Siste del av bryllupsfeiringen – og en fremtid med blanke ark

Etter en nydelig vielse i rådhuset Capitole de Toulouse etterfulgt av en vin d’honneur i villaen, avsluttet vi første del av bryllupsfeiringen med en liten fotoseanse under kveldssolen, i en blomstereng full av visnede solsikker med sine skrøpelige hengende hoder.

Både Julien og jeg var en smule skeptiske der vi stod, plassert på tørket jord blant hundrevis av brune solsikker. Vi klarte ikke å se hva fotografen så, skjønnheten i døde blomster, uttørkede blomsterenger. Om ikke solsikkene var friske og gule med sine hoder høyt i sky, om ikke bladene var grønne og himmelen blå, om ikke poenget var å skape triste, dystre, gotiske bilder i grånyanser, hva var da vitsen i å unne det falne oppmerksomhet?

Alt handler om perspektiv.

Først da vi fikk se resultatet på kameraets skjerm, hvordan fotografen klarte å fange sesongens overgang og kveldssolens gylne stråler, først da gikk det opp for oss hvordan absolutt alt i naturen er vakkert på sitt eget vis, om man bare løfter blikket og tillater seg selv å se verden med nye øyne. Om man bare våger å være kreativ, være bittelitt annerledes.

Disse bildene er på mange måter et symbol på det siste halvåret og alt som har hendt, et symbol på det å lære seg å smile gjennom tårene, danse gjennom stormen, snu det negative om til noe positivt og se fremover, mot nye horisonter.

Akkurat som fotografens speilreflekskamera, har kjærligheten gitt oss evnen til å stoppe tiden. Omfavnelsen, øyekontakten, smilet som sier mer enn tusen ord. Som i en hypnose får han meg til å glemme alt det vonde, alle skuffelsene som har preget hverdagen siden mars måned. Kjærligheten vår har alltid vært terapeutisk for meg, og viktigere har den aldri vært enn nettopp nå.

En av årets første skuffelser var da jeg innså at jeg aldri vil få oppfylt den store pikedrømmen om å reise til min mors hjemland for å kjøpe brudekjole sammen med henne og min tante. Noen måneder senere mistet jeg jobben, noe som igjen har satt boligdrømmen på pause. Av byråkratiske årsaker vil jeg heller ikke få tatt den videreutdanningen som jeg hadde ønsket meg, og på toppen av det hele vet ikke min kjære ektemann om han fortsatt har en jobb å gå til etter neste måned.

Fremtiden er med andre ord et blankt ark, et uskrevet kapittel hvor alt kan hende. Denne bryllupsfeiringen har vært en nydelig, og svært nødvendig distraksjon fra alt som er vanskelig, fra alt som er uklart og alt som vi dessverre ikke har kontroll over.

En solsikkeeng vil ikke kunne være gul for alltid, for ingenting varer evig. Men kjærlighet kan få tiden til å stå stille, og et blankt ark gir oss friheten til å ta imot nye muligheter med åpne armer.

Jeg glemte nesten å nevne restaurantbesøket vårt etter endt fotoseanse. Sammen med våre sju overnattingsgjester dro vi til den tradisjonelle franske restauranten La Fontaine aux Grives, en femten minutters kjøretur fra villaen i Pin-Balma.

Vi startet aftenen med Kir Violette (hvitvin med fiolsirup) til apéritif, før vi deretter bestilte hver vår forrett.

Valget mitt falt på en klassiker, foie gras, før jeg til hovedrett fikk servert favorittretten til min kjære, ris de veau aux morilles (kalvebrissel med saus av morkler). Morkler er definitivt en av mine favorittsopper, sammen med kantareller. Kalvebrissel, som er en delikatesse her i Frankrike, har en deilig smak som ikke ligner noe annet.

Til dessert spiste jeg solbærsorbet, da jeg rett og slett ikke orket hverken kake eller crème brûlée. Jeg hadde jo allerede forsynt meg to ganger fra bryllupskaken tidligere på dagen.

I neste innlegg vil jeg fortelle om alt som skjedde dagen etter bryllupet. Om vennskap og venninnetid og en hyggelig overraskelse som min venninne Laurène hadde planlagt for oss begge.

Hår, sminke og rikelig med stress før vielsen i Capitole

I den nydelige Airbnb-villaen på utkanten av Toulouse, villaen hvor vi på ettermiddagen skulle feire med musserende vin, kanapeer og kake, våknet jeg etter en urolig natt med lite søvn og altfor mange tanker. Vekket av den skjærende mobilvekkerklokka tidlig på morgenkvisten, hadde jeg aller mest lyst til å bare snu meg mot Julien og sove videre. Men frisøren skulle jo være på plass bare en time senere, og deretter skulle jeg jo bli sminket, noe som betydde at alt av dusjing, spising og toalettbesøk måtte skje før den tid.

Seksti minutter hadde jeg gitt meg selv, til å vaske kroppen og deretter rense og skrubbe ansiktet, gi huden en ansiktsmaske og til slutt smøre fjeset inn med fuktighetskrem. En lang men nødvendig prosess om man ønsker at sminken skal sitte ordentlig gjennom hele dagen, noe enhver brud selvfølgelig ønsker på sin bryllupsdag.

