Karantenedagbok: Sortering av klær og dårlig samvittighet

Skjorter, kjoler, skjørt og jeans, jeg tømmer klesskapet og sorterer alt jeg eier av klesplagg kjøpt for ulike anledninger, sesonger og behov. Innerst i skapet finner jeg to bluser jeg knapt kan huske å ha sett tidligere, med merkelapper fortsatt festet til plaggene. En av dem var en gave fra min mor, en fin kortermet bluse, hvit med grå prikker.

Jeg stryker fingrene over det syntetiske stoffet, jeg studerer blusen og tenker tilbake på fjorårets sommerferie, på de fine solskinnsdagene i Danmark, en idyllisk sensommerferie på den danske øya Lolland, sammen med mine foreldre. Denne hvite blusen med prikker hadde min mor pakket med seg fra Norge, en liten oppmerksomhet hjemmefra, sammen med to norske romaner og en stor pose smågodt, for det meste full av peacemerker med smak av lakris og jordbær.

Disse minnene, disse gavene, beviser nok en gang hvor godt vi har hatt det, vi som ofte kunne reise utenlands sammen og gi hverandre små og store gaver uten å måtte spare slike gleder til spesielle anledninger som bursdag og julaften.

I fjor sommer var vi lykkelige over å få se hverandre igjen for første gang siden påskeferien, fire måneder tidligere. Nå har vi ikke sett hverandre på ni måneder, ikke siden nettopp denne Danmarksturen.

Som et lynnedslag vekkes en kvalmende varm og vond følelse til live, jeg tar meg selv i å bli blank i øynene, jeg hikster, brått blir jeg flau over denne plutselige reaksjonen.

Om det i dette tilfellet er savnet eller samvittigheten som gnager mest, er vanskelig å si, men gjennom hele karantenetiden har mitt allerede store spekter av følelser blir enda mer forsterket. Stakkars Julien som må være vitne til dette kaoset, vitne til hvordan mitt sinn velger å fordøye denne globale krisen vi befinner oss i.

Med blusen i fanget, sitter jeg på gulvet foran klesskapet, med alt jeg eier av klær liggende i en haug foran meg, jeg bretter, sorterer, flere plagg skal doneres til veldedighet. Helt ut av det blå begynner jeg altså å gråte.

Jeg har dårlig samvittighet, først og fremst fordi jeg fra ungdomstiden til voksen alder har brukt altfor mye penger på masseprodusert mote, i den tro at andre ville like meg bedre om jeg bare kledde meg finere og fornyet meg ofte nok, om jeg bare oppdaterte garderoben i samme tempo som moteverdenen og forbildene mine.

Jeg ville ha mye, men jeg ville betale lite. Det man da ender opp med er klær produsert i noen av verdens fattigste strøk, av tekstilarbeidere som jobber lange, harde skift for lønninger som knapt rekker til mat på bordet og tak over hodet. At etisk, bærekraftig mote er en luksus som ikke alle kan unne seg, har jeg forståelse for. Men selv har jeg råd til å velge, og jeg har jo dessuten innsett for lenge siden at dem som liker meg, liker meg uavhengig av hvordan jeg går kledd. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt godt nok vare på klær jeg har fått i gave fra andre, slik som denne prikkete blusen, det samme med pyjamasen jeg fikk i julegave fra min kjære for tre år siden, og hvorfor bruker jeg nesten aldri jakken jeg arvet etter min kommende svigermor, den som ble levert til skredderen og sydd om for å passe meg perfekt? Hvordan ble jeg så utakknemlig, så bortskjemt?

To måneder i lockdown har som nevnt tidligere vært vanskelig, vondt, men på mange måter nødvendig. Det er dessverre umulig å si om jeg vil bli et bedre menneske etter det hele er over, men jeg vil definitivt endre mine kjøpevaner og prioritere annerledes enn tidligere, prioritere lokalmiljøet, handle etisk og bærekraftig så godt det lar seg gjøre.

Mest av alt vil jeg bli flinkere til å sette pris på klærne og eiendelene som jeg allerede har fra før.

Prikkete kjole

Coronakarantene, dag 51.

Tirsdag. Ferskt maisbrød fra bakeriet og frokost ute på balkongen, jeg har blitt vandt til disse nye rutinene, denne avslappende livsstilen med hjemmekontor og sommervær, nystekt brød på en hvilken som helst ukedag, dager og uker med ingen andre samtalepartnere enn min samboer, om man ser bort fra digitale verktøy som videochat og telefoni.

Nabolaget

Etter en lang og innholdsløs arbeidsdag for meg, og en kort men hektisk arbeidsdag for ham, tok vi oss en liten spasertur sammen på kveldstid. Til enden av gata og videre langs den grafittikledde veien som går parallelt med jernbaneskinnene, deretter tok vi til høyre, forbi sjarmerende små maisonnettes og moderne lavblokker, forbi små sørvestfranske oransje hus med blå skodder og hvite hus med fargerike hager.

Coronakarantene, dag 52.

Onsdag. Ny uke, nye varer kjøpt direkte fra bøndene i nærdistriktet via organisasjonen La Ruche qui dit Oui. Denne uken fylte vi handlenettet med jordbær, spinat, agurk, gulrøtter, håndlagde gnocchi og ulike oster, deriblant en Tomme med korianderfrø.

Franske oster

Jeg sjekket postkassen, fortsatt har jeg ikke mottatt noen av munnbindene jeg bestilte for flere uker siden. Fra og med mandag vil det på flere offentlige steder være obligatorisk å bruke dem, men med forsinket post, butikker som alle er utsolgt for munnbind og apoteker som ikke får lov til å selge dem, begynner jeg nesten å lure på om jeg til slutt vil måtte sy mine egne for å kunne bevege meg fritt til uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Grønn butikkfasade
En av byens mange secondhand-butikker. Jeg handler ofte brukt, men skulle gjerne også likt å lære meg å sy om plagg jeg allerede eier, men ikke lenger bruker. Jenny Skavlan er flink med den slags, jeg burde kanskje lære noe av henne.

 

Advertisements

Karantenedagbok: Hvordan vi støtter lokalsamfunnet

Nok en arbeidsuke er forbi, nok en uke i karantene, jeg teller ned dagene og forbereder meg sakte men sikkert til ellevte mai, starten på tiden etter. Alt tyder på at vi fra første dag uten tilnærmet portforbud ikke vil få lov til å forlate våre hjem uten maske. Jeg har derfor gått til innkjøp av masker til både min samboer og meg selv, masker med ulike farger og mønstre, et forsøk på å være chic og samtidig respektere de nye reglene vi vil måtte forholde oss til i månedene som kommer.

Apropos innkjøp, endelig har jeg mottatt bøkene jeg bestilte fra Norge for en måned siden, de neste tre ukene er underholdningsmessig reddet. I tillegg fikk jeg meg en hyggelig overraskelse da jeg var innom min franske nettbank, jeg har langt mer penger på brukskonto enn forventet. To tusen kroner ble derfor overført til en av mine sparekontoer, ikke den som er øremerket bryllup, men den andre, den hvor jeg sparer opp så mye som mulig i tilfelle jeg en dag sier opp jobben for å reise nedover Europa med tog. Man vet jo aldri.

Ellevte mai. Jeg ser frem til å kunne bevege meg utenfor denne ene kilometeren som holder meg fastlenket, deilig vil det bli å endelig kunne se Garonne-elven og Pont Neuf igjen, å kunne slappe av på en benk i Jardin des Plantes mens jeg observerer menneskene som spaserer forbi, jeg gleder meg til å se de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais, og til å invitere min kjære med meg på piknik.

Jeg gleder meg til å oppdatere vårgarderoben med tøy og aksessoirer utelukkende fra små lokale butikker i sentrum av Toulouse, ingen store kjedeforretninger, ingen netthandel, alt skal handles lokalt. Prisnivået vil utvilsomt bli en god del høyere enn om jeg hadde handlet hurtigprodusert mote fra billigkjeder og de store nettbutikkene, men prisen er verdt å betale når målet er å støtte lokalsamfunnet og hjelpe flere av mine medborgere som har gått i underskudd grunnet konsekvensene av pandemien og de strenge tiltakene.

Rosa makron

Jeg startet helgen med en tur til bakeriet, og ble som vanlig møtt med et bredt smil og snille øyne. Det er hyggelig å stadig vende tilbake dit, viktig er det å støtte steder hvor kundene blir tatt imot med genuin varme og vennlighet.

Ferske makroner med smak av rose og litchi, absolutt ikke en del av den svært korte handlelisten, men jeg kunne ikke motstå fristelsen. I utgangspunktet skulle jeg bare handle brød til morgendagens frokost, men som med franske oster eller håndlaget konfekt, klarer jeg ikke å si nei til å spise blomster. Jeg simpelthen elsker alle søtsaker som inneholder roser eller fioler, alt av produkter basert på sistnevnte er dessuten spesialiteter fra Toulouse.

Gult skjørt

Coronakarantene, dag 31.

Onsdag. Forrige uke meldte vi oss inn i en organisasjon som jobber med salg av frukt, grønt og ulike produkter direkte fra bøndene til oss som bor i byen, uten å involvere butikker eller markeder, tredjepersoner som krever sin del av gevinsten. Nøyaktig en uke senere, på onsdagskvelden, kunne jeg hente varene vi forhåndsbestilte via bøndenes nettportal, jordbær, egg, hjemmelagde gnocchi, gulerøtter og poteter. Jeg sender mine varmeste tanker til alle som jobber i landbruket, neste uke vil jeg nok en gang handle lokalt, direkte fra bøndene, direkte fra dem som står på hver eneste dag fra tidlig morgen til sent på kveldstid, for at vi andre skal få mat på bordet.

Direkte fra bøndene

Coronakarantene, dag 32.

Torsdag. Jeg laget grønn gaspacho, med paprika, tomater, basilikum og squash. For en friskere smak tilsatte jeg saften fra en halv sitron og krydret forsiktig med piment d’Espelette. Et forfriskende lite måltid som passer fint på slike behagelige solskinnsdager.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Madame Bovary Frankrike
Mademoiselle Nuage, en liten aksessoirbutikk full av delikate små smykker og søte pyntegjenstander for jenter som liker det minimalistisk og très mignon, vegg i vegg med Madame Bovary, en nydelig tesalong oppkalt etter den tragiske protagonisten fra romanen ved samme navn. Jeg gleder meg til disse stedene åpner igjen!

Karantenedagbok: Påsketradisjoner og feiring i Frankrike

Et annerledes femårsjubileum og feiring av kjærligheten i mars, ble etterfulgt av en annerledes påskefeiring i april. Min samboer og jeg tilbrakte påskehelgen i sofakroken. Med store mengder påskesjokolade foran oss, pratet vi om de ulike påsketradisjonene som vi har vokst opp med i hvert vårt land. Overrasket ble han da jeg sa at jeg aldri har vært på eggjakt, og lurte på hva vi nordmenn gjør med all påskesjokoladen som blir kjøpt inn. For de fleste franskmenn er innkjøp av sjokoladeegg uten en tilhørende eggjakt, det samme som å pakke inn julegaver uten å ha et dekorert grantre å legge dem under.

Jeg minnet ham om den norske tradisjonen med våre store påskeillustrerte egg i papp, som fylles med store mengder godteri. Et slikt har han allerede fått av meg et tidligere år. Jeg fortalte hvordan foreldre overrasker barna sine med slike egg, hvordan også voksne overrasker hverandre. Å gi sin kjæreste et påskeegg i papp, fylt med deres mange søte favoritter, er for enkelte, meg selv inkludert, en stor kjærlighetserklæring, like romantisk som en hjemmesnekret julekalender. Jeg drømmer meg tilbake til min forrige påske i Norge, jeg håper vi vil feire på norsk vis til neste år.

Apropos norske påsketradisjoner, jeg tok meg tid til å søke etter påskekrimmens opphav, et særnorsk fenomen som jeg aldri har forstått meg på. Det hele startet altså i 1923, som et resultat av en vellykket reklamekampanje for kriminalromanen Bergenstoget plyndret i natt, skrevet av Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Boka ble utgitt i påsken, i og med at handlingen var lagt til samme høytid. Markedsføring satset dem stort på, og deres strategisk plasserte annonse i Aftenposten resulterte i at både avisredaksjonen og NSB ble nedringt av bekymrede nordmenn som feiltolket reklamen som en reel nyhetssak. Romanen ble dermed en “snakkis” og en ny trend, påskekrim, var kommet for å bli, med årlige utgivelser av kriminalromaner satt til påske, kriminalhørespill på radio, påskekrim på fjernsyn og så videre.

Gule roser

Nok om krim, la oss gå tilbake til matprat. Som i Norge spiser også franskmennene lammekjøtt i påsken, gjerne med store mengder hvitløk, servert sammen med haricots verts (også kalt kenyabønner). Siden jeg vanligvis har pleid å tilbringe påsken på hotell eller hytte, har jeg ikke hatt for vane å diske opp med tradisjonelle påskeoppskrifter, med mindre grillmat kan kategoriseres som noe tradisjonelt. Derfor blir det nå spennende å se hvordan Julien og jeg mestrer vårt første forsøk på denne franske tradisjonsretten, gigot d’agneau à l’ail.

Coronakarantene, dag 27.

Lørdag. Akkurat som forrige helg og helgen før, ble også denne lørdagens høydepunkt en førti minutter lang spasertur gjennom nabogatene, under solfylt himmel.

Patte d'oie Toulouse

Nok en gang benyttet jeg anledningen til å resirkulere glass og papp, jeg fotograferte blomster og tittet rundt på hus og lavblokker i nabolaget. Fra å være opprørt over denne vanskelige situasjonen, har jeg rett og slett lært å tilpasse meg den nye hverdagen, som om tiden før aldri hadde eksistert. Lettere er det å smile fra morgen til kveld om jeg stenger ute alle tanker om tiden før.

Toulouse nabolag

Coronakarantene, dag 28.

Søndag. Vanligvis pleier jeg ikke å sove lenge, denne søndagsmorgenen ble et stort unntak. Ikke før halv tolv våknet jeg, alene, jeg våknet fra en fin drøm om en lang togtur gjennom Øst-Europa, med fullpakket ryggsekk, bråkete medpassasjerer og et tørt smørbrød med ost og skinke, lett kunne jeg ha byttet ut min komfortable seng mot et trangt togsete og en billett til hvor som helst akkurat nå. 

Julien lot meg sove så lenge som mulig, han ville rekke å gjemme ni store og små sjokoladeegg rundt omkring i leiligheten, min første eggjakt. Han smilte fra øre til øre, jeg skulle ikke få et eneste hint, minnet han, men hjalp meg likevel å finne de to siste små sjokoladeeggene, et av dem gjemt i en lampeskjerm og det siste i en støvlett.

Gul topp

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Carmes Toulouse
Leiligheter i sentrum av Toulouse. Jeg håper vi en dag vil kunne investere i en sjarmerende liten leilighet, et krypinn vi kan male og dekorere akkurat som vi vil.

Karantenedagbok: Tradisjoner og Tanker rundt påskekrim

Kalenderen forteller meg at vi nå har nådd april. Natt til mandag stilte vi klokka en time frem, sommertid, starten på lysere morgentimer og lengre kvelder. Snart er det jo dessuten påske, jeg burde vel ha kjøpt meg en ny krimroman for å skape tradisjonell påskestemning i sofakroken, bøker har jeg dessuten bestilt mange av, fra to ulike nettbokhandlere, men foreløpig har ingen pakker kommet frem. Når det gjelder denne norske tradisjonen med påskekrim, hvor kommer egentlig dette fra? Hva er sammenhengen mellom påske, som er en religiøs høytid, og politietterforskning og detektivarbeid?

Jeg husker da jeg for fire, fem år siden nevnte dette med påskekrim for min franske samboer. Hans umiddelbare reaksjon var å påstå at dette var en oppdiktet tøysetradisjon, noe helt internt som garantert ikke eksisterte utenfor mitt eget hjem. Heldigvis har han med årene blitt noen ferieturer klokere på Norge og nordmenn, han har  lært nok om den norske kulturen til å forstå at nordmenn er så mye mer enn bare skiturer, hytteturer og røkelaks. Han har innsett at både tacofredag og påskekrim er nasjonale tradisjoner praktisert i et stort flertall av norske hjem, han har skjønt at for mange er ingen julefeiring fullkommen uten dubbet tsjekkisk Askepott på TV-skjermen. Selv har jeg alltid hatt både en fot innenfor og utenfor de nordiske tradisjonene, noe jeg vil anta er ganske vanlig for oss som har vokst opp med to ulike kulturer i hjemmet.

Akkurat nå, her jeg sitter innestengt i et Frankrike under portforbud, er det vanskelig å la være å bli sentimental der jeg tenker tilbake på barndommen, ungdommen og alle år som ledet til i år, jeg tenker på de fine små tradisjonene, på store koselige høytider og kalenderens merkedager, de viktige høydepunktene i en ellers ganske alminnelig hverdag.

Jeg savner å ha noe å glede meg til, noe som ikke innebærer mat levert på døra av engstelige maskekledde sykkelbud som ikke engang tørr å se meg i øynene, der de stiller seg fem meter unna med hodet bøyd, i frykt for at jeg enten er Medusa eller har kroppen full av virus. Om daglig lørdagsgodt og levert mat forblir mine eneste lyspunkt i disse karantenetider, vil jeg nok trille raskere ut av leiligheten enn jeg vil klare å gå.

Ingen påskeferie, ingen Eurovision, ingen definitiv sluttdato på portforbudet, jeg får se på dette som en mulighet til å skape en ny tradisjon, enten alene eller sammen med karantenepartneren min, Julien. Brettspill og pizza, anime og sushi, tacokveld og Netflix, litteraturkveld med rødvin, video-apéro med venner. De gamle tradisjonene får jeg ta igjen senere, med eller uten krim og taco.

Murveggen

Coronakarantene, dag 15.

Mandag. Jeg gikk ut døra for å hente posten og for å resirkulere papp. Et vakkert kirsebærtre på motsatt side av gata fanget umiddelbart oppmerksomheten min, jeg krysset veien, noe jeg egentlig ikke har lov til, ikke uten attestasjonen som tillater meg å gå tur i nabolaget i maksimum en time. Alt jeg ønsket var å ta en nærmere titt, heldigvis så jeg ingen mennesker, ingen droner, ingenting annet enn en folketom gate og et vakkert rosa tre.

Kirsebærtre

Coronakarantene, dag 16.

Tirsdag. Dagens store høydepunkt var min lille spasertur til bakeren for å handle baguetter. For å krydre tilværelsen besøkte jeg et annet bakeri enn det lille stamstedet på hjørnet, hundre meter lenger unna. En smule skuffet var jeg over utvalget, ingen maisbrød, ingen fullkornsbaguetter, bare vanlige lyse baguettes tradition. Nystekte og gode tradisjonsbaguetter.

Baguetter

Hjemmekontor og omtrent ingen arbeidsoppgaver å bryne seg på, jeg benyttet tiden til å kose meg med litt lesestoff. I løpet av arbeidsdagen rakk jeg å lese meg halvveis gjennom romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Rikelig med humor gjør denne mørke tematikken passe lett å svelge, en skildring av et samfunn som begrenser kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, et samfunn hvor det ikke passer seg å være frivillig barnløs i trettiåra, hjerteknust, lutfattig og arbeidsledig.

Jeg nekter å tenke

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Frankrike Toulouse
Noen av de mange sjarmerende spisestedene i Toulouse. Jeg gleder meg til første datekveld med samboeren etter alt dette er over, jeg gleder meg til å nyte deilig sørvestfransk cuisine.

Karantenedagbok: Flere innstramminger og små oppmuntringer

2020. Om nåtidens jeg hadde hatt evnen til å reise tilbake i tid for å fortelle fjorårets meg om det kommende året, om en vår tilbrakt i karantene, om viruspandemi, om tomme butikkhyller og hamstring av varer, om massepermittering, økonomikrise og en president som forteller folket at vi nå er i krig, hvordan ville fjorårets meg ha reagert?

Sannsynligvis ville jeg ikke ha trodd på et eneste ord.

Situasjonen i dag. Nok en gang nevner jeg dette dokumentet, attestation de déplacement dérogatoire. Utskrift på A4-ark eller i håndskrevet utgave, signert og datert. Din gylne billett, din eneste gyldige dokumentasjon, en nødvendighet for å få lov til å forlate ditt hjem, måtte det være for å handle mat eller ta deg en liten joggetur. Denne uken ble flere innstramminger innført, du får ikke lenger lov til å både ta en tur innom butikken og trene ute samme dag, du er nå begrenset til ett ærend per døgn, maksimum en kilometer fra adressen du bor på, ikke mer enn én time får du lov til å være ute. Å jukse vil være nytteløst av flere grunner, klokkeslettet du velger å gå ut døra må nemlig noteres på papiret for å unngå bøter eller i verste fall, fengselsstraff.

Det nytter ikke å forsøke å lure systemet, storebror ser hver eneste bevegelse du gjør, politiet følger nøye med på byens mange overvåkingskameraer, ser de noe de ikke liker vil de finne deg, bøtelegge deg, blir du tatt en tredje gang vil de fengsle deg. På nyhetssendingene varsles det om droner og helikoptre, du vil bli observert, de sier at sosial kontroll er det eneste som får folket til å forstå alvoret, de sier dette er til ditt eget beste. Vi er i krig mot viruset og du befinner deg i krigssonen, dødstallene stiger, ta vare på deg selv, du vil ikke bli en del av denne grusomme statistikken.

Du vet at du er tryggest hjemme, du vet at du kan sette deg selv i fare om du risikerer å møte på noen som er smittet av viruset, men en del av deg ønsker likevel å tøye grensene, du savner menneskelig kontakt, de delte øyeblikkene og de gamle rutinene, du savner den normale hverdagen, du savner det som var.

Denne nye midlertidige hverdagen er surrealistisk, skummel, en mørk kontrast til disse solfylte vårdagene. Hverken jeg eller naboene mine har blomster på balkongen, vi burde ha kjøpt oss noen planter før blomsterbutikkene ble tvunget til å stenge, men vi tenkte ikke på slikt da muligheten var der.

Behovet for blomster, i tillegg til behovet for å lese en fin liten sommerroman, lytte til lystig popmusikk og se et par koselige komediefilmer, vokser seg større og større for hver dag, slik nyhetsbildet er nå. Virkelighetsflukt er terapeutisk.

I går fikk vi budskapet vi alle hadde gruet oss til å høre, beskjeden vi visste ville komme, portforbudet har blitt forlenget med to uker, inntil videre, med en stor fare for forlengelse.

Den siste tiden har jeg lest mye om hvordan isolasjon påvirker vår psykiske helse, både i parforhold og for enkeltindivider som bor alene, et interessant og svært aktuelt tema i disse karantenetider. I følge psykolog og forsker på ensomhet, John Cacioppo, går hjernen inn i en overlevelsesmodus når man føler seg ensom, man har lett for å bli selvsentrert, glemme å tenke på hvordan andre har det. Jeg lurer på hvordan våre liv vil bli endret etter portforbud og isolasjon, vil vi bli hardere og mer selvfokuserte eller vil dette bli vår øyeåpner, vårt vendepunkt, en ny sjanse til å bli bedre mennesker, bedre samfunn, en bedre verden?

Skjerf

Coronakarantene, dag 11.

Torsdag. For første gang siden forrige fredag beveget jeg meg ut ytterdøra, en liten spasertur til vårt nærmeste bakeri for å kjøpe brød, en unnskyldning for å få lov til å gå en liten tur i frisk luft, à l’heure 13:02 noterte jeg på attestasjonen, 26. mars, for nøyaktig fem år siden møtte jeg min samboer for første gang.

Kaker

Jeg kjøpte maisbrød, en miniquiche med spinat og en stor bringebærmakron med pistasje, jeg ville unne meg selv en liten dessert, en liten oppmuntring i en hverdag bestående av soving og arbeid, og lite stimuli.

Makroner

Jeg så hverken droner eller helikoptre.

Coronakarantene, dag 12.

Fredag. I forkant av mine ni timer med hjemmekontor, så jeg et behov for å skjemme bort meg selv med avslappende hjemmespa på morgenkvisten.

Badesalt

Lokale økologiske produkter, en ansiktsmaske full av antioksidanter og et varmt bad med badesalt som inneholder lavendelolje og salt fra den franske øya île de Ré.

Ansiktsmaske

Kvelden ble tilbrakt på samme vis som kvelden før, apéro med vin og snacks og videosamtale med dem vi er glad i. Forrige kveld skålte vi med venner og fredagskvelden feiret vi med mine foreldre, digitale treff, det nærmeste vi kommer sosiale sammenkomster i disse tider.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Toulouse mars
Mars, 2019. Gatemusikanter, uteserveringer fulle av mennesker. En normal lørdag i Toulouse.

 

 

Karantenedagbok: Skjerfet, nødvendig mathandel og hjemmekontor

Dagene snegler seg forbi. Hadde det ikke vært for de ni timene med hjemmekontor fem dager i uka, vet jeg ikke hvor jeg skulle gjort av meg. Samtidig føler jeg at livet akkurat nå ikke består av annet enn jobb, mat og søvn. TV-skjermen har jeg foreløpig klart ganske greit å unngå i altfor store doser, i motsetning til min samboer som har en hel liste over serier han ønsker å se. Selv prioriterer jeg å lese, enten i sofakroken eller på balkongen, skrive gjør jeg også. To halvferdige noveller, i tillegg til seks novelleideer innenfor samme tema. Nå er fredagen her og vi ønsker helgen velkommen, som om det i disse tider skulle vært noen tydelig forskjell på helg og ukedager. Noen forskjeller finnes likevel, i helgen tillater jeg meg selv å drikke vin, spise sjokolade og sove til klokka ti, disse frihetene har vi fortsatt.

Coronakarantene, dag 3.

Onsdag. Vi printet ut hver vår attestasjon, Attestation de Déplacement Dérogatoire, bekreftelse på gyldig grunn til å forlate hjemmet, datomerket og signert, for å unngå bøter fra politiet. Tiden var inne for en nødvendig handlerunde på det store supermarkedet hvor vi vi vanligvis pleier å gå minst to ganger i uka, i disse krisetider redusert til én handletur hver tiende dag.

Siden jeg nylig hadde vært forkjølet, knyttet jeg et skjerf rundt ansiktet (etter anbefaling bør man deretter vaske skjerfet på seksti grader direkte etter bruk for å unngå smittefare). Munn og nese dekket av det solide tøystykket jeg noen år tidligere kjøpte på medinaen i Marrakech, en solfylt langhelg på vintertid. Når jeg lukker øynene kjenner jeg fortsatt de gode smakene, de mange duftene og den orientalske musikken, de vakre landemerkene jeg rakk å besøke, Majorelle-hagen og Bahiapalasset, vakre minner fra en tid totalt fri for bekymringer.

Jeg knyttet skjerfet stramt rundt hodet for å ikke spre eventuelle resterende bakterier, og stilte meg i kø utenfor supermarkedets dører, sammen med min kjære. Som på en nattklubb stappet med danseglad ungdom, sørget dagligvarekjedens dørvakter for at ingen fikk komme inn før et konkret antall mennesker var på vei ut av lokalet. En meters avstand mellom hver kunde i køen, en ganske enkel regel å holde siden vi alle skjøv hver vår store handlevogn foran oss, en barriere mellom oss og alle de andre skjerfkledde og maskekledde menneskene som stod i kø.

Spekepølser og ulike salater, vi handlet med oss skinke og patéer, ingredienser til fredagens pastarett, lørdagens tapas og søndagens brunsj. Allerede savnet jeg konseptet søndagsbrunsj på kafé, derfor var planen å lage mine egne amerikanske pannekaker med lønnesirup, banan og pekannøtter, i tillegg så jeg frem til å lage skogsbærsmoothie og nyte det hele på balkongen om vi på søndag skulle bli så heldige å få beholde denne fantastiske vårtemperaturen, tjue varmegrader, kjolevær!

Vi handlet friske tomater og squash, jeg spurte Julien om det ville bli lenge til neste ratatouille, hans store spesialitet hvor han gjerne tilsetter oppskåret chorizo for å gi retten et sydlig temperament. Snart ett år er gått siden forrige gang han serverte meg denne grønnsaksretten, både med og uten pikant chorizo.

Tomater

I utgangspunktet skulle onsdagskveldens måltid bli en hjemmelaget grønnsaksuppe, men motivasjonen uteble og vi bestilte derfor takeaway istedet, Pad Thai og gyoza.

Pad Thai

Coronakarantene, dag 4.

Torsdag. Hjemmekontor fra sju til halv fire, under lunsjpausen tok jeg meg en femten minutters treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av et måltid under solfylt himmel på balkongen, en god porsjon salat og en forfriskende iskaffe med fargerike isbiter.

Iskaffe

Solstrålene kysset min vinterbleke hud, der jeg satt og scrollet på telefonen, jeg bestilte hudpleieprodukter og badesalt med tørket lavendel fra en økologisk kosmetikkbutikk på nett. Neste uke skal jeg kose meg med hjemmespa, gi huden min en nødvendig dose kjærlighet mens hår og negler blir overlatt til seg selv i disse karantenetider hvor både frisørsalonger, neglsalonger og hudpleieklinikker holder stengt.

Skjerf rundt munnen

Karantenedagbok: første notater fra Frankrike

Som dere vet, bor jeg i Frankrike, som nå har innført portforbud i kampen mot pandemien som herjer over hele Europa og resten av verden, viruset ved navn COVID 19, bedre kjent som coronavirus. Her er mine tanker og notater fra denne nye isolerte livssituasjonen som så mange av oss nå befinner oss i. 

Coronakarantene, dag 1.

Mandag kveld. Klokka åtte på kveldstid satt et flertall av den franske befolkningen klistret foran TV-skjermen for å se kveldens ekstraordinære nyhetssending, for å lytte til president Macron og hans tale til folket, beskjeden vi hadde fryktet men forventet. Portforbud, karantene, ingen mulighet til å forlate hjemmet uten gyldig utskrevet attestasjon hvor vi vil bli bedt om å krysse av én av følgende punkter, vi må bekrefte at vi har gått ut døra for å dra til eller fra jobb, til legen, til dagligvarebutikken eller apoteket, eller på luftetur med egen hund. Papirene må datomerkes og kan bare brukes én gang, ett dokument per gjøremål. Overholdes ikke reglene, vil man risikere bot på 135 euro.

I Spania har myndighetene sendt ut droner for å jage turgåere hjem tilbake til isolasjon, heldigvis har ikke Frankrike nådd dette stadiet, ikke enda.

Nous sommes en guerre, sa en streng president med en autoritær tone og et alvorlig blikk rettet mot kameralensen, vi er i krig, et dramatisk budskap som ble repetert hele seks ganger i løpet av talen. Julien og jeg satt i sofakroken med hvert vårt glass rosévin og en skål popkorn foran oss på bordet, som om nyhetssendingen skulle vært en helaftens spillefilm. Hele situasjonen vi nå befinner oss i, forsåvidt hele mars måned foreløpig, minner om scenarier hentet fra dystopisk science fiction.

Å tvangsisolere en hel befolkning er et drastisk, men dessverre et svært nødvendig tiltak for å få litt bedre kontroll på spredningen. Dette har jeg full forståelse for. Samtidig er jeg bekymret for min egen helse, kroppen min er i toppform, men hva med min psykiske velvære, hvordan skal jeg som allerede håndterer dårlig å være hjemme alene i flere dager i strekk, klare å holde ut i tvangsisolasjon i femten dager minimum, kanskje en måned?

Turgåing og titting på livet og menneskene som beveger seg gjennom byens gater er jo min personlige form for terapi på de mørkeste dagene hvor hodet fylles med så mange tanker at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, dager hvor jeg bryter sammen og gråter over alt jeg ikke klarer å slutte å tenke på, alt jeg aldri har fått til, alt jeg burde ha gjort, alt jeg skulle ønske jeg var, men aldri kommer til å bli.

Banale tanker og ilandsproblemer kan man gjerne kalle det, men de fyller nå hodet mitt som en overbelastet harddisk likevel. Spesielt på dager hvor tiden står stille.

Hvis jeg ikke kan spasere gjennom Jardin des Plantes, nyte utsikten mot Pont Neuf fra Quai de la Daurade eller drikke kaffe og lese bok på uteserveringen til en trivelig kaffebar mens jeg lytter til lyden av handleposer og høye hæler på asfalterte gater, hvordan skal jeg da hjelpe meg selv gjennom de mørkeste dagene?

Jeg skammer meg over hvor mye jeg har tatt det gode liv og friheten for gitt.

La meg nå gå tilbake til dette med psykisk velvære, fordi jeg lurer jo faktisk på hvordan det vil gå med dem som virkelig har det vanskelig, dem som er totalt avhengige av et støtteapparat, ensomme og kanskje engstelige mennesker som trenger kontakt med andre for å komme seg gjennom dagen. Dem som virkelig behøver en god samtale og en varm klem, latter og smil, trygghet og omsorg aller mest av alle.

For dem som har vokst opp i et utrygt miljø eller dem som sliter med traumer fra en vond periode i livet , vil nok både angsten og ensomheten bli forsterket når den nære sosiale kontakten erstattes med fjern digital interaksjon.

Coronakarantene, dag 2.

Tirsdag. Deilig var det å kunne sove til halv sju i stedet for fem, og deretter ta seg en kjapp dusj, slenge på seg pyjamasbukse og jobbe hjemmefra. Frokost spiste jeg sammen med min kjære, som også jobber hjemmefra i disse karantenedager, rendez-vous halv ni på kjøkkenet, brødskiver og kaffe før jeg etter hvert måtte vende tilbake til rommet som til daglig fungerer som gjesterom med et lite kontorhjørne, rommet hvor alle bøkene mine bor.

Hjemmekontor

Apropos bøkene mine, jeg har snart lest ferdig The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood, en trist roman om en mørk alternativ virkelighet, om makten skulle falle i feil hender. Selv om jeg i utgangspunktet elsker å lese slike tragiske dystopiromaner, trenger jeg nå en lang pause fra dyster litteratur. Etter en kort arbeidsdag på et overbelastet Airbus-nettverk, handlet jeg inn norske bøker fra en nettbutikk, og krysset fingrene for at de vil finne veien frem til min franske postkasse lenge før karantenetiden er over. Fra en belgisk nettbutikk handlet jeg inn spesialøl, banoffee-stout og porter med salt karamell, forhåpentligvis kommer pakken frem til fredag, slik at jeg kan fylle kjøleskapet med det lille ekstra, noe godt å kunne kose seg med i helgen er ekstra viktig akkurat nå.

Litteratur

Til middag bestilte vi California rolls med fritert kylling og en porsjon algesalat med sesamfrø fra en sushirestaurant i nabolaget, dagens store høydepunkt.

California rolls