UNESCOs verdensarv: Canal du Midi og trappeslusene i Fonseranes

En tredje skildring fra vår oktoberhelg i Béziers, vår siste lille helgetur før Frankrike stengte ned for andre (og sannsynligvis ikke siste) gang.

Canal du Midi, en sørfransk kanal konstruert på 1600-tallet under styret til solkongen Ludvig XIV. Arkitekten bak kanalen som av UNESCO beskrives som en av de mest imponerende byggtekniske prestasjonene i moderne tid, het Pierre-Paul Riquet, en viktig figur i sørfransk historie, som i form av statue står foreviget i sentrum av byen min, Toulouse.

Denne historiske kanalen, som tidligere het Canal Royal en Languedoc, strekker seg over tjuefire mil, fra Atlanterhavskysten ved Bordeaux i sørvest til Middelhavskysten og byen Sète i sørøst. Like utenfor sentrum av Béziers ligger en av de store severdighetene som er verdt å få med seg om man vil bli bedre kjent med Canal du Midi: de ni slusene i Fonseranes (hvorav åtte fortsatt er i bruk).

Et imponerende trappesystem av sluser bestående av åtte kammere med økende høyde, hvor båtene føres opp eller ned 21,5 meter over en lengde på cirka 300 meter.

Sammen med Julien tok jeg meg en liten tur til denne ingeniørkunsten av en turistattraksjon, etter å ha tilbrakt formiddagen i sentrum av Béziers og deretter et par timer på stranda i havnebyen Valras-Plage.

Et nydelig parkområde var bygget rundt trappeslusene, en fornøyelse å besøke på en solfylt ettermiddag som denne.

Mens Julien var mest opptatt av å studere slusenes virkemåte, syntes jeg det var mer spennende å se på båtene som passerte gjennom portene, på menneskene ombord og på vannet som fosset ned trappene. En stor båt med boblebad på dekk fanget min umiddelbare oppmerksomhet. På en stol like ved siden av jacuzzien, satt en kvinne med mobiltelefonen sin i hånda. Hun, som alle oss nysgjerrige besøkende som var kommet for å se slusene, så også ut til å filme det hele fra sin egen vinkel.

Heldig var hun som fikk oppleve slik en nydelig båttur langs den sydfranske kanalen, flotte omgivelser og strålende vær, og et helt eget boblebad.

For hver port som ble åpnet, for hvert kammer som ble fylt med vann, stod Julien klar med telefonen, tydelig fascinert der han filmet både hennes båt og de neste båtene. Som så mange andre rundt oss, filmet han deres ferd gjennom slusene i Canal du Midi.

Helt siden vi flyttet til Toulouse for tre år siden har vi pratet om hvor fint det ville vært å leie en elvebåt, tilbringe en hel sommer langs kanalen, sove ombord på båten og besøke et titalls ulike sjarmerende småbyer på vår vei. Handle inn lokale spesialiteter og nyte frokost på dekk, rykende varme baguetter og ferske croissanter, før vi forlater gårsdagens destinasjon for å dra videre til noe nytt og like spennende.

En fin idé for sommeren etter neste sommer, det første året hvor det meste forhåpentligvis vil gå tilbake til å bli som tiden før coronakrisen. Neste år vil vi jo holde oss travelt opptatt med å ta igjen absolutt alt som vi i år ble tvunget til å utsette. Utdrikningslag, bryllupsfeiring med familien, bryllupsreise og en rekke konserter som vi hadde kjøpt billetter til før pandemien inntraff.

Tydelig var det at tiden fløy forbi mens vi stod der og fulgte med på båtenes ferd gjennom slusene. Vi hadde allerede vært der i to timer da vi innså at vi snart måtte haste oss tilbake til hotellet for å skifte klær og dra videre til La Maison de Petit Pierre, restauranten hvor vi hadde reservert bord for kvelden.

Selv med munnbind over nese og munn, valgte jeg å smile til kameraet, da Julien tok en siste selfie av oss sammen foran trappeslusene. En liten suvenir fra en spennende severdighet som ville gi oss mer enn nok å prate om under kveldens fine middag.

