Kaktusmannen og Bursdagsfeiring på spa

Italia vant Eurovision og jeg la meg deretter til å sove med et hode fullt av tanker rundt bursdagsfeiringen jeg hadde i vente. Jeg ble liggende og tenke på både pakking og utsjekk fra leiligheten i Vannes, og på hvor merkelig det var at vi på formiddagen skulle ta oss en svipptur innom en fyr som Julien kjente fra et zombiespill på internett, for å hente en Aloe Vera. Nei, dette er ikke kode for kjøp og salg av noe ulovlig. Vi skulle faktisk hente en kaktus hos en ukjent fyr fra internett. Og den skulle jeg få gratis på bursdagen min.

Mellom skyting av zombier og krigføring mot andre allianser, hadde nemlig Julien fått vite at hans nye gamervenn hadde en enorm samling av sukkulenter både i eget drivhus og hage. En mann lidenskapelig opptatt av kaktuser, som visstnok kunne gi meg noe Julien visste jeg hadde ønsket meg lenge. En Aloe Vera.

Etter frokost og rydding, dro vi bagasjen med oss til bilen og kjørte den lille timen det tok å komme frem til kaktusmannens hjem. Fantasien satte ingen grenser der jeg så for meg de verst tenkelige scenarier de siste minuttene før vi nådde frem til hans adresse. Bildene i hodet ble ikke færre, da denne ukjente mannen ledet oss inn døra til et hus som var under totalrenovering med alt av møbler skjult under dekkplast. Jeg så for meg scener fra ulike skrekkfilmer og fryktet at disse kaktusene bare ble brukt som et lokkemiddel, at vi nå skulle bli bundet fast og torturert og gravd ned i hagen.

Heldigvis tok jeg feil, for kaktusmannen skulle vise seg å være helt ufarlig, han var faktisk utrolig hyggelig. Vi ble sittende og prate i godt over en time før han tok oss med til drivhuset for å vise oss sine mange sukkulenter og gi meg en Aloe Vera, som lovet. To såkalte ghosty’s fikk jeg også med meg, alt sammen gratis, ettersom han hadde så mange at han ikke lenger visste hvor han skulle gjøre av dem.

Fra kaktusmannens hus (jeg fikk aldri med meg hva han heter), dro vi videre til Sables-d’Olonne, hvor vi på Atlantic Hotel & Spa skulle feire fødselsdagen min med massasje og med middag på hotellets restaurant.

Da vi nådde frem til spahotellet, kunne jeg trygt si at været ikke imponerte meg. Grå skyer og kraftige vindkast, et trist syn som ikke lignet postkortbildet av de hvite sandstrendene, det som Sables-d’Olonne tross alt er kjent for. Heldigvis var vi ikke kommet for strendenes skyld, eller for å være utendørs i det hele tatt.

Etter å ha sjekket inn på hotellet og fått tildelt rom, tok det ikke lang tid før vi skiftet til badetøy og prøvde både de hvite tøflene og badekåpene som lå på sengekanten, klare til å bli tatt i bruk enten ved bassengkanten eller ved spaavdelingen.

Vi tilbrakte rikelig med tid i svømmebassenget før vi deretter nøt en parmassasje som var så avslappende at jeg fint kunne ha sovnet der jeg lå på massasjebenken. Men jeg sovnet ikke, og jeg la meg heller ikke til å hvile etter å ha subbet over korridorgulvet med tøfler og badekåpe, tilbake til rommet hvor vi i rundt en times tid ville sitte og vente til tiden var inne for å bevege oss ned til restauranten.

Jeg trodde jeg hadde god tid da jeg hoppet i dusjen og vasket både kroppen og håret, jeg trodde jeg hadde rikelig med tid til å sminke mine øyne og til å føne hårlokkene. Men tiden rant ut, og i et hektisk øyeblikk revnet jeg strømpebuksene som jeg skulle bruke under den røde minikjolen.

Å gå uten strømpebukser var uansett et bedre alternativ enn å gå med nylon revnet fra hofta til kneet. Jeg følte meg naken sammenlignet med alle de andre gjestene i restauranten, nakne legger og lår, nakne føtter i små pumps. Naken, men absolutt ikke kald. Temperaturen i lokalet var behagelig.

Champagne og vin, jeg hygget meg med innbakt ost til forrett, biff til hovedrett og en deilig dessert med sjokolade og krokan til dessert. Bursdagsfeiringen ble avsluttet med et smil. Og en fornøyd magesekk. Allerede neste dag dro vi videre, en route til La Rochelle.

En ettermiddag med Fotoseanse og kostymer Fra fransk Burlesque-show

En tekst skrevet for flere dager siden, som jeg i utgangspunktet ville vente med å publisere til bildene fra fotografen er mottatt. Men siden jeg fortsatt venter og ikke vet hvor lenge jeg vil vente, legger jeg ut mine egne mobilbilder i første omgang og sparer resten til senere.

