En dag i Heraklion

For to uker siden kom vi hjem fra bryllupsreise, hjem til hverdagen. Jeg lengter allerede tilbake til solskinn, hvite strender og deilig gresk meze. To korte dager etter bryllupsfesten forlot vi Frankrike og fastlandet til fordel for ti fantastiske dager i Kykladene, den greske øygruppen i Egeerhavet.

Ferien kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, med tanke på høstens travle start. Eposter, telefonsamtaler, papirarbeid, regninger, et resultat av en utsatt bryllupsfest og utsatt kjøp av leilighet, flytting og utvask. Hadde alt gått som planlagt, ville ingen av disse milepælene hendt samtidig. Planen var å gifte oss i fjor og kjøpe leilighet i år, men skjebnen ville heller gi oss alt på én og samme tid. Ukene gikk derfor i ett, og stressnivået var mildt sagt på topp hver eneste dag fra tidlig september til bryllupsdagen, niende oktober.

Før verden ble rammet av en pandemi, hadde vi ikke sett for oss å tilbringe hvetebrøddagene i Europa, vi ville reise langt bort til en destinasjon som ikke ligner noe vi har sett før. Vi snakket om Costa Rica og Bali, lenge vurderte vi også Tanzania, men endte i stedet opp med øyhopping fra Kreta til Santorini og videre til Naxos, og ble på ingen måte skuffet. Hellas skuffer aldri.

Ettersom hotellet hadde blitt informert om at vi var kommet for å feire bryllupsreise, ble vi umiddelbart møtt med romantikk da vi åpnet døra til rommet hvor vi skulle sove de neste to nettene. Overrasket, jublet vi da vi så dobbeltsengen og hvor fint dekorert den var, med roseblader og håndklær brettet i form av hjerte. På skrivebordet stod ei flaske musserende vin til nedkjøling i en isbøtte. Ved siden stod et fruktfat som vi aldri forsynte oss fra.

Innen jeg rakk å skifte t-skjorte, vaske ansiktet og påføre ny sminke i forkant av feriens første restaurantbesøk, hadde Julien allerede skjenket vin i de to glassene som stod på bordet.

“Skål for Hellas”, jublet jeg og hevet glasset. Julien ga meg et forsiktig smil som kjapt ble erstattet med en reaksjon som ikke kan beskrives som annet enn stereotypisk fransk.

“Dette kan på ingen måter sammenlignes med en champagne, selv en musserende fra Gaillac eller Limoux er hundre ganger bedre” klaget han, blikket rettet mot boblene. Jeg himlet med øynene og ba ham slutte å klage. “Dette er en gave, Julien, en hyggelig gest fra hotellet.”

Etter hvert som en slurk ble til flere, begynte også hans kresne, franske smaksløker å sette pris på vinen. Kveldens utvalgte spisested, Plani, var heldigvis bare en tre minutters gange fra hotellet, tre lattermilde minutter for to småbrisne turister som ikke hadde rørt mat siden frokost.

Jeg skulle bare ta meg et lite glass vin til maten, men endte i stedet opp med en karaffel ettersom det skulle vise seg å være rimeligere. Til vinen nøt vi en helaftens meze med kjøttboller, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt), fava (bønnedipp) og fritert squash i strimler, en fabelaktig start på vår kulinariske reise gjennom Kykladene.

Da vi trodde måltidet var over, fikk vi plutselig servert en liten flaske med Raki, gresk brennevin, og dessert. Overrasket og smigret (og svært beruset), takket vi servitøren for den hyggelige lille oppmerksomheten. Allerede neste dag gikk det riktig nok opp for oss at det ikke akkurat er uvanlig få tilbudt brennevin og kake etter et måltid på Kreta.

Neste morgen var formen heldigvis fin. Etter en god og variert frokost fra hotellets buffet, dro vi på en liten oppdagelsesferd i kjernen av Kretas hovedstad, Heraklion. Målet var å gjøre det meste ut av vårt kortvarige opphold, siden vi bare skulle være på øya den ene dagen, for å deretter reise videre med ferge til romantiske Santorini.

Vi startet dagen med en tur til båthavna og den historiske borgen Rocca a Mare, også kjent som Koules, bygget av venetianere på 1500-tallet. Derfra trasket vi videre til hjertet av sentrum for å se Agios Minas Katedralen og fontenene Bembo og Morosini.

Utover ettermiddagen satte magesekken en stopper for videre sightseeing, den ville ha mat så kjapt som mulig. Vi slo oss derfor ned på en hyggelig utekafé med menyer skrevet kun på gresk. Jeg bestilte det som oversetteren på telefonen mente var et spekefat, som i virkeligheten skulle vise seg å være ulike typer grillet kjøtt, servert med yoghurtsaus, pitabrød og husets potetchips. Selv om jeg fikk noe helt annet enn det jeg trodde jeg hadde bedt om, var jeg storfornøyd.

Videre nøt vi den varme ettermiddagssola på hotellets takterrasse og dyppet tærne i det flotte bassenget. Vannet var, som forventet i oktober, en smule kaldt. Likevel var vi begge fast bestemt på å bade, svømme, være i bevegelse og få fullt utbytte av terrassen og den flotte utsikten fra høyden, utsikt over Heraklion, havet, severdighetene.

