Å ville noe i verden

Jeg gleder meg til alt blir lettere, lett som en fredelig sensommerdag, lett som en aften rundt middagsbordet sammen med kjernefamilien. Enkelt, ukomplisert, fordøyelig.

Alt som er fysisk krevende er heldigvis overstått, men mentalt ser jeg ut til å ha blitt rammet av en følelse jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg føler meg hverken glad eller trist når jeg tenker på alt jeg har i vente. Jeg hverken gleder eller gruer meg til noe som helst. Ikke til det stadig utsatte utdrikningslaget og heller ikke til den endelige bryllupsfesten som skulle blitt arrangert i fjor sommer, før vi utsatte til våren og deretter til høsten. Om to uker blir det endelig seremoni og fest, men jeg føler meg bare nummen. Flat. Apatisk. Med dårlig samvittighet.

De mange skuffelsene som har haglet over både Julien og meg det siste året, flere av dem knyttet til mennesker og relasjoner, har gjort meg mer og mer skeptisk til alle situasjoner hvor jeg er avhengig av andre mennesker for å få en fin dag. Jeg er rett og slett lei av å ønske, lei av å mase, lei av å håpe, lei av å vente.

Oppussing av den nye leiligheten vil forhåpentligvis bli et fint prosjekt når den tid kommer, selv om jeg ikke klarer å glede meg til det heller, ikke akkurat nå. Vi har siden forrige tirsdag sovet på en madrass på gulvet, sovesofaen står plassert i stua som en midlertidig løsning frem til vi kjøper oss ny sofa og seng. Madrassen ligger plassert på et rom som etter hvert vil bli mitt lille kontor og bibliotek på ni kvadratmeter, og soverommet vårt er for øyeblikket ikke annet enn et lagerrom for flytteesker. Vi har dessuten malt den ene veggen mørkeblå, en vegg som tidligere var sort, det er det eneste vi har rukket å gjøre, parallelt med utvask av vår gamle leilighet.

Kalenderen på mobiltelefonen forteller meg at det i dag er mandag, en halv uke gjenstår før jeg drar på et utdrikningslag som mine venninner begynte å planlegge allerede i juli. Lenge hadde jeg lyst til å be dem droppe alt sammen, hovedsakelig fordi alt som har hendt, alle negative (eller ingen svar) på bryllupsinvitasjoner har fått meg til å tenke mye, reflektere over årene som har gått, over hvem som tar kontakt, hvem som bryr seg, tanker som de siste månedene har fått meg til å føle meg ensom og alene, ubetydelig. Nøyaktig hvem som til slutt vil delta på utdrikningslaget og hvor vi skal feire, vet jeg ingenting om, ikke før førstkommende fredag. Jeg er uansett takknemlig for hver eneste en av dem som kommer, jeg er også takknemlig for dem som ikke har mulighet til å være til stede men likevel tar seg tid til å sende gratulasjonskort. De er i mindretall, og jeg kommer til å klemme dem alle ekstra godt så snart vi sees igjen.

Det siste året har lært meg mye om vennskap, om hvem jeg kan stole på og hvem som ikke engang besvarer en liten melding når det først gjelder. Som sagt, skuffelser har det blitt mange av, og jeg har et stort behov for å lufte mine tanker og dele mine frustrasjoner, selvsagt uten å henge ut enkeltindivider. Jeg vil fortelle mer om dette før jeg drar på helgetur til hvor enn det er mine nærmeste har bestemt seg for å arrangere feiringen av mine siste dager som “singel” (selv om jeg egentlig har vært registrert gift i over ett år allerede).

Om tiden strekker til, har jeg også lyst til å skrive litt om hva jeg gjorde i sommer før jeg dro til Norge, og hva jeg har gjort innimellom alle gjøremålene den siste tiden, deriblant septembermånedens andre lørdag og det som skulle bli en romantisk feiring av vårt første år som ektepar (før vi igjen vil feire bryllup nok en gang), en kveld som startet fint og et måltid som gikk som forventet, helt til jeg fikk en allergisk reaksjon og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskålen. Jeg vil også skrive litt om fjorårets julegave som vi endelig fikk benyttet oss av, billetter til fornøyelsesparken Futuroscope, og helgeturen som vi klarte å skvise inn, selv om vi egentlig har hundrevis av andre ærend å prioritere.

