Havnebyen, hjembyen og tusenvis av tanker

Med ullkåpe og bomullsskjerf over den genserkledde overkroppen, satt jeg i baksetet og tittet ut vinduet, jeg observerte hver eneste detalj som sekunder senere skulle bli borte og erstattet med nye inntrykk. Lokalradioen spilte de fem samme låtene om og om igjen, fransk og amerikansk listepop, låter jeg ikke likte da jeg hørte dem for første, andre og tredje gang, men nå liker jeg dem så godt at jeg faktisk blir irritert over hvor enkelt det er for musikkbransjen å hjernevaske befolkningen.

Solstrålene blendet meg, der de kysset den skitne bilruta. Vi hadde planlagt å vaske bilen før vi dro til Pézenas, en plan som enten ble glemt bort eller nedprioritert til fordel for noe annet.

Synet av palmetrær og blå himmel fikk meg til å lengte tilbake til sommer, ikke fjorårets sommer, men en normal sommer fra tiden før lockdowns og restriksjoner, tiden før det ble like naturlig å pakke med seg munnbind i bagasjen som sokker og truser.

Svigerfars Dacia Duster rullet over smale veier, forbi vingårder og typisk sørfranske hus bygget på et plan, mange av dem hvite, resten malt i toner av lyserosa eller lysegult, noen av dem oransje, de fleste med svømmebasseng i hagen. Om jeg hadde eid et slikt hus, med romslig terrasse med nedfelt svømmebasseng, amerikansk grill og et rustikk utekjøkken, ville jeg nok ha tilbrakt hver eneste dag på egen tomt, fra tidlig vår til sent på høsten, med ei god bok foran meg og et glass vin eller hjemmelaget iskaffe plassert på et lite bord ved siden av solstolen. Gjerne sammen med noen skiver oppskåret melon.

Hadde jeg vært huseier, ville jeg dessuten adoptert en hund, jeg har jo alltid ønsket meg hund, eller en katt, selv om jeg egentlig ikke tør å stole på katter, på deres intensjoner.

Jeg lente meg fremover og la mine armer rundt Julien som satt i passasjersetet, ved siden av sin far. Han snudde seg mot meg og smilte forsiktig, går det bra med deg, spurte han. Jeg nikket og mumlet frem et “mhm”, selv om jeg egentlig ikke hadde det så bra likevel, for vi nærmet oss en båthavn og den lille byen Mèze og hver gang jeg besøker en båthavn forsterkes lengselen etter Stavanger, etter å se familien min, snakke språket mitt, våkne til lyden av måkeskrik og kjenne den aggressive vinden blåse meg over ende mens jeg kaver meg opp til nærbutikken for å handle yoghurtnøtter og sjokomelk.

Vi befant oss i Mèze fordi vi ville handle østers fra innsjøen Bassin de Thau, dette er forresten en throwback til like før nyttårsaften, og fordi vi ønsket å få nye impulser, høre lyden av bølgeskvulp fra havet, se båter av ulike størrelser og farger, traske rundt i skyggen av høye palmetrær. Sistnevnte har jeg aldri sett i Stavanger, palmene ville ikke ha overlevd det røffe klimaet langs kysten i Norge, bare de mest robuste trærne tåler livet der oppe i Norden, i mitt kjære Skandinavia.

Lyden av stemmene til menneskene rundt oss, et eldre ektepar og en barnefamilie på tur med hunden sin, druknet i vindens uling, kalde vindkast som fikk meg til å angre på å ikke ha tatt med lue, da jeg pakket vesken tidligere på formiddagen. Dette kunne selvsagt ikke måle seg med den vinden som har fulgt meg gjennom oppveksten, det iskalde, våte slaget i ansiktet, men kaldt var det jo likevel. Kaldt, selv under en nydelig blåmalt himmel.

Vi spaserte rundt havneområdet og studerte de mange båtene som stod fortøyet på rekke og rad, våre hender foldet rundt hvert vårt glass rykende varm rødvinsgløgg, vin chaud kjøpt fra et brasserie ved havna, et brasserie som under normale omstendigheter ville ha servert tørr hvitvin, små kurver med oppskåret brød, en meny fristende med fersk fisk og skalldyr hentet direkte fra Bassin de Thau, servert på fat med sesongens grønnsaker. Brasseriets eier stod i stedet utenfor inngangspartiet med to gryter foran seg på et dukkledd utebord, kakao i den ene, gløgg i den andre, en takeaway-meny bestående hovedsakelig av østers og reker stod plassert ved hans side, jeg håper virkelig han vil klare å få endene til å møtes.

