Brunsj, minglefest og metalkonsert i Paris

Paris, Paris, forrige måned var det bursdagsfeiring for min venninne og cabaret på Crazy Horse som førte meg hit. Denne gang er det konsert, vennebrunsj og middag med familien til min kjære som har brakt meg til hovedstaden. Eiffeltårnet ble det ingen gjensyn med hverken forrige gang eller denne, ei heller Sacré-Cœur og Montmartre. Notre Dame, derimot…

Beige kåpe

Vi løper til perrongen, vi løper for å rekke toget til Paris. Hans foreldre bor på landet, tretti kilometer unna storbyen. Tretti kilometer med landsbyer, grønt landskap og gule åkre skiller den ukjente og uinteressante lille landsbyen og Frankrikes store kjente hovedstad.

Fortsatt sliten etter gårsdagens familieselskap, minglefest med champagne og fingermat, sliten etter flere timer med hva som føltes som en pressekonferanse, der både han og jeg ble bombardert med hundrevis av spørsmål om bryllupet og våre fremtidsplaner etter den store dagen. Hans tante, onkel, fetter og kusine, samtlige skulle de vite når vi har tenkt å lage barn, hva barnet skal hete, hvor vi skal kjøpe hus, om vi skal gifte oss i kirken. Alle spørsmål ble besvart, med et diplomatisk smil på kjøpet. Barn er ingen garanti, og hvertfall ikke de neste tre-fire årene. Vi vil kjøpe leilighet i sentrum av Toulouse, en eller annen gang når vi får råd til å investere i noe eget. Bryllupet vårt skal være borgerlig, etter brudgommens ønske.

Hans parisiske tante og kusine virker skuffet over disse svært moderne valgene vi har tatt, som det å vente med barn selv etter å ha passert tretti, og dette ønsket om en borgerlig seremoni når byen er full av nydelige katolske kirker. I tillegg er det jo merkelig dette med klesbytte midt i bryllupet; rosa kjole i tinghuset, hvit kjole i parken.

Likevel ønsker alle å hjelpe til med å dekorere parken, spisesalen og alle fellesarealer. Vi setter pris på all hjelp vi kan få, takker jeg, og minner samtidig om at bryllupet finner sted først om seksten måneder. Lokalet er reservert, resten tar vi steg for steg, uten hastverk.

Saint Jacques tårnet

Vel fremme i Paris, vi stiger av toget, tar metro videre og spaserer til slutt fra Châtelet og Hôtel de Ville, forbi Saint-Jacques tårnet, forbi det luksuriøse magasinet BHV, og videre langs Seine-elven i retning nabolaget Le Marais, hvor vi skal spise brunsj sammen med to vennepar som jeg ikke har sett siden den gang de kom på besøk til oss i Toulouse for ett år siden.

Bhv Paris

Vi spaserer langs elven, under solfylt himmel, blant forelskede kjærestepar og familier på tur, blant turister med kamera og parisere med hastverk. Et øyeblikks stillhet for Notre Dame, på avstand skimter vi de flotte tårnene som for en måned siden overlevde den grusomme brannen som ødela store deler av den verdenskjente katedralen, et av byens viktigste landemerker.

Notre Dame

Le Marais er for parisere mest kjent som regnbueflaggets nabolag, et for øvrig ganske rent og fint nabolag fullt av fine spisesteder og stilige små butikker. Tesalongen T’Cup serverer brunsj i helgene, og nettopp her har vi reservert bord til seks personer, til vår skjønne lille gjenforening.

Tesalong Paris

Bord for to? For seks, spesifiserer vi. Våre fire venner kommer etter hvert. Servitøren skumleser gjennom reservasjonslisten før han løfter blikket og leder oss til et stort bord i hjørnet av lokalet. Et av parene har fått baby siden sist, det andre paret har nettopp vært på backpacking-reise gjennom Filippinene, selv forteller vi stolt om vårt kommende bryllup og viser frem bilder av slottet hvor festen vil finne sted.

IMG_20190513_180045_900

Måltidet starter med scones og syltetøy, cappuccino og ferskpresset appelsinjuice, og fortsetter med rundstykker med spinatkrem som i mitt tilfelle serveres uten eggs benedict på toppen, jeg som dessverre ikke liker egg. Min kjære spiser en Full English Breakfast med pølser, bønner, egg og bacon, mine to venninner spiser rundstykker med egg og røkelaks. Helt til slutt serveres en lett fruktsalat.

IMG_20190513_180232_739

Ettermiddagen fortsettes med en liten tur innom leiligheten til de nybakte foreldrene for å hilse på den lille, før vi til slutt må bevege oss videre i retning Stade de France hvor Metallica skal holde konsert.

IMG_20190513_180535_137

Frankrikes største fotballstadion er i kveld fullpakket med rockere, og Metallica lever uten tvil opp til alle forventninger. Kvelden suser forbi, og jeg storkoser meg på det beste live-showet jeg har sett siden han og jeg så Rammstein på Download-festivalen for tre år siden. Fyrverkeri og flammer, stilige videoeffekter og herlig allsang under fremføringen av bandets største låter.

“…and nothing else matters”, synger vi av full hals.

T'Cup

Le Marais

IMG_20190513_180356_025

Advertisements

Landsbyen Conques: Pilegrimsferd og vakre omgivelser

Flere notater fra denne påskeferien på tur sammen med familien. Kameraet mitt knipser i full fart, foto etter foto, jeg sitter igjen med så mange spennende bilder med flotte farger, de fineste suvenirene jeg kunne ønsket meg.

Flere notater og flere oppdateringer, nest siste feriedag er nok en regnfull dag i det vakre grønne Aveyron.

IMG_20190507_184949_642

Ute på eventyr mellom daler og fjell, vi følger smale veier langs fjellveggen, landskapet minner meg om Norge, om den fine sørvestlandsnaturen som jeg har vokst opp med.

Landskapet ligner det norske sørvestland, med sine nakne fjellvegger, de smale veiene og den urørte naturen, det gjør det så absolutt, men dette er det franske sørvest.

De idylliske små landsbyene, steinhusene og de mange blomsterdekorerte veggene avslører at dette er Frankrike, dette er fransk bygderomantikk, som tatt ut fra gamle malerier og romaner. Like vakkert som norsk trehusbebyggelse, men totalt annerledes.