På med undertøy og rosa silkemorgenkåpe, hvite tøfler med “Bride” skrevet i gullskrift. Jeg listet meg ned trappene for å lage frokost, sandwich med skinke og ost og en stor kopp kaffe. Jeg rakk såvidt å spise opp maten før Loïc, frisøren min, plutselig stod der i stua og ventet på å bli ledet til badet hvor mitt hår skulle krølles og tvinnes i fin harmoni med min lille blomsterkrans som til slutt lignet mer på en liten rosekrone enn en krans. Prinsesseaktig, men med en bohemsk touch.

Som vi i utgangspunktet hadde planlagt før halvparten av dagens program ble utsatt til neste år, vil samme frisør få ansvar for å gjøre håret mitt klart til bryllup når vi i april tar feiringen videre til Château du Croisillat og min hvite brudekjole endelig vil se dagens lys. Krøller og blomsterkrans vil da bli byttet ut med løs flette med små hvite blomster, romantisk og bohème chic.

Etter å ha blitt fin på håret var det tid for makeup. Min venninne Cindy var kommet for å sminke meg for anledningen, i varme gylne toner som kler mine grønne øyne og kastanjebrune hårlokker.

Med seg på lasset hadde hun sin ektemann Johan, som stod for dagens fotografering fra start til slutt, og deres to år gamle sønn, en energisk liten nysgjerrigper som til slutt fikk min venninne til å koke over, ettersom tiden begynte å renne ut og hun stadig måtte veksle mellom sminkekoster og håndtering av sin lille villmann.

Det som fikk begeret til å flyte over var øyeblikket da vi allerede var ti minutter på overtid og gutten bestemte seg for å oversvømme badet ved å skru på bideten på høyt trykk. I full panikk sjonglerte vi mellom å bli ferdig med makeup, tørke gulvet og kle på oss i all hast, før vi løp ut døra og hastet oss inn i bilen, en route Capitole for å møte Julien og alle våre gjester.

Selv trodde jeg vi hadde hastverk, men det skulle imidlertid vise seg at jeg hadde misforstått tidspunktet for oppmøte, og vi var alt annet enn sent ute. Iført våre spesialsydde munnbind med “Mr” og “Mrs” påskrevet, ventet vi på at det endelig skulle bli vår tur til å skinne, vår tur til å stå foran borgermesterens medarbeidere og gi hverandre våre “Oui”.

Iført både kjole, blomsterkrans, øredobber og sandaler fra nettportalen Etsy, et nettsted hvor syersker og små ukjente designere selger sine kreasjoner til en overkommelig pris, var jeg nå klar for å gifte meg med mannen i mitt liv.

Jeg var klar for å gå hånd i hånd til lyden av Mozart, gjennom den vakreste salen i hele Toulouse, Salle des Illustres i Capitole, jeg var klar for et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Alt om dette i neste innlegg!

Villaen og notater fra dagen før bryllupet

Jeg har så mye å fortelle, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si annet enn at…

Jeg er gift!

På lørdag giftet jeg meg endelig med Julien. Gjennomført er altså første del av det som har blitt et to-delt bryllup fordelt på to ulike årstider. Dette selvsagt på grunn av coronakrisen og reiserestriksjonene.

At den borgerlige vielsen var fin og at dette har vært den beste helgen i mitt liv er det definitivt ingen tvil om. Jeg håper likevel at hageseremonien og bryllupsfesten på Château du Croisillat den tjuefjerde april vil bli ti ganger bedre, når jeg endelig vil få mine foreldre og norske venner ved min side.

Siden jeg liker å fortelle historier i kronologisk rekkefølge, vil dette innlegget omhandle dagen før den store dagen, om villaen hvor vi feiret kjærligheten. Julien og jeg er evig takknemlige, takk til min generøse mor som spanderte dette på oss, og ga oss denne fine muligheten til å gjennomføre halvparten av det planlagte drømmebryllupet, hvor neste halvdel er satt på pause. Om sju måneder kommer fortsettelsen, og dét med nesten tre ganger så mange gjester. Deriblant min kjære mor som ikke kunne være her sammen med oss denne septemberhelgen i Toulouse.

La meg altså fortelle om fredagen. Planen var å pakke koffertene og forlate leiligheten vår rundt halv fire, med en svipptur innom konditoren for å hente bryllupskaken og deretter kjøre direkte til villaen i det fredelige strøket Pin-Balma. Men da jeg plutselig ble oppringt av konditoren som ga beskjed om at bryllupskaken måtte hentes presis klokka to (ettersom hun resten av dagen var fullbooket med kakeleveringer på kryss og tvers av Toulouse) , ble vi i stedet nødt til å ta oss en tur-retur til leiligheten for å plassere kaken i kjøleskapet og vente til klokka nærmet seg fire, og tid for innsjekk i Pin-Balma.

Da vi ankom villaen og fikk nøklene av vaskehjelpen, plasserte vi umiddelbart den to-etasjer store kaken i kjøleskapet, livredde for å risikere smeltende rosedekorasjoner og smørkrem på avveie. Vi hentet deretter bagasje og matvarer fra bilen, før vi tok oss en runde fra rom til rom og gikk ut i den flotte hagen for å se den romslige terrassen, svømmebassenget og de mange fargesterke blomstene som prydet uteområdet. Perfekte omgivelser for en vin d’honneur og romantiske bryllupsbilder.

En sjarmerende sørvestfransk villa reservert via Airbnb, med en eier som kommer fra en familie kjent for deres store arv, det franske kaffemerket Bacquié. Villaen rommet fem soverom, hvorav tre av dem var i første etasje og to i andre. Julien og jeg fikk som kommende brud og brudgom velge rom før våre venner og vitner (svigermor klarte ikke helt å forstå at hun ikke kunne få æren av å velge først selv). Valget vårt falt på et koselig soverom med tilhørende walk-in garderobe og stort bad med flere speil, takvinduer og god belysning, perfekt for brudeparets forberedelser med påkledning og styling.

