Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke

Advertisements

Min nyttårsfeiring med 5-retters middag på fransk slott

Stig på, to-tusen-og-nitten. Hjertelig velkommen skal du være.

Jeg åpner ballet ved å ønske dere alle, mine nære og kjære, bekjente og ukjente et riktig godt nytt år. La oss krysse fingrene for at dette året vil bli enda bedre enn året vi nå har tatt farvel med, la oss sikte enda høyere, jobbe enda hardere og drømme enda større. La oss i år være enda litt rausere på å vise kjærlighet og medmenneskelighet, la oss i år være enda litt flinkere til å ta vare på naturen og miljøet. I hvert fall litt.

Jeg håper dere har hatt en like trivelig nyttårsfeiring som det jeg har hatt. Samtidig håper jeg at dere, i motsetning til meg, klarte å unngå å overspise, og til dem av dere som inntok litt for mye sprudlevann i løpet av kvelden, håper jeg at dere, i motsetning til meg, husket på å drikke vann før leggetid.

Notat til meg selv; bli flinkere til å følge egne råd.

Før kveldens store feiring, satt jeg hele åtte timer på kontoret uten å gjøre noe som helst i løpet av arbeidsdagen, ingenting annet enn å vente på at noen kanskje skulle finne på å sende en mail eller ringe kontoret, noe ingen gjorde. Med andre ord fikk jeg (og ni kolleger) betalt for å lese bok, surfe på internett, spille kort, lese aviser, lytte til podcast, aktiviteter som jeg ville gjort om jeg hadde sittet hjemme på sofaen i åtte timer.

Etter endt arbeidsdag kom min kjære for å hente meg, da bar det av sted til et sted bare femti kilometer unna vårt hjem i Toulouse. Reservert var overnatting og fem-retters middag på det nydelige slottet Château de Larroque i Gimont, en landsby i Gers-området, vi så frem til en kulinarisk helaften og kongelig oppvartning, silkekjole og paljettveske på meg, sort og hvitt og stilrent på ham, klare var vi til å ringe det nye året inn!

Slotts

Det sjarmerende slottet var av typisk sørvest-fransk stil, bygget i rødbrun mur med lyseblå skodder som rammet inn de store vinduene. Vi parkerte bilen innerst i et hjørne av den store gårdsplassen, rolig gikk vi opp slottets brede steintrapp med vår lille trillekoffert og kamera på slep. Ei eldre dame møtte oss i resepsjonen og ledet oss til vårt rom, et koselig rom sådan, gammelt men koselig, men jøss så kaldt det var der inne. Med høyt tak og dårlig isolasjon var det kanskje å forvente å måtte fryse litt om man ikke har tilgang til peis, og med det angret jeg umiddelbart på at jeg ikke hadde pakket med meg varm pysjbukse og tykke ullsokker.

Seng

Ny kjole, ny veske og nye sko har min mor gitt meg som en siste gave, en romjulsgave, før jeg reiste tilbake til Frankrike etter å ha feiret jul i Stavanger. Jeg følte meg fin der jeg stod, oppstaset, sminket og klar til å feire årets siste dag, og starten på et nytt år med blanke ark. Min kjære var også fin, i sin hvite skjorte og sorte bukser, samme antrekk som han hadde på seg på julaften.

En servitør ledet oss til bordet som var reservert til oss, et rundt bord i hjørnet av rommet, lokalets beste bord, etter min mening. Lyserosa roser, levende lys, hvert vårt glass champagne, atmosfæren var uten tvil romantisk her på slottet. Det vil si, helt til en enorm bille fløy i full hastighet og stupte ned i hodebunnen til min kjære. Han prøvde å vifte den bort, men billen var tydeligvis tiltrukket av min forlovede, der den igjen og igjen svermet rundt og kastet seg mot ham. Hissig ble min kjære, ute på hevntokt var han nå. Med ett, var vesken min borte fra mitt fang, og var nå tatt i bruk som våpen mot innpåslitent insekt. Som en omgang med badminton, ble billen slått etter, truffet flere ganger, igjen og igjen, til den til slutt tapte kampen. Stakkars.

dav

For å åpne det store festmåltidet fikk vi servert hver vår mise en bouche, flere forskjellige små smakebiter servert før første forrett, deriblant østers til min kjære og boudin blanc (hvit pølse) til meg. Til første forrett fikk vi foie gras, etterfulgt av ris de veau med soppsaus til meg og kreps til ham, til hovedrett fikk jeg servert rådyrsteik med rødvinssaus, min kjære fikk hummer, til dessert fikk vi karamelisert ananas, appelsinmousse med sjokoladetrekk og kaffemarengs med krem av praliné.

cof

Magesekken min var for lengst nådd sin grense, selv ikke på julaften klarte jeg å spise så mye som det jeg hadde gjort nå. Natten var fortsatt ung da jeg krøp til køys, da jeg lå og jamret meg over noe som var totalt selvforskyldt. Stappmett var jeg, men likevel svært fornøyd med hvordan han og jeg hadde valgt å tilbringe vår fjerde nyttårsaften sammen.

Vår fjerde felles feiring, min første uten fyrverkeri.

I Frankrike skyter dem ikke opp fyrverkeri på nyttårsaften, vel, med unntak av i Paris, da. Men jeg vil heller ligge og klage over å ha spist for mye, på et slott på det franske sørvestland, enn å stå fastklemt i en svær folkemengde i den travle hovedstaden, bare for å få et lite glimt av fyrverkeri-showet.

Å våkne opp på slott den første januar, med min forlovede ved min side, dette ville jeg ikke ha byttet bort mot noe som helst.

