Vil jeg starte egen bedrift?

Tidlig på morgenkvisten våknet jeg urolig fra en merkelig drøm. Jeg drømte at min kjære opplevde det samme som meg, å miste jobben på grunn av coronakrisen. I denne drømmen fikk han samtidig tilbud om en ny ingeniørjobb, langt unna Toulouse.

I byen Stuttgart i nabolandet Tyskland.

Hadde dette hendt i det virkelige liv, ville jeg selvfølgelig ha flyttet dit, hvor som helst, sammen med ham. Om alt går etter planen skal vi jo gifte oss i år, love å være der for hverandre gjennom tykt og tynt. Gjennom arbeidsledighet og karriereendringer. Jeg ville derfor tatt utfordringen med et smil, lært meg tysk og integrert meg, selv om jeg i utgangspunktet ikke har lyst til å flytte fra Frankrike.

Det hele var heldigvis bare en drøm, og Julien jobber fortsatt som produksjonsingeniør hos Airbus. Inntil videre.

Denne underlige drømmen fikk meg til å tenke på en av de store franske TV-trendene de siste to årene. Dokumentarserier som følger mennesker på deres reise der de bytter karriere, selger boligen og alle sine eiendeler for å starte på nytt i et fremmed land. Noen av dem enslige, mens de aller fleste drar med seg mann eller kone og barn på flyttelasset.

Et stort flertall av disse menneskene reiser med en drøm om å starte en egen bedrift, bygge hotell ved strandkanten på Réunion-øya, lage møbler av resirkulert plast på Filippinene, åpne et crêperie på Costa Rica, lage sjokolademousse i Japan.

Det er beundringsverdig, synes jeg, hvordan enkelte tør å investere alt de eier og har i en lidenskap, en forretningsidé og en drøm om et lykkeligere liv i et fremmed land.

Selv gikk jeg svært forsiktig frem da jeg flyttet til Frankrike, jeg tok meg god tid til å lære språket og bli kjent med kulturen før jeg etter hvert fikk meg en tradisjonell kontorjobb. 

Jeg har aldri vært redd for å flytte på meg, reise alene og starte med blanke ark i andre land. I tillegg til Frankrike, har jeg jo tross alt tidligere bodd i både England og USA. Men å starte en egen bedrift har jeg alltid sett på som en like stor risiko som å gamble bort en stor sum penger på kasino.

Men med denne situasjonen jeg nå befinner meg i, hvor min tidligere arbeidsgiver vil gi meg økonomisk støtte både til kurs og bedriftsetablering, er det kanskje på tide at også jeg våger å ta noen større sjanser i livet? 

Jeg skal ikke nekte for at jeg har lekt med tanken på å drive egen bed&breakfast eller starte et lite foretak, guidede mat-og vinturer eller språkreiser for voksne, ideer har jeg hatt mange av opp gjennom årene, noen bedre enn andre.

Å starte et eget reisebyrå og arrangere turer til ulike franske landsbyer ville vært en drøm, men er dessverre altfor risikabelt nå i disse coronatider. Å åpne en kafé eller vinbar (med kunstutstilling, kulturkvelder og språkutveksling og intimkonserter) er en annen spennende tanke som jeg kanskje vil hente frem igjen om fem års tid, når vi forhåpentligvis er godt etablert med egen leilighet og stabil økonomi.

Mens jeg drømmer og grubler over fremtiden, nyter jeg en deilig lunsj på tesalongen Le Salon d’Eugénie i sentrum av Toulouse, naboen til den veganske restauranten Sovaga som jeg også varmt kan anbefale et besøk. Kakene deres er fantastisk gode!

Hos Eugénie startet jeg måltidet med en smakfull salat med bulgur, marinert squash, ferske tomater, marinert kål og crumble sammen med et glass iste.

Salat

Nå koser jeg meg med min søte lille avslutning, en hvit sjokolademousse og en kopp kaffe. Med en fremtid like uklar som ei tåkenatt, er det viktig å glede seg over alt som er enkelt og ukomplisert.