Klokka tikket og tiden gikk. Fra å velge soverom til å dekorere terrassen med papirlanterner og “Just Married”-banner til å deretter få besøk av min venninne Cindy som var kommet for å gi meg en etterlengtet rosa manikyr til bryllupet, kunne vi endelig heve våre vinglass og gafle i oss grillmat like rundt ni, tidspunktet da alle våre overnattingsgjester var kommet og dagens mange oppgaver unnagjort.

Mens flere av våre gjester hadde bestemt seg for å ta et lite nattbad i bassenget, trakk jeg meg unna like rundt midnatt for å få meg sju timer med nødvendig søvn før en hektisk bryllupsdag stod for tur. Søvn ble det derimot lite av, da madrassen var så myk at jeg nesten kunne ha druknet i den.

Vanskelig ble det derfor å stå opp klokka sju, for å rense huden med ansiktsvann, dyp skrubb og leiremaske, dusje kroppen og stappe i meg en kjapp frokost før tiden var inne for en ekte prinsesseforvandling.

Alle detaljene fra de hektiske morgentimene og hvorfor vi nesten kom for sent til Capitole, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg (sammen med noen fine bilder fra den store dagen)!

En siste bryllupsoppdatering før alt blir hektisk

Dagen startet med en telefon til den norske ambassaden i Paris, for å forhøre meg om papirarbeidet jeg må få unnagjort for å bli folkeregistrert som gift i Norge (original vigselsattest med apostille må sendes til skatteetaten), samt alt som har med navnebytte å gjøre. Jeg spurte om det ville være mulig å fortsatt bruke mitt nåværende pass, med pikenavnet, frem til utløpsdatoen om fire år.

Ja, fikk jeg vite. Jeg kommer likevel til å bytte det ut med et nytt til neste år.

Kort tid etter endt telefonsamtale fikk jeg meg en hyggelig overraskelse, en nydelig blomsterbukett ble levert på døra, en gave bestilt fra mine kjære foreldre som dessverre ikke får feiret den store dagen sammen med meg før i april.

Jeg ble så rørt at mine øyne brått ble blanke som en krystallklar innsjø, og jeg var på nippet til å klemme buketten som om den skulle vært en reinkarnasjon av min mor og stefar (som for øvrig lever i beste velgående der hjemme i Norge).

En flott bukett hvite roser og liljer, jeg gleder meg til å ta dem med til villaen, dekorere med dem og nyte deres deilige dufter fra helgens start til ende.

Også i går mottok jeg en pakke, noe jeg selv hadde bestilt. Fra en kjeksfabrikk i Lyon hadde jeg bestilt dekorative småkaker på pinne med våre navn og bryllupsdato påskrevet. Jeg gleder meg til å pynte buffeten i villaens hage med blant annet disse kjeksene, der hvor vi på lørdag skal feire vår lille vin d’honneur etter vielsen i tinghuset.

Lørdagens vin d’honneur vil hovedsakelig bestå av små kanapeer og fingermat kjøpt fra den fine franske frossenmatkjeden Picard, men vil også inneholde noen søte gleder.

Jeg har som nevnt tidligere bestilt en to-etasjers rosekake fra et lokalt konditori, i tillegg til disse kjeksene fra Fabulous Biscuits. Musserende vin fra Gaillac og diverse andre lokale viner vil også bli servert, mens champagnen vil vi spare til bryllupsfesten i april.

Jeg har så smått begynt å pakke ned alt som jeg behøver å ta med meg til helgens store begivenhet, antrekk og sandaler, dekorasjoner til bordet og blomsterkrans til håret, kosmetikk og speilreflekskamera.

Fra ferskenrosa kjole til hvit blondetopp og champagnefarget skjørt, når vår vin d’honneur er over og ettermiddagen blir til kveld, skal vi sammen med våre sju overnattingsgjester ta bryllupsfeiringen videre til restauranten La Fontaine aux Grives. Allerede i dag dro jeg sammen med mine kommende svigerforeldre til dette spisestedet for å velge ut nøyaktig hvilket bord vi ønsker å reservere for bryllupskvelden.

Fine restaurantlokaler delvis skjult bak palmer og buskevekster i fredelige omgivelser, ikke så langt unna villaen hvor vi skal overnatte. Vi ble ledet til en lys og fin veranda, perfekt for en romantisk aften.

Fra ettermiddagens lille ærend innom La Fontaine aux Grives hastet jeg meg videre til et nytt gjøremål, da jeg støvsuget leiligheten i rekordfart og løp ut for å hente min venninne Laurène ved metrostasjonen i nabolaget mitt.

Dette ble vårt første gjensyn siden fjorårets tur til Paris, da vi feiret hennes bursdag med glitter, glam og cabaret på Crazy Horse, en aften rik på champagne og paljetter.

I kveld erstattet vi cancan og glamour med tapas og rødvin på spisestedet L’Extrapade sammen med Julien og hans foreldre, et hyggelig måltid før en hektisk fredag. Kaken må hentes nøyaktig klokka to, innsjekk klokka fire, deretter må vi handle mat og klokka seks får jeg manikyr og før leggetid må jeg vaske håret og rette ut mine naturlige bølger med rettetang, etter instrukser fra frisøren som har avtalt å komme klokka åtte på morgenen, for å gjøre meg fin til vielsen i Capitole.

