Søndagstur til Crozon

Søndag. Som dere vet, holder butikker og spisesteder fortsatt koronastengt (frem til i morgen), alt har de siste seks ukene derfor vært som en uendelig søndag. De eneste som holder åpent er butikkene som tilbyr matvarer, deriblant de enorme kjeks-og kakebutikkene på utkanten av byer og bygder, de lokker til seg forbipasserende bilister, turister. Været som møtte oss da vi tidlig søndag formiddag gikk ut døra, vil jeg beskrive som fargeløst, grått og vått, kjølig og trist, det motsatte av hva vi hadde sett for oss da vi først planla å tilbringe dagen utendørs.

Likevel dro vi til den vakre halvøya Crozon, uten regntøy, uten skjerf, jeg med hvite bukser, ham uten genser under jakken, som to dumme turister som ikke forstår hvordan naturen fungerer, turister à la dem som går tur i den norske fjellheimen iført sandaler, de som må hentes ned med helikopter fordi de ikke klarer å komme seg ned på egenhånd.

Jeg overdriver selvfølgelig, det gjør jeg jo ofte, men jeg følte meg som disse menneskene i mine hvite jeans og tynne jakke, for da vi ankom Cap de la Chèvre, innså både han og jeg at vi var de eneste som hadde tatt turen dit uten å være utstyrt med fjellsko og regnjakke. Den relativt flate turstien var heldigvis ikke problematisk å følge iført alminnelige joggesko, vi skulle jo ikke vandre flere kilometer eller klatre oppover eller nedover en haug med glatte steiner.

Regnværet forsvant dessuten etter hvert og lot oss få fred en liten stund. Og himmelen, den ble plutselig blå. Enn så lenge.

Planen var å se minnesmerket som speider utover Atlanterhavet fra halvøyas ytterste punkt, et monument bygget for å hedre de falne marinesoldatene som kjempet under andre verdenskrig, et minnesmerke formet som en flyvinge.

Jeg dekket mine ører med hendene i et forsøk på å stenge kulden ute, mens jeg fulgte etter Julien på den lille turstien som ledet oss fra et utsiktspunkt til det neste. Selv om øreflippene var kalde, selv om jeg fryktet at regnet snart skulle falle over oss igjen, var jeg glad for å være der. Glad for at ikke tanken på regnvær hadde påvirket motivasjonen. Selv med hvite bukser og uten dekket hals var det deilig å høre havet synge, jeg smilte fornøyd der jeg nøt synet av bølgene som slo mot klippene, de minnet meg om kysten der hjemme, en kyst så altfor langt borte, et hjem så fjernt fra det stedet jeg i dag kaller mitt hjem.

Fra Cap de la Chèvre, kjørte vi videre til Pointe de Dinan og ble møtt med en ny, kraftig regndusj som ikke gav seg før en halvtime senere. De tretti minuttene det skulle ta før regnværet tok seg en pause, ble tilbrakt ventende i Audien vår. Ei låt ved navn “Sun is shining” begynte plutselig å spille over høytalerne i bilen, ironien fikk oss til å bryte ut i latter før vi ristet på hodet med et felles sukk. Sun ain’t shining, det kunne vi begge skrive under på.

Ventetiden skulle heldigvis vise seg å ikke være forgjeves, for vi kom oss omsider ut for å se den flotte utsikten fra Pointe de Dinan og deretter Pen Hir, før regnværet igjen ble så kraftig og så horisontalt at vi ikke lenger hadde lyst til å være utendørs.

Vi takket for oss og forlot Crozon for å handle kjeks og småkaker, før vi deretter dro tilbake til Concarneau for å varme oss under det gule pleddet på den altfor trange sofaen i vår lille airbnb. Kveldens middag ble hverken lokal eller spesielt original. Vi bestilte pizza fra Dominos og så en dokumentar på TV, og kunne ikke bedt om noe bedre på en søndagskveld hvor det alminnelige hverdagslivet er milevis unna.

Fra søndag til mandag, en mandag lik en søndag, men likevel så ulik alt annet den siste tiden. For første gang siden september fikk jeg endelig sett min beste venninne igjen. Mer om det i neste innlegg!

PS. Små oppdateringer fra bilferien publiseres daglig på Instagram. Følg meg gjerne, om du vil være med videre på ferden @kristine.in.france

Fra fredagskvelden i Kraków

Fredag, siste dag i januar måned, vår nest siste dag i Polen, en tre timers togtur fra Zakopane til Kraków, vi vendte nok en gang tilbake til Sleep Innn, hvor vi tilbrakte også feriens første to netter.