IMG_20190101_210039

Pardans i de franske gater og smaksrik mat fra Haiti

Stripete kjole, lyseblå og hvit, med rosa blomster og flamingoer på. Kort, hvit cardigan og hvite sandaler. Litt mousse i håret og litt farge på lepper, vipper og bryn. En dæsj med Coco Mademoiselle og tre lag med lyserosa neglelakk på de nyfilte neglene mine.

Jeg føler meg fin, og fin vil jeg være, nå på denne første lørdagen i September, en lørdag sammen med ham.

Forrige helg var han i Paris. Neste helg drar jeg til Kraków.

Før min kjære og jeg forlater leiligheten for å få mest mulig utbytte av denne deilige lørdagen, lar jeg ham få se ferdig et bilprogram på Discovery, mens jeg selv leser ferdig de første førti sidene av boka fakta om Finland av Erlend Loe.

Vi ønsker September velkommen, og det med stor optimisme, da vi vet at høsten fortsatt vil holde seg langt unna solfylte Toulouse i en god måned til. Kanskje to.

Ettermiddagen tilbringer vi på kaffebaren La Fiancée, stedet som etter min mening lager byens beste cookies. Jeg bestiller to. En med biter av hvit sjokolade og peanøtter, og en med biter av melkesjokolade. Hver gang vi har spasert forbi denne kaffebaren sammen, har jeg nevnt hvor deilig de smaker, disse småkake som serveres på La Fiancée. Knasende og harde utenpå, myke og omtrent deigete på innsiden, hans smil bekrefter det jeg alltid har sagt. Disse er byens beste cookies.

Som lørdager flest, drar vi på kino, og videre på restaurant. Denne gang er det spesialiteter fra Haiti som står for tur, på restauranten Casa Natachou i den sjarmerende bydelen Carmes.

På et av de små torgene i Carmes, lyder fin musikk fra et anlegg og en gruppe kvinner og menn danser pardans. I full beundring og en smule misunnelig, blir jeg stående og se på de mange parene som så drømmende fører og blir ført av sin partner på det fineste dansegulvet av dem alle.

Psrdans

“Kan ikke vi lære oss å danse like bra som disse menneskene? Ville ikke det vært fint?”, spør jeg og ser på ham med håpefulle dådyrøyne. Nei, sier han tvert. Han liker ikke å danse. Ikke med mindre han er i store selskap (som bryllup) , beruset av store mengder champagne, på et tidspunkt hvor natten står ved sin ende og snart blir til daggry. Jeg sender et siste blikk mot alle disse danseglade parene, og lar hånden til min kjære føre meg bort fra dansen og inn i de smale gatene i retning god mat og aromatisert rom fra Haiti.

En smilende servitør leder oss til vårt lille bord som er reservert i min kjære sitt etternavn. Plassert foran oss får vi en liten tavle med menyen påskrevet i kritt. Vi bestiller hver vår ti punch cocktail og hver vår Menu Découverte, en meny til 28 euro, hvor alle husets retter blir servert i små porsjoner, noe som gir oss en fin mulighet til å nysgjerrig prøve oss frem, utfordre smaksløkene og lære litt om haitisk matkultur.

Kjapt, rekker jeg å ta et bilde av forrettene vi har fått servert. Fatet består av accra (pikante friterte fiskeboller), friterte kroketter av røkt sild, potetsalat, kyllingvinger, svært pikante kroketter med kjøttfyll, og potetchips. Jeg som ikke engang liker sild, kunne fint spist ti kroketter til. Jeg storkoser meg med denne eksotiske smaksopplevelsen.

Haitisk mat

Videre kommer vi til hovedretten, som består av ris kokt i kokosmelk med grønnsaker, kylling og ingefærmarinerte grønnsaker og en form for coleslaw med biter av fritert svinekjøtt. Jeg forteller min kjære at jeg liker ingefærkyllingen best. Han foretrekker coleslaw og svinekjøtt.

Vi diskuterer de karibiske øyer, palmetrær og hvite strender, og muligheten for å kanskje besøke Haiti i fremtiden, forført av denne deilige maten som vi nå nyter. Vi har jo allerede vært på denne øya sammen, han og jeg, i nabolandet Den Dominikanske Republikk. En romantisk ti-dagers ferie, og vår første utenlandstur sammen, for tre år siden. Jeg tar en liten slurk av ti punchen og smiler. Tenk at et måltid er nok til å få meg til å drømme meg bort fra Europa, over Atlanterhavet og videre til de Karibiske øyer. Jeg kan umulig komme nærmere en reise uten å reise, enn det jeg gjør nå.

Etter å ha drømt om Haiti og gjort oss bedre kjent med landets spesialiteter, går vi fra bordet og sier “på gjensyn” til den hyggelige servitøren som håper vi kommer tilbake ved senere anledning.

Kvelden avsluttes på sofaen, foran en dokumentar om franskmenn som bor i Tokyo. Dit vil jeg også dra, sier jeg til min kjære, som har vært der to ganger og lengter sårt etter å reise tilbake til det mest spennende landet han noen gang har vært i.

Jeg vrenger av meg min stripete kjole med flamingoer på, og slenger på meg en sort pyjamas.

Haiti, Japan, alle verdens land. Vi har så mange gode ti-år igjen foran oss, på å rekke så utrolig mye fint. Men akkurat nå ønsker jeg ikke å være noe annet sted enn nettopp her på sofaen vår, sammen med ham.

Smil

 

Når drømmer blir virkelighet

Jeg ønsker den velkommen, denne sensommerdagen, med tretti behagelige varmegrader i luften og en himmel full av dansende små skyer som minner om lette bomullsdotter på en kongeblå vegg. Sannsynligvis kommer skyene til å fordufte i løpet av ettermiddagens tidlige timer. I morgen vil dem vende tilbake, større og gråere, sammen med sine følgesvenner lyn og torden.

