Karantenedagbok: Intens blomsterduft og fransk spekematkultur

Jeg studerer de bleke hendene mine, den tørre huden, den to måneder gamle gelelakken som fortsatt ligger støpt helt ytterst på de utvokste neglene. For hver uke skyves gelelakken lengre og lengre bort fra fingertuppene mine, en daglig påminnelse om at jeg trenger en manikyr så snart neglsalongene åpner sine dører igjen.

Kroppen min, som jeg hadde lovet meg selv å få i toppform til høstens bryllup, er også et prosjekt i forfall, til tross for daglig hjemmetrening og ingen betydelig endring i ukedagenes matvaner. Men en hverdag med hjemmekontor og forbud mot å spasere utenfor nabolagets grenser, gir meg begrensede muligheter og tvinger meg til å tenke kreativt. 

De første ukene løp jeg daglig opp og ned trappene i lavblokken jeg bor i, lang tid tok det ikke før jeg gikk lei. Lang tid tok det heller ikke før jeg innså at de gamle rutinene, at noe så lite som en gåtur til bussholdeplassen og deretter fra bussen til kontoret og hjem igjen, skulle gjøre en så stor forskjell på kroppen min.

Hjemmekontor er likevel det eneste jeg kommer til å savne når alt dette er over, når livet går tilbake til det nærmeste vi kan komme normalt. Selv om jeg savner de gamle rutinene med busstur, kolleger og utsikt mot propellflyene fra kontorlandskapets vinduer, kan jeg ikke nekte for at jeg har flørtet med tanken på å finne meg en jobb hvor jeg kan styre hverdagen helt selv, jobbe hjemmefra og danne nye rutiner, yogatime på morgenkvisten og avslappende spaserturer i lunsjpausen.

Hva fremtiden vil bringe, karrieremessig og ellers, har aldri vært mer uklart. Ikke våger jeg å ønske for mye eller drømme for stort heller, ikke slik situasjonen er i dag. Jeg tørr ikke å se lenger enn to uker frem i tid, til ellevte mai og første steg i retning noe lignende det som var. Frisørtime, manikyr, sykkelturer langs Canal du Midi, piknik under solfylt himmel og lange spaserturer i sentrumsgatene, dette kan jeg se frem til.

Større mål og fremtidsplaner får vente, jeg våger ikke å gamble på optimisme. 

Alt tatt i betraktning, en usikker fremtid gir meg større spillerom, da jeg likevel ikke har noe å tape. Jeg vil derfor endelig forsøke å ta meg sammen og skrive et ordentlig bra manus til en roman, finpusse og polere hver eneste paragraf, sende arbeidet til et forlag og krysse fingrene for grønt lys.

Blomstertopp

Coronakarantene, dag 41.

Lørdag. Som forrige lørdag, dro min kjære og jeg på handletur sammen også denne lørdagen.

Spekemat

Fra det store hypermarkedet E.Leclerc kjøpte vi med oss spekemat fra delikatessedisken, vi kjøpte ingredienser til å lage kokosflan, og en stor bukett med liljer for å friske opp den triste stua.

Blomsterbukett

Kvelden nøt vi ute på balkongen, med forfriskende bananøl og et plateau de charcuterie. Et stort fat som dette, bestående av oliven, sylteagurk og oppskåret spekemat, er et viktig element i fransk pubkultur, en lørdagstradisjon for mange.

Spekemat

Coronakarantene, dag 42.

Søndag. Lite visste vi at vår store liljebukett ville blomstre allerede over natten, med en duft så intens at man skulle tro vi bodde i en botanisk hage. Julien ble utover dagen så ør i hodet av lukten at han truet med å kaste buketten i søppelet. Oversensitiv som jeg er, ble jeg nitrist av tanken på å kaste blomster, et symbol på kjærlighet, jeg foreslo å heller flytte liljene ut på balkongen.