Underlig er det å tenke over at dette faktisk er dagen før dagen før den store dagen!

Fire dager til første del av bryllupet

Ukene før bryllupet, vel, den delen av bryllupet som ikke har blitt utsatt til april, har sust forbi som en tornado. Først i går gikk det opp for meg at jeg allerede nå på lørdag vil bli gift på papiret, få en ny ring på fingeren og et nytt etternavn som jeg må huske på å få registrert både i Norge og Frankrike.

Jeg skulle ønske familien min kunne være her sammen med meg, jeg skulle ønske de kunne se min ferskenrosa kjole og den vakre salen i Capitole (tinghuset) og villaen hvor vi skal feire begivenheten.

Forrige torsdag fikk tærne mine seg en pedikyr, i går fikk håret mitt en stuss og balayage hos frisøren, og på fredag vil fingerneglene få seg en etterlengtet lys rosa manikyr. Jeg har bestilt kake fra bryllupskonditoriet Un Jour, Un Gâteau, og kjøpt inn noen små dekorasjoner til vår lille vin d’honneur som vil bli arrangert i Airbnb-villaen hvor vi skal overnatte hele helgen. I tillegg har jeg bestilt en beskjeden brudebukett fra nabolagets florist og funnet frem et antrekk som jeg vil skifte til utover kvelden, når kanapeer og champagne ved bassengkanten byttes ut med restaurantbesøk og rødvin under stjernehimmelen.

Allerede i morgen får vi besøk av mine kommende svigerforeldre og på torsdag kommer min venninne (og vitne) Laurène hit for å tilbringe ei uke sammen med meg.

Neste dag, på fredag, får vi nøklene til den vakre villaen på utkanten av Toulouse, stedet hvor jeg ser frem til å tilbringe den nest viktigste dagen i mitt liv. Nest viktigst, fordi den hvite brudekjolen, den store seremonien, gjensynet med min familie og mine venner, alt jeg hadde sett frem til aller mest, må nå vente til april. Nesten to år med planlegging, ett og et halvt år hvor jeg hadde gledet meg til en vakker hageseremoni og middag på Château du Croisillat, alt dette må vente i sju måneder til. Vi krysser fingre, tær og alt som krysses kan for at coronasituasjonen til den tid ikke lenger vil være en like stor trussel som i dag.

Apropos corona vil vi på lørdag måtte bruke munnbind både i og utenfor tinghuset, og har derfor bestilt masker med “Mr” og “Mrs” brodert på dem, et forsøk på å gjøre noe morsomt ut av situasjonen (og bildene fra den store dagen).

Også bryllupsreisen vil bli utsatt til neste vår eller sommer. Som et lite plaster på såret tar vi oss likevel en liten tur til kysten neste uke, sammen med Julien sine foreldre, for å kose oss med båttur, bading og sykkelturer i det lille sørvestfranske ferieparadiset Arcachon. Jeg gleder meg til å se Europas største sanddyne, Dune du Pilat, og nyte fransk kaviar ved Bassin d’Arcachon. Østers, en annen lokal spesialitet, må jeg dessverre stå over siden jeg ikke tåler å spise skalldyr.

Lenge hadde jeg spøkt med at min klengete svigermor sannsynligvis ville komme til å mase seg til å bli med oss på bryllupsreise. Ironisk er det derfor at vår første ferie som nygift nå blir sammen med svigermor og svigerfar på lasset.

Jeg nevnte selvsagt dette for Julien, og foreslo å finne på noe romantisk i løpet av turen, bare oss to, langt unna svigermor. Spabehandling og duomassasje, en båttur i solnedgangen med apéro for to, en fin middag tête-à-tête, hva som helst som kunne minne om en ørliten prosentandel av en bryllupsreise.

Å gifte seg iført munnbind, å arrangere vielse i tinghuset og seremoni med bryllupsfest fordelt på to ulike årstider, ingenting er annet enn en prosentandel av hva det egentlig skulle være, men vi vil nok få det fint likevel. Både nå på lørdag, den tjuefjerde april, vår første ferie som nygift og vår endelige bryllupsreise.

Flere oppdateringer med bilder av både ringene, dekorasjoner, kake og antrekk kommer etter hvert!

Høydeskrekk og Panikkslagen på fjelltur med venner

Lenge var det siden sist jeg stod opp allerede klokka seks for å dusje og spise frokost i all hast. Spesielt på en lørdag. Forrige gang jeg dro på en fysisk krevende fjelltur kan jeg knapt huske, og lenge vil det definitivt bli til neste gang. Om det i det hele tatt blir noen neste gang.

I går dro vi altså til et sted som heter Appy i Pyreneene, sammen med tre venner av Julien for å gå på en ni kilometers fottur på fjellet. 750 meter i høyden og en rute som ifølge en av våre turkamerater skulle være enkel og absolutt ikke en utfordring, selv for meg som er i elendig form, selv for meg som har ekstrem høydeskrekk og sliter med å gå ned bratte fjellbakker på grunn av frykten for å falle og slå meg. Uansett hvor vakker utsikten måtte være.

Som med de fleste fobier, stammer høydeskrekken min fra barndomstraumer, etter at jeg som sjuåring falt og slo meg kraftig under en hyttetur på fjellet. Et stort arr på høyre kne og på underarmen sammen med en rekke flashbacks er mine evige suvenirer etter det traumatiske øyeblikket da skarpe steiner penetrerte min hud og mitt forhold til de høye fjellene forandret seg drastisk fra beundring til frykt.

