Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Gresskar

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Blomst

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Hengekøyer

Elefantstoler

IMG_20180930_001650_139

Frsnkrilr

IMG_20180930_001409_420

Hus

 

 

Advertisements

I mine dagdrømmer danser jeg på ball

Jeg står opp, skyver de kalde føttene inn i de myke grå tøflene mine, flytter den trøtte kroppen min fra soverommet til badet, og drar av meg den store t-skjorta som jeg lånte av samboeren min den dagen han dro. Siden søndag har den vært min faste pyjamas, sammen med en rosa silkeshorts som overhode ikke passer sammen med hans grå t-skjorte med Brooklyn, New York skrevet i røde bokstaver.

Hver gang han reiser fra meg eller jeg fra ham, sørger jeg for å ha en av hans brukte t-skjorter tilgjengelig, slik at jeg kan føle hans nærvær selv når han er flere hundre mil unna meg. Duften av hans parfyme som fortsatt henger igjen i det myke plagget gir meg en følelse av trygghet. En følelse av å bli passet på, selv om det nå er hans t-skjorte og ikke han selv som holder meg varm gjennom nettene. Om tre dager kan jeg putte den i vaskemaskinen, for da kommer min kjære endelig hjem igjen. Hadde han aldri kommet hjem, hadde jeg sikkert aldri vasket t-skjorta heller. Kjærlighet gjør sære ting med sarte sjeler.

Da jeg var liten, jobbet pappa offshore over en lengre periode, noe som resulterte i dyp savn og lånt fleecejakke, som luktet en rar blanding av tobakk, herreparfyme og pappa sin kroppslukt. Da han for noen år siden lukket øynene en aller siste gang og fløy av sted med sine nye englevinger, hadde jeg ikke lenger en fleecejakke å klemme på. Men jeg har et speilreflekskamera som tilhørte ham. Det lukter ikke pappa, men jeg er temmelig sikker på at en del av sjelen hans ligger gjemt inne i kameraet og passer på meg hvor enn jeg går.

I dag spiser jeg frokost på bakeri, for å bryte opp hverdagsrutinene i en uke som denne, hvor jeg jobber fra ti til sju hver dag. Selv småtterier som det å drikke kaffe i andre omgivelser enn ved kjøkkenbenken hjemme, er nok til å få frem et smil når man har et stort behov for å se og oppleve noe annet enn busstur, kontoret, matpakken, busstur, matlaging, oppvask og Netflix. Jeg bestiller en pain au raisin og en pain au chocolat (eller chocolatine som det heter i sørvest-Frankrike) og setter meg ved et bord ved vinduet. Til min store forskrekkelse, er lokalet fullt av veps som svermer rundt på jakt etter søtsaker. Jeg er livredd, men trosser frykten og blir likevel sittende til fatet er tomt og magen mettet.

P

Bussen går om tjuefem minutter, så jeg tar en liten tur innom det lille kjøpesenteret som ligger like ved siden av bakeriet, for å titte i butikker og kanskje prøve et par sko (eller to).

Jeg har forelsket meg i den lille butikken La Parisienne, og alle de elegante veskene, skoene, og ikke minst kjolene som står på utstilling, klare til å bli med sofistikerte fashionistaer hjem. Jeg holder en glitrende selskapskjole opp mot kroppen og drømmer om røde løpere og glamorøse ball; anledninger som fortjener en kjole som denne.

Jeg henger den tilbake og prøver heller et par nude-fargede lakksko som ikke passer, og forlater butikken tomhendt.

Kjoler

Arbeidsdagen snegler seg forbi. Jeg lengter etter helg, der jeg sitter og stirrer på de to skjermene som står plassert foran meg. Med knelangt sort skjørt, sort singlet, sort kimono med rosa blomsterprint og mine brune skinnsandaler som passer til de fleste antrekk og anledninger, er jeg definitivt kledd for de tjueåtte gradene som venter meg på utsiden, men absolutt ikke rustet for klimaanlegget som står på fullt i bygget hvor jeg jobber.

Klokka blir sju. Kvart over sju. Halv åtte. Hjem, kjære hjem.

Med musikk på ørene, og med øyene gjemt bak store runde solbriller som får meg til å se ut som en flue (ifølge samboeren min), graver jeg frem nøklene fra den overfylte skinnvesken min. Jeg sjekker postkassen for å se om det ligger en liten gave fra meg til meg selv på lur. Det gjør det. Fra det store internett har jeg mottatt to statement armbånd, ett i sølv og ett i rosegull, og en mørkeblå liten veske med broderi som jeg ser frem til å ta i bruk.

Dette sølvarmbåndet ville passet så utrolig fint sammen med den vakre selskapskjolen som jeg bærer så stolt i disse dagdrømmene hvor jeg er vakker, hvor klassisk musikk spilles i bakgrunnen, hvor det danses på røde tepper under lysekroner i ekte krystall, med vegger fulle av kunst fra renessansens glansdager. Det drikkes champagne, det holdes taler og…og… Jeg klyper meg selv i armen. Disse drømmene hører til en annen verden. Ikke min.

På lørdag skal jeg pynte meg og ta meg selv med ut på en enestående date. Meg og kameraet til pappa. Jeg vil på kunstgalleri, og deretter spise lunsj på vegansk kafé (selv om jeg ikke er veganer).

Til slutt skal jeg krype til køys iført t-skjorta til min kjære, for siste gang… før det endelig er min tur til å reise på ferie.

Bygninger Toulouse

Stillheten og jeg i Toulouse

Søndag. Klokka er elleve.