Det er rart å tenke på hvor annerledes Kreta var for meg, da jeg som femtenåring besøkte øya sammen med min far og ikke brydde meg om hverken arkitektur, lokal matkultur eller historie. Den gang var jeg på chartertur, ei uke på et identitetsløst all-inclusive med bading og sol og lite annet på programmet. Som voksen, holder jeg ikke ut i mer enn en time eller to, før jeg blir lei av å bade. Rastløsheten er også en av grunnene til at jeg ikke liker å ligge timevis på ei solseng. Som femtenåring syntes jeg det var spennende å ligge på badehåndkleet med musikk i øret og et eller annet moteblad i hendene. Jeg sniktittet på kjekke gutter som gikk forbi og dagdrømte om ferieflørter som aldri ble noe mer enn en tenåringsdrøm, et dagbokinnlegg.

Femtenårige meg, med den grusomme røde slangeskinnsbikinien og de store insektsolbrillene, ville aldri trodd på nåtidens meg, om jeg dro tilbake i tid, tilbake til Kreta for å fortelle historien om fremtiden min, om kjærlighetslivet og reiselysten. Og all den spennende maten jeg har smakt siden den gang.

Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu

Utdrikningslag i Bordeaux

Mye har hendt siden forrige gang jeg delte mine tanker. September har blitt til oktober og snart tre uker har gått siden jeg pakket “bride to be”-bagen full av klær og kosmetikk for å reise til utdrikningslagets destinasjon, en overraskelse som mine venninner begynte å planlegge allerede i sommer, med fastsatt dato allerede fra dag én. Oktobermånedens første helg.

En uke senere, det vil si lørdag niende oktober, ble den etterlengtede bryllupsseremonien og den tilhørende festen endelig feiret på Château du Croisillat.

Da jeg først begynte å skrive disse ordene (uten å fullføre før lenge etterpå), hadde det allerede gått fem dager siden vi feiret den store bryllupsfesten. Jeg befant meg ikke lenger i Frankrike engang, men på en ferge fra Kreta til Santorini.

Vi er nemlig på bryllupsreise, Julien og jeg, hvetebrøddager som feires med øyhopping, bading, spenning og rikelig med gresk mat. Feriens første to netter ble tilbrakt på et femstjerners hotell i byen Heraklion. Samme antall stjerner fulgte oss videre til neste destinasjon, fire dager i det som må være landets mest Instagram-fotograferte øy, før vi hoppet videre til Naxos.

Begge var vi slitne da vi først satte kursen mot Santorini. Vi hadde stått opp grytidlig for å rekke en ferge som visstnok har en tendens til å forandre avreisetider i siste sekund og gjerne forlater havna tidligere enn planlagt, om man da velger å tro på de sinte anmeldelsene på TripAdvisor.

Vi var slitne da vi forlot Frankrike, tretti tusen euro fattigere. Slitne etter alt som har med det sørfranske slottet å gjøre, slitne etter å planlegge, koordinere og ikke minst betale de skyhøye regningene. Kun en liten brøkdel av sparepengene ble brukt på denne Hellas-turen som vi nå ser på som en belønning for alt stresset. En belønning er også de mange tusen minnene vi nå sitter igjen med, fra både bryllupet og denne ferien. De fine opplevelsene, de gode samtalene, maten og vinen, latter og gledestårer, opplevelsene er verdt så mye mer enn pengesummen som ligger bak.

Gledestårer ble det forresten mange av, også i løpet av utdrikningslaget som ble feiret for snart tre uker siden. I forkant av arrangementet hadde jeg ikke forventet stort annet enn at helgen ville bli en eneste stor fest. Jeg fryktet det verste, jeg fryktet latterlige kostymer og vulgær underholdning, mannlige strippere og dagsfyll, og jeg likte på ingen måter tanken på å reise til en annen by for å ikke engang se en eneste turistattraksjon eller smake en eneste lokal spesialitet.

Da Laurène og jeg gikk ombord på toget som umiddelbart kunne røpe helgens første overraskelse, destinasjonen Bordeaux, var jeg altså forberedt på mye rart. Den sørvestfranske vinbyen hadde jeg dessuten lenge drømt om å besøke, riktignok under andre omstendigheter. Skepsisen plaget meg en smule, men jeg hadde likevel sommerfugler i magen, for jeg gledet meg til å tilbringe verdifull venninnetid sammen med henne og resten av gruppa.

En to timers togtur ledet oss direkte til byens sentrum, hvor vi trillet bagasjen gjennom regnvåte, asfalterte gater og beveget oss med våre raskeste steg for ikke å bli fanget i regnværet. Tjuefire minutter skulle det ta før vi endelig nådde frem til adressen som ville bli vårt hjem de neste to nettene, leiligheten hvor vi skulle sove, skravle og pynte oss til helgens aktiviteter.

Jeg ante ikke hva som ventet meg eller hvor mange vi til slutt ville bli. Ikke før jeg gikk opp trappene til Airbnb-leiligheten og så ansiktet til ei av de inviterte, Ludivine, ved inngangsdøren. Hun strålte som ei sol. Ludivine og Laurène fortalte meg at også Daniela og Cindy skulle være med på festlighetene, vi ville dermed bli en nydelig liten femkløver.

Fredagskveldens lille overraskelse kom allerede to timer etter innsjekk. Vi kledde oss alle i lårkorte, sorte kjoler for kvelden. Kledelig, med tanke på at navnet på Guerlain-parfymen som jeg for anledningen hadde tatt med meg, er “la petite robe noire”.