Vi ankom Kraków Główny, sentralstasjonen, like etter klokka tre, nesten to timer før solnedgang. Innsjekk på Sleep Innn, vi pakket ut og hastet oss ut døra for å gripe vår siste sjanse til å se den vakre storbyen i det som gjenstod av dagslys, før de unge kveldstimene skulle føre oss videre til den stilige puben Beer House i gamlebyens kjente handlegate Floriańska. Begge så vi frem til å kunne hygge oss med polsk øl og diverse småretter på fredagskvelden. 

Fint var det med en liten spasertur gjennom den vinterkjølige byen, forbi det vakre Juliusz Słowacki-teateret, oppkalt etter en av landets viktigste poeter fra den romantiske epoken. Teateret, som åpnet sine dører for første gang i 1893, er en av mine arkitekturfavoritter i Kraków, og står på UNESCO’s liste over verdens kulturarv.

Juliusz

Apropos UNESCO, til morgendagen hadde vi billetter til en guidet tur gjennom Saltgruvene i Wieliczka, en underjordisk verden hogget ut i saltstein, inkludert en vakker katedral og en rekke flotte skulpturer, de fleste av dem laget av tidligere gruvearbeidere.

Kraków (og omegn) er virkelig en feriedestinasjon full av spennende severdigheter, viktige museer og ulike aktiviteter for alle mulige interessefelt, måtte det være Saltgruvene og Auschwitz, Wawel-slottet og flotte kirker, vakker arkitektur og spennende markeder, uteliv og shopping. Og som i resten av Polen, landets matkultur (pierogi, placki, bigos, gołabki, zapiekanka, lista er uendelig lang).

IMG_20200212_092921

Hadde vi hatt mer tid og hadde samboeren min vært noenlunde kunstinteressert, kunne jeg gjerne ha ønsket meg å besøke Krakóws nasjonalmuseum, i andre etasje av den historiske hallen Sukiennice på markedsplassen Rynek Główny, for å se museets flotte kunstutstilling, polsk kunst fra 1800-tallet.

Fint er det derfor å vite at jeg til våren reiser tilbake til Kraków, en ny mulighet til å gjøre alt som jeg har lyst til å gjøre og ikke fikk gjort i denne omgang.

Sukiennice natt

Mørket senket seg etter hvert over Kraków. Lysten på varm fingermat og syrlig øl ledet oss til Beer House, hvor vi fant oss lite et bord helt innerst i lokalet, det siste ledige bordet, like bak en høylytt gruppe amerikanere, ved siden av to britiske kvinner, vi bestilte hver vår halvliter og en porsjon teriyakimarinerte kyllingspyd, grønnsaker og dipp og pommes frites av søtpotet.

Teriyakimarinerte

Videre fra Beer House, spaserte vi i retning Rynek Główny for å handle med oss noen godsaker fra et lite supermarked ved markedsplassen, før vi til slutt avsluttet kvelden med et gjøremål vi i flere måneder hadde utsatt, en oppgave vi hadde fått av vår kjære vigsler, lage en spilleliste til bryllupsseremonien.

Og slik ble vi sittende med penn og papir, sjokoladeplater av det polske merket E.Wedel lå foran oss på bordet, vi lyttet til klassisk musikk og noterte ned Bach, Vivaldi, Chopin, Debussy, og selvsagt Pachelbel.

IMG_20200212_092558

Før jeg avslutter, her er et par mindre nyttige fakta om Kraków:

  • Som i mange andre europeiske storbyer, er det forbudt å mate duer i Kraków, da bortskjemte duer fører til økt duebestand og stort antall duer betyr store mengder avføring som igjen skader arkitektur og plager folket. Med tanke på hvor mange duer som faktisk lever sine gode liv i Kraków, samt hvor fryktløse disse duene er, tviler jeg på at folk flest tar hensyn til et slikt forbud.
  • Gamlebyen i Kraków (inkludert Wawel-slottet), Rynek Główny og jødekvartalet Kazimierz var noen av de første stedene som fikk plass på UNESCO’s verdensarvliste, da listen ble opprettet i 1978.
  • Universitetet i Kraków, Uniwersytet Jagielloński, er landets eldste (og mest berømte) universitet, grunnlagt av kong Władysław II Jagiełło på 1400-tallet.

IMG_20200212_092759