Matglede og hyllest til Sørvest-Frankrike

For litt over to år siden, omtrent samtidig som dette lille bloggprosjektet mitt så dagens lys, pakket vi sammen alle våre eiendeler og forlot Paris til fordel for det franske sørvestland, en landsdel kjent for sin viktige rolle i flyindustrien (Airbus) og sin riktig så særegne aksent (som utrolig nok har blitt kåret til landets mest sexy), men også kjent for å være et paradis for vinelskere som meg selv. Mine personlige sørvest-favoritter finner man i Bordeaux og Bergerac i vest, Cahors og Gaillac i sentrum, Limoux og Corbières i øst, Collioure i sør.

Foie gras

Sørvest-Frankrike, nærmere bestemt Gers, er også kjent for å være hjemstedet til den internasjonalt kontroversielle gourmet-retten Foie Gras (fet gåselever/andelever). En rekke andre spesialiteter basert på and og gås har også sitt opphav i sørvest, slik som gryteretten cassoulet som enten kommer fra Toulouse, Castelnaudary eller Carcassonne, det opprinnelige opphavet en evig krangel byene i mellom.

Andeconfit og magret de canard (andefilet) spises det mye av her i sørvest, sistnevnte serveres gjerne med saus av honning eller med skogsopp. I Baskerland er dem kjent for sine tomatbaserte retter med tilsatt fransk chili (piment d’Espelette), deriblant den deilige kyllingretten Poulet Basquaise og piquillos farcis i deilig tomatsaus, spansk paprika fylt med enten geitost, tunfisk eller torsk.

Der Toulouserne lager iskrem, makroner og alt som lages kan av søte fioler, er det valnøttbaserte kaker og desserter som er den store lokale stoltheten i Périgord. I Bordeaux er cannelés (karameliserte småkaker med rom og vanilje) selve symbolet på byen, mens Baskerland har sin egen lokale stolthet, den kirsebærfylte kaken som så enkelt heter Gâteau Basque.

Fiolmakroner

Min første matopplevelse i Sørvest-Frankrike vil jeg aldri glemme, mitt første møte med Toulouse og et måltid delt med ingen andre enn meg selv, alene endte jeg opp på den trivelige lille restauranten Le Dahu i sentrum av la ville rose. Til forrett fikk jeg foie gras med sjøsalt, servert med det beste valnøttbrødet jeg noensinne har smakt, etterfulgt av min aller deiligste cassoulet, myke bønner, smakfull pølse (saucisse de Toulouse) og en andeconfit så knasende utenpå og så mør innvendig, en bedre cassoulet har jeg fortsatt, to år senere, til gode å finne.

Cassoulet

I over to år har vi bodd i det franske sørvest, to år hvor vi har reist på helgeturer til landsbyer og småbyer i nærområdet, skapt minner og blitt kjent med de lokale spesialitetene basert på råvarene som produseres i nærområdet, oppskrifter som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Disse skjulte skattene som gjemmer seg på små restaurantkjøkken og i lokale butikker, er en av de største grunnene til at både Julien og jeg elsker å reise rundt i det flotte sydvest. Vi elsker å besøke ulike spisesteder og fylle bilens bagasjerom med spiselige suvenirer fra Baskerland, Gers, Languedoc, Tarn og hvor enn vi nå reiser på kulinariske helgeeventyr.

Piment d'Espelette

Skulle man reise på besøk til byen Agen, vil man smake både kaker, syltetøy og likør basert på svisker, i Baskerland og da spesielt i landsbyen Espelette, er det som nevnt chilien ved samme navn som krydrer opp både matretter på restauranter og sjokoladeplater, ost, patéer, matoljer og alt annet som tilbys i lokale épiceries.

I byen Pau er det godteri som produseres, ovale godsaker med et mykt ytre og hard mandelkjerne, sjokoladefylte coucougnettes (som faktisk også betyr testikler på fransk). Rart navn til tross, disse er et must når man først har tatt seg en tur til byen kjent for sitt vakre slott fra renessansens tid.

Agen, Pau og Espelette er bare tre av mange eksempler på steder som har sjarmert meg og mine smaksløker.

Jeg, som stadig forelsker meg i nye deler av Frankrike via magen, der høydepunktene for disse turene som oftest omhandler å nyte spennende smaker på små spisesteder eller handle ferske råvarer på lokale markeder.

Matglad som jeg er, alle mine sanser elsker å feriere her i landet hvor enhver by har sin egen ost eller sitt eget bakverk og mer enn nok av kortreist vin, hvor alt smaker vidunderlig og (omtrent) ingenting koster skjorta.

Ostemarked

Tell ikke kalorier, for i Sørvest-Frankrike får man det best om man lever som lokalbefolkningen, les bons vivants, mennesker som setter pris på god vin, god mat og gode tradisjoner.

IMG_20191111_095322_230

Advertisements

Sjokolademarked, matglede og varme oktoberdager i Frankrike

Été indien, Indian summer eller husmannssommer som det heter på norsk, før også nordmenn begynte å bruke den engelske varianten av uttrykket. Å bruke dette begrepet her i Toulouse blir på mange måter feil, da det slett ikke er uvanlig med varme høstdager her i det franske sørvest, men stadig dukker likevel ordene été indien opp i samtaler om været, om disse deilige varme oktoberdagene.

Jeg elsker å spasere de to kilometerne inn til sentrum når gradestokken viser langt over tjue varmegrader, forbi nabogata Rue Molière, oppkalt etter et av 1600-tallets store kulturpersonligheter, komedieforfatter og skuespiller Jean-Baptiste Poquelin, bedre kjent som nettopp Molière.

Toulouse bilder

Jeg elsker når jeg etter en slitsom arbeidsuke kan sette meg på et av nabolagets mange uteserveringer sammen med min kjære, uten jakke og ingen behov for varmelamper eller pledd, spise tapas og drikke rødvin, noe jeg utvilsomt har sett frem til hele uka. Fredager, spesielt dager som forrige fredag, dager hvor alt som jeg drømmer om på dagtid, der jeg sitter ved datamaskinen på kontoret, går nøyaktig etter planen. Timene telles ned, jeg gleder meg til god mat, godt selskap og fint vær.

