Kanalbro, pizza og avslappende hotellkos i Béziers

Etter en hyggelig uke hvor både kakelunsj og vennebrunsj stod på menyen, benyttet jeg den neste uka, det vil si forrige uke, til å ta meg av fornuftige gjøremål. Betaling av regninger og føring av personlig regnskap ble prioritert i første rekke, etterfulgt av et spennende webinar om digital markedsføring, og en stor dose research på alt som har med finansiering av kurs ved hjelp av CPF, AIF og alle de andre akronymene som jeg aldri hadde hørt om før jeg plutselig ble arbeidsledig i Frankrike.

Etter å ha vært fornuftig og flink i et par dager, banket fredagen på døra og lokket oss ut på eventyr. En to timers kjøretur til Middelhavskysten, en helgetur en amoureux til Frankrikes eldste by, Béziers.

Med to netter reservert på firestjerners hotell, det moderne Hôtel In Situ, og middagsreservasjoner på ulike restauranter for de neste to kveldene, gledet jeg meg til romantikk og kvalitetstid sammen med min mann. Tid til å pleie kjærligheten, få tankene bort fra dagliglivets bekymringer. En aller siste anledning på veldig lenge, ettersom vi sannsynligvis vil bli tvunget i karantene igjen om kort tid, kanskje allerede til slutten av uka.

Sent på ettermiddagen ankom vi Béziers, en eldgammel by som først ble bygget av grekerne i det 7. århundre før Kristus, og i senere tid har blitt hjem for flere flotte landemerker, inkludert de ni slusene (Les Écluses de Fonseranes) konstruert på 1600-tallet i Canal du Midi, kanalen som står oppført på UNESCOs verdensarvsliste, og kanalbroen Pont-Canal de l’Orb, som med sine 240 meter er den lengste av sitt slag på Canal du Midi.

Før vi sjekket inn på hotellet, tok vi oss en liten titt på sistnevnte, kanalbroen bygget på 1800-tallet i regi av Keiser Napoleon lll. Fra broen kunne vi skimte Saint-Nazaire Katedralen, der den hviler på en bakketopp og speider utover byen.

Fra kanalbro til innsjekk, vi fikk nøkkel til hotellrommet og reserverte samtidig hotellets sauna og steambad for en halvtimes bruk før middagstid. Klare for å slappe totalt av, pakket Julien og jeg oss inn i de hvite morgenkåpene og matchende tøflene med hotellets logo, før vi tok heisen ned til etasjen under, etasjen for fitness og velvære.

Sauna, steambad, hotellbadekåpe, alt som minnet om spa og ferie, hadde jeg lengtet etter helt siden hotell gikk fra å være noe helt alminnelig til å minne om noe fiktivt som bare finnes på film og TV. Også romservice har jeg drømt mye om det siste halvåret, men det ville jeg heller ta igjen en annen gang, for denne kvelden skulle vi tilbringe hos Basilic & Co, en pizzeria hvor alle ingredienser er økologiske og flere av pizzaene inneholder franske oster fra ulike regioner. Også husets vinutvalg er kortreist, fra Corbières.

Vi bestilte ei flaske rødvin og nøt smaken av oppskåret foccacia fylt med mozzarella og gressløk til forrett. Hva vi liker best av mørkt eller lyst kjøkken og fordeler og ulemper med parkett ble, av alle ting, kveldens samtaleemne, samtidig som vi koste oss med hver vår pizza til hovedrett, hans med kjøttdeig, bacon og løk, min med bacon, champignon og gressløk. Pizza med knasende bunn av god kvalitet, smakfull saus og ferske råvarer skuffer aldri. Mine sultne øyne hadde lyst på mousse au chocolat til dessert, men magesekken orket ikke mer mat.

Vi avsluttet kvelden i hver vår pysj, med den franske versjonen, originalversjonen, av Fangene på Fortet på TV-skjermen før vi sovnet i hverandres armer. Åh, som jeg elsker å overnatte på hotell, sove i hvitt nyvasket sengetøy, samle på små sjampoflasker, spise chips fra minibaren og glede meg til å sjekke ut frokostbuffetens utvalg.

Første dag i Béziers var med andre ord en stor fornøyelse, og bedre skulle det bli allerede neste dag. Mer om det i neste innlegg!

