Å se mot lyset

De siste månedene har både sust forbi og passert i sneglefart, alt etter dagsformen, den vanskelige dagsformen som går i enorme bølger. Opp og ned, frem og tilbake.

Jeg er lei av å leve et liv på pause. Lei av å telle ned dagene og undre hvor fremtiden vil føre meg og mine skriveprosjekter. Lei av å pakke ned livet i flytteesker og slette meg selv fra alt jeg har holdt nært de siste nesten åtte årene. Jeg sletter og sletter, og innser at jeg nå må gjenoppfinne meg selv og gjenoppstå som noe bedre enn den jeg var før.

 «Gi meg en sjanse» kom ut i august, og tilbakemeldingene har omtrent alle vært positive. Selvfølgelig finnes det noen unntak, som det alltid gjør, men ingen forfatter vil noensinne kunne glede absolutt alle. Vi er alle forskjellige, og våre forskjeller gjør oss spennende.

Flere biblioteker har kjøpt inn boka, det samme har flere bokhandlere sørget for å gjøre. Til å være en ukjent debutant, føler jeg med andre ord at jeg har fått en nydelig start på det som forhåpentligvis vil bli en lang karriere.

Jeg har siden begynnelsen av året skrevet flere romanmanus, deriblant to som nylig ble ferdigstilt. Hvorvidt historiene vil bli publisert eller ikke, er det forlagene som bestemmer – ikke jeg. I tillegg har jeg skrevet en diktsamling som ligger til vurdering hos et forlag som spesialiserer seg på lyrikk.

Nåløyet er trangere enn noensinne, selv for oss som allerede har debutert. Muligheten for selvpublisering er derfor en tanke jeg for tiden leker med. Som indieforfatter vil jeg kunne bestemme hvor og hvordan bøkene selges, og hvordan jeg selv vil promotere eget verk. Jeg vil kunne selge bøkene direkte på markeder, messer og andre arrangementer og vil sitte igjen med mesteparten av pengene selv.

I tillegg til å teipe sammen flyttelasset og jobbe med mine mange skriveprosjekter, har jeg søkt på ulike deltidsstillinger i Oslo. Når jeg først skal vende tilbake til fedrelandet, er det ingen by jeg heller vil være i nærheten av enn hovedstaden. Jeg vil møte andre forfattere og bygge nettverk, og hvorfor ikke skaffe meg en ekstra hobby ved siden, for å bli kjent med enda flere mennesker – utenom bokbransjen. Jeg har lyst til å lære meg å male, kanskje lære et nytt språk og selvfølgelig lære mer om bransjen som jeg nå har dyppet tærne i.

Fremtiden ser ikke lenger like mørk ut som den gjorde for noen uker siden.

Selv om jeg ikke har noe konkret å se frem til, har jeg sekken full av drømmer og ambisjoner. De følger meg som en trofast venn, en venn som lover at alt vil bli bra om jeg bare ser mot lyset. Det glitrende sollyset som venter på den andre siden. Min trofaste venn forteller meg at det finnes en annen skjebne for meg der ute. Jeg klarer ikke å gripe tak i den, jeg klarer ikke å se den, men den er der. Jeg må stole på min trofaste venn, stole at hen snakker sant.

Mine drømmer og ambisjoner lover meg at «Gi meg en sjanse» ikke vil bli mitt eneste publiserte verk. Jeg vil gjenskape min egen magi, koste hva det koste vil.

Nå som jula nærmer seg, er det ingenting jeg trenger mer enn en stor dose magi. Nok til å kunne trylle frem bokutgivelser, trylle frem en deltidsjobb, og ikke minst en trivelig leilighet hvor jeg vil kunne male veggene og henge innrammet kunst over sofaen. Jeg vil fylle stua med store bokhyller og ingen fjernsyn. Jeg vil kjøpe meg en gammel skrivemaskin og plassere den på toppen av en kommode. Senga skal ha altfor mange puter, og kjøkkenskapet skal være fullt av krydder fra alle verdens hjørner.

Dere vil høre fra meg igjen innen dere rekker å si simsalabim!

Om å miste seg selv

Temperaturen har sunket drastisk. Omtrent daglig har jeg våknet til synet av truende skyer og sovnet til lyden av regndråper som slår mot vinduene. Jeg våkner og legger meg i en seng som ikke lenger er vår. Jeg våkner ved siden av en mann som ikke lenger er min. Ingenting er lenger mitt. Ikke engang mine egne eiendeler. Klærne mine, skoene mine, alle bøkene mine. Jeg skyver dem fra meg, flyr ut av min egen kropp og observerer meg selv fra en avstand som beskytter meg mot alt jeg ikke orker å forholde meg til.

