Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Advertisements

Tankene til en bokorm i Toulouse

En solfylt lørdagsformiddag i mitt vakre Toulouse, en by av gammel teglstein og varme røde toner. I byens store folkemengde vandret jeg alene, fornøyd med tilværelsen, kvalitetstid med fokus på mine egne tanker og de vakre omgivelsene rundt meg.

Jeg passerte Capitole, en av byens nydeligste arkitekturperler, jeg ruslet gjennom det lille markedet på den åpne plassen foran tinghuset, et marked hvor tekstiler, bøker og suvenirer selges, videre gjennom den flotte passasjen hvor hele taket er dekket med fargerike kunstverk.

Kunst

En kaffebar jeg aldri tidligere hadde sett før, fanget min umiddelbare interesse. Virgule het den, en vegansk kafé, en skjult liten skatt i en av de smale handlegatene nord for Capitole.

Kostholdet mitt er på ingen måte vegansk, men jeg liker variasjon, jeg liker plantebasert mat og drikke, mest av alt liker jeg å støtte de nyoppstartede kaffebarene og spisestedene i byen jeg bor i, være en del av et livlig bybilde.

Jeg åpnet døra og tittet nysgjerrig inn, stemmen til Bob Dylan sang over høytalerne, en hvitkledd mannlig barista stod ved bardisken og smilte vennlig mot meg. Ved lokalets beste bord, ved det store vinduet innerst i lokalet, hang jeg fra meg den mørkegrønne kåpen over den enslige stolen i hjørnet. Storfornøyd var jeg, med denne fine utsikten mot handlegata og livet utenfor kafeen, min nyfikne natur og min evige trang til å dagdrømme fører meg stadig til slike vinduer, hvor jeg aldri vil gå lei av å sitte og se på alle menneskene som passerer forbi.

Ønsker du å spise lunsj, spurte baristaen meg, jeg nikket, han kunne tilby en vegansk versjon av croque monsieur eller en trio av ristede brødskiver med hummus, guacamole og algepesto, servert med salat. Algebasert pesto hadde jeg aldri smakt tidligere, dette måtte jeg jo selvfølgelig gi en sjanse!

Til dessert lot jeg meg friste av et stykke banankake, en kakesort jeg har et veldig nostalgisk forhold til, da jeg hver eneste fødselsdag fra jeg var stort barn (og over sjokoladekakestadiet) til jeg feiret min forrige bursdag sammen med familien (for sju år siden), fikk servert nettopp min mors hjemmebakte banankake som bursdagskake, en av mine store favoritter.

Lenge ble jeg sittende på kafeen, en soyalatte ble til to, blikket vekslet mellom novellelesing og titting på livet utenfor vinduet, jeg observerte franske mennesker der de spaserte forbi langs Rue des Lois, samtidig leste jeg om en skandinaver på forskningsreise i Russland, om hennes observasjoner, hennes dragning mot kulturen, ideologi og landet.

Novellen er fra Rønneimperiet av Hanna Dahl, norsk litteratur på sitt fineste.

Etter en fin lunsj og to kaffekopper på Virgule, algepestoen var forresten like god som jeg hadde håpet den skulle være, pakket jeg sammen sakene og spaserte videre, på vei til den engelskspråklige bokhandelen med det selvforklarende navnet, The Bookshop.

Bookshop

Jeg handlet med meg tre romaner som jeg burde ha lest for lenge siden, The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, Animal Farm av George Orwell og Fahrenheit 451 av Ray Bradbury, samtlige mørke dystopiromaner, en sjanger som ser ut til å fascinere meg for tiden.

Bokhandleren, en eldre britisk mann, scannet bøkene mine og smilte. Gode valg, sa han kort. Joda, men forsåvidt et ganske deprimerende mønster, denne interessen for alle disse dystre historiene, mumlet jeg.

Samtidig er de alle mer aktuelle enn noensinne, bekreftet han, har du lest Brave New World av Aldous Huxley?

Det hadde jeg ikke. Nok en roman ble dermed notert i min voksende liste over bøker jeg ønsker å lese innen året er omme. Bokhandleren ga meg et lojalitetskort som han stemplet tre ganger, dette verdifulle lille kortet skulle jeg love meg selv å ta godt vare på. Denne fine ettermiddagen kunne ikke blitt bedre enn dette, god mat, litteraturprat og deilig solskinn. Mer skal ikke til for å glede meg på en lørdag.

Brilleslange

Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.