Takterrassetirsdag i Mandal

Før jeg fortsetter mine skildringer fra norgesferien som jeg allerede lengter tilbake til, vil jeg komme med en liten oppdatering på livet og alt som har hendt den siste uka. Vel, Julien og jeg har hatt katten til hans foreldre boende hos oss i tolv dager, mens de selv har vært travelt opptatt med flytting fra Paris-området til det solrike sørvest. Vi har i tillegg til kattepass, oppbevart deres planter på vår balkong og hatt flere fulle flytteesker stående i stua. Snart er det vår tur til å pakke ned alt vi eier og flytte til ny bolig, dessuten skal vi snart, etter tre utsettelser og over ett år med venting og frustrasjon, feire vår bryllupsfest på Château du Croisillat. Vi har mye å gjøre, mye å forberede, og for å være helt ærlig gleder jeg meg ikke til noe som helst. Mer om det en annen dag.

Hvor var det jeg avsluttet forrige gang, jo, jeg nevnte bussturen fra Kristiansand til Mandal. For anledningen var jeg kledd i blå linkjole og sorte sandaler, temperaturen var den varmeste jeg foreløpig hadde opplevd i løpet av norgesferien, jeg så derfor frem til å fiske ut badetøyet fra kofferten og smøre inn huden med solkrem. Jeg så frem til å spasere ned til stranda og la mine nakne føtter føle kontrastene fra den varme sanden og de kalde bølgene. Det skulle dessuten bli fint å slappe av på et strandhåndkle, sole beina og diskutere med min mor, min reisepartner gjennom den vestre delen av Agder.

To netter på det nye Mandal Hotel ventet oss, to netter på et nydelig rom med utsikt mot sjarmerende kafeer hvor mennesker samles over et glass eller et måltid. Utsikt mot båter, store og små, mot livet ved Mandalselva, elva som egentlig heter Marna. Vakre Marna på det idylliske Sørlandet.

Jeg kan ikke lenger huske mitt første møte med Mandal, det er så altfor lenge siden, jeg var bare et lite barn den gang, et barn som ikke brydde seg om annet enn å bade på stranda og spise pizza hos restaurantkjeden som den gang lot seg inspirere av amerikansk jazz og lot konseptet bli formet deretter, en kjede jeg nå har blitt kjent med på ny i annen by, denne gang i Toscana-inspirert drakt, for Italia er inn og sørstatspizza er tydeligvis ut.

Broen som knytter det spennende kulturhuset og det helt ferske hotellet til byens sentrumskjerne, er også relativt ny. Åtte år har den rukket å bli i år. Jeg husker fortsatt godt hvordan Mandal så ut før Adolph Tidemands bro, som den jo heter, ble offisielt åpnet, før kinoen og biblioteket flyttet inn på den andre siden av elven, før byen fikk et nytt overnattingssted for dem som ønsker noe litt mer luksuriøst enn campinghytter og feriesentere og noe litt mer internasjonalt enn det tradisjonelle hotellet som ligger midt i sentrum. Det finnes selvsagt flere alternativer også, et av dem skiller seg godt ut, det gamle fengselet som har blitt forvandlet til hostell.

Vi sjekket inn og skiftet tøy og gjorde som vi hadde planlagt. Med solkrem i sekken, håndklær i en pose og solbriller på nesa, dro vi til den samme stranda som for tjue år siden virket så mye bredere og mykere og flottere enn nå. Alt var flottere gjennom mine barneøyne, før jeg vokste meg større og mer skeptisk, og før livet ble altfor seriøst og det å bygge sandslott ble erstattet med å sitte på et håndkle og glo på forbipasserende.

Etter vår lille strandtur og et kort opphold på hotellrommet, krysset vi broen nok en gang, denne gang for å kose oss med hver vår cocktail på takterrassen til Tidemands Cafe. Woo Woo til meg og Screwdriver til min mor, hadde ikke prisnivået vært så høyt som det er i Norge, ville jeg gjerne ha bestilt en runde til og gitt kvelden emneknaggen takterrassetirsdag og hevet nok et glass med et smil. Skål for takterrassetirsdag, ville jeg kanskje sagt.

Etter sol og syrlige drinker, våknet jeg til en skuffende overskyet onsdag.