Pinchos

Lørdager er en litt annen historie, en liten utfordring sådan. Lørdager handler mer om tilpasning, hvor vi som bor i Toulouse blir anbefalt å holde oss unna enkelte deler av sentrum fra klokka to til rundt sju, for å unngå å bli gasset med tåregass eller jaget bort av politiet som løper etter flere hundretalls demonstranter gjennom sentrumsgatene. Vi som bor her har etter flere måneder med samme vals uke for uke, vendt oss til denne dansens rytme. Vi har lært å akseptere at lørdager tilbrakt i sentrum betyr å måtte løpe i dekning fra tåregassens sviende skyer, og ta handleturen og lunsj eller kaffebesøk lenge før klokka to.

Jeg velger å se på det positive i det hele, da situasjonen tross alt gir meg en motivasjon til å stå opp tidlig og få mest mulig utbytte av dagen. En fin spasertur tidlig på formiddagen, før jeg koser meg med kaffe latte og et kakestykke på en salon de thé eller på kaffebar, begge finnes det et enormt utvalg av her i Frankrikes fjerde største by.

På kveldstid vender vi tilbake igjen til hjertet av sentrum, som oftest for å besøke en ny restaurant, fransk gastronomi eller noe mer eksotisk, om vi skulle lengte etter å sende smaksløkene på en spennende reise til Libanon, Karibien, Korea eller hvor enn det måtte være.

Brunsj

De siste søndagene har gått til å nyte deilig brunsj og fine samtaler sammen med gode venner. Forrige søndag ble vi invitert av våre venner Cindy og Johan, som tok oss med til sitt favorittsted, den koselige tesalongen Jardin des Thés på Place Saint-Georges i sentrum.

Chocolatiner

Croissanter og chocolatines, ristet brød og syltetøy, kaffe og kakao, etterfulgt av valget mellom husets salte muffins, scones eller pai, alt servert sammen med en frisk salat. Julien bestilte husets moussaka-pai og selv gikk jeg for muffins med bacon og emmentalost.

Salte Muffins

Etter muffins og salat, fikk jeg velge meg et kakestykke fra dessertmenyens store fristende utvalg. Banoffee, bringebær-og pistasjekake, sjokoladekake, mulighetene var mange. Valget falt på eplekake med kanel, et sjeldent funn her i hjemlandet til den historiske tarte tatin, oppned-eplekake med karamell, franskmenn elsker kombinasjonen eple og karamell. Alt som inneholder store mengder kanel er derimot noe uvanlig her i Frankrike, med unntak av i Alsace-regionen (som grenser til Tyskland).

Eplekake

Etter brunsjmåltidet besøkte vi Marché du Chocolat, et lite sjokolademarked som årlig arrangeres på Saint-Georges plassen. En gruppe chocolatièrs laget flotte skulpturer i lys og mørk sjokolade, blomster og dyrefigurer, en søt liten overraskelse som fikk den ett år gamle sønnen til våre venner til å smile, der han observerte kunstnerne i arbeid.

Sjokolade

En himmel totalt blottet for skyer, vin og tapas på uteservering, formiddagskaffe og søndagsbrunsj, deilige er disse oktoberdagene.

Sjokolademarked Toulouse

Vakre omgivelser i Albi og uteliv i Toulouse

Vi nøt vår fine ettermiddag i byen Albi, sammen med våre venner som på fredagskvelden kom på besøk for å tilbringe helgen sammen med oss her i det spennende sørvestland. Thomas og Daniela, han fransk og hun bulgarsk, sammen bor de i Paris, hvor de lever sine hektiske liv med altfor mye arbeid og altfor lite fritid.

En lørdag tilbrakt i en av de mange sjarmerende perlene i denne spennende regionen, ble derfor en fin mulighet for dem til å kunne koble av, drømme seg bort i vakre omgivelser, og legge alt av stress og bekymringer på hylla.

Venninner

Vi besøkte byens viktigste symbol, den vakre Sainte-Cécile katedralen, vi spiste lunsj og nøt god vin, praten gikk ivrig og tiden stod stille. Etter endt måltid og fine lange diskusjoner, spaserte vi videre i retning Pont Vieux, et historisk landemerke og byens eldste bro, originalt bygget mellom år 1035 og 1042, og rekonstruert to hundre år senere.

Videre trakk vi innover mot sentrumskjernen igjen, gjennom spennende handlegater og smale passasjer. Jeg fortalte Daniela om byens motemuseum, hadde vi hatt mer tid skulle jeg gjerne tatt henne med dit.

Passasje kloster

En av disse små passasjene ledet oss direkte til klosterets vakre hage, hvor fargerike blomster fortsatt levde i beste velgående. Lyden av katedralens klokker lød som musikk gjennom byens gater, klokka var allerede bikket tre.

Kloster Albi

Det aller beste sparte vi til slutt, nok et lite stykke paradis finner man i bakgården til Toulouse-Lautrec museet, Berbie-palassets nydelige hage. Jardin à la française som stilen ofte blir omtalt som, en stil man gjerne forbinder med franske slottsparker, Berbie-palassets hage er utvilsomt et av byens flotteste severdigheter.

Fransk hage

Som alle andre turister, tok også vi en rekke flotte bilder sammen, foran byens mest pittoreske utsiktspunkt. Vi fotograferte den flotte hagen fra alle mulige vinkler og spaserte rolig gjennom den lille vindruetunnelen som på denne årstiden kun består av grønne blader. Denne byen er som hentet fra et eventyr, sa Daniela, som så mange andre har sagt tidligere, inkludert meg selv.

