Kampen mot såkalt vinterdepresjon

Bildene i innlegget ble tatt i Palamós i Spania, for bare litt over en uke siden…

Trøtthet, død hud og dødt hår. Mangelen på vitamin D og dagslys transformerer oss fra å være oppegående mennesker til å bli til en gjeng med vandrende zombier. Skjøre er vi. En kald regnværsdag er alt som skal til før bakterier og basselusker flytter inn i kroppen, vi konsumerer litervis med hostesaft og misbruker nesespray. Ullsokker, ullgenser, ullskjerf, ulljakke, med omtrent like store mengder ull som sauen den kommer fra, pakkes vi inn, før vi åpner ytterdøra og vandrer ut i kulden. En sur vind blåser oss i ansiktet, som et slag i trynet fra moder jord. Vinteren er ikke over, må du vite.

Men om jeg kjører to timer lenger sør fra der jeg bor, er vinteren så definitivt over. Slik er det å bo i Frankrike, en slik luksus hadde ikke jeg da jeg bodde i Norge. Her i Toulouse vil sannsynligvis temperaturen stige til rundt femten grader om bare to måneder, og derfra vil plussgradene fortsette å multiplisere, i starten av mai vil vi nok være oppe i over tjue grader.

Men, våren er fortsatt et stykke unna, og jeg kan ikke stikke av på helgetur hver eneste helg bare for å flykte fra dårlig vær og dårlig humør. Den bleke huden min må dessverre tåle å måtte gå gjennom denne kjipe perioden, håret mitt likeså, det må forsåvidt de sprukne neglene mine også, de tørre leppene også.

Humøret mitt er like mørkt som klesstilen min på denne tiden av året, jeg henter i det minste kreativitet fra denne sinnsstemningen, der jeg skriver dystre dikt og noveller, fiksjon vel å merke, om kulde og tristesse, om lengsel og om utenforskap. Jeg er absolutt ikke deprimert, men mangelen på vitamin D har nok satt hjernen min i kjemisk ubalanse, en tilstand som går over så snart himmelen farges blå og sola titter frem. Humøret svinger derfor frem og tilbake, alt etter hvordan været forandrer seg fra dag til dag. Min kjære er immun mot alt dette, han er ikke skjør som en sommerfugl, slik som jeg er, men han trives jo uansett best innenfor husets fire vegger, noe jeg ikke gjør.

Jeg vil ut, jeg vil se. Jeg vil leve, ute vil jeg være. Dagslyslampen kan du ha for deg selv, ikke vil jeg sitte i vinterhagen din heller, ikke med mindre du har en deilig godstol hvor jeg kan sitte i fred og ro, mens jeg lar kreativiteten utfolde seg tastetrykk etter tastetrykk, novelle etter novelle, dikt etter dikt. Vi har alle våre hobbyer, dette er min egen måte å snu det kjipe om til noe positivt, kjedelig vær gir meg tid til å være produktiv.

I mellomtiden, her jeg venter på finere vær og klarere himmel, smører jeg inn hud og hender med kremer fra apoteket, leppene med pomade som også er fra apoteket, håret kures med hårkur fra, du gjettet riktig, apoteket, ansiktsmaske og skrubb minimum én gang i uka, helst to, neglene files jevnlig, jeg spiser rikelig med frukt og grønt, men sjokoladen legges ikke bort av den grunn, jeg drikker te, helst grønn, i helgene drikker jeg rødvin, gjerne sammen med denne sjokoladen jeg ikke klarer å legge bort. Mer kan jeg ikke gjøre for å glede hverken kroppen eller sinnet, sånn bortsett fra å reise sørover eller holde tålmodigheten oppe.

IMG_20190113_144350

Jula er over, pengene har vi (nesten) brukt opp, ute er det like kaldt som det var i jula , men juletidens varme har vi ryddet bort i esker og poser. Etter endt arbeidsdag, tar jeg meg et varmt bad, slenger på meg pysjen, lager meg en kopp te og leder meg selv inn i fristelsen til å søke på gode hotelltilbud helt syd i landet, og over grensen, i nabolandet.

Jeg bestiller i stedet en ny ullkåpe og krysser fingrene for at jeg en dag vinner i lotto (uten å spille) slik at jeg kan unngå etterjuls/førvårs-krisa fullstendig.

Pslmetrør

Advertisements