Å gå lange fotturer på flere kilometer, selv mil, langs trygge grusstier er jeg veldig glad i. Men steinete bratte terreng minner meg så sårt om det vonde øyeblikket for to tiår siden, at jeg rett og slett ikke klarer å takke ja til å bli med på turer i slike terreng.

I går ble jeg uvitende med på nettopp det jeg hadde fryktet.

Med en liten ryggsekk pakket med müslibarer, oppskåret frukt, tomater og spekeskinke, sammen med en termos fylt med to liter vann, og nødvendige saker som solkrem, antibac, søppelpose og toalettpapir, var jeg klar for det jeg trodde skulle bli en tur oppover ekstremt lange men ikke altfor bratte stier…og ble servert noe helt annet.

Det som umiddelbart møtte meg var et steindekket bratt terreng, enorme skarpe steiner og løs småstein og sand. De andre, inkludert Julien, småjogget oppover i høyden og ville sikkert ha hygget seg mye mer om ikke jeg var der. Umiddelbart fikk jeg dårlig samvittighet for å være den som ødelegger for alle andre. Anpustne, treige meg, den i gruppa som alle andre må vente utålmodig på, den som får resten til å himle med øynene og angre på at de spurte meg om jeg ville bli med.

Situasjonen fikk meg til å tenke tilbake på barndommen, og hver eneste klassetur til vestlandske fjell. Klasseturene hvor jeg ble kjent som den irriterende jenta som aldri klarte å holde følge med resten. Klasseturene som gang på gang ble et gjensyn med fobi, redsel og elendig selvfølelse.

Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til, om jeg i det minste hadde gjort et par Google-søk på området og denne konkrete ruten og ikke stolt blindt på vennene til Julien, kan jeg garantere at jeg ikke hadde takket ja til å bli med.

Men nå var jeg altså der i det maleriske landskapet, den flotte franske naturen, og druknet meg selv i traumatiske flashbacks.

Noen lyspunkter var det likevel på turen. Vakre omgivelser, nydelig utsikt, og en innsjø hvor vi de neste to timene skulle kose oss med piknik og bading. To av våre turkamerater hadde tatt med seg baguetter og rosévin, i tillegg hadde vi med oss frukt og grønt og diverse pålegg. Timene tilbrakt ved innsjøen var definitivt verdt slitet, svetten og stølhet i lårene.

Å komme seg ned igjen, var derimot et mareritt for min panikkslagne kropp. Frykten for å skli på løse steiner, falle og slå meg, akkurat som da jeg var sju år og pådro meg mine stygge arr, gjorde meg så anspent at kroppen og hjernen på et punkt sluttet å kommunisere. Dette ledet til at jeg gikk på tærne hele veien ned, med til slutt blødende tær, fordi jeg ikke turte å senke hælene, jeg turte ikke å gå normalt, fobier får oss virkelig til å miste all sans og samling.

Etter fjellturen dro vi ut for å spise pizza sammen med vennegjengen. Allerede var vi godt i gang med å planlegge en neste tur, skogstur eller sykkeltur, eventuelt en noe mildere fjelltur langs grusstier og enklere terreng, aktiviteter innenfor min komfortsone.

Å våkne opp i en dyrepark og mating av murmeldyr

Strålende fornøyd var jeg, der jeg våknet i hans armer, under dyna i en king-size i den koselige hytta, midt i hjertet av dyreparken. Å våkne opp i en zoologisk hage hadde jeg aldri sett for meg at jeg noensinne ville oppleve. En mandag morgen litt utenom det vanlige, med papegøyesang utenfor baderomsvinduet og utsikt mot sovende bjørner fra soverommet.

Han iført Harry Potter-pyjamas og jeg med en altfor stor t-skjorte med iskrem-motiv og shorts med mønster av vannmelon-skiver, vi satte oss ved bordet for å nyte dagens første måltid. Til frokost drakk vi kaffe og kakao fra en Tassimo-maskin, lik den jeg fikk i julegave en gang for flere år siden men knapt tok i bruk. Fra kjøleskapet hentet vi også frem ei flaske appelsinjuice, sammen med syltetøy, honning og yoghurt, og på kjøkkenbenken stod en kurv full av sjokolademuffins og brødskiver.

Før utsjekk fra hytta, benyttet vi denne unike muligheten til å vandre rundt i dyreparken allerede minutter før åpningstid. Mange av dyrene sov fortsatt, mens andre var godt i gang med å spise frokost. En av parkens ansatte lot oss få lov til å sitte sammen med de store maskottene til Parc Animalier des Pyrénées, parkens aller første dyr og deres nåværende logo, et dyr som det finnes mange av i Pyreneene.

Murmeldyr.

Vi fikk lov til å gi dem mat og klappe dem så mye vi bare ønsket!

Tidligere har jeg aldri tenkt på murmeldyr som søte, jeg har vel egentlig aldri hatt noen spesiell mening om dem i det hele tatt. Ikke før jeg satt der, i dyreparken med flere av dem på fanget, jeg klappet dem som et hvilket som helst husdyr og ga dem oppskårede grønnsaker direkte fra håndflaten min. Da hånda ble tom for mat, snuste de på huden, slikket håndflaten, og ventet tålmodig på mer mat.

