Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Beige kåpe

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Saint Jacques tårnet

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Bhv Paris

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Notre Dame

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Tesalong Paris

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

IMG_20190513_180045_900

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

IMG_20190513_180232_739

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

IMG_20190513_180535_137

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

T'Cup

Le Marais

IMG_20190513_180356_025

Advertisements

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

I et hus på landet, vi tilbringer helgen i maison d’Alice

Det er fredag, februar måneds første fredag. Jeg forlater arbeidsplassen klokka tre, samboeren min og hans foreldre er kommet for å hente meg. Vi skal tilbringe helgen på landet. Via nettstedet Airbnb har vi leid et stort fint hus med boblebad, tre soverom og moderne kjøkken. I stua finnes en peis, men vi vet ikke om vi skal bruke den.

Maison d'Alice

Himmelen er grå, jeg føler meg også grå. Alle disse tankene som svirrer rundt i mitt hode, gjør vondt. I retning et lite sted i nærheten av byen Tarbes, vi kjører gjennom mange små landsbyer, forbi gårder, enger, skog og oppussede middelalderslott. Landsby etter landsby, hans mor peker ut vinduet og snur seg mot meg, her kunne dere bodd, sier hun, smilende. Jeg smiler ikke, for selv kunne jeg aldri i min villeste fantasi tenke meg å bo så usentralt, så isolert. Hans mor gjør et nytt forsøk på å selge meg bygdedrømmen, hun forteller meg hvor store vakre hus man kan bygge på steder som dette, enorme villaer til en rimelig pris. Tenk hvor stor hage dere kunne hatt, sier hun, hvor stort kjøkken, garasjeplass, flere soverom, det er jo viktig å tenke fremover, en dag blir det jo familieforøkelse, sier hun som om det er hun som står for den avgjørelsen, samt alle de andre avgjørelsene i mitt liv.

IMG_20190204_195900

Samboeren min er dessuten enig. Han synes også det er finest å bo på landet, eie stort hus og ha mange soverom. Naivt har vi lenge lukket øynene for hvordan den andre ser for seg fremtiden, vi lever i nuet har vi alltid sagt, vi tar en dag av gangen. Hvem av oss vil til slutt gi etter for den andre?

Jeg ser ut vinduet, vi kjører forbi et vakkert slott med store tårn, det ligner på slottene man ser i eventyr, der hvor modige riddere kjemper seg frem på hest, gjerne en hvit hest, for å redde den fagre prinsessen fra et liv i fangenskap.

Om vi hadde bygget oss en stor villa på landet, ville nok også jeg (som ikke engang har bilsertifikat) blitt sittende ved vinduskarmen i vente på å bli reddet fra et liv i fangenskap.

En time senere er vi fremme ved huset på landet, Maison d’Alice heter det, huset til Alice, Alice i eventyrland. Eventyrhuset har et tilhørende anneks, finner vi ut, hvor man om sommeren kan grille, spille dart og bordtennis.

Huseierne, et sørfransk ektepar, gir oss en omvisning, rom for rom. Huset er sjarmerende, moderne. Paret forteller oss at det er mannens far som har laget de fleste av møblene i huset, han har også laget noen søte gaver som ligger klare på sengene våre. Foreldrene til min kjære har fått en gyngestol i miniatyr, vi har fått en trillebår. Håndlagde såpestykker har vi også fått.

Gaver

En siste gave venter oss på kjøkkenbordet. Huseieren, kvinnen, har bakt kake til oss. Sammen med en flaske dessertvin, som vi også får i gave, står kaken klar til servering.

Kake

Boblebadet vil ikke være varmt nok før i morgen, får vi beskjed om. Badetøyet forblir dermed liggende i kofferten til i morgen. Jeg slenger i stedet på meg et ekstra par med tykke sokker, ullsokker som beskytter mot kalde gulv.