Jeg kjenner meg ikke lenger igjen, for jeg har mistet min tilhørighet. Sikkerhetsnettet har raknet, smuldret opp, og jeg faller fra den høye fjelltoppen hvor jeg trodde jeg stod stødig sammen med ham. For bare to år siden ga vi hverandre våre ja. For et år siden feiret vi kjærligheten på nytt. Vi kjøpte leilighet sammen og flyttet inn i det vi trodde skulle bli vårt hjem. Men jeg har aldri følt meg hjemme her, jeg har alltid følt at noe var galt. Som om han aldri egentlig ville bo på disse sekstisju kvadratmeterne sammen med meg. Som om han allerede før den store bryllupsfesten hadde bestemt seg for at vi ikke lenger skulle være oss.

Flere av flytteeskene står fortsatt urørt. Vi mangler fortsatt den kommoden vi sa vi skulle kjøpe. Gjesterommet som skulle bli mitt hjemmekontor og bibliotek har aldri vært annet enn et lagerrom.

Snart vil jeg teipe eskene sammen igjen, og for første gang flytte uten å vite hva jeg flytter til. Jeg reiser hjem til det midlertidige hos familien min, en midlertidig bosituasjon før det ukjente står for tur.

Samtidig som jeg donerer bort store mengder klær som jeg ikke orker å se på, samtidig som jeg skriver eposter til advokater og fotograferer brudekjolen og møblene og alle andre spor fra et liv som ikke lenger eksisterer, samtidig som jeg kvitter meg med alt jeg har vært de siste sju årene, prøver jeg å puste liv i forfatterkarrieren som så vidt rakk å starte da det stormet som verst på hjemmebane.

Manuset jeg brukte hele våren og sommeren på å skrive, en roman inspirert av mitt eget forhold til min avdøde far, har vært en vakker distraksjon fra ellers ganske destruktive tanker. Men nå renner refusjonsbrevene inn. De store og de mellomstore forlagene takker nei og forklarer at de mottar hundrevis av manus, og de aller færreste blir antatt. Ikke en eneste av disse epostene forteller meg hvorfor mitt siste manus ikke fortjener å bli til bok.

Det er ironisk hvor mye det regner og hvor kaldt det har blitt her i Sør-Frankrike akkurat nå. Selv om tanken lyder egosentrisk, skulle man nesten tro at englene der oppe gråter sammen med meg. Om jeg forteller meg selv at englene ser meg, vil det da bli lettere å akseptere at det er greit å ta en pause fra å være sterk?

Når det ikke lenger finnes styrke igjen i kroppen, ingenting å smile for, er det da greit å ta en pause fra å spille skuespill?

Min største trøst er min tro på skjebnen. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alle årene i Frankrike har gitt meg mye, kanskje har de også påvirket meg som forfatter, lært meg å skildre følelser som kanskje ikke ville ha stukket like dypt hadde jeg aldri opplevd alt jeg har gått gjennom fra den dagen jeg gikk av toget på Gare de l’Est i Paris den kjølige vårdagen i 2015, frem til i dag. Alle oppturene og nedturene, forelskelsen og eventyrlysten, møtet med den franske kulturen, forlovelse og bryllup. Jeg jobber for øyeblikket med tredjeboka som omhandler nettopp et samlivsbrudd, ei bok som sannsynligvis vil møte samme skjebne som andreboka, med mindre jeg utgir på egenhånd eller får flaks fra uventet hold.

Forfatterdrømmen er mitt eneste håp, mitt eneste ønske, min eneste drøm. Jeg kan bo hvor som helst i verden, hvor som helst i vårt langstrakte land, ta en hvilken som helst deltidsjobb for å få endene til å møtes. Jeg vil gjøre hva som helst for å få lov til å dele skildringene mine, kunsten min, være mer enn bare den ukjente debutanten som skrev «Gi meg en sjanse» for å deretter forsvinne fra radaren.

Smaken av nederlag, smaken av farvel, smaken av bedrag er bitter å svelge. Men akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å teipe sammen flytteesker og minne meg selv på å puste.

Begynnelsen på slutten

Februar.

Vi har kommet hjem fra overnattingsbesøk hos et vennepar som feirer sitt første år som foreldre til et lite pikebarn. Jeg forteller ham at jeg er sliten. Ikke bare etter de søvnløse nettene på sovesofaen hos våre venner. Men også etter alle lyder, uforutsigbarheter og den konstante energien som kreves når man er sammen med andre mennesker som prater i et sett døgnet rundt.

Jeg forteller ham at det er godt å være gjenforent med stillheten, forutsigbarheten og roen jeg trenger for å kunne lade mine interne batterier. Han sier ingenting. Det er uvanlig, tenker jeg, før jeg ikke lenger tenker noe videre over det.

