En ettermiddag med Fotoseanse og kostymer Fra fransk Burlesque-show

En tekst skrevet for flere dager siden, som jeg i utgangspunktet ville vente med å publisere til bildene fra fotografen er mottatt. Men siden jeg fortsatt venter og ikke vet hvor lenge jeg vil vente, legger jeg ut mine egne mobilbilder i første omgang og sparer resten til senere.

Tirsdag, den femtende September. En to timers togtur fra Gare Toulouse Matabiau ledet oss til en av mine favorittbyer i Frankrike, den nydelige lille perlen Montpellier. En smule skuffet var jeg selvfølgelig over at dette bare var en dagstur, hvor vi knapt ville få tid til å gjøre annet enn vår planlagte fotoseanse sammen med fotograf, stylist og cabaret-stjerne Lili Chantilly. Men en liten smak av Montpellier var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt, og denne fotoshooten hadde jeg jo gledet meg til i flere dager.

I det vi steg ut av toget og krysset Place de la Comédie, kjente jeg en gledesfølelse spre seg fra hjertet og videre gjennom kroppen.

Montpellier hadde klart det som jeg trodde var umulig akkurat nå. Ikke å hviske bort, men å i hvert fall redusere mange av de negative tankene som siden gårsdagen hadde festet seg på hjernen uten å gi slipp.

Å legge bort bekymringene rundt fremtiden og frustrasjonen over mennesker som stikker kjepper i hjulene var dessverre umulig, uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere det hele. Men et solfylt Montpellier var i det minste en liten trøst, en fin liten oppmuntring i denne usikre, vanskelige tiden.

Vi spaserte gjennom smale gater, forbi små butikker og kafeer, i retning Café Joseph hvor vi skulle møte fotografen, den vakre cabaret-danserinnen som skulle tilbringe ettermiddagen sammen med oss. Det tok ikke lang tid før en karismatisk kvinne iført hvit sommerkjole og stråhatt introduserte seg selv, Lili Chantilly, sa hun med sine røde lepper som blottet et blendahvitt smil.

Men dere kan kalle meg Sylvie.

Entrez, sa hun, som om kafeens lokaler var hennes eget hjem, hennes egen stue. Opp flere trappetrinn, ble vi ledet til kafeens andre etasje, hvor vakre lysekroner hang fra taket og store portrettmalerier dekorerte de blåmalte veggene. En velourdivan og flere hvite skinnstoler prydet rommet, det lille fotostudioet, sammen med en dekorativ peis hvor et stort speil i gullramme og antikke vaser stod plassert på peishyllen.

Før vi skiftet til antrekkene som Lili Chantilly hadde valgt ut til oss, krøllet hun håret mitt og sminket oss begge. Vi fikk deretter beskjed om å legge bort våre sommersandaler og bytte til høye hæler, og kle av oss shorts og t-skjorte.

Laurène fikk tildelt et rødt korsett med sorte blondedetaljer og matchende tutuskjørt, sammen med en liten blondebolero og en søt hatt. Selv fikk jeg et lyseblått korsett med sorte blondedetaljer, en sort fjærbolero, en liten hatt og sort tyll som såvidt dekket baken og hoftepartiet.

Vi poserte sammen og hver for oss, delvis skjult bak røde fløyelsgardiner helt i starten, deretter ved peisen og de antikke vasene. Smerten i føttene begynte etter hvert å bli uutholdelige, for meg som aldri lenger bruker stiletthæler, noe jeg for ti år siden gjorde på daglig basis, da jeg bodde i et vinterglatt Oslo, på toppen av Ullernåsen.

Etter å ha følt oss glamorøse som Dita Von Teese for en ettermiddag, var tiden inne for å møte kvelden og stige inn i virkelighetens verden igjen, med shorts, t-skjorte og munnbind. Før vi tok toget hjem igjen tilbake til Toulouse, avsluttet vi oppholdet i Montpellier med et måltid i etasjen under, på Café Joseph.

Miniburgere, spekemat og franske oster, sammen med husets lemonade, forfriskende med presset sitron, ingefær og peppermynte. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen dager ekstra i Montpellier, men programmet lå allerede klart for resten av uka. Neste dag ville jeg endelig få se min kjære ektemann igjen, begge skulle vi pakke våre kofferter og sammen skulle vi reise videre til vestkysten.

En reise til kystbyen Arcachon, men ikke alene. Grunnet visse omstendigheter skulle vi tilbringe de neste fem dagene sammen med Julien sine foreldre. En romantisk ferie på tomannshånd, vår første som nygift, får vi heller ta en annen gang.

Hun ble etterlatt alene i fremmed by på bursdagen sin – på grunn av meg!

Jeg har slitt med helt elendig samvittighet gjennom hele uka som har gått.

Alt jeg ønsket var å være en god venninne, og sette mine egne behov til side for å glede en av mine nærmeste. Hun som har holdt ut med meg gjennom både oppturer, nedturer og med flere hundretalls mil med avstand i mellom oss – hun fortjener virkelig kun det aller beste.

Hun hadde nettopp blitt tilbydt ny jobb i ny by; på motsatt side av landet fra der hun kommer fra. Langt, langt unna både venner og familie.

En jobb i byen Cannes. En by på den franske riviera, som kanskje er aller mest kjent for sin glamorøse filmfestival hvor Hollywood-stjernene dukker opp på den røde løper for å pryde stjernedesignernes siste haute couture-kreasjoner.