Jeg visste ikke på dette tidspunktet hvor vi skulle, og ble derfor strålende fornøyd da jentene tok meg med til byens beste cocktailbar, Point Rouge, en bar-og restaurant som har en av de største drinkkatalogene jeg noensinne har sett (med unntak av Oriole i London). Over to hundre oppskrifter å velge fra, både de klassiske, de moderne og husets egne signaturdrinker.

Jeg lot meg friste av noe så simpelt som en Banana Daiquiri, før jeg hoppet videre til en Raspberry Tom Collins. Vi spiste småretter, deriblant spanske skinkekroketter og en fransk-asiatisk fusjon i form av andevårruller, og lot timene fly forbi mens vi pratet om alt og ingenting. Aldri hadde jeg savnet våre menns tilstedeværelse så lite, aldri hadde jeg vært så glad for å se mine venninner, være sammen med dem uten kjærester eller ektemenn eller kompiser og brødre som avbryter samtaler eller styrer diskusjonene i en retning som ikke interesserer oss. Vi skålte for Bordeaux, vi skålte for helgens utdrikningslag.

Fredag ble til lørdag, jeg fikk beskjed om å droppe frokost, noe jeg vanligvis aldri gjør med mindre en bordreservasjon på brunsjkafé står for tur. Jeg krysset derfor fingrene for at dagens første overraskelse hadde noe med brunsj å gjøre, og begrenset frokosten til to glass vann og en kopp kaffe.

Bluse, shorts og joggesko, jeg så meg i speilet og følte meg fin, klar for å møte verden, klar for dagens planer. Like før vi gikk ut døra, minnet Cindy de andre om en viktig oppmerksomhet, en liten detalj de for all del ikke måtte glemme å vise meg i forkant av formiddagens utflukt. Fra en liten plastboks fisket hun frem noen perlearmbånd som hun selv hadde laget, de formet ordet “glamoureuse”, en sammensmelting av ordene glamour og amoureuse (forelsket).

“Du er ikke som alle andre, Kristine. Du liker det utradisjonelle, du går dine egne veier, og vi ønsket derfor å hedre deg med dette ordet i stedet for det typiske bride to be og tilhørende aksessoirer”, sa Laurène og knyttet et av perlearmbåndene rundt håndleddet mitt. Jeg følte meg smigret og takket jentene for det lille båndet som skulle binde oss sammen resten av helgen.

Jeg hadde dessuten rett angående dagens første ordentlige overraskelse. Fra leiligheten spaserte vi ned mot Saint-André Katedralen og videre gjennom flere av byens handlegater, før vi til slutt endte opp ved inngangspartiet til det som skulle vise seg å være en nordisk kafé. Skandinavisk. Mine røtter.

“Vi vet at pandemien har vært veldig vanskelig for deg, og hvor stor hjemlengsel du har hatt. Derfor tenkte vi at en skandinavisk brunsj kanskje ville være koselig, både for deg og for oss, slik at du kan ta oss med inn i din verden” forklarte jentene. Igjen, følte jeg meg både smigret og rørt. Aldri hadde jeg trodd at en brunsj skulle røre mitt hjerte på denne måten.

Det hvite langbordet på kafeen Suzzi ble dekket med både fleskepannekaker, kanelboller, vafler og med karbonadesmørbrød med rødbetkrem, snitter med laks og skiver med kremost og grønnsaker. Jeg fortalte jentene om sommerens norgesferie, om familien min som de bare en uke senere skulle få muligheten til å bli kjent med. Jeg fortalte dem om hjembyen og om naturen, den vakre, norske naturen som jeg håper de alle vil få gleden av å se med egne øyne i fremtiden.

Etter måltidet, vandret vi gjennom gatene i Bordeaux og tok bilder av hverandre og av byens arkitektur. En neste overraskelse ventet meg, enda et nytt bevis på hvor godt mine venninner kjenner meg, hvor nøye de lytter når jeg prater om mine interesser, hvor heldig jeg er som har disse menneskene i livet mitt.

Librairie Mollat, en historisk bokhandel som først åpnet i 1896, hadde visstnok vært en selvfølge på gjøremålslista, da jentene først hadde bestemt seg for Bordeaux som helgens destinasjon. Alle vet de hvor høyt jeg elsker å gå meg vill i bokhylle-labyrinter, de vet hvor lidenskapelig opptatt jeg er av god litteratur. Derfor var de alle forberedt på å være tålmodige, de visste jeg ville tilbringe over en time der inne, meg og min eviglange liste over romaner jeg ønsker å lese.

En ny overraskelse kom bare noen timer senere, da vi skålte over ei flaske Crémant de Bordeaux, lokal musserende, og hygget oss med potetgull og fin musikk. Jentene kunne nemlig fortelle at de, sammen med to andre som ikke kunne være til stede under feiringen, hadde spleiset på en gave til meg. Innpakket i papir med sløyfe, lå presangen i en pen gavepose sammen med et gratulasjonskort. Deres mobilkameraer rettet fokuset mot meg og mine hender, der jeg åpnet gaven og smilte nysgjerrig for meg selv.

En eske full av små glassflasker skjulte seg på innsiden av gavepapiret, glassflasker som inneholdt det som kalles basenoter, hjertenoter og toppnoter på parfymespråk.

Tretti noter og et notat skrevet av mine venninner, “nå kan du endelig lage din egen drømmeduft”, en idé som må ha kommet fra Laurène, den eneste som har hørt meg prate om parfymeatelieret i sentrum av Toulouse, om hvordan jeg håpet jeg en vakker dag ville få muligheten til å lage min egen parfyme.

