Fottur og bading i naturskjønne Porquerolles

Onsdag morgen. Med bikini under den sorte olashortsen og min løstsittende hvite t-skjorte tredd over meg, iført mine mest komfortable joggesko og med en ryggsekk hvor jeg har pakket badehåndkle, en 1,5 liters vannflaske, nektariner og brødskiver, er jeg klar for å ta ferge fra Hyères til île de Porquerolles hvor vi skal tilbringe denne flotte solskinnsdagen på fottur i skjønn natur, og bade på en av øyas vakre sandstrender.

Porquerolles utsikt

Vi parkerer bilen ved fergekaia som ligger like ved monumentet La Tour Fondue utenfor byen Hyères, for å ta fergen over til de naturskjønne omgivelsene, en øy med rundt 200 innbyggere, knapt noen biler (med unntak av hva som er nødvendig), rene strender med krystallklart vann, grønn skog og rikt planteliv. Øya produserer sin egen vin, drueranker vil vi derfor se mye av i løpet av den nesten fire timer lange fotturen som vi har foran oss for dagen.

Crop top

Alt av restauranter, hoteller og sykkelutleie ligger sentrert i et lite område ved kaia, hele resten av øya består av fredet natur og historiske monumenter. Vi følger kartet som vi har kjøpt ved ankomst på øya, en anbefalt rute for dem som ønsker en lettere fottur. På alle øyas ruter, uansett hvor enkel eller avansert man ønsker å følge, vil man få muligheten til å se diverse landemerker fra lang tid tilbake og finne seg en vakker strand hvor man kan ta seg en liten dukkert i Middelhavets vann. Uansett hvor man går, vil man kunne nyte fin utsikt, la seg bli bergtatt av det fantastiske synet av de mange hvite strendene og det glitrende havet, av de frodige trærne, det fagre øylandskapet, store områder med fyldige drueranker. 

Drueranker

Vi spaserer gjennom den lille bebyggelsen ved kaia, forbi de små restaurantene, hotellene, suvenirbutikker, sykkelverksted og sykkelutleie. Godt skiltede turstier vil lede oss fra start til ende og til alle severdigheter som er verdt å få med seg i løpet av turen.

Forbi store trær, grønne busker og ulike kaktusarter, vi følger stien opp til hvetemøllen Le Moulin du Bonheur, en mølle som i sommerperioden holder åpent for besøkende.

Hvetemølle

To hundre meter lenger unna ligger Fort Sainte-Agathe, en borg konstruert på 1500-tallet, bygget på et av øyas høyere punkter, et område hvor man får en flott utsikt over grønn natur og lyseblått vann.

Sainte-Agathe

Videre vandrer vi,  forbi flere hektar med drueranker, forbi borgen Fort du Lequin, målrettet i retning Notre Dame stranda, en av øyas fineste strender, med beliggenhet på nordsiden av øya.

Vingård

På stranda blir vi møtt av store sultne måker med sine olmske blikk. Samtlige trasker de rundt i sanden og holder øye med hver eneste badegjest som er i gang med å spise et lite måltid før eller etter bading.

Måker

Vannet er klart som glass, så transparent at vi klarer å studere hver eneste av de mange fiskene som svømmer rundt oss, som om vi skulle observert dem fra et akvarium. Jeg sitter på knærne, mine legger er godt plantet i den myke sanden, en stor hvit fisk svømmer i sirkel rundt meg, flere runder om og om igjen, før den graver seg ned i et fotspor, jeg vet ikke om det er mitt eller noen andre sitt, den holder seg stadig i nærheten av meg, helt til Julien brått dukker opp ved min side og skremmer bort min nye venn.

Badeglede

Før vi forlater stranda, spiser vi våre nektariner og brødskiver og drikker rikelig med vann. Resten av turen går saktere enn starten, solkysset hud, kroppen renset i saltvann, femten tusen steg har vi gått (ifølge skrittelleren), femten blir til tjue. Med øynene lukket slapper jeg av under den korte fergeturen tilbake til fastlandet.

Strand notre Dame

Porquerolles, hvilken nydelig opplevelse dette har vært!

Badetøy

Porquerolles utsikt

Borg

Båter Porquerolles

Tur

Advertisements

På besøk hos skilpadder reddet fra tragiske skjebner

Ny lørdag, ny mulighet til å finne på morsomme aktiviteter, langt unna kontorets fire vegger og altfor mange dataskjermer.

I dag besøker vi et rescue center for skilpadder, like utenfor landsbyen Bessières, 38 kilometer nordøst for Toulouse. Vi fikk først høre om dette senteret for et par måneder siden, da lokalavisa skrev en artikkel om at stedet nylig gikk inn for å åpne for publikum i sommersesongen (da skilpadder gjerne går i dvale på vinteren).

