Kjærligheten til havet og timene i feriebyen Valras-Plage

Valras-Plage, en liten havneby bare en kort kjøretur fra Frankrikes eldste by, Béziers. En sommerdestinasjon hvor ferieklare turister fra ulike deler av Europa strømmer til de ulike campingresortene fra fellesferiens start til sensommerens siste dager.

Et feriested fullt av sesongåpne fiskerestauranter, og små butikker hvor gaveartikler, badetøy og strandleker selges. I høysesongens varme solskinnsdager fylles sandstrendene til randen av solslikkere og badenymfer, deres fargerike håndklær plassert på rekke og rad dekker omtrent hver centimeter av den myke sanden.

Bekymringsfri sommerdager og fullbookede ferieresorter høres nesten ut som en vill fantasi i disse tider hvor vi ikke lenger kan gi noen en klem eller bevege oss gjennom en hotellobby uten munnbind. Vil vi møte også neste sommer med tøystykker over ansiktet og en meters avstand?

Valras-Plage, på en solfylt lørdag i oktober måned var vi altså her, under lavsesongen, på en liten dagstur for å se Middelhavet. Sandstrendene var fulle av turgåere, havna full av fiskere og restaurantene klare for årets siste arbeidsuke, før sesongstenging frem til påske.

Fra en liten iskiosk spanderte Julien is på oss begge, to kuler til meg, ei med smak av sitronterte og den andre av fiol, mens han selv lot seg friste av stracciatella, banan og snickerssmak. På store flate steiner satte vi oss ved havna og lot våre blikk følge båtene som seilte forbi, tydelig kunne vi også se de mange sølvgrå fiskene som beveget seg i det klare blå sjøvannet.

Da Frankrike stengte ned i mars, drømte jeg både dag og natt om kysten, en hvilken som helst kyst i et hvilket som helst land, drømmen om bølgeskvulp og måkeskrik, lukten av tang og tare, følelsen av sand mellom tærne på en varm solskinnsdag. Om skjebnen skulle tillate det, håper jeg vi til neste sommer vil få muligheten til å tilbringe rikelig med tid i ulike havnebyer, måtte det være her i Frankrike eller i et annet land, kanskje langs sørlandskysten eller på vestlandet der hjemme i Norge.

Ja, om vi skulle ende opp med å feriere i Norge, har jeg en ønskeliste, en såkalt bucket list, over steder jeg har lyst til å besøke og aktiviteter jeg ønsker å gjøre. Mest av alt har jeg lyst til å tilbringe en kveld i Lindesnes hos Michelinstjerne-vinneren Under, Europas første undersjøiske restaurant.

Jeg har lyst til så mye, en følelse som uten tvil har blitt forsterket de siste åtte månedene, sammen med lengselen etter det som var, bevegelsesfriheten, tilgjengeligheten, trygghet og sikkerhet.

“Om dette er det nærmeste jeg kan komme følelsen av å være hjemme, så blir jeg igjen her”, sa jeg til Julien, der jeg med blanke øyne speidet utover sjøen, mot fritidsbåter og landskapet i det fjerne.

I det fjerne kunne jeg skimte Cap d’Agde, stranda mest kjent for sitt naturistmiljø, men dessverre også beryktet for å tiltrekke seg våryre par og enslige som søker treff av svært eksplisitt karakter, sistnevnte et stempel kommunen absolutt ikke vil assosieres med og lenge har prøvd å bli kvitt for å ikke skremme barnefamilier fra å komme på besøk. Forståelig nok. Ingenting av dette minner meg om mitt hjemsted, bare så det er sagt, selv om også en liten del stranda i området hvor jeg vokste opp, var reservert for naturister. Selv om jeg synes mangfold er flott, er jeg personlig veldig glad i både badetøy og klær, og vil derfor heller besøke et av de mer påkledde og barnevennlige strandområdene om jeg en dag skulle ende opp med å dra på helgetur til Cap d’Agde.

Før vi dro videre til Canal du Midi og de ni slusene i Fonseranes, spaserte vi rolig langs stranda for å nyte omgivelsene med alle våre sanser. Vi lyttet til lyden av bølger som slo mot land, og laget hver vår sti av skoavtrykk. Jeg hadde lyst til å skrive våre initialer i sanden, men lot være for ikke å overdrive klisjeene.

Vi endte til slutt opp med å studere lunsjmenyene til de ulike restaurantene i byen, for å gi oss selv og hverandre en god grunn til å vende tilbake allerede neste dag.

Disse minnene vil vi ha med oss for alltid

Det regner i Toulouse i dag, vanndråper drypper ned fra tunge grå skyer og treffer Capitole og Pont Neuf og alle de andre kjente landemerkene her i la ville rose, den rosa byen. Byen er ikke rosa, men oransje og rød, som all mursteinarkitekturen som er så typisk for denne landsdelen.