En ny uke har såvidt begynt, men utålmodig ser jeg frem til å vinke farvel til nok en arbeidsuke og omfavne helgen og alle de spennende mulighetene som venter oss like rundt hjørnet.

I disse dager, disse uker, er det mye forutsigbarhet i denne hverdagen min i Toulouse, med ingen større utfordringer enn fulltidsjobben jeg har å gå til, og kjærligheten jeg har å returnere til hjemme. Samtidig har jeg mye fint å se frem til her i livet. Blant annet får jeg en varm følelse i magen bare av å tenke på alle disse fine ferieturene som står på agendaen.

Om under to uker reiser jeg jo til Polen, mitt andre hjemland, sammen med min mor som er født og oppvokst i Krosno, en by sør i landet, nær grensen til Slovakia. Jeg skulle gjerne reist tilbake til Krosno, da jeg ikke har vært der siden jeg var fjorten år gammel, men dessverre strekker ikke tiden til og reiseveien er for lang og komplisert, så derfor drar vi heller til Kraków og Wrocław.

Jeg drømmer om den dagen jeg har nok midler til å kunne kjøpe en liten leilighet i Polen, som min mamma og jeg kan reise til. En liten leilighet som min tante og onkel, eller min fetter og mine kusiner også kan få lov til å benytte seg av.

Kanskje en dag, langt frem i tid, når jeg endelig har alt det andre på stell og kan investere i noe ekstra.

Jeg har nemlig noen enda større drømmer og forhåpentligvis snart reelle prosjekter som jeg gleder meg til å komme i gang med.

Lenge har jeg ønsket å starte en egen bedrift. Forhåpentligvis vil jeg kunne brette opp ermene og komme i gang med prosjektet i en ikke altfor fjern fremtid. Deretter står kjøp av hus for tur. Alt dette høres kanskje ut som en urealistisk drøm, men det behøver ikke å være det.

Jeg venter tålmodig, jeg sparer penger, og jeg jobber mot mine mål. Så lenge man har et håp, vil man finne en vei.

Hver gang vi spaserer gjennom sentrum, min kjære og jeg, ender vi ofte opp med å titte på boligannonsene som fyller vinduene til eiendomsmeglernes mange flotte lokaler. Med stjerner i øyene beundrer vi de mange flotte husene som er avbildet i de forskjellige annonsene, og drømmer om hva som kunne blitt vårt fremtidige hjem.

Bare tjue minutter unna sentrum av Toulouse kan man nemlig fint få et stort hus med svømmebasseng, terrasse, garasje og minimum to soverom til en pris som tilsvarer tre millioner norske kroner. Høres ikke det mye deiligere ut enn en knøttliten sentrumsleilighet til samme pris i hovedstaden?

Ofte ser jeg også kontor-og butikklokaler til leie eller til salgs i mange av de fine bydelene hvor jeg har lagt igjen en liten del av mitt hjerte. Hvor fint ville det ikke vært å kunne starte en egen bedrift og pusse opp et lite lokale i en av disse mange røde murbyggene?

Male, innrede, regnskapsføre, markedsføre, stå på og jobbe hardt, og forhåpentligvis få igjen så utrolig mye stolthet og glede for alt strevet.

For øyeblikket er ingenting av dette annet enn drømmer, håp og ønsker (med unntak av ferieturene).

Men alt starter jo med en drøm.

Oliven

Butikkfssa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stillheten og jeg i Toulouse

Søndag. Klokka er elleve.

Her sitter jeg, ute på balkongen, med mine tanker som eneste selskap. Jeg ønsket stillheten velkommen. Nå er den her. Den er overalt hvor jeg er.

Leiligheten føles så mye tommere nå. Så mye større. Uendelig stort. Det føles underlig å være her alene, men likevel ganske deilig. Det er jo uansett bare snakk om en uke før han vil være tilbake, ikke et helt liv.

Om én uke vil han være tilbake i armene mine igjen. Neste søndag vil vi spise middag sammen, og han vil fortelle meg alt om hvor fint han har hatt det i Paris sammen med familien og vennene sine. Vi skal grille marinert kylling og jeg skal servere hjemmelaget potetsalat og brød som jeg skal bake dagen før, himmelen skal være blå og temperaturen skal være høy. Men ikke for høy. Vi skal drikke iskald belgisk øl, og kanskje spise melon til dessert. Jeg skal ha på meg en gul kjole, fordi han synes jeg er vakker i gult. Han skal kysse meg ømt og lenge, og jeg skal ligge i armkroken hans til jeg sovner.

En uke må da vel fly forbi i full fart, når jeg uansett må jobbe til klokka sju hver kveld, og ikke har tid til å gjøre stort annet enn de tre gjøremålene som jeg ønsker å prioritere når jeg endelig har tid for meg selv. Her skal det leses, skrives og kokkeleres.

Normalt sett elsker jeg jo egentlig (altfor godt) å være alene. Så hvorfor føles det plutselig så..annerledes denne gang?

Er det kanskje et snev av misunnelse fordi jeg også har lyst til å dra på ferie?

Er det fordi jeg trenger en pause fra min slitsomme fulltidsjobb, og hans fravær blir som en evig påminnelse om nettopp hvor sårt jeg trenger denne pausen?

Eller er det fordi jeg rett og slett har blitt avhengig av å føle hans nærvær?

Jeg velger å tro at det er en kombinasjon av alt.

I klesskapet finner jeg frem diverse plagg som ikke har blitt brukt på årevis. Overdeler som jeg kjøpte da jeg bodde i USA, et skjørt som jeg fikk i gave for tre år siden, og forskjellige kjoler som jeg har vokst ut av.