Palmer og tapas i Kristiansand

Verdifull familietid og fine sommerminner, mitt månedslange norgesbesøk er over. Allerede. Det er nesten ikke til å tro at august allerede er dager unna sin ende, at høsten allerede er på vei.

Jeg er fornøyd med alt jeg rakk å gjøre i løpet av ukene i Norge, og er samtidig trist for at ferien er over, for nå løper jeg fra et gjøremål til det neste, og har en kalender full av ærend relatert til kjøp av ny leilighet og flytting fra den gamle, for ikke å nevne det som gjenstår av planlegging av den utsatte bryllupsfesten.

Nattesøvnen er dårlig og jeg tenker for mye. Døgnet har jo egentlig mange nok timer, men jeg ville likevel ønsket meg flere, for å gi meg selv mer tid til å skrive videre på det nye manuset (roman) og til å skrive flere reisebrev som dette, dele mine beste minner fra ukene som har gått, bilder og skildringer av sørlandsidyll og norsk sommer på sitt beste.

Jeg savner allerede familien min. Når jeg sier familie, mener jeg min mor og stefar. Sammen med dem, har jeg hatt gleden av å være i godt selskap hver eneste dag, jeg har hatt gleden av å kose meg med overnattinger på ulike hoteller med god frokost og behagelige senger, jeg har hygget meg i ferieleiligheter med vakker sjøutsikt. Været har vært fint omtrent hver eneste dag, med unntak av noen timer med småregn, her og der. De store regnbygene har utrolig nok holdt seg unna. Det vil si, helt til tiden var inne for å reise tilbake til flyplassen for å nok en gang forlate Norge. En regnfull onsdagsmorgen.

Etter oppholdet på Obrestad, dro min mor og jeg til Bryne for å ta tog til det glade sør. Et døgn i Kristiansand stod for tur, en natt på hotell ved Bystranda og middag på tapasrestaurant. Jeg så frem til et gjensyn med en by som har gitt meg mange koselige ferieminner, men også noen dårlige (som da min venninne og jeg, begge i en alder av tjuefire, ble kastet ut av en bar fordi bartenderen påstod at vi begge var mindreårige med falsk legitimasjon).

Når jeg tenker tilbake på Kristiansand, tenker jeg på rockekonserter på studentpuber, jeg tenker på den korte flørten jeg hadde med en gitarspillende chilener, jeg tenker på venninner som har vært en del av mitt liv og ikke lenger er, jeg tenker på festivaler jeg i årevis har drømt om å gå på. Som tenåring fikk jeg ikke lov, som tjue-og-noe hadde jeg aldri råd. Jeg tenker kanskje aller mest på alt som alle andre forbinder med Kristiansand. Danskebåten og Dyreparken. Kardemommeby, Julius og Kaptein Sabeltann.

Kristiansand minner meg om sommer, om sol og regn, solbriller og paraply. Da min mor og jeg gikk av toget, ble vi møtt med småyr, grå himmel og augustregn. Vi sjekket inn på hotellet og ble sittende på sengekanten, våre blikk rettet mot byens vakre lille strand med sine unorske palmetrær.

Vi ble sittende ved vinduet i en halvtime, kanskje enda lenger, tålmodig ventet vi til sola tittet frem. Kaffetørste, dro vi omsider til en cubansk kaffebar ved navn Cuba Life, før vi vandret gjennom byens gater, forbi restauranter og kafeer, ned til båthavna og Bystranda. Helt til slutt kom dagens store høydepunkt, deilig tapas og spansk vin på den stilige restauranten Mercado i Markens Gate.

Som med palmene på stranda, ga tapasrestauranten meg en følelse av å være på ferie langt, langt unna Norden. Det var både rart og fint å sitte der med en følelse av å være i sentrum av Barcelona eller Madrid. Det er nettopp det jeg liker så godt med Kristiansand. Byen er utypisk. Fargerik og palmekledd, full av turister som prater med hverandre på ulike språk.

Vi dro tilbake til rommet for å spise smågodt og se svensk krim på TV. Etter en fin frokost fra hotellets buffet, og en siste spasertur gjennom byen, tok vi buss fra Kristiansand til Mandal for å fortsette vår sørlandsferie. Mye har blitt forandret de siste to-tre årene, både i Kristiansand og Mandal og langs hele strekningen mellom de to byene. Bykjerner utvides, skogsområder rives, mye tilrettelegges for turisme og for å tiltrekke nye innbyggere. Selv drømmer jeg fortsatt om å en dag få muligheten til å dra på musikkfestival i Kristiansand.

