Ikke før siste minutt

Været er underlig for tiden. Etter to deilige uker med tjue grader og solskinn, har vi nå hatt flere dager med kald vind og grå himmel, gradestokken viser knappe tolv grader. Oliventreet mitt ser uansett ut til å kose seg der ute på balkongen, det vokser seg større for hver uke og jeg har innsett at jeg har lyst på flere planter i min neste leilighet. Planter og veggdekor.

Manuset nærmer seg forresten et ferdigskrevet utkast, før jeg igjen vil gå gjennom teksten og forandre på alt som må endres. Innen månedsskiftet vil jeg gi fra meg dokumentet, sende det til et forlag, kanskje flere, jeg vil deretter krysse mine fingre og tær og be til høyere makter, til universet, be om å få mitt livs største ønske oppfylt. Om jeg en dag får æren av å kalle meg selv romanforfatter vil jeg dø lykkelig.

Forhåpentligvis vil jeg ikke dø før jeg blir så gammel at jeg ligner en rosin. Forhåpentligvis vil jeg rekke å skrive en hel mengde ulike tekster innen den tid, dikt og noveller og manus til det som kan bli eller aldri vil ende opp med å bli utgitte romaner.

Jeg vet allerede hva mitt neste manus vil handle om, jeg vet hvilken vei jeg vil gå sjangermessig. Om mitt første manus ikke faller i smak hos forlagene, vil jeg derfor begynne fra start og prøve på nytt, helt til jeg en dag får det til.

Nok om det, la meg ta dere med tilbake til Dordogne og vår lille overnatting for to uker siden, da vi feiret kjærligheten i vakre omgivelser. Etter vår romantiske aften ved det dukkledde bordet i junior suiten, våknet vi til en hyggelig frokost servert ved det samme bordet.

Ferskpresset juice, nykvernet kaffe, ferske chocolatines og pain aux raisins, vi fikk servert skinke og diverse oster, en fin avslutning på det altfor korte oppholdet i suiten. Ved utsjekk ble vi tilbudt kaffe og te i hotellets nydelige hage, en siste mulighet til å nyte den vårgrønne naturen og følelsen av å være bortreist, bare han og jeg.

Den lille maskoten til Le Vieux Logis, en nysgjerrig kattepus, satte seg under vårt bord hvor den ble værende, den holdt oss med selskap til tiden var inne for å hente bagasjen og vende våre snufsende pollenallergiske neser hjemover.

Om alt går som planlagt og pandemien ikke stikker kjepper i hjulene for våre planer, vil vi i midten av mai dra på en to ukers bilferie langs den franske vestkysten, til Cognac og La Rochelle og île de Ré. Vi vil leie sykler, dra på båttur, bade på stranda om ikke vannet er for kaldt. Samtidig vurderer vi også å dra enda lenger sørover, til Korsika, eller nordøstover til Annecy, eller enda lenger nord, til Bourgogne. Ideene er mange og Frankrike er fullt av spennende steder som fortjener rikelig med oppmerksomhet, men med dagens situasjon i tankene, våger vi ikke å reservere noe som helst før siste minutt.

Jeg har forresten bestilt flybillett til Oslo, til junimånedens siste dag, ikke fordi jeg plutselig har blitt en optimist som lever i den tro at pandemien vil være borte innen sommerens ankomst, men fordi jeg hadde en kupong som måtte brukes innen en viss dato. Om jeg ikke får reist, vil alle endringer i billetten uansett være gratis, og om jeg får reist vil jeg tilbringe et par dager i hovedstaden før jeg reiser sørover til familien.

Inntil videre lever jeg i et nedstengt land, stengt siden forrige lørdag, men ukentlig går vi fortsatt på visning, vi spaserer og sykler tur, vi sykler også til og fra visning, jeg handler på markedet og leser ute på balkongen. Resten av energien bruker jeg på å skrive manuset mitt.

Med andre ord, alt går fortsatt veldig greit.

En liten hemmelighet

Årets andre måned er allerede på vei mot sin ende, og jeg har knapt forlatt leiligheten de siste fire ukene. Jeg har latt meg selv bli oppslukt av skriving, av drømmen om å bli forfatter, en deilig distraksjon fra virkeligheten. Det skal likevel bli godt å endelig få kommet seg ut i morgen, endre omgivelsene og gjøre noe fint for kjærligheten.

I over en måned har jeg holdt dette hemmelig for min kjære, en fin liten overraskelse som jeg har planlagt fra punkt til prikke.

Det eneste han vet er at vi i morgen skal på helgetur til en liten landsby som ligger mellom Carcassonne og Narbonne, en landsby ved navn Siran, i hjertet av vindistriktet Minerve.