Jeg ga dem alle de største klemmene jeg kunne gi, og smilte fra øre til øre. Like bredt smilte jeg da vi utover kvelden satte oss i en Uber for å komme oss frem til punktet hvor helgens neste overraskelse ventet meg, sightseeingcruise med middag langs Garonne-elven, den samme elven som renner gjennom Toulouse.

Vi nøt starten på et treretters måltid og drakk hvert vårt glass vin til maten. Helt plutselig, mellom middag og dessert, fikk jeg vite at jentene hadde spurt mannskapet om lov til å besøke båtens cockpit, de hadde forklart at vi var kommet for å feire utdrikningslag, at opplevelsen ville bety utrolig mye for meg.

Mannskapet vil nok angre for resten av livet, og aldri lenger la tullete jentegrupper få slippe inn. Det første som hendte da vi entret cockpiten, var en dårlig vits fra ei av mine medsøstre, en spøk som absolutt ikke falt i smak hos kapteinen og hans ansatte.

“Er det dere som skal strippe i kveld?”, brølte hun skamløst, #metoo-kampanjen hadde tydeligvis forsvunnet fra hukommelsen, jeg klandrer de mange glassene med musserende vin som vi drakk før vi gikk om bord. Vi andre klarte heller ikke å oppføre oss anstendig. Den korte tiden i cockpiten ble misbrukt på verst mulig vis. I stedet for å stille interessante spørsmål og studere hvordan kapteinen styrer båten, benyttet vi tiden til å fnise, tøyse og til å ta bilder av oss selv, hverandre og det misfornøyde mannskapet.

Vi ble omsider kastet ut av cockpiten og ledet tilbake til bordet. Fnisingen var både smittsom og langvarig. Det gode, barnslige humøret tok vi med oss videre til en cocktailbar etter endt elvecruise, en bar hvor vi nøt en siste drink før leggetid.

Et nytt eventyr ventet oss allerede klokka ti på morgenkvisten. En regnfull søndag skulle vise seg å bli gruppas store mareritt, de hadde nemlig reservert en fotoseanse med profesjonell fotograf (og en sekk full av bachelorette-rekvisitter) i byens botaniske hage, en fotoshoot blant blomster og trær, under åpen himmel. Aller helst i sommerklær.

Før helgeturens start, hadde jeg fått klar beskjed om å pakke med meg shorts og rosa topp, uten å vite noe som helst om fotografering i byparken. Siden sørfransk oktober har en tendens til å være uforutsigbar med sine både kjølige og varme dager, lot jeg både vårtøy og høstklær bli med meg på tur. Kortbukser ble grunnet været byttet ut med sorte jeans, og bildene ble for det meste tatt under paraply og det vi kunne finne av ly i fine omgivelser.

Regnværet kunne på ingen måter stoppe team glamoureuse, for resultatet ble faktisk enda bedre enn forventet. Vi feiret vår personlige lykke over nok en brunsj, denne gang på det amerikanskinspirerte pannekakehuset La Collation.

Myke, tykke pannekaker med honning og krem, jeg nøt de søte syndene som varmet kroppen etter en formiddag under regnfull himmel, et siste måltid sammen før vi avsluttet oppholdet i Bordeaux på et noe mer sofistikert vis. Vi forêt både syn og sinn med kunst utstilt på Musée des Beaux-Arts og Musée des Arts Décoratifs et du Design, før vi gjorde som (franske) turister flest…

…vi tok oss en liten tur innom den luksuriøse kakekjeden Baillardran for å kjøpe den lokale spesialiteten canelés til våre nære og kjære.

Øverste og fire nederste bilder av Patrick Chatelain Photographie

Venner og Venner i hermetegn (en historie om ghosting)

Jeg har fulgt alle instrukser som ble gitt, pakket ned rosa t-skjorte og sorte bukser, hentet frem alt jeg eier av kjoler slik at min venninne Laurène kan plukke ut en eller to som skal bli med oss på tur. Hun skal sove hos meg i natt, før vi i morgen drar inn til sentrum, til togstasjonen for å reise videre til hvor enn det er vi skal tilbringe helgen.

Ei annen venninne, Cindy, sendte mannen sin til nabolaget mitt for å levere en gave til meg, en hvit bag med ordene “bride to be” skrevet i stor skrift. Jeg aner ikke hvilke aktiviteter som venter, jeg vet heller ikke hvor mange som til slutt blir med på tur. Alt jeg vet er at jeg endelig skal drikkes ut, at jeg endelig skal feire at vi ikke behøver å utsette bryllupet en tredje gang.

På papiret har jeg vært gift siden september i fjor, originaldatoen er trykket på alle dekorasjonene som i over ett år har ligget i esker og samlet støv, datoen er også inngravert i gifteringen jeg allerede har båret siden den gang. Brudekjolen som jeg til slutt kjøpte via nettportalen Etsy, har ligget skjult for brudgommens øyne i over ett og et halvt år. Jeg har prøvd den to ganger, først da jeg fikk den levert på døra og måtte forsikre meg om at skredderen hadde fulgt mine mål fra punkt til prikke, deretter for å forsikre meg om at kjolen fortsatt, etter flere nedstenginger, passet den utrente kroppsfasongen min.