Det er mandag og jeg våkner til en fantastisk nyhet. Romanmanuset som jeg sendte til et forlag bare en uke tidligere har blitt antatt. Min første roman skal endelig se dagens lys. Vi feirer med musserende vin og prater forventningsfullt om barndomsdrømmen som er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Jeg reiser til Pézenas for å jobbe med et nytt skriveprosjekt. Idéen var hans. Hadde det ikke vært fint for deg å reise bort i en periode, sa han. Reise bort for å fokusere på forfatterskapet. Støtten er overveldende, tenker jeg, og reiser bort for en uke.

Mannen som møter meg etter oppholdet i Pézenas, er en kaldere versjon av den mannen jeg forlot. Han legger ikke lenger bort telefonen når vi spiser middag sammen på restaurant. Han legger den heller ikke bort når vi spiser hjemme. Ikke når vi ser film, og heller ikke når vi er ute og spaserer gjennom bygatene. Mobilen står som en barriere mellom oss, en barriere som vokser seg større for hver dag. Den har blitt et symbol på alt vondt.

Jeg føler meg uelsket, sier jeg, og vi bryter ut i krangel. Han forteller at han ikke lenger vet om han vil leve et liv uten barn, og jeg gråter fordi jeg bare to uker tidligere fikk høre at mine drømmer skulle bli til virkelighet. Nå fylles jeg i stedet med ambivalens. Skal jeg ikke få lov til å bare nyte tilværelsen som kommende forfatter?

Mars.

Jeg går på eggeskall. Alt er fint det ene øyeblikket, vanskelig det neste. Jeg ler og gråter, jubler og skriker, livet på innsiden av våre fire vegger er en berg-og-dalbane. Jeg lyver for mine nærmeste og sier at alt går fint. Vi feirer 7-årsdag som kjærester og jeg taster inn sjuårskrise i søkemotoren.

April.

Jeg starter måneden med et lite sykehusopphold før jeg to uker senere reiser til Oslo i forbindelse med landsmøte og middag med Forfatterforbundet. Sola skinner, jeg melder meg på et skriveverksted og handler bøker fra Litteraturhuset. Jeg senker skuldrene for første gang siden oppholdet i Pézenas, og tar det jeg mener er en velfortjent pause fra privatlivets utfordringer.

Mai.

Sammen reiser vi til Bordeaux. Vi skal på et arrangement som først ble utsatt fra 2020 til året etter, og deretter til i år. Vi har det hyggelig og unngår de vanskelige temaene. Fremtiden ignoreres så godt den kan, og jeg reiser videre til Norge noen dager etter hjemkomsten fra vinbyen i sørvest.

Jeg feirer 17. Mai og bursdag med familien, og rekker så vidt å være hjemme igjen i Toulouse før vi reiser sammen til Berlin i juni.

Juni.

Vi er i Berlin, og stemningen er skiftende. Berlinferien er som arrangementet i Bordeaux, et resultat av utsettelser fra 2020. Vi er på en konsert som vi i utgangspunktet skulle ha vært på for to år siden, og kvelden før konserten får han vite at noen som står ham nær har gått bort.

Juli.

Jeg jobber for fullt med korrektur og deretter markedsføring av egen debutroman. Avstanden mellom meg og han vokser seg større for hver dag. Vi snakker omtrent ikke sammen, for hverken han eller jeg har lyst til å drøfte fremtiden. Ikke når jeg vet at han nå vil ha barn, og han vet at jeg vil fokusere på forfatterdrømmen.

Jeg har aldri ønsket meg barn, og det har han alltid vært klar over. Først nå får jeg vite at han siden bryllupet har håpet at jeg en dag ville skifte mening. Først nå får jeg vite at han alltid har ønsket seg et liv jeg ikke vil ha.

August.

“Gi meg en sjanse” er lansert. Jeg har overnattet hos redaktøren min i Oslo og arrangert bokslipp på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika. Jeg har spilt inn podcast og besøkt en rekke bokhandlere og samtidig jobbet hardt for å bli ferdig med siste utkast av mitt nye manus. Privatlivets utfordringer har jeg prøvd å ignorere så godt det lar seg gjøre, men innerst inne vet jeg at det som var allerede har visnet for flere måneder siden.

Det er vanskelig å si nøyaktig når og hvordan dette startet. Det er vanskelig å si hvorvidt det er hans ønske om familieforøkelse, mitt ønske om å leve av forfatterskapet eller noe helt annet som er årsaken til ekteskapets premature død.

Men snart er september her, og jeg klarer ikke å se hvordan vi sammen vil finne veien ut av dette mørket som vi nå har gravd oss ned i.

Gi meg en sjanse

Jeg klyper meg selv i armen. Dette kan ikke være virkelig. Dette kan ikke være annet enn en vakker drøm som jeg når som helst vil våkne fra.

I alle år har barndomsdrømmen ligget i bakhodet som noe uoppnåelig. En urealistisk tanke som aldri skulle få lov til å eksistere utenfor drømmene. Urealistisk fordi jeg i hele tjuefem år levde med et bilde av meg selv som ikke stemte overens med virkeligheten.