Ikledd et monokromt antrekk bestående av hvit designertopp, et gammelt linskjørt og et par sandaler fra en billigkjede, krysser jeg fingrene for at ingenting vil bli sølt på det helhvite tøyet i løpet av dagen. For å ikke se altfor alminnelig ut, maler jeg leppene mørkerøde og rammer inn øyene med et par retro briller som samboeren ikke liker.

Brilleslange

Jeg spaserer til sentrum med speilreflekskameraet hengende rundt halsen, og studerer bylandskapet og byens mange bygninger i ulike nyanser av rødt – selve signaturstilen til Toulouse.

Kunst

Jeg bruker fotoapparatet for alt det er verdt. Knipser i vei, det ene bildet etter det andre. Bilder av Garonne-elven, Capitole, smale gater og gammel arkitektur.

Pariserhjul

Gatene er tomme. Like tomme som leiligheten vår. Den samme stillheten som møtte meg hjemme, henger over meg i disse lydløse, folketomme gatene.

Akkurat som i Norge, holder de fleste butikker i Frankrike stengt på søndager. Dette gjelder også mange restauranter og kaffebarer, som gjerne også tar seg en ekstra hviledag på mandager. August er dessuten den måneden i året hvor svært mange av dem som bor her, velger å reise på ferie. Inkludert min samboer.

Noen spisesteder velger likevel å holde åpent, og hos disse yrer det av liv. Både store utekaféer, bittesmå kaffebarer og små bistrot restauranter er alle stappfulle av glade mennesker som nyter denne fredelige sensommerdagen.

Jeg bestiller meg en jordbærmilkshake på kaffebar, og setter meg ved vinduet. Like ovenfor kaffebaren ligger den lille engelskspråklige bokhandelen som jeg søkte jobb hos før vi endelig flyttet ned hit. The bookshop. Jeg hadde et stort ønske om å jobbe for den hyggelige eldre karen som eier bokhandelen, men har i stedet endt opp på motsatt side av skranken, som trofast kunde.

Kaffebar vindu

Selv om litteratur er en av mine store lidenskaper, har jeg likevel endt opp med jobb i en helt annen bransje, milevis fra egne hobbyer og interesser. En stor del av lønnen jeg tjener,  går til nettopp det å dyrke disse interessene. Jeg handler skjønnlitteratur. Jeg reiser. Og det hender titt og ofte at jeg sløser noen euro på kaffe latte på dagtid og litt rødvin på kveldstid, i sosiale sammenhenger.

I dag er det milkshake som nytes. Et must på varme ettermiddager som denne, hvor alt man ønsker er å kjøle seg ned og samtidig unne seg selv noe godt. Fordi det er helg. Fordi det er viktig å kose seg inn i mellom.

Jeg ser på klokka. Den nærmer seg fem.

Jeg tar beina fatt og spaserer hjemover. Nå skal leiligheten vaskes så godt at hver eneste kvadratmeter skal skinne og alle rom skal lukte sitrusfrukt. Deretter skal jeg lage tagliatelle med fennikel, feta og sitron som ukas første middag for én. Dette skal jeg kose meg med foran den mest klisjéfylte romantisk komedien jeg klarer å trylle frem. Min kjære hater både fennikel og romantiske komedier, og derfor blir det nettopp dette som står på programmet for i kveld.

Etter endt film og middag, kryper jeg til køys. Jeg lukker øynene og nyter stillheten. Enn så lenge.

Monokromt

Blomster Toulouse

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ved en innsjø, i skyggen av et tre, kunne vi hatt det bedre?

Heldige er vi, som får gleden av hele tjuefem varmegrader i skyggen på en fridag som denne. I dag er det riktig nok bare onsdag, men kalenderen (og arbeidsgiveren min) har fortalt meg at den 15. August er en helligdag her i Frankrike. En perfekt anledning til å rømme fra asfaltjungelen og hverdagsstress, gi hodet en hvilepute i grønne omgivelser, hvor alt man føler er harmoni og sinnsro i sensommerens finvær. Ja, vi er heldige vi, som har tilgang til en nydelig park som ligger bare seks kilometer unna leiligheten vår.

Iført olashorts med brettekant, løstsittende topp med blomstermotiv og bare skuldre, brune skinnsandaler og en sort hatt, føler jeg meg fin, og ser frem til å tilbringe en avslappende ettermiddag ved La Ramée innsjøen, like utenfor Toulouse.

Tjue minutter senere sitter han og jeg i indianerstilling på et rundt piknikteppe under et stort tre, med sangria på flaske og fingermat servert i diverse små beger. Rullet spekeskinke fylt med ricotta. Paprika fylt med feta. Falafel. Hummus og salte kjeks. Oliven. Tomater. Druer. En piknik gjort på min måte, slik jeg liker det best.

Lenge har min kjære vært offer for mitt evige mas og mitt store ønske om å dra på piknik et eller annet fredelig sted ute i naturen, med mitt “hippie-teppe” (som han liker å kalle det) på slep. Å sitte på bakken, der hvor maur og andre småkryp kravler rundt, mens man småspiser og ser på livet, det er dessverre ikke noe som min kjære er spesielt glad i. Han klager over følelsen av rastløshet og ubehagelige sittestillinger. Der jeg føler minimalistisk idyll, føler han mangel på komfort.

“Synes du ikke det er litt romantisk, engang?”, spør jeg. “Egentlig ikke” , nøler han. Men hva gjør man vel ikke for kjærligheten?

Når det kommer til det å gå lange turer langs vannet, så er dette noe han liker godt. Der er vi heldigvis enige, og ser på det som en både sunn og herlig aktivitet å gjøre sammen på en dag som denne. Romantisk er det også (synes jeg). Denne store vakre innsjøen blir i disse varme sommerdagene flittig brukt av både badeglade voksne og barn, og av dem som ønsker å drive med aktiviteter som paddleboard eller kajakk.