Grunnet pandemien måtte vi som sagt vente med å feire bryllup, vi måtte utsette den planlagte hageseremonien på Château du Croisillat og vente på lysere tider. Vi sendte ut nye invitasjoner med ny dato til alle som ikke kunne krysse landegrenser eller reise mellom regioner. September skulle nå bli til april. Siden byråkratiske utfordringer ikke tillot oss å endre datoen i rådhuset, trøstet vi oss i fjor med en fin liten seremoni på Capitole, etterfulgt av en beskjeden vin d’honneur i en Airbnb spandert av mine foreldre som grunnet de strenge reiserestriksjonene ikke kunne være sammen med meg på den lille store dagen.

Men så kom april, og Frankrike stengte ned for tredje gang. Dermed utsatte vi til oktober, og kontinentet vårt så endelig ut til å være på bedringens vei. Likevel kom avslagene på løpende bånd, og både Julien og jeg begynte litt etter litt å gi opp troen på at vi noensinne ville komme i mål. Det som skuffer meg aller mest der jeg sitter midt oppi denne situasjonen, er å vite at jeg har venner som velger å gjøre noe så kjipt som å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt. Ja, enkelte har faktisk gått så langt som å ghoste meg, ignorere meg totalt, i stedet for å være ærlige og si at de ikke har mulighet til å reise til Frankrike. Eller at de ikke har lyst, om det er det som er sannheten.

Det første spøkelset meldte sin ankomst lenge før Julien og jeg i det hele tatt hadde planer om å gifte oss. Jeg burde sett det røde flagget som veivet over henne allerede den gang. Det var en iskald vinterkveld i Oslo, jeg hadde kommet på besøk fra Frankrike for å tilbringe to netter i den norske hovedstaden, byen som i flere år av mitt unge voksne liv var mitt hjem før jeg flyttet videre til det store utland. I flere uker, helt til dagen før avreise, hadde vi sendt meldinger til hverandre, skrevet hvor mye vi gledet oss til å sees igjen. Vi hadde avtalt en dato som passet henne, og jeg gledet meg til å høre mer om hennes hverdag, hennes tanker og drømmer og alt som hadde hendt siden sist. Hun hadde jo tross alt vært ei av mine beste venninner i flere år. Ei venninne som jeg elsket å grille sammen med i ulike parker på varme sommerdager, ei venninne jeg elsket å dra ut for å danse sammen med på Grünerløkka. Jeg vil aldri glemme de hyggelige ost, kjeks og vinkveldene og hvordan vi hver eneste fredag etter jobb møttes for å spise på en restaurant hvor vi begge var småforelsket i den svenske servitøren.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, sørget vi for å møtes minst en kveld hver eneste gang jeg kom på besøk til Norge. Jeg tok meg tid til å dra til Oslo blant annet for å møte henne, fordi jeg savnet vennskapet vårt, jeg savnet vanene våre. Men så kom den kalde vinterkvelden, jeg satt på hotellrommet og ventet på svar på mine siste to meldinger. Timene gikk og jeg fikk ingen svar, ikke før sent på kvelden, altfor sent for kafeer og restauranter. Hun skrev at hun ikke hadde sett meldingen(e), og at hun var trøtt og heller ville legge seg.

Og så kom året da vi skulle feire bryllup, altså i fjor. Jeg tok kontakt med henne før vi sendte ut invitasjonene, og spurte om hun hadde lyst til å komme, noe hun mente hun absolutt ville, på en måte, men det kunne dessverre bli vanskelig for henne som har katt, sa hun. Noen ville jo bli nødt til å ta seg av katten hennes mens hun var bortreist. Dette kunne ha endt opp som en begrunnelse for avslag på selve invitasjonen, men den fikk jeg faktisk ingen svar på i det hele tatt. Hverken første eller andre gang.

Spøkelser har det vært flere av, og de to andre er kanskje enda verre enn dette eksempelet, ettersom det ikke har vært grenser for hvor mye de har gledet seg til å besøke meg, se leiligheten jeg bor i, feire bryllupet mitt og skape nye minner sammen. De har vært overivrige og kjærligheten har tatt så mye plass at den tydeligvis har sprukket, for den siste måneden har hverken den ene eller den andre gitt lyd fra seg. Ingen svar på meldinger, ingen svar på invitasjonen, ingenting.

I morgen og hele resten av helgen og ikke minst helgen etterpå, skal jeg skåle for alle de andre. De som kommer, de som ønsker å komme og de som gjerne skulle ha kommet men ikke har mulighet. Alle som i det minste ga meg et svar. Man kan nemlig ikke stave kjærlighet uten ærlighet.

Notater fra Lindesnes Fyr og Flekkefjord

Det må ha vært rundt tjue år siden, da jeg sist skrev ned navnet mitt i fyrets gjestebok. Jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var over å få lov til å bli med mine foreldre til Norges sydligste punkt, et ønske som ikke er vanskelig å oppfylle når familien har bil og man bor ved den norske sørvestkysten. Ja, omtrent alle mine norgesferieminner fra barndommen er jo minner fra nettopp sørlandet.

Østlandet så jeg for første gang da jeg som ungdomsskoleelev dro på klassetur til Oslo, mens nord er fortsatt en fremmed landsdel for mine øyne. En reise til Nordkapp, landets nordligste punkt, er derfor et ønske som fortsatt ikke har blitt oppfylt, og det har heller ikke drømmen om å en dag se nordlys med egne øyne.

