Du og jeg, over en brunsj

Forrige søndag.

Vekkerklokken ringer, jeg har allerede ligget våken med øynene lukket i hva jeg antar må være rundt en drøy halvtime, men sannsynligvis ikke er snakk om mer enn ti minutters tid.

Jeg lister meg rolig ut av senga, han sover fortsatt. Lunket vann som renner fra dusjstrålene over min klamme, svette kropp føles ubeskrivelig deilig, etter å ha ligget tett, side om side, sammen med min kjære og hans varme kropp, usedvanlig varm til mann uten feber å være. Soverommets vinduer har vært åpne hele natten, kjølig natt har blitt til sommervarm morgen, vi lures til å tro at februar er juni og sommerferien er like rundt hjørnet.

I dag dropper vi frokosten, vi skal spise brunsj på et spisested i nabolaget. Et sted som tidligere huset en noe merkelig cocktailbar med stor uteservering til langt ut på natten, tre dager i uka. Lokalets nye eiere har gitt stedet ny forkledning, nytt image, nytt liv. Nå tilbys frokostbuffet til ivrige morgenfugler og brunsjbuffet utover formiddagen til rundt ett på ettermiddagen. På kveldstid serveres tapas og enkle retter, vin og cocktails. DJ og dansegulv lokker til seg byens mange feststemte livsnytere i helgene.

Jeg mimrer tilbake til årene da jeg var en annen versjon av meg selv, en yngre, penere, enslig og eventyrlysten utgave av moi-même. En av disse som ville vært først ut på cocktailbar, først ut på dansegulvet, synge til låtene som lyder gjennom høytalerne, oversminket og oppstaset i høye hæler og korte kjoler, venninnegjengen og jeg, full av iver på lørdagskvelden, full av melankolsk temperament dagen derpå.

De høye hælene danser ikke lenger. De korteste kjolene har jeg gitt bort, andre har jeg tatt vare på. De peneste kjolene og de mest komfortable av mine stilletthæler sparer jeg til spesielle anledninger, fine anledninger som middager på gamle franske slott og luksuriøse restauranter, sofistikerte barer som spiller jazzmusikk og serverer det fineste man kan få tak i av drikkevarer. Kvelder som fortjener dype røde lepper og lekker parfyme av luksusmerket Guerlain.

Til brunsj kler jeg meg komfortabelt og avslappet, som på en hvilken søndag som helst. Brunsj er sen frokost, tidlig lunsj, ikke pyjamas, ei heller pen kjole. Jeg finner frem mine sorte jeans, de fra Paris, og min fuchsia-rosa topp, den fra Sør-Afrika. Romslig topp er en nødvendighet når buffetmat og en risiko for overspising venter meg. Min samboer er våken, han slenger på seg gårsdagens t-skjorte og sine marineblå joggebukser, jeg spør ham om han har lyst på kaffe, vi har ikke tid, sier han kort. Vi spaserer gjennom de fire gatene som fører oss til den åpne plassen ved markedshallen i nabolaget Saint Cyprien, en åpen plass hvor restauranter ligger side om side, japansk, fransk, hawaiiansk, italiensk, bakeri, en liten kiosk som selger østers.

Ei blond servitrise med en stor kjærlighet for gråtoner og botanikk, om man går ut fra hennes tatoveringer å bedømme, leder oss til et bord i andre etasje av lokalet, der hvor brunsjbuffeten står klar og venter på de mange sultne gjestene som, par etter par, familie etter familie, inntar hvert eneste bord i etasjen.

Tapas

Ferskpresset appelsinjuice eller grapefruktjuice spør hun, appelsin, sier vi i kor og takker. Kaffen henter vi selv, han henter en sort kaffe til seg selv og en beige kaffe, halvfull av melk, til meg.

Desserter

En buffet bestående av mye både søtt og salt, vil nok falle i smak hos de fleste, selv vegetarianere vil kunne kose seg her. Jeg spiser spansk omelett, kroketter med ost-og kjøttfyll, croque monsieur med champignon, minipizza, ravioli, her finnes også laks og tunfisk (som jeg ikke liker) , jeg spiser rillette og brød. Amerikanske pannekaker, crêpes, sjokolademousse, crème brûlée, banankrem og panna cotta. Fruktsalat. Utvalget er stort, jeg overdriver, overspiser og triller ut av restauranten og videre nedover gatene, i retning hjemover.

Vi kjøper med oss frukt fra markedshallen, morgendagens dessert. En rolig deilig brunsj er over, sunne rutiner og travel hverdag venter.