Neste gang en solfylt fridag leder oss til denne nydelige parken, skal vi pakke badetøy og håndklær med oss i en ryggsekk og sykle hit på disse syklene som vi for tiden låner av foreldrene hans. Den røde som jeg låner av hans mor. Den gule som han låner av sin far.

Før vi setter oss på syklene og suser av sted, med et mål om å hoppe uti vannet og svømme om kapp, skal jeg sørge for å ha pakket hjemmesmurte halvsunne nistepakker til oss begge. Smørbrød med ost og skinke og fransk sennep og sylteagurk. Disse skal jeg dele på skrått, slik at de blir triangelformede. Da ser de like fine og smakfulle ut som triangelsmørbrødene man kjøper på dagligvarebutikken.

Jeg henter frem en pose macadamianøtter som har ligget godt gjemt nederst i piknikvesken, som en liten nødsproviant i tilfelle de små begerne med godsaker ikke strekker til. Min kjære kaster seg over dem som en sulten hai, og spiser over halvparten på noen få minutter. Han sukker oppgitt i dét en av nøttene spretter ut av håndflaten og lander på den skitne bakken, blant småstein og jord.

Jeg flirer. Han ønsker vel å spise opp all maten så kjapt som mulig, for å få denne pikniken unnagjort og pakke bort hippie-teppet i full fart (for godt).

Selv kunne jeg gjerne blitt værende her helt til mørket faller.

Jeg har det jo så fint her og nå, i skyggen av dette store treet. Med utsikt mot innsjøen, observerer jeg menneskene rundt meg som også er kommet hit for å nyte fint vær og vakre omgivelser. Mange er kommet for å kjøle seg ned i innsjøens deilige badevann. En kvinne på rundt min egen alder, vasser i vannet sammen med hunden sin, en stor labrador. En familie på fire, lærer de to barna sine til å bli flinkere til å svømme. En gruppe unge menn i bar overkropp slapper av i sola og griller pølser ved vannkanten. Duften av pølser gir meg vann i munnen, og jeg lurer på om vi kanskje burde grille en dag snart, vi også.

Vi pakker sammen våre saker og putter søppelet i min grønne plastboks som pakkes ned i vesken. Vi følger stien langs vannet og nyter det å kunne være i ett med naturen, så nært men likevel så fjernt fra trafikkstøy, boligblokker og kontorbygg.

Vi er heldige vi, som så enkelt kan legge bort hverdagsstresset og omfavne følelsen av frihet i et trygt sted hvor det bare er oss og andre glade sjeler som er her av samme grunn som oss.

For å være ærlig tror jeg dessuten at han egentlig synes det var litt gøy med piknik, han også.

Piknik

Solsikker

Innsjø

Sommerhstt

 

 

 

 

 

Som Brigitte Bardot, elsker også vi Saint Tropez

“Jeg har reservert båtbilletter. Vi skal på dagstur til Saint Tropez”, jublet venninna mi på den andre enden av telefonen. Entusiastisk som hun er, hadde hun allerede planlagt hele helgen vår sammen, fra punkt til prikke, hele fire uker før jeg i det hele tatt var ankommet Cannes for å besøke henne.

Vi skulle på dagstur til Saint Tropez. En bitteliten by på den Franske Riviera, lokalisert mellom den like luksuriøse byen Cannes (mest kjent for sin prestisjetunge filmfestival) og havnebyen Toulon, som er kjent for sitt dyktige rugbylag.

Saint Tropez er vel kanskje mest kjent for å være den ultimate feriedestinasjon for kjendiser, jetsettere og statusjegere fra verdens mange kroker.

Jeg undret om det i det hele tatt var noe å finne på der, for oss vanlige dødelige som ikke eier yacht eller villa, og ikke ønsker å feste sammen med menn tjue år eldre enn oss selv…på deres yacht eller villa.

Brigitte Bardot bor i Saint Tropez. Hun må jo være over åtti år gammel nå, og er helt sikkert ferdig med champagnerus og rumpevrikking sammen med gamle menn på store båter. Hva er det som gjør at hun, 60-tallets franske pin-up yndling, fortsatt trives så godt i denne lille jetsetter-byen?

Svaret fikk jeg i dét båten ankom havna og min venninne og jeg måtte bli hentet ut av båten av mannskapet som ikke hadde tid til å vente på to fjollete damer som fortsatt stod ombord og tok bilder av hverandre for å forevige dette øyeblikket, denne utflukten, denne gjenforeningen vår.

Til min store glede har Saint Tropez denne sør-franske småbysjarmen som trollbinder og forfører meg, som en mann som vet nøyaktig hvilke ord han skal si, for å få hjertet til å banke raskere og kroppstemperaturen til å øke betraktelig.

Ja, jeg forelsker meg i steder. Og til min store forbauselse, forelsket jeg meg også i Saint Tropez. Men absolutt ikke på samme måte som det disse luksusjegerne gjør, nei, tvert imot.

Jeg har blitt forelsket i den ekte Saint Tropez. Bak fasaden. Bak glamouren. Det autentiske. Det varme. Den typisk franske småby-idyllen.