Han vet at vi skal overnatte i det som før i tiden var vinkjelleren til en av vingårdene i landsbyen. I dag er den en leilighet med privat innendørs svømmebasseng og sauna. Mer enn det vet han ikke, og jeg har innsett at jeg må snike med meg badebuksa hans i bagasjen, ettersom han er fast bestemt på å droppe å ta den med, i den tro at vi vil ha bassenget helt for oss selv.

Jeg har også måttet overtale ham gang på gang til å ikke pakke ned for mye mat, uten å si hvorfor jeg mener det er unødvendig. Samtidig sender jeg hemmelige tekstmeldinger bak ryggen hans, og ser garantert ut som om jeg pønsker på noe helt annet enn det som er sannheten.

Han aner nemlig ikke at jeg har invitert hans foreldre til å tilbringe helgen sammen med oss, han vet ikke at de er på vei sørover fra Paris for å overraske ham, muntre ham opp i en tid som har vært vanskelig for oss alle.

Jeg har sommerfugler i magen og gleder meg som et barn til å se hans reaksjon, til å se ham smile like bredt som jeg ville gjort om det var mine foreldre som kom på overraskelsesbesøk, hadde vi levd under normale omstendigheter. Om jeg må være helt ærlig, kan jeg faktisk garantere at den dagen jeg endelig setter mine bein på norsk jord igjen etter all disse månedene (tjuesju foreløpig) borte fra fedrelandet, kommer jeg til å knekke sammen og hylgrine i armene til min mor.

Det er ingen tvil om at lengselen etter å være sammen med min egen familie, har påvirket denne iveren etter å gjøre alt jeg kan for at min kjære skal få en nydelig helg sammen med sin mor og far.

Jeg vil gi ham det jeg selv ikke kan få.

Mitt bittelille håp brenner fortsatt, selv om flammen er mye svakere nå enn den var for ett år siden. Jeg har blitt så vandt til å vente, at jeg nesten ikke våger å tro at ventetiden en dag vil være over.

Om optimismen skal få taletid, vil jeg si at jeg har et håp om å endelig få kommet meg til Norge til sommeren, når manuset mitt er ferdigskrevet og resten blir overlatt til skjebnen. Men som vi alle vet er det umulig å vite hva som venter oss i juni, når vi ikke engang aner om vi neste uke vil våkne til en sykere eller friskere verden.

Morgendagen er et like stort mysterium som fremtiden til mitt manus, men jeg ser mot sommeren, og gjør i mellomtiden alt jeg kan for å glede menneskene rundt meg. Samtidig blar jeg gjennom bilder fra tidligere reiser, fra fine minner sammen med venner og familie, og scroller gjennom andre menneskers inspirerende bilder på Instagram. Bilder fra ferieturer, bilder tatt i Norge, idylliske hytteturer, fristende mat og flotte hjemmebiblioteker.

Jeg drømmer om mye, men har likevel bare tre ønsker for år 2021. Få romanen min publisert, se familien min i Norge, og feire den utsatte bryllupsfesten. Mens jeg venter på mirakler, gjør jeg alt jeg kan for å gjøre min kjære lykkelig.

Alt som bare Skjebnen vet

Jeg fyller et rødvinsglass med Saint-Estèphe og setter meg ved skrivepulten for å skrive. Sola er på vei ned, hun etterlater himmelen med et oransje og rosa skjær, i motsetning til meg er hun vakrere når hun legger seg og når hun våkner enn når hun stråler høyt i sky. Selv stråler jeg kanskje mest i måneskinn, under stjernehimmelen på en romantisk lørdagskveld.

Jeg savner romantikken. Det er vanskelig å være romantisk i joggebukser, med takeaway-pizza på bordet og virus i luften.

De siste ukene har jeg knapt gjort annet enn å skrive på dagtid, mens jeg om natten drømmer om et liv hvor jeg får lov til å kalle meg forfatter, hvor bokhandlere plasserer bøker skrevet av meg under kategorien skjønnlitteratur, bokstaven B for Begot, Kristine.

Februar er snart over, for å bli erstattet av mars, slutten på vinteren og starten på min favorittårstid, våren. Jeg gleder meg til å se naturens farger blomstre, til å våkne til lyden av fuglekvitter tidlig på morgenkvisten, til å gjemme bort ullkåper og hente frem de tynne vårjakkene. Mest av alt gleder jeg meg til å følge vaksinekappløpet og forhåpentligvis få muligheten til å reise hjem igjen til fedrelandet.

Her i Frankrike har lite endret seg de siste ukene. Restaurantene og barene holder fortsatt stengt, men vi går i det minste mot varmere tider, lysere kvelder, jeg behøver ikke lenger å bruke hansker og ørevarmere når jeg drar ut på sykkeltur langs Garonne-elven og Canal du Midi.