Rutiner, rutiner, det er fint med avbrekk, det er fint med brunsj.

Fuchsia-rosa

Advertisements

Champagnecocktail, vegansk mat og pratsom Uber-sjåfør

Iført et par marineblå ballerinasko som jeg aldri har brukt før, trasker jeg de to kilometerne fra det rolige kvartalet jeg bor i, gjennom de livlige gatene hvor mange spennende barer og restauranter holder til, forbi burlesque-teateret Kalinka (som jeg i snart ett år har forsøkt å overtale samboeren min til å bli med på), over den historiske broen Pont Neuf og videre gjennom smale handlegater, gjennom det store lørdagsmarkedet på Place du Capitole og opp heisen til 6. etasje i det luksuriøse magasinet Galeries Lafayette, som sikkert mange kjenner best i Paris.

Sjette etasje er hvor man finner en av byens mest trendy barer, en rooftop lounge med utsikt utover store deler av byen. Selvsagt kan ikke utsikten måle seg med den man får fra takterrassen til Galeries Lafayette i Paris (Eiffeltårnet, Notre-Dame, Sacré Cœur), men jeg foretrekker likevel cocktail-loungen på taket i Toulouse over kafeteriaen i Paris.

Å sitte på cocktailbar alene ville jeg aldri gjort på kveldstid, men klokka ett på ettermiddagen føler jeg det går sånn noenlunde greit. Så lenge det kun er snakk om én drink. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsket å være der nettopp for å beundre utsikten, hadde jeg nok heller bestilt meg noe alkoholfritt, sannsynligvis en kaffe latte, på enten La Fiancée eller Sweet Home, to kaffebarer jeg virkelig elsker. Men, jeg ville ha utsikt, så da blir det champagne-basert cocktail med skogsbær og kanel. Den smaker forfriskende og noe orientalsk, med sitt hint av krydder.

En veps stikker innom bordet mitt, men stikker heldigvis ikke meg. Den er mer interessert i vesken min med blomsterbroderi enn i både cocktailen jeg drikker og huden jeg lever i. Jeg blir likevel vettskremt og søler litt champagnecocktail på skjørtet.

Det regner. Jeg har ikke tatt med paraply, så fingrene krysses for at jeg rekker å komme meg frem til spisestedet jeg har lyst til å sjekke ut, uten å se ut som om jeg har tatt meg en svømmetur i Garonne-elven like før lunsj.

Det viser seg at den vegetariske restauranten som jeg ønsket å besøke, holder stengt ut måneden grunnet sommerferie. I samme gate ligger heldigvis en annen restaurant innenfor samme kategori; en vegansk og glutenfri restaurant. Alle som kjenner meg, vet godt at jeg hverken er veganer eller på glutenfri diett. Men alle som kjenner meg, vet også at jeg liker å smake på alt som er nytt og annerledes (så lenge det ser appettittelig ut). Det drypper vann fra håret. Kameraet holder jeg godt gjemt under dressjakken som en form for beskyttelse mot de mange tusen regndråpene som treffer meg i full fart.

Restauranten heter Invita. Jeg setter meg ved et bord dekket til to, som kun skal benyttes av én. Til hovedrett bestiller jeg en burger, med pommes frites av søtpotet. Et øyeblikk glemmer jeg at jeg befinner meg på et vegansk spisested og er sekunder fra å spørre servitøren om jeg kan få majones sammen med søtpotetene. Samtidig savner jeg å ha ost på burgeren. Men maten smaker likevel nydelig. Søtpotetene serveres med en pikant tomatsaus, og burgeren har en deilig pestosaus. Hamburgerbrødet er grovt og smaker hjemmebakt.

Vegansk burger

Til dessert bestiller jeg en rå bringebær-ostekake uten ost. Forfriskende, god og sikkert sunnere enn en vanlig ostekake. Denne serveres sammen med en liten kopp ingefær-te som passer fint som en avslutning på et spennende måltid, totalt annerledes fra hva jeg spiser til daglig.

IMG_20180825_194929_345

Etter å ha spist meg god og mett, trosser jeg regnet og beveger meg ut i handlegatene igjen. Jeg titter i butikker, hovedsakelig i herreavdelingen, på jakt etter en liten oppmerksomhet til min kjære som kommer hjem i morgen. Jeg kjøper en grå poloskjorte som jeg vet kommer til å falle i smak, og ender samtidig opp med ny høstjakke til meg selv fra dameavdelingen.