Venninna mi, som er fransk, hadde et stort ønske om å besøke Musée de la Gendarmerie et du Cinéma de Saint-Tropez (et museum dedikert til den franske film-franchisen Gendarmen i St. Tropez og øvrige filmer som omhandler byen). Bygningen som huser dette spennende muséet, ble konstruert i 1879 og ble brukt som politikammer helt til 2003, da politiet flyttet inn i et annet bygg. Med fin beliggenhet like i nærheten av båthavnen, var det ikke vanskelig å finne frem til muséet. Selv for meg og henne, som klarer å gå oss vill på de mest utenkelige steder!

gendarmen saint tropez

I tillegg til filmrekvisitter fra Gendarmen-filmene og diverse andre franske filmer, rommet muséet en fotoutstilling med flere ti-talls flotte bilder av glamorøse filmstjerner, artister og kunstnere fra 50 og 60-tallet, sammen med sine kjæledyr. Nydelige Brigitte Bardot var selvsagt godt representert, dyrevernsaktivist som hun jo alltid har vært.

fotoutstilling

Etter å ha beundret fotografier og filmrekvisitter på muséet, spaserte vi videre mot sentrumskjernen for å ta en tur innom det store lørdagsmarkedet på La Place des Lices.

blomstermarked

Blomster, lintøy, silkesjal, frukt, grønnsaker, store og små stråvesker, badetøy, hatter. Vi bladde gjennom diverse plagg som hang på stativene, prøvde et par bluser og ble til slutt stående og prate med selgerne som så gjerne ville selge sine varer.

marked saint tropez

De bittesmå kirsebærne som dannet et mønster på den hvite linblusen jeg holdt i hånda, var håndbroderte. Selgeren fortalte meg at det var hun selv som hadde brodert blusen. På en side, ønsket jeg å kjøpe den, søt som den var. På en annen side, kunne jeg se at den ville behøve en runde med strykejernet før hvert bruk…og dermed havne helt bakerst i klesskapet sammen med alt det andre jeg aldri gidder å stryke.

Jeg hang den tilbake og kom med en delvis usann unnskyldning til selgeren; mannen min klager over at jeg allerede har for mange bluser.

Mannen min. Hvorfor sa jeg det? Vi er jo ikke gift. Vi er ikke engang forlovet. Jeg sier mye rart når jeg blir nervøs og stresset over mennesker som stirrer på meg og venter på at jeg skal ta en beslutning. Men, sagt er sagt og gjort er gjort. At jeg eier altfor mange bluser er for øvrig sant.

Jeg kjøpte til slutt et pudderrosa sjal med beige prikker, eller polka dots som det også kalles, fra en annen selger på markedet. Altfor mange sjal eier jeg også, men “mannen min” bryr seg ikke like mye om det.

Etter å fått tilfredsstilt handlelysten på markedet, var det tid for å fylle magesekken med et godt lunsjmåltid og slukke tørsten med en cocktail (og vann).

venninnetid

Vi fant en trivelig liten tapas restaurant som heter El Mas, og bestilte fem forskjellige småretter hos den smilende servitøren med tykt skjegg og store tatoveringer. Husets cocktail (champagne-basert) til meg og mojito til min venninne.

tapas

Jeg elsker å spise småretter som kan deles i sosialt fellesskap. Smake litt her, smake litt der, si seg enige eller uenige om hvilke retter som smaker best. På bordet fikk vi servert patatas bravas, kjøttboller, marinerte grillspyd, kroketter med skinke og grillet chilli med havsalt. Alt smakte vidunderlig, og cocktailen likeså.

tapasretter

Etter endt måltid vandret vi gjennom de mange små fine gatene i Saint Tropez, og stoppet opp inn i mellom for å ta bilder eller ta en nysgjerrig titt innom diverse boutiques her og der.

En liten pause tok vi også ved vannkanten, hvor vi satte oss ned for å kjøle ned tærne og føle bølgene komme sakte mot oss, før de langsomt trakk seg tilbake igjen. Da vi minst forventet det, raste en kraftig bølge i land og sprutet vann på klærne våre. Med over tretti varmegrader i luften, gjorde det meg ingenting å få litt vann på kjolekanten.

plasking

Klokka tikket, og vi ville snart bli nødt til å stige ombord på båten igjen. Min venninne ønsket å kjøpe seg en liten suvenir først.

Vi tok oss en tur innom et lite atelier, for å se på diverse malerier som hun hadde fattet interesse for, og kanskje ønsket å kjøpe.

Kunstneren var en eldre herre med bustete skjegg, bustete hår og brun hatt. Han så snill ut, og snill var han. Hans malerier gikk for det meste i samme tema; kvinner og menn i het omfavnelse, dyr og landskap, og la belle tropezienne Brigitte Bardot.

Min venninne ønsket å kjøpe to portrettmalerier av Brigitte Bardot. Jeg undret om hun kanskje hadde latt seg inspirere av de flotte fotografiene på muséets fotoutstilling. Kunstneren pakket maleriene inn i et hefte for å beskytte dem, og ønsket oss en riktig god tur tilbake til Cannes.

Like før ombordstigning oppdaget jeg at jeg hadde mistet båtbilletten min. Heldigvis slapp jeg å lide noen konsekvenser av det, da mannskapet kjente oss igjen umiddelbart.

Vi var jo tross alt de to fjollete damene som måtte bli hentet ut av båten, fem timer tidligere.

saint tropez bilder

le jardin saint tropez

el mas restaurant

globe saint tropez

fin butikk

silke

stranden saint tropez

busk

love butikk

strand saint tropez

kunst

Filmrekvisitter fra Gendarmen i St. Tropez

skrivemaskin

smal gate

klær marked

champagnecocktail

Hyllest og inspirasjon – kvinner som er seg selv!

