Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.
Advertisements

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Karantenedagbok: Drømmer, balkonger og solskinn

Mars måned er snart ved sin ende, snart stiller vi klokka til sommertid, snart feirer Julien og jeg vår femårsdag som kjærester, snart ønsker vi april velkommen. Riktig nok fra våre vinduer, balkonger og hager. Solskinn og varme hver eneste dag siden portforbudet ble innført, jeg skulle ønske jeg hadde en liten hageflekk full av vakre vårblomster. Våren, den vakreste årstiden, fuglene og insektene er heldige som får lov til å nyte naturen der den blomstrer for fullt og kysses av solstrålene, heldige er de som har vinger. Om jeg hadde hatt vinger, hvor ville jeg da ha flydd?

Heldige er vi som har vår romslige balkong, et must på disse solskinnsdager hvor vi ikke får lov til å kose oss med piknik, gå tur eller slappe av med en god bok på en benk i sentrum. Jeg skulle ønske vi hadde en finere utsikt, herfra ser vi bare parkeringsplassen vår, sykkelskuret, hustak og små naboblokker, jeg skulle ønske vi hadde utsikt over Garonne-elven.

Vindu

Helt siden den gang vi ble enige om å kjøpe bolig som neste milepæl etter bryllup, har jeg tatt meg selv i å peke ut konkrete nabolag og boligblokker i Toulouse, jeg dagdrømmer om å gå på visning og drøfte hvilken vegg vi burde male marineblå eller skogsgrønn for å bryte opp det hvite, jeg drømmer om å handle stueplanter, jeg har aldri eid en stueplante før.

Jeg håper vi en dag vil ha god nok råd til å investere i en av de flotte leilighetene ved Saint-Michel-slusene, de moderne lavblokkene, mørke mursteinboliger med sine store balkonger og takterrasser. Jeg misunner eierne av leilighetene i toppetasjen, de som har plass til både elektrisk grill, utesofa og flere stoler, eller en stor parasol og komfortable solsenger, gjerne noen grønne planter for å skape en følelse av eksotisme.

Sluser

Jeg lurer på om deres utebord blir flittig brukt på varme sommerdager, om de dekkes med deilig grillmat, friske salater og marinerte kjøttstykker, jeg lurer på om de på kveldstid dekorerer med girlander eller lykter på terrassen, elementer som skaper koselig stemning der man nyter en kald rosé og fine diskusjoner under stjernehimmelen.

Jeg synes synd på mine venner som bor i Paris. Mange har hverken balkong eller hage, ingen uteområde hvor de kan få nyte denne deilige vårsolen som jeg utnytter for fullt fra min egen balkong. Hver eneste frokost, lunsjpause og ettermiddag blir tilbrakt i frisk luft, en nødvendig pustepause fra hjemmekontoret på det lille rommet hvor bøkene mine bor.

I disse dager er det ekstra viktig å sette pris på de fine små stundene som klarer å få oss til å trekke på smilebåndet, distrahere oss bort fra alt det vonde, genuint kose oss, korte bekymringsfrie øyeblikk, det er disse som gir oss motivasjon til å holde fast og ikke gi opp håpet, et must i tider hvor vi lever la vie en pause.

Coronakarantene, dag 9.

Tirsdag. Jeg var ombord på en båt, en seilbåt, sammen med to kvinner, begge yngre enn meg selv, alle var vi sommerkledde i shorts og linbluser, sandaler på beina. Praktiske sandaler med borrelås. Vi var i Sør-England, i en gammel havneby, vi skulle overnatte hos søskenbarnet til den ene kvinnen, han drev en liten pub i byens sentrum, fikk vi vite, byens beste frokost, lovet hun, Full English Breakfast. Bølgeskvulp og brennende sol, etter en god natts søvn i hver vår sovepose på båten, så vi nå frem til å bytte ut båt med gjesterom, vi så frem til å legge fra oss ryggsekkene og vaske oss kjapt, en kattevask, før en full dag med eventyr i den sjarmerende havnebyen stod for tur.

Jeg åpnet øynene sakte og motvillig. Det hele var en drøm, en vakker drøm om mennesker som ikke finnes, en fiktiv by, og en situasjon som i dag vil fremstå som urealistisk. Heldigvis kan ingen ta fra meg disse minnene som aldri har hendt, friheten kan bli fratatt, men drømmene vil alltid være mine.

Coronakarantene, dag 10.

Onsdag. Fra spisestedet Madame Poutine, bestilte vi kanadisk poutine til lunsj, pommes frites med ost og brun saus, deres variant inneholdt også pulled pork (langkokt svinekjøtt) og sprøstekt løk.

Hvem er favorittforfatteren din, spurte Julien meg helt uten videre. Jeg har favorittbøker, av ulike forfattere, svarte jeg en smule forundret, han har aldri tidligere brydd seg om hva jeg leser. Jeg liker Erlend Loe og hans naivistiske skrivestil, jeg liker også den islandske forfatteren Audur Ava Ólafsdóttir, jeg liker George Orwell, Hemingway, mye forskjellig. Svært forskjellig.

Bøker

I gjengjeld stilte jeg en rekke spørsmål om et tema som han er svært interessert i, noe som ikke interesserer meg i det hele tatt. Amerikansk fotball.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Garonne-elven
Toulouse, jeg er her, samtidig er jeg ikke her, bryte ut i gledeshyl vil jeg, den dagen jeg kan omfavne deg igjen, la ville rose, min by Toulouse.

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i. 

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Hjemmekontor

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Litteratur

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

California rolls

Sykdom, bekymringer og små gleder som hjelper

Forrige ukes festligheter ble avsluttet med en herlig søndagsbrunsj i gode venners lag, sammen med Julien og to venninner, Amandine og Marie, på stamstedet Les Chimères i nabolaget vårt Saint Cyprien.

Kaffe, ferskpresset appelsinjuice, salte og søte godsaker fra den spennende buffeten, vi fikk reservert bord i lounge-delen av lokalet, store myke skinnstoler, en behagelig start på hviledagen.

Brunsj buffet

Spekemat, torskekrokett, croque monsieur, quiche Lorraine, stekte poteter, marinerte tomater og mozzarella, en deilig start på et hyggelig måltid. Som de fleste av våre venner, var også Marie og Amandine nysgjerrige på hvordan det står til med bryllupsplanleggingen, hva slags kjole jeg har planer om å kjøpe, hvordan ringene våre ser ut, hvordan vi ønsker å dekorere spisesalen og hagen til Château du Croisillat.

Pistasjekake, makroner og valnøttkake til dessert, vi pratet om reiser, om vår kommende bryllupsreise, om coronavirus og de potensielle farene ved å reise utenlands i nærmeste fremtid.

Pistasjekake

Søndag var en fin dag. Solfylt og hyggelig, vi tittet på blomster i den fineste blomsterbutikken i nærområdet, jeg burde ha kjøpt med meg en liten bukett, men håpet heller på å bli overrasket med blomster på kvinnedagen i stedet.

Blomsterbutikk

Mandagen startet med kraftig nedbør, regn og stormvind fra tidlig morgen til sent på kveldstid, fra mandag til fredag, det triste været gjenspeilet hvordan jeg følte meg på innsiden. I flere måneder hadde jeg gledet meg til å få besøk av min venninne Ursula fra London, i flere måneder hadde jeg sett frem til å vise henne byen jeg bor i, jeg hadde planlagt å ta henne med til et par av mine favorittrestauranter og noen av de mange fine butikkene i sentrum, vise henne det beste Toulouse har å by på av kultur og uteliv, og ta henne med til de flotteste parkene.

Tirsdag, like etter å ha blitt ferdig med en nødvendig hårstuss og farge av ettervekst hos frisøren på Les Doigts D’or D’Elodie, ringte Ursula meg. Etter planen skulle hun komme på torsdag, men så seg nødt til å avlyse turen på grunn av influensalignende symptomer, pustevansker og frykt for å ha blitt smittet av denne nye coronavirus-epidemien, et virusutbrudd som daglig, time for time, fyller alt som finnes av både tradisjonelle og sosiale medier for tiden. Skuffet og samtidig bekymret for hennes helse, ønsket jeg henne god bedring. Prat med legen og hold meg oppdatert, ba jeg henne.

Samme kveld ble jeg i tillegg oppringt av min mor. Min vanligvis ganske sprudlende mor var nå gravalvorlig i tonefallet, et kaldt grøss skjøt gjennom kroppen min. Din tante har fått dårlige nyheter fra gynekologen sin, sa hun innledningsvis. Med mistanke om eggstokkreft.

Ordet kreft lød som et ekkelt ekko i ørene mine, et motbydelig flashback tilbake til den gang da min norske tante ringte meg for å fortelle at min far var innlagt på sykehuset. Kreft. Også den gang var det denne grusomme sykdommen som rev familien og livsgleden i fillebiter. Bare tolv måneder senere var pappa borte for alltid.

Onsdag, jeg jobbet meg overdrevent hardt gjennom arbeidsdagen på kontoret, tre ganger hardere enn jeg ville gjort under normale omstendigheter, viktig var det å holde denne masken og smile til alle og enhver. Like etter klokka var bikket halv fire, kjempet jeg meg gjennom vind og store regnbyger, en ti minutters gåtur førte meg fra kontoret til bussholdeplassen, jeg ville hjem, jeg ville gjemme meg bort, forsvinne, være alene, gråte til lyden av stillhet.

Sushi

Torsdag, Julien spanderte sushi. Kvelden i forveien drakk vi et glass rødvin og spiste sjokolade mens vi så ukas episode av Top Chef, småting som dette gjorde det lettere å smile gjennom tårene, å ha Julien ved min side hjalp i det minste en smule på humøret. En smule var uansett bedre enn ingenting i det hele tatt.

Californiarolls og algesalat, et hyggelig avbrekk fra hverdagsrutinene, på den populære sushirestauranten som ligger vegg i vegg med Les Chimères.

Vinmesse Toulouse

Fredag, sammen med våre venner Cindy og Johan, tilbrakte vi de sene ettermiddagstimene på en liten vinmesse arrangert i lokalene til ingeniørskolen i Toulouse. Julien og jeg kjøpte med oss noen flasker vin fra Languedoc og Corbières, fruktige viner som førte meg direkte tilbake til solskinn, flotte vingårder og sjarmerende landsbyer og middelalderslott. En lengsel etter bekymringsløse dager, et ønske om å rømme bort fra regnvær og triste tanker.

Tante Gosia. Jeg håper at denne mistanken om kreft nettopp bare er en tanke og ikke et faktum. Jeg håper disse regnværsdagene snart kan ta slutt, min familie har hatt nok av slike dager.