Solsikkeenger og jazzlandsbyen Marciac

Lenge før lyden av alarmklokka skulle vekke meg, våknet jeg med en deilig magefølelse og et etterlengtet adrenalinkick.

Foran meg lå en lørdag med spennende planer. En liten kjærestetur jeg hadde sett frem til siden, vel, forrige lørdag, da Julien og jeg spontant bestemte oss for å reservere en natt på romantisk Bed & Breakfast i det vakre departementet Gers. Et område hvor enorme solsikkeenger strekker seg langs flere kilometer av de mange landeveiene som alle fører til ulike flotte landsbyer.

Vi pakket den lille sorte trillekofferten, den som er dekorert med klistremerker, suvenirer fra ulike land hvor vi sammen har feriert. Badetøy, sandaler, stråhatten min og capsen hans, sommertøy og speilreflekskamera. Begge så vi frem til å utforske den sydlige delen av Gers og slappe av ved bassengkanten på vårt utvalgte overnattingssted, en sjarmerende perle i den bittelille landsbyen Tillac.

Jeg gledet meg like mye til å pynte meg for lørdagskveldens restaurantmåltid, en soirée en amoureux på spisestedet Goût’R’mets i den lille byen Mirande. Solsikker, svømmebasseng og deilig mat, alle nødvendige distraksjoner fra disse tankene som kverner, alt som nesten stresser oss syke der vi bekymrer oss så mye at nattesøvnen blir minimal og både hodet og magen gjør vondt store deler av tiden.

Departementet Gers er for franskmenn flest kjent for sin produksjon av foie gras og Armagnac, men det vakre gule landskapet som møter deg der du kjører fra Gimont og videre i retning Auch, røper en annen lokal spesialitet. Solsikkeolje og solsikkefrø, gule enger så langt øyet kan se.

Fra passasjersetet studerte jeg den vakre utsikten mot de store flotte solsikkene, en utsikt som skulle følge oss gjennom store deler av den 114 kilometer lange bilturen. Store solgule blomster, de gledet mitt hjerte og fikk meg til å blotte mitt bredeste smil.

Før vi nådde vår endelige destinasjon, det idylliske overnattingsstedet La Seigneurie de Tillac, tok vi oss en liten tur innom landsbyen Marciac, en såkalt bastide, en befestet middelalderlandsby som rommer det største torget i Gers.

Marciac er kjent for sin årlige jazzfestival, en lokal tradisjon siden 1978 og et populært arrangement som besøkes av rundt 200 000 musikkelskere hvert eneste år. Som det meste annet denne sommeren, har dessverre også landsbyens store jazzevent blitt avlyst i år.

Notre-Dame de Marciac

Vi parkerte bilen ved kirken Notre-Dame de Marciac og beveget oss innover mot landsbyens sentrale møtepunkt, et rektangulært torg innrammet av gamle hus som hviler på mørke trebjelker og søyler, over ulike restauranter og butikker på innsiden av arkadene.

Synet av de stengte butikkene som livnærer seg på å selge ulike jazzfestival-suvenirer gjorde meg trist, nok et bevis på coronakrisens ødeleggelser. Pandemien har stjålet en del av sjelen til Marciac, sammen med turismen og levebrødet til både artistene, arrangørene og alle andre som på et eller annet vis skulle ha vært involvert. Inkludert hoteller og restauranter i nærområdet. 

Marciac

Etter å ha tittet rundt i Marciac, kjørte vi videre i retning bittelille Tillac, den mikroskopiske men koselige landsbyen hvor vi skulle overnatte denne ene natten, lørdag til søndag, vår lille virkelighetsflukt fra byen til de fredelige bygdene.

Igjen kunne vi glede oss over synet av enda flere solsikker der vi kjørte de elleve kilometerne videre. Et nydelig syn og en deilig oppmuntring, en følelse ikke så ulik den man føler når man åpner en bursdagspresang og jubler henrykt over å ha fått nettopp det man ønsket seg.

De små tingene, de fine øyeblikkene, det er dette som redder meg fra mørket i disse vanskelige tidene når absolutt ingenting går som ønsket. Når absolutt alt blir tusen ganger mer komplisert enn nødvendig og man bombarderes av skuffelser og nederlag fra alle mulige hold.