Selfie Frankrike

Sent på ettermiddagen forlot vi Albi, for å rekke en liten vinsmaking i byen Gaillac, kjent for sine flotte viner av ypperste kvalitet. Med bryllupsplanleggingen stadig i tankene, ønsket vi å benytte anledningen til å smake oss frem til en deilig musserende vin, lokale bobler som vi kan servere på den store dagen, et bryllup hvor vi vil hylle vår region, vårt elskede Occitanie, og alle de deilige smakene som kommer herfra.

Vi forlot turistkontoret som også fungerer som vinutsalg, med tre flasker musserende og diverse brosjyrer å lese seg klok på. Boblene skal vi spare til spesielle anledninger, til festlige begivenheter. Våre gjester kjøpte med seg to flasker rødvin, fruktige og fyldige, vin som nytes best sammen med et godt vintermåltid eller et storslagent ostefat.

Smilet

Kvelden feiret vi i Toulouse, jeans og genser ble byttet ut med skjørt og bluse. Vår opprinnelige plan var å besøke den trendy rooftop-loungen på taket til Galeries Lafayette, bar-og restaurant Ma Biche sur Le Toit, men ble avvist ved inngangspartiet. Lokalet var dessverre fullt, vi fikk beskjed om å prøve igjen om en times tid. Moderne rooftop ble dermed byttet ut med 20-tallets flapperstil på den Gatsby-inspirerte cocktailbaren Fat Cat. Et sted med en cocktailmeny som endres månedlig, jeg bestilte en av de seks oktober-spesialitetene, en drink som inneholdt blant annet tequila, gulrot og søtpotet.

Utested

Vi avsluttet vår lille bytur hos en av våre mange favoritter, tapasrestauranten Las Tapas Locas, et spisested hvor alle besøkende blir behandlet med varme og omtanke, hvor pata negra blir finskåret like foran gjestene og alle småretter smaker nøyaktig som i Spania. Kroketter og patatas bravas, spekemat og manchego, mine mange svakheter servert på fat.

Las Tapas Locas

I godt selskap med gode venner kunne vi ikke bedt om noe bedre enn en dag som denne.

Drueranker bakgrunn

Albi Berbie-palasset

Tarn elven

Albi hus

Bakgrunn

Slottet, pizzaen og fascinerende mennesker i Poudenas

Siste søndag i august måned, nok et hyggelig minne fra forrige helg, de fineste øyeblikkene sammen med min Julien, han og jeg på besøk i nok en nydelig landsby før tiden var inne for å kjøre hjemover. Denne gang tok vi oss en tur til Poudenas, et nydelig lite sted i Lot-et-Garonne-departementet.

Blomsterdekor

En fredelig kjøretur førte oss til vår siste destinasjon, til Gélise-dalen, hvor det historiske slottet Château de Poudenas hviler på toppen av Poudenas og speider utover landsbyen med sine gamle sjarmerende steinhus bygget tett i tett, noen med lyseblå skodder, andre med røde, de fleste bygget oppover den bratte bakken som leder nysgjerrige besøkende opp til denne gasconske arkitekturskatten fra 1700-tallet.

Solbriller

I motsetning til de andre stedene som vi rakk å besøke i løpet av helgen, hadde vi aldri tidligere hørt om Poudenas. Der både Fourcès og Larressingle ble anbefalt av venner og kolleger som steder verdt å få med seg når man først befinner seg i området, har selv eksistensen til lille Poudenas vært et eneste stort spørsmål for de fleste som har lyttet til oss gjenfortelle helgens fine opplevelser.

Hadde det ikke vært for landsbyens pizzeria, Café Galerie, så ville heller ikke vi ha hørt om dette stedet. Med rumlende mage, etter en altfor lett (og kjedelig) frokost på Résidence Saskia, ble jeg sittende i en times tid med mobiltelefonen i hånda, der jeg letet etter et trivelig spisested i en av de mange gamle landsbyene i nærområdet, et koselig sted hvor han og jeg kunne nyte en siste lunsj sammen før hjemreise.

Et av spisestedene som fanget interessen min, var en liten familiedrevet pizzeria med en nydelig uteservering midt i en liten passasje, med drueranker hengende over steinhusets billedskjønne buer. Café Galerie, og pizzalunsj i romantiske omgivelser, slik ble vi fristet til å besøke den lille landsbyen Poudenas.

Sjarm

Vi parkerte bilen like ved passasjen hvor den lille pizzeriaen holdt til, og fulgte den bratte stien opp til slottet for å bli kjent med denne lokale turistattraksjonen, en liten bit av Frankrikes rike historie.

Poudenas slottet

Visitten ble riktig nok kortvarig, da slottsplassen var full av mennesker i pent tøy, sittende rundt runde dukkledde bord, dekorerte med vakre pastellfargede blomster. Om ett år vil dette være oss, sammen med våre kjære, dagen etter en vakker bryllupsfest skal vi nyte en fin søndagsbrunsj og mimre tilbake til seremonien, til måltidet, dansen og kjærligheten.

Slottsplassen

I Poudenas var det derimot ikke vår dag som stod i fokus, det var ikke oss som var blitt feiret, her hadde ikke vi noen annen rolle enn å holde oss på avstand, så diskré som mulig snike oss forbi for å ikke være til bry. Lang tid tok det derfor ikke før vi trasket nedover samme sti som vi nettopp hadde fulgt til slottet, forbi små steinhus og store blomsterpotter, i retning pizzeriaen som ifølge enkelte kommentarer på internett, lager så deilig pizza at den er verdt å reise selv helt fra Belgia for å få tak i.

Pizzeria

Ei smilende dame ledet oss til et lite rundt bord, serveringens eneste hvite bord, som hentet fra et loppemarked var alle bord og stoler ulike, en stilig og absolutt ikke tilfeldig mismatch. Hun ga oss hver vår pizzameny og spurte hva vi ønsket å drikke. Monaco (øl blandet med lemonade og grenadine-sirup) til meg, lettøl til ham.

En pizza med roquefort (blåmuggost), bacon, champignon og løk til meg, en med reblochon (hvitmuggost), løk, egg og poteter til Julien. Min ble servert med firkantet, tynn og knasende sprø bunn, hans klassisk rund med tykk og myk bunn.