Lørdag, en ny dag i det sjarmerende eventyrhuset i landsbyen Coubisou. Jeg våkner tidlig på morgenkvisten, noe jeg har gjort hver eneste dag i løpet av denne ferien. I dag våkner jeg med et smil om munnen, lykkelig over å se min kjære her ved min side. Han og jeg skal utforske en ny landsby, i dag blir det bare oss to på tur, i dag er det den kanskje mest populære landsbyen i hele Aveyron distriktet som skal besøkes; den nydelige middelalderlandsbyen Conques.

IMG_20190507_183228_864

Conques, og klosterkirken Sainte-Foy, er historisk kjent som et populært stoppested for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den romanske klosterkirken er på UNESCO’s liste over verdens kultur-og naturarvsteder, hvor man også finner flere av de historiske monumentene som besøkes langs denne berømte pilegrimsruten.

Klosterkirken Sainte-Foy

Vi spiser frokost sammen med mine foreldre før vi knytter skolissene og slenger på oss yttertøy, fotoapparatet pakker vi med oss, og paraply, ja, paraply må vi huske å ta med, været vil nok ikke klarne opp med det aller første.

Rundt en time tar det oss å komme frem til dagens utvalgte destinasjon. En idyllisk landsby i grønne omgivelser, Dourdou-elven renner gjennom Conques, gjeiter som beiter ved fjellveggen lydes i bakgrunnen. Den historiske klosterkirken ligger i hjertet av bebyggelsen, et majestetisk monument som er selve kronen på kunstverket. Er det noe mange av disse franske småstedene er, så er det jo nettopp kunstverk.

Conques Frankrike

Vi tar en selfie sammen foran klosterkirken, han bøyer seg ned og jeg står på tærne, smiiiil. Vi gliser til kameraet, sender bilder til mine foreldre og deretter til hans foreldre, alle skal få se hvor fint det er her, hvor heldige vi er som har fått muligheten til å komme hit på dagstur. Dere skulle ha blitt med oss hit, skriver jeg til min mor, før vi vandrer videre fra gate til gate for å passe på å ha sett absolutt alt som finnes her på dette vakre lille stedet.

Kjæreste selfie

Wisteria-planter har dessverre svært kort levetid men flotte er de, disse lilla blomstene som henger grasiøst over husvegger og murer rundt omkring i landsbyen, og overalt ellers i landet. Mange av husene i Conques pyntes med friske grønne busker, enkelte også med flagg som vaier i vinden. Jeg elsker disse husene, sjarmerende murhus med bindingsverk i tre, så koselige, så eventyrlige de er.

IMG_20190507_185051_617

De smale brosteinbelagte gatene leder oss til butikkvinduer, og til bakerier som lokker folket til seg med den forførende lukten av deilige kaker. Vi ledes forbi små pubber og spisesteder, og forbi suvenirbutikker som selger religiøse artikler og lokale spesialiteter.

Vi besøker en av de lokale pubene, han bestiller to øl, en til meg og en til seg selv. Det eneste vi mangler nå, det eneste som kunne gjort denne ettermiddagen enda bedre, er om regnet forsvant, om sola tittet frem, om vi kunne sittet på uteserveringen med solbriller på.

IMG_20190507_185316_860

Klosterkirke

Kirke innvendig

IMG_20190507_185428_414

Fransk

Desigu

Katedralen i Rodez og vårt lille eventyrhus på landet

Onsdag morgen, vi våkner tidlig.

Kofferter pakkes og kjøkkenet ryddes. Jeg drar hårbørsten gjennom de lange lokkene, hårlokker som forhåpentligvis vil vokse og gro til å bli enda lengre, så langt som bare mulig, lange bølger i september neste år, den store dagen når brudekjolen skal på, og håret skal flettes i en lang sideflette full av hvite blomster. Gjett om jeg gleder meg, mine foreldre gleder seg også.

Jeg gir hårbørsten tilbake til min mor, hun pakker den ned i den store toalettvesken sin, sammen med tannbørste, tannkrem, en hudkrem som dufter av roseblader, og den søte parfymen som lukter søtt, en duft av fioler. Vi spiser frokost og pakker ned matrestene i plastbokser og videre i en bærepose, alt bæres ned til bilen. Det fine maleriet som jeg kjøpte i går, den lille sorte kofferten min, de store koffertene til mine foreldre, bæreposen hvor vi har pakket ned fruktjuice, brød og pålegg. Nøkkelen til ferieleiligheten legger vi i utleieren sin postkasse, vi vinker til byen Albi og setter kursen mot det store grønne departementet Aveyron.

Lilla blomster

Mine foreldre har leid et hus hvor vi skal overnatte de neste fire nettene, et lite eventyrhus i landlige omgivelser, innendørs boblebad som jeg ser frem til å bruke, og et utendørs svømmebasseng som dessverre ikke er tilgjengelig før om en måneds tid.

Fra Albi vil det ta oss rundt en og en halv time å komme frem til lille Coubisou, stedet hvor huset ligger gjemt. Halvveis til vår endelige destinasjon, en liten kaffepause er et must, vi tar oss derfor en tur innom byen Rodez for å besøke byens flotte katedral i tillegg til å gå på kafé.

Rodez katedralen

Kaffe latte på den bittelille kaffebaren Le Barista, min stefar er sulten, men her tilbys ikke mat. Vi drikker opp kaffen, spaserer mot katedralen og kjøper quiche med purreløk fra et bakeri før vi tilbringer det siste kvarteret i byens Notre-Dame.

Katedral

Videre går ferden fra motorvei til smale landeveier, landskapet blir grønnere og grønnere jo nærmere vi kommer vårt lille eventyrhus. Vi passerer en liten landsby full av sjarmerende steinhus, siste strekning fører oss oppover, opp i høyden hvor vi får utsikt over daler og enger, i det fjerne skimter vi såvidt den lille landsbyens fine små steinhus.

For meg er det dette som er Frankrike, sier min stefar, umiddelbart forelsket i det franske bygdelandskap. Min mor nikker, også hun er sjarmert.

IMG_20190502_184915_917

Selv kunne jeg fint blitt værende helt alene på et sted som dette over en lengre periode, benyttet muligheten til å senke skuldrene, klarne hodet og bruke omgivelsene for alt det er verdt, la meg inspirere av den eventyrlige sjarmen som finnes her ute på bygda, her hvor det er så rolig, så fredelig, kun fuglesang og oss.