Jakten på lokale spesialiteter + bilder fra Pézenas

I det vakre Sør-Frankrike, nordøst for landets eldste by Béziers, ligger Pézenas, en turistperle kjent som byen hvor artisten Molière ble skapt. Jean-Baptiste Poquelin, som han egentlig het, ble riktig nok født i Paris, men ikke før han lot seg trollbinde av sjarmen til den vakre byen Pézenas, blomstret forfatteren, skuespilleren, figuren Molière, navnet som står bak flere av teaterstykkene som fortsatt den dag i dag blir fremført verden over.

Det gjør nesten vondt å tenke på hvor mye jeg savner å gå på teater, konserter, kino og show, alt det kulturelle som vi fikk gleden av å oppleve før pandemien tok alt sammen ifra oss.

Som et plaster på såret, har vi i det minste muligheten til å dra på biltur til ulike deler av regionen, bli kjent med nye steder og deres historie, ta oss tid til å vandre gjennom bygatene og handle fra lokale butikker. Mat og drikke har vi ikke kunnet nyte på restaurant, bar eller kafé siden oktober, men vi fikk i hvert fall hygget oss med takeaway fra en traiteur (delikatessebutikk) og hjemmelaget mat da vi feiret de siste dagene før årsskiftet, og overnattet i den historiske bygningen Hôtel D’Alfonce.

I løpet av oppholdet tok vi oss god tid til å besøke sentrumsgatene i Pézenas, bli kjent med byens kultur, stedets lokale spesialiteter og fine tradisjoner.

Fra alle bakerier i Pézenas vil man kunne smake den lokale spesialiteten, Petits pâtés de Pézenas, minipaier med fyll av fårekjøtt, sitron og sukker, en oppskrift som har forblitt uendret siden 1770.

Etter anbefalinger fra både utleieren av leiligheten i Hôtel D’Alfonce og ulike butikkeiere som vi kom i snakk med, står bakeriet Aux Petits Pâtés for byens beste av sitt slag.

Fra både delikatessebutikker, poissonneries og egne boder i sentrum, selges ferske østers, fisk og ulike sorter skalldyr, hentet direkte fra innsjøen Bassin de Thau som ligger bare et lite steinkast unna Pézenas.

Om man er på utkikk etter å kjøpe med seg spiselige sukkersøte suvenirer, godteri til venner og familie, vil man i Pézenas kunne smake byens egne tradisjonelle drops, søte og stripete, ved navn Berlingots de Pézenas.

Berlingots de Pézenas har gjennom tre generasjoner, i over femti år, blitt produsert etter oppskriften til familien Boudet og selges hos familiens confiserie i hjertet av den sjarmerende gamlebyen.

Jeg har et generelt tips til dere som ønsker å reise rundt i Frankrike, på jakt etter lokale søtsaker. For å smake håndlaget godteri av høy kvalitet, let etter godtebutikker hvor ordene Confiserie Artisanale eller Artisan Fabricant pryder butikkens fasade. For å få lov til å reklamere for seg selv med ordet “artisanale”, kreves det at varene er håndlagde på tradisjonelt vis. Dette gjelder både confiseries, boulangeries (bakerier) og chocolatiers (sjokoladebutikker).

Etter en fin spasertur gjennom bygatene, tok vi oss en liten kjøretur til innsjøen Bassin de Thau, som i tillegg til fiskeri og skalldyrindustri, ligger i et område fullt av små vingårder som vi la merke til da vi kjørte langs de små veiene som ledet oss fra innsjøen og fiskernes salgsboder ved vannkanten, tilbake til byen. Vin ved navn Côtes-de-Thau.

Da vi omsider parkerte bilen for å vandre gjennom bygatene nok en gang, tok vi oss en liten tur innom byens cave à vins for å høre om vi kunne kjøpe oss ei flaske lokal vin, nysgjerrige som vi alle var etter å smake noe nytt og kanskje også spennende. Om man skulle dømme ut ifra reaksjonen som fulgte da vi stilte spørsmålet, en sur tone og et fornærmet fjes, ville man tenkt at vi hadde sagt noe frekt. Noe à la “hvor mye sukker og hvor mange isbiter kan jeg helle i et pappkrus fylt med Châteauneuf du pape?”

Vinselgeren informerte oss om at vi absolutt var kommet til feil butikk. Han hadde ikke noe sånt hos seg, han kunne heller ikke si noe om hvor det var mulig å få kjøpt Côtes-de-Thau, bortsett fra direkte hos vinbøndene. På hans egne hyller stod gamle årganger fra Bordeaux og Bourgogne på rekke og rad.

Jeg undret, anses Côtes-de-Thau som billig vin av lav kvalitet, bas de gamme, som de sier på fransk?