Jeg har som nevnt vært mye på sørlandet, men aldri i nord. Lofoten har jeg drømt mye om, Tromsø også. Om jeg en dag reiser til Kirkenes vil jeg overnatte på det eventyrlige snøhotellet som er laget fullstendig av is og snø, en opplevelse som garantert vil leve videre i minnet som et av de vakreste menneskekonstruerte vintereeventyrene jeg noen gang vil se.

Selv om jeg allerede har feriert mye på sørlandet, finnes det mer enn nok av steder jeg fortsatt ikke har besøkt og aktiviteter jeg ikke har gjort, som å dra på musikkfestival i Kristiansand eller spise stjernemiddag på undervannsrestauranten i Lindesnes. Forhåpentligvis har jeg fortsatt mange gode år foran meg, rikelig med tid til å se mer av både Norge og resten av verden, tid til å dra på festivaler og overnatte på spennende hoteller, tid til å se både menneskeskapte og naturskapte attraksjoner.

Da mine foreldre og jeg forlot Søgne for å kjøre hjemover mot Stavanger, tok vi oss en liten tur innom Lindesnes Fyr for å gjenskape barndomsgleden fra mitt forrige besøk. Nok en gang ville jeg skrive ned navnet mitt i fyrets gjestebok og klatre opp til toppen av tårnet for å se den flotte utsikten mot Nordsjøen.

Jeg gjorde som planlagt, og gleden var like stor nå som forrige gang. Med speilreflekskameraet mellom hendene, fotograferte jeg både fyret og utsikten. Området var fullt av utenlandske turister, for det meste nederlendere og tyskere, flere av dem med varme turklær og sekk på ryggen.

“Excuse me, could you please take a picture of me with my camera?” spurte jeg en tysk turist som selv hadde med seg et mye flottere kamera enn mitt eget. Han spurte hvor jeg kom fra, hvilken by, og nevnte deretter at dette var hans første tur til den sørlige delen av Norge. Sammen med sin kone, hadde han tidligere vært i både Nord-Norge og på Vestlandet, på cruise med Hurtigruten og på fottur i fjellet.

“Hurtigruten”, mumlet jeg med en smak av misunnelse i munnen. Jeg har alltid hatt lyst til å seile langs norskekysten, beundre våre vakre fjorder og fjellformasjoner, drikke kaffe ved et fossefall, nyte solnedgangens røde toner over havet, kose meg med et måltid mens jeg med magen full av sommerfugler leser inspirerende reiseartikler som omhandler reiserutens mål.

Jeg snudde meg en siste gang mot Lindesnes Fyr, en siste gang enn så lenge. Tiden var inne for å kjøre videre til Flekkefjord hvor vi skulle spise lunsj og drikke kaffe før siste strekning av hjemreisen stod for tur.

Fornøyd, spiste jeg meg mett på deilig focaccia med kylling og pesto fra Tollboden Bakeri. Vi avsluttet siste del av sørlandsferien med en spasertur gjennom sentrum, hvor jeg lot gamle minner føre meg tilbake til et tidligere liv og min forrige tur til Flekkefjord, et liv hvor jeg var en helt annen versjon av meg selv enn den kvinnen jeg er i dag.

Den gang trodde jeg vi alle var udødelige, at alle verdens muligheter lå for mine føtter. Livet var en fest og helgen i Flekkefjord bestod av flere fester hvor jeg danset og skålte sammen med ei venninne fra dette tidligere livet.

Hvert eneste norgesbesøk er et gjensyn med fortiden, gjensyn som vekker ulike emosjoner. Følelsen av å være et barn igjen, et barn som gleder seg til å få et ønske oppfylt, men også følelsen av å se den yngre utgaven av seg selv utenfra, riste på hodet og bli kjent med gamle steder på nytt.

Noen flere bilder fra Lindesnes Fyr

… Og til slutt noen bilder fra Flekkefjord

Jeg kommer hjem

Jeg sitter på første fly, på vei til Amsterdam og transit, hjemreisens første ledd før jeg reiser videre til min hjemby, hjem til Stavanger, hjem til familien. Etter å ha utsatt denne reisen flere ganger, blitt skuffet om og om igjen, sitter jeg nå igjen med en følelse av å ha gjort noe nesten uvirkelig, ved å sjekke inn bagasjen, gå gjennom sikkerhetskontrollen, lete meg frem til gate 54 og stille meg i boardingkøen. Nå sitter jeg altså her, på rad 18, klar for å dra til Schiphol for å tilbringe to timer på flyplassen før jeg endelig kommer meg hjem.

Hjemme i Toulouse etterlater jeg en trist Julien, han sier han vil savne meg veldig, altfor mye, han sier han vil telle ned dagene til min hjemreise, tjueåtte dager, hans øyne var blanke og jeg mener å ha sett ham tørke bort en tåre eller to da vi sa hade til hverandre før han dro på jobb. Jeg håper han vet, jeg håper han forstår, at dette ikke handler om ham. Jeg reiser ikke for å reise fra ham, men for å reise hjem til de som ikke har sett meg på to år, hjem til landet hvor jeg ble født, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg har mine røtter.

Bagasjen min er stappfull av gaver, gaver til familien, gaver til en venn, gaver som jeg håper vil glede mine nærmeste der hjemme. Selvfølgelig tar jeg med vin, jeg tar alltid med vin, sørvestfranske viner har blitt en del av min identitet. Jeg elsker Occitanie, regionen hvor jeg bor, jeg elsker vinen, maten, naturen, arkitekturen, menneskene. Nå sitter jeg her på et fly før et fly på vei til Norge og Stavanger, og savner allerede min andre hjemby, Toulouse, hvor ironisk er vel ikke det?

