Jul og takknemlighet for alt jeg har

Mine svigerforeldre har nå kommet på besøk, og med på lasset har de tatt med seg fire kakebokser fulle av hjemmebakte julekaker, en enorm sekk stappfull av julegaver og to pappesker fulle av julepynt. Selv har jeg bakt serinakaker, pyntet vårt lille juletre og spist store mengder julegrøt flere dager på rad, til den grad at jeg nå begynner å bli en smule lei.

Akkurat som med risgrøten, har jeg vært altfor ivrig når det gjelder julemusikk. I alle år har Mariah Carey og Wham tronet øverst på min personlige spilleliste i desember, og kommer garantert til å gjøre det de neste ti årene også. Uansett hvor annerledes denne jula måtte være, finnes det enkelte ting jeg aldri i verden kunne tenke meg å forandre.

Og, ja, jeg føler meg like heldig hvert eneste år.

Jul er for flere synonymt med ensomhet, høytiden hvor samhold og kjærlighet står i fokus, et dukkledd spisebord dekket med deilig mat, et festmåltid som nytes sammen med nære og kjære. Det blir utveksling av julegaver, en aften som byr på latter, gode samtaler, skåling med vinglass, kanskje også litt akevitt eller søt likør, en julekveld full av varme klemmer og fornøyde smil.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg alltid har hatt noen å feire jul sammen med, fine mennesker som bryr seg om meg. Det gleder meg å få lov til å være en av disse som ser frem til å fortelle fine historier rundt middagsbordet, til å skrive julekort og til å overraske mine kjære med hjemmebakte julekaker.

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å takke de av våre medborgere som jobber på julaften, de som ofrer familietid for å tjene vårt samfunn. Enkelte har ikke engang en familie å vende hjem til etter endt arbeidsdag, noen velger dessuten å arbeide gjennom hele høytiden nettopp for å distrahere seg selv fra ensomheten.

Aldri har jeg vært i en livssituasjon hvor en tom leilighet er det eneste som venter meg på julekvelden, hvor ingen tar seg bry til å invitere meg på julebesøk eller til å sende meg en liten melding, en liten oppmerksomhet, for å ønske meg en god jul. Selv nå, fanget i pandemiens klør, er jeg heldig som har tre mennesker ved min side som alle gleder seg til å feire høytiden sammen med meg.

Jeg krysser mine fingrer, tær og alt som krysses kan, for at jeg i februar vil kunne reise hjem for å tilbringe rikelig tid sammen med dem jeg egentlig skulle ha feiret jul sammen med i år. Til dem har jeg sendt julegaver med posten, skrevet julekort og bestilt blomster, stort mer kan jeg ikke gjøre med disse landegrensene som holder oss adskilt.

Heldig er jeg som har en fin bitteliten familie der hjemme i Norge, og en like liten og like fin svigerfamilie her i Frankrike. Mine aller nærmeste er den eneste familien jeg trenger. Og ønsker.

Jula er ingen unntak.

Jul er nemlig for mange synonymt med familiegjenforening, et gjensyn med mennesker man ikke har sett siden forrige juleselskap. Enkelte, meg selv inkludert, ville heller ha valgt å isolere seg hjemme foran TV-skjermen iført pysjbukser og med takeaway-mat og rødvinsgløgg på menyen, om alternativet er å pine seg gjennom en hel aften full av meningsløse spørsmål, dømmende blikk og overfladiske samtaler med mennesker man ikke har noe som helst til overs for. Og null kontakt med de resterende 364 dagene i året.

Familie er for meg de menneskene som gir meg en følelse av kjærlighet, ikke påtvunget høflighet.

Jul er så mye. Vondt og fint, trist og hyggelig, sosialt og ensomt. Jula er også en gyllen mulighet til å strekke ut en hånd, vise at man bryr seg om de som sitter alene, de som drar på jobb, de som befinner seg milevis unna sine nærmeste, og de som har behov for å bli reddet bort fra en ubehagelig familiegjenforening.

En julefeiring langt unna egne ønsker og tradisjoner

Man kan ikke få både i pose og sekk, sies det. Annen hver jul med mine foreldre, annen hver jul med familien til Julien, den eneste måten min forlovede og jeg får feiret jul sammen.