Tirsdag, den femtende September. En to timers togtur fra Gare Toulouse Matabiau ledet oss til en av mine favorittbyer i Frankrike, den nydelige lille perlen Montpellier. En smule skuffet var jeg selvfølgelig over at dette bare var en dagstur, hvor vi knapt ville få tid til å gjøre annet enn vår planlagte fotoseanse sammen med fotograf, stylist og cabaret-stjerne Lili Chantilly. Men en liten smak av Montpellier var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt, og denne fotoshooten hadde jeg jo gledet meg til i flere dager.

I det vi steg ut av toget og krysset Place de la Comédie, kjente jeg en gledesfølelse spre seg fra hjertet og videre gjennom kroppen.

Montpellier hadde klart det som jeg trodde var umulig akkurat nå. Ikke å hviske bort, men å i hvert fall redusere mange av de negative tankene som siden gårsdagen hadde festet seg på hjernen uten å gi slipp.

Å legge bort bekymringene rundt fremtiden og frustrasjonen over mennesker som stikker kjepper i hjulene var dessverre umulig, uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere det hele. Men et solfylt Montpellier var i det minste en liten trøst, en fin liten oppmuntring i denne usikre, vanskelige tiden.

Vi spaserte gjennom smale gater, forbi små butikker og kafeer, i retning Café Joseph hvor vi skulle møte fotografen, den vakre cabaret-danserinnen som skulle tilbringe ettermiddagen sammen med oss. Det tok ikke lang tid før en karismatisk kvinne iført hvit sommerkjole og stråhatt introduserte seg selv, Lili Chantilly, sa hun med sine røde lepper som blottet et blendahvitt smil.

Men dere kan kalle meg Sylvie.

Entrez, sa hun, som om kafeens lokaler var hennes eget hjem, hennes egen stue. Opp flere trappetrinn, ble vi ledet til kafeens andre etasje, hvor vakre lysekroner hang fra taket og store portrettmalerier dekorerte de blåmalte veggene. En velourdivan og flere hvite skinnstoler prydet rommet, det lille fotostudioet, sammen med en dekorativ peis hvor et stort speil i gullramme og antikke vaser stod plassert på peishyllen.

Før vi skiftet til antrekkene som Lili Chantilly hadde valgt ut til oss, krøllet hun håret mitt og sminket oss begge. Vi fikk deretter beskjed om å legge bort våre sommersandaler og bytte til høye hæler, og kle av oss shorts og t-skjorte.

Laurène fikk tildelt et rødt korsett med sorte blondedetaljer og matchende tutuskjørt, sammen med en liten blondebolero og en søt hatt. Selv fikk jeg et lyseblått korsett med sorte blondedetaljer, en sort fjærbolero, en liten hatt og sort tyll som såvidt dekket baken og hoftepartiet.

Vi poserte sammen og hver for oss, delvis skjult bak røde fløyelsgardiner helt i starten, deretter ved peisen og de antikke vasene. Smerten i føttene begynte etter hvert å bli uutholdelige, for meg som aldri lenger bruker stiletthæler, noe jeg for ti år siden gjorde på daglig basis, da jeg bodde i et vinterglatt Oslo, på toppen av Ullernåsen.

Etter å ha følt oss glamorøse som Dita Von Teese for en ettermiddag, var tiden inne for å møte kvelden og stige inn i virkelighetens verden igjen, med shorts, t-skjorte og munnbind. Før vi tok toget hjem igjen tilbake til Toulouse, avsluttet vi oppholdet i Montpellier med et måltid i etasjen under, på Café Joseph.

Miniburgere, spekemat og franske oster, sammen med husets lemonade, forfriskende med presset sitron, ingefær og peppermynte. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen dager ekstra i Montpellier, men programmet lå allerede klart for resten av uka. Neste dag ville jeg endelig få se min kjære ektemann igjen, begge skulle vi pakke våre kofferter og sammen skulle vi reise videre til vestkysten.

En reise til kystbyen Arcachon, men ikke alene. Grunnet visse omstendigheter skulle vi tilbringe de neste fem dagene sammen med Julien sine foreldre. En romantisk ferie på tomannshånd, vår første som nygift, får vi heller ta en annen gang.

Utsjekk fra villaen og etterlengtet venninnetid

Søndag, den trettende september. Jeg våknet til min første morgen som nygift, til våre siste timer i villaen, en siste mulighet til å ta en dukkert i svømmebassenget, en siste frokost sammen med våre venner fra Paris, før tiden var inne for dem alle å reise hjem igjen.