Helt siden jeg var et lite barnehagebarn har jeg følt meg annerledes. Følt at alle andre lever på utsiden av kroppen, mens jeg selv lever dypt inne i mitt eget hode. Jeg observerer alle detaljer hele tiden. Alle lyder, alle bevegelser, alle farger, alle andres oppførsel og uttrykk.

Jeg klarte ikke å kanalisere alle tankene. Klarte ikke å legge dem bort.

Tankene ble flere etter hvert som skoleårene gikk. Jeg dagdrømte kontinuerlig og klarte ikke å følge med i timene. Ikke med mindre faget var så interessant at jeg lot meg selv bli oppslukt i egen hyperfokusering. Jeg klarte derfor ikke bedre enn bunnkarakter i matematikk, men fikk toppkarakter i både norsk og engelsk.

Jeg elsket å lese bøker. Jeg elsket å skrive stil, analysere dikt og diskutere litteratur. Drømmen var å studere litteraturvitenskap på universitetet. Men drømmen var urealistisk. Jeg hadde elendige karakterer i de fleste fag og trodde det skyldtes lav intelligens.

Slike som meg ville aldri komme inn på universitetet.

I mange år fikk jeg høre fra klassekamerater, lærere og arbeidskolleger hvor lat jeg var, hvor vimsete jeg var, hvor vanskelig det var for meg å lære noe som helst. Det forundret alle hvor flink jeg var når jeg først ble flink til noe, og synet av deres overraskede uttrykk gjorde meg om mulig enda tristere enn ved synet av deres skuffelse.

Deres forbauselse bekreftet nemlig det jeg hele tiden hadde fryktet. At de så meg som et håpløst tilfelle som aldri ville komme seg opp og frem. Lenge trodde jeg de hadde rett.

Helt til fastlegen så meg for den jeg egentlig er.

Som tjuefemåring ble jeg utredet for ADD, diagnosen som i dag går under samlebetegnelsen ADHD. Diagnosen åpnet dører jeg hele livet hadde trodd var lukket.

Jeg lærte meg å leve med diagnosen. Leve med de verktøyene psykologen ga meg. Skriv lister, sa hun. Skriv notater. Noter heller for mye enn for lite. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt.

Drømmen var alltid å bli forfatter. Som barn skrev jeg dikt som ingen fikk lese. I tenårene ble diktene flere og mørkere. Mørket slutter aldri å fascinere meg, selv om jeg i livet utenfor litteraturbobla er munter og uhøytidelig. Mange synes det er underlig at nettopp Charles Baudelaire er min yndlingspoet, men jeg liker spleen. Jeg liker de mørke skildringene fordi jeg selv har stått på utsiden og lengtet etter tilhørighet. Stått i mørket og lengtet etter lyset.

Jeg leter for tiden etter en samtidslyriker som ligner Baudelaire. Noen som mestrer den mørke prosapoesien like godt som ham.

Selv er det lenge siden jeg har skrevet dikt, men jeg har arbeidet med tre ulike romanmanus helt siden den dagen jeg mistet jobben i Airbus. Det første manuset ble heldigvis refusert. Det andre manuset har nå blitt bok (Gi meg en sjanse) og tredje manus er fortsatt under arbeid med sitt fjerde utkast.

Hvorvidt jeg mestrer kunsten å skrive romaner er det bare leserne som vil kunne bedømme. Det lille forlaget Sirkel har allerede talt, og åpnet sine dører for mitt forfatterskap.

Forfatter. Jeg smaker på ordet, og det smaker himmelsk. Debutromanen, Gi meg en sjanse, ble publisert første august og jeg har allerede solgt flere bøker enn forventet.

Boka har fått sin første anmeldelse (terningkast 6!) og forfatterlivet smiler. Privatlivets utfordringer kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, men de vonde følelsene får i det minste inspirasjonen til å blomstre. Jeg skriver best når jeg har det vanskelig, og jeg burde derfor skrive for harde livet akkurat nå.

Men akkurat nå har jeg ikke tid. På onsdag reiser jeg nemlig til Oslo og vil overnatte hos redaktøren min. Målet med oppholdet i hovedstaden er å spille inn podcast, arrangere boklansering på Deichmanske Bibliotek i Bjørvika, besøke ulike bokhandlere og signere bøker om ønskelig. Jeg reiser deretter videre langs sørlandskysten med familien min og til slutt hjem til Stavanger hvor et intervju med bydelsavisa står for tur.

I en måned vil jeg sveve på en sky, før jeg nok en gang vil vende tilbake til den franske virkeligheten. En virkelighet som garantert vil inspirere både neste roman og diktsamlingen jeg har planer om å skrive parallelt med romanmanuset. Ideene er så mange at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne.