På en nydelig solskinnsdag tidlig på våren, satt hun og jeg og fniste over hvordan vi sikkert så ut som to gamle bestemødre, der vi satt innpakket i enorme skjerf brukt som pledd, med hver vår nistepakke i fanget, på en gammel benk i den lille parken vi pleide å rømme til, hver gang vi behøvde å få kontoret og slitsomme kolleger på avstand. Vi observerte mennesker som spaserte forbi. Travle mennesker på vei til møter. Andre snakket i telefonen. Noen var på vei til kantinen som var felles for alle bedrifter i nærområdet. I gresset så vi fugler som jaktet etter meitemark. En regnsky hadde lagt seg over byen tidlig på morgenkvisten, og meitemark ville dermed ikke bli en umulig fangst for disse sultne fuglene. Til vår ergrelse, var trebenken vi satt på fortsatt fuktig etter regnværet.

Hun var den gang min kollega, er fortsatt min venninne og en kvinne jeg beundrer for alt som hun er.

Hun liker å strikke, brodere og sy sine egne klær; talenter jeg skulle ønske jeg hadde. Hun leser mange fine bøker, har reist jorda rundt helt på egenhånd, og drar støtt og stadig på diverse musikkfestivaler her i Frankrike. Jo mer underground musikksjangeren er og jo færre som vet hvem musikerne er, jo bedre er det.

Hun er utdannet innen litteraturvitenskap og har nettopp fått seg drømmejobben hos et av de største forlagene som utgir reiseguider på fransk. Hun er miljøbevisst, vegetarianer (som holder seg unna industriell mat) og feminist. Naturlig vakker, helt uten sminke, med en stil som ville inspirert selv alle bohème sjeler på Instagram og Pinterest, ja, selv jetsetterne på Coachella.

Minimalistisk, men gjennomført og selvsikkert, hun har en je ne sais quoi som slår festival-fashionistaenes look ned i støvlene.

Mens vi satt på denne fuktige benken ute i parken, spiste brødskiver og nøt solskinn, spurte hun meg hvilke planer jeg har for livet etter endt arbeidskontrakt. Flytteplaner? Reiseplaner? Karriere?

Jeg fortalte henne om alt jeg liker å gjøre, alt jeg brenner for, alt jeg ønsker å få til… men hvor urealistisk det hele egentlig er, med tanke på penger som må investeres, tid som må bli prioritert, andre ting som da vil falle bort og bli nedprioritert.

Hvordan klarer hun å få tid til både hobbyer, samfunnsengasjement, lese bøker, reise jorda rundt, lage vegetarisk mat fra bunnen av, dra på konserter og festivaler – og fortsatt jobbe fulltid?

Det kan kanskje høres ut som jeg er misunnelig. Jeg liker ikke ordet misunnelse. Et ord som er så negativt ladet, og danner splittelser oss kvinner i mellom. Nei, jeg velger heller å sette fokus på hvordan en kvinne som henne kan inspirere meg til å bli en enda bedre versjon av meg selv.

Jeg velger å beundre det faktum at hun følger sine drømmer, brenner for noe, og bruker sine talenter for alt det er verdt.

Jeg velger å hylle henne, for at hun er en forbilledlig kvinne. Naturlig, sterk og snill.

Jeg velger å respektere henne – og alle andre kvinner som tørr å være seg selv i en verden hvor altfor mange velger å gjemme seg bak usikkerhetens maske.

Mange spennende planer fremover!

Jeg gjespet høylytt og letet frem nøkkelen fra bunnen av den store, stappfulle vesken som bar på både matboks, pocketbok, headset og diverse duppeditter som jeg stadig glemmer bort. Hårstrikk, tyggis og kulepenn vil jeg jo uansett få bruk for før eller siden, så derfor kan dem jo like greit bli liggende der.

Jeg tok heisen opp til andre etasje og åpnet den ulåste døra til leiligheten vår. Lukten av ratatouille og chorizo pølser ga magen min en påminnelse om hvor sulten jeg faktisk var, etter å ha overlevd en lang og slitsom dag på kontoret. Min flinke samboer som stod ved kjøkkenbenken og kokkelerte, la kjøkkenkniven forsiktig fra seg på skjærebrettet og omfavnet meg med et stort kyss.

“Jeg har en overraskelse til deg”, sa han og pekte i retning stuebordet.

En nydelig blomsterbukett med store vakre solsikker og diverse blomsterarter i forskjellige nyanser av lilla, prydet det sorte IKEA-bordet vårt. Jeg som hadde hatt en dårlig start på denne uken (både på arbeidsplassen og øvrig) fortjente denne lille oppmerksomheten, mente han.

Jeg fikk nesten tårer i øynene, så rørt som jeg ble, der jeg stod og holdt godt rundt kjæresten min og takket om og om igjen for at han er nettopp den han er. For at han tenker på meg der han passerer blomsterbutikken som ligger like ovenfor gaten fra dagligvarebutikken vi pleier å handle hos. For at han ser meg, når jeg ønsker å bli sett. Og lytter når jeg trenger å bli lyttet til. Jeg krever ikke å bli forstått, men jeg trenger å bli hørt. En blomsterbukett og en deilig middag laget med kjærlighet, ja, det gjør underverker for humøret.

Resten av kvelden gikk til å planlegge diverse reiser og aktiviteter som venter oss nå på sensommeren, til høsten og tidlig på vinteren. Vi har satt inn penger på en felles sparekonto hver eneste måned i snart et halvt år, og hadde egentlig tenkt å kjøpe ny sofa for det endelige beløpet. Men sofaen får heller vente.

Neste helg etterlater jeg min kjære til seg selv, fordi jeg skal ut på helgebesøk til venninna mi som bor i Cannes. Sammen skal vi på dagstur til Saint Tropez, og slappe av mens vi prater løst og fast om alle gleder, skuffelser og alle forandringer som har hendt i våre liv siden sist gang vi møttes.

