodd her i seks måneder, har jeg endelig fått en av mine aller beste venner på besøk og fått muligheten til å vise ham byen jeg har rukket å bli ordentlig glad i, og landet jeg forelsket meg i for over tre år siden – da jeg først forlot Norge til fordel for et liv i Frankrike.

I dag reiste han tilbake til Norge, blid og fornøyd og med en splitter ny koffert som ble fylt til randen med godsaker fra franske delikatessebutikker, bondemarked og noen småtterier fra dagligvarebutikken. Det kommer nok ikke til å bli så altfor lenge til neste gang han kommer på besøk, lovet han. Stjernene i øynene og entusiasmen i tonefallet når han gjenforteller alt det han har gledet seg over å få oppleve sammen med oss, avslører at min kjære venn har blitt like forelsket i Frankrike som det jeg er.

Torsdag kveld, restaurantbesøk og en liten gåtur langs Garonne-elven. Under den sorte nattehimmelen beundret vi den belyste broen Pont Neuf og de store vakre bygningene som speiler seg i vannet. Han tok bilder fra forskjellige vinkler, med et ønske om å sende det fineste av dem alle til kjæresten sin der hjemme. Hun kommer til å elske Toulouse, sa han. Hun er hjertelig velkommen på besøk til oss, hun også, lovet jeg. Sovesofaen på gjesterommet er jo stor nok til to.

Fredag. Jeg og Julien dro på jobb, og lot husnøklene mine bli igjen sammen med min kjære venn. Nå kan du komme og gå, som du vil. Føl deg som hjemme, sa jeg. Til fots vandret han den to kilometer lange strekningen fra bydelen vår til sentrumskjernen, kjøpte makroner på et konditori som jeg hadde anbefalt ham, og besøkte deretter byens vakre severdigheter og sjarmerende små handlegater. Etter jobb dro vi sammen på fredagsmarkedet i nabolaget mitt for å handle ost, oliven og spekemat og en kjapp tur innom vårt nærmeste bakeri for å handle baguetter og dessert (éclair og flan). Rødvin hadde vi allerede sørget for å handle inn, klar til å nytes sammen med all den deilige osten. Å spise på balkongen var et must nå som det var hele tjuefem varmegrader, solskinn og krystallklar himmel. Etter å ha spist oss stappmett på franske delikatesser, tok vi en tur innom min favoritt ølbar i nærområdet, for å ta et par pils sammen med to av mine venner her i Toulouse.

Lørdag stod vi opp tidligere enn vi egentlig var i form til, fordi nå skulle vi kjøre den to timer lange strekningen fra Toulouse til Sarlat – en eventyrlig vakker by i Dordogne-distriktet i det franske sørvest. Denne byen har Julien og jeg besøkt en gang tidligere, høsten i forfjor, da vi bodde i Paris og tok oss en ukeslang roadtrip hvor vi dro fra småby til småby, slott til slott, grotte til grotte (for å se stalaktitter og stalagmitter)  i Dordogne og Lot-distriktene. Denne gang skulle vi ikke til Sarlat kun for å nyte byens pittoreske sjarm. Det var faktisk kameraten min som hadde et håp om å få reise dit, nå når han først var i Frankrike. Han ønsket nemlig å besøke noen venner av familien, som hadde flyttet fra Stavanger til utkanten av Sarlat for å drive bed&breakfast og leve comme les francaises. Han hadde ikke sett dem på tjue år, så et vakkert gjensyn – det var det virkelig. Like vakkert som deres bed&breakfast (en ekte fransk perle, ypperlig for enhver romantiker). Vi avsluttet kvelden med et deilig restaurantmåltid, stappfulle magesekker (nok en gang) og en følelse av tilfredshet.

