Solbrent på sykkeltur i fransk idyll

Vi våknet til den beste overraskelsen vi kunne ønsket oss på en dag hvor planen var å være utendørs fra tidlig formiddag og helt frem til portforbudets time. Nydelig vær, klar blå himmel og tjuefem grader, perfekt for en sykkeltur til strendene på motsatt side av øya.

Med sekk på ryggen og vannflaske i sekken, hentet vi hver vår mørkeblå sykkel fra den lokale utleieren Helobike. Vi hadde ingen konkret plan annet enn å se strendene, kanskje få et glimt av Fort Boyard i det fjerne, festningen som vi bare noen dager tidligere hadde dratt på båttur for å se.

Synet av friske, grønne drueranker på hver side av veien og lyden av fuglesang fra trærne, inspirerte meg til å dikte opp en liten trall og bryte ut i sang, noe jeg gjerne gjør når jeg er, eller i hvert fall tror jeg er, alene på tur i naturen.

“Avec toi et ma bicyclette, tu me regardes avec tes lunettes. La vie est belle, presque parfaite, en amoureux, balade à bicyclette”

Julien syklet stadig raskere, sannsynligvis for å slippe å måtte høre meg synge det samme verset om og om igjen, verset på ei låt som ikke engang eksisterer. Til slutt så jeg ham ikke lenger, og ble dermed nødt til å få opp tempoet for ikke å miste ham totalt av syne.

Etter å ha svettet ut hele frokosten mens vi kjempet oss opp bratte bakker for å deretter rulle i høy hastighet ned de like bratte nedoverbakkene, nådde vi frem til Plage de la Gautrelle, ei nydelig sandstrand på motsatt side av øya.

Derfra syklet vi videre til Plage Boiler for å få en bedre utsikt mot Fort Boyard, og videre derfra til Boyardville for å kjøpe is fra en iskiosk i et område fullt av palmer, churros-selgere, og butikker som solgte badedyr og fargerike strandhåndklær.

To kuler i beger, en med fiol og en med amarena-kirsebær. Kalde, klissete dråper rant fra begeret og ned mellom fingrene mine. Temperaturen ble stadig varmere og jeg innså først da jeg satte meg ned ved bordet under parasollen, da jeg fikk tid til å studere mine hender, hans hender, våre nakne armer, at både han og jeg hadde blitt solbrent i løpet av sykkelturen.

Vi hadde hverken husket å ta med solkrem eller aftersun da vi først pakket til bilferien, nok en blemme i etterkant av hodepinen i La Rochelle, da vi innså at vi ikke hadde pakket med oss paracet. Og nå var vi altså røde som to hummere, begge to. På grunn av en sykkeltur under solfylt himmel.

Solbrent, syklet vi likevel videre, langs smale landeveier, en liten omvei før vi omsider nådde frem til startpunktet, tilbake til La Cotinière hvor vi leverte fra oss syklene og dro tilbake til hytta for å ta en iskald dusj før kveldens restaurantmåltid.

En restaurant jeg ikke vil si stort mer om enn at maten var god, men at det likevel var flaut for meg å være der, jeg som ikke tåler skalldyr og som er noenlunde kresen når det gjelder fisk. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå fiskerestauranter nettopp av den grunn, fordi jeg skammer meg over at jeg ikke liker annen fisk enn hvit fisk, fisk med mildest mulig smak. Før jeg flyttet sammen med Julien, så jeg aldri på meg selv som spesielt vanskelig i matveien, for jeg spiser jo det meste av kjøtt og absolutt alt av frukt og grønt, men så kom jeg hit og begynte å feriere med en familie som elsker mye som jeg ikke elsker når det gjelder mat, deriblant absolutt alt som lever i det store hav.

Mens Julien kunne velge og vrake blant alle husets retter, fantes det ingen forrett, og kun en eneste hovedrett på hele den store menyen som passet for meg.

Jeg ble dermed sittende og se på at Julien spiste laks til forrett, mens jeg selv ikke spiste noe som helst før hovedretten ble servert, tagine med lysing (som for øvrig smakte utmerket).

“Gjett hvor mange kilometer vi syklet i dag”, mumlet Julien med munnen full av mat. Jeg trakk på skuldrene. På mobilskjermen hans stod svaret skrevet, våre bevegelser sporet via en mobilapplikasjon, vi hadde syklet hele 32 kilometer!