Etter å ha bodd flere år i utlandet er det ikke lenger mulig å bare føle seg norsk. Jeg tar med meg norske vaner til Frankrike og franske vaner til Norge, og jeg blander språkene for jeg tenker jo på begge språk, jeg sier både aïe og au når jeg får vondt, og mumler ord på både norsk og fransk når jeg blir irritert. Nå har jeg jo aldri vært bare norsk i utgangspunktet, ettersom min mor er utenlandsk og jeg har vokst opp med to helt forskjellige kulturer i barndomshjemmet, og derfor blir det heller ikke mindre frustrerende å vite hvem jeg faktisk er i dag.

Ja, for hvem er jeg egentlig?

En kvinne i grønn jumpsuit, som snart sitter i Amsterdam og venter på et fly til Stavanger. En kvinne som skriver blogg og manus og dikt på norsk og lange Instagram-tekster på engelsk. En kvinne med far fra et land, mor fra et annet, stefar fra et tredje, ektemann fra et fjerde, også han har en mor fra et femte land. Jeg er en kvinne som vet hvor hun vil i livet, men ikke riktig vet hvor hun er akkurat nå.

Geografisk vet jeg godt hvor jeg er, jeg vet også godt hvor jeg vil bo i fremtiden, og hvilke byer jeg fint kunne bodd i om muligheten for en ettårig arbeidskontrakt skulle dukket opp et annet sted enn i Toulouse. Jeg kunne fint ha lært meg et nytt språk nok en gang, nytt språk og ny kultur, men da vil jeg vel bare ende opp med å bli enda mer forvirret i fremtiden, enda mer usikker på min tilhørighet.

Uansett, Norge kaller og jeg gleder meg til å snakke stavangersk og nyte sjøutsikten fra terrassen hos mamma. Jeg har en følelse av at de neste fire ukene vil suse forbi i full fart.

Bildene i innlegget er, som det meste jeg deler, tatt i sentrum av Toulouse.

Nesten i mål

Tirsdag morgen, jeg har tatt buss til et industriområde på utkanten av Toulouse for å gjøre det jeg i flere uker har ventet på å få overstått, riktig nok hadde jeg trodd jeg skulle få dose nummer to i den idylliske byen hvor jeg seks uker tidligere fikk mitt første stikk. Men nei, jeg har blitt flyttet bort fra Canal du Midi og de vakre grønne omgivelsene, og befinner meg i stedet i et område fullt av kontorbygg og trafikkerte veier. Og lite annet.

En sykepleier måler temperaturen og sjekker blodtrykket, hun noterer, forteller meg at alt er normalt. Hun spør om jeg er allergisk mot medikamenter, jeg forteller at enkelte antibiotikakurer har gitt meg utslett på magen, og jeg forteller om kremer og såper som har forårsaket eksemutbrudd på hendene, spesielt mellom fingrene. Hun nikker, noterer, og sier at de vil holde ekstra godt øye med meg de neste tjue minuttene. Med et smil sier hun at alt sannsynligvis vil gå helt fint, siden jeg ikke fikk noen bivirkninger etter første dose.

Også denne gang går alt bra. Mens jeg sitter ventende på la salle de surveillance, overvåkningsrommet, hører jeg moren til en gutt i begynnelsen av tenårene be om hjelp fra en lege, gutten har vondt i hodet, så vondt at han ikke klarer å sitte oppreist lenger. Sykepleierne flytter ham over i en rullestol og triller ham ut fra rommet. Han er den eneste av de mange menneskene der inne som har fått en umiddelbar reaksjon.

Det har nå gått fire dager siden jeg ble fullvaksinert, fire dager hvor jeg har vært travelt opptatt med forberedelser til min månedslange norgesferie, jeg har ordnet med apostille på vigselsattesten som jeg burde ha levert inn til skatteetaten for lenge siden, jeg skal levere den så snart jeg er hjemme i Norge.

Hjemme i Norge, ordene gir meg en rar ettersmak. Jeg er redd for at jeg nå, etter å ikke ha vært i hjemlandet på to og et halvt år, vil oppleve et omvendt kultursjokk i langt større grad enn tidligere. Ingen apéro i form av vin eller øl eller en cocktail og snacks før lørdagens middag, og jeg vet jeg vil risikere å bli sett rart på om jeg hilser og vinker til alt av naboer og bussjåfører og alle andre som krysser min vei i løpet av en dag. Det vil bli uvant å ikke snakke fransk til enhver tid, og ikke lenger kunne betale så lite som to hundre kroner for forrett, hovedrett og dessert på restaurant.

Jeg har blitt vant til alt dette, livet på det franske sørvestlandet, piknik ved elvekanten på en varm sommerkveld, en piknik bestående av rødvin, oliven og ferske baguetter med leverpaté. Nå skal jeg hjem, erstatte denne franske versjonen av piknik med vår norske, drikke cider eller pils, fyre opp en engangsgrill og kose meg med pølser eller hamburgere.