Før hadde jeg lyst på hund eller katt, der og da fikk jeg lyst til å kjøpe meg en gård og fylle den med murmeldyr.

Også Julien koste seg der han matet de mange murmeldyrene som flokket seg rundt ham. Hadde det ikke vært for at klokka tikket og parken etter hvert begynte å bli full av barn som også ville se dem, ville vi nok ha blitt sittende der i timevis, begge to.

Vi forlot våre nye venner og gikk videre for å få et gjensyn med surikattene, og med de mange fargerike fuglene som bor i dyreparken, deriblant flamingoer og pelikaner og de morsomme skjestorkene med sine skje-lignende nebb og de flotte røde ibisfuglene. Til slutt besøkte vi parkens apekatter og de morsomme lemurene nok en gang, før tiden var inne for å levere tilbake hyttenøklene i dyreparkens resepsjon.

Før vi pakket den lille trillekofferten og låste døra etter oss, tittet vi ut vinduet og vinket farvel til nattens naboer, de store flotte brunbjørnene. Vi skrev en liten hilsen på fransk i gjesteboka. Merci pour cette nuit magnifique!

Etter vårt fine opphold i dyreparken, var det etter hvert tid for å vende våre neser hjemover i retning Toulouse. Før vi forlot Pyreneene, tok vi oss en liten tur innom Grottes de Médous for å avslutte vår spennende langhelg på samme måte som den startet, med guidet vandring blant stalagmitter og stalaktitter (denne gang i ei grotte med fotoforbud).

Nesten to uker er gått siden vi besøkte fjellene og rovfuglparken Donjon des Aigles, dyreparken Parc Animalier des Pyrénées og to av de mange ulike grottene i området.

I morgen reiser Julien og jeg tilbake til Pyreneene, sammen med tre av våre venner fra Toulouse. Ikke for å besøke dyreparken eller grotter, men for å dra på en åtte kilometers fjelltur med piknik på toppen av berget. Vi krysser fingrene for fint vær!

Helgens ubehagelige Bed & Breakfast-opplevelse

Fredag ettermiddag i de franske Pyreneene. Vi hadde reservert to netter på en Bed & Breakfast i fredelige omgivelser med utsikt mot fjell og skjønn natur, et sjarmerende hus med svømmebasseng og kort avstand til det kristne pilgrimsstedet Lourdes.

Fransk Bed & Breakfast

Utenfor huset ble vi møtt av eieren, ei enslig dame i femtiårene, hun hilset tørt, uten å trekke på smilebåndet. Mens Julien skravlet i vei, studerte hun bilen og bilskiltet vårt, Toulouse, mumlet hun. Fra gårdsplassen ble vi ledet opp trappa og inn på rommet hvor vi de neste to nettene skulle sove.

Hun spurte Julien hva han jobbet med. Gledelig fortalte han om ingeniørarbeidet hos Airbus og produksjonen av A350-fly, og jeg lyttet stille i bakgrunnen, med et håp om at han ville holde samtalen gående i lang nok tid til at hun til slutt ville glemme å vende fokuset mot meg og stille spørsmål rundt min arbeidssituasjon.

Men spørsmålet kom, og jeg forklarte at jeg i juli mistet jobben på grunn av coronakrisen. Jeg rakk knapt å fortelle om mine planer for tiden fremover før hun avbrøt meg for å poengtere at jeg har en aksent.

“Ja…jeg kommer fra Norge”, sa jeg. Hun ristet på hodet og sa at jeg ikke så norsk ut. Jeg kunne ha innrømmet at moren min er polsk, men jeg så ikke noen grunn til hvorfor dette skulle forandre noe som helst, når det sannsynligvis var det fraværende blonde håret som ødela dette stereotypiske bildet av hvordan en nordmann ser ut. Min helnorske far hadde brunsvart hår i sin tid, og massevis av mørkt hår på armer og bryst. Mitt brune hår og grønne øyne har jeg arvet fra ham.

“Har dere reservert bord på restaurant for kvelden?”, spurte hun Julien, totalt uinteressert i å høre om mine studieønsker og planer om å starte egen bedrift.

“Ja, hos Plat Beroi”, bekreftet jeg. Hun hverken sa noe eller så på meg, og ignorerte mitt nærvær totalt, som om jeg var usynlig for henne. Hvorfor, undret jeg. Fordi jeg var utenlandsk, fordi jeg var arbeidsledig, fordi jeg hadde tatoveringer på armene, fordi jeg var mindre spennende å prate med enn Julien?

Julien ville vite om vi kunne benytte oss av svømmebassenget disse sene ettermiddagstimene. Det kunne vi. Hva med håndklær, hadde hun badehåndklær liggende ved bassengkanten eller var det greit å bruke håndklærne fra rommet for å tørke seg etter en dukkert?

Da jeg stilte spørsmålet, så hun på meg med et tomt blikk. Jeg forstår ikke hva du sier, sa hun og snudde seg mot Julien som repeterte nøyaktig de samme ordene som jeg akkurat hadde sagt.

Petit déjeuner vil bli servert mellom klokka åtte og ni, vil dere ha stekt egg til frokost?”. Jeg takket nei til egg. “Selvfølgelig, du er gravid”, sa hun. Det er jeg absolutt ikke, sa jeg surt, og følte meg umiddelbart både svær som en blåhval og enda mer utenlandsk og arbeidsledig enn jeg allerede føler meg til vanlig.

Kjapt skiftet Julien og jeg til badetøy og hastet oss til bassenget hvor vi svømte flere runder frem og tilbake, med små pauser for å redde bier og marihøner fra døden i klorvann.