Lokal vin ble det altså ikke noe av, men vi nøt jo uansett medbrakt rødvin fra 80 kilometer unna, Corbières, sammen med god mat på kjøkkenet i leiligheten i Pézenas. Vi hadde nok alle foretrukket et restaurantbesøk eller to, noe vi heller får spare til en neste tur til Pézenas, en eller annen gang i fremtiden når spisestedene endelig vil få lov til å åpne sine dører igjen.

Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

Helsen under lockdown og bilder og mimring fra landsbyen Lagrasse

Vi er nå inne i vår tredje uke med streng lockdown, en tredje uke hvor jeg dag etter dag prøver å underholde meg selv, men stadig blir distrahert av alle mulig slags tanker, bekymringer og lengsler. Jeg omfavner alt det vonde, der jeg lytter til melankolsk musikk og synger av full hals til øynene blir blanke og stemmen brister. Dette er en tredje uke hvor jeg, til min manns misnøye, spontanhandler på internett for å få kjenne på en midlertidig lykkefølelse. En ny uke hvor jeg gang på gang får dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å motivere meg selv til å skrive ferdig manus til roman, jeg som hele livet har drømt om å bli romanforfatter. Livet i isolasjon er som en emosjonell berg-og-dalbane hvor brakkesyke, hjemlengsel og mangel på motivasjon bare utgjør halvparten av grunnene til at jeg nå har valgt å søke hjelp.

Etter å ha gjort litt research og kontaktet ulike psykologer i Toulouse, endte jeg til slutt opp med å heller opprette en profil hos nettportalen BetterHelp.com hvor jeg ble matchet med en amerikansk nettpsykolog som heter Brad, fra Arlington, Texas.
Forhåpentligvis vil Brad kunne hjelpe meg å finne ro, optimisme og motivasjon i denne vanskelige perioden. Jeg har ingen tidligere erfaring med nettpsykologer og har aldri før hatt en samtale med engelskspråklig psykolog, ei heller kjenner jeg noen som har prøvd denne konkrete nettportalen, så hvorvidt den kan anbefales får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

For nå vil jeg heller drømme meg tilbake til landsbyidyll og helgeturer, og dele bilder tatt den siste søndagen før Frankrike stengte ned, fra helgen da min mann og jeg besøkte Béziers og Valras-Plage, bilder og en liten skildring fra et kort, men koselig opphold i landsbyen Lagrasse, et av de mange sjarmerende småstedene i den spennende regionen jeg bor i, en landsby som også tilhører listen over Frankrikes vakreste landsbyer (Les Plus Beaux Villages de France).

Landsbyen ligger tretti kilometer sørøst for den flotte festningsbyen Carcassonne, en av de mest besøkte byene i denne delen av Occitanie-regionen. Historien til Lagrasse kan spores tilbake til 700-tallet, en gammel historie som lever i beste velgående i landsbyens arkitektur. Innbyggertallet er beskjedent, ikke mer enn 545 innbyggere, men beliggenheten er enhver vinelskers drøm, plassert midt i hjertet av det store vindistriktet Corbières.

Vi trasket rundt i landsbyens smale gater, blant gamle steinhus bebodd av for det meste eldre mennesker, forbi små butikker, deriblant et ostehus og trøffelbutikk, forbi flere restauranter og chambres d’hôtes. Fra landsbyen kunne vi se det historiske klosteret Sainte-Marie de Lagrasse, et romansk landemerke i grønne omgivelser på vestsiden av Orbieu-elven.

Jeg setter utrolig stor pris på søndager som denne, små spaserturer gjennom nydelige små landsbyer, fotografering, observasjoner, nysgjerrighet. Hadde vi hatt mer tid, hadde det ikke vært søndagsstengt over alt, og hadde vi ikke allerede spist lunsj på forhånd, skulle vi gjerne ha blitt værende et par timer ekstra, tatt oss en liten vinsmaking hos landsbyens vinbar og spist et lekkert måltid på den flotte restauranten Le Bastion.

Rødvin fra Corbières finner man på de fleste vinmenyer i regionen Occitanie, vin som passer fint til både rødt kjøtt og gryteretter som Cassoulet. Hele vindistriktet var på denne oktoberdagen dekket av røde og gule drueranker, varme høstnyanser farget det vakre landskapet, de mange vingårdene i nærheten av Lagrasse.

Vi kjørte forbi dem, flere av dem, på vår vei tilbake til Toulouse etter dette lille landsbybesøket, vårt siste eventyr, siste del av den spennende helgen i Béziers, en siste romantisk utflukt på en riktig god stund.

