Kanalbroen i Moissac og tankene rundt alt som skjer akkurat nå

Søndag, den tjuende september. Vi pakket ned badetøy og klær, stablet koffertene i bilen og vinket farvel til eierne av gjestehuset i Arcachon. Tiden var inne for å dra hjem igjen, selv om jeg absolutt ikke følte meg klar for å møte hverdagen helt enda. Klar er jeg vel egentlig aldri når det kommer til hjemreise, ikke med mindre jeg befinner meg i en situasjon hvor alt jeg ønsker er å komme meg vekk , måtte det være på grunn av menneskene rundt meg eller aktiviteter som gjør meg ukomfortabel (fjellturen i Pyreneene er et godt eksempel). Eller på grunn av sykdom, slik som da jeg fikk omgangssyke og magesår i Moldova.

Men å reise hjem fra kystlivet i Arcachon, fra svømmebassenget, fra de fine sandstrendene, fra den gode feriefølelsen, nei, det hadde jeg ikke lyst til.

Etter å ha kjørt i en times tid, halvveis fremme i Toulouse, tok vi oss like greit en liten tur innom byen Moissac for å forlenge feriefølelsen bittelitt til. Vi kjøpte lunsj fra et bakeri (baguetter med skinke og sylteagurk) og besøkte byens viktigste landemerke, middelalderklosteret Saint-Pierre.

Under vår forrige lille dagstur til Moissac for tre år siden, fikk vi fri tilgang til klosterhagen, og skuffelsen var derfor stor da jeg så at det ikke lenger var fritt frem for å besøke hagen. Billetter må nå kjøpes på forhånd.

Samtidig har jeg stor forståelse for at vedlikehold koster penger, og at kommunen må prioritere andre formål enn oppussing og hagearbeid, spesielt under disse vanskelige tidene med permitteringer og konkurser i omtrent hver eneste sektor. Jeg donerte et par euro til klosteret, men kunne dessverre ikke ta meg råd til å besøke hagen i denne omgang.

Fra Moissac sentrum dro vi tre kilometer videre for å få en titt på byens andre store landemerke, Pont-Canal du Cacor, en kanalbro konstruert på 1800-tallet, en av de tre lengste i Frankrike. I typisk sørvestfransk arkitekturstil, er kanalbroen bygget i rød murstein.

Den krysser Tarn-elven og er en av Garonne-elvens sidekanaler. Sistnevnte er elven som renner gjennom mitt kjære Toulouse.

Fredelig spaserte vi langs kanalen og nøt sensommerens siste solskinnsdag før høstværet ifølge værmeldingen skulle møte oss allerede neste dag. En siste dag i sommerkjole, en siste dag med sandaler på føttene og solbriller på nesetippen. Høst i Toulouse betyr nemlig kalde morgentimer, milde ettermiddager og store mengder regn.

“Smil til kameraet”, sa Julien, der vi sammen tok turens siste selfie, med kanalen i bakgrunnen.

“Jeg håper…”, sa jeg innledningsvis før jeg pustet tungt, sukket for meg selv, “at vi snart får tatt oss en romantisk helgetur alene, bare du og jeg, for å feire at vi er nygift, feire på tomannshånd, en helg med parmassasje, champagne, boblebad og sånne ting…”

“…Ikke vondt ment mot dine foreldre”, skjøt jeg inn, “mine svigerforeldre, jeg er glad i dem, for all del, men…”, ordene druknet i de mange pessimistiske tankene mine, der jeg bekymret meg for de stadig økende smittetallene og for månedene fremover, Halloween-tradisjonen vår, julefeiring med familien i Norge, de små og de store gledene, og ikke minst, fremtiden min.

Vi hadde ikke engang rukket å komme oss hjem fra Arcachon før jeg begynte å lete etter en ny mulighet til å flykte fra virkeligheten, fra alle tanker rundt coronakrisen, savn og lengsel etter alt og alle.

Noen romantisk helg en amoureux blir det nok dessverre ikke med det første, men vi fikk i det minste tatt oss en liten tur til mine svigerforeldre i Paris bare tre uker senere, det vil si, forrige helg, hvor burlesque-show, middag på den eldste restauranten i Paris, og lunsj med venner stod på agendaen.

Mer om dette i neste oppdatering fra meg og mitt i la France.

