Franske fornøyelser i festningsbyen Carcassonne

Med en kasse rødvin og tre flasker musserende i bagasjerommet, kjører vi langs den strake landeveien forbi  kilometervis av drueranker og brune solsikkeenger fulle av visne blomster, på vei til den vakre middelalderbyen Carcassonne.

Min kjære har reservert en natt på hotell til oss, et rom med utsikt mot festningen og slottet, et hotell med innendørs svømmebasseng. Jeg har for anledningen pakket med meg en av de fineste bikiniene jeg eier, den oransje med blå blomster på, den som jeg brukte da jeg i sommer ferierte i Cannes sammen med min venninne.

Himmelen er grå, store truende skyer beveger seg frem og tilbake og dekker den bortgjemte sola, som en dominerende dans, i takt med ulingen fra vinden. Det er nå meldt regn utover ettermiddagen, jeg er skuffet, tidligere viste værmeldingen at vi ville få en solfylt lørdag med blå himmel i vente. Siste helg med sommertemperatur, sa værdamen på TV, siste mulighet til å dra på stranda eller grille i hagen, siste sjanse før høsten virkelig skulle ta oss med storm. Men stormen, den er på vei, allerede nå.

I dag er jeg kledd i lyseblått skjørt med blomsterprint, det knelange skjørtet som moren min mener får meg til å se tjukk ut, kombinert med en enkel mørkegrønn topp i bomull, og en lyserosa olajakke som har samlet støv i klesskapet helt siden i fjor høst. Mørkeblå tøysko, mørkeblå veske. Som en trassig treåring prøvde jeg å stritte imot yttertøyet, fordi antrekket ser så mye finere ut uten. Ansvarlig voksen kvinne, som jeg jo faktisk egentlig er, trer jeg likevel på meg jakken, men som en hjelpeløs treåring må jeg fortsatt få hjelp av min kjære til å kneppe igjen hver eneste knapp.

Vi forlater hotellet for å besøke festningsbyen så godt som mulig, før regndråpene melder sin ankomst. “Vi kommer ikke til å klare å ta noen fine bilder med denne triste grå himmelen i bakgrunnen”, klager jeg til min kjære. Han er uenig, og mener alt har sin sjarm.

Vi krysser broen som skiller sentrum og gamlebyen, spaserer oppover mot de store festningsmurene som beskytter gamlebyen og slottet, vi beundrer alt det gamle, vi forakter alt det nye. Suvenirbutikker, pølseboder, isboder, gatekjøkken som serverer crêpes og kebab på ett og samme sted, side om side med alt det middelalderske, med dette landemerket som tilhører UNESCO’s verdensarvliste.

Carcassonne

I gamlebyen kryr det av spanske og britiske turister, til en så stor grad at fransk blir et fremmedspråk som bare han og jeg forstår. Min kjære føler seg ukomfortabel i denne enorme folkemengden, og vi lar derfor være å besøke slottet, til min store skuffelse. Jeg foreslår å forlate gamlebyen, finne en trivelig bar i sentrum, ta en utepils, kanskje årets siste, og slappe av under den skykledde himmelen før stormen kommer. Hans øyne lyser opp, som hos et lite barn som nettopp har fått vite at i dag kan være dagen hvor det er lov å spise kake før middag.

Kort tid senere befinner vi oss i sentrum, på markedsplassen, vis-à-vis en rekke fargerike bygninger, der sitter vi på uteserveringen til en bar som heter Félix, drikker belgisk øl og titter på mennesker som passerer forbi. Familier og par med hendene fulle av handleposer fra små og store butikker, chocolatiers (sjokoladebutikker), fromageries (ostebutikker) og épiceries (delikatesseforretninger). Lørdagens innkjøp, lørdagskos som skal nytes ved spisebordet eller i TV-stua, disse travle menneskene er på vei hjem til seg selv eller til noen andre, for nå skal de kose seg med spennende mat og drikke.

Vi skal også kose oss med deilig mat i kveld, han og jeg, på en typisk fransk bistrot som heter La Table de la Bastide. Men først skal vi teste ut hotellets svømmebasseng, svømme noen runder, la sulten bygge seg opp, la mobiltelefonene ligge langt unna, fokusere på hverandre, og glede oss til nok et nydelig måltid, denne gang i Carcassonne.

På restauranten har vi fått bord i underetasjen, utformet som en grotte, intimt og koselig, perfekt for en kveld sammen med den man er glad i.