Liljer

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Fransk og EU flagg
EU-flagget og det franske trikolor, side om side, dagen før landet ble stengt ned. Dager, uker og måneder har gått siden våre liv ble snudd på hodet, satt på pause, vi venter, men vi vet ikke hva vi har i vente.
Advertisements

Karantenedagbok: Nye planer og små grunner til å smile

Jeg scroller meg gjennom nettsiden til en av de største franske sportsbutikkene, på jakt etter en liten tursekk, en ryggsekk som vil passe til fredelige dagsturer i skog og mark. Samtidig studerer jeg det store utvalget av turklær som selges, både salgsvarer og ordinære priser, selv om jeg absolutt ikke har behov for verken vindjakke eller nye tursko.

Om en måned har jeg bursdag, en dag jeg i utgangspunktet skulle feire i Polen, i hjembyen til min mor, sammen med tante og onkel og mine søskenbarn, grillfest i kolonihagen deres. Grunnet denne store verdenskrisen som tvinger oss inn i våre hjem og bort fra hverandre, har min ferie, som alle andre sine ferier de siste månedene, blitt avlyst. Her i Frankrike teller vi ned dagene til vi endelig blir fri fra karantenetilværelsen og ute av såkalt lockdown, et ord som for øvrig gir meg assosiasjoner til amerikanske actionfilmer fulle av muskler og skytevåpen.

Uka før bursdagen min vil vi endelig få lov til å bevege oss fritt i både nabolaget, byen, departementet og regionen vi bor i. Hoteller, restauranter og barer vil fortsatt holde stengt i minimum en måned til, noe som gjør at jeg må tenke kreativt når det gjelder planene for ferieuka hvor jeg egentlig skulle ha vært sammen med min familie, langt borte fra denne leiligheten som jeg etter hvert begynner å bli temmelig lei av å oppholde meg i.

Sannsynligvis vil jeg tilbringe mesteparten av ferieuka i sentrum av Toulouse, mulig er det også at jeg tar meg en liten dagstur til byen Auch eller til Foix, mitt speilreflekskamera og jeg, piknik med ferske varer fra lokale bakerier og lange spaserturer gjennom gater jeg aldri har besøkt tidligere.

På selve fødselsdagen min vil jeg ta turskoene og ryggsekken fatt. Sammen med min kjære vil jeg tilbringe dagen i Pyreneene Nasjonalpark, spise lunsj ved en stor innsjø og nyte den vakre utsikten mot fjell og skog som speiler seg i det klare vannet.

Jeg gleder meg til livet etter ellevte mai og til ferieuka mi, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg, selv om sannsynligheten er stor for at jeg vil måtte tilbringe resten av våren og hele sommeren med uttørkede hender og halve ansiktet skjult bak en maske, selv om vi nå vil møte en ny verden med barrierer, distanse og beskyttelse bak plexiglass.

Rar posering

Coronakarantene, dag 39.

Torsdag. Jeg har innsett at jeg ikke lenger bryr meg om tv-serier. Nå har jeg dessuten gått glipp av altfor mange sesonger av de fleste serier som tidligere interesserte meg, ikke husker jeg handlingene spesielt godt heller. Kanskje like greit. I disse karantenetider ville jeg nok blitt sjalu om jeg levde meg altfor mye inn i disse fiktive verdenene hvor alle er velkledde og pene og har råd til å bo i stilige leiligheter på åtti kvadratmeter midt i de kuleste strøkene i de største storbyene. Film og TV-serietitting er uansett vanskelig sammen med samboeren min, så ulik smak som vi har.

Coronakarantene, dag 40.

Fredag. I teorien burde karantenetiden ha nærmet seg sin ende, da det franske ordet for karantene er quarantaine som betyr førti-og-noe, men vi vil ikke slippe ut før femti-og-noe, cinquantaine.

Til vår store glede åpnet vår favorittpizzeria, Pizza Félix, dørene igjen for et par dager siden, etter å ha holdt stengt i seks uker. Vi fikk til og med lov til å hente pizzaene selv, en nyhet som fikk meg til å smile fra øre til øre, frihet, ordet smakte like deilig på tunga som trøffelkremen på pizzaen jeg bestilte.