Barndomsminnene fra Obrestad

Timer, dager, uker har gått siden jeg først satte mine ben på norsk jord og omfavnet min familie for første gang på to år. Jeg har i løpet av disse ukene sørget for å ta meg god tid til å besøke venner, jeg har fått et gjensyn med steder som betyr mye for meg, og steder jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn.

Som barn, dro jeg ofte på fisketur sammen med min far, hver eneste gang dro vi ut på Jæren, ut til Obrestad, til hans søskenbarn med båt.

Jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noen spesielle meninger for eller mot å dra på båttur med fiskestang og garn som åtte-tiåring, om jeg syntes aktiviteten i seg selv var spennende eller om det bare var det å være sammen med pappa som betydde noe. Alle utflukter sammen med min far ble husket som noe eventyrlig, nesten magisk, sannsynligvis fordi de var så sjeldne. For jeg husker ikke lenger hvordan båten så ut, og i minnet var både den og havna tre ganger større enn i det virkelige liv. Det samme gjelder stranden som ligger bare et lite steinkast unna båthavna, jeg husker den som flere kilometer lang, fin, men stappfull av stinkende alger, en lukt jeg aldri har klart å glemme.

Algene må være grunnen til at vi alltid lot båten føre oss langt, langt ut til det åpne blå. Det vil si, om ikke også dette er en karikert utgave av et minne fra barndommen. Det er godt mulig det ikke var langt unna i det hele tatt, men jeg opplevde det i hvert fall som langt. Fiskene vi fikk på kroken var nok heller ikke så store, eller så mange, som i min fantasi, og fiskegarnet kan umulig ha vært så svært som jeg trodde det var. Jeg har aldri tenkt over disse barndomsminnene som noe overdrevent, noe som beveger seg et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet, en verden sett gjennom et filter hvor alle farger er forsterket, en verden hvor en liten båt blir til et enormt skip og havet er fullt av hai og hval og redningsvesten er så solid at jeg nesten blir udødelig om jeg faller over bord.

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle finne veien tilbake til båthavna på Obrestad, men forrige søndag stod jeg der sammen med min mor og stefar. De hadde leid et feriehus for en natt, en overraskelse som skulle lede meg tilbake til mine barndomsminner, vise meg hvordan alt egentlig ser ut, gjennom en voksens øyne.

Huset var koselig. Moderne og samtidig gammeldags på den sjarmerende måten, med fin beliggenhet ikke langt unna sjøen, men likevel langt nok for å slippe lukten av råtne alger. En lukt som var nøyaktig som jeg hadde husket den.

Vi spiste pizza og drakk rødvin, før vi tok oss en liten spasertur til Obrestad Fyr, selveste turistattraksjonen i området, og derfra fulgte vi en sti som ledet tilbake til stranden, til båthavna, og til huset som stod på toppen av berget og tittet ned på den voksne, alvorlige utgaven av jenta som en gang hadde gledet seg til de søndagene hvor sjølukt og tålmodige timer med fiskestang var det beste som fantes, selve meningen med livet.

Som voksen elsker jeg fortsatt lyden av bølgeskvulp og synet av spente mennesker på fisketur. Jeg liker fortsatt å se på båter, store og små, både de som står stille i havna, og de som er på vei ut eller inn, med eller uten fisk. Mine hender har ikke rørt en fiskestang på flere år, og det bryr meg ikke så mye, for det fineste med dette korte oppholdet på Obrestad, var nemlig det å få være sammen med min mamma og min kjære stefar på et sted hvor vi tre ikke har vært sammen før. Vi drakk italiensk rødvin, spiste pizza, og jeg slo dem begge i Ludo.

Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Tur til Bryne – Feriens første staycation

Jeg vil aldri glemme første gang jeg hørte uttrykket staycation, og hvor merkelig jeg den gang syntes konseptet var. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan noen kunne glede seg over å sjekke inn på hotell i egen hjemby, naboby eller et annet sted som man lett kan besøke som en liten dagstur. Selv da jeg bodde i Florida, midt i Disney-smørøyet, klarte jeg ikke å skjønne hvorfor så mange av mine venner brukte tusenvis av kroner på å overnatte på luksuriøse resorts like i nærheten av egen bostedsadresse og arbeidsplass, jeg så ikke poenget med å sløse bort store summer når vi uansett hadde tilgang til alle Disney-hotellenes fasiliteter på dagtid.