Føttene mine begynner å verke, og etterpåklokskapen inntreffer. Hvorfor valgte jeg å tre føttene mine inn i et par sko som jeg aldri har brukt før, med et naivt håp om at alt vil komme til å gå bra? Har jeg i voksen alder, enda ikke skjønt at man må starte i det små og petit à petit jobbe med å forme skoene til føttene de skal tjene?

Tydeligvis ikke.

Jeg handler alt jeg behøver av dagligvarer til denne grillingen som er planlagt for morgendagen, når min kjære kommer hjem fra ferien sin i Paris. Deretter bestiller jeg en Uber, sliten og vond til fots som jeg nå er.

Uber-sjåføren er en skikkelig utadvendt type, og skravla går i ett. Selv er jeg vanligvis ganske sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men vi ender likevel opp med å prate om det dårlige været, firmaet jeg jobber for, og hvorfor han trives så godt i jobben sin.

Han liker det sosiale aspektet. Alle de hyggelige menneskene han får mulighet til å bli kjent med, alle historiene han får høre. Mindre positivt er det at han må jobbe hele natta, omtrent hver eneste natt, og sjelden får tid sammen med kone og barn på kveldstid.

Jeg er jo faktisk utrolig heldig som har fri hver eneste helg. Og ikke minst, hver eneste natt. Aldri mer skal jeg klage over hvor leit det er å jobbe kveldsskift.

Jeg låser meg inn i leiligheten, bytter til pyjamas og lar beina hvile nakne på sofaen. De fortjener en pustepause, disse stakkars hovne føttene mine.

Selv med dårlig vær og vonde føtter, har jeg hatt en utrolig fin dag. Ja, jeg trives helt greit i mitt eget selskap, uten noen andre enn meg selv å ta hensyn til. Men foretrekker jeg dette over disse fine lørdagene ute sammen med min kjære? Nei. Absolutt ikke.

Lounge bar

Blått skjørt

Hustak Toulouse

 

 

 

 

Skål, for siste gang

“Du ser ut som en sigøyner med det skjerfet på hodet”, ler Julien. Kompisen hans, Thomas, mener jeg ser ut som ei gammeldags kjerring. Hard kjærlighet, vennskapelig erting, øl-glass som klinger i det vi alle skriker ut “Santé” (skål på fransk) og feirer at både Julien og jeg har nye jobber som venter oss i Sør-Frankrike.

pils

En aller siste kveld i Paris, sammen med mennesker jeg kjenner godt og andre jeg ikke kjenner fullt så godt.

Allerede da vi ankom sentrum i halv seks tiden, var det altfor mørkt ute til å kunne ta noen ordentlig fine bilder. Puben var heller ikke fylt opp til det maksimale. Ikke enda.

Jeg tok et bilde av det tomme bordet foran oss, fordi jeg ble fascinert av veggdekorasjonen; en hyllest til popkultur. En kreativ idé.

Belgisk øl. Syrlig øl. Etterfulgt av pubmat. Blå cheeseburger til meg, vanlig cheeseburger til ham. Julien hater blåmuggost, jeg er totalt avhengig og kunne spist kilovis. Lett.

Kyss på kinnet og klemmer til vennene våre som var kommet for å ønske oss lykke til med alt det nye, og for å si farvel til alt det gamle.

Belgisk øl kan jeg drikke i Toulouse også. Blå cheeseburger kan man bestille over alt. Mitt røde skjerf tvinner jeg gjerne rundt hodet igjen. En kul pub med fascinerende veggdekorasjon er sikkert også lett å finne i den byen vi snart skal kalle vårt hjem.

Men mennesker å bli glad i, som kan kalles ekte, gode venner – vil vi finne slike i Toulouse, også?

pub paris

sort hvitt og rødt

hodeskjerf

 

 

Jeg fikk jobben i Sør-Frankrike!

Toulouse, ma belle ville, la ville rose – her kommer jeg. Milde makaron så lykkelig jeg er!

Jobbintervjuet i går gikk tydeligvis langt bedre enn forventet. Selv trodde jeg at alt hadde gått helt på tryne og at de to som intervjuet meg så på meg som en eneste stor vits.

Den ene karen hadde ordentlig bred sør-fransk dialekt og jeg skjønte ikke bæret av hva han spurte meg om enkelte ganger. Dermed ble det til gjentatte “pardon?” fra min side, og klein stillhet mellom hver gang jeg var for flau til å innrømme at jeg fortsatt ikke forstod spørsmålet. Jeg ville jo ikke at han skulle tro at fransken min var så ræva at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk.

I tillegg spurte de meg hvordan tysk- og spansk-kunnskapene mine var. Hvilke kunnskaper? Jeg svarte at, som nordmenn flest, kan jeg bestille øl på begge språk og telle til ti. Og det er omtrent det hele. Som om ikke flytende engelsk, norsk og fransk var nok?

