Kjærligheten i Bordeaux

Han smilte slik han smiler når han virkelig mener det, og jeg smilte tilbake til det lille speilbildet mitt, synlig i de sorte solbrillene hans. Juliens høyre hånd hvilte på det nakne låret mitt. Den varmet det lille området som nå var skjermet fra klimaanleggets kjølige kyss. Jeg strøk fingrene mine forsiktig langs underarmen hans, og dekket den med gåsehud.

Venstrehånden holdt et løst grep over rattet. Radioen spilte rock og GPSen ledet oss fra Toulouse til Bordeaux, til vår første kjærestetur siden bryllupsreisen i oktober.

Vi hadde gledet oss til denne turen, gledet oss uten å våge å være altfor optimistiske i altfor lang tid. Men nå går det endelig mot lysere tider. De blir lysere og lysere for hver dag, og gir oss endelig muligheten til å tenke fremover. Glede oss over de to billettene som hadde ligget i en skuff og samlet støv. Ligget urørt i usikkerhet siden pandemiens start.

Endelig skulle vi få oss en stor dose burlesque med stjernepinup Dita Von Teese. Burlesque på en sørfransk tordagskveld. Vi ville deretter ta et par drinker sammen med ei venninne av Julien på fredagskvelden, og avslutte helgen med en natt på Bed & Breakfast i nærheten av Saint-Émilion fra lørdag til søndag. Endelig kunne vi smile sammen, smile på ordentlig og nyte vår etterlengtede helgetur.

Langhelgens festligheter startet med et nydelig måltid på restauranten Le Quatrième Mur, eid av en av Frankrikes mest kjente TV-kokker, Philippe Etchebest. Han er både jury i Top Chef og programleder for den franske versjonen av Hells Kitchen (cauchemar en cuisine).

Vi startet måltidet med en smakfull raviolo med kremet saus og rikelig med soppfyll. En skive pannestekt foie gras hvilte på toppen og ga forretten det lille ekstra som skulle til for å ta ravioli-gamet til et nytt, spektakulært nivå. Vi fikk deretter servert kalvefilet med asparges til hovedrett. Et nydelig måltid, for all del, men smaksløkene hadde ikke lyst til å gi slipp på den deilige ravioloen. Jeg ville ha mer. Men etter hovedretten kom desserten, som var minst like god som ravioloen. Jeg nøt en nydelig religieuse med nugatkrem, mangosaus og sjokolade. En verdig avslutning på vårt første måltid i Bordeaux.

Kvelden kom, det samme gjorde regnet. Ballerinaskoene hadde gitt meg blødende gnagsår og ventetiden utenfor dørene til Théâtre Femina krevde både tålmodighet og genser. I mitt tilfelle kunne også et plaster ha vært fint, men det nærmeste jeg hadde liggende i veskelomma var et menstruasjonsbind med vinger.

Jeg fikk heldigvis tak i tørkepapir og vann, og vasket foten ren for blod før showets start. Dita Von Teese var som alltid sensuell og glamorøs, en fryd for øyne som elsker dans, akrobatikk, glitrende korsetter, enorme fjær og flotte rekvisitter.

Vi våknet til en varmere solskinnsdag neste morgen, med et løfte om hele tjueni grader utover ettermiddagen. Julien var fortsatt i det muntre humøret som jeg hadde sett så lite til de siste månedene, og så mye av det siste døgnet. Vi gikk hånd i hånd gjennom byens gater, videre langs Garonne-elven og gjennom den store byparken med sin botaniske hage.

For første gang på flere måneder kunne jeg føle at livet var på vei til å ligne noe normalt og fint igjen. Et liv hvor kjærligheten skulle få rom til å blomstre, men også gi oss begge rom til å puste. Vi skulle få lov til å være sammen, men også få lov til å være fra hverandre.

Vi satte oss på en parkbenk og tittet på menneskene som spaserte forbi. Han la armen rundt meg og kysset meg på kinnet. Mine lepper formet et lettet smil idet jeg løftet blikket og la merke til hvordan han så på meg. De brune øynene bar en brennende varme som de siste månedene hadde vært fraværende. Et blikk jeg ikke kunne huske å ha sett siden forelskelsen var i startfasen og vi begge var nysgjerrige på hverandre. Det gledet meg å se ham slik. Lykkelig, stolt og full av kjærlighet.

Jeg kan vel takke Bordeaux for at Julien og jeg er i ferd med å finne veien tilbake til hverandre etter flere måneder med frustrasjon og usikkerhet. Flere måneder uten lidenskap og romantikk. Vår kommunikasjon pepret med misforståelser og irritasjon.

Han forstod det ikke engang selv, ikke før vi befant oss i Bordeaux, hvor høyt jeg hadde savnet å føle hans hånd på låret. Hans kyss på kinnet. Høre ham si at han elsker meg.