Jeg vil skrive en oppvekstroman hvor handlingen foregår i Stavanger. Jeg vil skrive en psykologisk thriller hvor hovedpersonen reiser til Berlin. Jeg vil skrive en diktsamling om et ekteskap i oppløsning. Jeg vil skrive flere ulike kortromaner. Deriblant en vond og vakker kjærlighetshistorie og en hyllest til 2000-tallets poppunkmusikk. Og hvorfor ikke en historie om en kvinne på reise gjennom Norge. Eller gjennom Europa. Jeg burde kanskje skrive en kortroman om Polen også. Det er jo tross alt min mors hjemland. En kortroman om Krakow og mødre som lager pierogi og onkler som elsker disco polo.

Mulighetene er mange. Ideene enda flere. Det gleder meg å endelig kunne dele denne reisen med dere som har fulgt meg siden starten. Dere som alltid har heiet på meg fra sidelinjen. Oppmuntret meg til å skrive mer. Oppmuntret meg til å skrive bedre. Oppmuntret meg til å bli den forfatteren jeg alltid har drømt om å være.

Gi meg en sjanse er ute i butikkene, og jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

Takk til Sirkel Forlag. Takk til dere som leser denne bloggen. Takk til alle som kjøper boka og støtter veien videre. Dette ville aldri ha vært mulig uten dere.

Sommerplaner og bokutgivelse

Planen var å skrive om Berlin i dette innlegget. Om konserten, utestedene og den offisielle butikken til sjokolademerket Ritter Sport. Reiseskildringen kommer, men akkurat nå vil jeg prioritere en siste oppdatering fra skriveprosessen og forfatterskapets utfordringer.

Dagene suser forbi, og likevel er august fortsatt en evighet unna. En evighet til bokutgivelse, en evighet til det neste og mest spennende kapittelet av mitt liv. Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Feriere. Planlegge.

Sola skinner, vi har allerede vært på ferie (i Berlin) og som alltid i juli, holder jeg meg hjemme. Men å være hjemme er ikke så verst, ikke når svigerforeldrene mine har stort svømmebasseng i hagen. De har også en grønnsakshage full av tomater, squash og paprika. De har basilikum og peppermynte og store ripsbærbusker.

I år vil juli likevel være annerledes. Måneden vil by på mye mer enn bare bading, grilling og familietid. Før utgivelsen av “Gi meg en sjanse” blir det nemlig podcast. Forlaget er i full gang med å bygge en flottere nettside, og podcasten er en del av denne nye merkevaren. Jeg har derfor investert i en ordentlig mikrofon og et bedre headset, utstyr som har fått Julien til å stille meg en rekke spørsmål, deriblant “jeg trodde du skulle skrive bøker, så hva er greia med podcast?”

“Bøkene må promoteres” sa jeg da. Etterfulgt av “Slapp av, jeg holder meg i det minste unna Tik Tok (enn så lenge)”

Et annet viktig punkt på gjøremålslista er å ta kontakt med ulike bokhandlere, introdusere meg selv og markedsføre romanen min. Ukjente forfattere fra små forlag må dessverre jobbe hundre ganger hardere enn de etablerte navnene med markedsføringsbiten. Det finnes ingen garanti for at de store kjedene vil prioritere boka mi, og alt avhenger derfor av meg og min evne til å mobilisere alle mine internettvenner. Få dem til å etterlyse boka mi hos sine lokale bokhandlere så snart tiden er moden.

Fra midten av juli vil det være mulig å forhåndsbestille romanen. Fra midten av juli starter med andre ord det store arbeidet som vil avgjøre romanens skjebne.

Tanken er fin, men også veldig skummel. Jeg gleder meg faktisk like mye til august som jeg i fjor og forfjor gledet meg til eget bryllup (feiret to år på rad grunnet pandemien). Jeg liker å beskrive følelsen som om debutromanen skulle vært mitt førstefødte barn. Et barn som snart skal møte verden.

Jeg gleder meg til å reise hjem til Norge, hvor første stopp selvfølgelig vil bli Oslo. Byen hvor bokutgivelsen vil finne sted. Nøyaktig hvor og når vil jeg komme tilbake til så snart jeg vet mer. Det eneste jeg vet er at jeg vil ta meg god tid i hovedstaden, god tid til å besøke uavhengige bokhandlere og være sammen med de fine menneskene fra forlaget.

Etter oppholdet i Oslo, har jeg planlagt å reise videre rundt til forskjellige steder på Østlandet og Sørlandet, naturligvis også hjem til Stavanger og omegn. Om tiden strekker til blir det kanskje også en tur nordover. Målet er en måned med intensiv promotering av romanen på kryss og tvers av landet. Det vil ikke bli enkelt, og jeg er forberedt på å bli skuffet og trist. Jeg er forberedt på at de store kjedene vil takke nei, at de vil ønske meg lykke til og velkommen tilbake om jeg en dag kommer meg ut av skyggen. Om Kristine Begot en dag blir et navn verdt å huske.