Vi har observert at kvinner foretrekker pizzabunner som er croustillante, sprø som salte kjeks, kommenterte servitøren, mens menn liker bunnen best når den er fyldig og myk.

Selv om jeg i utgangspunktet ikke liker når ulike bransjer påpeker forskjeller mellom kvinner og menn og tilbyr ulike produkter deretter, kunne jeg ikke la være å bli begeistret over hvor rett hun hadde i nettopp vårt tilfelle. Jeg, som vanligvis alltid etterlater skorpene mine på fatet, jeg spiste opp hver millimeter av min firkantede roquefort-pizza, helt uten hjelp fra min kjære.

Firkantpizza

Etter å ha spist oss mett, ble Julien nødt til å kjøre til nabolandsbyen for å ta ut penger fra en minibank, da spisestedet (til vår store skuffelse) ikke kunne ta imot kortbetaling. Der jeg satte meg ved baren for å vente, fikk jeg selskap av servitørdamens ektemann.

Han lurte på hvor vi kom fra, vi var jo ikke fra Poudenas, det var sikkert og visst, alle kjente jo alle her i bygda. Jeg kommer fra Norge, men bor i Toulouse, sa jeg stolt. Han fortalte meg at han og kona lenge hadde hatt et ønske om å reise til Norge, de ville se nordlys og fjell og fjorder og bo i et av disse røde trehusene ved vannet, slike små hytter som alle franskmenn har sett bilder av når det først reklameres for Norge i det store utland. Videre fortalte han at de lenge hadde bodd i USA, i New York City, lenge hadde de også jobbet i cruisebransjen og reist Karibien rundt, men grunnet helseproblemer i familien ble dette eventyrlystne paret dessverre nødt til å reise tilbake til Frankrike.

Jeg spurte ham om han kunne tenke seg å flytte tilbake igjen, eller flytte videre til et annet sted. Det lar seg desverre ikke gjøre, mumlet han, tydelig skuffet. Mitt siste spørsmål, før Julien dukket opp med kontanter i hånda; du som er så bereist, du som har så mange spennende historier å dele, hvor ville du anbefalt oss å reise på bryllupsreise til vinteren neste år?

Han ba meg utdype hvilke interesser vi har, hva vi ønsker å oppleve. Romantikk, vakker natur, rikt dyreliv og spennende kulturopplevelser, sa jeg drømmende. Costa Rica, fikk jeg til svar. Uten tvil, Costa Rica.

Bryllupsreisen er fortsatt lenge til, men dagdrømmene har allerede tatt meg med til en rekke ulike destinasjoner. Langt bort til eksotiske reisemål, men også til flere slike idylliske småsteder her i Frankrike, steder hvor fremmede mennesker smiler og slår av en prat med slike som meg som kommer langveisfra.

Utsikt

Slott

Smil

Ferieminnene og hverdagen vår sammen

Hvilken nydelig ferie, slik en innholdsrik uke i spennende lille Danmark, jeg returnerte til min kjære med en koffert full av matvarer fra danske og tyske butikker, og med gaver fra min mor, hjem til min fine alminnelige hverdag i Toulouse. En stort sett harmonisk hverdag, heltidsjobb og hobbyer, hvor alt som gjelder jobb blir satt på hylla det sekundet jeg forlater arbeidsplassen for dagen. Et liv som leves i en akkurat passe stor leilighet med sentrumsnær beliggenhet, jeg bor i en fredelig gate med lite støy og uro, jeg har snille naboer og solskinn på balkongen fra tidlig morgen til utover ettermiddagen.

Fin er den, denne hverdagen hvor min samboer og jeg daglig tar oss en ettermiddagshvil sammen, som om vi skulle vært førti år eldre enn vår egentlige alder. En hverdag hvor vi ser på dokumentarer om dyrene i Afrika, eller danser i sokkelesten på stuegulvet, hvor vi spiller Trivial Pursuit på fransk og sykler lange og korte turer i nabolaget. En hverdag hvor vasking av leiligheten er et lagarbeid, hvor vi lager mat sammen, bestiller sushi sammen og går opp og ned i vekt sammen.

Min kjære samboer er på mange måter lik meg, men likevel totalt annerledes. Mens han er et avslappet rutinemenneske, er jeg en rastløs sjel som stadig søker stimuli. Sammen ender vi som oftest opp med å tilbringe våre lørdagskvelder, de ukentlige kjærestekveldene, i sentrum av denne sørvestlandske byen som vi bor i, gjerne med kinobesøk, utepils og restaurantmiddag på agendaen. Forrige lørdag ble en slik dag.

Vi dro på Delirium Café for å drikke belgisk bananøl og nyte god sensommerstemning på stedets flotte uteservering. Vakre blomster klatret oppover veggene, oransje og fulle av deilig nektar som holdt de arbeidsomme biene opptatt med sitt, nøye observerte vi dem der de arbeidet, som om vi tittet på et naturprogram uten fortellerstemme.

En blomst løsnet og falt fra sine grønne blader, ned på det slitte trebordet landet den vakre oransje blomsten, Julien festet den i håret mitt, like over øret. Så fin du ser ut, sa han til meg, smigret smilte jeg tilbake, jeg følte meg søt akkurat der og da.

Blomst i håret

Etter en to timer lang kinoseanse, dro vi videre til tapasrestauranten Le Petit San Seb, et spisested som vi begge liker godt å besøke hver gang savnet etter Rioja, Iberisk skinke og kroketter under spansk kveldshimmel begynner å melde seg.

Spisestedet var omtrent tomt. I motsetning til oss som pleier å reservere bord på restaurant til rundt sju-halv åtte på kvelden, har Toulouserne de samme vanene som de aller fleste i Sør-Frankrike (og enda lenger sør på kontinentet), store lunsjmåltider og sene middager.