Sykkelturer har det blitt mange av, nå som det meste annet er satt på pause. Når jeg ikke drar på tur med den over tjue år gamle sykkelen, eller sitter foran datamaskinen og skriver, henter jeg frem bøker fra bokhylla og tar dem med meg ut på balkongen hvor jeg sitter under solfylt himmel og koser meg med fin litteratur og en god kopp kaffe eller te. Det går mye i islandsk oversatt til norsk for tiden, Jón Kalman Stefánsson og Auður Ava Ólafsdóttir, deres historier gir meg lyst til å reise til Island for å beundre det vakre grønne nordlyset, fotografere isbreer og vulkaner, kjenne islandske vindpust på kroppen.

Ferietur til Island blir det nok ikke med det første, selv om jeg gjerne skulle ønsket at jeg var der akkurat nå. Jeg ønsker å være mange steder, flere steder samtidig, jeg er rastløs og lengter etter å reise ut på eventyr. Jeg undrer om denne våren endelig vil by på en etterlengtet gjenforening med familien og hjemlandet.

Mer spennende enn en hvilken som helst reise, blir det å følge med på manuskriptets skjebne.

Om den en dag vil få æren av å bli til en roman, blir jeg jo velsignet med enda en grunn til å få komme hjem på besøk til Norge. Jeg drømmer om den dagen jeg endelig får tatt meg en uke eller to i Stavanger hos familien, og et par uker i Oslo på besøk hos venner. Om senvåren eller de tidlige sommerukene vil gi meg denne gleden, kommer jeg til å smile i lykkerus hele resten av året.

2021 er som et uskrevet manus, et år hvor alt kan hende. For meg kan dette bety bokutgivelse eller nederlag, det er uansett et nytt år hvor bryllupsfeiringen vil bli utsatt nok en gang (mer om det senere), dette er også et år hvor vi kanskje vil kunne reise på bryllupsreise, men også risikere å ikke kunne reise noe sted i det hele tatt.

Det er det ingen andre enn skjebnen som vet.

Jeg velger derfor i første omgang å fokusere på de små øyeblikkene som ligger like foran mine føtter. En helg som vil bli tilbrakt ved skrivepulten eller på sykkeltur. En lørdagskveld med hjemmelagde empanadas på menyen og en koselig film på TV-skjermen.

Dugnad, dans og forfatterdrøm

Regnet faller over Toulouse, over fiolenes by, la ville rose som hun kalles, den rosa byen. Festglade toner spilles over musikkanlegget, de gir meg lyst til å danse, til å reise tilbake til en tid da det fortsatt var mulig å pynte seg med glitter og glam, nyte en cosmopolitan ved bardisken på et trendy utested, observere menneskene på dansegulvet og vandre barfot gatelangs med skotøyet i den ene hånden og en rullekebab eller en hamburger i den andre.

Når jeg tenker over det, er jeg egentlig allerede for gammel for å orke å pine meg selv gjennom lange lørdagskvelder med ubehagelige stiletthæler og fet mat rett før leggetid.

Jeg blir eldre og eldre for hver måned tilbrakt innenfor disse fire veggene, jeg eksisterer, jeg venter på å få lov til å leve og lar meg selv være fanget i mitt eget hjem for ikke å bli syk. Eller være grunn til at andre blir syke. Dugnad, kaller de det. Når jeg tenker på dugnad, tenker jeg på borettslag og skoler, hvor vi vasker, plukker søppel, raker løv og maler gjerder i fellesskap.

Dugnad, en evigvarende dugnad. Jeg fyller bokhylla med stadig flere bøker og datamaskinen med egenskrevne tekster, kreativiteten blomstrer når jeg vet at jeg ikke går glipp av noe som helst, for utenfor de fire veggene skjer ingen verdens ting.

Jeg lukker øynene og lar musikken lede meg tilbake til utestedene som kler meg best, sofistikerte loungebarer og trivelige vinbarer, steder hvor jeg får gleden av å kose meg uten å måtte ofre mine føtter eller føle meg som en dinosaur ved siden av alle dem som nettopp har rukket å bli gamle nok til å drikke mojito i offentligheten, de som fortsatt fniser når de bestiller en sex on the beach i baren.

Følelsen jeg sitter igjen med, hver gang jeg tenker tilbake på hvordan jeg var da jeg selv var ungdom, vil jeg beskrive som underlig. Som å se et tidligere liv gjennom øynene til en fremmed. En umoden, uansvarlig pike, et helt annet menneske enn den kvinnen jeg er i dag. Jeg trodde jeg var modig, da jeg som tjueåring naivt spaserte rundt i nattemørket og stolte blindt på fremmede mennesker og deres intensjoner. Ikke en helg uten fest og moro, ikke en dag uten lag på lag med sminke og trange klær, ikke en søndag uten et tårevått ansikt og knust hjerte, en evig påminnelse om at livet ikke er en fest, at et flertall av vennene som gladelig henger med på festlighetene ikke vil være der når festen endelig er over.