Men foreldrene mine har allerede foreslått å kjøre meg fra by til by, de har allerede tilbudt å ordne rimelig overnatting og heie på meg fra sidelinjen. De vil stå ved min side og trøste meg når skuffelsene kommer. De vil kjøpe vin og sjokolade og feire når skuffelsene uteblir. Uansett hvilken skjebne romanen vil møte, vet jeg at dette vil bli den beste sommeren og høsten jeg noen gang har hatt.

Forfatterdrømmen har i mange år vært en urealistisk tanke. En naiv barndomsdrøm som fulgte meg gjennom tenårene, da jeg elsket å skrive stil på skolen og dikt på fritiden. En drøm som fulgte meg videre inn i voksenlivet, hvor harddisken i alle år har vært full av påbegynte manus og notater til bokidéer. Jeg ville bli forfatter, og kunne like gjerne sagt at jeg ønsket å bli rockestjerne. Verden er nemlig full av slike som meg, mennesker som drømmer om å skape kunst, inspirerende kunst. Forfatterspirer som drømmer om å utgi litteratur med mening.

Neste uke skal jeg konsentrere meg om å endelig få skrevet ferdig mitt nyeste manus. Historien jeg har arbeidet med siden februar. Manuset jeg begynte å skrive allerede dagen etter “Gi meg en sjanse” ble sendt til redaktøren min i Sirkel Forlag.

Jeg vil ikke kaste bort en eneste dag. Ikke når drømmen er så nær at jeg nesten kan ta på den. Holde den i mine hender. Dette er alt jeg noensinne har ønsket meg, og jeg vil derfor gjøre alt jeg kan, så godt jeg kan, for å bli den beste versjonen av meg selv.

Bildene under er fra søndagens farsdagsfeiring i Bruniquel, en liten landsby nitten kilometer øst for stedet hvor svigerforeldrene mine bor. Vi nøt en enkel sommerlunsj og skålte over hver vår ananasmojito, før hetebølgen ledet oss tilbake til hagen og svømmebassenget som utover ettermiddagen kunne skryte på seg tjuesju grader i vannet.

Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

De stille ordene og mange tankene

Da jeg dro til Pézenas, dro jeg med et mål. Jeg skulle skrive fra morgen til kveld. Jeg skulle jobbe hardt med videreutviklingen av romanprosjektet. Samtidig lovet jeg å skildre oppholdet for alle med et ønske om å få lov til å titte inn. Alle som har lyst til å være sammen med meg på virtuelt vis i Frankrike. Lenge hadde jeg gledet meg til den planlagte turen, gledet meg til å leve forfatterlivet i en fremmed by hvor ingen kjenner meg. Ikke en hvilken som helst by, men en kunstnerby som tiltrekker både malere, forfatterspirer, designere og fotografer.

Jeg våknet til solskinn hver eneste dag, og benyttet formiddagene til å vandre gjennom kunstnerbyens smale gater i søken etter inspirasjon.

Ettermiddagene, kveldene og de første nattetimene ble tilbrakt foran laptopen. Jeg skrev så mye jeg kunne, og drakk ekstremt mye kaffe for ikke å svekke konsentrasjonen. Jeg fantaserte om å “ta en Hemingway”, men innså at jeg ikke liker å drikke vin alene og holdt meg heller til kaffe og mineralvann.

Alt gikk strålende, og jeg hadde gledet meg til å dele fra både reisen og skriveprosessen. Men så kom torsdagen da verden ble snudd på hodet. Et angrep på min mors naboland. Et angrep på oss alle.

Jeg fortsatte å jobbe med manuset, men klarte ikke å få meg selv til å skrive solskinnshistorier på sosiale medier. Det ville vært tonedøvt. Ufølsomt. Samtidig vet jeg at mange har behov for en virkelighetsflukt. Jeg vet at mennesker trenger en pause fra avisenes dystopiske spådommer. En fremtid med dårligere økonomi, dyrere mat og enda dyrere strøm. Vi frykter fremtidige pandemier og global oppvarming, og nå står også demokratiet i fare. Vi hamstrer inn jod, vi prater om tilfluktssteder og bomberom. Truslene om atomkrig er ikke lenger tomme og fremtiden kan ikke lenger planlegges med samme letthet som før.

Vi har overlevd to år med pandemi og rakk ikke engang å trekke pusten før Europa ble rammet av den største humanitære krisen på vårt kontinent siden andre verdenskrig. Finnes det fortsatt rom for reiseskildringer, kjærlighetshistorier, samtidsromaner med en lykkelig slutt?

Jeg tror det, jeg tror vi trenger det. Vi trenger både det vonde og det fine, realisme og optimisme. Drømmer og håp, men også handlinger og ord.

Sosiale medier fylles med blått og gult, de fine fargene som jeg tidligere bare har sett i sammenheng med idrett og Eurovision. Aldri har jeg dessuten sett så mange bilder av solsikker som den siste uka.