Lenge har jeg drømt om å reise til utlandet for å jobbe frivillig med å hjelpe skadede skilpadder, rydde strender for plast og jage unna fuglene som kretser over de nyklekte skilpaddene som løper for livet for å nå vannkanten og starten på det som kan bli enten et svært kort eller veldig langt liv.

Om jeg en dag endelig ender opp med å gjøre frivillig arbeid i det store utland, er det nok lurt å på forhånd lese meg klok på informasjon om dyreartene jeg har tenkt å hjelpe, hvordan behandle dem, lære om deres matvaner, søvnmønster, karaktertrekk hos de forskjellige artene. Om man ikke bryr seg om å lære å forstå hvem dyrene er, hvilke behov de har, og hvordan våre uvaner skader miljøet de lever i, hva er da poenget med å dra? For å krysse av nok et punkt på den uendelige listen over selvrealiseringsprosjekter?

I le refuge des tortues blir vi møtt av en frivillig som gir oss en guidet visitt. Hun forteller at senteret har eksistert siden 2006, men at de ikke valgte å åpne for publikum før for ett år siden. For øyeblikket lever rundt 1500 skilpadder her på senteret, både vann-og landskilpadder, enkelte funnet langs veikanten, andre i lokale innsjøer hvor de sannsynligvis har blitt dumpet av tidligere eiere.

Hun forteller oss om viktigheten ved å gi skilpadder et balansert kosthold, de fleste lever stortsett på frukt og grønnsaker, noen arter spiser gjerne også småfisk og reker, landskilpadder liker å bruke mye tid på å traske rundt på terrenget og gresse (ugress og plen). Lever en ung skilpadde på feil kosthold, kan skallet ende opp med å gro feil, og vitaminmangel kan føre til deformert nebb.

Vi blir fortalt at europeiske landskilpadder går i dvale til høsten, enkelte sover så lenge som åtte måneder før de beveger seg ut i dagslys igjen.

Hun tar oss med til området hvor babyskilpaddene holder til. En av dem løftes opp, vi får lov til å holde den, både Julien og jeg. Nydelig er den, dette lille vesenet som en dag vil vokse opp og bli stor og sterk.

Rørt blir jeg, da hun forteller historien om en gruppe mennesker fra et sykehjem i nærområdet som kom på besøk til senteret for å se skilpaddene. En av beboerne, en dødssyk dame som selv hadde eid landskilpadder store deler av sitt liv, gråt av glede da hun fikk holde den lille i håndflaten sin.

Skilpadde i

Vakkert er det, hvordan dyr bringer frem de fineste følelser hos oss mennesker.

Vi besøker karantene-området, hvor de syke og skadede skilpaddene holder til. Hun forteller hvordan politiet har hentet ut syke skilpadder med ødelagte skall, skilpadder med parasitter, vi får høre om problemer med underernærte dyr fra triste liv i lukkede terrarier. Dyrene trenger frisk luft, sier hun.

Siste del av besøket, vi ser flere vannskilpadder, deriblant store alligatorskilpadder, en art som absolutt ikke hører til i franske innsjøer, men støtt og stadig blir hentet opp fra dem. Dette er en art som vokser seg stor, og lett kan finne på å bite hardt om den først føler seg truet. Det vil si, om man med et uhell tråkker på den, i den tro at man har tråkket på en stor stein i vannet.

Mens vi står og titter på en av disse skapningene, stormer to frivillige inn med hver sin enorme skilpadde i armene. Begge hentet fra en innsjø i Toulouse.

Guiden takker etter hvert for seg og lar oss vandre rundt på egenhånd. Vi får oss brått en stor overraskelse, da en stor stripete slange åler seg forbi oss på grusveien. Denne, og flere andre slanger, bor ikke på senteret men sniker seg rundt og frykter ingenting. Forbi oss mennesker, forbi skilpadder, på land og i vann. Vet du om denne slangearten er giftig, spør jeg Julien, fingrene krysses for at svaret er nei. Han tror den er giftig.

I det vi forlater senteret, ser vi eieren komme med nok en skilpadde i armene. Denne funnet langs veikanten.

Skilpadder

Vannskilpadder

Franske perler: Den botaniske hagen på Normandie’s kjente cider-rute

I August ifjor, kom foreldrene mine på besøk til Frankrike for å tilbringe en uke sammen med meg, i et gjestehus i landlige omgivelser i den historiske regionen Normandie.

Normandie er kjent for sin produksjon av eplecider (og calvados), sine mange oster (noen med sterkere lukt enn andre), og ikke minst alle de sjarmerende små husene som minner om hus man finner illustrert i eventyrbøker.

Siden jeg nå hadde fått i ansvar å være personlig guide for foreldrene mine, gjorde jeg mitt absolutt beste for å passe på at hvert eneste øyeblikk ville bli fylt med spennende aktiviteter, nye smaker, nye lukter, fine omgivelser som skapt for perfekte foto-øyeblikk.