Det vil bli fint å endelig kunne klemme familien min igjen, spise brødskiver med taffelost og gräddost og drikke iskaffen som jeg pleide å kjøpe hver eneste dag da jeg fortsatt bodde i Norge. Jeg gleder meg til å handle gamle bøker fra Løvås Bruktbu og nye bøker fra bokhandlerne i Stavanger sentrum, og til å spasere gjennom den hvite gamlebyen og regnbuefesten som vi kaller Fargegata. Jeg aner ikke hvilke barer og restauranter som fortsatt eksisterer i byen, jeg aner ikke hvilke som har gått konkurs, for jeg har jo ikke sett Stavanger, ei heller noen andre norske byer, siden juleferien i 2018.

Ingen ord kan beskrive hvor høyt jeg ser frem til å endelig scanne QR-koden på flyplassen, for den er det nærmeste vi i dag kan kalle en billett til frihet. Fingrene krysses for at alt vil gå som planlagt, for at savn og hjemlengsel blir erstattet med glede og latter rundt middagsbordet hjemme hos familien.

Og mamma, om du leser dette, vit at jeg gleder meg til hver eneste aktivitet som vi i løpet av måneden vil finne på sammen, vit at jeg gleder meg til hvert eneste måltid, hver eneste samtale, hver eneste kaffekopp.

En ettermiddag i det maleriske Giverny

I en liten kommune i det nordlige Normandie, en kommune ved navn Giverny, ligger huset og hagen til den berømte kunstneren Claude Monet, et av de viktigste navnene fra kunstbevegelsen impresjonismen.

Monet er for mange kjent for sine malerier av viktige landemerker og arkitektur i hjemlandet, slik som katedralen i Rouen og havna i Honfleur, men flere vil nok mene at det likevel er noe ekstra spesielt med maleriene hvor naturen står i fokus. Å se på dem, er som å se en kjærlighetserklæring til naturen, i alle sesongers farger.

Monet elsket det franske naturlandskapet. For å virkelig vise at alle sesonger har sin skjønnhet, dro han tilbake til nøyaktig samme sted for å male landskapet i endring, sesong etter sesong, fra grønt til brunt, fra vår til sommer, høst til vinter.

Da han flyttet inn i sitt hjem i Giverny, huset hvor han ble boende i hele 43 år, hadde han store planer for hvordan hagen skulle se ut. Han så blant annet for seg en stor dam full av vakre vannliljer og en dekorativ japansk bro. Det skulle ta ham tjue år å skape den hagen han ønsket seg, hagen foreviget i flere av hans mest kjente malerier.

Etter å ha drømt om å besøke denne hagen i over seks år, gikk min lille drøm endelig i oppfyllelse forrige søndag, en aller siste mulighet før jeg ikke lenger har et fast overnattingssted i hverken Normandie eller Paris-området (ettersom mine svigerforeldre, som bor midt i mellom, flytter sørover til Montauban om knappe fem uker).

Sammen med Julien, dro jeg derfor forrige fredag på besøk til hans barndomshjem for siste gang. Det ble en langhelg for min del, og en ti dagers ferie for ham, som tross alt har et gutterom fullt av saker å sortere, deriblant enorme mengder Legoklosser og Pokémonkort.

Jeg fikk meg en fredagskveld med cocktail-apéro på kjøkkenet til svigermor, og en lørdagsformiddag på markedet i Meaux. Med matvarene på slep, tok vi oss et glass vin og hygget oss med tapaslunsj på vinbar, før vi sent på kvelden dro til Paris for å spise middag på restaurant sammen med venner. Da søndagen omsider banket på døra, var tiden endelig inne for å besøke huset og hagen til Claude Monet.

Vi startet søndagen med en god frokost og rikelig med kaffe, før kjøreturen på en og en halv time ledet oss til vår endelige destinasjon. De forhåndsbestilte inngangsbillettene hadde vi skrevet ut på papir, og med mobiltelefonene skulle vi fotografere den fargerike naturen som ventet oss bak de lave gjerdene.

Hadde jeg hatt plass i håndbagasjen, ville jeg ha tatt med meg speilreflekskameraet på helgetur.

Hagen var full av turister, sannsynligvis langt færre enn under normale omstendigheter, for absolutt alle turistene så ut til å være europeere. Jeg hørte mennesker snakke tysk, nederlandsk, engelsk og svensk, mens et flertall snakket likevel fransk, franskmenn som har valgt å feriere i eget land.

Omkranset av bambus, med vannliljer flytende på vannet og et piletre hengende over liljene som et smykke, så jeg den berømte dammen som jeg umiddelbart kjente igjen fra de flotte maleriene. Vi spaserte langs de smale stiene ved vannkanten og tittet på de vakre blomstene som rammet inn vannet, alt så ut som et eventyr, en nydelig drøm som jeg ikke hadde lyst til å våkne fra.

Etter å ha tatt oss god tid til å beundre naturen og se humler og bier kose seg i sin søken etter nektar, spaserte vi videre til huset hvor Claude Monet i sin tid bodde sammen med sin kone. Flere av hans malerier, vel, kopier av dem, dekorerte stueveggene. Vannliljene fra dammen og blomstene i hagen prydet flere av disse.

Som hos de fleste rikfolk fra over hundre år tilbake i tid, sov herren og fruen på separate soverom, hennes rom langt mer beskjedent enn hans. Begge kunne de likevel nyte en nydelig utsikt mot den fredelige hagen, en utsikt jeg skulle ønske jeg selv hadde muligheten til å våkne opp til.

Les Jardins de Monet à Giverny var definitivt verdt den lange ventetiden. Dette ble altså min siste turistattraksjon før jeg om ei uke reiser hjem på besøk til Norge, for første gang på to og et halvt år.