Jeg ser det for meg, hvor fint det ville vært å sykle eller spasere nedover de smale grusveiene, handle frokost på det lokale bakeriet, sitte ved kjøkkenbordet med fingrene dansende over tastaturet. Jeg kunne jo ha skrevet en koselig roman, en kjærlighetshistorie med en kjærlighetserklæring til de franske landsbyer, til naturen, til vingårdene og kulturen, en hyllest til alle de varme menneskene som bor på steder som dette, det fine samholdet og respekten for hverandre og for miljøet.

Grønn natur

I fremtiden vil kanskje en slik mulighet dukke opp, om jeg en gang vil få kjenne på den luksusen å kunne styre min egen hverdag som jeg selv ønsker, oppholde meg hvor jeg vil, når jeg vil, på ubestemt tid. Men nå, i denne omgang, har jeg kun fire dager på meg.

Fire dager som jeg skal tilbringe sammen med min kjære familie, her i dette lille eventyrhuset mellom daler og fjell, omringet av skjønn natur.

Dongeribukse

Vingård

Foreldre

Mor og voksen datter

Orgel

Olaj

Betatt av alt det vakre som finnes i Albi

Tirsdag, en ny dag på påskeferie med familien. En ny dag i Albi.

Det er fint å våkne opp til denne deilige feriefølelsen, i denne koselige ferieleiligheten, det er fint å feriere her, i en by bare en times kjøretur fra byen jeg bor i.

Med høyre kinn godt plantet i en tjukk pute, jeg våkner, i en dobbeltseng hvor jeg kan strekke på armer og bein og pakke kroppen godt inn i den store dobbeltdyna, i en seng som bare er min, mine foreldre sover i annen seng på samme rom som meg. Utsikten fra vinduet er like vakker som i går, kanskje til og med enda vakrere, nå som himmelen er farget blå og sola skinner.

Ved kjøkkenbordet sitter min mor, min stefar og jeg i hver vår pyjamas, min er grå og morgenkåpen rosa. Vi spiser ferskt brød fra bakeriet på hjørnet, franske oster og skinke fra nærbutikkens ferskvaredisk. Appelsinjuice og kaffe, jeg sender en tekstmelding til min kjære og ønsker ham en fin dag på jobb.

IMG_20190501_121607_224

Sort skjørt i semsket skinn og en t-skjorte med fargerike fjes på, med håret i hestehale og joggesko på beina, straks er jeg klar. Våren er i lufta, fuglesang og elven full av fisk, min mor og jeg er på vei til hjertet av sentrum, vi skal titte i butikker, sannsynligvis handle littegrann, vi skal besøke Sainte-Cécile katedralen, forhåpentligvis også kunstmuseet Toulouse-Lautrec, dedikert til den kjente lokalfødte kunstneren med samme navn.

Albi bro

Over Pont Vieux, nok en gang studerer vi den flotte utsikten fra begge sider av den historiske broen før vi trasker videre mot sentrumskjernen. På vei mot katedralen, jeg beundrer de mange bygningene som er smykket med lilla blomster, de vakre Wisteria-plantene som henger over rød murstein, over lyseblå skodder, de skaper denne maleriske sjarmen som man ofte forbinder med franske småbyer.

Wisteria-planter

Til min store skuffelse holder kunstmuseet stengt for øyeblikket. Heldigvis kan vi likevel besøke den flotte hagen som tilhører museet og Berbie-palasset, et imponerende palass som huser kunsten til Henri de Toulouse-Lautrec, og har fungert som museum siden starten på 1900-tallet, da stat og kirke ble skilt i Frankrike.

Berbie pala

Hagen minner om de kongelige slottsparkene i Frankrike, hagen i vidunderlige Versailles eller i Chantilly eller de mange flotte parkene i Loire-dalen. Her kan dere arrangere bryllupet deres, tøyser moren min. Om jeg bare hadde vært så heldig, fniser jeg.

Mor og datter

Ettermiddagen tilbringes i butikker, min mor ønsker seg nye sandaler, hun kjøper ny t-skjorte og genser i stedet. Jeg kjøper et maleri fra et lokalt galleri, et vakkert bilde av min kjære by, Toulouse, dette skal jeg henge opp på veggen hjemme.

Vi møter min stefar foran pizzeriaen hvor vi spiste i går. Sammen besøker vi alle katedralen, vi tenner et lys og donerer noen mynter til kirken.

Katedral

Før vi vender tilbake til leiligheten, setter vi oss ved en bitteliten uteservering hos byens eneste kaffebar, cappuccino til min mor og meg, americano til ham. Jeg spiser blåbærkake og angrer umiddelbart på å ikke ha valgt noe mindre søtt. Vi prater om morgendagen, om reisen videre, om de neste fire nettene som vi skal tilbringe i det sjarmerende lille huset som ligger godt gjemt i grønne omgivelser langt ute på landet.

Mine foreldre spør meg hva jeg gjorde sist jeg var i Albi, om jeg har besøkt andre idylliske småbyer i nærområdet. Jeg forteller dem om motemuseet her i byen, og om den nydelige middelalderlandsbyen Cordes-sur-Ciel, om det bonderomantiske huset hvor vi tilbrakte helgen, huset med innendørs svømmebasseng.

Videre forteller jeg om Carcassonne og Limouxom alle de flotte stedene videre sør i regionen, om den lille havnebyen som har stjålet mitt hjerte, Collioure, jeg elsker Collioure.

Ja, vi har skjønt det, du trives her i Frankrike, sier min mor, noe skuffet over det faktum at jeg ikke kommer til å flytte tilbake til Stavanger.

Palasset Albi

Albi hage

Den vakre byen Albi og fisk som spiser duer

Påskemandag, hastverk, uten å egentlig ha noen grunn til å haste seg. Mine foreldre pakker sammen sakene sine, de stresser, de vil reise videre så kjapt som mulig. Jeg blir bedt om å få opp farta, jeg som trodde vi hadde all tid i verden på denne fredelige helligdagen hvor eneste plan er å flytte oss fra Toulouse til Albi, en times kjøretur, åttifem kilometer fra vårt hjem. Innsjekk etter klokka to.

Min kjære forstår ikke norsk, han forstår ikke hva som foregår, hvorfor de har hastverk med å reise videre, han tar det personlig og tror at det hele er hans feil, at det er han som har gjort noe galt. Forvirret, blir han sittende i sofakroken, skuffet og lei seg, mens mine foreldre pakker bilen og skriker til meg, skynd deg, skynd deg, jeg gir min kjære en klem og haster meg til bilen.