Søndag, ja, i går, var i seg selv et fantastisk eventyr som jeg skal fortell mer om i neste omgang. Grottebesøk og helleristninger, Djevelbrua i Cahors, vinsmaking og vingårder, ja, mer skal jeg ikke røpe!

bildet under: den lille gaten vi vandret nedover fra parkeringen til hotellet

frankrike

hotellet vårt (som dessuten har enorme rom)

sarlat hotellet

yes, gjess…fordi, sørvest-Frankrike er kjent for foie gras.

gjess

franske restauranter

fransk

lokale produkter

sørvestfransk

sarlat-le-caneda

gjess

en idyllisk bed&breakfast eid av familievennene til kompisen min

bed and breakfast frankrike

 

 

 

Derfor er jeg mer lykkelig av å bo her enn i Norge

Selvsagt savner jeg Norge. Uten tvil.  Jeg savner å spise rykende ferske (eller oppvarmede frosne) kanelboller og skolebrød på kafé, mens jeg titter ut vinduet og ser på folk som passerer meg og trikken som kjører forbi, i Oslo.

Jeg savner å vandre fra bod til bod og smake på ulike småretter mens jeg nyter livet (og noe godt i glasset) på Gladmat-festivalen, i min kjære hjemby Stavanger.

Jeg savner å gå tur i skogen, spise Kvikklunsj og drikke litervis av Tine iskaffe.

Jeg savner å høre alle de ulike dialektene, dra på hyttetur og grille med engangsgrill.

Jeg savner fossefall, fjorder og våre mange vakre fjell.

Jeg savner familien og venner og alle jeg har mistet kontakt med etter at jeg dro.

Likevel er jeg mye mer lykkelig her i Frankrike enn jeg noen gang har vært hjemme i Norge. Ikke bare fordi jeg elsker å snakke fransk, kjæresten min er fransk og franske makroner smaker best i Frankrike. Men…

Å bo i Frankrike gjør meg lykkelig fordi…

  • Bondemarked er triveligere enn å handle på butikken. Uansett hvor i landet du befinner deg, vil det flere ganger i uka være mulig å handle økologisk frukt og grønt, juice, ferske bakervarer, ost, kjøtt – og nydelige blomster, på store, varierte bondemarked (fra tidlig på morgenkvisten til utover ettermiddagen). Et av mine fineste minner fra Paris er for eksempel en gang da jeg hadde vært ute på byen med ei venninne, og overnattet hos henne. Kjæresten hennes (som er bestevennen til typen min) valgte å bli hjemme, og sto opp tidlig for å handle på markedet. Venninna mi og jeg våknet opp til fersk frukt, ferskt brød og blomster som ventet på oss på kjøkkenet. Kun min egen type klarer å gjøre meg gladere enn det der! blomster
  • Paris er så stort, så spennende, så annerledes. Selv om jeg har valgt å forlate hovedstaten til fordel for Toulouse i Sør-Frankrike (selv om vi ikke enda er på plass der nede), så kommer Paris alltid til å ha en plass i hjertet mitt. Jeg har jo tross alt bodd der i over 2 år og opplevd alt fra språkskole, jobb, nye venner, uteliv, restauranter, cabaret, teater, kino, shopping, monumenter, muséer, gallerier og ja, alt. paris utsikt
  • Å reise på ferie innenlands er like spennende som å reise utenlands. Frankrike er et land med mye variasjon. Vil du tilbringe en langhelg eller en uke på et koselig høyfjellshotell med peis og pjuskepledd, kjøre slalom og spise fondue eller raclette? Dra til Alpene. Vil du besøke koselige små byer hvor alle hus minner om dem man finner i eventyr (og i Skjønnheten og Udyret)? Dra til Alsace. Vil du på badeferie? Dra til for eksempel Cabourg eller luksuriøse Deauville i nord, eller til Nice og Cannes i sør. Vil du besøke vingårder, slott og historiske monumenter – dra hvor som helst i landet, gjerne til det fantastiske Loire distriktet. alsace regionen
  • Maten. Trenger jeg å si noe mer? Jeg har lagt på meg 10 kilo etter at jeg flyttet hit. Og det er virkelig en bittersøt følelse. Kaker, desserter, sjokolade, ost. Det er mine store synder, men fy faen (unnskyld språket) så digg det er å synde, i så fall. I tillegg til at hvert distrikt i Frankrike har sin sjarm og sine særpreg, er også maten og regionale spesialiteter totalt annerledes fra sted til sted. franske kaker

Selfølgelig, å bo her har sine ulemper på samme måte som det har sine fordeler. Dette landet er på ingen måter perfekt. Det er det ingen land som er. Men det er her jeg har funnet lykken. Og det er det denne bloggen handler om. Lykke.

cabourg stranden

tulipaner frankrike