Nostalgi og båttur til Fangene på Fortet

Etter å ha sovet bort hodepinen fra vår første dag i La Rochelle, våknet jeg tidlig neste morgen for å lage frokost og koke kaffe, fylle kroppen med energi før vi dro ut på båttur for å se festningen Fort Boyard, kjent fra TV-programmet som på fransk har samme navn, og som på norsk i sin tid het “Fangene på Fortet”.

Fra sekundet vi bestilte båtbillettene festet kjenningsmelodien seg på hjernen. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da TV3 først bestemte seg for å ta programmet av luften, men jeg husker godt hvordan jeg satt klistret foran TV-skjermen da “Fangene på Fortet” hadde sin storhetstid i Norge. At jeg gikk i barnehage på det tidspunktet husker jeg også, ettersom jeg med mine venner fra avdelingen (som forresten het revehiet) lot oss inspirere av programmet i vår daglige lek. Vi gjemte plastleker i både klatrestativ, husker og sklier, og sendte hverandre ut på oppdrag for å lete etter lekene som skulle samles inn og gi oss poeng. Vi måtte unngå å falle uti vannet (sandkassen) eller ned i tigerens hule (ved klatrestativet) og vi hadde alle kun et lite minutt på oss til å fullføre oppgaven, sa vi, selv om ingen av oss hadde klokke og ingen kunne telle til seksti.

Jeg husker også et fiktivt bryllup hvor jeg lekte at jeg giftet meg med min bestevenn i barnehagen, fordi vi begge elsket både “Fangene på Fortet” og dinosaurer og Donald Duck. Han hadde fridd med en løvetann og jeg sa ja. Min uskyldige første kjærlighet, Stian, jeg har aldri sett ham siden.

Å drømme meg tilbake til 90-tallet og barndomsminnene er så komfortabelt at jeg nesten ikke har lyst til å våkne når jeg først befinner meg i nostalgiens boble. Men å være våken er ikke så verst når man uansett er på ferie.

Å være våken i nydelige La Rochelle var dessuten en drøm i seg selv.

Ikledd våre regnjakker og behagelig tøy, spaserte Julien og jeg ned til båthavna, klare for å dra på båttur til den ikoniske festningen som har stått stødig i sundet Pertuis d’Antioche, mellom øyene Île d’Oléron og Île d’Aix siden 1857.

Vi hadde billetter til en to timers tur med selskapet inter-îles, en tur som allerede ved starten gjorde oss stumme av beundring. Fra båten fikk vi en fantastisk utsikt mot den gamle båthavna i La Rochelle som ligger beskyttet bak byens festningsmur, og de to tårnene Saint-Nicolas og Tour de la Chaîne, byens mest kjente landemerker.

Store deler av båtturen var stille, fredelig, åpent vann, ingen øyer, bare bølger så langt øyet kunne se. I det fjerne kunne vi senere skimte flere lastebåter, og etter en stund passerte vi et fyr med kallenavnet “le phare du bout du monde” (fyret ved verdens ende), en kopi av et fyr ved samme navn i Patagonia, konstruert i 1884 på Estadosøya.

Lenger unna så vi de to hvite og røde fyrtårnene som står side om side på øya Île d’Aix, to tårn som i 2011 ble klassifisert som et historisk monument.

Det skulle ta førtifem minutter før vi endelig nådde frem til Fort Boyard. Kjenningsmelodien ble umiddelbart spilt over høyttalerne, til glede for både store og små som jublet fornøyd over å få se noe som for de voksne er et symbol på nostalgi, et barndomsminne. De franske barna gliste bredt, de også, for i Frankrike lever TV-programmet fortsatt i beste velgående.

Jeg håper disse barna gjør det samme som jeg gjorde da jeg var liten, jeg håper de forvandler lekeplassen i eget nabolag til Fort Boyard.

Vi fikk sett festningen fra alle mulige vinkler mens melodien fortsatte å spille. Speilreflekskameraer og mobilkameraer knipset bilder i full fart, vi ble fortalt av kapteinen at innspillingen av en ny sesong var i gang, og vi undret alle hvilke kjendiser som nå befant seg på innsiden av festningen.

Fra Fort Boyard gikk ferden direkte tilbake til båthavna i vakre La Rochelle, en by jeg helt ærlig kan si jeg har forelsket meg i, selv om vårt første møte for evig vil bli husket som en uheldig hodepine.