Men i motsetning til mars, april og starten av mai måned, har jeg jo nå friheten til å kunne sette meg i bilen, reise ut på landet sammen med min kjære, spise god mat på restaurant og nyte det vakre sørvestfranske landskapet. Det hjelper stort.

Det er ikke mulig å være trist når man først er omringet av solsikker.

Sommerhatt

Turistkontoret

Torg arkade

Kirke marciac

 

Helgetur til Limoux med et konkret ærend i fokus

Etter alt som har hendt den siste tiden, måtte jeg fredag ettermiddag klype meg selv i armen for å dobbeltsjekke at jeg ikke drømte. Vi kjørte nedover smale landeveier i naturskjønne omgivelser. I det fjerne kunne vi skimte fjellkjeden Pyreneene, drueranker prydet landskapet så langt øyet kunne se. Vi kjørte gjennom små røde mursteinlandsbyer og så frem til en hyggelig aften med deilig mat og vin i et feriehus på landet. Lykkelig lot jeg meg selv bli distrahert, jeg lot bekymringene bli igjen hjemme, la vie est belle. Om ikke alltid, så i det minste akkurat her, akkurat nå.

Staycation pleide vi å kalle dette da jeg bodde i USA, feriering i eget nærområde. Slikt vil det bli mye av denne sommeren, akkurat som pinsehelgen, da jeg dro på min forrige biltur sammen med Julien, hvor vi spanderte en liten overnatting på hverandre, sørfransk romantikk blant store og små vingårder, blomsterenger og gamle kirker og ruiner av flotte middelalderslott.

I ukevis etter endt staycation vil jeg livnære meg av suvenirene jeg tar med meg hjem, suvenirer i form av gode minner. Jeg mimrer intenst, jeg føler intenst, slik har det blitt nå i disse tider, post-lockdown. Coronatider.

Pinsehelgen var, som nevnt, et godt eksempel på denne intense lykkefølelsen, noe Julien sin mor og far har fått kjenne på den siste uken, da vi igjen og igjen fortalte historier og viste frem bilder fra den lille idylliske hytta på vingården Château Adélaïde, fra de historiske landsbyene i nærheten av Gaillac, det kjente vindistriktet nord for Toulouse.

Fra å dra på romantisk pinsehelg en amoureux, kjærestetur, dro vi denne fredagen på en liten helgetur en famille

Denne gang dro vi på tur sammen med Julien sine foreldre, sørover i retning Limoux og Carcassonne, først og fremst for å handle inn rødvin til bryllupet, en av våre felles favoritter, den dype karakteristiske La Butinière fra vinprodusenten Anne de Joyeuse, en vin som vi forelsket oss i da vi for noen år siden overnattet på hotellet Moderne et Pigeon hvor vi nøt en deilig middag med tilhørende nevnt vin på hotellets restaurant.

All vin som vi har planlagt å servere i vårt bryllup i september, er regionale skatter oppdaget på ulike kjæresteturer i nærområdet. Rødvinen fra Limoux, samt en fruktig rosévin som også er en av mine store favoritter, en mørk rosé fra vingården Château Vincens på utkanten av Cahors, og hvitvinen numéro 2 fra produsenten UBY i vindistriktet Gascogne.

Fredag ettermiddag dro vi altså i retning Limoux, til et sjarmerende lite feriehus ved navn Le Pic Blanc, langt ute på landet blant vingårder, kornåkre og grønnsaksenger i det solrike sørland.

Da vi ankom feriehuset fikk vi en varm velkomst av det britiske ekteparet som eier huset og bor på tomten sammen med sine fem hunder. Grunnet viruspandemien og reiserestriksjonene som ble innført tidligere i år, ble vi feriehusets første gjester siden januar måned. Som alle andre i reiselivsbransjen ble også disse menneskene ofre for store økonomiske tap som konsekvens av coronakrisen. 

Lykkelige var de derfor over å få oss på besøk, sine første gjester på fem måneder. Lykken strakk seg så langt at de faktisk ga oss ei flaske Blanquette de Limoux (lokalprodusert musserende vin) i gave for å ønske oss, og åpningen av sommersesongen, velkommen.

