Jeg, romanforfatter

Hjemreisen er bittersøt og virkeligheten frister meg ikke nå som jeg har fått en smakebit av fremtidens planer. Ordene lyder som musikk i mine ører, for nå handler det ikke lenger bare om en drøm, men om en virkelighet. Et beskjedent steg i riktig retning, med enorme hindre som må klatres og kamper som må tas. Og jeg er klar for hver eneste en av de mange utfordringene som jeg vet vil komme.

Jeg er utålmodig og overlykkelig. Nå står jeg foran startstreken og venter mens rastløsheten raser gjennom kroppen min. Jeg er høy på adrenalin og jeg klarer ikke å sitte stille. I klisjéens navn vil jeg si at det er sommerfugler som flakser rundt i magesekken. Jeg vil si at jeg har maur i blodet, tusenvis av levende maur som gjør det umulig for meg å ha hvilepuls.

Kalenderen er full av avtaler som vil distrahere meg de neste dagene, avtaler som ikke har noe med skrivekunsten å gjøre. Legetime og tannlegebesøk, samtaler om sommerjobb og arbeid til høsten. Jeg vil jobbe litt, men ikke for mye, for jeg trenger energien mer enn noen gang.

Jeg sender eposter til ulike aviser og tidsskrifter for å synliggjøre meg selv og mitt verk, en samtidsroman som vil bli publisert hos Sirkel Forlag.

Det føles deilig å kunne si det, si at min første roman snart vil møte verden. Ei fysisk bok med sidetall og kapitler. Med mitt navn på omslaget. Jeg vil kunne ta på den, bla gjennom den, og dele den med hele Norge. Tanken er deilig, og likevel skummel.

Spørsmålene er mange, og fallhøyden stor. Hvordan skal en bitteliten debutant klare å skrike så høyt at alle hører det, når de store forfatterne er så vanvittig store og deres forlag sitter høyt på tronen med makten i sin hule hånd?

Som nevnt, er jeg avhengig av energien. Jeg trenger adrenalinet. Drivkraften som vil gjøre det mulig for meg å bruke flere timer hver eneste dag på å nå ut til folket. Bruke sosiale medier for alt det er verdt, slik at jeg kan klatre opp fra den usynlige bunnen, klatre opp til skyene der hvor de store sitter og skåler med sine champagneglass.

Jeg vil også skåle med champagne, og det vil jeg gjøre uansett hvordan det går med lanseringen av min første roman. Egentlig burde jeg skåle med Raspberry Collins, en cocktail som blir nevnt mot slutten av historien jeg har skrevet. Bringebær og gin, jeg gleder meg allerede. Jeg vil bestille pizza og kose meg med cocktails når tiden er moden, og ta resten som det kommer.

Jeg både gleder meg til fremtiden og lengter tilbake til det åtte dager lange oppholdet i Oslo. Forfattertreff, skriveworkshop og mingling, alt har vært som en nydelig drøm hvor jeg fikk lov til å være mitt kunstneriske jeg. Aldri har jeg hatt så mange anledninger til å snakke om mitt forfatterskap med likesinnede, med mennesker som brenner for sin kunst og forstår hvor givende det er å skape litteratur. Skape noe som enten vil spre sine vinger og fly langt bort, eller forsvinne inn i et skyggelandskap og aldri komme seg videre.

Det blir spennende å følge romanens skjebne, se om den får sine vinger. Se om den rører noe ved noen, om den treffer en nerve. Ønsket er å få leserne til å føle den samme sorgen og smerten som jeg selv følte da jeg skrev noen av de vondeste kapitlene. Og bli glad i den karakteren jeg fortsatt tenker på hver eneste dag, en karakter jeg skulle ønske kunne hoppe ut av teksten og inn i mitt liv.

Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente og se hva fremtiden vil bringe, og hvilken skjebne denne boka vil møte. Uvitenheten er vanskelig, likevel er den usedvanlig vakker.