Allerede drømmer jeg om alle stedene jeg ønsker å besøke i tiden etter lockdown, jeg drømmer om alt jeg har lyst til å gjøre. Friheten er den julegaven vi alle ønsker oss i år, frihet og god helse og muligheten til å kunne gi noen, hvem som helst, en ordentlig god varm klem.

Forrige helg i Béziers – og ny nedstenging av landet

I kjølvannet av onsdagens nyheter om en umiddelbar ny nedstenging av landet, sitter jeg igjen med en overveldende følelse av takknemlighet for alle de fine opplevelsene fra forrige helg, fra vår spontantur til Béziers og Middelhavskysten. Lite visste jeg da, at jeg under ei uke senere skulle miste denne friheten på nytt, friheten til å spasere langs fredelige bygater, friheten til å studere bølgene der de kaster seg mot strandkanten og trekker seg sakte tilbake igjen, lytte til lyden av måkeskrik og sjøvannets sang. Jeg sier “på gjensyn” nok en gang til friheten til å lese bok på kafé, og til å sitte på en benk i en hvilken som helst park.

Under forrige nedstenging, førte jeg en såkalt karantenedagbok, noe jeg har bestemt meg for å ikke gjøre denne gang.

I stedet vil jeg daglig oppdatere Instagram med stories i bilde-og tekstformat fra karantenetilværelsen (under brukernavnet @kristine.in.france) og heller distansere bloggen fra for mye coronaprat.

Her vil jeg heller fokusere på å dele så mye som mulig fra helgen i Béziers, skrive flere historier fra steder jeg har besøkt tidligere og fra byen jeg bor i, og ikke minst, publisere bildene fra fotoshooten i Montpellier. Med det sagt, starter jeg hvor jeg avsluttet forrige gang, ved å skildre en solfylt lørdagsformiddag i Frankrikes eldste by, en spasertur gjennom det historiske Béziers.

Dagen startet med en helt grei frokostbuffet, med stort utvalg av franske bakverk, frokostblandinger, to ulike sorter brød og et lite sortiment av oster og spekeskinke. Fruktsalat og yoghurt, ferskpresset appelsinjuice og café au lait. Sammen med kaffen nøt jeg en klissete og deilig pain aux raisins, min store favoritt-viennoiserie.

Vi lot våre jakker bli hengende igjen i garderobeskapet på hotellrommet, og beveget oss nysgjerrig ut på oppdagelsesferd i den sørfranske byen vi var kommet for å besøke.

Et av byens mest kjente landemerker, den gotiske katedralen Saint-Nazaire, troner over en bakketopp hvor mange kommer for å beundre den nydelige panoramautsikten mot sjarmerende fransk bygdelandskap, med Montagne Noire-fjellene i det fjerne.

Da vi nådde frem til katedralen, var den til vår store skuffelse stengt for besøkende. Vi fikk i det minste studert den vakre arkitekturen fra utsiden, før vi trasket videre for å se den romansk-gotiske Madeleine-kirken. I sentrum av Béziers, i et par av byens smale handlegater, skjules byens vakreste kunst, såkalte “trompe l’œil”-veggmalerier, hvor illusjonen av vinduer og balkonger dekorerer de ellers så nakne og triste betongveggene.

Etter hvert som klokka nærmet seg halv to, var omtrent alle byens uteserveringer fulle. Lite visste noen av oss at dette ville bli vår siste helg før nedstenging, en siste mulighet til å nyte en lørdagslunsj på kafé sammen med familien, partneren eller i gode venners lag. Selv droppet vi å spise lunsj i sentrum, for å heller kjøre de sytten kilometerne ned til stranda, til Valras-Plage, for å benytte oss av muligheten til å spise is under solfylt himmel til lyden av bølgeskvulp, med den fineste utsikten jeg vet, den som alle som er født og oppvokst ved kysten verdsetter mest av alt.

Dette vil jeg fortelle mer om i neste innlegg, før jeg deretter tar dere med til byens største severdighet, de ni slusene i Fonseranes, slusene i Canal du Midi, den sørfranske kanalen som er del av UNESCOs verdensarv. Jeg vil selvsagt også dedisere et lite innlegg til fransk gastronomi, og det spennende restaurantmåltidet som vi hygget oss med på lørdagskvelden i Béziers, en nydelig middag hos en av de tidligere vinnerne av franske Top Chef.

Jeg har med andre ord mye jeg ønsker å dele fremover, forhåpentligvis nok til å holde meg selv distrahert og underholdt de neste fire ukene.

Og til deg som følger meg på reisen ønsker jeg bare å si tusen takk, merci beaucoup!