Etter å ha pakket ut badetøyet og tilbrakt ettermiddagens sene timer i feriehusets svømmebasseng, hentet vi frem vinglass og nøt de gylne boblene før kveldens grillmat ble servert ute på terrassen i solskinnets siste timer før mørket la seg over det sørvestfranske bygdelandskapet.

Like bak husets gjerder, bak busker og sypresstrær, lå en froskedam full av liv og lyd, kveldens store musikkinnslag. Fredagskveldens hjemmekokkelerte meny bestod av grillspyd med biff, sjalottløk og paprika, servert sammen med fylte champignoner og pannestekte poteter med bacon og gressløk. Vi la oss tidlig, og våknet opp til en spennende lørdag med et tettpakket program.

Lørdagen startet på en løkåker full av blomster, løkens endelige evolusjon før frøene faller og lar nye planter vokse frem. Aldri hadde jeg sett noe lignende, fascinert som jeg jo blir hver gang jeg reiser ut på landet og lærer mer om naturens mange hemmeligheter, om det spennende planteriket og alle detaljene som vi byfolk fra asfaltjungelen aldri tenker over.

Løkblomst

Videre tok vi oss en tur innom en liten landsby ved navn Montreal akkurat som storbyen i Canada, før jeg endelig fikk besøkt kunst-og litteraturlandsbyen Montolieu, noe jeg lenge hadde lengtet etter å gjøre.

Utover ettermiddagen dro vi videre til festningsbyen Carcassonne og til slutt, vinbyen Limoux og vinprodusenten Anne de Joyeuse.

En innholdsrik lørdag full av fine inntrykk. Jeg har så mye å fortelle, så mye å dele.

La meg starte med slutten.

Vi avsluttet dagen med fornøyde smil og solbrente skuldre. Santé, jublet vi, der vi skålte med hvert vårt glass vin på uteserveringen til Brasserie Le Commerce i hjertet av Limoux, etter å ha fylt bilens bagasjerom med flere kartonger La Butinière til bryllupet som planlagt.

Vinglass

Badeglede og fransk idyll i vindistriktet Ténarèze

Fredag ettermiddag, min kjære har kommet for å hente meg på arbeidsplassen. Med en felles koffert og to badehåndklær i bagasjerommet, ser vi frem til å koble av og nyte denne sensommerhelgen i vakre omgivelser. En romantisk helgetur nordvest for Toulouse står for tur, en helg hvor småbyidyll, svømmebasseng, fransk gastronomi og vinsmaking venter oss disse neste to dagene, det samme gjør solskinn og over tretti varmegrader.

Takket være gavekortene vi fikk av mine foreldre til jul, betaler vi ikke ett øre for hverken overnattingsstedene, frokosten eller denne fredagskveldens restaurantmiddag. Helgens første overnatting er reservert på hotellet La Ferme de Flaran, et hotell i hjertet av vindistriktet Ténarèze og i nærheten av den fine byen med det noe uheldige navnet Condom (prevensjonsmiddelet har ingen tilknytning til stedet). Moderne, nyoppussede rom i et historisk bygg fra 1700-tallet, og en restaurant som tilbyr kreative franske retter laget av sesongens råvarer, dette er Frankrike akkurat slik jeg elsker det.

Jeg skulle likevel ønske at døgnet hadde flere timer eller at vi hadde flere feriedager, slik at vi kunne hatt mer tid i området hvor vi skal overnatte, nok tid til å besøke det historiske monumentet Abbaye de Flaran, et cistercienserkloster bygget i 1151. Men vi rekker ikke frem til hotellet før sent på ettermiddagen,klosteret er sannsynligvis allerede stengt for publikum innen vi har rukket å sjekke inn på hotellet. Dessuten reiser jeg sammen med en forlovede som aller helst ønsker å prioritere å flyte rundt i svømmebassenget i tre timer, noe han fortjener etter å ha jobbet lange dager hele uka med press fra ledelsen og en telefon som har ringt i ett hver eneste kveld.