Alle, bortsett fra min venninne Laurène, hun som tidligere har bodd i London og Cannes. For tiden bor hun hjemme hos sin familie i Bretagne mens hun leter etter ny jobb i Sør-Frankrike, potensielt her i Toulouse. Med tanke på at hun ikke hadde noen forpliktelser ventende på seg hjemme, hastet det heller ikke å reise tilbake med det aller første. Tre dager ekstra kunne hun fint unne seg.

Siden vi ikke hadde sett hverandre på ett og et halvt år, var det dessuten viktig både for henne og meg å ta igjen all den tapte tiden og kose oss med etterlengtet venninneprat, cocktails og god mat.

Som et plaster på såret for at utdrikningslaget var blitt utsatt til neste år, overrasket hun meg med en fantastisk gave som skulle bli en fin avslutning på vår tid sammen. Hun hadde bestilt togbilletter til Montpellier og booket en helt spesiell fotoseanse for oss to. Jeg skulle endelig få leve ut Dita von Teese-drømmen for en dag, på en glamorøs Burlesque-fotoshoot hvor en ekte fransk Cabaret-stjerne skulle stå for både fotografering og styling, og kostymer var til utlån fra hennes eget show. Korsetter, sateng og fjær, glitter, glamour og røde lepper, jeg lot tankene vandre og smilte med stjerner i øynene der jeg gledet meg til vår lille Moulin Rouge-makeover.

De siste timene i villaen tilbrakte Laurène og jeg ved bassengkanten, sammen med Julien, min venninne Daniela og hennes samboer Thomas. Om jeg bare kunne bodd her for alltid, ville jeg ha tilbrakt hver eneste solskinnsdag her ute, iført bikini og solbriller og et eneste stort glis.

Heldige er paret som eier dette paradiset, byens store kaffegründere som i tillegg til villaen hvor vi feiret bryllupet, eier det store flotte nabohuset. Heldige var de, som ikke kunne møte oss hverken ved innsjekk eller utsjekk fordi de akkurat der og da var opptatt med å nyte livet på en yacht i Spania. Bare tanken på å eie flere franske villaer med svømmebasseng og en yacht i Spania er for meg helt surrealistisk, en fjern fantasi fra en helt annen verden.

Disse kaffegründerne eier nok alt de kunne ønsket seg og litt til, men de har ikke Laurène og Daniela, to nydelige kvinner som har stilt opp og vært en enorm støtte for meg gjennom hele coronasituasjonen, gjennom planleggingen av bryllupet og utsettelsen av både seremonien og bryllupsfesten. Mine venninner som hadde store planer for utdrikningslaget som i utgangspunktet skulle bli arrangert helgen før bryllupet.

Denne lille symbolske bryllupsfeiringen som vi nå fikk gjennomført ville ikke ha vært det samme uten dem. Der vi satt ved bassengkanten og pratet bort søndagsformiddagen, ble jeg rørt over hvor ivrige de begge nå var etter å planlegge et ordentlig utdrikningslag for meg til våren, det skulle bli elegant og stilfullt, det skulle involvere sofistikerte drinker og deilig mat. Sju måneder frem i tid, og jeg gledet meg allerede.

Etter hvert som tiden nærmet seg utsjekk, pakket vi sammen sakene og takket våre gjester nok en gang for at de valgte å komme. Laurène ble som nevnt med meg hjem og erstattet dermed min nye ektemann, som dro videre sørover til den lille kystbyen Collioure for å feriere sammen med sine foreldre i et par dager. Han ville gi oss kvinner litt kvalitetstid på tomannshånd.

Under normale omstendigheter ville jeg ansett det som svært unaturlig å ikke tilbringe mine første dager som nygift sammen med ektemannen min, men ettersom bryllupet har blitt delt i to og utdrikningslaget vil bli arrangert først etter bryllupet og brudekjolen ble kjøpt på internett og coronasituasjonen skaper utfordringer jeg tidligere aldri kunne ha forestilt meg, finnes det ikke lenger noe som heter unaturlig.

Laurène og jeg startet kvelden med en spasertur gjennom favorittparken min, Le Jardin Japonais, før jeg tok henne med til en restaurant jeg visste hun ville like, den latinamerikanske El Chivito, hvor vi bestilte hver vår pisco sour og en plateau découverte bestående av tortillachips og guacamole, sorte bønner, empanadas, arepas og salchipapa.

Etter måltidet vandret vi gjennom sentrumsgatene og videre til Place du Capitole. Vi beundret byens belysning under den sorte nattehimmelen, og diskuterte jobb og karriere. Et vanskelig tema i denne usikre nåtiden hvor selv det å holde motet oppe for fremtiden har vært en eneste stor utfordring.

Hvor er vi om et halvt år? Hvor er vi om en måned?