Boblebad

I kveld blir vi sittende ved kjøkkenbordet, vi drikker først champagne, deretter går vi over til rødvin. Moren til samboeren min synes vinen er for sterk, jeg synes den er god. Vi spiser fingermat og grønnsaker og dipp, salte kjeks og paté av skogsdue. Jeg blir spurt om jeg vil ha ost, det vil jeg ikke, ikke i kveld. Dessert, spør de. Vil jeg ha dessert? Nei, jeg vil ikke ha dessert heller.

Sliten, legger jeg meg allerede klokka ti. Tjueto. Jeg lukker øynene og lytter til lyden av ingenting, den fine stillheten. De andre blir sittende oppe til midnatt, de ser på et fransk humorprogram på tv.

cof

Jeg pakker meg inn ekstra godt under dyna. Det er fint og fredelig her ute på landet, en stor kontrast til hverdagen ellers, landsbyidyll og indre ro.

Stort hus, stor hage, det er fint å være her en liten stund, på en liten ferie, frem til rastløsheten kommer og tar meg.

cof

Soverom

Soverom paletter

Sengetøy bart

Sykkelputer

Stue

Lilla

Musserende vin, suite og fire retters middag i Limoux

Deilige Frankrike, jeg elsker at vi ikke behøver å reise lengre enn 1-2 timer med bil for å finne frem til herlige feriedestinasjoner hvor vi kan gjemme oss bort fra hverdagslivet og omfavne følelsen av å være på ferie langt, langt borte fra der vi bor.Dette har vært en noe glamorøs helg, riktig nok på budsjett (1300 kr for en pakke bestående av 1 natt på junior suite, fire retters middag for to, pluss frokost) , med en svært så uglamorøs start.

Fredag, 1 time og 20 minutters kjøretur fra Toulouse til den lille byen Limoux, som er kjent for å produsere det som regnes som verdens eldste musserende vin (nei, Champagne var ikke først ut).

Boblevann

Fredagsettermiddagen starter med en felles legetime for meg og min kjære, med vaksinasjon mot hepatitt A, som ikke er obligatorisk men likevel anbefalt å få gjort, og dette senest én måned før avreise til Sør-Afrikas safariparker. Jeg hater vaksiner, de stresser meg unødvendig på forhånd, og etterlater meg svimmel og svett etter det mentale kjøret jeg utsetter meg selv for, helt uten grunn.

Nyvaksinert, trøstespiser jeg sjokolade i bilen og titter ut vinduet på alle lønnetrærne som står oppstilt på rekke og rad langs begge sider av den mange kilometer lange landeveien som strekker seg fra et eller annet sted utenfor Toulouse og frem til Limoux, hvor vi har en natt på junior suite, og middagsreservasjon på hotellets restaurant å se frem til.

Hotellet heter Moderne et Pigeon, og er et tre-stjerners hotell som fint kunne ha klatret seg opp til en fjerde stjerne, med sin fantastiske restaurant og utmerket service, men ikke uten å ta seg en god runde med oppussing først. Selv et par strøk med nøytralfarvet maling for å dempe de knallrosa korridorene, ville gjort susen.

Kort tid etter innsjekk, tar vi oss en tur ut for å spasere rundt i byen og få mest mulig utbytte av de siste timene med dagslys. Limoux er ikke den vakreste, den mest sjarmerende, ei heller den mest spennende av de mange småbyene som finnes her i Frankrike, men det føles likevel utrolig deilig å kunne være nettopp her, nettopp nå. Det lille sentrumsområdet er fullt av restauranter og vinbarer, noen tettpakket med mennesker, andre har ikke åpnet riktig enda, men i lokalene er det likevel travelt, med servitører som er i full sving både innendørs og utendørs, der de koster gulv og dekker på bordene og gjør klart til kveldens store service.