Fint ville det vært om vi alle kunne ha feiret høytiden sammen, om avstand ikke var et problem, om skyhøye priser på flybilletter ikke var et faktum. Jul, en høytid hvor han og jeg sliter med dårlig samvittighet overfor våre foreldre, ensomme der de annen hver jul sitter mutters alene, om jeg bare kunne delt meg selv i to, vært både i Norge og i Frankrike samtidig, ikke bare i jula, men hele resten av året også, da ville mitt liv vært fullkomment.

mde

Norge i fjor, Frankrike i år. Vi feiret julaften hos tanten og onkelen til Julien, sammen med fetter og kusine og deres barn. En tante og onkel som har et stort fint hjem, store fine biler, store fine teknologiske duppeditter som de gledelig viser frem og skryter av, en måte å fortelle omverdenen at disse er mennesker som liker å vise status, suksess for dem betyr å jobbe seg halvt ihjel for å kunne kjøpe seg det flotteste og det beste av alt som finnes av luksusvarer, alt som er tilgjengelig bare for mennesker som dem selv.

Nisselu

Vi knipset et par familiebilder foran juletreet, Julien, hans foreldre og jeg, før vi pakket bilen full av julegaver og forlot hjemmet til fordel for dette selskapet hvor julekvelden skulle feires.

Kyss på kinnene, vertskapet spurte meg kjapt hvordan det stod til med meg, før jeg i det hele tatt hadde rukket å svare forsvant de videre til andre mennesker som skulle hilses på. Alle kvinnene var kledd i sorte minikjoler for kvelden, omtrent alle menn i sort dress med hvite skjorter. Wienerklassisk musikk ble spilt over høytalerne, det hele lignet mer på en minnestund enn en julefest, med unntak av all den fargesprakende julepynten som prydet både stua og vinterhagens dekorerte spisebord.

Kusinen til min kjære betraktet min mørkegrønne bekledning og lente seg mot mitt øre. Her i Frankrike, sa hun innledningsvis, foretrekker vi å ikle oss sorte kjoler når vi først pynter oss for spesielle anledninger, fortsatte hun og tilføyde, car c’est beaucoup plus classe (da det er mye mer elegant), som et stikk til meg, som hverken er fransk eller begravelseschic på julaften. Her i Frankrike får dere bare leve med at jeg foretrekker å være trash over classe, jeg, da, svarte jeg sarkastisk, og tvang frem det kunstige smilet som skulle følge meg videre utover kvelden til langt på natt.

Spisebord

Et pent dekorert spisebord med kveldens meny rullet sammen og plassert på hvert fat som på en restaurant, kanapeer og velkomstdrink (soupe de champagne), foie gras til første forrett, etterfulgt av røkelaks og deretter kamskjell og skogssopp, steinbit i saus av kreps og kongereker servert med søtpotetstappe, ostefat og deretter bûche de Noël til voksne og hjemmelaget sukkerspinn til barna. Med tanke på at jeg ikke tåler skalldyr og ikke liker laks (noe tanten til min kjære hadde vært obs på flere uker i forveien), ble menyen for min del begrenset til foie gras, sopp og søtpotet, frem til ostefatet og desserten ble servert utover de sene nattetimer. Smil, jublet datteren til kusinen til Julien, alle la vi bort gafler og glass og blottet våre beste smil til den lille jenta der hun stod med ansiktet godt skjult bak farens Polaroid-kamera.

Juleool

Mellom hovedrett og ostefat åpnet vi gaver. Under juletreet lå en hel haug med julepresanger i ulike størrelser, alle ble de revet bort og distribuert i full fart. Før jeg i det hele tatt rakk å lese navnet på personen som hadde kjøpt gave til Julien og meg, fikk vi en ny plassert i fanget. Alle gaver var flotte og fine, gavekort på reiser og opplevelser fikk vi dessuten også. Som ønsket fikk jeg paraply, tøfler og ear pods. I tillegg fikk vi utstyr til å starte med såkalt urban farming, dyrking av frukt og grønnsaker på kjøkkenbenken.

Ostefat

Rundt halv to på natta ble ostefatet servert. Søvnig, serverte jeg meg brie med trøffelkrem, gorgonzola, fourme d’ambert og saint-nectaire før jeg la meg på sofaen i stua for å sove bort de neste to timene før vi endelig dro hjem.

Julegaver

IMG_20191225_031912

Isbøtte