Men så kom pandemien og endret våre reisevaner, på mange måter til det bedre. Vi er nok flere som har lært å bli mer oppmerksomme på våre omgivelser, på de små detaljene, vi har åpnet øynene for flere av severdighetene som ligger i umiddelbar nærhet, både naturen, spisestedene, de lokale turistattraksjonene, de koselige hotellene, alt som tidligere ble skjøvet til side fordi vi heller ville bruke våre penger og vår fritid på å reise til steder hvor gresset så grønnere ut enn hjemme.

Jeg skal ikke nekte for at jeg savner å reise til destinasjoner i det fjerne, men med en klode som, i tillegg til å være virussyk, både brenner og drukner, er det nok best å begrense seg litt. Fjorårets sommer ble derfor sommeren da jeg dro på ulike staycations i Occitanie, den franske regionen som jeg bor i, mens jeg i år reiser rundt i eget fylke hjemme i Norge (sammen med min mor og stefar).

Norgesferiens første overnatting, en utflukt sammen med min mor, gikk til Bryne, en liten by bare tretti kilometer fra Stavanger. Fra tirsdag til onsdag, bodde vi på Bryne Kro & Hotell, et golfhotell som ligger en kilometer fra den lille sentrumskjernen.

Da vi ankom togstasjonen, gikk vi ikke direkte til hotellet med bagasjen, men tok oss heller en tur innom en kaffebar for å drikke latte og spise bolle, solskinnsbolle under solfylt himmel. En uforventet varme, den gjorde det ubehagelig for meg å sitte ved utebordet iført ullgenseren som jeg trodde ville bli nødvendig, som om ullgenser noensinne har vært nødvendig på en augustdag i Rogaland.

Vi spaserte gjennom Fritz Røed skulpturpark, svaner og ender nøt livet ved Mølledammen, vi så fossefallet som min mors venninne med en spøkefull tone omtalte som Jærens Niagara Falls. Så lenge jeg kan huske har dette alltid vært den fineste utsikten i byen.

Etter innsjekk på golfhotellet, handlet jeg med meg to nye bøker fra en bokhandel i sentrum. Målet er å fylle kofferten med minst fem norskspråklige bøker, forhåpentligvis mer, siden det tross alt er så latterlig dyrt å bestille norske bøker til utenlandsk adresse. Vi tittet også på kjoler og bluser, men jeg eier allerede altfor mye klær og har ikke behov for noe nytt. Jeg ville heller prioritere å bruke penger på bøker, mat, drikke og såkalte staycations.

En ordentlig staycation blir ikke komplett uten en god middag, og vi endte for anledningen opp på Il Tempo, en italiensk restaurant som åpnet for drøyt ett år siden. Pizza med strimlet biffkjøtt, sopp, béarnaisesaus og persille, ikke akkurat typisk italiensk, men likevel utrolig godt. Og uteserveringen var dessuten nydelig med sine blomsterdekorasjoner, ja, det var så fint at jeg nesten glemte at vi befant oss like mellom et stort veikryss og en parkeringsplass.

Et par pizzastykker lå igjen på fatet, vi fikk en pizzaeske av servitøren og tok restene med oss tilbake til hotellet. Over hvert vårt glass Chianti, nøt vi dem på rommet, før vi igjen gikk ned til sentrum, denne gang for å treffe min mors venninne som bor midt i hjertet av byen. Hun som snakket om Jærens Niagara Falls.

Surøl på Mellombels Ølstove, en fin avslutning på en hyggelig dag. Jeg elsker ølbarer som denne, hvor alt jeg behøver å si er navnet på en øl eller beskrive stilen jeg liker, og umiddelbart få noe tilsvarende servert foran meg på bordet. Det høres jo ganske logisk ut, det å få hva man har bedt om, men på en helt alminnelig bar som ikke spesialiserer seg på øl, ville det vært lettere sagt enn gjort å bli forstått når man spør etter noe som ligner en Duchesse de Bourgogne. For eksempel.