Mine foreldre klager, han er uhøflig, sier de om min kjære. Han er tiltaksløs, han er lat, han bryr seg mer om å scrolle på sin telefon enn å ønske sine kommende svigerforeldre en god tur videre. Men han forstod jo ikke hva som hendte, hva dere pratet om, han forstår jo ikke norsk, minner jeg dem fortvilet. Kritikken rundt ungdommers mobilbruk og latskap fortsetter. Som en forsvarsmekanisme lukker jeg ørene og soner ut, jeg titter ut vinduet, på landskapet som vi passerer i full fart, der vi ruller på franske veier med den lille sorte bilen som har kjørt helt hit fra Norge.

Vel fremme i Albi, en vakker by med velfortjent plass på UNESCO’s liste over verdensarvsteder, stemningen er lettere nå, vårt fokus er endret, vi vil bli forført av denne sjarmerende sørvestlandsperlen.

Albi katedralen

Vi får nøklene til ferieleiligheten hvor vi skal overnatte de neste to nettene, mine foreldre og jeg. En gammel bygning uten heis, den smale trappeoppgangen fører oss opp til tredje etasje, og videre inn i en leilighet med nydelig utsikt mot Sainte-Cécile katedralen, byens store flotte severdighet.

Vindu utsikt

I leiligheten finnes kun ett soverom, et rom med to dobbeltsenger. Disse neste to nettene vil jeg måtte sove sammen med mine foreldre, jeg håper de ikke snorker, jeg håper de ikke står opp flere ganger i løpet av natten for å gå på do.

Senger

Vi spaserer ned til sentrumskjernen, fra vår lille gågate hvor diverse restauranter og et miniatyrmuseum holder til. Videre over Pont Vieux-broen, vi speider utover og beundrer alt det vakre som øyet kan se fra begge sider av broen. Slusene og all den grønne naturen skaper det lille ekstra som gjør den allerede nydelige utsikten om mulig enda mer pittoresk.

Sluser

Elven yrer av liv, den er full av enorme maller, fisk som visstnok livnærer seg på duer. De stakkars byduene aner fred og ingen fare, der de stiller seg ved vannkanten for å drikke vann, kun for å bli angrepet og dratt ned i vannet av sultne monstermaller. Selv trodde jeg det hele var en vandrehistorie, til jeg fikk det motsatte bevist gjennom flere videosnutter og lokalavisartikler på det store internett.

I sentrum passerer vi flere fine butikker som alle holder stengt, på en hellig påskedag kan man ikke forvente annet. På den store åpne plassen like ved foten av katedralen, derimot, der finner vi et spennende marked med fokus på litteratur. Nye bøker, bruktbøker, diktsamlinger, faktabøker, romaner og tegneserier. Jeg vurderer å kjøpe med meg en diktsamling eller to, men bokhyllene mine er allerede fulle av bøker av ulike slag, mange av dem fortsatt ulest.

IMG_20190428_180136_778

Videre promenerer vi, fra de mange trivelige gatene i Albi, gjennom små passasjer, en av disse leder oss til Saint-Salvi kirkens fargerike hage, en av byens mange skjulte skatter. Hvor enn nysgjerrigheten leder oss, finnes en bortgjemt perle. Spennende arkitektur, natur i sterke vårfarger, selv det fineste fotografi kan ikke gjenskape denne skjønnheten av en by på en verdig måte.

Saint

Dagen avsluttes over rødvin fra Gaillac og deilig pizza med trøffelkrem på uteserveringen til Pizzeria Del Duomo, med utsikt mot katedralen, mot byens krone.

Pizza

Vi slapper av, vi hygger oss, formiddagens dårlige stemning ligger nå milevis på avstand.

Albi

Saint

Albi

Et tredje bryllupslokale: Château de la Commanderie

Ny helg og nytt slottsbesøk, jakten på et bryllupslokale fortsetter også denne lørdagen, akkurat som forrige helg. Sannsynligvis vil det bli flere slike lørdager fremover, om vi ikke snart finner et lokale som vi begge forelsker oss i.

I dag er det Château de la Commanderie som står for tur, som skal vurderes, som forhåpentligvis vil ende opp med å bli dette drømmelokalet vi så sårt ønsker oss. Alle gode ting er tre, sies det, la oss krysse fingrene og håpe på det beste.

C

Med oss på visitten, har vi mine foreldre som endelig har kommet seg hit på påskeferie til Frankrike for å besøke meg. Med tre dager i Toulouse, to netter i Albi og fire netter på feriehus i en idyllisk landsby i Aveyron, har vi en påskeuke fullpakket med spennende planer å se frem til.

Også mine foreldre synes det er spennende å engasjere seg i bryllupsplanleggingen vår, de synes det er gøy å følge med på denne jakten på et lokale som tilfredsstiller våre ønsker. Både min stefar og min mor søker side opp og side ned på søkemotorer, på digitale kart, på bryllupsblogger og nettkataloger, jo snarere et lokale er reservert, jo snarere kan vi planlegge alt det andre som gjenstår.

Wisteria-planter

Château de la Commanderie er et vakkert slott bygget på 1300-tallet, med fin beliggenhet i vakker natur, gule og hvite blomsterenger, lilla wisteria-planter, de klatrer nedover slottets store vegger, så romantisk, så malerisk, kronen på verket er den vakre utsikten mot fjellkjeden Pyrénéenne.

Vi møter slottets eier, hun er fransk-amerikansk, og tar hele omvisningen på engelsk, slik at også mine foreldre kan forstå hva hun forteller. Vi blir fortalt at slottet, som ble bygget på 1300-tallet, har gått i arv gjennom generasjoner og at slottets flotte bibliotek er eierens private boksamling som også har blitt arvet etter hennes foreldre og besteforeldre. Litteratur er en gjenganger i slottets fine interiør, spesielt imponerende er spisesalen med den imponerende boksamlingen som dekorerer salen på fortryllende vis.

Slottets uteområde er eventyrlig, enger som på sommerens varme måneder vil fylles med flotte gule solsikker, andre enger vil fylles med korn, gresset vil gro enda grønnere og trærne vil vokse seg større og fylles med lange greiner og grønne blader.

Området er så stort at kun fantasien setter grenser for hvordan alt dette kan bli dekorert, om vi bare setter av et stort nok budsjett, kreativitet og tid til å transformere dette åpne landskapet omringet av hva som snart vil bli flotte blomsterenger, til et romantisk paradis for oss to og alle som inviteres til denne store begivenheten.