Jeg leste meg opp og ned på Normandie-regionen og fant en hel rekke med artikler som omhandlet det som kalles La route du Cidre, som oversettes til “Cider-ruten”.

“Når du først skal besøke Nedre Normandie, må du sjekke ut La Route du Cidre i Pays d’Auge området. Ruten er en 40 kilometer lang strekning bestående av idyllisk landskap, hundrevis av epletrær, sjarmerende små landsbyer – og ikke minst, mange forskjellige cider-bryggerier hvor AOC Pays d’Auge cider blir brygget og solgt til besøkende.”

En opplevelse som jeg virkelig gledet meg til å ta med foreldrene mine på.

Om du ikke allerede var forelsket i Frankrike’s mange små landsbyer og landets pittoreske landskap, så kommer du definitivt til å bli det, etter en dag og to på oppdagelsesferd gjennom den maleriske cider-ruten. En rustikk sjarm pryder de mange små landsbyene med sine eventyrhus, økologiske markeder og gammeldagse kaféer. Blomsterpotter pryder enhver balkong og de aller fleste gatehjørner, og bidrar til å skape en romantisk atmosfære.

Blomster skulle jeg snart få se mye mer av. I den vakre botaniske hagen som også ligger lokalisert på cider-ruten, like ved en landsby ved navn Cambremer. Her finner du den nydelige hagen Les Jardins du Pays d’Auge  – et tilfluktssted for deg som søker fred og ro i vakre omgivelser, og deg som søker et sted hvor du kan la deg selv bli inspirert til å skape. Du som liker fotografi, du som liker å tegne eller male, eller du som liker å skrive.

normandie blomster

Foreldrene mine elsket hvert sekund av besøket vårt i denne vakre botaniske hagen. Vel, med unntak av det plutselige nedbøret som overrasket oss med sitt nærvær. En ti minutters regnbyge tvang oss til å søke ly på en benk under et halvtak. Vi benyttet like greit anledningen til å spise smørbrødene vi hadde tatt med oss fra et bakeri i Cambremer.

I følge den koselige damen i billettluken, ville det ta oss rundt en og en halv time å rekke å se alt som Jardins du Pays d’Auge hadde å by på. Hver separate del av hagen hadde et eget tema; rosehagen, “djevelens hage” (Jardin du Diable), “englenes hage” (Jardin des Anges) og “September-hagene” (Jardins de septembre). Alle perfekte for kunstnerøyet og for foto-entusiaster som meg selv.

Der du vandrer gjennom hagen, vil du på et punkt ende opp med å bevege deg gjennom en labyrint, som vil føre deg til et lite kapell hvor kirkemusikk spilles fra høytalere for å skape riktig stemning.

Den botaniske hagen er åpen for brudepar som ønsker å arrangere sin vielse/seremoni omringet av blomster og fransk idyll. Les Jardins du Pays d’Auge har dessuten et eget festlokale like ved hagens inngang, som kan reserveres til den store bryllupsfesten. Jeg kunne fint ha giftet meg i en botanisk hage, men hvorvidt min kjære ville gått med på det, er jeg usikker på.

Den botaniske hagen huser dessuten også et lite museum hvor man kan få et innblikk i hvilke verktøy og metoder som ble brukt av håndverkere av forskjellige slag, slik som for eksempel sølvsmeder og arbeidere innen matproduksjon og klesproduksjon, fra tiden før moderne teknologi tok over. Stefaren min er ingeniør, og har en naturlig nysgjerrighet for alt det mekaniske, alt det tekniske. Hans øyne lyste opp i det han beundret det ene verktøyet etter det andre, og leste seg opp på informasjon og historien bak hvert eneste ett av dem.

museum frankrike

Min mor, derimot, ble aller mest begeistret over stallen vi gikk forbi, hvor et esel holdt til. Hun tok kanskje tretti bilder av det stakkars dyret, som aller helst ønsket å spise høy i fred og ro, uten å bli beglodd av forbipasserende.

Smørbrødene som ble spist mens regnværet herjet, gjorde godt for både kropp og sjel. Uten dette lille måltidet, ville magesekkene våre ha rumlet og skreket og distrahert oss fra naturens skjønnhet. Skulle du finne på å besøke den botaniske hagen på tom mage, fortvil ikke. Det ligger et koselig lite crêperie (fransk pannekakehus), på hagens område, på motsatt side av veien fra inngangspartiet. Spis deg god og mett på galettes (salte, grove pannekaker) og crêpes (søte pannekaker). Nytes selvsagt best sammen med et glass cider!

 

NB: Den botaniske hagen er åpen fra 1. Mai til 20. Oktober.

hage

fransk

natur

normandie natur

lavendel

utsikt

rosa blomster