Pizza Félix

Ute på vår solfylte balkong nøt vi rosévin og deilig pizza fra stamstedet i nabolaget. Favoritten Tartufo, med champignon, ruccolasalat og krem av sort trøffel til meg, og en tomatbasert variant med skinke, løk, ferske tomater og grønn pesto til ham.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

La P'tite Gouaille
La P’tite Gouaille, et spisested som tilbyr lokale spesialiteter fra det franske sørvestland, rimelig, uformelt og i aller høyeste grad trivelig. En av mine mange anbefalinger i sentrum av mitt kjære Toulouse.

 

 

 

 

 

Lanternefestival og middag på vingård

I utgangspunktet hadde vi ingen planer for lørdagen, ikke før Julien og jeg ble invitert av et vennepar til å bli med til Albi og Gaillac på dagstur, for å se årets flotte lanternekreasjoner utstilt på Festival des Lanternes, og deretter kose oss med god vin og middag på vingården til våre venners venn.

Vi startet ettermiddagen med en liten tur til den vakre byen Albi. Vinter som høst og sommer og vår, morsomt er det hvordan vi stadig vender tilbake for hver sesong, hver gang sammen med nye mennesker som alle forelsker seg i den sørvestfranske perlen, en av UNESCO’s mange verdensarvsteder i Frankrike.

Albi

Håpefull og drømmende som alltid, jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor fint det ville vært om mine foreldre endelig satset alt for å følge sine drømmer, denne store drømmen de har snakket om i flere år, drømmen om å åpne sin egen Bed and Breakfast.

Hvorfor ikke i Albi, har jeg spurt dem tidligere, og samtidig lovet å hjelpe til med både frokost og administrativt arbeid, om denne drømmen skulle lede dem til det solfylte romantiske Sørvest-Frankrike. Sannsynligheten er likevel stor for at de heller ender opp i Danmark, Polen eller England (om den tid kommer), hvor språkbarriere ikke vil bli et problem for min mor.

Bro

En fredelig lørdagsettermiddag ble nå tilbrakt sammen med våre venner Cindy og Johan på trilletur med deres fjorten måneder gamle sønn. Vi spaserte gjennom byens fredelige smågater og videre over den historiske broen, et av byens beste utsiktspunkter. Som tidligere tok vi oss også en liten tur innom den historiske Sainte-Cécile katedralen, før vi til slutt slappet av med hver vår kaffe på en liten kaffebar like ved markedshallen.

Albi katedralen

Fra Albi dro vi videre til Gaillac, byen kjent for sine utsøkte viner, noe vi ville få anledning til å nyte utover kvelden, heldige som vi nå var som hadde fått invitasjon til middag på Domaine St Laurent de Saurs. Invitasjon til et event som arrangeres én til to ganger i måneden med plass til maksimalt tretti gjester per kveld, vinsmaking og fire-retters middag på vingård i Gaillac. Vi gledet oss til en spennende aften!

Tekanne

Men først stod et annet arrangement for tur. Den tredje utgaven av den magiske Festival des Lanternes i sentrum av Gaillac, en hyllest til Occitanie sin kinesiske vennskapsregion Sichuan, og Frankrikes varme forhold til Kina.

Kinesisk festival

I hjertet av den historiske Foucaud-parken arrangeres denne festivalen, den største kinesiske kulturelle begivenheten som eksisterer i Frankrike. Gaillac har skutt gullfuglen med sin fargerike lanternefest, som allerede siden desember har hatt 360 000 besøkende og fortsatt har to uker igjen før lyktene slukkes.

Gaillac festival

Blomster, insekter, dyr, templer, selv en hyllest til Gaillac og byens vinproduksjon, festivalen var i år, som da vi var på besøk i forfjor, en visuell fornøyelse.

Festival hyllest

Fra lanternefestival tok vi kvelden videre til vinsmaking og et hyggelig måltid i landlige omgivelser, et lite lokale blant nakne vinstokker som til sommeren vil bære flotte drueklaser.

Squashkake

Tørr hvitvin servert sammen med en generøs mise en bouche, et lite stykke squashkake, løkterte og cannelé med parmesan.

Gresskar

Kveldens forrett, ovnsbakt gresskar med crumble ble servert sammen med husets rosévin, før vi gikk videre til filet mignon i honning-og appelsinsaus med villris og gulrøtter servert med et glass deilig fruktig rødvin.