Jeg reiste meg opp og takket for tiden deres. Dypt skuffet over meg selv for å ikke være flerspråklig nok, ikke skjønne franske dialekter godt nok, og med en følelse av at jeg kunne utdypet svarene på hvert eneste spørsmål langt bedre enn det jeg gjorde – samt stille langt flere spørsmål til arbeidsgiver.

Som et siste forsøk på å desperat klamre meg til denne jobbmuligheten, slo jeg på sjarmen og fortalte dem hvor høyt jeg elsker Frankrike, hvor glad jeg er i fransk mat, kultur – og ikke minst byen Toulouse og Sør-Frankrike generelt. Jeg fortalte dem at jeg elsker vin fra Bordeaux, Bergerac og Gaillac i sørvest-Frankrike, og gleder meg til å dra på biltur rundt omkring i distriktet (i helgene), for å besøke diverse vingårder og slott.

Kanskje var det dette som skulle til for å bli pekt ut som den rette kandidaten? Eller var de elendige svarene jeg ga til spørsmålene deres, ikke så elendige likevel?

Helt uforventet mottok jeg i dag den telefonen jeg trodde aldri kom til å komme. Jeg rakk knapt å komme meg ut av dusjen før arbeidsgiveren ringte meg opp for å fortelle meg at jobben er min. Med håndkle rundt kroppen og håndkle-turban på hodet, satt jeg der og gliste fra øre til øre.

Jobben er min. Med oppstart 1. Desember!

Så i kveld skal det feires med god mat og champagne. La vie est belle!

I anledning jobbintervju, gikk jeg kledd i en blazer fra H&M, topp fra Primark, jeans fra Monki, sko og veske fra La Halle (fransk kjede).

dress

sort dressjakke

sort veske

sortkledd

 

 

 

 

En liten dagstur til Paris

Aldri har 50 kilometer føles så langt unna som det det gjør når man sitter fast i en situasjon, midlertidig boende et sted som svært få hørt om, mens man venter på et svar som kan snu hele livssituasjonen 360 grader rundt.

Aldri har det føltes så deilig å kjøre 50 kilometer for å vende tilbake til alt det kjente, alt det kjære – selv bare for én dag.

I går tok vi til rattet og kjørte til Paris. For å dra på kino (the Foreigner), for å dra på kafé, for å få unnagjort litt shopping – og ikke minst for å se vennene våre igjen over en middag og noen et godt antall cocktails.

Men først, kaffe.

Jeg elsker konseptbutikken/kaffebaren L’Exeption i Paris. Butikken selger klær, sko og vesker av ukjente og mindre kjente franske designere – og kafeen har en skyhøy cool-faktor, da mange chic Parisere og utenlandske moteguruer henger her.

Jeg er absolutt ikke noen fashionista, men jeg elsker likevel å sette meg ned med en god kopp kaffe, hjemmelaget ostekake og observere alle de vakre menneskene som stikker innom for å handle, drikke kaffe og skravle – eller benytte anledningen til å få unnagjort litt pc-arbeid.

ostekake

kafeen

butikken

Paris. Høst. Kåpe og Skjerf.

I Paris har temperaturen allerede sunket betraktelig, og de fleste Parisere har passet på å pakke seg godt inn i både ullskjerf, tykke gensere, lange kåper og varme støvletter. Selv tåler jeg kanskje en smule mer enn lokalbefolkningen – jeg som er halvt viking, tross alt.

Ullgenser og tykke skjerf sparer jeg til minusgradene. Nå holder det i massevis med tynne skjerf, bomullsklær og nylonstrømper. Oss nordmenn, vi tåler da så inderlig vel!

marc jacobs veske

skjerf

pariser

tung veske

storbyliv

Skål, kjære venner!

Første drink i godt lag med gode venner; liten, dyr og på en annerkjent bar. En bar som heter noe så merkelig som Sherry Butt. En avslappet lounge bar med en meny bestående av bartendernes egne oppskrifter, hvor alle cocktailer inneholder ingredienser du sannsynligvis aldri har hørt om. Akkurat sånn jeg liker det (nei, drinken til høyre er ikke en Cosmopolitan).

sherry butt

Endelig kunne jeg sette meg ned og fortelle venninnene mine, ansikt til ansikt, om det vellykkede jobbintervjuet, og intervju nummer to som venter meg om noen få dager. Som vanlig, pratet vi løst og fast om alt som er. Som vanlig, fløy tiden forbi.

