Et koselig opphold på Tau

Mye har blitt forandret siden jeg var her sist. For å komme meg hit, behøver jeg ikke lenger å stige om bord, gå opp de smale trappene med en kø av mennesker både foran og bak meg, åpne den tunge døra og kjenne lukten av drivstoff bli byttet ut med den av pølser og sveler, kjenne bølgene bevege gulvet og bli sittende med blikket vendt mot sjøen eller mot ukebladet som ligger foran meg på bordet. Det hele ville vært over nesten før det rakk å starte, for tettstedet på den andre siden lå jo ikke så langt unna byen som jeg trodde da jeg var barn. Den gang var alt så stort, så voldsomt og avstandene var enorme.

Når jeg tenker over det, husker jeg faktisk ikke om de i det hele tatt solgte sveler og pølser i kiosken, eller om det bare er en umiddelbar assosiasjon som dukker opp i mitt hode, hver gang jeg tenker på ferger.

Fergen går ikke lenger, den har blitt erstattet med en tunnel, verdens lengste undersjøiske tunnel, 292 meter under havoverflaten på det dypeste, en fascinerende og til dels skummel kjøretur inn og ut av mørket. På vei til Tau og en ferieleilighet med nydelig sjøutsikt.

Mine foreldre hadde vært der tidligere, i nøyaktig samme leilighet. De har utforsket mange flotte steder innenfor fylkesgrensene det siste året, for heller ikke de har hatt mulighet til å reise hjem til sine hjemland under pandemien. Den norske naturen og idylliske småsteder har derfor vært en fin, kanskje til og med nødvendig, distraksjon for dem, på samme måte som den franske bygdesjarmen har vært terapeutisk for meg med min toårige hjemlengsel.

Jeg vet ikke hvordan været var da de var her sist, men vi ble i hvert fall møtt med solskinn og varme denne gang, og jeg fikk endelig bruk for olashortsen min, en første dag i shorts (og eneste foreløpig) siden min ankomst i slutten av juli. Himmelen var blå og Mølleparken var på sitt vakreste, med sine friske blomster og grønne gress. En park rik på fugleliv, men også sommerfugler og bier. De store epletrærne bar moden frukt, de fikk meg til å tenke på min mors deilige eplekake, den med smak av søte epler og kanel.

Like ved parken ligger Gamle Tou Mølle, et historisk landemerke fra 1800-tallet. Den er som hentet fra et maleri med sin pittoreske sjarm. Mens vi vandret rundt, ble jeg spurt av mine foreldre, som vet godt at jeg liker å skrive både blogg og manus, om det kunne friste å skrive krim eller en kjærlighetshistorie hvor handlingen er satt til nettopp dette stedet. Jeg vet at de mente det mer eller mindre som en spøk, dessuten skriver jeg hverken krim eller kjærlighetshistorier, men jeg klarte likevel ikke å la være å tenke at det kanskje kunne vært en morsom idé.

Vi sjekket inn i den flotte leiligheten og lot fredagskvelden bli en liten vinkveld med spekemat og norske oster. Fra naboterrassene hørte vi mennesker prate tysk og fransk, jeg turte ikke å hilse på noen av dem. I stedet ble jeg sittende ved bordet, jeg tittet ut vinduet på utsikten mot sjøen og båtene som seilte forbi, feriefølelsen var på topp, sommeridyllen kunne ikke blitt bedre.

Allerede på formiddagen måtte vi sjekke ut og reise hjem igjen, for å gi plass til andre besøkende, kanskje nordmenn på innenlandsreise, kanskje rogalendinger på staycation, eller turister fra andre europeiske land. Jeg skulle gjerne ha blitt værende noen dager ekstra, for å kunne besøke steder som Fister og Hjelmeland. Jeg har fine barndomsminner fra sistnevnte, minner fra hytta til hun som gjennom store deler av barndommen var min beste venninne, før vi flyttet til hver vår kant og vokste opp til å bli fremmede for hverandre. Det er egentlig ganske sørgelig å tenke på at jeg før i tiden sa alt til henne, og nå vet jeg ikke lenger hva jeg skulle sagt om våre stier en dag krysset hverandre igjen et eller annet sted på denne kloden, måtte det være på Hjelmeland, i Stavanger eller et helt annet sted i verden.

Livet er vel litt som vårt lille land med sine mange fjorder, fjell og små øyer. Vakkert, men fullt av utfordringer og til tider ensomt. Jeg hadde det uansett helt fantastisk sammen med min mor og stefar på vår lille tur til idylliske Tau.