Filet mignon appelsinsaus

Til dessert fikk vi tiramisu med salt karamell, den beste desserten jeg har smakt på lenge, servert sammen med et glass musserende. Om jeg kunne fått en ekstra porsjon av denne vidunderlige karamelldrømmen ville jeg takket ja umiddelbart.

Tiramisu

Etter en veldig slitsom og negativt ladet uke på jobb finnes det ingen ord som kan beskrive hvor høyt jeg verdsetter disse lørdagene, menneskene i livet mitt, denne vakre regionen jeg bor i, og all energien dette gir meg.

S

Samboeren

Blomdy

Tempel dekorasjoner

IMG_20200119_163449

IMG_20200119_163232

Neshorn

IMG_20200119_163524

Planlegging, januarsalg og hverdagssyssel i Toulouse

Planlegging i øst og vest, året har knapt startet og kalenderen er allerede full av avtaler, små og store, viktige og uviktige, mange av dem relatert til bryllupet, og jeg elsker hvert eneste sekund av livet som for tiden leves i en bryllupsboble, min store motivasjon for å jobbe hardt og spare penger, nedtellingen til le jour-J er i gang.

En hel søndag ble tilbrakt foran datamaskinen sammen med min kjære, regneark og notater, eposter til og fra cateringleverandøren og dekoratøren, i tillegg har vi opprettet en informativ liten nettside som kun vil bli tilgjengelig for dem vi ønsker å invitere i bryllupet. På nettsiden har jeg skrevet litt om rådhuset i Toulouse og slottet i Caraman, hvordan programmet vil se ut og hvilke klokkeslett man har å forholde seg til, samt kleskode, gaveønsker og kontaktinformasjon.

Mandag og tirsdag, rolige dager og lite å gjøre på kontoret. Den verdifulle tiden utnyttet jeg så godt jeg kunne, en anledning benyttet til å planlegge årets første reise, en magisk tur til Polen.

Ulvedeksel

Om to uker reiser vi, en ferietur som vil starte i Kraków og fortsette i den idylliske fjellandsbyen Zakopane. I Polen skal vi se etter gifteringer og feire bursdagen til min kjære, det store tretti, en begivenhet som skal feires med romantisk duomassasje og middag på fin restaurant i den sjarmerende gamlebyen i Kraków. Alt fra overnatting til aktiviteter er allerede reservert, alt er en stor overraskelse for min kjære. Jeg gleder meg til å se hans ansikt lyse opp der vi for første gang ferierer sammen i byen jeg elsker høyest av de mange stedene jeg har besøkt i mitt mors vakre hjemland.

Etter ett og et halvt døgn i Kraków skal vi reise videre, en tre timers togtur vil føre oss til Tatrafjellene og landsbyen Zakopane, hvor nok en overraskelse venter. Hundekjøring, hest og slede, kanskje også en liten tur på fjellspa. Bare tanken gir meg sommerfugler i magen, tanken på hvor glad han kommer til å bli og hvor mye vi alle kommer til å kose oss på turen, Julien, hans foreldre og jeg.

Tirsdag ettermiddag, jeg tok bussen inn til sentrum og spaserte gjennom ulike gater, de fleste butikkvinduer hadde allerede dekket rutene med store røde plakater, ordet soldes stod skrevet med store bokstaver, en invitasjon til januarsalget og en rekke tilbud som mange ikke vil klare å motstå.

Prøverommet

Store myke gensere, en av mine største svakheter på denne årstiden hvor varme og komfort betyr alt for egen velvære. Mykt tøy i deilig ull og bomull, skapet mitt er allerede stappfullt av tilsvarende, dessuten har jeg en samboer som stadig klager over at klesskapet mitt er i ferd med å kollapse.

Jeg tenkte meg om to ganger og hang tilbake to av tre plagg, den store favoritten klarte jeg ikke å legge bort, den vil jo passe så fint i en rekke ulike kombinasjoner, bukser eller skjørt, skinn eller jeans, med smykker eller skjerf.

