Tips til deg som ønsker å dra på språkreise/språkkurs i Frankrike (eller andre land)

Å dra på språkreise til utlandet, enten det er et kortvarig eller langvarig opphold, er noe jeg anbefaler alle som ønsker et produktivt friår (og ønsker et alternativ til folkehøgskole), en edukativ sommerferie (eller vinterferie, for den saks skyld) eller et generelt behov for å pugge språkkunnskaper eller lære et nytt språk ‘fra bunnen av’.

Selv har jeg vært på språkreise i England som tenåring, og gått på språkskole som voksen i både Paris og Montpellier i Frankrike. Å lære fransk var en nødvendighet for meg, da jeg tross alt hadde valgt å bosette meg i landet sammen med min franske kjæreste. Jeg trengte dessuten sosial stimuli, og språkskolen virket som en fin anledning til å bli kjent med nye mennesker fra forskjellige bakgrunner, og i forskjellig alder.

Da jeg dro på språkreise til England ble jeg jo kjent med så mange hyggelige mennesker fra rundt omkring i verden. Smålig traumatisert etter en svært dårlig erfaring med en fanatisk religiøs vertsfamilie som ikke tillot meg å se annet enn gudstjenester og barne-tv på skjermen (da alt annet var djevelens verk) eller høre på rock og elektronisk musikk (også djevelens verk), men likevel lykkelig over å ha stiftet fine bekjentskap med mennesker jeg ellers aldri ville blitt kjent med.

I Frankrike behøvde jeg ikke å bo hos en vertsfamilie, da jeg uansett bodde sammen med kjæresten min i Paris. Språkskolen i Montpellier dro jeg på i kombinasjon med en liten ferietur til denne flotte byen i Sør-Frankrike, og leide like greit en Airbnb-leilighet i sentrum sammen med kjæresten. Skolen i Montpellier tilbydde dessuten kokkekurs på kveldstid, to ganger i uka, så dette meldte jeg meg også på. Jeg lærte meg å lage tradisjonell fransk mat, og ble kjent med enda flere nye mennesker fra samme språkskole.

Å velge en språkskole er virkelig ikke enkelt, når det jo tross alt finnes et hav av både norske og internasjonale aktører der ute. Et kjapt søk i søkemotoren, og du vil se flere ti-talls kjente, mindre kjente og totalt ukjente språkreisebyråer som ønsker å lokke deg inn på nettstedene sine. Enkelte språkskoler tilbyr rabatt om du velger et langt program over et kort opphold, mens andre tilbyr kokkekurs, malekurs og diverse utflukter inkludert for å friste deg til å velge en samlet pakkepris. Enkelte tilbyr kost og losji inkludert i slike pakker, mens andre forventer at du ordner dette på eget vis.

montpellier

Er det lurt å velge en fiks ferdig pakkepris fra en av de kjente aktørene eller kan man kontakte skoler direkte og snekre sammen et program på egenhånd?

De fleste kjenner til aktører som EF Språkreiser (rettet mot barn og ungdom), STS Education (språkreiser og utvekslingsprogrammer), gjerne også Språkreisebyrået (språkreiser for ungdom, voksne og senior).

Disse byråene har en liste med skoler som de samarbeider med, og skreddersyr en pakke for deg, hvor de ordner både kost og losji – alt etter hva du krysser av/betaler for når du fyller ut påmeldingsskjemaet deres. Flybillett kommer som regel i tillegg.

+ Om du er misfornøyd eller noe skulle skje under oppholdet, så skal aktørene være ansvarlige for å hjelpe deg. I tillegg gir det en viss trygghet å ha profesjonell hjelp til å tilrettelegge alt det nødvendige, så du slipper å føle at noe har blitt misforstått eller glemt underveis.

– Aktørene tar sine prosentandeler/provisjon av prisen du betaler, og det er derfor dyrere å benytte seg av slike tjenester.

Å ordne alt på egenhånd krever at du/dere gjør en god mengde research både i forhold til selve skolen (har den et godt rennomé? er klassene delt opp i store eller små grupper? har man tilgang til bibliotek/datamaskiner/WiFi?) , området skolen ligger i (er det trygt? er det god forbindelse til offentlig transport?), bosituasjon (internat, vertsfamilie eller hybel?), og ikke minst selve landet (trenger man visum for å reise dit? hvor ligger ambassaden? hvor annerledes er det lokale samfunnet fra vårt?).

Med dagens teknologi kan man lett få besvart alle disse spørsmålene, om man tar seg en kveld foran datamaskinen og søker litt rundt.

+ Du har full kontroll over din egen situasjon, og sparer penger på å ordne alt selv.