Ingen vet. Derfor er det viktigere nå enn noensinne å verdsette hver eneste dag og hvert eneste menneske som klarer å få oss til å smile, til å le, hvert menneske som gir oss en varm og god følelse i hjertet og som ikke krever noe som helst tilbake annet enn gjensidig respekt og kjærlighet.

Resten får vi bare ta som det kommer.

Kulinarisk eventyr og kunstverk på fat

Lenge har jeg ventet på denne torsdagskvelden. Jeg er utålmodig, sulten og spent, håret børstes og fjeset pudres, i kveld skal jeg kose meg med kunstverk på fat!

Jeg maler leppene røde, rød som kveldens utvalgte kjole, en favoritt som tidligere har fått være med meg på både teater og restaurantbesøk, inkludert fjorårets bursdagsfeiring, en romantisk aften på fin restaurant i den fasjonable sørvestfranske havnebyen Biarritz.

Garonne-elven

I kveld pynter jeg meg for det kulinariske eventyret som venter min kjære, hans foreldre og meg på den flotte restauranten Au Pois Gourmand, et elegant spisested hvor man fra den store verandaen vil få gleden av å nyte en nydelig utsikt mot Garonne-elven i en bortgjemt grønn oase midt i selveste Toulouse.

En restaurant kjent for toulousere flest, en kulinarisk perle med skjermet beliggenhet ved vannet, i en sjarmerende sørvestfransk villa fra 1869, et rødt steinhus innrammet av høye flotte sypresstrær.

Sypress

Ved inngangspartiet til de flotte restaurantlokalene, blir vi møtt av munnbindbeskyttede servitører og ei flaske antibac. Vi desinfiserer hendene og entrer restauranten med hvert vårt munnbind dekkende over munn og nese, som påkrevd av de franske myndighetene i kampen mot coronaviruset.

Først etter å ha blitt ledet til vårt bord får vi lov til å fjerne våre munnbind, og blir samtidig informert om at de tradisjonelle menyene har blitt midlertidig erstattet med en nettbasert versjon. Au Pois Gourmand kan for kvelden tilby et valg mellom to ulike menyer, sesongens menu découverte (oppdagelsesmeny) og husets skalldyrmeny.

Siden jeg ikke kan spise skalldyr, faller valget naturligvis på den spennende oppdagelsesmenyen, hvor måltidet vil starte med en gaspacho av erter og geitost, deretter en neste forrett, maki av marinert ørret, etterfulgt av foie gras med blåbær, og en hovedrett bestående av vaktelfilet med kanelkrydret gresskarpuré og kremet soppsaus, før et ostefat og rødvin leder oss videre mot måltidets ende. Videre frisker vi opp våre ganer og smaksløker med en syrlig limesorbet med vannmelon og mint før måltidets søte avslutning står for tur, en deilig kombinasjon av jordbær, vaniljekrem, jordbæris og hvit sjokolade.

Mise en bouche

En liten mise en bouche åpner kveldens middag, en velouté av tomat og tamarind servert sammen med en cannelé av paprika og tomat. Vi nyter hvitvin sammen med fisk, sjømat og foie gras, rødvin sammen med kjøtt og ost, fine viner fra regionen vi bor i.

Vin fra Limoux, Narbonne, Gaillac og Collioure, den sørfranske regionen Occitanie er et område rikt på nydelig vin, noe vi fikk smake ulike bevis på, også i kveld.

IMG_20200619_215405

Måltidet smaker fantastisk, fra start til ende, selv ørreten faller i smak hos meg som i utgangspunktet ikke liker ørret. Viktig er det å ha tillit til kokkene, stole på deres evne til å kombinere ingredienser, transformere dem og finne en fin balanse mellom de ulike smakene og konsistensene, la dem komplimentere hverandre.

Mett og fornøyd, etter en nydelig dessert får vi også småkaker servert foran oss på bordet. En klassisk cannelé, makron med smak av pina colada og hjemmelaget marshmallow med ananassirup.

Vi koser oss, vi nyter. Det er dette som er så fint med å bo i Frankrike, alle mulighetene for slike kreative smaksopplevelser som ikke nødvendigvis koster skjorta. Vi elsker den kulinariske kunsten, vi lar oss underholde av enhver rett som blir servert, selvfølgelig med tilhørende god vin og godt selskap.

Røde lepper

Selvsagt forbeholdt mer eller mindre spesielle anledninger, bursdager, lønnsøkninger, milepæler og slikt, vi kan jo ikke leve som kongelige hver eneste dag.

Eller… Nei, opplevelsen ville ha mistet en del av magien sin om dette hadde blitt en vanesak. Og er det noe vi trenger i livet, så er det et lite stykke magi på dager hvor man fortjener det aller mest. Dager som denne, hvor bursdager feires på etterskudd.

Foie gras fransk

Vaktelfilet

Ostefat

Sorbet dessert

Jordbærdessert

Franske småkaker