Men aller først vender jeg nok en gang tilbake til norgesferien, familietiden, for ikke å bryte opp den kronologiske historiefortellingen, og for at bildene som deles får en sammenheng. Jeg tok nemlig mange flotte bilder da vi under vårt andre døgn i Søgne dro på tur til den gamle prestegården med sin nydelige hage.

Søgne Gamle Prestegård er for mange mest kjent som stedet hvor faren til dikter og forfatter Bjørnstjerne Bjørnson var prest. Bjørnson lot seg inspirere av omgivelsene og skrev flere av sine kjente verk på nettopp denne sørlandske prestegården, deriblant “Mellem Slagene”, “Arne” og “Faderen”. En byste av den kjente dikteren står i dag plassert i den vakre hagen, en hyllest til norsk litteratur og kulturhistorie.

Litteratur er dagens nøkkelord, ettersom vi samme ettermiddag tok oss tid til å besøke en brukthandel hvor jeg handlet med meg de fineste skatter, fire pocketbøker som jeg fortsatt ser frem til å lese så snart jeg har mer tid til rådighet. Målet mitt for i år var å lese minst tretti romaner fra januar til desember, men har dessverre ikke rukket mer enn fjorten foreløpig.

Med nye, flotte bilder på kameraets minnekort og en ryggsekk full av bøker, dro vi fra prestegården tilbake til vår Airbnb-leilighet for å skifte til penere tøy. Sultne, dro vi deretter ut igjen for å kose oss med middag på Vertshuset Høllen Brygge. Jeg drakk irsk cider og spiste fish and chips, lokalfisket flyndre, servert med husets remulade. Alt var så fint, så enkelt. Og på alle måter ukomplisert.

For å hedre dagen og den gamle prestegården, avslutter jeg med et fint sitat av Bjørnstjerne Bjørnson.

Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.

Kjærlighet, refleksjoner og Sørlandet

Den siste uka har vært hektisk her hjemme i Toulouse. Helgen gikk til å pakke tallerkener, glass og alt mulig annet ned i flytteesker, esker som sammen med alle våre møbler i går ble flyttet til vår nye adresse (140 meter fra den forrige). I dag må jeg prioritere vasking og rydding av både ny og gammel leilighet, noe jeg faktisk gruer meg mindre til enn gårsdagens flyttestyr.

Samtidig som alt dette pågår, har en halvhjertet bryllupsplanlegging (dialog med vigsler, dekoratør, catering m.fl) slukt den resterende fritiden.

Endelig har jeg i dag noen timer til overs, timer med fred fra stress rundt overtakelsen av det som er mitt første leilighetskjøp. Jeg benytter denne stunden til å skru tiden fire uker tilbake.

Tilbake til norsk sørlandsidyll og familietid, tilbake til bilreisen, bensinstasjonskaffe og smågodt. Jeg satt ved siden av min stefar i bilen, min mor lot meg få sitte foran slik at jeg fikk en bedre utsikt mot det sørlandske landskapet, jeg som til vanlig bor så langt unna at jeg nesten føler meg som en turist i eget hjemland. Som en ekte turist, tittet jeg ut bilvinduet med stor entusiasme, fra turens start til ende, jeg ville ikke gå glipp av noe som helst.

Etter en natt i Kristiansand og to i Mandal, skulle vi videre til en siste destinasjon. Vi var på vei mot Søgne og kjørte videre til Høllen, forbi både moderne funkishus og tradisjonell trehusbebyggelse, opp til toppen av en bratt bakke, en smal vei hvor bjørnebær vokser vilt. Vi hentet nøklene til det som skulle bli vårt hjem de neste tre nettene, en Airbnb-leilighet i en moderne generasjonsbolig.