IMG_20181017_183304_332

Forrettene som står oppført på menyen blir for meg en stor skuffelse, da alt inneholder enten egg, fisk eller skalldyr. Jeg liker ikke førstnevnte, er svært kresen når det gjelder fisk, og tåler ikke å spise skalldyr. Han sier jeg er vanskelig, jeg sier meg enig, og gir røkt kolje en sjanse, pent presentert på fatet er den, men faller dessverre ikke i smak hos meg. Min kjære spiser lettkokt egg med trøffelsaus, sympatisk som han i blant kan være, gir han meg resten av sausen sin. Jeg tar et stykke brød fra brødkurven og gnir det rundt i fatet hans, slik at det myke brødet suger til seg så mye trøffelsaus som mulig.

IMG_20181017_182924_942

Til hovedrett bestiller jeg perlehøne med linser, en fornøyelse av en rett, saftig og god. Min kjære er misunnelig, selv om også hans rett smaker nydelig. And med soppsaus, han rengjør fatet med kurvens siste brødbit, lar ikke en eneste dråpe saus gå til spille.

Perlehøne

Dessertmenyen er den rareste jeg har sett på en ganske god stund. Kokken liker tydeligvis å eksperimentere, og har derfor komponert blant annet en dessert bestående av jordbær, sorte oliven og krem. Min kjære velger en terte av sitron-og basilikum, og jeg går for aprikos-og rosmarin panna cotta. Overraskende nok, går disse smakene, disse duftene, disse ingrediensene sammen som hånd i hanske, og gjør meg enda mer nysgjerrig på denne kombinasjonen av jordbær og oliven.

Aprikos panna cotta

Vi forlater restauranten. Ute venter den mørke nattehimmelen med en våt og kjølig overraskelse. Ute kjenner vi regndråper dryppe ned på jakkene våre, i håret, det drypper, det renner. Nedover ansiktet, ned i nakken.

Han tar tak i min hånd, vi løper til hotellet.

 

Advertisements

Champagnecocktail, vegansk mat og pratsom Uber-sjåfør

Iført et par marineblå ballerinasko som jeg aldri har brukt før, trasker jeg de to kilometerne fra det rolige kvartalet jeg bor i, gjennom de livlige gatene hvor mange spennende barer og restauranter holder til, forbi burlesque-teateret Kalinka (som jeg i snart ett år har forsøkt å overtale samboeren min til å bli med på), over den historiske broen Pont Neuf og videre gjennom smale handlegater, gjennom det store lørdagsmarkedet på Place du Capitole og opp heisen til 6. etasje i det luksuriøse magasinet Galeries Lafayette, som sikkert mange kjenner best i Paris.

Sjette etasje er hvor man finner en av byens mest trendy barer, en rooftop lounge med utsikt utover store deler av byen. Selvsagt kan ikke utsikten måle seg med den man får fra takterrassen til Galeries Lafayette i Paris (Eiffeltårnet, Notre-Dame, Sacré Cœur), men jeg foretrekker likevel cocktail-loungen på taket i Toulouse over kafeteriaen i Paris.

Å sitte på cocktailbar alene ville jeg aldri gjort på kveldstid, men klokka ett på ettermiddagen føler jeg det går sånn noenlunde greit. Så lenge det kun er snakk om én drink. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsket å være der nettopp for å beundre utsikten, hadde jeg nok heller bestilt meg noe alkoholfritt, sannsynligvis en kaffe latte, på enten La Fiancée eller Sweet Home, to kaffebarer jeg virkelig elsker. Men, jeg ville ha utsikt, så da blir det champagne-basert cocktail med skogsbær og kanel. Den smaker forfriskende og noe orientalsk, med sitt hint av krydder.

En veps stikker innom bordet mitt, men stikker heldigvis ikke meg. Den er mer interessert i vesken min med blomsterbroderi enn i både cocktailen jeg drikker og huden jeg lever i. Jeg blir likevel vettskremt og søler litt champagnecocktail på skjørtet.

Det regner. Jeg har ikke tatt med paraply, så fingrene krysses for at jeg rekker å komme meg frem til spisestedet jeg har lyst til å sjekke ut, uten å se ut som om jeg har tatt meg en svømmetur i Garonne-elven like før lunsj.