Det regner, men det gjør meg ingenting. La oss danse i regnet, kjære, jeg vet at du ikke liker å danse, men la oss danse likevel, la oss svinge oss mens vannet spruter til alle kanter og søler til disse sorte lakkskoene og danner et mønster av bittesmå gråbrune flekker på denne sorte nylonsstrømpebuksa mi. Min kjole er sort med hvitt blomsterprint, kort men løstsittende, akkurat søt nok til å ikke være vulgær. Du liker den, sier du. Men jeg vet at du synes jeg ser finere ut i farger enn i helsort. Spesielt rødt, du elsker mine røde kjoler. Derfor eier jeg flere enn bare én. Selv er du kledd i sort skjorte og grå bukse, det er jeg som har valgt ut antrekket. Du ser bra ut, elegant og klassisk. Jeg elsker alt det klassiske, fra musikken til bilene til bekledning og gastronomi. Du elsker det mer enn jeg gjør, for jeg liker også alt det som befinner seg på den andre siden av spekteret, det sære, det uvanlige, det fargesprakende, det som de fleste ikke liker. Vaniljecola, for eksempel. Det hater jo du. Hat er et sterkt ord, men du sier at du hater det, og du sier det på en måte som får det til å høres dønn alvorlig ut. På samme måte som når jeg sier at jeg hater veps.

Du sier vi må reise til Bordeaux en dag, selv om du egentlig ikke liker Bordeaux, fordi du liker ikke menneskene derfra, Bordelais(e) kalles de, snobbete er de, sier du, og du synes vinen deres er oppskrytt, selv om du drikker den så lenge den er like gammel som deg eller enda eldre. Gammel årgang er regelens unntak, mener du. Du har aldri vært der, men du liker likevel ikke Bordeaux. Med sommerfugler i magen bare ved tanken på Bordeaux, gleder jeg meg til å reise dit, og lurer på når vi kan få skviset inn en liten helgetur, slik at jeg kan besøke La Cité du Vin, fornøyelsesparken for vinelskere, jeg vil bli rørt og forført av musikk og dans i det nydelige operahuset, jeg skal ikke spise canelé, de klissete kakene som smaker brent utenpå og understekt inni, for dem liker jeg ikke, men jeg skal spise andre lokale spesialiteter, jeg vet ikke hva, men det finner jeg ut når vi endelig kommer oss til Bordeaux.

Du sier du vil besøke Cap d’Agde neste sommer, ikke nudiststranda, men den andre. Du har fortalt meg at byen er kjent for Frankrikes mest beryktet og kanskje største nudiststrand, men det finnes enda en strand der også, og dit skal vi, der hvor ingen er nakne, for jeg vil ikke være naken blant en hel mengde fremmede mennesker, jeg tørr jo ikke å være naken i dusjen på treningssenteret engang. Jeg gleder meg derfor til å sprade rundt i den oransje bikinien min og en sort strandkimono på den andre stranda, jeg ser frem til å vandre langs havna iført hvit sommerkjole, kanskje i lin, og brune skinnsandaler, med solkrem smurt utover armer og bein og på nesetippen, mens jeg slafser i meg en forfriskende sorbet, solbær eller sitron, fra en artisan glacier, og titter på båtene som ligger til kai.

I nærheten av Cap d’Agde ligger byen Béziers, du sier vi må tilbringe en natt der, det må vi virkelig, sier du, og forklarer hvorfor vi må besøke Béziers. Det er en av Frankrikes eldste byer, sier du. Eldre enn romertiden, men romerne gjenoppbygget den, og har satt sine spor der. Du viser meg bilder, historiske landemerker og gammeldags sjarm, akkurat sånn jeg liker det, det ser romersk ut der, det kribler i magen, når reiser vi?

Du sier du vil ta meg med tilbake til Dordogne-distriktet, vi var på bilferie der for to år siden. Der kan vi kjøre langs grønne landeveier, besøke vingårder og sjarmerende småbyer, utforske grotter fulle av stalaktitter og stalagmitter, padle i kano langs den store elven som renner gjennom distriktet, padle forbi vingårder og slott, det er slik jeg håper du en gang vil fri til meg, på padletur ved drueranker og eventyrslott.

For en uke siden tok du meg med til Cordes-sur-Ciel, en idyllisk middelalderlandsby bare en drøy time unna hjemmet vårt, men flere århundre tilbake i tid. De som sier tidsmaskiner ikke finnes, har aldri vært på biltur gjennom Frankrike, det er sikkert og visst. Om fire dager reiser vi nok en gang tilbake i tid, denne gang til Limoux og Carcassonne, ja, den nydelige festningsbyen Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine enorme bymurer. Jeg gleder meg, kjære, jeg danser for oss, for hvor heldige vi er som kan gjøre alt dette sammen. Det er så fint, så fint som det bare kan være, ja, tenk at i Limoux skal vi bo på junior suite og spise fin middag på dyr restaurant, som fintfolk skal vi leve, du og jeg, i hvertfall for en natt.

Jeg tillater meg selv å danse i regnet, for selv under den mest stormfulle himmel, vil du være der sammen med meg, du strekker ut hånda, og sammen reiser vi ut på eventyr og skaper minner som selv den verste stormen aldri vil kunne ta fra oss.

(bilder fra Cordes-sur-Ciel)

Butikk

Sti