Julekvelden i vårt flerkulturelle hjem

Mandag, tjuefjerde desember og julaften. Notater fra julefeiringen i familiens lille stue.

Som hver jul før denne, våkner jeg tidlig også i år, spent på hva kvelden vil bringe, hvordan måltidet vil smake, om mine foreldre og min kjære vil bli fornøyd med julegavene jeg har kjøpt til dem. Som vanlig er juleværet grått og trist her i Stavanger by. Jeg kan knapt huske sist vi hadde snø her på julaften, et vagt minne fra da jeg var mye yngre, fra da jeg var på et helt annet stadie i livet. Men, selv om jeg nå er forlovet og lever et helt vanlig voksenliv med regninger, fulltidsjobb og kjedelig ansvar, har jeg som hver jul, lyst til å ligge på sofaen i pysjen og se på Disney-klassikere mens jeg spiser julekaker til frokost og klemmer på pakkene som ligger under mammas dekorerte grantre.

Jule

I år blir det ingen formiddag foran TVen, pysjkos og kaker. Vi slenger på oss klær og tar oss en liten kjøretur opp til et lite turområde ikke så langt fra der familien bor, slik at min kjære kan få tilbringe enda litt mer tid i norsk natur, selv før julestresset på kjøkkenet settes i sving. Det er mildt ute, men vått og kjedelig, grå himmel og brunt gress. Kunne vi ikke bare ha blitt igjen i snøkledde Sirdalen og feiret jul på hytta, i stedet for her nede i regnfylte Stavanger?

Vi tar en kaffe på kafé i nærheten av hvor vi har vært ute og gått tur. Min røde genser med høy hals står i stil med juledekorasjonene her på kafeen, røde julekuler, rød julekopp, rød juleduk. Om en liten time skal dette stedet stenges, slik at også de ansatte kan komme seg hjem for å feire jul sammen med sine kjære.

Julen

Hjemme skifter jeg til enda et rødt antrekk, jeg elsker å være rødkledd på julekvelden, det finnes ingen alternativ for meg, jul for meg betyr rød kjole, og slik vil det alltid være. Denne gang er det rød velurkjole med matchende hårbånd som har fått i oppgave å være kveldens antrekk, sammen skulle også et par øredobber i sort farge og kunstig gull høre med, men disse ble dessverre ødelagt i bagasjen under transporten fra Frankrike til Norge. Jeg får prøve å superlime dem til en senere anledning, da det blir for dumt å måtte kaste noe jeg knapt har fått tatt i bruk.

Julekvelden ringer inn, champagne serveres, symbolsk åpner de gylne boblene festen og alle skåler vi i fryd. Hurra for julefeiring sammen med min forlovede og mine foreldre, hurra for multikulturell julefeiring med franske, norske og polske tradisjoner.

Champagnefest

Champagnen nytes, kvelden fortsetter med røkelaks til min kjære og min stefar, videre spiser vi alle foie gras og drikker søtlig hvitvin. Deretter serveres hjemmelagde pierogi, polske dumplings, vi har fylt halvparten av dem med kjøttdeig og resten med sopp og surkål.

Hovedretten serveres rundt en time senere, roastbiff med brun saus, grønnsaker, kålrabistappe, dette nytes sammen med fransk rødvin, ei flaske Bordeaux fra 2011. Til dessert følger vi tradisjonen med riskrem, en mandel har blitt puttet og gjemt ned i riskremen og den som finner mandelen er vinneren av en liten premie, i vår familie vinnes et flaxlodd, vi liker ikke marsipangris. Min kjære vinner loddet, men vinner ingen millionbeløp, ei heller en lusen tier. Vi flytter oss fra spisebordet til sofaen og stuebordet, kaffen er servert, eggelikør likeså, vi spiser konfekt og slapper av på sofaen før gavene deles ut.

IMG_20181226_232748

Alle ser ut til å være fornøyde med sine julegaver. Selv har jeg fått gavekort på hoteller i Frankrike, gavekort på spa, kinobilletter, kurs i falkonering (ikke til jakt), genser med broderte roser, sokker fra Happy Socks, fire romaner, en reiseskildring og ei faktabok, smykker og undertøy. Alt i alt, flotte gaver, takknemlig er jeg, virkelig.

Etter en fantastisk julaften med min fine familie og min fremtidige ektemann, legger jeg meg til å sove med et smil om munnen. Takknemlig for alt jeg har, alle jeg har rundt meg, alt som virkelig betyr noe her i livet. God Jul.

Julelaks

IMG_20181226_233522

Advertisements

Farsdag: Den pappaen jeg en gang hadde

Tre år er gått siden pappa gikk bort.

Fire år er gått siden pappa først fikk vite at han hadde kreft.

Kort tid etter spredte kreften seg, og den sterke pappaen jeg en gang kjente ble fysisk svakere og svakere. Staheten og viljestyrken holdt han fast på. Han skulle ikke vise meg (eller noen andre) at han var syk. Vi skulle ikke synes synd på ham. Vi skulle ikke bekymre oss. Han kom jo til å bli frisk igjen, sa han.

På internett hadde han kjøpt seg et dyrt speilreflekskamera og diverse kamerautstyr, for han skulle jo ut i verden og fotografere eksotiske dyr. Pappa som elsket å reise. Pappa som elsket dyr.

Kameraet fikk han bare tatt i bruk én eneste gang. Den gang rakk han kun å fotografere sykehjemmets fire vegger, og trærne han hadde utsikt over fra vinduet sitt. Forberedt på et liv utenfor de fire veggene, med et nytt og spennende kamera.

Det livet fikk han aldri.

Den sterke pappaen som reiste rundt fra land til land for å oppleve nye eventyr, møte nye mennesker, han som levde i nuet, han som ofte tok meg med på fisketur da jeg var liten, og dro meg med ut for å skyte leirduer da jeg var femten. Han som elsket vannsklier, bølgebasseng og dro meg med til forskjellige badeland og dyrehager i Danmark og Tyskland – fordi han ville dra dit. Pappa som aldri ville bli voksen.

Den barnslige pappaen som likte nøyaktig de samme sjokoladebitene som meg i hver eneste konfektblanding, og heller ville løpe vekk og smugspise alle favorittene mine, fremfor å dele. Pappa som elsket å se dokumentarer om haier. Pappa som hadde to akvarier og var lidenskapelig opptatt av livet under vann. Pappa som alltid hadde drømt om å bli marinebiolog, men utdannet seg til å bli ingeniør i stedenfor.

Den gavmilde pappaen som ga meg en fin lilla scooter til 16-årsdagen min. Pappa som lånte scooteren min flere ganger uten å spørre om lov. Pappa som ga meg min første egne TV og Nintendo da jeg var liten. Og datamaskin i konfirmasjonsgave. Og en printer/scanner som jeg sjelden brukte. Jeg satte ikke pris på alle disse tingene den gang. Jeg tok dem for gitt. Jeg tok pappa for gitt. Og det skammer jeg meg over.

Nå er jeg voksen, og ganske lik ham – på godt og vondt. Jeg elsker også å reise. Jeg elsker også å dra ut på nye eventyr. Jeg tok heller ikke den utdanningen jeg egentlig ønsket, men gikk også en helt annen vei fordi andre forventet det. Jeg ønsker heller ikke å gi opp min barnslige side.

Men nå er ikke pappa lenger her. Ikke kan han ta meg med på fisketur, ikke kan vi skyte leirduer, ikke kan vi besøke badeland, fotografere dyr eller se dokumentarer om haier sammen.

I dag er det farsdag. Ikke ta din far for gitt.

Før du vet ordet av det, er han ikke lenger der.