Kanalbro, pizza og avslappende hotellkos i Béziers

Etter en hyggelig uke hvor både kakelunsj og vennebrunsj stod på menyen, benyttet jeg den neste uka, det vil si forrige uke, til å ta meg av fornuftige gjøremål. Betaling av regninger og føring av personlig regnskap ble prioritert i første rekke, etterfulgt av et spennende webinar om digital markedsføring, og en stor dose research på alt som har med finansiering av kurs ved hjelp av CPF, AIF og alle de andre akronymene som jeg aldri hadde hørt om før jeg plutselig ble arbeidsledig i Frankrike.

Etter å ha vært fornuftig og flink i et par dager, banket fredagen på døra og lokket oss ut på eventyr. En to timers kjøretur til Middelhavskysten, en helgetur en amoureux til Frankrikes eldste by, Béziers.

Med to netter reservert på firestjerners hotell, det moderne Hôtel In Situ, og middagsreservasjoner på ulike restauranter for de neste to kveldene, gledet jeg meg til romantikk og kvalitetstid sammen med min mann. Tid til å pleie kjærligheten, få tankene bort fra dagliglivets bekymringer. En aller siste anledning på veldig lenge, ettersom vi sannsynligvis vil bli tvunget i karantene igjen om kort tid, kanskje allerede til slutten av uka.

Sent på ettermiddagen ankom vi Béziers, en eldgammel by som først ble bygget av grekerne i det 7. århundre før Kristus, og i senere tid har blitt hjem for flere flotte landemerker, inkludert de ni slusene (Les Écluses de Fonseranes) konstruert på 1600-tallet i Canal du Midi, kanalen som står oppført på UNESCOs verdensarvsliste, og kanalbroen Pont-Canal de l’Orb, som med sine 240 meter er den lengste av sitt slag på Canal du Midi.

Før vi sjekket inn på hotellet, tok vi oss en liten titt på sistnevnte, kanalbroen bygget på 1800-tallet i regi av Keiser Napoleon lll. Fra broen kunne vi skimte Saint-Nazaire Katedralen, der den hviler på en bakketopp og speider utover byen.

Fra kanalbro til innsjekk, vi fikk nøkkel til hotellrommet og reserverte samtidig hotellets sauna og steambad for en halvtimes bruk før middagstid. Klare for å slappe totalt av, pakket Julien og jeg oss inn i de hvite morgenkåpene og matchende tøflene med hotellets logo, før vi tok heisen ned til etasjen under, etasjen for fitness og velvære.

Sauna, steambad, hotellbadekåpe, alt som minnet om spa og ferie, hadde jeg lengtet etter helt siden hotell gikk fra å være noe helt alminnelig til å minne om noe fiktivt som bare finnes på film og TV. Også romservice har jeg drømt mye om det siste halvåret, men det ville jeg heller ta igjen en annen gang, for denne kvelden skulle vi tilbringe hos Basilic & Co, en pizzeria hvor alle ingredienser er økologiske og flere av pizzaene inneholder franske oster fra ulike regioner. Også husets vinutvalg er kortreist, fra Corbières.

Vi bestilte ei flaske rødvin og nøt smaken av oppskåret foccacia fylt med mozzarella og gressløk til forrett. Hva vi liker best av mørkt eller lyst kjøkken og fordeler og ulemper med parkett ble, av alle ting, kveldens samtaleemne, samtidig som vi koste oss med hver vår pizza til hovedrett, hans med kjøttdeig, bacon og løk, min med bacon, champignon og gressløk. Pizza med knasende bunn av god kvalitet, smakfull saus og ferske råvarer skuffer aldri. Mine sultne øyne hadde lyst på mousse au chocolat til dessert, men magesekken orket ikke mer mat.

Vi avsluttet kvelden i hver vår pysj, med den franske versjonen, originalversjonen, av Fangene på Fortet på TV-skjermen før vi sovnet i hverandres armer. Åh, som jeg elsker å overnatte på hotell, sove i hvitt nyvasket sengetøy, samle på små sjampoflasker, spise chips fra minibaren og glede meg til å sjekke ut frokostbuffetens utvalg.

Første dag i Béziers var med andre ord en stor fornøyelse, og bedre skulle det bli allerede neste dag. Mer om det i neste innlegg!

Å stoppe tiden når vi vokser fra hverandre

Et siste innlegg fra helgen i Paris, en intern monolog som knapt handler om Paris i det hele tatt. Fra timene før hjemreise, da vi over et lunsjmåltid ble gjenforent med mennesker som tidligere har vært en stor del av vår hverdag. Det vil si, før vi for snart tre år siden forlot Paris til fordel for Toulouse og livet ledet oss alle på totalt ulike stier.