Italienske oster

Tidlig på kvelden i bydelen Carmes, møtte jeg Julien over et glass vin og italiensk aperitivo på det stilige spisestedet Prosciutteria, en bitteliten restaurant som spesialiserer seg på italiensk ost og spekemat.

Italiensk spekemat

Vi hygget oss med to lekre spekefat og hver vår tiramisu “revisité” til dessert, en sjokoladevariant til meg og en jordbærkreasjon til ham.

Tiramisu verd

Onsdag. Dagene suser forbi når man har mye å henge fingrene i, både på arbeidsplassen og privat. Etter en hektisk dag på kontoret er det nå deilig å avslutte dagen med frisørtime, for å friske opp hårfargen og klippe bort de splitte tuppene. Og ikke minst, kose med pusekatten som bor i salongen, drikke grønn te med mango, spise speculooskjeks og slå av en prat med min faste frisør.

Pusekatt

Frisøren

Gul krem som farger håret mørkebrunt, en liten dose økologisk hverdagsmagi. Eller kjemi, om du vil.

 

Spennende planer for året som kommer

Årets siste søndag. En himmel full av skyer, temperaturen er likevel mild på denne fredelige ettermiddagen, perfekt for en liten spasertur med musikk i øret. Jeg som allerede hadde tenkt meg en tur ut for å resirkulere søppel og donere to poser med klær til veldedighet, kan jo fint ta meg en liten spasertur videre inn til sentrum for å nyte det fine vinterværet, nyte søndagsroen, nyte det å gjøre ingenting en liten stund. Senere vil jeg jo uansett måtte ta tak i husarbeidet som jeg ønsker å få unnagjort før min kjære og hans foreldre kommer seg hit til Toulouse, vaske kjøkken og bad, støvsuge alle rom, re opp sovesofaen på gjesterommet.

Der jeg trasker bortover de mange sjarmerende smågatene bygget i rosa teglstein, tenker jeg på året som har gått og året vi om et par dager vil gå inn i. Et år som allerede nå har et fullspekket program, flere av planene relatert til vårt kommende bryllup, mitt livs definitivt største begivenhet, jeg teller ned dagene til den tolvte september, sammen med alle som står oss nær vil vi feire kjærligheten på et vakkert slott i landlige omgivelser.

Året vil jo i tillegg få en glamorøs pangstart, med nyttårsfeiring og dinner show på casinoet i Toulouse. For anledningen skal jeg glitre som en stjernehimmel og nyte smaken av fransk gastronomi og feire starten på det nye tjuetallet med gylne bobler til langt på natt.

Bare tre uker senere reiser Julien, hans foreldre og jeg til Polen for å feire at min kjære fyller tretti. En åtte dagers ferie som vil starte i en av mine favorittbyer i verden, nydelige Kraków, hvor vi vil se etter gifteringer og besøke noen av byens mange severdigheter. Videre går reisen til Tatrafjellene og den lille byen Zakopane, hvor vinteraktiviteter, snø og vakkert landskap venter oss.

I starten av mars får jeg besøk av ei venninne fra London, noe jeg virkelig ser frem til. Jeg gleder meg til å vise henne alt det fine som Toulouse har å by på, landemerker og kunstgallerier, hun som er vegetarianer vil dessuten storkose seg i denne byen, her hvor det finnes et såpass bredt og spennende utvalg av nettopp vegetariske og veganske spisesteder.

Turisttog

Apropos spisesteder, månedens siste helg skal Julien og jeg kose oss på Michelinstjerne-restauranten Sept, hvor vi i fjor feiret hans fødselsdag med elleve-retters middag og skreddersydd vinmeny. Denne gang reserverer vi bord for å hylle det fineste av alt, kjærligheten, vi feirer femårsjubileum som kjærester.

Tidlig i mai skal Julien og jeg på biltur til Bordeaux, en by jeg lenge har ønsket å besøke. Med billetter til det nye burlesque showet til stjernen Dita Von Teese på Théâtre Femina, ser jeg frem til å farge leppene røde, krølle håret og omfavne femtitallsstil og sensualitet. Bordeaux, en historisk arkitekturperle kjent for sin flotte vin og gastronomi av ypperste klasse, jeg gleder meg til å skjemme bort mine smaksløker.