Også et svømmebasseng finnes her, ypperlig for en varm sensommerdag med cocktails og grillmat på menyen og bryllup friskt i minne fra dagen før.

Svømmebasseng

Soverommene er som på Château du Croisillat; noen lyse og moderne, andre bevart i en vintage interiørstil som kler slottets historie. Enkelte møbler er dessuten originale antikviteter som alltid har tilhørt denne eiendommen.

I første etasje finnes en annen spisesal, hvor en eventuell søndagsfrokost kan nytes, om vi skulle velge å bestille croissanter og annen bakst fra nærmeste bakeri, dagen etter den store dagen.

Spisesal

Omvisningen avsluttes over en kopp grønn te og en skål med tørkede fiken, utsikt over hagen, brosjyrer og mapper spredt utover et hvitt bord med rødrutete duk. Eieren informerer. Inkludert er bord, stoler og vasking. Fire dager og tre netter minimum. Sengeplasser til tjueåtte personer, hoteller og bed&breakfast finnes i gåavstand fra slottet, får vi høre.

Min kjære synes spisesalen er fin, men liten, han mener antallet soveplasser ikke vil være nok, og holder fortsatt en knapp på Château du Croisillat.

Selv tror jeg faktisk jeg liker dette slottet, Château de la Commanderie, enda bedre enn det forrige vi besøkte, min tidligere favoritt, Château de Fajac la Relenque.

Uenige er vi, og fortsetter jakten på det perfekte bryllupslokale…

Wisteria

Vei

Soverom to

Bord

Hage deko

Smil

Vårt fjerde kjærestejubileum feiret i Narbonne

Hurra for kjærligheten, romantikken og de fine spesielle anledningene. Vi feirer fire år som kjærester, i fire år har vi gått gjennom oppturer og nedturer, disse fire årene har bydd på mye latter og mange tårer. I år feires begivenheten en uke på forskudd, fordi neste helg reiser han til Andorra på team-building med kollegene sine. Som en ungdom som endelig skal få lov til å få være alene hjemme mens foreldrene drar på påskeferie til hytta, gleder jeg meg helt vanvittig til å få litt etterlengtet alenetid…selv om jeg kanskje hadde foretrukket om denne alenetiden falt på en annen dato enn den som tilhører oss.

Vi feirer anledningen i Narbonne, den sjarmerende byen nær Middelhavets kyst, en by jeg ikke har vært i siden aleneturen min for to år siden, turen som startet i Toulouse, fortsatte i Narbonne, og tok meg med videre til Spania og byen Girona med tog. Girona, jeg dro for å oppleve byens årlige blomsterfestival, spise tapas og kose meg i katalanske omgivelser. Jeg, på tur alene, med fotoapparat og store øyne.

Denne gang er det kun Narbonne og småsteder i nærheten som skal besøkes. Denne gang er jeg ikke alene. En natt for to er reservert på Île du Gua Suites, fire-stjerners suitehotell og romantikk i fredelige omgivelser, boblebad på rommet, kjøkkenkrok, seng full av puter og en stor balkong med fin utsikt.

Suite

Vi gleder oss til å slappe av i det behagelige været som har lurt oss til å tro at sommeren er kommet for å bli. Tjuefem varmegrader og skyfri himmel, vi skal nyte rosévin på balkongen og kose oss før vi til slutt vil spasere de tjue minuttene det tar å komme frem til kveldens utvalgte spisested, Les Cuisiniers Cavistes.

Utsikt

Før rosévin på balkongen og restaurantbesøk står for tur, trer vi på oss joggesko og beveger oss ut døra. Sammen går vi hånd i hånd, ut på oppdagelsesferd i en by som føles så eksotisk, så annerledes fra vår egen, selv om vi befinner oss bare 160 kilometer hjemmefra.

Spaserturen inn til sentrum er idyllisk, sjarmerende. Vi promenerer og koser oss, der vi vandrer gjennom en fredelig park og videre langs Canal de la Robine, kanalen hvor mange båter ligger fortøyd.

Canal de la Robine

I hjertet av sentrum ligger den vakre katedralen Saint-Just-et-Saint-Pasteur. Da jeg var på besøk i Narbonne for to år siden, bodde jeg på en nydelig liten Bed & Breakfast vis-à-vis katedralen, en helt fantastisk utsikt hadde jeg, der jeg satt ved det lille spisebordet og nøt den deilige frokosten som ble levert direkte til rommet mitt.

Katedral narbonne

Videre vandrer vi gjennom de mange smale gatene hvor restauranter og små boutiques holder til, vi titter, vi prater, sola steker og vi føler begge et behov for å slukke tørsten.

På en utekafé bestiller jeg lemonade, han bestiller en pils og lurer på hvorfor jeg ikke har lyst på vin. Fordi jeg har lyst på lemonade, sier jeg. Utekafeen er stappet med sommerkledde mennesker i godt humør, full av liv, som jo alle utekaféene er på solfylte lørdager som denne.

Vi kjøper med oss ei flaske rosé og salte kjeks fra et lite supermarked like rundt hjørnet fra utekaféen, før vi spaserer tilbake til suiten, langs kanalen, gjennom parken, før vi inntar balkongen er det boblebadet som står på agendaen.

Boblebad

Å få plass til to personer i suitens boblebad, er derimot lettere sagt enn gjort når ingen av oss er hverken spesielt små eller særlig dyktige på akrobatikk. Sammenskviste sitter vi ved hver vår ende, som i et lite badekar, med badetøy på. Hans enorme føtter og hårete legger ligger plassert med all sin vekt over skuldrene mine. Tøysete som han er, vifter han med den høyre foten sin foran ansiktet mitt, for å plage meg, jeg som virkelig ikke liker føtter.

Vi vrenger av oss badetøy og slenger på oss klær, balkongen kaller, rosévin og salte kjeks, og middag, snart er det tid for deilig tre-retters middag. Tiden flyr når jeg tenker på mat, når er det egentlig jeg ikke tenker på mat, undrer jeg og smiler for meg selv. Det er da enda godt at jeg liker å spasere, sykle og holde meg i form.

Ravioli

Les Cuisiniers Cavistes, jeg spiser ravioli med kylling til forrett og lam med tilhørende eksotisk syrlig saus til hovedrett. Til dessert spiser jeg bakt ananas, knasende kjeks formet som tube og frisk syrlig sorbet. En fin og ikke så altfor mektig avslutning på et smakfullt måltid. Et måltid som fordøyes der vi spaserer langs kanalen under vakker stjernehimmel, på vei tilbake til suiten.