Hvit sjokolademousse

Hver onsdag og søndag koser jeg meg med disse dokumentarseriene om menneskene som gir slipp på det gamle for å følge sine drømmer.  Hver fredag og lørdag gleder jeg meg over å få tilbringe verdifull kjærestetid sammen med Julien. Vi drar på helgeturer, vi handler på bondemarkeder, vi hygger oss med fine restaurantbesøk og reiser ut på eventyr i nærområdet.

I morgen venter en ny lørdag og en ny kjærestetur. Julien og jeg vil igjen forlate storbyen til fordel for en romantisk overnatting ute på landet. Dette vil jeg fortelle alt om senere!

Sommerkjole

Advertisements

Hyllest og inspirasjon – kvinner som er seg selv!

På en nydelig solskinnsdag tidlig på våren, satt hun og jeg og fniste over hvordan vi sikkert så ut som to gamle bestemødre, der vi satt innpakket i enorme skjerf brukt som pledd, med hver vår nistepakke i fanget, på en gammel benk i den lille parken vi pleide å rømme til, hver gang vi behøvde å få kontoret og slitsomme kolleger på avstand. Vi observerte mennesker som spaserte forbi. Travle mennesker på vei til møter. Andre snakket i telefonen. Noen var på vei til kantinen som var felles for alle bedrifter i nærområdet. I gresset så vi fugler som jaktet etter meitemark. En regnsky hadde lagt seg over byen tidlig på morgenkvisten, og meitemark ville dermed ikke bli en umulig fangst for disse sultne fuglene. Til vår ergrelse, var trebenken vi satt på fortsatt fuktig etter regnværet.

Hun var den gang min kollega, er fortsatt min venninne og en kvinne jeg beundrer for alt som hun er.

Hun liker å strikke, brodere og sy sine egne klær; talenter jeg skulle ønske jeg hadde. Hun leser mange fine bøker, har reist jorda rundt helt på egenhånd, og drar støtt og stadig på diverse musikkfestivaler her i Frankrike. Jo mer underground musikksjangeren er og jo færre som vet hvem musikerne er, jo bedre er det.

Hun er utdannet innen litteraturvitenskap og har nettopp fått seg drømmejobben hos et av de største forlagene som utgir reiseguider på fransk. Hun er miljøbevisst, vegetarianer (som holder seg unna industriell mat) og feminist. Naturlig vakker, helt uten sminke, med en stil som ville inspirert selv alle bohème sjeler på Instagram og Pinterest, ja, selv jetsetterne på Coachella.

Minimalistisk, men gjennomført og selvsikkert, hun har en je ne sais quoi som slår festival-fashionistaenes look ned i støvlene.

Mens vi satt på denne fuktige benken ute i parken, spiste brødskiver og nøt solskinn, spurte hun meg hvilke planer jeg har for livet etter endt arbeidskontrakt. Flytteplaner? Reiseplaner? Karriere?

Jeg fortalte henne om alt jeg liker å gjøre, alt jeg brenner for, alt jeg ønsker å få til… men hvor urealistisk det hele egentlig er, med tanke på penger som må investeres, tid som må bli prioritert, andre ting som da vil falle bort og bli nedprioritert.

Hvordan klarer hun å få tid til både hobbyer, samfunnsengasjement, lese bøker, reise jorda rundt, lage vegetarisk mat fra bunnen av, dra på konserter og festivaler – og fortsatt jobbe fulltid?

Det kan kanskje høres ut som jeg er misunnelig. Jeg liker ikke ordet misunnelse. Et ord som er så negativt ladet, og danner splittelser oss kvinner i mellom. Nei, jeg velger heller å sette fokus på hvordan en kvinne som henne kan inspirere meg til å bli en enda bedre versjon av meg selv.

Jeg velger å beundre det faktum at hun følger sine drømmer, brenner for noe, og bruker sine talenter for alt det er verdt.

Jeg velger å hylle henne, for at hun er en forbilledlig kvinne. Naturlig, sterk og snill.

Jeg velger å respektere henne – og alle andre kvinner som tørr å være seg selv i en verden hvor altfor mange velger å gjemme seg bak usikkerhetens maske.