Etter behagelig nattesøvn, forsynte vi oss med frokost fra hotellets buffet og ble enige om at kaffen ikke var noe særlig. Formiddagen ledet oss derfor tilbake til samme kafé som forrige ettermiddag, Kanelsnurren, hvor vi slukket kaffetørsten med bedre kaffe enn den fra hotellet. Før vi forlot Bryne, spaserte vi gjennom en annen del av sentrum og smilte bredt da vi fikk øye på gatekunstverket som i fjor ble verdenskjent, The Lovers, av kunstneren Pøbel.

Flytrøbbel og første gjensyn med familien

Jeg vet ikke om det var mulig for dem å se det, mitt munnbind dekket det lykkelige gliset, men jeg smilte så bredt jeg bare kunne, da jeg med min limegrønne koffert gikk i deres retning med raske steg. Utålmodige steg. Endelig var øyeblikket kommet, den etterlengtede gjenforeningen med familien, med hjemlandet, med alt jeg hadde savnet så altfor lenge. Et øyeblikk som ironisk nok skulle ende opp med å bli utsatt nok en gang, da flyet fra Amsterdam til Stavanger ble forsinket med en og en halv time grunnet en hendelse jeg sent vil glemme.

Da vi forlot Schiphol til planlagt tid, slo jeg av mobiltelefonen for å spare det lille jeg hadde av batteri til den obligatoriske vaksinepasskontrollen, for uten QR-koden som forteller at jeg er fullvaksinert, ville jeg aldri kunne sette mine ben på norsk jord uten å gå i karantene først.

Jeg fikk vindusplass på flyet, med utsikt mot vingen, og utsikt mot det nederlandske landskapet som vi etter hvert fløy forbi. Vakre strender, Nordsjøen, om under en time skulle vi være fremme i Stavanger, tenkte jeg, min rumlende mage gledet seg til å endelig få spise middag hjemme hos min mor.

Alt gikk etter planen, helt til vi plutselig hørte kapteinens stemme over høyttalerne. Ordene tekniske problemer slo meg som en knyttneve i den tomme magen, kapteinen forsikret oss om at alt ville gå bra, men han hadde ikke annet valg enn å snu, vende tilbake til Amsterdam for å bytte fly.

Et nytt fly stod ventende på oss på Schiphol, og ventetiden ble, til vår lettelse, ikke lengre enn den tiden det tar å flytte bagasje, og deretter passasjerer, fra et fly til et annet. Vi kom oss i det minste helskinnet frem til Norge, om noe forsinket så i hvert fall i live, og med en historie jeg så frem til å fortelle. Jeg så frem til å le av situasjonen i etterkant, finne humoren i denne forbannelsen som de siste to årene hadde hvilt over meg, nektet meg å reise hjem til Norge.

Etter en sen middag og et par glass vin, krøp jeg til sengs for å sove bort reisenervene. Jeg tror ikke jeg sov i mer enn seks timer før jeg våknet grytidlig på morgenkvisten, spent på å se byen min for første gang på altfor lenge. Jeg gledet meg til å traske gjennom gamlebyen og Fargegata, og til å kose meg med kaffe og bolle på kaffe. Solskinnsboller, skolebrød, sjokoladeboller, bakverk som ikke finnes i Frankrike. Ekte, norske hveteboller.

Gårsdagen ble nøyaktig som jeg hadde ønsket, en lang spasertur gjennom mine favorittgater i sentrum, forbi den hvite bebyggelsen i gamle Stavanger, videre forbi nye og gamle restauranter og puber, vi spaserte gjennom byens mest fotograferte gate, den spreke Fargegata, og gikk videre opp mot Pedersgata for å ta en svipptur innom Løvås Bruktbu hvor jeg elsker å handle bøker, og jeg kjøpte ei bok som jeg tror jeg allerede eier fra før, men ikke enda har rukket å lese. Vi tok oss en tur på kafé, en kaffebar som ikke eksisterte forrige gang jeg var her, men vi nøt hver vår kaffe og bolle under solfylt himmel mens vi studerte alle menneskene som gikk forbi med bæreposer i hendene. Det var fint å kunne gjøre alt dette igjen, dele hverdagslige opplevelser sammen med min mamma.