Lam fransk

Om bare kvelden kunne ha endt like harmonisk som denne spaserturen, om jeg bare kunne ha lagt meg til å sove med et smil om munnen, men en slik harmoni er vel for mye å be om i disse dager. En liten krangel om – jeg husker ikke lenger hva – ledet til putekrig, av alle ting, en putekrig hvor jeg plutselig fikk hans albue midt i fjeset, min stakkars nese, jeg gråt, han trøstet meg.

Han tørket mine tårer med sine fingre. Jeg kysset ham på kinnet, og forsikret ham om at alt går bra. Vi har jo hatt det så fint i dag, her i Narbonne.

Rød kjole

IMG_20190325_213549_388

Katedralen sørvest

Narbonne arkitektur

Blomstereng

Dessert les Cuisiniers Cavistes

Rød kjole lyktestolpe

Narbonne place

Oss to på sykkeltur langs Garonne-elven

Søndag, Toulouse.

Etter planen skal vi tilbringe ettermiddagen på sykkeltur langs Garonne-elven. Under solfylt himmel, temperaturen måler 21 varmegrader, motivasjonen er på topp.

Så deilig det er å kunne trene ute i det vakre landskap, med nakne legger og solbriller på nesa. Velkommen skal du være, kjære etterlengtede vår!

Ikke siden i fjor høst har vi vært ute på sykkeltur sammen, han og jeg. Ikke siden den dagen vi var på vei ut, men måtte snu innen vi var kommet til enden av gata, da hans sete og diverse skruer plutselig fløy av sykkelen, og spratt dramatisk over den asfalterte veien, der hvor bilister suste forbi oss i full fart. Selv ble jeg vettskremt, da dette kunne endt riktig så stygt om min samboer hadde latt seg distrahere og mistet balansen. Siden den gang har det vært mye snakk om å fikse det ødelagte setet og erstatte de forsvunnede skruene, men månedene gikk og lite, rettere sagt ingenting, ble gjort.

Ikke før i dag.

Sykkeltur

I dag er tonen en annen. Han er motivert, i dag skal vi endelig ut på tur, endelig få litt mosjon, komme i gang med trening, som vi jo har pratet om i fire år nå, det vil si, siden den gang vi først ble sammen.

Siden jul har jeg ligget totalt på latsiden når det gjelder trening, og før jul var det kun den ukentlige yogatimen som holdt meg i form, yoga hver torsdag, samt en liten spasertur hver lørdag.

Det hjelper ikke stort at jeg har en kontorjobb hvor jeg sitter hele åtte timer foran en datamaskin, og ikke beveger meg stort lengre enn til og fra kaffemaskinen, eventuelt til og fra diverse kontorer for å prate med andre kolleger.

Denne i stor grad passive livsstilen har ført til et noe dårligere selvbilde og en dvaskere kropp. I flere år har jeg bedt min samboer om å bli med meg ut på diverse aktiviteter, måtte det være badminton, minigolf, pétanque, kano og kajakk, vandring i skog og mark, eller som nå, dra på sykkeltur i nærområdet. Så ofte som vi har fint vær her i Sør-Frankrike, er det jo bare trist å kaste det hele bort, til fordel for hva?

For å heller sitte som lenket til sofaen, som slaver for fjernsynet?

Nå er jeg klar. Med treningstights og joggesko, med håret festet i hestehale. Jeg er klar til å sykle langt, sykle lenge, kjenne på adrenalinet mens jeg tråkker på pedalene, kjenne vinden i ansiktet mens jeg ruller forbi biler, forbi mennesker, langs elven og gjennom parken, forbi markedsplassen og videre gjennom boligstrøk.

Elv

Han sykler foran meg på sin gule sykkel, jeg følger etter på min røde. Syklene låner vi av hans foreldre. De mener det er bedre at vi bruker dem, enn at de står og støver ned i garasjen, kun for å bli benyttet av edderkopper til å feste spindelvev.

Sykkelen min har hull i setet, malingen har flasset av enkelte steder, noe av metallet har dessuten rustet. Spesielt flott er sykkelen ikke, men den er min på gjenbruk, og ingenting er finere enn ting som har levd et tidligere liv, ting som har en historie. Jeg lurer på hvor disse to syklene har vært tidligere, før de til slutt ble plassert i en garasje utenfor Paris, forlatt og glemt bort i tjue år.

Jeg lurer på om hans foreldre pleide å sykle tur den gang da syklene var skinnende nye, om de dro på søndagstur sammen i nærområdet hvor de bor, i den lille landsbyen på utkanten av Paris. Forbi solsikkeenger, potetåkre, maisåkre, forbi kirken og rådhuset, bakeriet og aviskiosken.

Jeg lurer på hvorfor de sluttet å sykle.

Garonne elven

Refleksjon

På besøk i franske landsbyer og flotte kirker

Forrige søndag, februars første. Min kjære, hans foreldre og jeg besøker forskjellige landsbyer på vei hjem fra Tarbes og koselige Maison d’Alice, huset med boblebad og peis, huset med fin beliggenhet i fredelige omgivelser.

Vi har pakket ned alt av klær og matvarer, de små håndlagde gavene fra huseierne har jeg pakket ned i håndvesken, miniatyrtrillebåren og såpestykket, små gaver laget med kjærlighet, små gaver som gjør meg rørt.

Sola skinner, himmelen er blå, de regntunge skyene har i løpet av natten forsvunnet. Huseierne kommer for å hente nøklene og sjekker samtidig om alt ser greit ut i det store utleiehuset deres. Vi takker for et fint opphold, huset er nydelig, bekrefter vi, og sier mange fine ord om all den håndlagde dekorasjonen, bildene på veggene, møblene, de små fine gavene. Paret smiler, de takker oss, vi setter oss i bilen, vi vinker til dem, de vinker til oss, vi kjører av sted i retning Toulouse, vi skal hjem, i kveld skal vi lage crêpes.

Vi kjører langs smale landeveier. Frustrert er min kjære, der en stor rød traktor kjører sakte foran oss, på vei i samme retning som oss. Han blir frustrert over de minste ting, spesielt når han sitter bak rattet, slik som nå. Stygge gloser, han rister på hodet, det blir ikke særlig mindre bonderomantisk enn dette. Jeg sitter tilbakelent i passasjersetet, avslappet, blikket er festet på grusveien vi kjører på, vi passerer flere gårder med hundrevis av frittgående gjess, vi kjører forbi åkre, store åkre, gjennom idylliske landsbyer som alle har en stor fin kirke plassert i hjertet av landsbyen.