En ettermiddag med Fotoseanse og kostymer Fra fransk Burlesque-show

En tekst skrevet for flere dager siden, som jeg i utgangspunktet ville vente med å publisere til bildene fra fotografen er mottatt. Men siden jeg fortsatt venter og ikke vet hvor lenge jeg vil vente, legger jeg ut mine egne mobilbilder i første omgang og sparer resten til senere.

Tirsdag, den femtende September. En to timers togtur fra Gare Toulouse Matabiau ledet oss til en av mine favorittbyer i Frankrike, den nydelige lille perlen Montpellier. En smule skuffet var jeg selvfølgelig over at dette bare var en dagstur, hvor vi knapt ville få tid til å gjøre annet enn vår planlagte fotoseanse sammen med fotograf, stylist og cabaret-stjerne Lili Chantilly. Men en liten smak av Montpellier var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt, og denne fotoshooten hadde jeg jo gledet meg til i flere dager.

I det vi steg ut av toget og krysset Place de la Comédie, kjente jeg en gledesfølelse spre seg fra hjertet og videre gjennom kroppen.

Montpellier hadde klart det som jeg trodde var umulig akkurat nå. Ikke å hviske bort, men å i hvert fall redusere mange av de negative tankene som siden gårsdagen hadde festet seg på hjernen uten å gi slipp.

Å legge bort bekymringene rundt fremtiden og frustrasjonen over mennesker som stikker kjepper i hjulene var dessverre umulig, uansett hvor hardt jeg forsøkte å ignorere det hele. Men et solfylt Montpellier var i det minste en liten trøst, en fin liten oppmuntring i denne usikre, vanskelige tiden.

Vi spaserte gjennom smale gater, forbi små butikker og kafeer, i retning Café Joseph hvor vi skulle møte fotografen, den vakre cabaret-danserinnen som skulle tilbringe ettermiddagen sammen med oss. Det tok ikke lang tid før en karismatisk kvinne iført hvit sommerkjole og stråhatt introduserte seg selv, Lili Chantilly, sa hun med sine røde lepper som blottet et blendahvitt smil.

Men dere kan kalle meg Sylvie.

Entrez, sa hun, som om kafeens lokaler var hennes eget hjem, hennes egen stue. Opp flere trappetrinn, ble vi ledet til kafeens andre etasje, hvor vakre lysekroner hang fra taket og store portrettmalerier dekorerte de blåmalte veggene. En velourdivan og flere hvite skinnstoler prydet rommet, det lille fotostudioet, sammen med en dekorativ peis hvor et stort speil i gullramme og antikke vaser stod plassert på peishyllen.

Før vi skiftet til antrekkene som Lili Chantilly hadde valgt ut til oss, krøllet hun håret mitt og sminket oss begge. Vi fikk deretter beskjed om å legge bort våre sommersandaler og bytte til høye hæler, og kle av oss shorts og t-skjorte.

Laurène fikk tildelt et rødt korsett med sorte blondedetaljer og matchende tutuskjørt, sammen med en liten blondebolero og en søt hatt. Selv fikk jeg et lyseblått korsett med sorte blondedetaljer, en sort fjærbolero, en liten hatt og sort tyll som såvidt dekket baken og hoftepartiet.

Vi poserte sammen og hver for oss, delvis skjult bak røde fløyelsgardiner helt i starten, deretter ved peisen og de antikke vasene. Smerten i føttene begynte etter hvert å bli uutholdelige, for meg som aldri lenger bruker stiletthæler, noe jeg for ti år siden gjorde på daglig basis, da jeg bodde i et vinterglatt Oslo, på toppen av Ullernåsen.

Etter å ha følt oss glamorøse som Dita Von Teese for en ettermiddag, var tiden inne for å møte kvelden og stige inn i virkelighetens verden igjen, med shorts, t-skjorte og munnbind. Før vi tok toget hjem igjen tilbake til Toulouse, avsluttet vi oppholdet i Montpellier med et måltid i etasjen under, på Café Joseph.

Miniburgere, spekemat og franske oster, sammen med husets lemonade, forfriskende med presset sitron, ingefær og peppermynte. Jeg skulle gjerne ha tilbrakt noen dager ekstra i Montpellier, men programmet lå allerede klart for resten av uka. Neste dag ville jeg endelig få se min kjære ektemann igjen, begge skulle vi pakke våre kofferter og sammen skulle vi reise videre til vestkysten.

En reise til kystbyen Arcachon, men ikke alene. Grunnet visse omstendigheter skulle vi tilbringe de neste fem dagene sammen med Julien sine foreldre. En romantisk ferie på tomannshånd, vår første som nygift, får vi heller ta en annen gang.