Solsikkeenger

Med vinduene nede, kjører vi i retning vindistriktet, det vakre landskapet langs veiene som fører oss gjennom Gers er en nydelig attraksjon i seg selv, kilometer etter kilometer med flotte (men dessverre visne) solsikkeenger så langt øyet kan se. Med vind i håret og solbriller på nesetippen, nyter jeg den flotte distraherende utsikten, en time blir til to, før jeg vet ordet av det er vi fremme ved La Ferme de Flaran.

IMG_20190824_172009

Opp en liten innkjørsel, blant kornåkre og visne solsikker, det historiske bygget som skulle love oss et gammelt sjarmerende eksteriør og moderne interiør, lever opp til alle forventninger. En hyggelig resepsjonist møter oss, vi ledes opp trappen og inn på et koselig dobbeltrom som står i stil med utsiden av hotellet, varmt og idyllisk med typisk sørvestfranske detaljer i stein og tre.

Hoteklseng

Lenge blir vi ikke på rommet før vi slenger på oss badetøy og løper ned til bassengkanten. Ikke en eneste sjel er å se ved bassenget, alle solsenger er ledige, vi hopper uti, vannet er iskaldt, himmelen er glovarm, vi kjøler oss ned før vi legger på svøm for å varme oss opp igjen. Jeg, iført en litt for avslørende trekantbikini for min smak, en gave fra min kommende svigermor (en gave jeg lenge hadde lovet å ta i bruk), han iført den samme badeshortsen som han har hatt så lenge jeg kan huske.

Basseng

Vi hopper uti og svømmer flere runder, frem og tilbake, frem og tilbake, vi tar pauser og tøyser og ler av hverandre, han mener jeg puster så tungt når jeg svømmer at man skulle tro jeg var i ferd med å krepere, jeg spruter vann i hans ansikt og forsøker å dra av ham badeshortsen, bare for moro skyld. En god stund blir vi stående ved bassengkanten, begge to, vi observerer ei marihøne som min kjære har reddet opp fra vannoverflaten. En smule ustødig i starten, marihøna beveger seg sakte bortover, vingene løftes såvidt i starten, før de endelig spres og kan føre vår lille insektvenn bort fra klorvann og nysgjerrige mennesker, til de grønne planter med de flotteste blomster.

Restaurantmiddag

Kvelden avsluttes over et helaftens måltid på hotellets egne restaurant, et spisested som vi har sett frem til å besøke, etter å ha bladd oss gjennom flere sider med fine anmeldelser der ute på det store internett. Uteserveringen tilbyr for kvelden levende musikk, avslappende blues, vi lytter til gitaristens melodier og nyter smaken av armagnac-basert cocktail og husets hjemmelagde ostebriks før forretten blir servert.

Foie gras

Til forrett spiser jeg den klassiske sørvestfranske spesialiteten foie gras, etterfulgt av skogsdue med soppsaus og en moderne versjon av den kjente franske sitronterten.

Skogsdue middag

Jeg sender en liten tekstmelding til min mor, tusen takk for gavekortene vi fikk til jul, skriver jeg, dette er den fineste kvelden Julien og jeg har hatt sammen på lenge.

Sitronterte versjon

Neste morgen koser vi oss ved frokostbordet, franske bakevarer og frisk frukt sammen med grapefruktjuice og hver vår kopp kaffe før vi sjekker ut, og gjør hva jeg trodde vi ikke ville få tid til å prioritere…en svipptur innom klosteret Abbaye de Flaran.

Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Beige kåpe

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Saint Jacques tårnet

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Bhv Paris

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Notre Dame

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Tesalong Paris

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

IMG_20190513_180045_900

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

IMG_20190513_180232_739

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

IMG_20190513_180535_137

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

T'Cup

Le Marais

IMG_20190513_180356_025

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Maison d'Alice

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

IMG_20190204_195900

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

Gaver

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Kake

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

Boblebad

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

cof

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

cof

Soverom

Soverom paletter

Sengetøy bart

Sykkelputer

Stue

Lilla

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Boblevann

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

IMG_20181014_185914_082

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Andemiddag

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Himmeldeng

Squash

IMG_20181014_190142_955

Vinbutill

 

 

 

 

 

 

Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Gresskar

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Blomst

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Hengekøyer

Elefantstoler

IMG_20180930_001650_139

Frsnkrilr

IMG_20180930_001409_420

Hus