Tapasrestaurant

Vi pratet om våre fine ferieminner sammen, der vi spiste Serrano-skinke, forskjellige baskiske pinchos (små baguetteskiver med diverse godsaker på) og kroketter med champignon. Le Petit San Seb, restauranten er oppkalt etter den dynamiske byen i spanske Baskerland, San Sebastian, der hvor min kjære og jeg tilbrakte en regnfull dag i mai, barhopping fra tapasbar til tapasbar, vi spiste pinchos etter pinchos, et av årets fineste minner, fra langhelgen da han tok meg med på overraskelsestur tur til Biarritz, Bayonne, Hondarribia og San Sebastian.

Kvelden var fortsatt ung, da vi over hver vår kaffe og likør fortsatte praten i tv-stua hjemme. Vi pratet om gleden og forventningene rundt vår neste helgetur, en to timers kjøretur fra Toulouse, vi skal besøke diverse småbyer som ingen av oss har vært i tidligere, deriblant vakre Mont-de-Marsan, og overnatte på to forskjellige steder, begge så sjarmerende som bare fransk småbyidyll kan bli, begge med svømmebasseng som vi ser frem til å bruke.

Dagen etter i morgen reiser vi, fra hverdagens harmoni til nok en spennende helg ut på eventyr.

Pinchos

Handletur, sommeridyll og byens mest spennende marked

God morgen, Frankrike. Velkommen, fine lørdag. 

Jeg våkner tidlig, en smule forstyrret av lyden av viften som durer i bakgrunnen, og naboen som spiller piano i etasjen over.

Klokka har ikke engang rukket å bli åtte, allerede trenger de skarpe solstrålene seg gjennom skoddenes små sprekker. Han må ha et tungt sovehjerte, denne samboeren min, han som til tross for varme, lys og lyder klarer å sove så dypt som han gjør. Selv blir jeg liggende under den tynne sommerdyna en liten stund, mitt blikk festet i taket mens tankene vandrer til helt andre steder, steder hvor alt jeg trenger er badetøy og et stort mykt håndkle.

Jeg drømmer meg bort til hvite sandstrender, til solsenger og parasoller, lettleste noveller og solkrem med duft av kokos. Bølgeskvulp, palmetrær og måkeskrik, smaken av gelato på tungen og lyden av stemningsfull sommermusikk i ørene.

Bare 175 kilometer unna Toulouse, en og en halv times kjøretur kunne ført meg til et sted hvor jeg kan få alt dette servert for en dag. I dag har vi andre planer, til uka må jeg arbeide. Kanskje neste helg?

Jeg kjøler meg ned med en kald dusj, sminker meg lett, fra klesskapet finner jeg frem et par lyse olashorts og en hvit bluse med gule blomster. Jeg vekker Julien med et kyss på kinnet og stryker ham forsiktig på ryggen, med øynene såvidt åpne smiler han fornøyd.

Sammen spiser vi frokost ute på balkongen, brie-og bacontoast og ferskpresset appelsinjuice. Vi nyter det deilige sommerværet og ser frem til å tilbringe de tidlige ettermiddagstimene på handletur i sentrum.

Gjennom vårt trivelige nabolag Saint-Cyprien og videre over broen, det kjente landemerket Pont Neuf, til hjertet av Toulouse spaserer jeg sammen med min kjære. Jeg, iført hans hatt (kjøpt på ferie i Panama) og sitrongul veske (kjøpt i Kraków i fjor sommer) over skulderen, et par slitte skinnsandaler på beina og et beskyttende lag med solkrem på skuldre, nese og hals.

Byturen startes med et lite ærend innom postkontoret for å sende brev hjem til Norge, riktig nok ikke et koselig brev til familie eller venner, men nødvendige dokumenter adressert til Fylkesmannen i Rogaland for å be om å få apostille på fødselsattest og utskrift av registrerte opplysninger. Dokumenter jeg trenger for å kunne gifte meg med min kjære pariser, mannen jeg ønsker å tilbringe resten av mitt liv sammen med.

Videre vandrer vi gatelangs og titter nysgjerrig i butikkvinduer, sommersalget er i gang. Utenfor byens beste iskremkiosker formes lange køer, også utekaféene er stappfulle av lokalbeboere og turister. Lukten av belgiske vafler og nystekte crêpes fyller gatene.

Julien er på utkikk etter nye sommerklær, jeg ønsker meg ny stråhatt. Vi promenerer hånd i hånd langs disse trivelige gatene i hjertet av Toulouse, disse brosteinbelagte sentrumsgatene som yrer av liv på slike fine sommerdager som dette.

Oliven

Vi besøker Marché Victor Hugo, den mest kjente og definitivt beste markedshallen i byen, med sitt enorme utvalg av kjøtt, ost, krydder, drikkevarer, delikatessevarer, bakevarer, frukt og grønt, samt sin 2. etasje som huser forskjellige restauranter, spisesteder som kun holder åpent fra tidlig morgen til endt lunsjtid.

Krydder

Fra markedet handler vi med oss diverse krydder fra det store spennende utvalget som står på utstilling. Vi kjøper tørket hvitløk, spisskummen og rosa Himalayasalt. I tillegg kjøper vi greske fiolette og marokkanske grønne oliven fra en annen selger. Vesken fylles til slutt med jordbær og melon, gulrøtter og avocado. I kveld skal jeg lage dipp av crème fraîche og krydder, han skal lage guacamole, vi skal dippe grønnsaker og salte kjeks og sitte ute til sola går ned.

Vi forlater markedet og beveger oss videre i retning byens store kino. Oppholdet i sentrumskjernen avsluttes over en to timers kinoseanse.

Vi nyter, drømmer og skaper nye sommerminner

Sommeren er her, gradestokken har bikket tretti grader og alle måltider nytes utendørs. Mine legger har allerede blitt offer for flere myggstikk, jeg smører meg inn med solkrem og sprayer huden med illeluktende myggspray. Vi griller, vi sykler tur, jeg sier jeg vil spille pétanque en dag, jeg spør ham om vi snart kan ta oss en runde med minigolf.