Ferieturen fikk seg en humpete start, men ventetiden og frustrasjonen kom omsider til en ende og jeg vil være evig takknemlig over å ha fått en så nydelig første dag i Stavanger, min fine hjemby som jeg flyttet fra for veldig lenge siden, en by som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Fordi…

Uansett kor eg bor, så komme eg allti te å ver Siddis!

Å reise hjem til inspirasjon og nostalgi

Billettene ble reservert like før jul. En julegave fra meg til meg selv.

Og nå, på onsdag kommer jeg endelig hjem. To ukers velfortjent tur til Norge.

Hjem til familie, venner, brunost, kanelboller og en bokhylle full av norske romaner.

Javisst har jeg lengtet etter følelsen av å lukke øynene og senke skuldrene mens jeg slapper av på den sennepsgule semskede sofaen i stua. Jeg har savnet lukten av nybakt eplekake på kjøkkenbenken. Lyden av måkeskrik, og utsikten over den nydelige solnedgangen som legger seg over båthavna som en rosa tåke.

Stavanger, Stavanger, jeg kommer snart.

Men først er det Oslo som står for tur. En by jeg elsker like høyt, om ikke mer.

Byen som tross alt var hjemmet mitt i fire år, før jeg forlot hjemlandet mitt og krysset Atlanterhavet for å tilbringe ett år i det store USA.

Byen hvor jeg har jobbet, studert, opplevd forelskelse, opplevd brudd, stiftet bekjentskap, bygget vennskap, mistet venner, byttet jobb, vært engasjert i frivillig arbeid, vært aktivist, dratt på fest, dratt på etterfest, tatt nattbuss, hatt rosa hår, tatt tatovering, bodd på 10 kvadrats hybel, forsøkt å være vegetarianer, dratt på loppemarked, handlet brukttøy, drukket kaffe, vært blakk.

Jeg gleder meg til å ta en tur innom Grünerløkka for å handle secondhand på Fretex, og kjøpe med meg noen reiseskildringer og nyttige reiseartikler fra Chillout. En liten lunsj i Mathallen skal jeg ta meg råd til, før jeg drar videre for å få mest mulig utbytte av den korte tiden min i Tigerstaden. En liten trikketur er et must, da jeg elsker å kikke ut vinduet mens trikken passerer Oslo’s mange gater, og varierte bybilde.

Jeg gleder meg til å besøke Astrup Fearnley museet – noe jeg aldri tok meg tid til da jeg bodde i Oslo. Det skal bli så herlig å kunne vandre rundt på Aker Brygge igjen, slik som jeg alltid har elsket å gjøre. Og da blir det jo så fint å kunne varme de iskalde hendene på en rykende fersk kopp kaffe.

Etter Oslo, er det Kristiansand som står på agendaen.

Ah, Kristiansand. Jeg gleder meg til å spise smakfull vegetarmat fra restauranten Tilstede mat og mer. Og selvsagt traske langs båthavna, og forbi byens mange gamle sjarmerende trehus, og kanskje ende kvelden med en cocktail på Frk. Larsen.

En natt i Mandal står også for tur. Fine lille Mandal.

Det skal bli deilig å kunne slappe av, traske langs strandkanten, føle den friske brisen stryke over ansiktet mens håret danser i vinden. Jeg skal fotografere, jeg skal reflektere, og jeg skal la meg selv bli inspirert av naturen og nyte stillheten for alt det er verdt.

Det skal bli fint å kunne tre på seg et par ullsokker og pakke seg inn i et pledd, og skrive til langt ut på natta.

Til slutt går turen til min kjære hjemby.

I Stavanger skal jeg vandre langs gamlebyens idylliske gater, og videre ned til sentrum, og selvfølgelig spare det aller beste til slutt. Ja, den delen av Stavanger jeg ikke klarer å få nok av. Vakre, fargerike Øvre Holmegate – bedre kjent som Fargegaten.

Unike butikker, spennende barer, og en fryd for øyet. Jeg lengter, ja, gjett om jeg lengter!

Jeg skal hygge meg med bylivet, nyte naturen, spise fersk fisk og drikke lokalbrygget øl.

Og best av alt er menneskene jeg får se igjen og oppleve alt dette sammen med.

fargegaten

mosterøy

norsk idyll

norsk natur