Vakre solsikkeenger. Før minnet de meg om sommer, nå minner de meg om optimisme. De minner meg om at hver eneste en av oss kan gjøre mer. Alle kan gjøre noe. Jeg har allerede donert penger til Røde Kors, men jeg føler meg likevel passiv. Jeg vil gjøre mer. Bruke stemmen. Bruke kunsten. Bruke det for alt det er verdt, bruke det fordi vi fortsatt har friheten til å ytre oss. En frihet vi ikke kan ta for gitt. Ikke når verden begynner å ligne den mine besteforeldre så som barn. En verden hvor bøker ble brent og sannheten kneblet.

Forfattere og forfatterspirer, vi er vår egen armé. Pennen og tastaturet er våre våpen. Poesien blomstrer som solsikker der ute på det store internett, men jeg er ingen dikter og lar derfor andre ta seg av den sjangeren. Jeg skriver heller ikke sakprosa. Alt jeg kan si er at jeg har begynt å skrive en kortroman som jeg håper vil bli en liten tankevekker. Jeg skriver den samtidig som jeg jobber med det andre romanmanuset mitt. Kortromanen vil ikke handle om Ukraina, men likevel være svært relevant. Ukrainernes historie og alt det de opplever nå, er det bare de involverte som kan fortelle.

Jeg vil gjøre mitt beste på mitt vis, skrive både vondt og varmt. Blir resultatet bra og kortromanen utgitt, vil selvfølgelig alle inntekter gå til Ukraina. Blir den ikke utgitt kan jeg selvpublisere den. Eller skrive noe annet. Noe mer.

Men jeg kan ikke late som ingenting, for verden er ikke lenger den samme som før 24. februar 2022.

Når håpet er alt man har igjen…

Forrige mandag startet på samme måte som alle andre mandager; en helt vanlig kaotisk dag på kontoret.

Men, der hvor kaoset vanligvis ender, bygget stormen seg opp til å bli en kjempetornado, denne gang.

Ja, en tornado av en mandag, som skulle ende opp med å snu både kontorets atmosfære og hele min øvrige livssituasjon fullstendig opp-ned.

Lenge har jeg gått og grublet på hvorvidt jeg skulle takke ja til fornyelse av arbeidskontrakten eller ei, og om jeg eventuelt skulle tørre å hoppe ut i det ukjente om jeg så skulle velge bort stabiliteten. Dette valget fikk jeg aldri.

Mandag ettermiddag, ringte bemanningsbyrået som jeg er ansatt gjennom, for å fortelle meg at jeg var den eneste av oss fire som startet i desember, som ikke ville få muligheten til å fortsette. Og slik gikk det til;

Som vanlig, satt jeg og drakk te og nistirret på de to store dataskjermene mine mens jeg tastet i vei på tastaturet. Ved siden av tastaturet lå som vanlig mobiltelefonen min, sånn i tilfelle noen skulle ringe for å fortelle meg noe viktig. Slik som nå.

Mobilen vibrerte for fullt og navnet til arbeidsgiver lyste opp skjermen. Stresset, forlot jeg kontoret og satte meg i den knallrosa sofaen i korridoren.

“Du vet vel hvorfor jeg ringer”, startet hun samtalen, uten å først utdype det noe videre.

“Som du kanskje har skjønt, så vil den 28. Februar bli din siste dag hos oss”, fortsatte hun. Selv ante jeg fred og ingen fare, og ble temmelig overrasket over det hele, men turte ikke annet enn å svare et vagt “ja…”

“Jeg vet at du har jobbet hardt og gjort ditt aller beste, men vi har rett og slett blitt enige, ledelsen og jeg, om at du dessverre ikke snakker godt nok fransk til å kunne fungere i en jobb som krever et særdeles avansert språknivå”

Jeg kjente tårene presse på. Heldigvis kunne hun ikke se meg nå, der hun satt på kontoret sitt i Paris, flere mil unna den fortvilte ‘utlendingen’ som har stått på, dag etter dag, og jobbet ti ganger hardere enn alle andre, for å kunne mestre arbeidet like godt som dem som ikke trenger å tenke seg om to-tre ganger før de sender en e-post eller besvarer spørsmål fra klienter.

I flere uker hadde jeg jo selv vurdert om det å fortsette i en slik jobb ville være en god idé, da jeg heller ønsker å satse på noe jeg virkelig brenner for – fremfor noe som sliter meg totalt ut, uten at jeg får noe igjen for strevet. Dermed kom det ikke som en overraskelse at både foreldre, samboer og nære venner valgte å stille meg spørsmålet; “var det ikke dette du egentlig ville, da?”

Situasjonen er annerledes når det ikke er jeg som får lov til å velge. Det gjør vondt å vite at alt arbeidet jeg har gjort, all energien jeg har brukt på å gjøre mitt beste, aldri egentlig var godt nok. Er det noe jeg har lang erfaring – og store komplekser med – så er det å aldri føle meg god nok.