Da jeg lærte å akseptere meg selv

Veien til et lykkelig liv kan for mange være en lang og komplisert ferd. Allerede som unge tenåringer blir vi satt i en posisjon hvor vi må ta viktige avgjørelser for fremtiden. For noen funker dette helt fint. De tar den utdanningen de ønsker, jobber hardt mot et mål og ender opp med både drømmekarriere, drømmehus og drømmepartner. Andre ender opp med å prøve, feile, prøve igjen – og begraver samtidig den store drømmen om en karriere som kanskje blir sett på som urealistisk og bortkastet tid.

I stedet utdanner de seg innen et fagfelt de ikke brenner for – fordi det gir større jobbmuligheter og  blir sett på som enn mer tradisjonell vei å gå. Men kan man bli lykkelig av å kaste bort sitt potensiale og sin lidenskap for å heller bli halv-flink til noe man ikke engang liker å bruke tid på?

Er det ikke bedre å bli best i en jobb man elsker, enn middelmådig i en jobb man ikke liker?

Foreldre, lærere og medelever påvirker i mange tilfeller hvilken vei man velger å ta i yrkeslivet. Samtidig påvirker media og reklame hvordan vi ønsker at andre skal se oss.

Vi lever i en tid hvor vi aldri føler oss bra nok som vi er, hverken innvendig eller utvendig. Vi ønsker å bli oppfattet som perfekte på alle plan. Smarte, pene, hippe, kule, flinke, slanke, sterke, uknuselige.

Da jeg var yngre, fikk jeg høre mange slemme kommentarer om hvor feit rumpa og lårene mine var, hvor tjukt håret mitt var, hvor tjukk jeg var, hvor tykke lepper jeg hadde (“fiskemunn”). Jeg var “ekkel” og “rar” fordi jeg er halvt polsk. Med en mamma som i tillegg jobbet på Fretex. Brukte klær ble omtalt som stygt, ekkelt og kun for “fattige”. Familien min hadde jo svært bra økonomi, så hvorfor gikk jeg kledd i gammelt brukttøy?

I dag er det derimot trendy å handle brukt. Ordene retro og vintage brukes flittig, og Fretex blir jevnlig besøkt av stilige kvinner og menn som pryder motebildet. Og når det gjelder hvor mamma kommer fra, vel, den slemmeste av jentene i klassen endte selv opp med å flytte til Polen for å studere medisin. Ironisk, ikke sant?

På bakgrunn av alle de slemme kommentarene jeg har fått opp gjennom årene, har det tatt lang tid før jeg endelig lærte å akseptere meg selv for den jeg er.

Ja, jeg har noen ekstra kilo på kroppen, jeg har svært blek hud, øyenbrynene mine kommer aldri til å vokse ut til å bli det dem engang var, før jeg plukket dem ihjel som tenåring. Jeg får kviser, jeg har fet hud og tørt hår, og runde kinn.

Ja, jeg er halvt polsk. Og jeg er stolt av mitt opphav, og glad for at jeg har blitt oppdratt med to forskjellige kulturer i hjemmet.

Ja, jeg tok en yrkesfaglig utdanning jeg angret på. Jeg fullførte den, og gikk videre til noe annet etterpå. Drømmen min er ikke lagt på hylla, men sjongleres sammen med denne ordinære jobben som betaler regningene.

Ja, jeg har akseptert at jeg er bra nok som jeg er, med mine skavanker og alt som følger med. Alt som gjør meg annerledes, gjør meg stolt. Hvorfor skal man ønske å være akkurat som alle andre?

Har du tro på at du er perfekt akkurat som du er, kan du oppnå nøyaktig hva du vil. Med bra selvtillitt, viljestyrke og evne til å gi blanke i hva andre sier, kan du oppnå det meste.

Så hvilket lag ønsker du å spille på?

Team “vær som alle andre og gjør som alle andre sier” eller Team “vær deg selv og gjør det som gjør deg lykkelig”?

(bildene er fra Angers i Frankrike. Vingård øverst, foran slottet i Angers under)

slottet