For første gang på ett og et halvt år skulle vi få et gjensyn med en av bestevennene til Julien, en travel familiemann som vi i utgangspunktet hadde gledet oss til å se da vi i september ble viet i Capitole.

Men da vi bestemte oss for å utsette den store bryllupsfesten til neste år, valgte han å heller dra på en svært etterlengtet sensommerferie i stedet for å komme til Toulouse.

Etter planen skulle han være et av Julien sine vitner under den store bryllupsseremonien som nå var satt til april, men livet hadde dessverre andre planer, og han vil ikke lenger ha mulighet til å komme i det hele tatt. Årsaken skulle han selvfølgelig forklare alt om under lunsjen.

Kinesisk fondue på en liten restaurant i en sidegate ved Place de la République, vi skulle koke kjøtt og eksotisk sopp i pikant buljong og steke marinerte kjøttstrimler på stekeplater som stod plassert foran oss på bordet. Jeg slukket tørsten med Aloe Vera juice, en leskedrikk jeg bare unner meg selv en sjelden gang i blant.

Sammen med sin kone, hun som først introduserte oss for det kinesiske fondue-konseptet, hadde han en gledelig nyhet å dele med oss alle. Han skulle bli pappa for andre gang. Med termin to dager etter bryllupet vårt. Julien klarte ikke å legge skjul på skuffelsen, og skammet seg samtidig over at hans umiddelbare reaksjon var å bli lei seg, fremfor å gratulere kameraten sin med det nye tilskuddet til familien.

Etter lunsjmåltidet, tok vi oss en spasertur langs Canal Saint-Martin for å fordøye måltidet. Julien var fortsatt tydelig opprørt over at hans venn hverken kom for å feire sammen med oss i september, men likevel dro på bilferie bare hundre kilometer unna, og heller ikke vil ha mulighet til å komme i april, med god grunn. Hvert eneste gjensyn med denne vennen har de siste årene vært en påminnelse om en avstand som bare vokser seg større og større for hvert år, til de snart befinner seg på så forskjellige steder i livet at de knapt lenger snakker samme språk.

De har vokst fra hverandre, som så mange av oss gjør i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiåra. Selv om det kan være vondt å akseptere at man ikke lenger vil bli prioritert på samme måte som før, kanskje ikke i det hele tatt, kan man ikke gjøre annet enn å smile og være glad på deres vegne. Glad for at den festglade studenten har blitt voksen, oppnådd suksess både i arbeidslivet og på hjemmebane, glad for at han stifter den familien han alltid har ønsket seg.

Å forandre seg er en naturlig del av det å vokse opp. Vi har alle en kropp som stadig er i endring, et hode som blir rikere og rikere på livserfaring og et hjerte som får oppleve kjærlighet av så mange ulike varianter fra man er barn til man blir godt voksen. Vi blir født med blanke ark, og blir formet av våre omgivelser. Noen drømmer om det tradisjonelle familielivet, andre drømmer om fart og spenning (eller fred og ro) med eller uten partner i bildet. Livet har ingen fasit, hvertfall ikke i 2020, og godt er det.

Før vi vinket farvel til våre venner i Paris, tilbrakte vi vår siste time sammen på en uteservering ved Place de la République, et siste glass rosévin før hjemreise.

“Hva med dere, når skal dere ha barn?”, lød ordene fra kona til kameraten til Julien. Et spørsmål jeg visste ville komme i løpet av dagen. Jeg ristet på hodet og lot være å utdype denne privatsaken noe videre.

Mitt ønske for neste år er først og fremst å endelig få feire den store bryllupsfesten på Château du Croisillat sammen med familie og venner fra Norge. Vi har også et stort håp om å få kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, male minst én vegg mørkegrønn eller marineblå, jeg har lyst til å skaffe meg enorme bokhyller og fylle dem med spennende bøker, dessuten gleder jeg meg til å endelig få dratt på bryllupsreise til sommeren. Forhåpentligvis vil jeg innen den tid også være godt i gang med å få gjennomført flere av karrieremålene som jeg har satt meg.

Eiffeltårnet, Cabaret på Seine-elven og middag i Paris

Forrige helg, før portforbud i Île de France. Og hos oss i Toulouse.

Paris, jeg skulle i utgangspunktet bare lande her, på Aéroport Orly, for å deretter leie bil og kjøre videre til en liten landsby i Normandie, der hvor våre venner Thomas og Gaëlle skulle gifte seg, etter å ha utsatt bryllupet som i utgangspunktet var planlagt for junimånedens andre lørdag.