På søndag reiser vi nok en gang på tur, overraskelsestur, jeg vet ikke hvor.

Første dag med ferieidyll i Danmark

Halv sju på morgenkvisten, vi står foran flyplassen i Toulouse, mine armer rundt min kjære, jeg gir ham en god klem og tre kyss, han vil ikke at jeg skal dra, jeg lover å sende ham en liten melding når jeg går ombord på flyet. Han er lei seg, fem dager er lenge uten deg, sier han. Jeg rister på hodet, fem dager er ingenting. Tenk på familien min, tenk på meg, ikke siden april har jeg sett foreldrene mine, ikke før neste år vil jeg kunne se dem igjen. Disse fem dagene sammen med dem på ferie i Danmark betyr alt for meg akkurat nå.

Jeg sitter på flyet, vindusplass som ønsket. Et lite barn og hans far sitter ved siden av meg, barnet stryker meg på armen og leker med den pudderrosa blondekimonoen min. Hans far beklager og ber sønnen slutte å plage dette fremmede mennesket som jeg jo er for ham, jeg sier det går greit, han forstyrrer meg ikke. Jeg titter ut vinduet og drømmer, to timer suser forbi, vi flyr over sjøen, forbi vindmøller, vi går inn for landing.

Flyet ankommer København tjue minutter tidligere enn planlagt, akkurat passe tid til å løpe en tur på toalettet, pudre ansiktet og finne frem til parkeringsplassen hvor jeg har avtalt å møte mine foreldre som kommer med bil fra Norge.

Sammen er vi på vei til en liten havneby som heter Bandholm, et fredelig sted sørvest i Danmark, stedet skal være vår lille base disse neste dagene, dager hvor vi skal på utflukt til andre koselige småsteder i nærområdet. Vi skal overnatte på Det Gule Pakhus, et tidligere kornmagasin, et historisk bygg fra 1850 som i dag huser flere ferieleiligheter.

I retning Bandholm kjører vi innom en kafé for å drikke kaffe og spise et lite lunsjmåltid under en parasoll på uteservering. Siden vi tross alt befinner oss i Danmark, smørbrødets land, bestiller jeg rugbrød med frikadelle, syltet rødløk, sylteagurk og remulade. Stedet tilbyr også iskaffe med sjokolade og lakris, en kombinasjon som både virker interessant og kvalmende på samme tid. Nysgjerrig, bestiller jeg en slik. Uten krem, informerer jeg baristaen. Første slurk, jeg blir forvirret. En slurk til, jeg bestemmer meg for at smaken er god. Tredje slurk, jeg ombestemmer meg.

Frikadelle

Vel fremme i Bandholm, vi handler inn matvarer på et lokalt supermarked, brød, pålegg og fruktjuice, melk til kaffen og diverse spekemat og ost til kveldens vinkveld i leiligheten. Vis-à-vis Det Gule Pakhus, ligger et luksuriøst hotell med en sjarmerende uteservering, hvor vi etter planen vil tilbringe de sene kveldstimene over en drink, feire vår lille gjenforening og nyte den fine utsikten mot sjøen.

Det Gule

Leiligheten er romslig og ren, med moderne lyse møbler og store vinduer. Støynivået må vi dessverre bli vandt til, enten vi vil eller ei, stadig høres lyden av traktorer som kjører forbi, traktorer og lastebiler. Klokka har allerede rukket å bli fire, min mor og jeg tar oss en liten spasertur gjennom den lille gågata som leder oss fra hovedveien, gjennom det lille sentrum og videre til havna.

Sjarmerende gule murhus, blomster og grønne busker, kunstverksted og iskiosker, vi nyter stillheten, en fredelig spasertur og trivelig konversasjon er absolutt alt jeg trenger akkurat nå, et stille øyeblikk før vi dekker på bordet, før vi åpner ei flaske vin og småspiser og prater om det som er fint og det som er vanskelig, mitt liv i Toulouse, deres liv i Stavanger. Vi ender som planlagt opp på uteserveringen til nydelige Bandholm Hotel når kvelden faller på. Under mørk himmel er utsikten mot sjøen fortsatt like fin, kanskje enda finere, en vakker mystikk, vi ser silhuetter av flaggermus som flyr forbi, jeg drikker whiskey sour.

Uteservering

Uteservering

Blomster

Danmark