En trist start på Kraków-turen

Å planlegge denne Polen-turen fra punkt til prikke har den siste måneden gitt meg så mye energi og glede og ikke minst distrahert meg fra alt som skjer på arbeidsplassen for tiden, kaoset mine kolleger og jeg for tiden befinner oss i. Lykkelig var jeg, da jeg på fredag forlot kontoret og våknet opp til starten på det som skulle bli en fantastisk ferie. Nå, et døgn senere, tidlig klokka seks, mens min kjære (som dessuten har bursdag i dag) sover søtt på vårt rom, sitter jeg på fellesrommet, på sovesofaen hvor mine kommende svigerforeldre skulle sove her i Kraków. Samvittigheten gnager, jeg er trist og oppgitt på vegne av alle parter. Fordi, som vi alle vet, man kan planlegge så mye man vil, men noen ganger vil livet annerledes, og da har man ikke noe annet valg enn å tilpasse seg og forandre disse planene man i utgangspunktet hadde sett frem til.

Sovesofa

Med speilreflekskamera og to store kofferter på slep, min limegrønne og hans sorte, smilte vi fornøyd der vi grytidlig på morgenkvisten ankom flyplassen i Toulouse. Frokost og kaffe på Prêt-à-manger, en vegansk smoothie bowl med mango, granateple og granola, vi ladet opp med drivstoff og gledet oss til å snart få være i Kraków sammen med foreldrene til min kjære, feire 30-årsdagen hans og handle gifteringer, ikke minst.

De stakkars foreldrene hans, som i utgangspunktet skulle møte oss på terminalen i München, sammen skulle vi fly videre til Kraków, hadde det ikke vært for at deres fly fra Paris ble forsinket med førti minutter, noe som førte til at de mistet forbindelsen og så seg nødt til å vente på neste fly, med avgang tre timer senere.

Selv ankom vi Kraków fem minutter før tiden. Mens vi ventet utålmodig ved bagasjebåndet i ankomsthallen, mottok Julien en sms fra sin far.

“Din mor falt ned noen trappetrinn på flyplassen i München. Hun har skadet hånda. Vi er på vei til sykehuset for å ta røntgenbilder”.

Bagasjebåndet stoppet etter hvert også opp. Julien fikk hentet kofferten sin, min derimot, kom aldri. Samtidig som vi stod i kø for å melde ifra om savner bagasje, tekstet vi frem og tilbake med faren til Julien for å holde oss oppdatert på situasjonen til hans mor. Sannsynligheten var stor for at Kraków-turen allerede før den hadde startet, var over for mine kommende svigerforeldre.

mde

Ved skranken ble jeg informert om at bagasjen min fortsatt befant seg i München og ville bli sendt videre med neste fly og deretter kjørt med taxi direkte til leiligheten vår i løpet av kvelden.

Med én av to kofferter, tok vi toget fra flyplassen til Kraków Główny, sentralstasjonen i byen. Vi mottok en ny sms, hans mor var ute av røntgenavdelingen. Julien ringte sin far for å høre hvordan det gikk, om håndleddet var brukket, om en operasjon var nødvendig, om de måtte reise direkte tilbake til Frankrike. Alle spørsmål fikk et trist “ja” til svar.

Begge var de triste over å ikke kunne få bli med på alle aktivitetene som var reservert, hundeslede, kanefart, saltgruvene, fjellspa. Selv hadde jeg nå dårlig samvittighet over å ha reservert alt dette i utgangspunktet, aktiviteter som de begge hadde gledet seg til, alt som absolutt ikke ville bli det samme nå, med våre knuste hjerter og en svært preget stemning.

Julien som er så glad i å feire store begivenheter sammen med familien sin, kunne ikke se for seg å feire det store tretti uten sine foreldre, noe han nå ville bli nødt til likevel.

Vi sjekket inn på Sleep Innn og informerte resepsjonisten om at vi ikke lenger ville bli fire, men to, og at bagasjen min ville komme med taxi utover kvelden. Resepsjonisten ringte også den fine restauranten hvor vi skulle feire hans bursdag neste kveld, for å endre reservasjonen fra fire til to personer.

Soverom

Å prøve å få tankene over på noe annet, var lettere sagt enn gjort. Men vi klarte det, til en viss grad. Mer om det i neste oppdatering (alle bilder i dette-og neste innlegg er tatt med mobil).

Kraków bilder