De stille ordene og mange tankene

Da jeg dro til Pézenas, dro jeg med et mål. Jeg skulle skrive fra morgen til kveld. Jeg skulle jobbe hardt med videreutviklingen av romanprosjektet. Samtidig lovet jeg å skildre oppholdet for alle med et ønske om å få lov til å titte inn. Alle som har lyst til å være sammen med meg på virtuelt vis i Frankrike. Lenge hadde jeg gledet meg til den planlagte turen, gledet meg til å leve forfatterlivet i en fremmed by hvor ingen kjenner meg. Ikke en hvilken som helst by, men en kunstnerby som tiltrekker både malere, forfatterspirer, designere og fotografer.

Jeg våknet til solskinn hver eneste dag, og benyttet formiddagene til å vandre gjennom kunstnerbyens smale gater i søken etter inspirasjon.

Ettermiddagene, kveldene og de første nattetimene ble tilbrakt foran laptopen. Jeg skrev så mye jeg kunne, og drakk ekstremt mye kaffe for ikke å svekke konsentrasjonen. Jeg fantaserte om å “ta en Hemingway”, men innså at jeg ikke liker å drikke vin alene og holdt meg heller til kaffe og mineralvann.

Alt gikk strålende, og jeg hadde gledet meg til å dele fra både reisen og skriveprosessen. Men så kom torsdagen da verden ble snudd på hodet. Et angrep på min mors naboland. Et angrep på oss alle.

Jeg fortsatte å jobbe med manuset, men klarte ikke å få meg selv til å skrive solskinnshistorier på sosiale medier. Det ville vært tonedøvt. Ufølsomt. Samtidig vet jeg at mange har behov for en virkelighetsflukt. Jeg vet at mennesker trenger en pause fra avisenes dystopiske spådommer. En fremtid med dårligere økonomi, dyrere mat og enda dyrere strøm. Vi frykter fremtidige pandemier og global oppvarming, og nå står også demokratiet i fare. Vi hamstrer inn jod, vi prater om tilfluktssteder og bomberom. Truslene om atomkrig er ikke lenger tomme og fremtiden kan ikke lenger planlegges med samme letthet som før.

Vi har overlevd to år med pandemi og rakk ikke engang å trekke pusten før Europa ble rammet av den største humanitære krisen på vårt kontinent siden andre verdenskrig. Finnes det fortsatt rom for reiseskildringer, kjærlighetshistorier, samtidsromaner med en lykkelig slutt?

Jeg tror det, jeg tror vi trenger det. Vi trenger både det vonde og det fine, realisme og optimisme. Drømmer og håp, men også handlinger og ord.

Sosiale medier fylles med blått og gult, de fine fargene som jeg tidligere bare har sett i sammenheng med idrett og Eurovision. Aldri har jeg dessuten sett så mange bilder av solsikker som den siste uka.

Vakre solsikkeenger. Før minnet de meg om sommer, nå minner de meg om optimisme. De minner meg om at hver eneste en av oss kan gjøre mer. Alle kan gjøre noe. Jeg har allerede donert penger til Røde Kors, men jeg føler meg likevel passiv. Jeg vil gjøre mer. Bruke stemmen. Bruke kunsten. Bruke det for alt det er verdt, bruke det fordi vi fortsatt har friheten til å ytre oss. En frihet vi ikke kan ta for gitt. Ikke når verden begynner å ligne den mine besteforeldre så som barn. En verden hvor bøker ble brent og sannheten kneblet.

Forfattere og forfatterspirer, vi er vår egen armé. Pennen og tastaturet er våre våpen. Poesien blomstrer som solsikker der ute på det store internett, men jeg er ingen dikter og lar derfor andre ta seg av den sjangeren. Jeg skriver heller ikke sakprosa. Alt jeg kan si er at jeg har begynt å skrive en kortroman som jeg håper vil bli en liten tankevekker. Jeg skriver den samtidig som jeg jobber med det andre romanmanuset mitt. Kortromanen vil ikke handle om Ukraina, men likevel være svært relevant. Ukrainernes historie og alt det de opplever nå, er det bare de involverte som kan fortelle.

Jeg vil gjøre mitt beste på mitt vis, skrive både vondt og varmt. Blir resultatet bra og kortromanen utgitt, vil selvfølgelig alle inntekter gå til Ukraina. Blir den ikke utgitt kan jeg selvpublisere den. Eller skrive noe annet. Noe mer.