Inne på det åpne kontorlandskapet, ventet kollegene mine i spenning for å få høre de “gode nyhetene”. Vi skulle jo alle  få fortsette. Var det ikke slik det skulle være?

Jeg ristet på hodet, skamfull og oppgitt. Pust inn, pust ut. Det tok meg et par minutter å samle tankene, før jeg satte i gang med å forklare begrunnelsen. Den ene etter den andre reagerte med sjokk, og hundrevis av spørsmål.

Spørsmål som jeg selv ønsket å stille arbeidsgiver, men ikke turte.

“Men, de visste jo hvilket språknivå du lå på etter å ha intervjuet deg til jobben? Hvorfor sa de ingenting under prøvetiden? Er dette i det hele tatt den oppriktige årsaken, eller foregår det noe mer i kulissene som vi ikke vet?”

Franskmenn, som kollegene mine tross alt er, finner seg ikke i å bli behandlet på urettferdig vis, og har heller ingen problemer med å gå til ledelsen og klage – selv på vegne av andre. Da jeg forlot kontoret, mandag ettermiddag, ble det visstnok erklært krig mellom “de på gulvet” og “de høyt oppe” i hierarkiet, da enkelte medarbeidere valgte å kjefte ledelsen huden full for å ha bestemt seg for noe så dumt som å kvitte seg med meg på grunn av “for dårlig språknivå”.

Dagene som fulgte, ble jeg tatt på med silkehansker og behandlet med en overdreven snillhet av dem som hadde fått passet sitt påskrevet av kollegene mine. Kvaliteten på arbeidet mitt ble i disse dager dårligere og dårligere, da motivasjonen og stå-på viljen uteble. Ordene “de vil ikke ha deg her” gikk som et ekko i hodet mitt. Falske smil og småprat fra ledelsen på den ene siden – og sinte, frustrerte overbeskyttende kolleger forberedt på revolusjon på den andre siden. Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sette såpass dype spor på en arbeidsplass. Noen gråter, andre ser rødt.

Jeg gjentar, gang på gang; “Vær så snill, ikke tenk på det. Jeg klarer meg fint”.

Håp hadde jeg jo fortsatt, når det gjaldt mine personlige prosjekter.

Ja, denne drømmen om å bli en forfatter. Min store lidenskap som jeg ikke tørr å snakke høyt om foran kollegene mine. Mitt alter-ego: drømmeren.

Å leve av å skrive romaner ville gjort meg mer lykkelig enn noe som helst annet her i livet.

Å invitere lesere inn i mitt univers og la dem drømme seg bort, le høyt, felle en tåre og føle sympati med de forskjellige karakterene. Jeg har så mange idéer som jeg ønsker å få ut på papir; og foreløpig har jeg gjort et av dem til virkelighet. Jeg har skrevet en roman, en komedie, og mitt høyeste ønske er å få denne på trykk.

Men…

Onsdag kom. Etter en stormfull mandag, kom onsdag. Og et nytt nederlag.

Jeg mottok en e-post. Ikke en hvilken som helst e-post, men et svar fra et av forlagene jeg virkelig liker, og lenge har drømt om å samarbeide med.

De takket for manus, og beklaget samtidig for at de ikke kommer til å publisere romanen min.

Ikke fordi språket eller historien ikke er god nok, men fordi det ikke passer inn med forlagets fremtidige planer. Samtidig foreslo de selvpublisering som et alternativ.

Et diplomatisk svar, og ikke direkte negativt. Men likevel negativt i forhold til hva jeg hadde håpet på, og hva jeg tross alt har dagdrømt om helt siden jeg startet å skrive romanens aller første kapittel.

For to måneder siden sendte jeg inn manuset og krysset fingrene.

Jeg hadde kanskje for høye tanker om dette prosjektet mitt. Men, jeg hadde i det minste et håp. Og er det noe man trenger for å kunne takle motgang her i livet, så er det et håp.

Håp om at det finnes noe større og noe bedre for alle og enhver.

Så hva skjer nå?

Skal jeg legge romanen død og starte fra scratch eller skal jeg forbedre den så godt jeg bare kan, og fortsette å sende den til forlag etter forlag til noen til slutt ønsker å gi meg en sjanse?

Etter endt arbeidskontrakt vil jeg i det minste ha mer enn nok av tid til å kunne skrive både dag og natt, fra tidlig morgen til sent på kveld, helt til krampen stopper meg.

Om jeg så begynner å blø fra fingertuppene, så ønsker jeg å forbedre romanen jeg har skrevet, skrive ny roman, skrive noveller, skrive blogginnlegg – skrive så mye jeg bare kan, for å bevise for alle andre – og ikke minst for meg selv at jo…

Visst pokker kan også jeg være god nok.