IMG_20190209_123103

Vi vil strekke litt på beina og nyte det fine været, den svært så etterlengtede sola som endelig har tittet frem. Simorre heter landsbyen vi har valgt å besøke, en liten landsby vi kjørte gjennom på fredag, da vi var på vei til Maison d’Alice. Jeg var nysgjerrig på den flotte Notre-Dame kirken og landsbyens sjarmerende små hus, Simorre, jeg noterte ned navnet, i tilfelle vi kanskje ville få tid til et lite besøk i en senere anledning.

IMG_20190209_122951

Og nå er vi her, i denne lille gamle sørvestfranske landsbyen, hjem til litt over 700 innbyggere.

Landsby Frankrik

Bilen parkerer vi like foran landsbyens hovedattraksjon, Notre-Dame, en historisk kirke som ble bygget på 1400-tallet. Vi besøker den store flotte kirken, vi spaserer langs landsbyens små gater. På en søndagsettermiddag som denne er det kun vi, og noen hundeeiere som er ute og går. Det finnes ikke mye annet enn hus her.

Sbis

En åpen plass med en vegg full av fargerike motiver, der står en liten bokhylle full av barnebøker plassert. Vi spaserer forbi en liten aviskiosk, en kafé, begge er stengt, det er jo søndag i dag.

Vi kjører videre, forbi flere åkre, på asfaltert vei denne gang. Også en annen landsby har vi funnet ut er verdt å besøke. Lombez heter den, en nydelig landsby som sannsynligvis er enda finere om sommeren når utestedene og markedsplassen fylles med liv og aktiviteter. Den store Lombez-katedralen, ble som kirken i Simorre, også bygget på 1400-tallet, og er landsbyens store hovedattraksjon.

Historiske monumenter og vakre kirker, finnes det mange av i Frankrike, så mange at man vil bli nødt til å ta seg et friår eller to, for å kunne reise rundt i et forsøk på å få sett det meste av alt som er verdt å få med seg.

Lombez katedralen

Dette skulle jeg gjerne gjort, hadde jeg hatt mulighet til å ta meg råd til å reise landet rundt for å lære, observere og fotografere små skjulte skatter i dette store spennende landet.

Er det ikke ironisk, hvordan listen min over steder jeg ønsker å besøke, blir lengre og lengre jo mer jeg ser?

Måtte det være sjarmerende landsbyer, små havnebyer, dynamiske storbyer, småsteder på fjellet, hvor som helst.

Frankrike er rikt på skjønne omgivelser og fine opplevelser.

Flere bilder fra Lombez…

Katedral Frankrike

Katedral

IMG_20190209_124533

Flere bilder fra Simorre…

IMG_20190208_213824

Paris, Toulouse, altfor mye svigermor og dårlige naboer

Ett år og en måned er gått siden vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten blomstret og jeg la på meg over ti kilo på to år, etter å ha livnært meg på kaker og romantikk. Nysgjerrig har jeg smakt meg frem, fra bydel til bydel, jeg har satt tennene mine i omtrent alt som er av franske spesialiteter fra torget, på restauranter og hos diverse konditorier, croissants, pain au chocolat og pain au raisin til frokost, makroner til snacks, tarte au citron meringuée og tarte tatin til dessert.

Makroner

Forelsket har jeg levd i en rosa tåke, høy på min romantiske forestilling av livet i kjærlighetens by, starten på mitt kapittel i La France, den gang fortsatt uoppmerksom på mye av det som etter hvert begynte å irriterte meg i Paris, altfor mange uhøflige og kalde mennesker, illeluktende metrostasjoner, bygninger uten heis, ekstremt mye lommetyveri, voldelige tyveriforsøk, skumle menn og trakassering på gaten.

Etter kakefesten var over, klarnet også tåken etter hvert. Forelsket i min kjære har jeg aldri sluttet å være, men Paris, forelskelsesfølelsen som jeg trodde jeg følte for selve byen, den forsvant rundt ett år etter min ankomst. Der hvor bildet en gang var uklart, der hvor den tykke tåken hadde ligget, der klarte til slutt denne klarheten å trenge gjennom. Et lys gikk opp for meg, et behov for forandring, ingen fremtid ventet meg her. Dette var ikke mitt hjem, dette var ikke min endelige skjebne.

Min kjære og jeg forlot Paris til fordel for Toulouse, industribyen med et sjarmerende sentrum bygget i rød teglstein. Et nytt liv ventet oss, nytt liv, ny jobb og ny livsstil, en avslappende façon de vivre  som man lever her i sørvestlandets behagelige klima, her hvor folket har rykte på seg for å være gjestfritt og imøtekommende.

Vi forlot hovedstadens høye levekostnader, og tok til takke med litt lavere lønninger, som til gjengjeld skulle vise seg å gi oss så mye mer tilbake. Lavere husleie for større leilighet, samt en rekke rimelige kulturtilbud og restaurantmenyer, joviale naboer og kolleger, dette kunne vi fint bli vandt til. Koselige kafeer og trendy cocktailbarer finnes det mange av, her i Toulouse. Spennende butikker likeså. Intime konsertlokaler og større arenaer har vi også. Idrettsarenaer ikke minst, Toulouse er jo blant annet kjent for sitt dyktige rugbylag!

Carmes

Dessverre må vi nå leve med det faktum at Toulouse er høyt elsket av blodtørstige mygg. Heldigvis for meg, er det min samboer, og ikke jeg, som har blitt myggens store buffet. Desverre må vi også leve med å måtte gå slalom på fortauet, for å ikke tråkke i rykende fersk hundebæsj. Dette er forsåvidt et problem som de fleste franske byer må leve med, kjipe hundeeiere som ikke plukker opp etter sine firbente. Ekstra ille er det dog her i denne byen, vil jeg tørre å påstå.

Vi takket farvel til mye rart, da vi flyttet fra den gule blokka i L’Hay les Roses, en banlieue syd for Paris, en liten busstur etter endestasjonen til den rosa metrolinjen, linje sju.