Vi finner oss et bord på uteserveringen til et av de livlige brasseriene på den store åpne markedsplassen, Place de la République, der hvor det virkelig yrer av liv i kveld, der hvor restauranter ligger omkranset rundt den store fine fontenen, Venus-fontenen som den heter, til ære for kjærlighetsgudinnen fra romersk mytologi.

IMG_20181014_185914_082

Jeg tror hun er blant oss i kveld, denne kjærlighetsgudinnen, jeg tror hun har fortryllet oss, alle som én. Forelskede par ser jeg jo hvor enn jeg fester blikket, forelskede par som drikker vin, de fleste drikker musserende, blanquette som den heter, denne musserende vinen fra Limoux. Jeg blir inspirert til å bestille det samme, jeg vil smake denne lokale spesialiteten, de sprudlende gylne boblene. Min kjære nøyer seg med en annen form for bobler, han bestiller seg en pils, en halvliter som ser enorm ut, sammenlignet med mitt lille smale champagneglass.

En liten time senere er begge glassene blitt tomme, og tiden er inne for å vende tilbake til hotellet for å nyte en gastronomisk opplevelse i romantiske omgivelser. Vi blir ønsket velkommen av en blid servitør, som gir oss et rundt bord dekket til to. Servitøren spøker og ler, og søler noen dråper rødvin på bordet. “Hver eneste gang” , sukker han. “Formen på denne vinflasken irriterer meg, det er helt umulig å servere vin fra den uten å søle på duken”, forteller han, og ler samtidig av det hele. I bakgrunnen spilles rock og metal-musikk, og nå er det vi som ler. “Musikken passer ikke inn i det hele tatt på et sted som dette”, flirer min kjære og trommer med fingrene, i takt med musikken, som en bekreftelse på at han liker det han hører, til tross for at musikksjangeren er malplassert. Jeg ler, og trommer sammen med ham.

Menyen er en fastsatt fire-retters kombinasjon av sesongens utvalgte varer. Servert får vi en kremet squashsuppe (smakfull og god) , etterfulgt av lettkokt egg (jeg liker ikke egg) med sopp og hasselnøtter, andefilet servert med sesongens grønnsaker til hovedrett (kveldens høydepunkt), som avslutning en kremet dessert med karamell, mørk sjokolade og krokanbiter (kombinasjon som alltid funker).

Andemiddag

Vinen er en lokal syrah med hint av solbær og lakris i ettersmaken, så deilig er den, at vi ender opp med å søke opp vinprodusenten på nett, notere ned adressen og reise dit på besøk neste dag for å handle med oss en kasse med vin, som kan bli plassert i vinskapet hjemme på kjøkkenet vårt, forbeholdt spesielle anledninger. Enkelte flasker vil sannsynligvis få bli med til mitt andre hjem, til jul, hos familien min i Norge.

Opp trappa, gjennom den rosa korridoren og inn på suiten, nå skal vi sove i himmelseng og drømme om vingårder, god mat og kjærestepar som skåler på utekafé.

Himmeldeng

Squash

IMG_20181014_190142_955

Vinbutill

 

 

 

 

 

 

Sørfransk bygdesjarm og hus med innendørs svømmebasseng

Bilen ruller langs det sørfranske landskapet i Tarn-området, og denne solfylte ettermiddagen er heldigvis langt ifra over. Etter å ha kjørt i en times tid, direkte fra kontoret og etter endt arbeidsdag, føles det deilig å kunne senke skuldrene og kose seg i nuet. Vi nyter det faktum at vi nå er på vei til helgens idylliske destinasjon, med nye eventyr i vente, i småbyer ikke så altfor langt unna vårt hjem i Toulouse.

Vi ankommer en smal landevei med vingårder og grønnsaksåkere på begge sider av veien. Bygdesjarm så langt det nysgjerrige øyet kan se. GPS’en forteller oss at vi nærmer oss Guittard, det bittelille stedet vi nå er på vei til.