Det viser seg at den vegetariske restauranten som jeg ønsket å besøke, holder stengt ut måneden grunnet sommerferie. I samme gate ligger heldigvis en annen restaurant innenfor samme kategori; en vegansk og glutenfri restaurant. Alle som kjenner meg, vet godt at jeg hverken er veganer eller på glutenfri diett. Men alle som kjenner meg, vet også at jeg liker å smake på alt som er nytt og annerledes (så lenge det ser appettittelig ut). Det drypper vann fra håret. Kameraet holder jeg godt gjemt under dressjakken som en form for beskyttelse mot de mange tusen regndråpene som treffer meg i full fart.

Restauranten heter Invita. Jeg setter meg ved et bord dekket til to, som kun skal benyttes av én. Til hovedrett bestiller jeg en burger, med pommes frites av søtpotet. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg på et vegansk spisested og er sekunder fra å spørre servitøren om jeg kan få majones sammen med søtpotetene. Samtidig savner jeg å ha ost på burgeren. Men maten smaker likevel nydelig. Søtpotetene serveres med en pikant tomatsaus, og burgeren har en deilig pestosaus. Hamburgerbrødet er grovt og smaker hjemmebakt.

Vegansk burger

Til dessert bestiller jeg en rå bringebær-ostekake uten ost. Forfriskende, god og sikkert sunnere enn en vanlig ostekake. Denne serveres sammen med en liten kopp ingefær-te som passer fint som en avslutning på et spennende måltid, totalt annerledes fra hva jeg spiser til daglig.

IMG_20180825_194929_345

Etter å ha spist meg god og mett, trosser jeg regnet og beveger meg ut i handlegatene igjen. Jeg titter i butikker, hovedsakelig i herreavdelingen, på jakt etter en liten oppmerksomhet til min kjære som kommer hjem i morgen. Jeg kjøper en grå poloskjorte som jeg vet kommer til å falle i smak, og ender samtidig opp med ny høstjakke til meg selv fra dameavdelingen.

Føttene mine begynner å verke, og etterpåklokskapen inntreffer. Hvorfor valgte jeg å tre føttene mine inn i et par sko som jeg aldri har brukt før, med et naivt håp om at alt vil komme til å gå bra? Har jeg i voksen alder, enda ikke skjønt at man må starte i det små og petit à petit jobbe med å forme skoene til føttene de skal tjene?

Tydeligvis ikke.

Jeg handler alt jeg behøver av dagligvarer til denne grillingen som er planlagt for morgendagen, når min kjære kommer hjem fra ferien sin i Paris. Deretter bestiller jeg en Uber, sliten og vond til fots som jeg nå er.

Uber-sjåføren er en skikkelig utadvendt type, og skravla går i ett. Selv er jeg vanligvis ganske sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men vi ender likevel opp med å prate om det dårlige været, firmaet jeg jobber for, og hvorfor han trives så godt i jobben sin.

Han liker det sosiale aspektet. Alle de hyggelige menneskene han får mulighet til å bli kjent med, alle historiene han får høre. Mindre positivt er det at han må jobbe hele natta, omtrent hver eneste natt, og sjelden får tid sammen med kone og barn på kveldstid.

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har fri hver eneste helg. Og ikke minst, hver eneste natt. Aldri mer skal jeg klage over hvor leit det er å jobbe kveldsskift.

Jeg låser meg inn i leiligheten, bytter til pyjamas og lar beina hvile nakne på sofaen. De fortjener en pustepause, disse stakkars hovne føttene mine.

Selv med dårlig vær og vonde føtter, har jeg hatt en utrolig fin dag. Ja, jeg trives helt greit i mitt eget selskap, uten noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men foretrekker jeg dette over disse fine lørdagene ute sammen med min kjære? Nei. Absolutt ikke.

Lounge bar

Blått skjørt

Hustak Toulouse

 

 

 

 

Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Ta meg med tilbake…

Ta meg med tilbake til solfylte ettermiddager på utekafé, lange spaserturer gjennom smale brosteinbelagte gater og småby-idyll i nordvest-Frankrike.

Dinan, Dinan, jeg lengter tilbake til denne sjarmerende perlen i regionen Bretagne.

Pannekakelunsj, fargerike blomster, pittoreske hus og fortryllende landskap.

Det tok oss rundt fem timer å kjøre fra Paris til Dinan, et av mange stopp på en fem dager lang kjærestetur. Han skulle ta meg med til Saint Malo og Mont Saint Michel, og vi endte like greit opp med en dagstur til Dinan da vi først var ute på eventyr – min bedre halvdel og jeg.