Men deres bryllup ble utsatt nok en gang, og vi bestemte oss derfor for å tilbringe helgen hos mine svigerforeldre som bor på utkanten av Paris. Sammen med dem tilbrakte vi fredagskvelden i sofakroken over et par glass cosmopolitan og hvitløksmarinerte oliven, før en lørdag rik på klisjeer ventet oss i hovedstaden. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være turist, og gjøre som turister gjør. Fotografere Eiffeltårnet, spise fransk løksuppe på restaurant i det vakre nabolaget Saint-Germain-des-Prés, og se paljettkledde danserinner på cabaret ved Seine-elven.

Rutete skjørt, høyhalset genser og lys rosa kåpe, et antrekk som etter min mening passet like fint til spaserturer gjennom sentrumsgatene på dagtid, som til fin middag og burlesque-show på kvelden.

La Place du Trocadéro, stedet hvor alle turister samles for å ta selfies foran Eiffeltårnet, stedet hvor man på en lørdag vil observere flere brudepar enn man vil klare å telle på én hånd. Det hele er sjarmerende, og jeg blir glad på vegne av alle de forelskede parene som får oppleve byens magi for aller første gang.

Mitt forhold til Paris er likevel ambivalent. Selv om jeg elsker la Tour Eiffel, Notre-Dame (som jeg gråt for da katedralen stod i flammer), Sacré-Cœur, Opéra Garnier, Pont Alexandre lll og ikke minst Louvre og Musée d’Orsay, kunne jeg aldri i min villeste fantasi takket ja til å flytte tilbake til Paris, ikke med mindre jeg en dag ble styrtrik og fikk råd til å kjøpe en duplex på vestkanten av byen, og aldri noensinne ville behøve å ta metro i rushtiden. Men hva slags liv får man egentlig av å leve i en gullbelagt boble hvor den virkelige verden blir sensurert bort og man selv bare ånder for Veuve Clicquot og haute couture?

Jeg går utifra at en normal og realistisk mellomting finnes, om man ikke har noe imot å bo trangt og dyrt. Selv bodde jeg romslig og rimelig da jeg bodde i Paris-området. Riktig nok i en banlieue, en ikke spesielt koselig forstad sør for sentrum, nærmere sagt endestasjonen til metrolinje sju. Daglig ble jeg plaget av innpåslitne menn både på metrostasjonen og i parken hvor jeg pleide å jogge, og blokka jeg bodde i var så elendig isolert at vi hørte absolutt alt som foregikk hos naboen i overetasjen. En hyggelig mann, for all del, men uheldigvis et nattemenneske som likte å produsere rapmusikk på kveldstid og stadig fikk seg høylydt damebesøk utover nattestid.

Kanskje det likevel ikke er Paris som er problemet, men les banlieues.

Etter å ha passet på å få alle mennesker på god avstand, tillot jeg meg selv å gjemme bort munnbindet for hvert bilde som ble knipset. Mellom hvert bilde, og for hver lille meter vi flyttet oss, var munnbindet trygt plassert over nese og munn, noe som jo dessuten er obligatorisk i alle de franske storbyene.

Fra Trocadéro kjørte vi videre til nabolaget Saint-Germain-des-Prés hvor vi lot bilen stå parkert til etter endt cabaret. Først skulle vi altså spise middag på byens eldste restaurant, La Petite Chaise, et spisested grunnlagt i 1680.

Til forrett bestilte jeg en parisisk klassiker, en av mine favorittsupper, fransk løksuppe, gratinert og rik på smak. For første gang så jeg Julien bestille escargots (snegler), en forrett som opprinnelig kommer fra Bourgogne, men også er å finne på en rekke restauranter i hovedstaden, til glede for nysgjerrige turister.

Da vi bestilte hver vår hovedrett, ble Julien mildt sagt skuffet over mitt valg. Magret de canard, andefilet. Med kastanjesaus og fløtegratinerte poteter. Jeg som bor i en by hvor omtrent nitti prosent av lokal cuisine består av andekjøtt, burde vel kunne bestille noe annet enn nøyaktig det samme som jeg spiser hele tiden på restauranter der hjemme, argumenterte han.

Kanskje neste gang.

Til dessert, panna cotta med salt karamellsaus, en deilig avslutning på måltidet, før vi trasket videre i retning det flytende teateret La Nouvelle Seine, en restaurantbåt og scene med fin beliggenhet like ved Notre-Dame. Vi hadde billetter til et burlesque-show. En helaftens cabaret. Min store dagdrøm, så lykkelig jeg var over å ha billetter til nettopp et show som dette, etter å ha lengtet tilbake til Moulin Rouge og Crazy Horse og alt som er med paljetter, korsetter og fjær.

Alt i alt, en nydelig dag, selv om vi i utgangspunktet hadde helt andre planer for helgen.

Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

I de sjarmerende østerslandsbyene på halvøya Cap-Ferret

Lørdag, den nittende. En mild septemberdag i Arcachon, med regnvær meldt utover ettermiddagstimene. En siste feriedag hvor vi tok oss en kjøretur langs bukten for å besøke ulike østerslandsbyer og fine severdigheter, hvor vårt siste stoppested skulle bli fyrtårnet syd på Cap-Ferret.

Vi startet dagen med en liten svipptur innom fiskehavnen i Biganos, et bittelite sted på den sørlige delen av Bassin d’Arcachon, kjent for sine fargerike trehytter som omkranser havnen, stripete små og mellomstore hytter.

Ved havnen så vi flere piknikbord, hvorav alle var tatt i bruk av par og familier som nøt formiddagens oppholdsvær og den fine utsikten mot de fargesterke hyttene som speilet seg i vannet. Baguetter, pålegg og oppskåret frukt på bordet, en fin liten piknik på et koselig sted.

Synet av baguettene gjorde meg sulten, så det passet meg derfor fint at vårt neste stopp skulle bli den lille østerslandsbyen hvor vi hadde planlagt å spise dagens lunsj, Andernos-les-Bains.

Østers måtte jeg selvfølgelig utelukke, intolerant som jeg jo er, men et godt fiskemåltid kunne jeg gjerne tenke meg. Aller først tok vi oss likevel en spasertur langs havnen, forbi de mange små hyttene som tilbyr østerssmaking, forbi de ulike østersbassengene, og helt til slutt en spennende omvisning på det lille østersmuseet ved havnen.

Vi spiste lunsj på L’Atelier, en fiskerestaurant ved østershavnen, hvor jeg nøt en deilig torskefilet med pikant chorizosaus og kremet potetstappe sammen med et glass tørr hvitvin fra Bordeaux.

Fisk er dessverre noe jeg altfor ofte velger bort på restaurant og aldri våger å tilberede hjemme, med unntak av fisketaco fra tid til annen. Fint var det derfor å spise på et sted hvor hele menyen var basert på ingredienser fra havet, en mulighet til å smake noe nytt og spennende.

Fra Andernos-les-Bains, dro vi videre til det som skulle vise seg å bli dagens høydepunkt, det skjulte paradiset L’Herbe, den vakreste landsbyen på Cap-Ferret halvøya.

En landsby full av små hytter i spreke farger, bebodd av fiskere og østersoppdrettere. L’Herbe blir under høysesongen flittig besøkt av turister. Alle må de, i løpet av kvelden, etter å ha smakt seg fornøyd på østers og hygget seg med vin og vakker utsikt mot vannet og den pittoreske trehyttebebyggelsen, forlate L’Herbe for å overnatte i nabolandsbyene eller i Arcachon.

Det eneste hotellet som finnes i L’Herbe, det flotte Hotel de la Plage som ble bygget i 1860, er nemlig ikke lenger et hotell, men en restaurant og bar ved navn Chez Magne, selv om fasaden fortsatt bærer sitt tidligere navn.

Apropos Chez Magne, som så enkelt betyr Hos Magne…Med et navn som dette undrer jeg om eieren er norsk. Magne er jo på ingen måter et fransk fornavn.

Vi tok oss en forfriskende drink på uteserveringen til dette historiske hotellet som nå tilhører Magne, hvor jeg fikk servert en ekstremt bitter Campari Spritz etter å ha blitt gjort oppmerksom på at baren var tom for Aperol.

Fra L’Herbe gikk ferden videre til vårt siste stopp, fyrtårnet ved Cap-Ferret. Hadde vi husket å søke opp åpningstidene på forhånd, ville vi ha rukket å besøke tårnet innvendig, men med bare ti minutter til rådighet fikk vi ikke gjort mer enn å se på fyrtårnet fra bakkenivå.

Kvelden ble deretter tilbrakt på den koselige restauranten Le Cabanon på utkanten av Arcachon, et siste måltid sammen ved vestlandskysten før hjemreise neste morgen.

Jeg bestilte et glass rødvin og lekker spekemat til forrett, før jeg deretter nøt dagens andre fiskemåltid, breiflabb med spekeskinke og parmesanrisotto.

Måltidet var nydelig, akkurat som kjøreturen langs bukten, akkurat som de fine stedene vi hadde rukket å besøke i løpet av dagen, østerslandsbyene og de fargerike hyttene.

Under morgendagens hjemreise skulle vi kjøre innom den lille byen Moissac og den kjente severdigheten Pont-Canal du Cacor. Mer om det i neste innlegg, før jeg går videre til å fortelle om forrige helg, om hvorfor vi endte opp med å tilbringe oktobermånedens andre helg i Paris.