– Det krever en del forarbeid.

montpellier bilder

Bo hos vertsfamilie, på internat eller hybel?

Å finne den rette vertsfamilien handler dessverre stort sett om flaks. Dessverre hender det støtt og stadig at språkskoler naivt går god for familier som aldri burde hatt ungdom (eller voksne) boende hos seg i alt fra uker til måneder til ett års tid. Men som oftest havner språkstudenter hos vertsfamilier som er hjelpsomme og trivelige. Er uhellet først ute, og du mistrives hos familien du har blitt tildelt, bør du ta kontakt med skolen umiddelbart.

Internat kan man også være heldig eller risikere å være riktig uheldig med. Får du en romkamerat som du liker – helt topp! Havner du med noen som du overhode ikke kommer overens med, flytt. Ellers blir det bare verre, og det går ut over din generelle trivsel på språkskolen, og i byen du er i.

Å bo på hybel gir deg en større frihet enn hos vertsfamilie og internat, men kan til tider bli veldig ensomt.

pariserhjul paris

Stor eller liten skole?

Vær obs på at enkelte store skoler har en tendens til å prioritere kvantitet over kvalitet, og stuer inn så mange studenter så mulig i én og samme gruppe, for å tjene mest mulig penger. Dette går utover studentene, og man lærer fint lite om man sitter i et klasserom med en lærer som skal prøve å appellere til en stor gruppe mennesker hvor alle ligger på ulike nivåer språkmessig. Du som student får lite igjen for pengene, da en slik situasjon vil føre til at enkelte lærer mye mens andre lærer absolutt ingenting, og kjeder seg fordi undervisningen enten er altfor komplisert eller en kjedelig repetisjon av alt dem allerede kan. De fleste skoler blir jevnlig omtalt på nett og rangert med stjerner/skala/terningkast. LES anmeldelsene grundig før du tar din endelige avgjørelse! 

Selv har jeg best erfaring fra mindre, uavhengige skoler som deler studentene inn i små grupper, nivå for nivå. 

luxembourg parken

Utflukter og sosiale sammenkomster

Som nevnt tidligere, så arrangerer mange skoler diverse utflukter, sosiale kvelder, hobbykurs, workshops osv for at studentene skal bli bedre kjent med hverandre og med lokalområdet og kulturen. Slike aktiviteter er aldri gratis å delta på, men du kommer til å få en kjempefin opplevelse som er verdt hver eneste krone.

louvre

De tre øverste bildene i dette innlegget er fra Montpellier, de tre nederste fra Paris.

Jeg gikk på følgende språkskoler i Frankrike:

Accord – Paris (stor skole, bra beliggenhet, rotete undervisning i store grupper).

Lutece Langue – Paris (liten skole, bra beliggenhet, god undervisning i små grupper+ guidet utflukt en gang i uken)

LSF – Montpellier (liten skole, bra beliggenhet, god undervisning i små grupper + godt utvalg av kurs og utflukter)

 

Advertisements

Hva som skjedde da jeg rømte til England for å finne lykken…

Da jeg først ble myndig, tok det ikke lenger enn et halvt år før jeg bestemte meg for å forlate hjemlandet mitt og bosette meg et helt annet sted for første gang.

Den gang var det et liv i England som var den store drømmen. Var det fordi barndoms-bestevenninnen min hadde flyttet dit noen år tidligere og startet et nytt og langt mer spennende liv i London? Eller var det fordi jeg elsket å gå på konserter, var fascinert av rock, metal og punk-miljøet og lengtet etter å møte flere likesinnede?

Likesinnede, som ikke kritiserte tatoveringene jeg hadde fått meg – og piercingene, som foreldrene mine truet med å dra ut om jeg ikke fjernet dem selv?

Som barn, opplevde jeg Stavanger som stort og spennende. Men som tenåring (med et sterkt behov for å uttrykke meg selv) ble alt plutselig veldig lite – og veldig grått og kjedelig (ja, været også).

Subkulturer fantes knapt. I butikkene gikk alt stort sett i det samme – nyanser av grått, brunt og sort. Alle gikk i like klær, hadde samme interesser og bodde i identiske hjem. Omtrent alle menneskene rundt meg så ut som kloner av hverandre og ingen “forstod meg”.

Slik opplevde jeg altså hjembyen min den gang da.

Jeg overtalte foreldrene mine til å sende meg til Oxford, på språkskole.

Etter planen skulle jeg da hjem etter to måneder på språkskole i England. Hjem til Stavanger.

Men jeg, jeg hadde en helt egen, hemmelig liten plan.Det dem ikke visste var at dette, for meg, var en inngangsbillett til et helt nytt liv i det landet jeg ønsket å bosette meg i.

