Karantenedagbok: Blomster og jubileumsfeiring

De siste seks, sju nettene har jeg ikke drømt om annet enn hav, fjell, skog, togturer, sykkelturer og fotturer. Ingen mareritt, ingen overnaturlige forestillinger, når virkeligheten er mer surrealistisk enn underbevissthetens flytende tanker, beskytter drømmene mine meg ved å sende meg til alle de stedene jeg skulle ønske jeg var, slik at håpet fortsetter å brenne som et levende lys, en oransje glødende flamme, en flamme som danser i vinden og nekter å la seg slukke.

Fugl Føniks reiste seg fra asken, jeg håper og tror at vi alle vil gjøre det samme. Soleklart er det at mange av oss vil ta lærdom av våre reaksjoner, vår oppførsel, konsekvensene av våre handlinger, mange av oss vil benytte stillheten og isolasjonen til å reflektere over hvem vi var, hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Selv vil jeg se denne perioden som en avslutning på alt som ikke fungerte, og starte på nytt igjen med blanke ark. Som å brenne ned et falleferdig hus for å deretter bygge det opp igjen fra bunnen av, vil jeg se på tiden etter som en renessanse.

Blått skjerf

I natt drømte jeg om naturens lukt etter regnvær, om sommervarme og fuktig luft, om vått gress som kilte mine nakne legger, og meitemarker som forvillet seg ut på turstien mens jeg forvillet meg bort fra stiens spor. Om spindelvev fulle av glitrende små regndråper, de kunne minne om eksklusive diamantkjeder, skogens egne smykkekolleksjon. Drømmen inneholdt ikke stort annet enn dette, naturen og jeg, en vakker solskinnsdag etter en regnfull natt, lukten av jord og skogens mange planter.

Allerede har jeg sagt til min kjære at en tur i skog og mark står høyt på ønskelisten over aktiviteter jeg ønsker å gjøre når vi først vil få lov til å gjøre som vi vil igjen. En helg tilbrakt ved innsjøen Lac d’Oô i Pyrénéenne Nasjonalpark (to timers kjøretur fra Toulouse) ville for eksempel vært helt fantastisk.

Coronakarantene, dag 13.

Lørdag. Med min attestation de déplacement dérogatoire i håndveska, tok jeg meg en liten tur ut for å resirkulere vinflasker og hermetikkglass. Jeg benyttet anledningen til å titte på blomster i både min egen gate og nabogata, vakre roser og flotte planter i ulike former og farger, blomster jeg gjerne skulle likt å vite navnet på.

Roser

Fristet var jeg til å stjele dem fra eierne sine, lage en fin liten bukett og sette dem i vann hjemme i stua, slike rampestreker som jeg gjorde da jeg var barn, eplenasking og blomstertyveri fra naboers hager.

Blomster

Slike rampestreker gjorde også en kjæreste jeg hadde for en del år tilbake, da jeg bodde i Oslo. Hans forsøk på å være romantisk, resulterte i kjefting og skuffelse fra min side, flau som jeg var, etter at vedkommende hadde lusket rundt i nabolaget mitt og nappet blomster fra naboers bed, i et boligområde hvor hærverk og fanteri var en sjelden vare.

Lilla blomster

Jeg beundret blomstene, der jeg promenerte med attestasjonen i veska og resirkulerbart glass i handlenettet. I stedet for å være umoralsk i en tid hvor det absolutt ikke passer seg å sette seg selv og sine egne lyster først, tok jeg bilder av de mange flotte blomstene, små suvenirer som ikke vil visne.

Gule roser

Coronakarantene, dag 14.

Søndag, 29. mars. For nøyaktig fem år siden ble Julien og jeg kjærester, en begivenhet vi i utgangspunktet skulle feire på Michelinstjerne-restauranten SEPT, hvor vi også feiret bursdagen hans i fjor. Vi skulle kle oss opp i vårt peneste tøy, nyte en elleve-retters smaksopplevelse og hygge oss med litt luksus, noe som selvfølgelig ble kansellert akkurat som alle andre planer for mars og april måned.

Femårsjubileet ble i stedet feiret med kokkelering på kjøkkenet. Andefilet i rødvinssaus med sjalottløk og fløtegratinerte poteter til middag og sjokolademousse med karameliserte pekannøtter til dessert, det hele servert på hans ungkarstallerkener med spisebrikker i samme tema.

Karantenetilværelsen har fått meg til å innse at jeg snart burde investere i et par duker, telysholdere og finere fat.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Canal du Midi
Mars, 2019. Sykkeltur langs Canal du Midi, en av våre felles favorittaktiviteter på varme solskinnsdager. Jeg gleder meg til å kunne hente frem sykkelen igjen, når alt dette er over.
Advertisements

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i. 

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Hjemmekontor

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Litteratur

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

California rolls