Sommeren er her, bukser og gensere har blitt byttet ut med kjoler og kortbukser. Jeg som ikke er spesielt glad i is, har likevel lyst på is. En syrlig sorbet ville vært deilig nå.

Jeg som vanligvis bestiller hvit mokka eller karamell macchiato på Starbucks, bestiller nå en iced cappuccino for å kjøle meg ned. For en gangs skyld har baristaen skrevet riktig navn på koppen, helt uten skrivefeil, ingen Kristina, Christine, Christiane, Kirsten eller Kristin. Iskaffen nytes ved kjøpesenterets utebord, her har jeg ikke sittet siden ifjor sommer.

Starbucks kaffe

Solbriller pakkes ned i håndvesken, min kjære går med caps. Også jeg burde beskytte hodebunnen, jeg ønsker meg ny hatt. En stor og fin sommerhatt som vil passe til enhver sommerkjole, spesielt disse blomstrete kjolene som jeg har som mange av. Slike romantiske sommerkjoler som, til min store glede, er tilbake i motebildet.

Jeg fletter håret, mitt lange mørke hår føles upraktisk i dette varme været. Mitt lange hår som spares til å bli så langt som mulig til tolvte september neste år, til bryllupsdagen vår. Brud med blomster i håret, bohemsk brudekjole og sandaler på beina, gjett om jeg gleder meg til å feire den store dagen på det nydelige slottet Château du Croisillat!

Sommeren er her, og jeg er rastløs. Jeg har lyst til å finne på så mye, utnytte det flotte været, skape minner og kjenne på friheten. Kan vi ikke ta fri fra jobb, leie en campingbil og kjøre nedover middelhavskysten, få et gjensyn med den vakre lille byen Collioure, kjøre videre til en annen favoritt, sjarmerende Montpellier, og videre i retning Provence, regionen jeg alltid har drømt om å besøke, dit vil jeg dra for å beundre kilometervis med nydelige lavendelenger, for å besøke vingårder, smake deilig rødvin og la meg selv bli forført av den deilige sørfranske idyllen. Videre kan vi reise til Den Franske Riviera, for å spasere langs Promenade des Anglais (og spise socca) i Nice, bade på stranda i Cannes og handle på markedet i Saint-Tropez.

Jeg dagdrømmer om å reise landet rundt, jeg drømmer, mens vi sykler tur i nærområdet, en liten runde før vi forbereder cantaloupemelon og grillmat ute på balkongen. Vi sykler over broene som strekker seg over Garonne-elven, forbi byens største offentlige svømmebasseng, forbi busker og trær, forbi oransje murhus med blå vinduskarmer og boligblokker med balkonger fulle av blomster. Vi peker på de balkongene vi synes er finest og roper ut; “her kunne jeg fint bodd”, i den tro at innsiden av disse utvalgte leilighetene er like flotte som utsiden.

IMG_20190622_201856_679

Han skjærer en cantaloupemelon i to og deler den opp i mindre båter. Jeg tar meg et jafs av en de saftige melonbåtene, saften renner nedover fingrene mine og gjør dem klissete, jeg reiser meg opp for å hente tørkepapir. Vi drikker iskald øl importert fra Belgia, han drikker lys, jeg drikker mørk. På den elektriske grillen steker vi pølser med franske urter, jeg lukker øynene og nyter, duften av grillmat hører virkelig sommeren til.

En umiddelbar kløe, et av de forhatte krypene har forsynt seg fra venstre ankel, det franske sørvestland vrimler av blodsugende mygg. Jeg sprayer huden full av myggspray nok en gang.

Vi spiser pølser og hjemmelaget potetsalat, og prater om konserten vi har billetter til, om bursdagsfesten vi er invitert i, om bilen han kanskje skal kjøpe, og alt det andre som venter oss i hovedstaden neste helg. Hva skal jeg pakke med meg av tøy, undrer jeg. Vi sjekker værmeldingen for dagene som kommer. Fra og med torsdag ventes førti varmegrader over hele landet…Som om ikke temperaturen er varm nok allerede, kan vi bytte ut  storbyhelgen med en tur til stranda?

På torsdag reiser vi, ikke til sandstrand og avkjølende bølgeskvulp, ikke på biltur langs kysten, nok en gang fører omstendighetene oss tilbake til Paris.

Da jeg mistet vesken, lommeboka og passet mitt

Lørdag ettermiddag.

Etter å ha tilbrakt noen fantastiske timer på le refuge des tortues hvor vi fikk en guidet visitt på senteret som tar i mot skilpadder i nød, var planen å slappe av med en koselig liten piknik i nærområdet. Medbrakt mat, smørbrød og frukt, vi slo oss ned på en benk i et rolig strøk i landsbyen Bessières. Den eneste lyden vi kunne høre nå, var fuglesang, fugler i busker og trær langs Tarn-elven. En lav murvegg og store ville buskevekster blokkerte utsikten mot vannet. Våre rygger lent mot benken, mot murveggen, mot de grønne vekstene. Foran oss, en rekke med flotte villaer, noen hvite og stilrene, andre fargesprakende og moderne.

Vi ble sittende i rundt en times tid, før vi bestemte oss for å kjøre videre, i retning den lille byen Aucamville hvor vi skulle sitte på uteserveringen til en irsk pub, nyte hver vår halvliter under solfylt himmel og prate om dagens lille utflukt og planene for neste dag.

Slik ble det ikke.

Ugle

Tjueseks minutter tok det å kjøre fra Bessières til Aucamville, tjueseks minutter hvor jeg trodde alle våre saker var pakket med oss i bilen. Fotoapparatet og det store handlenettet lå ved fotenden av passasjersetet, men vesken, hvor var det blitt av håndvesken min?

Den lille vesken min. Lommeboka mi. Passet mitt!

I stedet for å parkere bilen og finne oss et bord på den irske pubens uteservering, festet vi bilbeltet på ny, og hastet oss tilbake til landsbyen for å få tak i vesken min, vi krysset fingrer, tær og alt som krysses kunne, for at vesken ikke allerede nå var havnet i feil hender.