Thai mat og pause fra dietten.

Både jeg og kjæresten har gått på en halvfungerende diett i over en måned, nå. Målet mitt er å gå ned 5-6 kilo. Problemet er at jeg er altfor glad i vin, cocktails, kaker og ost. Og restaurant-mat. Når man først er i Paris for å tilbringe mest mulig tid sammen med venner, blir det jo selvsagt til at vi velger å spise ute, sammen med dem.

I går kveld endte vi opp på Tamarind, en trendy Thai restaurant som serverer Thai cuisine med en moderne tvist. Kjedelig som jeg er, endte jeg opp med å velge både en av de få forrettene og hovedrettene som ikke er spesielt modernisert – og som heller ikke ser noe særlig delikate ut på bilder. Godt var det uansett!

thai mat

rød curry

Une soirée parfaite!

En fantastisk kveld kan bare avsluttes på et fantastisk vis. Derfor tok vi turen til Mojito Lab – en original Mojitobar som tørr å eksprimentere med uvanlige ingredienser og serverer Mojitoer som du aldri har sett dem før. Massevis av røyk-effekt (nitrogen), lys og stilige glass – og bartendere som skaper show og super steming.

Nå gjelder det bare å krysse fingrene for at neste gang det skåles, vil det bli for å feire at både jobb og ny leilighet er i boks.

 

mojitolab

Sesongen er her – brune toner og støvletter!

Med støvletter i semsket skinn, trenchcoat, nylonstrømpebukser og kjole fra en secondhand-butikk i Paris vandret jeg gjennom gatene i den franske byen Toulouse, i brune toner fra topp til tå.

Med hele 19 grader og solskinn ville det vært en synd å ikle seg noe annet enn kjole!

Brune støvletter og en helt alminnelig klassisk trenchcoat, er slike basisplagg som fungerer i kombinasjon med det aller meste av klær.

Til fest og hverdags, sammen med kjole, skjørt eller en avslappet olabukse. Laidback eller sexy. Ja, støvletter og trenchcoat funker uansett anledning.

Disse støvlettene kjøpte jeg hos den franske butikkjeden La Halle, og kommer sannsynligvis til å dra  tilbake for å kjøpe den samme modellen i sort og/eller burgunder-rødt. Jeg elsker dem!

Kjolen fant jeg i en secondhand-butikk. Jeg handler mye brukt, og finner alltid noe gøy og spennende når jeg leter gjennom stativene i bruktbutikker.

Jeg er glad i mønstrete klær – og elsker kjoler med lommer!

brune støvletter

AirBrush_20171105111125

mønstrete kjole

minikjole høst

bruktbutikk

min mote

Det som er digg med høst i Frankrike

Ikke alle er like entusiastiske når det gjelder høst og mørketider, men jeg elsker det. Jeg elsker at de forbanna vepsene forsvinner. Jeg elsker at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for å svette ihjel på offentlig transport. Jeg elsker at jeg kan gå med strømpebukser, kåper, støvletter og skjerf og endelig føle meg fin.

Sommer er fint, det, men for det meste føler jeg meg bare ekkel. Med tjukke lår som gnisser mot hverandre og gjerne etterlater et utslett som svir som bare pokker. En risiko som tvinger meg til å gå kledd i shorts eller strømpebukser under skjørtet eller kjolen. Ja, jo, en triviell bagatell, men fortsatt irriterende for folk som meg som blir temmelig lett irritert over småting (jeg kunne like gjerne vært i slekt med Otto Jespersen). I tillegg har jeg fet hud, og har enda ikke funnet en foundation som ikke renner av og etterlater et skinnende belegg på huden, som forteller hele verden at “hei, her er jeg, frøken Oljefjes!”

Høst er ikke slik. Høst forstår meg. Meg og mine feite lår og oljefjes.

Det eneste som er kjipt med denne årstiden er når man plutselig sklir på glatte, våte løvblader som ligger utover veien, og ender opp med å tryne på asfalten.

Eller, når man tror man tråkker på løvblader og intet mer, og brått har man sunket skoen ned i en rykende fersk hundebæsj.

Uansett.

Jeg føler meg heldig som bor i Frankrike, for her har vi (inntil videre) en helt nydelig høst, foreløpig fri for vind og regn. Med hele 16 grader og sol!

Ah. La vie est belle!

hjerte kjole

beige kåpe

katedral frankrike

fransk

I tilfelle noen lurer, så er min trenchcoat fra Primark, kjolen fra en eller annen butikk i Milano (Italia), ankelstøvletter fra en eller annen butikk i Warszawa (Polen).