Nok en uke som suser forbi i Toulouse

Nok en uke seiler forbi, en uke bestående av både solskinnsdager og regnværsdager, med kroppen full av myggstikk, hodet fullt av tanker, hjertet fullt av følelser. Jeg tar meg selv i å bli overrasket over at det allerede nå er fredag igjen, vinket vi ikke nettopp farvel til søndagen som var?

Og hvilken deilig søndag det var!

En søndag under blå himmel og tjuefem varmegrader, late morgentimer og nyvasket sengetøy, jeg ligger i armkroken til min kjære med øynene lukket, en grasse matinée før vi nyter en sen frokost ute på balkongen, et must på slike deilige sensommerdager. Jeg slenger på meg mitt enkleste sommertøy, slitte blå olashorts og en simpel hvit t-skjorte, vi løper ut i boden for å hente syklene våre, sammen skal vi omfavne ettermiddagen, den friske luften og grønne naturen, en fin liten tur langs Canal du Midi, søndagsdate på sykkeltur.

PICNIC_20190906_185940951

Gjennom den røde mursteinkledde bydelen vår, Saint Cyprien, forbi nabolagets spennende markedshall, forbi vårt favorittsted for en godt variert brunsjbuffet, Les Chimères, forbi lokalene som snart vil huse en ny libanesisk restaurant, og lokalene hvor et supermarked har blitt erstattet med en stilig Concept Store ved navn Hors Ligne, et kunstgalleri-og cocktailbar som selger sesongens kuleste joggesko og sukkulenter i pastellfargede potter. Videre sykler vi, og snart forlates det urbane, moderne og de asfalterte sykkelstier til fordel for busker, trær og smale grusveier.

Kaktus

Vi sykler langs Garonne-elven og passerer mennesker som er ute på fisketur, andre på joggetur, noen på luftetur med sine firbente venner. Videre følger vi Canal du Midi, forbi de mange kanalbåtene, husbåter og restaurantbåter, jeg mimrer tilbake til tiden i Paris, da Julien og jeg først ble kjærester, til den magiske kvelden da han tok meg med ut på gastronomisk middag på en fin restaurantbåt akkurat som disse, den fineste av de mange båtene langs elven Seine, vi drakk champagne og beundret synet av Eiffeltårnets glitrende lys mot den sorte nattehimmelen.

Canal du Midi

Mandag, tirsdag, onsdag, rutinene distraherer oss fra drømmende tanker og stjeler både tid og energi som vi helst ville brukt på annet enn kun disse kjedelige gjøremålene, det nødvendige, disse lange arbeidsdagene, husarbeid og plutselige ærend som må prioriteres. Lista er lang over saker vi ikke tar oss tid til, men vi rekker likevel å reise av sted med varebil for å hente den nye sofaen vår, en deilig investering, denne nyinnkjøpte hjørnesofaen i kunstig skinn.

Torsdag ettermiddag trosser jeg igjen trøttheten, selv med såre øyne og en kamp mot øyelokkenes ønske om å lukkes og lede meg til et fjernt univers, til drømmer langt borte fra virkeligheten. Jeg spaserer fra busstasjonen i nabolaget vårt, og videre inn til kjernen av sentrum for å titte i butikker og handle med meg et par gaver fra meg til meg selv, jeg vil støtte de lokale små butikkene, bidra til å holde dem i live.

Shopping Toulouse

Jeg kjøper meg et par turkise øredobber og matchende armbånd fra Etyo, en liten boutique i sentrum av Toulouse, som selger flotte aksessoirer i friske farger. Videre besøker jeg diverse bokhandlere, jeg ønsker å kjøpe meg et par franske diktsamlinger, gjerne noe moderne til en forandring, Store klassikere, slik som Charles Baudelaire sine verk, har jeg jo nemlig fått i gave av min kjære (hans ungdomsskolepensum, mine gullskatter).

Bokhandel

Trøttheten får til slutt overtaket, øyelokkene føles tyngre og tyngre, jeg tar metro hjem for å legge meg og hvile. Hjemme alene, Julien er fortsatt på jobb. Når jeg våkner, våkner jeg til duften av nystekt pizza levert på døra, kylling og champignon på den ene, chorizopølse og oliven på den andre, en hyggelig overraskelse fra min kjære, vi avslutter torsdagen med film og pizza i sofakroken, hva helgen vil by på gjenstår å se.

Elv

Sykkelsti