Her sitter jeg, ute på balkongen, med mine tanker som eneste selskap. Jeg ønsket stillheten velkommen. Nå er den her. Den er overalt hvor jeg er.

Leiligheten føles så mye tommere nå. Så mye større. Uendelig stort. Det føles underlig å være her alene, men likevel ganske deilig. Det er jo uansett bare snakk om en uke før han vil være tilbake, ikke et helt liv.

Om én uke vil han være tilbake i armene mine igjen. Neste søndag vil vi spise middag sammen, og han vil fortelle meg alt om hvor fint han har hatt det i Paris sammen med familien og vennene sine. Vi skal grille marinert kylling og jeg skal servere hjemmelaget potetsalat og brød som jeg skal bake dagen før, himmelen skal være blå og temperaturen skal være høy. Men ikke for høy. Vi skal drikke iskald belgisk øl, og kanskje spise melon til dessert. Jeg skal ha på meg en gul kjole, fordi han synes jeg er vakker i gult. Han skal kysse meg ømt og lenge, og jeg skal ligge i armkroken hans til jeg sovner.

En uke må da vel fly forbi i full fart, når jeg uansett må jobbe til klokka sju hver kveld, og ikke har tid til å gjøre stort annet enn de tre gjøremålene som jeg ønsker å prioritere når jeg endelig har tid for meg selv. Her skal det leses, skrives og kokkeleres.

Normalt sett elsker jeg jo egentlig (altfor godt) å være alene. Så hvorfor føles det plutselig så..annerledes denne gang?

Er det kanskje et snev av misunnelse fordi jeg også har lyst til å dra på ferie?

Er det fordi jeg trenger en pause fra min slitsomme fulltidsjobb, og hans fravær blir som en evig påminnelse om nettopp hvor sårt jeg trenger denne pausen?

Eller er det fordi jeg rett og slett har blitt avhengig av å føle hans nærvær?

Jeg velger å tro at det er en kombinasjon av alt.

I klesskapet finner jeg frem diverse plagg som ikke har blitt brukt på årevis. Overdeler som jeg kjøpte da jeg bodde i USA, et skjørt som jeg fikk i gave for tre år siden, og forskjellige kjoler som jeg har vokst ut av.

Ikledd et monokromt antrekk bestående av hvit designertopp, et gammelt linskjørt og et par sandaler fra en billigkjede, krysser jeg fingrene for at ingenting vil bli sølt på det helhvite tøyet i løpet av dagen. For å ikke se altfor alminnelig ut, maler jeg leppene mørkerøde og rammer inn øyene med et par retro briller som samboeren ikke liker.

Brilleslange

Jeg spaserer til sentrum med speilreflekskameraet hengende rundt halsen, og studerer bylandskapet og byens mange bygninger i ulike nyanser av rødt – selve signaturstilen til Toulouse.

Kunst

Jeg bruker fotoapparatet for alt det er verdt. Knipser i vei, det ene bildet etter det andre. Bilder av Garonne-elven, Capitole, smale gater og gammel arkitektur.

Pariserhjul

Gatene er tomme. Like tomme som leiligheten vår. Den samme stillheten som møtte meg hjemme, henger over meg i disse lydløse, folketomme gatene.

Akkurat som i Norge, holder de fleste butikker i Frankrike stengt på søndager. Dette gjelder også mange restauranter og kaffebarer, som gjerne også tar seg en ekstra hviledag på mandager. August er dessuten den måneden i året hvor svært mange av dem som bor her, velger å reise på ferie. Inkludert min samboer.

Noen spisesteder velger likevel å holde åpent, og hos disse yrer det av liv. Både store utekaféer, bittesmå kaffebarer og små bistrot restauranter er alle stappfulle av glade mennesker som nyter denne fredelige sensommerdagen.

Jeg bestiller meg en jordbærmilkshake på kaffebar, og setter meg ved vinduet. Like ovenfor kaffebaren ligger den lille engelskspråklige bokhandelen som jeg søkte jobb hos før vi endelig flyttet ned hit. The bookshop. Jeg hadde et stort ønske om å jobbe for den hyggelige eldre karen som eier bokhandelen, men har i stedet endt opp på motsatt side av skranken, som trofast kunde.

Kaffebar vindu

Selv om litteratur er en av mine store lidenskaper, har jeg likevel endt opp med jobb i en helt annen bransje, milevis fra egne hobbyer og interesser. En stor del av lønnen jeg tjener,  går til nettopp det å dyrke disse interessene. Jeg handler skjønnlitteratur. Jeg reiser. Og det hender titt og ofte at jeg sløser noen euro på kaffe latte på dagtid og litt rødvin på kveldstid, i sosiale sammenhenger.

I dag er det milkshake som nytes. Et must på varme ettermiddager som denne, hvor alt man ønsker er å kjøle seg ned og samtidig unne seg selv noe godt. Fordi det er helg. Fordi det er viktig å kose seg inn i mellom.

Jeg ser på klokka. Den nærmer seg fem.

Jeg tar beina fatt og spaserer hjemover. Nå skal leiligheten vaskes så godt at hver eneste kvadratmeter skal skinne og alle rom skal lukte sitrusfrukt. Deretter skal jeg lage tagliatelle med fennikel, feta og sitron som ukas første middag for én. Dette skal jeg kose meg med foran den mest klisjéfylte romantisk komedien jeg klarer å trylle frem. Min kjære hater både fennikel og romantiske komedier, og derfor blir det nettopp dette som står på programmet for i kveld.

Etter endt film og middag, kryper jeg til køys. Jeg lukker øynene og nyter stillheten. Enn så lenge.

Monokromt

Blomster Toulouse