Klokka tikket, minutter og sekunder suste forbi, vi kjørte inn i gaten hvor vi for femti minutter siden forlot vår lille piknik nettopp her. Med hjertet i halsen og pulsen på høygir, løp jeg ut av bilen i retning benken hvor vi hadde sittet, der hvor vesken min ble forlatt.

Men her fantes ingen veske. Den var borte.

Min kjære parkerte bilen, sammen letet vi høyt og lavt, i søppelkasser, i busker og i lokalbeboernes innkjørseler. Vi forsøkte å ringe på døra til den lokale politistasjonen for å høre om politiet kanskje hadde fått inn en savnet veske, men stasjonen var stengt, vi fikk ikke noe svar.

Fortvilet og bekymret for hvor lommeboka mi kunne ha havnet, ringte jeg min norske bank, deretter min franske bank, for å sperre begge mine bankkort. Omtrent på gråten av tanken på å ha mistet passet, sendte jeg mail til ambassaden i Paris og til konsulen i Toulouse med en rekke spørsmål om veien videre. Konsulen kunne ikke hjelpe meg, fikk jeg beskjed om. Ambassaden holdt stengt frem til tirsdag, stod det på deres offisielle nettsider.

Lite kunne vi gjøre nå, annet enn å dra hjem.

Neste dag våknet jeg full av skam og bitterhet over egen dumskap. Hvordan var det mulig å være så uforsiktig, så uoppmerksom, reise fra noen av de mest verdifulle eiendelene man har, hvorfor kjeftet ikke samboeren min meg huden full?

Toulouse capitole

I stedet for å kjefte, tok han meg med ut på kino og middag i sentrum av Toulouse. Han ville ikke sparke meg, der jeg allerede lå nede. Planen var heller å få meg over på andre tanker, hyggeligere tanker, solskinn og handlegater, utekafé og søte fristelser.

nfd

Han spanderte iskaffe og en liten overraskelse til oss på deling. En uteservering full av glade mennesker, vi satt ved et rundt bord i skyggen av et tre, tid for ettermiddagskos på Le Wallace.

Nam, deilig banoffee. Seig toffee og banan med kjeksbunn og luftig mousse, denne himmelske desserten er noe av det beste jeg vet.

Etter kinobesøket dro vi på indisk restaurant, en liten restaurant ved navn Rohtang Pass. Pakora til forrett, sammen med et glass søt og god rose lassi, til hovedrett bestilte vi begge noe vi aldri hadde smakt før. Krydret og søtlig med tamarind, kokos, safran og tomat, mørt og godt kyllingkjøtt.

Jeg takket ham for å ha gitt meg slik en flott dag, flere lysår unna alt som skjedde dagen før, selv om jeg egentlig ikke fortjente det.

Det skulle bare mangle, fikk jeg til svar.

Neste morgen våknet jeg til lyden av mobiltelefonen min, der den lå på nattbordet og vibrerte. Hallo, sa jeg sløvt til personen i den andre enden.

Bonjour Madame, vi har fått inn en veske på stasjonen, den tilhører deg.

Han og jeg i Espelette – landsbyen hvor fransk chili kommer fra

Torsdag, bursdagsfeiring og notater fra Espelette.

Etter et deilig tapasmåltid, en fin liten lunsj under solfylt himmel i den vakre byen Bayonne, setter vi oss i bilen, vi setter kursen mot enda et fint lite sted som er verdt et besøk.

Fornøyd er jeg over å ha fått tilbringe tid i denne baskiske perlen som eier et navn som de fleste kjenner igjen, både her i Frankrike og der hjemme i Norge. Bayonne, de aller fleste som spiser spekeskinke i ny og ne har kjennskap til dette navnet. Nå skal vi forlate byen kjent for sin lokalproduserte skinke, til fordel for landsbyen som står for Frankrikes eneste lokalproduserte krydder, Frankrikes egne pikante ingrediens; hjemstedet til fransk chili, piment d’Espelette.

Landsbyen Espelette ligger en liten halvtimes kjøretur unna Bayonne, og er så mye mer enn kun et lite tettsted hvor det drives med landbruk og utsalg av chilibaserte produkter.

Vi parkerer bilen og følger samme retning som andre ankomne. I grønne omgivelser, ledes vi over en liten bro og videre opp en bakke, på toppen ligger sentrum av nydelige Espelette.

Broen

Landsbyen har et sjarmerende lite sentrum fullt av typiske baskiske hus malt i flaggets farger, hvitt og rødt eller hvitt og grønt, flere av husene dekorert med store røde chilipaprika på rekke og rad, der de henger til tørk nedover veggene.

Vi spaserer langs gatene, vi og mange andre turister, folkemengden består for det meste av franske pensjonister. Kanskje ikke så rart, da dette er en torsdag ettermiddag og vi befinner oss i en fredelig landsby, og dét utenom høysesong.

Å dra på ferie i lavsesongen er en luksus som jeg føler meg heldig over å kunne gjøre. Lavere priser, roligere gater, kortere køer, ferie handler jo gjerne om å ha muligheten til å slappe av. Nettopp i lavsesongen kan jeg lukke øynene og senke skuldrene. Her finnes kun lokalbefolkningen, pensjonister og oss som har mulighet til å ta fri fra jobb før omtrent halvparten av landet drar på sommerferie.

Espelette er fullt av små butikker som selger lokale produkter og små restauranter som serverer chilibaserte retter. Selv de som ikke liker, eller ikke tåler sterk mat, vil kunne nyte smaken av Espelette-chili, da den har en mild og god smak. Krydderet, piment d’Espeletteer faktisk på samme nivå som sort pepper, når det gjelder styrke. 