Fra leilighetens terrasse fikk vi gleden av å kose oss med en helt fantastisk utsikt mot Høllefjorden, en utsikt vi sørget for å nyte så godt som mulig, både før og etter middag. Mens jeg hvilte beina ute i sola og filosoferte for meg selv, gikk det opp for meg at denne pandemien har forandret meg mer enn jeg først hadde antatt. Det har jeg vel kanskje nevnt tidligere, jeg har i hvert fall tenkt mye på det den siste tiden.

Først og fremst bearbeidet jeg jo egen frustrasjon og sorg ved å utfolde meg kreativt, jeg skrev ferdig et manus til det som kunne blitt en roman, men sannsynligvis aldri blir annet enn et “takk, men nei, takk” fra forlagene. Og det går faktisk helt fint,for jeg brettet jo opp ermene umiddelbart etter første og andre refusjon og har allerede skrevet ferdig halvparten av første utkast til et nytt manus som omhandler et helt annet tema.

Da jeg var på ferie i Norge prioriterte jeg riktig nok familie over tastaturtid. Det har snart gått en måned siden jeg sjekket inn på flyet fra Sola til Amsterdam og deretter et neste fly til Toulouse, men i en periode hvor alt er stress, trenger jeg denne tidsreisen, denne gode følelsen av å kunne se tilbake på mine fine opplevelser og hvordan alt som har hendt har formet meg til å bli en bedre person.

Tilbake til det jeg var inne på, da jeg satt ute på den sørlandske terrassen med et glass iskaffe foran meg på bordet og en noe solbrent nese dekket med sminke, da jeg viftet bort veps og tittet på passerende båter, tilbake til den solfylte ettermiddagen og mine indre monologer og konklusjoner. Ja, selvfølgelig drømte jeg meg bort til en fiktiv fremtid hvor jeg får betalt for å skrive bøker, det gjør jeg jo hver dag. Men jeg reflekterte også over alle de andre positive lærdommene og egenskapene som jeg sitter igjen med i etterkant av denne forferdelige pandemien. Alt som ikke har med kreativ skriving å gjøre.

Krisen har gjort meg både mer sensitiv, ydmyk og utvilsomt mer oppmerksom på omgivelsene og menneskene rundt meg. Den toårige lengselen etter Norge ga meg en følelse av å være utsultet, jeg ville derfor inhalere den norske sommeren så godt som mulig og ikke overse en eneste detalj. Ingenting var viktigere for meg enn å gi mine foreldre all min kjærlighet og takknemlighet, alt jeg hadde gått glipp av de siste to årene. Jeg vil garantert beholde den samme iveren og være like mye tilstede, mobilen i lomma og ikke i hånda, når jeg i jula (forhåpentligvis) vender tilbake til familiens hjem.

Det gleder meg å tenke tilbake på hvor godt vi nøt våre siste tre dager med feriekos og ekte sommervær, vår siste kvalitetstid sammen før to dager bestående av mathandel, pakking og andre forberedelser i forkant av hjemreisen som ventet meg i slutten av august. Vår første aften i Høllen gikk til å glede min stefar med det som for oss alle var en uventet overraskelse, et stort biltreff ble nemlig arrangert den kvelden, like ved den sjarmerende lille brygga. Han som elsker både moderne sportsbiler og gamle veteranbiler var i den syvende himmel. En fryd for både min mor og meg, å se hans øyne lyse opp, se ham studere hver eneste bil og peke ut sine favoritter, som om han var et lite barn i en leketøysbutikk.

Etter å ha sett de mange bilene som var kommet utelukkende for å bli beundret, tok vi oss en liten spasertur under den fredelige kveldshimmelen.

Små gleder, fine overraskelser og gode nyheter har det vært lite av de siste årene, viktig er det derfor å få øyeblikkene til å vare så lenge som mulig når de først dukker opp. Og ikke minst, være glad på vegne av andre, smile når livet smiler til de man er glad i.