Plat Beroi, en konsept-restaurant hvor halvparten av lokalet er butikk. Her selges lokale spesialiteter og ferske råvarer, mens resten av lokalet er en moderne bar-og restaurant hvor til og med husets øl og vin kommer kortveisfra.

Småretter

Vi bestilte lokalbrygget øl og flere småretter på deling. Stekte poteter i hvitløkssmør, marinerte champignoner, spekefat, tataki av biff med pesto og parmesan, og deilig pasta med trøffelkrem. Dessert hadde hverken han eller jeg plass til.

Tataki av biff

Neste morgen, etter vår første natt hos Beth Soureilh (navnet på overnattingsstedet), pustet jeg lettet ut ved frokostbordet, da jeg fikk sett med egne øyne at også de andre kvinnelige gjestene ble behandlet på samme måte som meg, som om vi ikke eksisterte, som om bare våre menn var relevante.

Eieren satte seg til og med ved bordet for å fortelle det hun selv omtalte som skrekkhistorier om tidligere gjester, deriblant om en “grusom” kvinne som med sine lange akrylnegler skrapet bort all malingen fra skrivebordet på et av rommene fordi hun var så sint og sjalu da eieren ga for mye oppmerksomhet til hennes mann og ikke henne.

Hun fortalte også om barnefamilier som har skjelt henne ut over telefonen etter at hun bestemte seg for at barn ikke lenger er velkommen på hennes eiendom. Denne viktige detaljen har hun bevisst latt være å oppdatere på sine nettsider.

Frokosten var i det minste god, rommet var rent, bassenget ble flittig brukt og servicen…vel, den ga meg i det minste noe å prate om.

Bed

Baksiden badedrakt

Tanker rundt fjoråret, neste år og hvem jeg er

Jeg reiser tilbake i tid til juli, til både forrige måned og fjorårets julimåned. Hvorfor ikke, siden jeg tross alt dediserte hele forrige tekst til august og alt som er så typisk for august her i Frankrike.

Juli er måneden hvor solsikkene er vakrest, bondemarkedene fulle av ferske tomater og meloner og nasjonaldagen feires med fyrverkeri i alle Frankrikes byer. Lite visste vi i fjor, da vi med store øyne stirret opp mot de flotte fargene som beveget seg over den sorte nattehimmelen, at vårt neste år skulle bli så annerledes. Ingen arrangementer, ingen fyrverkeri, ingen konserter, ingenting.

Fjorårets juli. Jeg husker hvor deilig det var å ta bussen til jobb iført sommerkjole og sandaler, og hvor plagsomt det var å stadig måtte pakke meg inn i ullteppe på kontoret for å ikke bli syk av kulden fra klimaanlegget. Til venstre for mine to dataskjermer på skrivepulten stod en liten metallboks full av teposer, sommer som vinter drakk jeg store mengder te på arbeidsplassen.

Ikke før i september fikk vi tatt oss en ordentlig ferietur i fjor, en bilferie langs den Franske Rivieraen. Alle julimåneder siden jeg først ble sammen med Julien for over fem år siden, har vært preget av stillhet, rutiner og hjemmetid. Han liker ikke å reise midt i fellesferien, altfor mange mennesker, altfor høye priser, sier han. Jeg er til en viss grad enig, men det kommer jo litt an på hvor man reiser, om man gjør som alle andre eller om man tenker utenfor boksen og gir de mer ukjente destinasjonene en sjanse.

Deler av årets julimåned kunne ha blitt tilbrakt i Paris, hadde jeg blitt med Julien på besøk til barndomshjemmet, hjem til mine kommende svigerforeldre. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til hovedstaden for å løpe etter Julien og hans sosialmaraton, der absolutt alle barndomsvenner og familiemedlemmer skulle besøkes og ikke et øyeblikk skulle kastes bort. Det blir for mye for meg, for slitsomt, på samme måte som det å dra på en ordentlig ferie i juli ville blitt for folksomt for ham.

I stedet for å dra til Paris fikk jeg heller ei hel uke for meg selv i Toulouse. Ei uke hvor planen var å sitte foran datamaskinen fra morgen til kveld, skrive flere utkast til manus og være produktiv.

En fin idé, hadde jeg klart å la være å dra til sentrum nesten daglig for å handle og spise lunsj, og deretter kaste bort ettermiddagstimene og sene kvelder i sofakroken foran enten mobilskjermen eller TVen. Eller begge samtidig. Netflix og YouTube. YouTube og Netflix.

Toulouse monument

En av disse julidagene, jeg husker ikke nøyaktig hvilken dag, det spiller uansett ingen rolle, jeg var i hvert fall ikledd rød kjole og de slitte skinnsandalene som jeg hver sommer sier jeg vil kaste før neste sommer.

Casa D'Italia

Planen for formiddagen var mitt lille ærend innom den italienske delikatessebutikken Casa D’Italia for å handle fersk pasta, sort spaghetti, før jeg inviterte meg selv til en liten lunsj hos tesalongen Dip’s Tea i nabolaget Carmes. Ved et lite bord mellom to småbarnsfamilier nøt jeg den vegetariske smaken av pai med tomat-og karamelisert løk etterfulgt av sitronterte til dessert.