Men jeg kan ikke late som ingenting, for verden er ikke lenger den samme som før 24. februar 2022.

Når håpet er alt man har igjen…

Forrige mandag startet på samme måte som alle andre mandager; en helt vanlig kaotisk dag på kontoret.

Men, der hvor kaoset vanligvis ender, bygget stormen seg opp til å bli en kjempetornado, denne gang.

Ja, en tornado av en mandag, som skulle ende opp med å snu både kontorets atmosfære og hele min øvrige livssituasjon fullstendig opp-ned.

Lenge har jeg gått og grublet på hvorvidt jeg skulle takke ja til fornyelse av arbeidskontrakten eller ei, og om jeg eventuelt skulle tørre å hoppe ut i det ukjente om jeg så skulle velge bort stabiliteten. Dette valget fikk jeg aldri.

Mandag ettermiddag, ringte bemanningsbyrået som jeg er ansatt gjennom, for å fortelle meg at jeg var den eneste av oss fire som startet i desember, som ikke ville få muligheten til å fortsette. Og slik gikk det til;

Som vanlig, satt jeg og drakk te og nistirret på de to store dataskjermene mine mens jeg tastet i vei på tastaturet. Ved siden av tastaturet lå som vanlig mobiltelefonen min, sånn i tilfelle noen skulle ringe for å fortelle meg noe viktig. Slik som nå.

Mobilen vibrerte for fullt og navnet til arbeidsgiver lyste opp skjermen. Stresset, forlot jeg kontoret og satte meg i den knallrosa sofaen i korridoren.

“Du vet vel hvorfor jeg ringer”, startet hun samtalen, uten å først utdype det noe videre.

“Som du kanskje har skjønt, så vil den 28. Februar bli din siste dag hos oss”, fortsatte hun. Selv ante jeg fred og ingen fare, og ble temmelig overrasket over det hele, men turte ikke annet enn å svare et vagt “ja…”

“Jeg vet at du har jobbet hardt og gjort ditt aller beste, men vi har rett og slett blitt enige, ledelsen og jeg, om at du dessverre ikke snakker godt nok fransk til å kunne fungere i en jobb som krever et særdeles avansert språknivå”

Jeg kjente tårene presse på. Heldigvis kunne hun ikke se meg nå, der hun satt på kontoret sitt i Paris, flere mil unna den fortvilte ‘utlendingen’ som har stått på, dag etter dag, og jobbet ti ganger hardere enn alle andre, for å kunne mestre arbeidet like godt som dem som ikke trenger å tenke seg om to-tre ganger før de sender en e-post eller besvarer spørsmål fra klienter.

I flere uker hadde jeg jo selv vurdert om det å fortsette i en slik jobb ville være en god idé, da jeg heller ønsker å satse på noe jeg virkelig brenner for – fremfor noe som sliter meg totalt ut, uten at jeg får noe igjen for strevet. Dermed kom det ikke som en overraskelse at både foreldre, samboer og nære venner valgte å stille meg spørsmålet; “var det ikke dette du egentlig ville, da?”

Situasjonen er annerledes når det ikke er jeg som får lov til å velge. Det gjør vondt å vite at alt arbeidet jeg har gjort, all energien jeg har brukt på å gjøre mitt beste, aldri egentlig var godt nok. Er det noe jeg har lang erfaring – og store komplekser med – så er det å aldri føle meg god nok.

Inne på det åpne kontorlandskapet, ventet kollegene mine i spenning for å få høre de “gode nyhetene”. Vi skulle jo alle  få fortsette. Var det ikke slik det skulle være?

Jeg ristet på hodet, skamfull og oppgitt. Pust inn, pust ut. Det tok meg et par minutter å samle tankene, før jeg satte i gang med å forklare begrunnelsen. Den ene etter den andre reagerte med sjokk, og hundrevis av spørsmål.

Spørsmål som jeg selv ønsket å stille arbeidsgiver, men ikke turte.