I september skulle egentlig foreldrene mine komme på besøk til Toulouse, men grunnet salg av ferieleiligheten deres i England, er det kun moren min som er disponibel akkurat den uken jeg fikk tatt meg fri fra jobb. Etter å ha diskutert og gjort noen vurderinger, kom vi frem til at vi like greit kan reise på mor-datter tur sammen til hennes fine hjemland; Polen.

Og med dét har jeg nå en jentetur til Kraków og Wrocław å se frem til!

I oktober reiser Julien og jeg på helgetur til den nydelige middelalderbyen Carcassonne og til den lille byen Limoux, for å smake lokal vin og bli bedre kjent med områdets historie og severdigheter.

I november reiser vi på helgetur til Lyon for å bli kjent med den franske gastronomi-hovedstaden, men også for å se burlesque-ikonet Dita Von Teese sitt spektakulære show. Jeg skal ikle meg retroinspirert antrekk, og pynte meg med cateye-liner, røde lepper og store krøller. Old Hollywood, jeg elsker det!

Også i november, står en spennende to ukers ferie i Sør Afrika for tur (sammen med Julien og foreldrene hans). Vi skal på safari i Kruger Park, dykke med hvithaier i Cape Town, besøke vingårder, dra på hvalsafari, se pingviner, bo på glamping (glamorøs camping), spise lokale spesialiteter – og kanskje lære noen gloser på afrikaans og zulu!

Det som er morsomt, er hvor forskjellige alle disse turene kommer til å bli fra hverandre. Hva jeg kommer til å se og gjøre, og hvem jeg kommer til å dele disse opplevelsene sammen med.

Og du som leser, ja du vil få bli med på absolutt alle disse reisene (gjennom informativ og underholdende tekst og massevis av bilder).

Mindre “meg,meg,meg” og mer “oss”, takk!

“Jeg trenger din hjelp, Kristine. Det er viktig. Kan du ringe meg?”, var tekstmeldingen jeg mottok helt ut av det blå, forrige mandag ettermiddag.

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, ringte telefonen.

En kvinne jeg hadde jobbet sammen med i tre måneder på den forrige arbeidsplassen min, var på andre enden av røret. “Jeg forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men jeg trenger din hjelp”, stotret hun frem.

Hun forklarte deretter at hele blokka hun bodde i, var blitt evakuert på grunn av veggedyr. Midlertidig overnattingssted ville verken bli dekket av boligeier eller forsikring, da skadedyr visstnok blir ansett som selvforskyldt skade. Dermed stod hun uten noe sted å sove, i tillegg til å måtte kaste alt av møbler og klær. Samtidig var hun langtidssykemeldt fra jobb og hadde mer enn nok av problemer å stri med.

Det å måtte trygle og be venner og familie om hjelp, var noe hun virkelig skammet seg over. Bedre ble det ikke da samtlige – inkludert egen bror og stemor – sa blankt nei til å la henne få overnatte hos dem frem til den dagen hun kunne flytte inn igjen i egen leilighet. “Åh, så forferdelig! Du må jo ha det helt grusomt akkurat nå?”, var det til og med enkelte som presterte å si…uten å tilby så mye som en hjelpende lillefinger.

Leiligheten vår har gjesterom. Dette gjesterommet stod tomt fra og med forrige onsdag; etter å ha ryddet opp etter foreldrene til samboeren min, som  var på besøk i ei uke. Hvor hjerterått ville det ikke vært å snu ryggen til en kvinne i nød, når jeg egentlig har både plass og mulighet til å gi både en hjelpende hånd og en god klem til den som sårt ber om hjelp?

Selv samboeren min var skeptisk, og ønsket helst ikke å ha overnattingsbesøk i mer enn to netter. Ja, for i helgen gikk det greit, sa han. Denne helgen hadde vi jo ingen planer, uansett. Vel, to netter er jo bedre enn ingenting, men det ville likevel føles så halvhjertet å bare hjelpe noen fra fredag til søndag, og kaste dem ut på gata når hverdagsrutinene står for tur. Som om det å hjelpe andre er noe man gjør for å fylle fritiden, samvittigheten – og kun når det ikke står i veien for andre aktiviteter og lyster.

Jeg klarte likevel å få ham til å gå med på å la henne få bo hos oss i en hel uke.

Tenk hvis det hadde vært du og jeg som plutselig stod uten noe sted og bo, sa jeg til ham.  Uten penger, og omtrent uten noen som helst eiendeler – etter å ha måttet kaste alt og starte på nytt. Tenk hvis DINE foreldre og venner hadde avvist DEG når du tryglet og ba om husly?

Vi lever i en tid hvor det aller meste dreier seg om “meg, meg, meg”. Men, selv i et samfunn som stadig er i endring, er det én ting som aldri vil endre seg; det faktum at vi bare er mennesker. Mennesker med følelser. Elementære behov. Et av disse grunnleggende behovene er kjærlighet. Et annet er trygghet.

I går forlot hun leiligheten vår. Oppvasken var tatt og husnøkkelen som jeg hadde lånt henne, hadde hun puttet i postkassen vår. I én uke har hun hjulpet til med matlaging, dagligvarehandel, hente pakker på postkontoret, og vært hyggelig selskap både ved middagsbordet, tv-stuen og ute på balkongen på disse varme sommerkveldene.

Når leiligheten er innflyttingsklar igjen, skal hun spandere en pils på både meg og Julien, lovet hun. For å feire et vennskap som har blomstret. For å feire hvor fine vi mennesker kan være mot hverandre, om vi velger å fokusere litt mindre på “meg” og litt mer på “oss”.

(da jeg ikke har hatt tid til å ta bilder denne uken, grunnet fulltidsjobb og besøk, deler jeg noen bilder fra Monpazier i Dordogne i Sørvest-Frankrike – tatt i September, 2016)

frankrike

uteområde

restauranter frankrike

spisested monpazier

stripete bukse