Jeg elsket samtlige destinasjoner, men likevel var det noe spesielt med Dinan som jeg ikke helt kan sette fingeren på. Byen inspirerte meg til å ønske å gjøre noe kreativt, som å skrive en roman eller male et bilde. Kanskje skrive en historie om to totalt ulike personligheter som finner hverandre, og finner kjærligheten i denne lille koselige byen. En by som fortjener så utrolig mye mer oppmerksomhet enn det den får i dag.

Ah, jeg lengter tilbake til de gode sommerminnene og de bekymringsfrie øyeblikkene.

Er det ikke ironisk, med tanke på at vi snart skal feire jul?

Man vil vel alltid ha det motsatte av hva man allerede har. Og akkurat nå ønsker jeg intet annet enn en lang og deilig ferie – og da føles det naturlig å mimre tilbake til bedre vær og fine steder hvor jeg har vært så heldig å få feriere.

fransk småby

idyll frankrike

frankrike

fine gater

bretagne frankrike

Å kysse eller ikke kysse?

Her sitter jeg og hoster, snufser og nyser til det spruter ut av nesa. Første lørdagskveld i leiligheten var blitt en storslagen fest for alle bakteriene som storkoser seg i kroppen min – og dermed ble det heller ingen fest på meg i kveld. Etter en hel dag med handel på IKEA og lignende labyrint-varehus, med en nese rødere enn nesa til Rudolf og en hoste grovere enn hosten til en storrøyker, kan man trygt si at jeg lengter etter å lukke øynene og fly av sted til drømmeland mens kroppen min kjemper mot bakteriene.

Er jeg fortsatt i dårlig form på mandag, får jeg i det minste fritak fra all kyssingen som omtrent får meg til å skjelve i buksa hver dag i det jeg ankommer jobb.

Fordi, er det noe som virkelig får frem det keitete nervevraket i meg, så er det sosiale sammenkomster med en stor gruppe franskmenn. Kontaktsøkende, overvennlige, kyssende franskmenn. Kulturen tvinger meg til å slippe alle sammen inn på innsiden av komfortsonen min, og det får meg til å føle meg…uvel. Komfortsonen min er det jo kun jeg, kjæresten min, og foreldrene mine som vanligvis har tilgang til?

I Frankrike finnes det visst ikke noe som heter komfortsone. Man skulle kanskje tro at det å kysse hverandre på kinnene når man møtes og når man drar, er forbeholdt venner, familie og de aller nærmeste i vennekretsen. Men slik er det altså ikke.

Dette lærte jeg på nært hold forrige fredag, da jeg startet i min nye jobb, strakk ut hånda for å håndhilse på ledelsen og andre ansatte, men ble kysset både til høyre og venstre av den ene og den andre, uten å engang huske navnene på flertall av disse nye kollegene mine som kysset meg på kinnene. Kanskje femti kyss senere, og jeg var alt annet enn komfortabel med det hele. Vil jeg vende meg til denne egentlig ganske hyggelige gesten etter hvert?

Lar jeg være, blir jeg jo den kjipe enstøingen som ignorerer alle sammen. Da er det bedre å varme opp til denne kulturforskjellen og heller se på det som noe positivt; et arbeidsmiljø uten hierarki, hvor alle sammen bare er en stor, fin familie.

Når det er sagt, behøver man ikke å måtte kysse på kollegene sine for å føle seg likeverdig. Men, Frankrike er Frankrike, og kyss er kyss!

Jeg har jo dessuten fått høre fra venner at jeg ikke klemmer dem nok, og at jeg rygger unna når noen stiller seg for nært. Sjenert og usikker, som jeg er.

Jeg har vel egentlig bare godt av å bli klemt og kysset på, av kvinner og menn som prøver å bli venn med meg på jobb. Med unntak av hun som mest sannynligvis har smittet meg med influensa-bakteriene sine, da.

Fysisk kontakt i form av kyss på kinn, er jo egentlig en ganske fin ting. Et symbol på at man er glad for å se den man hilser på.

Nå skal jeg legge meg under dyna med en kopp te og krysse fingrene for at en god nattesøvn er alt som skal til for å helberede denne skjøre kroppen min.

(bildene i innlegget ble forresten tatt for noen måneder siden i Versailles)

fontene versailles