Flytrøbbel og første gjensyn med familien

Jeg vet ikke om det var mulig for dem å se det, mitt munnbind dekket det lykkelige gliset, men jeg smilte så bredt jeg bare kunne, da jeg med min limegrønne koffert gikk i deres retning med raske steg. Utålmodige steg. Endelig var øyeblikket kommet, den etterlengtede gjenforeningen med familien, med hjemlandet, med alt jeg hadde savnet så altfor lenge. Et øyeblikk som ironisk nok skulle ende opp med å bli utsatt nok en gang, da flyet fra Amsterdam til Stavanger ble forsinket med en og en halv time grunnet en hendelse jeg sent vil glemme.

Da vi forlot Schiphol til planlagt tid, slo jeg av mobiltelefonen for å spare det lille jeg hadde av batteri til den obligatoriske vaksinepasskontrollen, for uten QR-koden som forteller at jeg er fullvaksinert, ville jeg aldri kunne sette mine ben på norsk jord uten å gå i karantene først.

Jeg fikk vindusplass på flyet, med utsikt mot vingen, og utsikt mot det nederlandske landskapet som vi etter hvert fløy forbi. Vakre strender, Nordsjøen, om under en time skulle vi være fremme i Stavanger, tenkte jeg, min rumlende mage gledet seg til å endelig få spise middag hjemme hos min mor.

Alt gikk etter planen, helt til vi plutselig hørte kapteinens stemme over høyttalerne. Ordene tekniske problemer slo meg som en knyttneve i den tomme magen, kapteinen forsikret oss om at alt ville gå bra, men han hadde ikke annet valg enn å snu, vende tilbake til Amsterdam for å bytte fly.

Et nytt fly stod ventende på oss på Schiphol, og ventetiden ble, til vår lettelse, ikke lengre enn den tiden det tar å flytte bagasje, og deretter passasjerer, fra et fly til et annet. Vi kom oss i det minste helskinnet frem til Norge, om noe forsinket så i hvert fall i live, og med en historie jeg så frem til å fortelle. Jeg så frem til å le av situasjonen i etterkant, finne humoren i denne forbannelsen som de siste to årene hadde hvilt over meg, nektet meg å reise hjem til Norge.

Etter en sen middag og et par glass vin, krøp jeg til sengs for å sove bort reisenervene. Jeg tror ikke jeg sov i mer enn seks timer før jeg våknet grytidlig på morgenkvisten, spent på å se byen min for første gang på altfor lenge. Jeg gledet meg til å traske gjennom gamlebyen og Fargegata, og til å kose meg med kaffe og bolle på kaffe. Solskinnsboller, skolebrød, sjokoladeboller, bakverk som ikke finnes i Frankrike. Ekte, norske hveteboller.

Gårsdagen ble nøyaktig som jeg hadde ønsket, en lang spasertur gjennom mine favorittgater i sentrum, forbi den hvite bebyggelsen i gamle Stavanger, videre forbi nye og gamle restauranter og puber, vi spaserte gjennom byens mest fotograferte gate, den spreke Fargegata, og gikk videre opp mot Pedersgata for å ta en svipptur innom Løvås Bruktbu hvor jeg elsker å handle bøker, og jeg kjøpte ei bok som jeg tror jeg allerede eier fra før, men ikke enda har rukket å lese. Vi tok oss en tur på kafé, en kaffebar som ikke eksisterte forrige gang jeg var her, men vi nøt hver vår kaffe og bolle under solfylt himmel mens vi studerte alle menneskene som gikk forbi med bæreposer i hendene. Det var fint å kunne gjøre alt dette igjen, dele hverdagslige opplevelser sammen med min mamma.

Ferieturen fikk seg en humpete start, men ventetiden og frustrasjonen kom omsider til en ende og jeg vil være evig takknemlig over å ha fått en så nydelig første dag i Stavanger, min fine hjemby som jeg flyttet fra for veldig lenge siden, en by som alltid vil ha en plass i mitt hjerte.