Tomatpai

Mellom paien og terten fikk jeg lest et par sider av ei bok som jeg fortsatt ikke har fullført. Ikke fordi den er spesielt tykk, den er heller ikke uinteressant, men med tanker som flyr fra øst til vest og surrer rundt i det uendelige, svekkes konsentrasjonen betraktelig. Forrige måned var jo min første måned som arbeidsledig, og dermed raknet boligdrømmen for neste år. Ingen jobb, ingen lån.

Sitronterte

På vei hjemover fra Dip’s Tea fikk jeg et kompliment av ei fremmed jente på gata, “j’aime ton style, très chic”, hun elsket stilen min, sa hun. Som vanlig takket jeg og smilte, en smule forvirret. Jeg undret om hun var sarkastisk, som i filmen Mean Girls, der antagonisten Regina George sier til ei tilfeldig jente at hun elsker skjørtet hennes, for å deretter snu seg til sine venninner og si at hun aldri har sett et styggere skjørt i hele sitt liv. Hvem vet.

Jeg lurer på hvordan neste års juli vil se ut. Vil vi kunne glede oss over fyrverkeri og nasjonaldagsfeiring som i fjor, vil viruset fortsatt sirkulere i like stor grad som i år?

Og jeg, hvem er egentlig jeg om ett år? 

Dip's Tea

Livet i Frankrike, august måned og spennende planer

August i Frankrike betyr hetebølger, fellesferie og aggressiv veps. Stilige pop-up barer og food trucks dukker opp overalt, en trøst ettersom mange restauranter holder sommerstengt i august. Storbyene er tomme og strendene overfylte, havnebyenes restauranter serverer kilovis med reker og blåskjell hver eneste solfylte dag.

Jeg forbinder denne varme sensommermåneden med lyse kvelder, shortskledde lår fulle av myggstikk og smaken av oppskåret melon sammen med følelsen av klissete fingre. Gratis parkering i sentrum, mye veiarbeid og få busser. Mange sykkelturer gjennom nabolaget og videre rundt byen, men aldri gjennom sentrumskjernen. Apéro og grilling med venner, merguez og chipolata-pølser, øl fra lokale mikrobryggerier og vin fra regionen.

I parkene møtes venner og familier gjerne over en piknik med ferske baguetter, patéer og spekepølse, gjerne over litt vin til de voksne og brus eller iste til de små. I bakgrunnen høres lyden av stålkuler der de kastes og ruller bortover grusen, ofte etterfulgt av fransk jubel. Både unge og eldre samles for å spille pétanque, en aktivitet som er høyt elsket her på det franske sørland.

Solsikkeeng

Jeg dagdrømmer her jeg sitter ute på balkongen og observerer naboen fra femte etasje, der han vanner tomatplantene sine i den felles hagen til leilighetskomplekset. Tankene mine reiser tilbake i tid, tilbake til fjorårets august. Til småprat ved kaffemaskinen og rolige dager på kontoret. Til den hyggelige ferieuka i Danmark sammen med foreldrene mine. Alt er annerledes nå, og august er i år en måned hvor både familiegjenforening og arbeid står på pause inntil videre.

Til helgen skal vi heldigvis reise bort en liten tur, min kjære og jeg. En kjøretur sørover i retning fjellene for å besøke dyreparken Parc Animalier des Pyrénées, hvor vi har reservert ei natt på en Lodge, ei luksuriøs hytte med bjørner traskende rundt utenfor vinduene. Men først har vi to netter på en koselig chambre d’hôtes å se frem til, plasking i svømmebassenget og utflukter til både ørneparken Donjon des Aigles og de spennende grottene Grottes de Bétharram.

Jeg gleder meg til helgen, jeg gleder meg vanvittig mye til denne siste kjæresteturen før vi gifter oss, selv om tankene mine lar seg distrahere der jeg overtenker på fjoråret. På det som var. Savnet etter familien, men også etter å ha en normal hverdag med faste rutiner. Men hva er vel en normal hverdag i år 2020?

Den tjueåttende august skal jeg på et møte med en skole. Jeg skal få vite hvilken dato jeg endelig vil få kommet i gang med studier i webdesign og community management, tyngden jeg trenger for å kunne jobbe med å hjelpe små aktører i reiselivsbransjen til å bli synlige på nett. For å styrke profilen ytterligere, vil det nok også være en god idé å forbedre mine kunnskaper i foto-og videoredigering før jeg til slutt hopper uti ukjent farvann og starter min egen bedrift.

Som nevnt tidligere ønsker jeg også å melde meg på et fire ukers språkkurs i Tyskland for å forbedre mine tyskkunnskaper, men dette vil selvfølgelig ikke være mulig før vi endelig får kontroll på pandemien.

Solsikker

Fjorårets august. Julien og jeg dro på en helgetur til det landlige Gers få dager etter min hjemkomst fra Danmarksturen, forbi flere av de samme solsikkeengene som vi passerte forrige måned. Det solgule vakre landskapet som var som hentet fra mine søteste drømmer, julimånedens store høydepunkt. Da vi i fjor dro fra landsby til landsby og forbi blomsterengene i Gers, var det ikke mye gulfarge igjen å se. Brune uttørkede solsikker med bøyde hoder, sensommerens siste pust.

Vi har nå kommet oss halvveis gjennom august, og jeg har blitt stukket av både vanlige mygg og tigermygg, jeg har ikke spilt pétanque i år, jeg har derimot hygget meg på piknik og grillet med venner. Gode sunne hverdagsrutiner vil jeg finne veien tilbake til senere, forhåpentligvis allerede i oktober om alt går etter planen.

Sommerkjole