En sannhet jeg klarte å svelge da jeg endelig ble komfortabel med mitt eget selskap, min egen stillhet.

Kalenderen forteller meg at det er lørdag, men det kunne like gjerne vært en hvilken som helst annen dag, de er jo alle like den forrige og den neste og dagene etter der igjen. Men jeg holder meg likevel opptatt med mitt, og motivasjonen er større enn noensinne. Jeg skriver hver eneste dag på mitt manus, romanen jeg drømmer om å en dag få publisert. Det vil si, om teksten da vil falle i smak hos et av de norske forlagene.

Historien jeg forteller er en satirisk dystopi, mer enn det ønsker jeg ikke å røpe riktig enda. Min indre pessimist forteller meg at forfatterdrømmen aldri vil gå i oppfyllelse, uansett hvor mange manus jeg skriver, uansett hvor hardt jeg jobber for å komme meg dit.

Likevel har jeg et håp. Et håp om å en dag få danse igjen, og et håp om å en dag få æren av å bli tatt inn i varmen hos et forlag, nøkkelen til min store drøm, drømmen om å en dag kunne leve av min store lidenskap. Derfor har jeg vært fraværende på bloggosfæren den siste tiden, fordi jeg bruker all min tid på å skrive en roman som sannsynligvis aldri vil se dagens lys.

Biltur til Barcelona – for å feire nyttårsaften!

Med vond hals og en uggen følelse i hele kroppen, irriterer det meg grønn at det er i morgen vi skal ut på eventyr; nyttårsfeiring, innendørs basseng-bading, tapas-spising og annen hygge i den katalanske storbyen Barcelona –  med to netter på hotell og bord reservert på fin restaurant. Sist jeg var i Spania, i Mai, var jeg på tur alene. Da var jeg frisk som en fisk og hadde ingen som helst problemer med noe som helst. I Februar, derimot, dro jeg på romantisk helgtur sammen med kjæresten min, for å feire bursdagen hans på etterskudd. Da var jeg syk. Veldig syk. Med diaré, feber og oppkast døgnet rundt, som en konsekvens etter å ha spist mye rart som jeg kanskje ikke tålte, noen uker tidligere, da jeg var i Panama.

Bare tanken på å bli syk igjen får meg til å grøsse. Mitt elendige immunforsvar kan ikke svikte meg nå. Sett i gang, kjære kropp. Jobb. Fiks meg. Jeg kan ikke bli syk i morgen. Jeg vil ikke være syk på nyttårsaften!

Det er jo meldt hele 18 varmegrader i Barcelona, og jeg gleder meg som et lite barn til å se fyrverkeri og spise deilig spansk mat fra tidlig kveld til sent på natta.

Barcelona har jeg allerede besøkt tidligere. Da i forbindelse med et skrivekurs av kvinner, for kvinner (med organisasjonen Pink Pangea). Et skrivekurs hvor jeg lærte å skrive bedre, uttrykke meg bedre, våge å ta sjanser og virkelig grave langt inn i hjerterota for å hente frem de dypeste følelsene og få dem ut med penn og papir. Kurset har ikke akkurat gjort meg til noen potensiell litteraturpris-kandidat, men har likevel gjort underverker for sjelen på et terapeutisk plan.

Jeg ble kjent med kvinner av forskjellige generasjoner, fra forskjellige land, som alle meldte seg på kurset av forskjellige årsaker. Noen for å få et avbrekk fra sin slitsomme hverdag, noen for å motivere seg selv til å skrive sin første eller andre roman, andre fordi de ønsker å leve ut sin forfatterdrøm – men ikke tørr å hoppe i det. Jeg faller vel inn i sistnevnte kategori. Siden den gang har jeg dessuten nesten skrevet ferdig en roman, men den har jeg dessverre ikke turt å sende av sted til forlaget. Den er jo uansett ikke ferdig. Den må jo i tillegg redigeres. Fikses på. Bli bedre. Ja, kall det gjerne en pysete unnskyldning. Og den unnskyldningen strekker jeg så langt det lar seg gjøre.

Barcelona vil nok alltid bety mye for meg, takket være denne fine erfaringen og alle de fantastiske menneskene jeg møtte på kurset.

Og nå skal jeg ta svigerforeldrene mine og kjæresten min med meg dit for å skape enda flere gode minner – og for å feire en ny start på et nytt år med mange flere nye muligheter…kanskje muligheten til å endelig fullføre hva jeg startet!

kvinner

utsikt barcelona