I slutten av mai reiser jeg i tillegg nok en gang til Kraków, denne gang for å kjøpe brudekjole sammen med min mor og tante Małgorzata. Helt fra jeg var liten, har jeg drømt om den dagen jeg vil jakte etter den perfekte brudekjole, i hver eneste dagdrøm har dette spesielle øyeblikket funnet sted i min mors hjemland og den vakre magiske byen Kraków. Min mor, fantastisk som hun er, har dessuten lovet meg vinsmaking, spabehandling og kanskje også en liten manikyr.

Etter mai kommer juni, en av Julien sine venner fra ingeniørstudiene skal gifte seg og vi er invitert i bryllup i Normandie, like i nærheten av Giverny og Claude Monets hus og hage.

Dette er altså bare første halvdel av året som kommer. I juli skal vi jo på Rammstein-konsert i Berlin, i september skal vi gifte oss og i oktober drar vi på bryllupsreise.

År 2020, for et vidunderlig år du vil bli!

Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse

Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Venninner

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

Passasje kloster

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Kloster Albi

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Fransk hage

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Selfie Frankrike

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Smilet

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Utested

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

Las Tapas Locas

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Drueranker bakgrunn

Albi Berbie-palasset

Tarn elven

Albi hus

Bakgrunn

Slottet, pizzaen og fascinerende mennesker i Poudenas

Siste søndag i august måned, nok et hyggelig minne fra forrige helg, de fineste øyeblikkene sammen med min Julien, han og jeg på besøk i nok en nydelig landsby før tiden var inne for å kjøre hjemover. Denne gang tok vi oss en tur til Poudenas, et nydelig lite sted i Lot-et-Garonne-departementet.

Blomsterdekor

En fredelig kjøretur førte oss til vår siste destinasjon, til Gélise-dalen, hvor det historiske slottet Château de Poudenas hviler på toppen av Poudenas og speider utover landsbyen med sine gamle sjarmerende steinhus bygget tett i tett, noen med lyseblå skodder, andre med røde, de fleste bygget oppover den bratte bakken som leder nysgjerrige besøkende opp til denne gasconske arkitekturskatten fra 1700-tallet.

Solbriller

I motsetning til de andre stedene som vi rakk å besøke i løpet av helgen, hadde vi aldri tidligere hørt om Poudenas. Der både Fourcès og Larressingle ble anbefalt av venner og kolleger som steder verdt å få med seg når man først befinner seg i området, har selv eksistensen til lille Poudenas vært et eneste stort spørsmål for de fleste som har lyttet til oss gjenfortelle helgens fine opplevelser.

Hadde det ikke vært for landsbyens pizzeria, Café Galerie, så ville heller ikke vi ha hørt om dette stedet. Med rumlende mage, etter en altfor lett (og kjedelig) frokost på Résidence Saskia, ble jeg sittende i en times tid med mobiltelefonen i hånda, der jeg letet etter et trivelig spisested i en av de mange gamle landsbyene i nærområdet, et koselig sted hvor han og jeg kunne nyte en siste lunsj sammen før hjemreise.

Et av spisestedene som fanget interessen min, var en liten familiedrevet pizzeria med en nydelig uteservering midt i en liten passasje, med drueranker hengende over steinhusets billedskjønne buer. Café Galerie, og pizzalunsj i romantiske omgivelser, slik ble vi fristet til å besøke den lille landsbyen Poudenas.

Sjarm

Vi parkerte bilen like ved passasjen hvor den lille pizzeriaen holdt til, og fulgte den bratte stien opp til slottet for å bli kjent med denne lokale turistattraksjonen, en liten bit av Frankrikes rike historie.

Poudenas slottet

Visitten ble riktig nok kortvarig, da slottsplassen var full av mennesker i pent tøy, sittende rundt runde dukkledde bord, dekorerte med vakre pastellfargede blomster. Om ett år vil dette være oss, sammen med våre kjære, dagen etter en vakker bryllupsfest skal vi nyte en fin søndagsbrunsj og mimre tilbake til seremonien, til måltidet, dansen og kjærligheten.