Gresskar

Å reise sammen med samboeren min sine foreldre, kan til tider bli en noe krevende affære, da hans mor kan ha en tendens til å ville bestemme absolutt alt og dermed vil ende opp med å overkjøre andre, for å få viljen sin. Egentlig er hun en utrolig snill person som jeg i utgangspunktet liker godt, og jeg vet at hun absolutt ikke mener noe vondt med denne uvanen, om man kan kalle det en uvane. Men, bulldoser-mennesker har dessverre en lei tendens til å tappe meg for energi innen første dag er omme, og etterlater meg med en følelse av å ha blitt oppbrukt og forlatt som et tomt skall av den personen jeg egentlig er. Kanskje er jeg skyldig selv, også. Sjelden er det lønnsomt å være en sjenert introvert som ikke tørr å si ifra. Og så var det dette med svigermødre som alltid vet best, da…

Men, i små doser klarer jeg meg som regel uansett greit, selv blant mennesker som krever stor plass.

Min kjære samboer er dessuten min prins i skinnende rustning i både slike situasjoner og i hverdagslivet ellers.

For å kunne tilbringe en så hyggelig helg som mulig sammen med sine foreldre og meg, har han nemlig leid et nydelig hus til oss ute på landet i sjarmerende omgivelser. Ikke et hvilket som helst hus, men et typisk sør-fransk hus med et utypisk innendørs svømmebasseng, som kun vil tilhøre oss og ingen andre en oss. At dette vil bli husets (kanskje til og med helgens) hovedattraksjon er det definitivt ingen tvil om!

Vi ankommer vår destinasjon og jeg faller inn i en umiddelbar lykkerus i dét vi parkerer bilen og ser oss rundt på tomten. Det smilende ekteparet som eier huset, møter oss ved innkjørselen og ønsker oss velkommen. Paret bor vegg i vegg med utleiehuset, og gror både tomater og gresskar på husets store tomt. Blomster og bær er plantet ved innkjørselen og på baksiden av huset, og allerede nå klør fingrene mine etter å fotografere all skjønnheten som naturen har skapt i form av blomster og planter. Faren til min kjære ser ut til å føle på samme kløe, og sammen spaserer vi derfor rundt på tomten med våre speilreflekskameraer og hjelper hverandre med å ta fine bilder av både huset, av blomstene, av grønnsakene, av alt som skaper denne idyllen her hvor vi skal bo disse neste to nettene. Kreativiteten skaper en felles glede hos oss begge, og jeg håper et lignende øyeblikk også vil oppstå mellom hans mor og meg i løpet av helgen.

Blomst

Nesten umiddelbart, hopper vi alle fire ut i bassenget, hvor vi tilbringer de neste to timene, mens tiden suser forbi oss. Sultne merker vi ikke at vi har blitt, og forlater derfor ikke bassenget før hendene ser ut som de skulle tilhøre mennesker på åtti. Vannet slår til slutt et slag av kulde i disse slitne kroppene våre som nå, etter to timer med plasking og lek, begynner å se seg ferdige med å bade og klare til å bli tildekket med klær. Nå begynner nesten magesekken å rumle littegrann, også.

Spekemat, tomater, oliven, forskjellige salater, baguetter og diverse oster blir servert. Vi spiser kalde småretter foran tv-skjermen, og slapper av på sofaen. Øynene mine klarer jeg nesten ikke å holde åpne, trøtt og sliten som jeg er, etter lang arbeidsdag og mye basseng-morro på kveldstid. Øyelokkene føles tunge som bly, og drømmeland gir seg selv flere forsøk på å lokke meg til seg, med blandede resultater. Til slutt gir jeg etter og småsover på skulderen til min kjære prins.

I morgen skal vi besøke en by som heter Cordes-sur-Ciel og deretter tar vi oss en tur til byen Albi. Dette, ja, dette tror jeg blir bra!

Hengekøyer

Elefantstoler

IMG_20180930_001650_139

Frsnkrilr

IMG_20180930_001409_420

Hus