Livet i England viste seg å være alt annet enn en dans på roser.

Likevel tok det meg 2 år før jeg turte å komme hjem igjen og vise alle at gresset kanskje ikke var grønnere på den andre siden.

Seksuell trakassering på gata, på bussen, ute i det offentlige rom, hadde jeg aldri før opplevd på det nivået som jeg opplevde i England. Ei heller økonomikrise, arbeidsledighet, fattigdom og andre store samfunnsproblemer som jeg hadde blitt godt skjermet fra i Stavanger.

De to månedene på språkskole klarte jeg ikke engang å fullføre uten å skulke en hel del. Hvorfor jeg skulket såpass mye som jeg gjorde, uten å engang tenke over hvor mye foreldrene mine hadde betalt for oppholdet mitt, kan jeg ikke gi noe godt svar på.

Å komme hjem til vertsfamilien skolen hadde plassert meg hos, var uansett et rent mareritt, da familien var ekstremt religiøs og ikke lot meg få lov til å høre på den musikken jeg ønsket (fordi rock, metal og elektronisk musikk var djevelens verk), se annet enn barnefilmer og kristen-TV (fordi action og sex-scener var djevelens verk) og ikke lot meg få spise “voksenmat” foran de yngste barna, men måtte vente til de hadde lagt seg før jeg kunne spise sammen med foreldrene.

Traumatisert av disse to månedene sammen med de fanatisk kristne, flyttet jeg videre på kollektiv og begynte å feste (altfor mye) sammen med andre musikk-interesserte, tattoo-engasjerte mennesker fra samme subkultur som meg selv.

Uten jobb, uten noen mål for fremtiden, sammen med nye venner som forstod meg. Venner som dessverre gravde meg lenger ned, fremfor å bygge meg opp og inspirere meg.

Noen av dem spilte i band og drømte om den dagen de kom til å slå igjennom og få platekontrakt. Andre drømte om å bli “MySpace-kjendis”. Ja, dette var den gang da MySpace var kult (spesielt i enkelte subkulturer). Akkurat som Nettby, i Norge.

Kjekke gutter med mørkt hår og tatoveringer, sjarmerte meg i senk og lovet meg at det skulle bli oss to, mot verden, for evig og alltid. Den ene etter den andre, forsvant ut av mitt liv omtrent så snart jeg var rukket å bli ordentlig kjent med dem.

Takket være ei venninne, oppdaget jeg en nettportal for amatør-modeller og fotografer, og tok diverse “alternativ”-modell oppdrag (alternativ er hva dem kaller de tatoverte og piercede, de rocka) for å tjene litt penger. Mye penger ble det aldri, for det var det kun de andre fotografene som kunne tilby. De som drev med pornografisk innhold.

Og det var jeg ikke interessert i.

Likevel var det flere og flere som prøvde å presse meg til å prøve å gå den veien.

Jeg gikk drastisk ned i vekt, og gråt meg selv i søvn omtrent hver eneste natt, men trodde likevel jeg hadde funnet meningen med livet. Fordi, det som ventet meg der hjemme – A4 tilværelsen – virket så langt mye verre enn fest, fyll, falske venner og en overfladisk livsstil i utlandet.

Jeg så på kusinene mine som skrekk-eksempler. Søte, blonde stereotypiske nordmenn. Gift, med barn, hvitt hus, stakittgjerde, volvo og bikkje.

Samtidig hadde jeg jo ingen alternativ plan heller. Jeg levde i nuet, og fryktet fremtiden.

Til slutt nådde jeg det punktet hvor jeg begynte å vurdere å tjene disse ekstra pengene. Det var da jeg innså at det var på tide å vende nesa hjemover og få en normal jobb og en stabil hverdag.

Nå (flere år senere) bor jeg, igjen, i et annet land – og er fortsatt ugift, barnløs, eier ingen hus, ingen gjerde, ingen bil – og heller ingen bikkje.

Men det finnes en stor forskjell. Jeg har et mål for fremtiden. Kjæresten og jeg har egne mål, felles mål – ja, mange spennende prosjekter på gang.

Ja, en dag kommer vi til og med til å gifte oss og kjøpe bolig.

De to årene i England høres kanskje ut som bortsløst tid og penger, men det var det faktisk ikke. Ikke i det hele tatt.

Kanskje trengte jeg nettopp å utagere litt?

Kanskje behøvde jeg disse erfaringene til å forme meg til det mennesket jeg er i dag?

Og til å lære meg at…lykken ikke er hvor man befinner seg, men hvem man har i livet sitt.

(bildet under: meg, 2007)

emo bilde