Slottsplassen

I Poudenas var det derimot ikke vår dag som stod i fokus, det var ikke oss som var blitt feiret, her hadde ikke vi noen annen rolle enn å holde oss på avstand, så diskré som mulig snike oss forbi for å ikke være til bry. Lang tid tok det derfor ikke før vi trasket nedover samme sti som vi nettopp hadde fulgt til slottet, forbi små steinhus og store blomsterpotter, i retning pizzeriaen som ifølge enkelte kommentarer på internett, lager så deilig pizza at den er verdt å reise selv helt fra Belgia for å få tak i.

Pizzeria

Ei smilende dame ledet oss til et lite rundt bord, serveringens eneste hvite bord, som hentet fra et loppemarked var alle bord og stoler ulike, en stilig og absolutt ikke tilfeldig mismatch. Hun ga oss hver vår pizzameny og spurte hva vi ønsket å drikke. Monaco (øl blandet med lemonade og grenadine-sirup) til meg, lettøl til ham.

En pizza med roquefort (blåmuggost), bacon, champignon og løk til meg, en med reblochon (hvitmuggost), løk, egg og poteter til Julien. Min ble servert med firkantet, tynn og knasende sprø bunn, hans klassisk rund med tykk og myk bunn.

Vi har observert at kvinner foretrekker pizzabunner som er croustillante, sprø som salte kjeks, kommenterte servitøren, mens menn liker bunnen best når den er fyldig og myk.

Selv om jeg i utgangspunktet ikke liker når ulike bransjer påpeker forskjeller mellom kvinner og menn og tilbyr ulike produkter deretter, kunne jeg ikke la være å bli begeistret over hvor rett hun hadde i nettopp vårt tilfelle. Jeg, som vanligvis alltid etterlater skorpene mine på fatet, jeg spiste opp hver millimeter av min firkantede roquefort-pizza, helt uten hjelp fra min kjære.

Firkantpizza

Etter å ha spist oss mett, ble Julien nødt til å kjøre til nabolandsbyen for å ta ut penger fra en minibank, da spisestedet (til vår store skuffelse) ikke kunne ta imot kortbetaling. Der jeg satte meg ved baren for å vente, fikk jeg selskap av servitørdamens ektemann.

Han lurte på hvor vi kom fra, vi var jo ikke fra Poudenas, det var sikkert og visst, alle kjente jo alle her i bygda. Jeg kommer fra Norge, men bor i Toulouse, sa jeg stolt. Han fortalte meg at han og kona lenge hadde hatt et ønske om å reise til Norge, de ville se nordlys og fjell og fjorder og bo i et av disse røde trehusene ved vannet, slike små hytter som alle franskmenn har sett bilder av når det først reklameres for Norge i det store utland. Videre fortalte han at de lenge hadde bodd i USA, i New York City, lenge hadde de også jobbet i cruisebransjen og reist Karibien rundt, men grunnet helseproblemer i familien ble dette eventyrlystne paret dessverre nødt til å reise tilbake til Frankrike.

Jeg spurte ham om han kunne tenke seg å flytte tilbake igjen, eller flytte videre til et annet sted. Det lar seg desverre ikke gjøre, mumlet han, tydelig skuffet. Mitt siste spørsmål, før Julien dukket opp med kontanter i hånda; du som er så bereist, du som har så mange spennende historier å dele, hvor ville du anbefalt oss å reise på bryllupsreise til vinteren neste år?

Han ba meg utdype hvilke interesser vi har, hva vi ønsker å oppleve. Romantikk, vakker natur, rikt dyreliv og spennende kulturopplevelser, sa jeg drømmende. Costa Rica, fikk jeg til svar. Uten tvil, Costa Rica.

Bryllupsreisen er fortsatt lenge til, men dagdrømmene har allerede tatt meg med til en rekke ulike destinasjoner. Langt bort til eksotiske reisemål, men også til flere slike idylliske småsteder her i Frankrike, steder hvor fremmede mennesker smiler og slår av en prat med slike som meg som kommer langveisfra.

Utsikt

Slott

Smil

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos