Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Sommerkjoler, piknikplaner og et livlig sentrum

Tidlig på morgenkvisten våkner jeg til en ny fridag, en ny solskinnsdag i Toulouse. Jeg starter dagen med nok en treningsøkt på yogamatten, etterfulgt av en stor kopp kaffe og brødskiver med franske oster, Morbier og Saint-Nectaire, til frokost før klokka rekker å bli ni.

Formiddagen skal jeg tilbringe i sentrum, jeg ser frem til å slappe av ved Quai de la Daurade med takeaway-kaffe fra en av byens mange kaféer. Den kaldere varianten frappé er nok til å foretrekke i denne hete temperaturen.

Fra klesskapet henter jeg frem en av mine favorittsuvenirer fra Spania, den mørkeblå blomsterkjolen som jeg kjøpte da jeg ferierte alene i den katalanske perlen Girona for tre år siden, i forbindelse med byens årlige blomsterfestival, Temps de Flors.

At hele tre år er gått siden jeg reiste alene fra Paris til Girona i Spania, klarer jeg nesten ikke å begripe. Som om det skulle vært i går, kjenner jeg fortsatt smaken av vin fra Rioja, manchego og skinkekroketter på tunga. Jeg ser fortsatt tydelig for meg de flotte blomsterdekorasjonene som dekket alt fra broer, passasjer og trappetrinn til monumenter og handlegater.

Årene suser forbi, til tider er det vanskelig å henge med, spesielt i disse dager hvor fortiden føles som en fjern drøm fra et tidligere liv, mens nåtiden snegler seg forbi og alt av planer, drømmer og ønsker er satt på vent. 

Viktig er det å finne mening i hverdagene, finne glede i de små tingene, mens man venter, venter på å kunne se fremover igjen. Planlegging av fremtiden er per dags dato umulig, ettersom den globale økonomien er så usikker som den er, og frykten for en ny smittebølge hindrer oss fra å leve på samme måte som før.

Mørkeblått munnbind og matchende joggesko, jeg nyter å kunne gå kledd i mine lette sommerkjoler igjen, selv om jeg helst skulle ha foretrukket å legge bort munnbindet. Sola skinner, sentrumsgatene yrer av liv, flere og flere av byens spisesteder og kaffebarer tilbyr takeaway for å kunne tjene penger i ukene fremover, frem til myndighetene endelig gir grønt lys for å åpne restauranter, kafeer og barer igjen.

Blått munnbind

Til min store glede er tesalongen Madame Bovary et av stedene som tilbyr lunsj og kaker à emporter. Jeg kjøper meg et kakestykke, tarte chocolat banane og en iskaffe, lenge blir jeg stående og prate med eieren av tesalongen. Hun forteller at hun allerede har begynt å planlegge ommøbleringen av lokalet for å tilfredsstille myndighetenes krav til minimum en meters avstand mellom hvert bord.

IMG_20200519_173051_104

Med iskaffen og kakestykket i en papirpose, spaserer jeg nedover til Quai de la Daurade for å sitte ved vannet og nyte den fine utsikten mot broene Pont Neuf og Pont Saint Pierre, bortenfor sistnevnte ser jeg også byens gamle sykehus, et av de fineste landemerkene i Toulouse, kjent for det iøynefallende kapellet Saint-Joseph de la Grave.

Garonne-elven

Jeg nyter den søte smaken av sjokolade og banan og følelsen av å være fri, med munnbindet trukket godt nedover haken for å frigjøre munnen, hvordan vil man ellers kunne spise kake?

Iskaffe sjokoladeterte

Etter å ha spist meg fornøyd, trasker jeg videre i retning Capitole og det lille markedet på Place du Capitole, videre gjennom smale og brede handlegater, jeg titter i butikkvinduer, på sommerkjoler og hatter, sandaler og badetøy.

Capitole

Jeg lar meg friste av vindusutstillingene og ender opp med å kjøpe meg to nye klesplagg, en grønn mønstret kjole og en lysegul topp med puffermer. Fra en annen butikk handler jeg med meg fargerike papptallerkener til lørdagens piknikbursdag og partyhatter i ulike farger til min kjære og meg.

Hvorvidt vi faktisk ender opp med piknik eller noe helt annet, gjenstår å se. Julien er, som alltid i forkant av fødselsdagen min, en eneste stor hemmelighet.

Pont Neuf

Lønnsøkning og nye muligheter

De siste to årene har jeg jobbet der, det store åpne kontorlandskapet med utsikt mot en rekke grønne propellfly, fargen som alle flyene har før de blir malt. I to år har jeg nå hatt disse faste arbeidsoppgavene, spist lunsj hver dag på pauserommet som egentlig er et møterom, fått ferske croissanter av avdelingslederen hver onsdag, og ledd av mine kolleger sine dårlige vitser på en daglig basis.

Jeg har hatt ansvar for opplæring av de nyansatte og utviklet brukermanualen til det nye dataprogrammet som teamet har vært avhengige av siden januar. Nå er jeg klar for nye utfordringer, i går var dagen hvor jeg endelig fikk tatt et møte med ledelsen av bemanningsbyrået jeg er ansatt hos, et første steg mot veien videre.

Etter en omtrent søvnløs natt, grunnet tusenvis av tanker rundt nettopp dette møtet og alt jeg måtte huske på å få sagt, tok jeg t-banen til sentrum og spaserte de siste sekshundre meterne til bemanningsbyrået sine kontorlokaler.

Møtet med ledelsen gikk bedre enn forventet. Lenge ble vi sittende og prate om de siste to årene som er gått, hva jeg har lært, mine fremtidsutsikter, mine styrker, overveldende mye skryt fikk jeg for mine positive sider, til den grad at jeg nesten ble flau. Til slutt var tiden inne for et par alvorsord der vi drøftet min store svakhet, mangelen på selvtillit, beskjedenheten, frykten for å stikke meg for mye frem.

Vær en alfakvinne, sa lederen min bestemt, ta initiativ. En oppfordring som er lettere sagt enn gjort, for en person som tross alt har vokst opp med en kultur hvor Janteloven praktiseres i aller høyeste grad, og ikke her i Frankrike hvor dem som snakker høyest når lengst.

Smilende

Jeg gikk likevel fra møtet med både lønnsøkning på hundre euro ekstra per måned, og et mulig tilbud om å bytte til en høyere stilling innad i Airbus.

Tiden fremover ser med andre ord lys ut, langt lysere enn jeg hadde forventet, selv om det absolutt ikke var dette jeg hadde sett for meg om man for to år siden hadde spurt hvilken karrierevei jeg ønsker å følge i fremtiden.

Capitole

Fornøyd, krysset jeg Place du Capitole og spaserte rolig bortover de folketomme handlegatene, klokka var ikke mer enn halv ti, de fleste butikker var fortsatt stengt. En liten kaffe hadde jeg fortsatt tid til, en liten pause før ukas første arbeidsdag stod for tur.

Jeg besøkte den trivelige kaffebaren La Fiancée. En kaffe latte servert sammen med byens beste cookie, deilig var det med en liten søtsak på en mandag. En følelse av luksus på disse ellers så travle ukedagene, luksus er også det å kunne tilbringe tid midt i sentrumskjernen utenom helg og fridager, noe jeg en sjelden gang har mulighet til å gjøre, jeg som tross alt jobber på et kontor isolert i en hangar i nærheten av flyplassen, denne uka blir jeg dessuten ikke ferdig på jobb før sju, og hjemme igjen rundt åtte.

Mens jeg satt ved kafébordet og hygget meg med kaffe og kake, ringte plutselig telefonen min. Min kjære samboer ville vite hvordan det gikk på møtet. Entusiastisk, fortalte jeg ham hvor overrasket jeg ble over alt det fine som ledelsen hadde å si om meg.

Hva var det ikke jeg sa, utbrøt Julien. Hva er det ikke jeg har prøvd å fortelle deg i fem år nå, du kan så mye mer enn du selv tror.

Arbeidsdagen gikk raskt unna. Med hode og kropp på autopilot trykket jeg på tastaturet og drømte meg bort til en nær fremtid, en tid full av overraskelser, forhåpentligvis til det bedre. Like før jeg dro hjem fra kontoret, delte avdelingsleder ut roser til oss fire kvinner som jobber her i dette mannsdominerte miljøet. Han gratulerte oss med kvinnedagen på etterskudd, hva skulle vi gjort uten dere, sa han smigrende.

Rose

En smak av Skandinavia har kommet til Toulouse

En merkelig følelse, det å våkne opp helt alene en tidlig lørdagsmorgen, når man de siste nesten fem årene har vært vandt til å våkne opp i armene til sin elskede. Lenge er det siden sist jeg har vært alene i flere dager, hvert eneste sekund nytes fullt ut og jeg benytter tiden til å fokusere på egne hobbyer og såkalte jenteting, shopping i sentrum og romantiske komedier i sofakroken.

Jeg lager meg en kopp kaffe og to brødskiver, leverpostei med porto smøres på den ene, gouda og saucisson à l’ail (hvitløkspølse) på den andre. Mine eneste konkrete planer for dagen er å levere to poser med klær til veldedighet, og hente en pakke på postkontoret før stengetid klokka tolv.

Et vinrødt pannebånd dekorert med perler, mine lepper malt i samme dype tone, jeg liker å pynte meg, selv når jeg ikke har noen å pynte meg for, ingen annen enn meg selv og alle de fremmede menneskene jeg vil passere i løpet av dagen.

Sephora

Poser leveres, pakken hentes, målrettet trasker jeg videre i retning Capitole for å kjøpe meg ny pudderfoundation på Sephora, før jeg senker tempoet og lar blikket vandre til butikkvinduer og deres utstillinger. Jeg besøker en stilig boutique som selger flotte innrammede plakater som illustrerer Toulouse, denne fine byen som jeg fortsatt er så forelsket i. Flotte dekorasjoner til hjemmet, små luftballonger henger ned fra taket sammen med smilende skyer, om jeg bare kunne ha dekorert mitt hjem nøyaktig etter eget ønske, ville jeg tatt med meg denne magien hjem. Luftballongene, skyene, illustrasjoner av Capitole og Pont Neuf innrammet i tre.

Luftballonger

Jeg besøker den lille bokhandelen Ombres Blanches som hovedsakelig selger engelskspråklige romaner, men også har et greit utvalg av tyske, spanske, russiske og portugisiske bøker. Selv ønsker jeg meg for øyeblikket ingen flere engelske (ei heller franske) romaner til bokhylla mi. Jeg har lyst til å lese norsk, bokmål og nynorsk, kanskje også svensk eller dansk, jeg vil ha noe som minner meg om barndommen og ungdommen og alt som jeg forlot da jeg dro ut i den store verden for å finne meg selv.

Tomhendt, spaserer jeg videre, denne gang på jakt etter en kaffebar hvor jeg kan nyte en liten cappuccino og en matbit. Til min store gledelige overraskelse, ser det ut til at Sverige har inntatt et av lokalene i handlegaten Rue du Taur, Café FIKA, dagens soleklare utvalgte lunsjsted.

En fransktalende barista ønsker meg velkommen til sin franko-svenske kafé som han driver sammen med sin svenske kone. Jeg forteller at jeg selv er norsk, han slår umiddelbart over fra fransk til svensk, talar du svenska, spør han meg. Ja, lyver jeg, og kjører på med min aller beste svorsk. Jeg forteller hvor lykkelig jeg er over at Toulouse endelig har fått seg en skandinavisk kafé, en smak av Sverige som ikke har noe med IKEA å gjøre. Søt er han, med sin franske aksent der han prater svensk til meg, og prater til kollegene sine på fransk, om meg, selv om jeg forstår begge språk like godt og skjønner at han synes det er moro å konversere med en nordmann i Frankrike.

nfd

Jeg bestiller kjøttboller i brun saus til hovedrett og lussekatt og cappuccino til dessert. Kjøttbollene og sausen smaker som en skandinavisk drøm, servert med en sørfransk ratatouille, en lokal liten touch som så fint beskriver hvem de er, disse to som har startet denne koselige lille kaféen.

Lussekatt

Lussekatten er en smule tørr men smaker likevel godt, mens cappuccinoen er altfor sterk for min smak. Lykkelig, betaler jeg for maten og takker den svensktalende franskmannen, ha en trevlig dag, sier jeg fornøyd.

Jeg sender en liten sms til min kjære Julien. Om ikke jeg kan reise hjem til Skandinavia, så er det jo uansett fantastisk å vite at en mikroskopisk bit av Skandinavia har kommet til meg.

Pannebånd mote

Toulouse illustrasjoner

Hvordan jeg prøver å overtale deg til å besøke Toulouse

Etter to og et halvt år med språkkurs og småjobber i Paris for meg, og en hel oppvekst og studietid for min kjære, pakket vi ned våre liv i kartonger og kofferter og flyttet fra hovedstaden til det spennende sørvestland, Toulouse, byen med det fine kallenavnet la ville rose (den rosa byen), da store deler av sentrum er bygget med rosa murstein. For ett og et halvt år siden startet vi dette nye kapittelet, og mye har hendt siden den gang. Minner har blitt skapt, nabolag utforsket, spennende spisesteder og butikker oppdaget, kunstgallerier besøkt og min liste over personlige anbefalinger blir bare lengre og lengre for hver måned som går, en liste jeg vil komme tilbake til ved en senere anledning.

Øl

Om du er blant dem som ikke kjenner til noe annet i Frankrike enn Paris og Nice, bør du vite at samfunnet i Toulouse fungerer på en helt annen måte enn i hovedstaden og i de rike byene langs rivieraen. Avslappet livsstil, vennlighet og høflighet er noen av nøkkelordene her, i tillegg til en snodig dialekt som krever enorm tilvenning…Det vil enhver franskmann skrive under på!

Karusell

Har du aldri tidligere vært i Frankrike, bør du dessuten vite at svært mange (de fleste) myter som du har hørt om Frankrike og franskmenn overhodet ikke stemmer i Toulouse, og hvorfor de eventuelt gjør det andre steder.

Her er tre eksempler på slike myter

1. Du går ut ifra at ingen snakker engelsk. I mange franske småbyer, samt i de små landsbyene, steder med lite eller ingen innflytelse fra andre land og kulturer, vil man ha problemer med å finne engelsktalende lokalbeboere. Denne utfordringen vil man ikke ha i store industribyer som Toulouse, flyindustriens hub og hovedkvarteret for Airbus, en smeltedigel av ulike nasjonaliteter og flerspråklige franskmenn fra ulike deler av landet. Grunnleggende engelskkunnskaper er et krav om man skal jobbe for Airbus, selskapet hvor rundt 30 000 mennesker av byens befolkning tross alt jobber.
2. Du tror at lokalbeboerne blir sure når turister kommer på besøk. “Sure” mennesker vil man (med god grunn) finne mange av i byene som er overbelastet med masseturisme, byer hvor lokalbefolkningen presses ut av sentrumskjernen til fordel for Airbnb-utleie og hoteller. Toulouse har ikke dette problemet, tvert imot synes mange det er hyggelig at turister velger å komme nettopp hit…så lenge man oppfører seg respektfullt.
3. Du tror at det er normalt å være uhøflig i Frankrike. Du har kanskje feriert i Paris, sett pariserne albue seg gjennom folkemengder på metrostasjoner og skrike ut et surt “PARDON” om du skulle stå i veien for dem på fortauskanten mens du forsøker å navigere deg og dine fra Eiffeltårnet til Notre-Dame. Med sine 2.1 millioner innbyggere og rundt 17 millioner turister årlig, er det heller ikke så rart at innbyggerne føler seg frustrerte i de store folkemengdene, at de rett og slett ikke kommer seg noen vei om de ikke hever stemmen og knuffer alle som blokkerer veien. Toulouse har ikke dette problemet, Toulouse har 950 000 innbyggere og langt færre turister å forholde seg til. Her regnes det som normal folkeskikk å hilse på bussjåføren og takke for turen når man går av bussen. Om en bil stopper for deg når du ønsker å krysse veien, er det normalt å vinke og smile til sjåføren for å signalisere takknemlighet.

Arkitektur

Ønsker du å ta i bruk dine franskkunnskaper i Toulouse, eller lære fransk fra bunnen av?

Selv har jeg ingen personlig erfaring med språkkurs andre steder enn Paris og Montpellier, men et opphold i Toulouse vil jeg selvfølgelig anbefale på det varmeste, byen har dessuten blitt kåret til Frankrikes beste studentby. Med et stort internasjonalt miljø, en rekke kulturtilbud og flere språkskoler å velge mellom, tviler jeg ikke et sekund på at du som ungdom eller godt voksen vil få et fantastisk opphold i byen “min”.

Med franskkunnskaper i bakhodet, glem ikke hva jeg tidligere har nevnt, toulouserne har en snodig dialekt med en uttale som krever tilvenning. De kaller dessuten bærepose for poche (i stedet for sac)…og nåde deg om du kaller chocolatine/choco for pain au chocolat.

Grafitt

Avslutningsvis, 5 unyttige fakta om Toulouse

1. Byen er kjent for sin lokale spesialitet, den mektige fete gryteretten cassoulet, med hvite bønner kokt i andefett, andeconfit og saucisse de Toulouse (lokal pølse).
2. Toulouse elsker rugby (mer enn noen annen sport). Stade Toulousain, nasjonale mestere, byens stjernelag har hentet hjem seieren hele tjue ganger og fyller byens store stadion hver eneste gang laget spiller kamp på hjemmebane.
3. Fioler er byens symbol. Toulouse blir ofte omtalt som cité des violettes (fiolenes by) på grunn av byens lange historie med produksjon av likør, godteri, såpe og andre varer laget av denne lilla skjønnheten.

Mer om Toulouse om en ukes tid, i dag ankom jeg nemlig Danmark, hvor jeg frem til tirsdag vil feriere sammen med mine foreldre.

Toulouse by

Her skal vi gifte oss!

Bordet er fullt av bryllupsmagasiner og bøker, min lille wedding planner fylles litt etter litt med viktige og uviktige notater og inspirerende bilder. Jeg er glad, jeg er spent, jeg er utålmodig, fordi…

Nå kan jeg endelig la nedtellingen begynne, vår store dag har fått en offisiell dato!

Wedding planner

Den 12. September 2020, skal jeg stå brud i nydelige Capitole i Toulouse, før vi kjører ut på landet for å feire kjærligheten med en utendørs seremoni og middag på Château du Croisillat, det første slottet vi besøkte da vi startet jakten på et bryllupslokale.

Château du Croisillat

Forrige lørdag signerte vi kontrakt og betalte 25 000 kroner i depositum. Det totale beløpet betales over tre avdrag, hvor den endelige summen blir 80 000 kroner for én natt (lørdag til søndag) med overnatting for 48 personer. De resterende 15-20 gjestene vil da overnatte på bed&breakfast i nærområdet. Inkludert i prisen er frokost til alle gjestene som skal sove på slottet, inkludert er også vasking av lokalet, vi vil dessuten få hele fredagen til å dekorere og forberede til den store festen, samt hele dagen derpå til å slappe av ved bassenget, i parken, i loungen, hvor enn vi skulle ønske å oppholde oss. Leie av stoler og bord er også inkludert.

Bruderom

Hvorfor vi valgte dette slottet over Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie er det flere grunner til.

Vår avgjørelse ble basert på følgende:

1. Pris. Selv om de fleste slike slott ser ut til å ligge på omtrent samme prisnivå, er det viktig å stille så mange spørsmål som bare mulig når man først er på omvisning, for å finne ut hva som faktisk følger med i prisen, og lage et regnestykke deretter. Med planer om å invitere rundt 65 gjester hvor omtrent alle kommer langveisfra, er derfor antall sengeplasser et viktig punkt for oss. Hvorvidt bord og stoler inkluderes er også nødvendig å vite i forhold til det endelige regnestykket. En annen detalje som er greit å være obs på; rydding og vasking inkluderes som oftest i prisen, men ikke alltid. Mange av disse eierne kan lett finne på å snike inn skjulte utgifter der hvor dem kan. Still heller ti spørsmål for mange, enn å ta ting for god fisk!

2. Beliggenhet. I Frankrike må en borgerlig vigsel bli arrangert i den kommunen hvor minst en av partene er registrert bosatt. Med tanke på at vår borgerlige vigsel vil finne sted i sentrum av Toulouse, i det nydelige tinghuset Capitole, satte vi en maksimumsgrense på 45 minutters reisevei fra Toulouse til bryllupslokalet for ikke å tape for mye tid før vin d’honneur, klesbytte, hår og makeup, bryllupsseremoni i hagen og til slutt middag og dans. Vi ønsket oss et slott på landet, langt unna støy fra by og store veier, i fredelige landlige omgivelser…men likevel med hotell eller Bed&Breakfast i nærheten for å huse de av våre gjester som ikke skal sove på slottet.

3. Stil. Han ville ha slott, jeg ville ha country chic. Slik startet jakten på et slott, gjerne i middelalderstil, med stort uteområde og en bygderomantisk spisesal med steinvegger og bjelker. På forhånd har vi lenge diskutert hvordan vi ønsker å arrangere en utendørs seremoni og hvordan vi ønsker å dekorere både uteområde og spisesal. Derfor har vi samlet flere ti-talls bilder og en rekke notater fra hver eneste omvisning for å så godt som mulig kunne visualisere stedet dekorert etter egen smak.

Château du Croisillat, her kommer vi!

Château Frankrike

Uteområde

Akkurat nå er jeg forresten på vei til Paris. Neste oppdatering fra meg og mitt i Frankrike blir derfor nok en gang fra hovedstaden. Denne gang er det ikke cabaret og venninnetid, men Metallica-konsert, familieselskap (med storfamilien til min kjære), og brunsj med to vennepar som står på agendaen.

Endelig har de kommet på besøk til Toulouse

Velkommen til Toulouse, jubler jeg, der mine foreldre kommer mot meg med åpne armer for å gi meg en stor varm klem, hva varmer vel mer enn en klem fra noen man har savnet så inderlig mye?

Dette øyeblikket har jeg ventet vanvittig lenge på, det å endelig kunne vise mine nærmeste hvor jeg bor, å kunne vise dem hvorfor jeg elsker denne byen så høyt som jeg gjør. I ett og et halvt år har jeg bodd her, ett og et halvt år hvor jeg har lengtet etter dette øyeblikket, dette besøket, det å vise dem hvordan jeg lever i nåtiden, i stedet for å stadig fly tilbake til Stavanger for å besøke fortiden, den delen av meg som knapt lenger eksisterer.

Mor og datter

Det er fredag, en lang arbeidsdag er endelig forbi og en etterlengtet påskeferie står nå for tur. Min kjære har kjøpt inn tapenade, baguetter, oliven, nøtter, forskjellige franske oster, to patéer og salte kjeks. Ei flaske rødvin står på bordet, fire glass fylles med burgunderrød vin fra nærområdet, 2015-årgang fra Corbières.

Vi skåler, vi smiler, praten går i ett og all den fine osten smaker fantastisk på fersk og knasende god baguette. Kvelden avsluttes tidlig, slitne som vi alle er. Jeg, etter en tøff arbeidsuke, min kjære likeså, og mine foreldre etter flere dager på biltur, de har kjørt helt fra Norge til Frankrike med bil. Bare tanken på å tilbringe ukevis i liten personbil, og kjøre nedover Europa på kryss og tvers får meg til å gjespe, føle meg svett og minner meg om hvor vondt jeg ville hatt i både rumpe, rygg og bein, alle følelsene jeg forbinder med ekstremt lange bilturer, slike jeg måtte være med på hver eneste sommer gjennom hele barndommen.

Vi sover godt, utrolig godt, så godt at det er vanskelig å våkne, noe vi til slutt gjør mye senere enn planlagt. Min kjære og jeg lager frokost til mine foreldre, jeg slenger på meg en blå kjole og marineblå joggesko. Vi tar metro til sentrum og drikker kaffe på en kaffebar jeg liker godt, Canopée Coffee House, der hvor det serveres rykende ferske kanelboller hver eneste dag.

Denne gang bestiller jeg banankake i stedet. Et stykke til min kjære og meg, et stykke til mine foreldre.

Vi spaserer gjennom bydelen Carmes, videre i retning Place du Capitole, vi skal vise mine foreldre hvor vi i september neste år skal utveksle våre ja, i byens vakreste bygning, byens flotteste sal, før festen forhåpentligvis vil fortsette på et eventyrlig château ute på landet.

IMG_20190423_201005_518

Uheldige er vi på akkurat denne lørdagsformiddagen, da vi kommer vi frem til et Capitole som i dag holder stengt for publikum. Kom tilbake i morgen, sier sikkerhetsvakten. Jeg fotograferer mine foreldre foran byggets nydelige fasade, min mor sender et av bildene til sin søster i Polen.

Vi spaserer langs Garonne-elven, vi tar en snarvei jeg ikke kjenner.

Klokka tikker, vi kan ikke bli værende i sentrum for lenge, vi har jo en omvisning å rekke, Château de la Commanderie venter oss, bryllupsplanleggingen settes ikke på pause selv om mine foreldre er på besøk. De har jo dessuten lyst til å bli med, til å besøke gamle franske slott, reise tilbake til en annen epoke før vi returnerer til nåtiden og restaurantbesøk i vårt dynamiske nabolag Saint Cyprien.

I kveld skal vi spise tapas på den stilige tapasbaren Vasco Le Gamma, et populært spisested hvor han og jeg tidligere har forsøkt å reservere bord, uten hell.

Tapas

I kveld får vi bord, nå er vi her. God vin, god mat, godt selskap, småretter nytes og vi kvinner klinker med våre vinglass mens mennene deler en mugge med belgisk øl.

Headhuntet til jobb – og funnet drømmelokale til bryllup!

Endelig et steg nærmere flytting til Sør-Frankrike. Endelig kom det mirakelet jeg har ventet på.

I går kveld reiste vi på besøk til Toulouse, byen vi har tenkt å bosette oss i. Kjæresten min og jeg.

Og i dag har jeg vært på jobbintervju!

Et helt uventet jobbintervju hos et firma som valgte å headhunte meg av alle folk. Meg. Lille meg som kun har fått avslag etter avslag på de jobbene jeg har søkt på etter at forrige arbeidskontrakt ble fullført. Og så blir jeg en av de heldige utvalgte til intervju til en stilling jeg aldri ville tatt intiativ til å søke på på egenhånd.

Ikke fordi jeg ikke ønsker jobben. Tverrt i mot. Jeg kunne aldri funnet på å søke på en slik jobb fordi jeg faktisk mangler relevant utdanning og tidligere arbeidserfaring innenfor dette feltet.

Jeg har alltid unngått å søke på stillinger hvor jeg mangler relevant erfaring. Ved å fokusere såpass hardt på hva jeg ikke er, har jeg tydeligvis også oversett alt det jeg faktisk kan bidra med. All erfaringen jeg har i fra andre felt, alle mine interesser og hobbyer – alt som jeg er.

Den jeg er, er den kandidaten headhunteren var interessert i å komme i kontakt med.

Alt som jeg ikke er fra før, kan jeg formes og læres opp til å bli. Mine styrker er, i dette tilfellet, viktigere enn mine svakheter.

Hvorvidt jeg får jobben eller ei, gjenstår å se. Jeg krysser fingrene og alt som krysses kan.

Dette jobbintervjuet har uansett gitt meg den selvtillitts-boosten jeg trengte.

Nå smiler livet, og første dag i Toulouse har foreløpig vært helt fantastisk. Tidlig på morgenkvisten gikk vi ut for å handle ferske baguetter fra et bakeri like rundt hjørnet.

Etter jobbintervjuet mitt var overstått, stakk vi innom en kaffebar og slappet av med hver vår kaffe latte. Julien skjønner ikke helt den sensasjonen ved å sitte timevis på kafé med en overpriset kopp kaffe, hvor over halvparten uansett består av melk. Det er jo en eneste stor klisjé at jeg sier dette, men det handler jo faktisk om atmosfære, gjør det ikke det?

kaffekos

Utover formiddagen besøkte vi det mest kjente bygget i Toulouse, det neoklassiske bygget Capitole. Som dessuten er Tinghuset i Toulouse.

capitole tinghus

Tinghusets store sal er åpen for besøkende, og vi ble anbefalt å ta en tur innom. Gjett om jeg ble forelsket!

tinghuset

Dette er fransk historie, fransk kultur, fransk romantikk – på sitt beste.

tinghus

Her er det ikke vanskelig å drømme seg bort til en helt annen tid, og føle seg som en fransk dronning.

tinghuset

Salen blir ofte brukt for vielser – sikkert med en veldig lang venteliste å forholde seg til. Jeg ga beskjed til Julien at han får kjappe seg å fri til meg, fordi det er her vi skal gifte oss. Han ble tydeligvis like forelsket i Capitole som meg, fordi enig i at dette var et perfekt sted for vår fremtidige vielse, det var han!

capitole

Et steg nærmere ny jobb, et steg nærmere flytting – og kanskje også et steg nærmere bryllup?

sør frankrike