“Men, de visste jo hvilket språknivå du lå på etter å ha intervjuet deg til jobben? Hvorfor sa de ingenting under prøvetiden? Er dette i det hele tatt den oppriktige årsaken, eller foregår det noe mer i kulissene som vi ikke vet?”

Franskmenn, som kollegene mine tross alt er, finner seg ikke i å bli behandlet på urettferdig vis, og har heller ingen problemer med å gå til ledelsen og klage – selv på vegne av andre. Da jeg forlot kontoret, mandag ettermiddag, ble det visstnok erklært krig mellom “de på gulvet” og “de høyt oppe” i hierarkiet, da enkelte medarbeidere valgte å kjefte ledelsen huden full for å ha bestemt seg for noe så dumt som å kvitte seg med meg på grunn av “for dårlig språknivå”.

Dagene som fulgte, ble jeg tatt på med silkehansker og behandlet med en overdreven snillhet av dem som hadde fått passet sitt påskrevet av kollegene mine. Kvaliteten på arbeidet mitt ble i disse dager dårligere og dårligere, da motivasjonen og stå-på viljen uteble. Ordene “de vil ikke ha deg her” gikk som et ekko i hodet mitt. Falske smil og småprat fra ledelsen på den ene siden – og sinte, frustrerte overbeskyttende kolleger forberedt på revolusjon på den andre siden. Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sette såpass dype spor på en arbeidsplass. Noen gråter, andre ser rødt.

Jeg gjentar, gang på gang; “Vær så snill, ikke tenk på det. Jeg klarer meg fint”.

Håp hadde jeg jo fortsatt, når det gjaldt mine personlige prosjekter.

Ja, denne drømmen om å bli en forfatter. Min store lidenskap som jeg ikke tørr å snakke høyt om foran kollegene mine. Mitt alter-ego: drømmeren.

Å leve av å skrive romaner ville gjort meg mer lykkelig enn noe som helst annet her i livet.

Å invitere lesere inn i mitt univers og la dem drømme seg bort, le høyt, felle en tåre og føle sympati med de forskjellige karakterene. Jeg har så mange idéer som jeg ønsker å få ut på papir; og foreløpig har jeg gjort et av dem til virkelighet. Jeg har skrevet en roman, en komedie, og mitt høyeste ønske er å få denne på trykk.

Men…

Onsdag kom. Etter en stormfull mandag, kom onsdag. Og et nytt nederlag.

Jeg mottok en e-post. Ikke en hvilken som helst e-post, men et svar fra et av forlagene jeg virkelig liker, og lenge har drømt om å samarbeide med.

De takket for manus, og beklaget samtidig for at de ikke kommer til å publisere romanen min.

Ikke fordi språket eller historien ikke er god nok, men fordi det ikke passer inn med forlagets fremtidige planer. Samtidig foreslo de selvpublisering som et alternativ.

Et diplomatisk svar, og ikke direkte negativt. Men likevel negativt i forhold til hva jeg hadde håpet på, og hva jeg tross alt har dagdrømt om helt siden jeg startet å skrive romanens aller første kapittel.

For to måneder siden sendte jeg inn manuset og krysset fingrene.

Jeg hadde kanskje for høye tanker om dette prosjektet mitt. Men, jeg hadde i det minste et håp. Og er det noe man trenger for å kunne takle motgang her i livet, så er det et håp.

Håp om at det finnes noe større og noe bedre for alle og enhver.

Så hva skjer nå?

Skal jeg legge romanen død og starte fra scratch eller skal jeg forbedre den så godt jeg bare kan, og fortsette å sende den til forlag etter forlag til noen til slutt ønsker å gi meg en sjanse?

Etter endt arbeidskontrakt vil jeg i det minste ha mer enn nok av tid til å kunne skrive både dag og natt, fra tidlig morgen til sent på kveld, helt til krampen stopper meg.

Om jeg så begynner å blø fra fingertuppene, så ønsker jeg å forbedre romanen jeg har skrevet, skrive ny roman, skrive noveller, skrive blogginnlegg – skrive så mye jeg bare kan, for å bevise for alle andre – og ikke minst for meg selv at jo…

Visst pokker kan også jeg være god nok.