Chilipaprika

Vi kjøper med oss diverse varer fra et av de mange utsalgsstedene. Et definitivt must er en boks med krydder til grillmat, grillsesongen er jo like rundt hjørnet. I handlekurven legger vi også en boks med kvernet chili, et glass med syltet grønn chilipaprika og en boks med tapenade av chili-og tomat, ypperlig for en liten tapasaften hjemme i stua, når savnet etter å dra på ferie begynner å melde seg igjen.

Vi tar bilder av de mange fine husene, smykket med chili som henger til tørk. Noen butikker selger sjokolade med chili, andre selger vin og sangria med hint av piment d’Espelette.

Vin Espelette

Det lokale postkontoret står i stil med resten av landsbyen, også her henger chilipaprika på rekke og rad nedover postens hvite vegger.

Postkontoret Espelette

Hånd i hånd spaserer vi, min kjære og jeg, i feriemodus og lykkerus, tenk at han har sittet og planlagt alt dette uten at jeg visste noe som helst. En overraskelsestur tur Biarritz med dagstur til Bayonne og Espelette, tenk at vi også skal sove to netter i Spania, i den koselige byen Hondarribia, med planlagt dagstur til den flotte byen San Sebastian.

Baskerland er nydelig, denne dagen er nydelig, utrolig takknemlig er jeg, for at min kjære har gitt meg en så variert og fin bursdagsfeiring, han fortjener all den kjærligheten og all den positive energien han kan få.

Og så mye, mye mer.

Smil

Produktør

Chilipaprika Espelette

Den vakre byen Albi og fisk som spiser duer

Påskemandag, hastverk, uten å egentlig ha noen grunn til å haste seg. Mine foreldre pakker sammen sakene sine, de stresser, de vil reise videre så kjapt som mulig. Jeg blir bedt om å få opp farta, jeg som trodde vi hadde all tid i verden på denne fredelige helligdagen hvor eneste plan er å flytte oss fra Toulouse til Albi, en times kjøretur, åttifem kilometer fra vårt hjem. Innsjekk etter klokka to.

Min kjære forstår ikke norsk, han forstår ikke hva som foregår, hvorfor de har hastverk med å reise videre, han tar det personlig og tror at det hele er hans feil, at det er han som har gjort noe galt. Forvirret, blir han sittende i sofakroken, skuffet og lei seg, mens mine foreldre pakker bilen og skriker til meg, skynd deg, skynd deg, jeg gir min kjære en klem og haster meg til bilen.

Mine foreldre klager, han er uhøflig, sier de om min kjære. Han er tiltaksløs, han er lat, han bryr seg mer om å scrolle på sin telefon enn å ønske sine kommende svigerforeldre en god tur videre. Men han forstod jo ikke hva som hendte, hva dere pratet om, han forstår jo ikke norsk, minner jeg dem fortvilet. Kritikken rundt ungdommers mobilbruk og latskap fortsetter. Som en forsvarsmekanisme lukker jeg ørene og soner ut, jeg titter ut vinduet, på landskapet som vi passerer i full fart, der vi ruller på franske veier med den lille sorte bilen som har kjørt helt hit fra Norge.

Vel fremme i Albi, en vakker by med velfortjent plass på UNESCO’s liste over verdensarvsteder, stemningen er lettere nå, vårt fokus er endret, vi vil bli forført av denne sjarmerende sørvestlandsperlen.

Albi katedralen

Vi får nøklene til ferieleiligheten hvor vi skal overnatte de neste to nettene, mine foreldre og jeg. En gammel bygning uten heis, den smale trappeoppgangen fører oss opp til tredje etasje, og videre inn i en leilighet med nydelig utsikt mot Sainte-Cécile katedralen, byens store flotte severdighet.

Vindu utsikt

I leiligheten finnes kun ett soverom, et rom med to dobbeltsenger. Disse neste to nettene vil jeg måtte sove sammen med mine foreldre, jeg håper de ikke snorker, jeg håper de ikke står opp flere ganger i løpet av natten for å gå på do.

Senger

Vi spaserer ned til sentrumskjernen, fra vår lille gågate hvor diverse restauranter og et miniatyrmuseum holder til. Videre over Pont Vieux-broen, vi speider utover og beundrer alt det vakre som øyet kan se fra begge sider av broen. Slusene og all den grønne naturen skaper det lille ekstra som gjør den allerede nydelige utsikten om mulig enda mer pittoresk.

Sluser

Elven yrer av liv, den er full av enorme maller, fisk som visstnok livnærer seg på duer. De stakkars byduene aner fred og ingen fare, der de stiller seg ved vannkanten for å drikke vann, kun for å bli angrepet og dratt ned i vannet av sultne monstermaller. Selv trodde jeg det hele var en vandrehistorie, til jeg fikk det motsatte bevist gjennom flere videosnutter og lokalavisartikler på det store internett.

I sentrum passerer vi flere fine butikker som alle holder stengt, på en hellig påskedag kan man ikke forvente annet. På den store åpne plassen like ved foten av katedralen, derimot, der finner vi et spennende marked med fokus på litteratur. Nye bøker, bruktbøker, diktsamlinger, faktabøker, romaner og tegneserier. Jeg vurderer å kjøpe med meg en diktsamling eller to, men bokhyllene mine er allerede fulle av bøker av ulike slag, mange av dem fortsatt ulest.

IMG_20190428_180136_778

Videre promenerer vi, fra de mange trivelige gatene i Albi, gjennom små passasjer, en av disse leder oss til Saint-Salvi kirkens fargerike hage, en av byens mange skjulte skatter. Hvor enn nysgjerrigheten leder oss, finnes en bortgjemt perle. Spennende arkitektur, natur i sterke vårfarger, selv det fineste fotografi kan ikke gjenskape denne skjønnheten av en by på en verdig måte.

Saint

Dagen avsluttes over rødvin fra Gaillac og deilig pizza med trøffelkrem på uteserveringen til Pizzeria Del Duomo, med utsikt mot katedralen, mot byens krone.

Pizza

Vi slapper av, vi hygger oss, formiddagens dårlige stemning ligger nå milevis på avstand.

Albi

Saint

Albi