Deilig var det, å ta farvel med vår nabo, han i etasjen over, og hans grusomme rapmusikk som stadig ble spilt på høyt lydnivå med full bass på lyseste dagtid. Bedre var det ikke om natten, da han fikk hele bygningen til å riste i takt med kjærestens overdrevne hyling i senga. Hver eneste natt, med unntak av de nettene hvor sengekos ble erstattet med høylydt krangling og smelling med dørene. Den brutale kranglingen resulterte noen ganger i at selveste politiet kom og banket på døra. Jeg kan nesten vedde på at det var den gamle grinebiteren som bodde i samme etasje som oss, som ringte og klaget, gang på gang.

Denne naboen vil for øvrig heller ikke bli savnet, den sure gamle gubben og hans ekstremt agressive hund som løp rundt på gårdsplassen og skremte både barn og voksne, den hoppet på oss, den knurret og glefset etter oss, ofte satt eieren, grinebiteren selv, på trappa og observerte det hele, som en syk sadist satt han der og flirte, han så ut til å nyte synet av vettskremte barn som løp gråtende, med hans hund jagende etter seg.

Toulouse

Trist for min samboer, men en seier for meg og mine egoistiske behov, var det å flytte langt unna mine kommende svigerforeldre. Ikke lenger ville jeg behøve å tilbringe hver eneste helg, fra fredag til søndag, ute på bygda, hos foreldrene til samboeren min, i noe som må være en av Frankrikes mest kjedelige landsbyer. Ikke lenger ville jeg behøve å, helg etter helg, måtte reservere meg fra å finne på (og dermed gå glipp av) ting som jeg selv ønsker å gjøre, sammen med mennesker som jeg selv ønsker å treffe, fordi samboeren min absolutt ville hjem til sin mamma, hvor da jeg måtte bli med, enten jeg ville eller ei. Tvang kalles vel dette. Helg etter helg ble jeg tvunget til å reise dit for å holde kjæresten min i hånda, og klistre på meg mitt aller største falske smil til tross for hvor kjedelig jeg faktisk hadde det og hvor ensomt det hele var for meg.

I etterpåklokskapens navn har det seg slik at han angrer på å ha isolert meg, som han selv valgte å kalle det. Han har beklaget, og skylder det hele på forelskelsesrus, stolthet, og med samme begrunnelse som hvorfor jeg er glad vi flyttet bort, en stor dose egoisme.

Disse helgene ute på landet, inneholdt svært ofte flotte familieselskap med hans tante og onkel, fetter og kusine, venner av hans foreldre og deres venners venner. Servert ble store fat med fingermat, grillmat om sommeren og store biffstykker og poteter på vinteren, punsj og champagne og flere støvete flasker Bordeaux, dyre viner eldre enn meg selv.

Jeg som er en introvert sliter med småprat, og slike store sammenkomster oppfordrer gjerne til mye av nettopp dette, småprat om jobb og været og et kunstig engasjement for hva enn det er den andre er i gang med å fortelle. Nikking, smiling og “mhm” lyder til svar.

Ved sidelinjen stod jeg, stille og ubekvem hver eneste gang. Jeg kjente jo ikke disse menneskene, jeg var jo ikke der av fri vilje engang. Småpraten gikk, til langt ut på natten.

Slik føler jeg det fortsatt i slike sammenkomster, det hele går som en plate på repeat, en evig repetisjon, hvordan går det på jobb, skal vi snart kjøpe bolig, savner jeg å bo i Norge, hvor kaldt er det i Norge nå.

Alene med min kommende svigermor er det andre, noe mer ubehagelige spørsmål som stilles, der vi sitter i fred og ro og prøver å ha en hyggelig stund rundt middagsbordet. Spørsmål som omhandler reproduksjon, ja, for når skal vi gi henne barnebarn, når skal vi kjøpe oss hus med stor hage (hvor hun kan komme for å plante blomster) på landet, som om barnebarn var en eiendel som hun har krav på å anskaffe seg, og hus på bygda er en institusjon som vi alle må flytte inn på, etter å ha nådd en viss alder.

Jeg vet ikke, svarer jeg, da. For jeg vet faktisk ikke når jeg vil være klar (både for huskjøp og barn) og ikke minst; hvorvidt jeg eller han i det hele tatt kan få barn eller ei. Hold kjeft om det barnemaset, kjefter min kommende svigerfar på sin kone. Han har for lengst sett seg lei på at hun stadig blander seg i andres privatliv. Og her har vi da oppskriften på en klein familiemiddag preget av stillhet og pirking i maten.

Ikke misforstå, ikke tro at jeg ikke liker foreldrene til samboeren min, for det gjør jeg så absolutt, men aller best liker jeg dem i små doser. Eller på ferie sammen med dem, langt langt unna deres habitat. Hver gang vi reiser sammen et sted, uansett hvor, virker det (nesten) som om kommende svigermor har glemt igjen håndboka for hvordan lage klein stemning, på hylla hjemme i stua. Mas blir erstattet med morro, og kjedelig småprat om jobb og vær blir erstattet med morsomme anekdoter og andre festligheter. Jeg undrer, er ferieversjonen av meg også mer interessant og gøyal og på alle måter bedre enn hverdagsversjonen?

Det er den garantert. Den-og nettversjonen.

Avstanden mellom landsbygda utenfor Paris og vårt nye liv i Toulouse, trehundreogsøtti kilometer for å være mer presis, har gitt meg helgefriheten tilbake. Nå ser vi mine kommende svigers cirka hver tredje måned, rundt én ukes tid om gangen. Ikke for lenge, ikke for ofte. Akkurat passe. Selv mine egne foreldre blir for mye, om vi er for tett på hverandre over lengre tid.

I Toulouse måtte jeg vende meg til ekstremt varme somre og regntunge vintre, busser med avslått klimaanlegg, bussjåfører som hilser når jeg stiger på og vinker og sier au revoir når jeg stiger av. Jeg måtte vende meg til å bli stukket av mygg relativt ofte, og se på at min kjære blir stukket ti ganger mer enn meg. I vinter har vi måttet vende oss til med helg etter helg hvor de gule vestene demonstrerer og ødelegger, men det gjør de over hele landet, med unntak av på småbygdene, slik som der hvor kommende svigers holder til.

I den lille blokka vi bor i nå, har vi ingen grinebitere med hissig hund til nabo, ingen som spiller høy musikk eller vekker hele blokka med sine sengeaktiviteter. Vi forlot kjærlighetens by, der hvor kjærligheten først blomstret, den har vokst seg større nå, denne kjærligheten, her i en by hvor jeg trives så godt som jeg gjør.

En trivsel basert på mer enn å livnære seg på kaker og romantikk.

Toulouse