Fordi…

Uansett kor eg bor, så komme eg allti te å ver Siddis!

De flotte fargene på Île d’Oléron

Le village de créateurs, kunstnernes landsby, er et område fullt av fargerike hytter på den sørøstlige kanten av øya Île d’Oléron, med beliggenhet bare en kilometer unna festningen Citadelle du Château d’Oléron.

Som å forsyne seg fra en skål full av Skittles som oppfordrer de søtsugne til noe så fint som å smake regnbuen, ble jeg umiddelbart i strålende humør av å se de mange fargene som ønsket oss velkommen til øya.

Skulpturer laget av resirkulert søppel, østers hengende fra ulike rekkverk, hytter malt i rosa, blått, grønt og gult, noe minnet meg om Fargegata i Stavanger, annet minnet om østerslandsbyene i Arcachon, kunsten minnet om lignende prosjekter som vi så mye av da vi for fem år siden ferierte i hippieparadiset Bocas del Toro i Panama.

Jeg bestilte lunsj til oss begge, fish & chips fra ei mørkerosa hytte, servert med husets hjemmelagde tartarsaus. For å slukke tørsten ba vi om hver vår øl, vi fikk vite at den kom fra et lokalt bryggeri, en bière blonde til ham og en syrlig sak med subtil smak av skogsbær til meg. Temperaturen var mild nok til å kunne henge jakken over stolen og nyte lunsjmåltidet ute i vårsola, en siste dag før genser og bukser endelig kunne bli byttet ut med sommertøyet som hadde ligget urørt i kofferten i en og en halv uke.

Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville si at en porsjon fish & chips fra Frankrike skulle slå de mange som jeg rakk å smake i løpet av mine to år i England. Les frits de mer er navnet på spisestedet som serverer den møreste panerte fisken jeg noen gang har smakt, en adresse notert til det jeg håper vil bli et fremtidig gjensyn med den fargerike landsbyen og den mørkerosa hytta.

Under normale omstendigheter ville det ikke falt meg inn å slå av en prat med dem som serverer meg mat, ikke med mindre de selv tar initiativ først. For å være ærlig, er jeg rett og slett altfor sjenert og usikker på meg selv til å våge å snakke mer enn nødvendig med mennesker jeg ikke kjenner. Men det var noe med den fisken, noe så overraskende godt at jeg ikke kunne la være å dele min begeistring, fortelle de ansatte hvor glad jeg var for å ha smakt det jeg mente var verdens beste fish & chips.

Glad ble jeg jo også av å se på de mange fargene i den lille regnbuelandsbyen, en nesten barnslig glede. Jeg hadde lyst til å bli værende, overnatte i ei rosa, gul eller blå hytte, en hvilken som helst farge, jeg ville bli igjen.

Etter hvert måtte vi likevel kjøre videre, for vi hadde allerede reservert hytte i en liten fiskerlandsby som heter La Cotinière, et lite stykke nordvestover, en langt mindre fargerik del av øya. Planen var å leie sykler neste dag, sykle fra vest til øst, jeg hadde også reservert bord på en fiskerestaurant.

Spontaniteten har dessverre sine grenser når man har reservasjoner å forholde seg til, og jeg tror uansett jeg liker fantasien bedre enn realiteten når det gjelder tanken på å være den som reiser på ferie uten en eneste plan, uten et eneste overnattingssted bestilt på forhånd. Hun som sier “jeg tar det som det kommer, og i verste fall sover jeg under stjernehimmelen.”

Jeg er ikke, og kommer nok heller aldri til å være den kvinnen. Derimot er jeg gjerne hennes venninne, for jeg beundrer hennes mot, hennes holdning, hun er spennende, og hva er jeg?

Jo, jeg er kvinnen som fyller kalenderen med notater, avtaler, reservasjoner, både mine egne og Julien sine, jeg er hun som aldri kommer til å glemme den panerte fisken fra det mørkerosa huset, hun som ser fargerike hytter og umiddelbart lengter tilbake til Fargegata i hjembyen sin.