Hun hadde blitt tilbydt jobb i et av disse store motehusene. Selveste Chanel. Problemet var bare at…hun skulle starte i jobben allerede på mandag. Dagen etter bursdagen sin. En bursdag hun gjerne ville feire sammen med dem hun er glad i.

Hun hadde én uke på seg til å finne leilighet, kjøpe flybillett, pakke alle sakene sine og dra. Jeg heiet på henne gjennom hele uka, og lovet å komme på besøk til Cannes for å feire den store dagen hennes sammen med henne.

Flybillettene fra Toulouse til Nice kostet skjorta, og det rimeligste alternativet (som fortsatt var et svært dyrt alternativ) var om jeg reiste lørdag morgen med retur søndag ettermiddag. Deretter måtte jeg kjøpe bussbillett i tillegg, for å komme meg videre fra Nice til Cannes – og tilbake igjen.

Jeg sukket. Jeg bet tennene sammen. Og jeg betalte den sure summen. Å bruke penger på å glede dem man er glad i er jo uansett mye bedre enn å bruke penger på tull og tøys.

Venninna mi ble overlykkelig da jeg fortalte henne at billettene var bestilt – og bursdagen hennes skulle hun få slippe å feire alene.

Selv skulle hun flytte inn kun én dag før min ankomst, for å slippe å være alene så mye som mulig. Hun hadde aldri vært i Cannes før, akkurat som meg, og gledet seg til å dra på oppdagelsesferd i byen sammen med meg.

Vi hadde planlagt hvilken restaurant vi skulle spise på, hvilke cocktailbarer vi skulle besøke og hvilke severdigheter vi ønsket å se i sentrum av Cannes. Jeg gledet meg til å tilbringe tid sammen min beste venninne, som jeg tross alt ikke hadde sett siden August ifjor!

Men så kom lørdagen…

Vel fremme på flyplassen og alt gikk som normalt. Jeg sjekket inn, jeg spaserte rolig mot gate 31, kjøpte meg et motemagasin og ei flaske vann, og puttet mobilladeren i stikkontakten for å lade telefonen før avreise.

Ei eldre dame satte seg ved siden av meg for å prate. Hun hadde aldri vært i Frankrike før, men snakket utmerket fransk. Hun skulle besøke familie i Nice, og gledet seg til en avslappende uke ved Middelhavets kyst.

En kort halvtime senere var det tid for boarding. Alt gikk fortsatt som normalt.

Jeg plasserte min lille sorte ryggsekk i bagasjehyllen og kameravesken under setet foran meg. Den lille grå håndvesken min lot jeg ligge i fanget mens jeg fortsatte å lese motemagasinet jeg fortsatt ikke hadde kommet i gang med å lese.

En liten tekstmelding ble sendt til venninna mi for å informere om at flyet var i rute og jeg gledet meg til å se henne om svært kort tid.

Men flyet dro ingensteds.

En halvtime gikk. Deretter en halvtime til. Og enda en til.

Jeg sendte venninna mi en ny tekstmelding for å informere om at flyet ikke lenger var i rute. Et problem hadde oppstått.

Lufttrafikk-kontrollørene i sørøst-Frankrike var i streik. Ergo, store forhandlinger måtte til for å få la flyet vårt reise til Nice på denne uheldige dagen.

Jeg krysset fingrene og spisset ørene med et ørlite håp i bakhodet. Kjære lufttrafikk-kontrollører, kan dere ikke streike neste helg i stedet for? Eller om to dager? Bare ikke nå… Vær så snill, ikke nå!

Så kom beskjeden jeg fryktet å høre; flyet er kansellert.

Med setebeltet fortsatt festet, begynte jeg å hulke der jeg satt. Jeg så for meg det dypt skuffede ansiktet til min kjære venninne som nå ble nødt til å tilbringe bursdagen sin helt alene i en totalt fremmed by.

Jeg ringte henne for å dele den kjipe nyheten. Stemmen min skalv og jeg følte meg som verdens verste venn, akkurat der og da. På andre enden av telefonen, hørte jeg stemmen hennes gjenta “det er ikke din feil” og den kjente, kjære glosen “putain….” som passet så fint akkurat nå.

Ja, PUTAIN. Eller, FAEN, som vi sier på godt norsk.

Dette var ikke min feil, men jeg følte meg likevel skyldig.

Jeg lot nederlaget synke inn, og forlot flyet sammen med alle de fortvilte medpassasjerene – i retning flyselskapets kundeservice-resepsjon.

En time sto jeg i kø, kun for å få beskjed om å logge meg inn på flyselskapets nettside og fylle ut et skjema for å få flybillettene refundert. I køen ble jeg kjent med et eldre ektepar fra Italia som i hele tre dager (!) hadde forsøkt å komme seg hjem til Roma, og nå ble bedt om å mellomlande i Istanbul før de endelig kunne få plass på et fly fra Tyrkia til Italia’s hovedstad. Dette ekteparet hadde i det minste humøret i behold, der de smilte og spøkte om å heller legge på svøm eller gå til fots til Italia, da det kanskje ville ta kortere tid enn å mellomlande jorda rundt før de endelig kunne sette beina på italiensk jord.

Med hodet bøyd, forlot jeg flyplassen og tok trikken hjem. Jeg ringte min kjære for å fortelle ham at turen var blitt avlyst, og det eneste jeg ønsket nå var for oss å dra ut å spise og kanskje ta en drink. Som en liten trøst.

Og da gjorde det bare ekstra vondt å tenke på at venninna mi ikke fikk gjort nettopp det, med mindre hun gjorde det alene.

 

veninner