På tur med katamaran

Klokka tikket og vi stresset som om livet stod på spill. “Få opp farta” ropte Julien, vi hadde akkurat fullført dagens frokost og brukt altfor lang tid på å spise opp den tykke greske yoghurten som vi begge var lei av å få servert hver eneste morgen.

“Husk vann, husk solbriller, husk kamera” ropte jeg tilbake, før jeg forsvant inn på badet og lot ham ta seg av pakkingen av den gamle, slitte ryggsekken som jeg hadde håpet han ville erstatte med en ny i løpet av ferien. Den flasset, var klissete og full av hull. Nær døden, rett og slett. Han pakket ned håndklær, jakker og badetøy i en bærepose som fungerte som en beskyttelse i den grusomme sekken.

Jeg dusjet i rekordfart og sminket meg minimalt, før vi sammen løp ut døra og opp til møtepunktet hvor vi skulle bli hentet av en sjåfør som het Angelis eller Angelo og hans minibuss. Vi var på vei til ei båthavn for å dra på tur med katamaran, en opplevelse vi fikk anbefalt fra alle hold da vi begynte å planlegge oppholdets aktiviteter. Valget stod mellom lunsjcruise og kveldscruise, sistnevnte markedsført som solnedgangscruise, og vi valgte altså heller å stå opp tidlig. Grillmat og hvitvin var inkludert i prisen, og vin kunne man allerede drikke fra klokka ti om ønskelig (altfor tidlig for min del).

Jeg gledet meg til å tilbringe den nydelige solskinnsdagen på båttur, og til å se mer av Santorini, en siste anledning før vi neste dag skulle hoppe videre til Naxos, bryllupsreisens siste destinasjon.

Vi steg om bord på katamaranen og la fra oss den slitte sekken og yttertøyet i salongen. Med speilreflekskameraet i hendene, satte vi oss ute på dekk, klare for å fotografere den lille vulkanske øya Nea Kameni (halvmånens nærmeste øy), og de tre pittoreske strendene som alle er oppkalt etter sandens farger, Red Beach, White Beach og Black Beach. Sistnevnte hadde vi allerede sett på nært hold, da vi kjørte Santorini rundt på ATV og nøt en nydelig solnedgang like i nærheten av den sorte stranda med sine lysebrune parasoller.

Flere katamaraner krysset vår vei, det gjorde også andre, enda flottere båter. Turister, for det meste forelskede par, vinket til oss og vi vinket tilbake. De av oss som ønsket, fikk muligheten til å bade før lunsjtid, hoppe uti vannet og svømme et par runder før salongbordet ble dekket med fylte vinblader, souvlaki og andre greske spesialiteter.

Hvitvinen var ikke stort å skryte av, men måltidet var overraskende godt, kjøttet var mørt og marinaden smakfull. Vi vendte tilbake til dekk for å slappe av etter lunsjen, nyte den siste timen ute på havet.

Vi nøt den så godt vi kunne, helt til vi nærmet oss land og plutselig fikk oss en uheldig overraskelse. Båten havnet under en mørk og tung regnsky, den dukket opp fra ingensteds og forsvant omtrent like kjapt som den kom. Den dusjet oss alle som én, og ble hengende over oss da vi gikk i land. Minutter senere var den borte, erstattet med solskinn, som om ingenting var hendt.

Solskinnet tok vi med oss tilbake til balkongen på Aperanto Suites. Vi nøt en siste ettermiddagstime i boblebadet før vi kledde oss opp i pent tøy og dro ut for å spise vår siste middag på Santorini.

Vi drakk vin og koste oss med deilige småretter, saganaki (grillet ost), apáki (røkt svinekjøtt) og tirokafteri (pikant feta dipp)
på restauranten Anemoloos, en skjult perle på toppen av en ekstremt bratt bakke. Til maten fikk vi servert det som må være det beste brødet jeg har smakt på Santorini. Varmt, mykt og rikt på smak.

Himmelen var full av stjerner, vi studerte dem fra vinduet. De blinket kraftig, mye kraftigere enn hva jeg kunne huske å ha sett på kontinentet. Jeg vendte blikket mot månen, den er alltid like fascinerende uansett hvor jeg befinner meg i verden, men stjernene, de er som solnedgangen, vakrest på Santorini.

Neste morgen stod et nytt eventyr for tur. Vi gledet oss til fire dager på nytt hotell, fire dager på ei øy kjent for sine vakre strender, sjarmerende små landsbyer, mytologi og gammel historie.

Solnedgangen i Oía

Etter en spennende vinsmaking og en liten kjøretur sammen med vår gode samaritan, fikk vi gleden av å oppleve et av øyas største høydepunkter.

Bak Oía stod himmelen i flammer. Røde, rosa og oransje nyanser, de svevet over det vulkanske landskapet og den snøhvite kykladiske arkitekturen. Jeg har sett mange solnedganger i mitt liv, men denne var utvilsomt en av de vakreste. Servert allerede første kveld i Santorini, jeg kunne ikke bedt om en bedre velkomst.

Julien la sine armer rundt meg og kysset meg slik en mann på bryllupsreise kysser sin kone. Det føltes nesten uvirkelig å stå ved dette utsiktspunktet, beundre et landskap som folk flest kjenner igjen fra de mange omtrent identiske bildene av kvinner som poserer i flagrende kjoler med den hvite bebyggelsen og de blå kirkekuplene i bakgrunnen.

Vi spaserte gjennom byens gater, en by full av dyre merkevarer og suvenirbutikker, overprisede restauranter, turistfeller, barer, bakerier og et par gyroskiosker. Mest av alt var gatene stappfulle av mennesker, turister som oss, kjærestepar og ektepar, et stort flertall fra England, USA og Tyskland.

Byens gatekatter mjauet etter mat og nøt turistenes nærvær. Julien kunne ikke motstå fristelsen til å klappe flere av dem, selv holdt jeg meg litt på avstand, skeptisk som jeg er til det meste i livet.

Skeptisk var jeg derimot ikke da min kjære spurte om jeg var interessert i å ta en drink, og om vi kunne sette oss ned et sted for å planlegge resten av oppholdet på Santorini, og reservere bord på kveldens utvalgte restaurant.

Vi fant oss et ledig bord på en liten cocktailbar i sentrum og dro frem hver vår mobil for å studere mulighetene for å leie bil eller terrengmotorsykkel de neste dagene.

Valget for neste dag falt på ATV, terrengmotorsykkel. Mens vi spaserte fra Oía til kveldens utvalgte restaurant (som lå bare et lite steinkast unna hotellet vårt), så vi flere tilsvarende kjøretøy passere langs veien. Vi så på dem med misunnelse i blikket, selv om vi tidligere på dagen aldri hadde tenkt at fart og spenning ville bli et mål for oppholdet. Santorini skulle jo ikke være annet enn fire late dager med boblebad, basseng og soling.

Men så kom rastløsheten og endret alt, som den jo alltid gjør.

Himmelen var ikke lenger rød, men sort og glitrende, full av stjerner. De minnet meg om sommerferien hos familien i Norge, om natten da jeg så stjerneskudd for første gang i mitt liv. Jeg husker at jeg ønsket meg noe fint, noe viktig, og jeg venter fortsatt på svar fra universet.

Da vi trasket langs den nattemørke veien i retning kveldens restaurant (Santorini Mou), hadde jeg ingen andre ønsker enn å spise meg mett på gresk mat, jeg drømte om småretter og en stor porsjon Moussaka, et ønske som heldigvis var enkelt å oppfylle.

Uteservering, stearinlys og livemusikk, en romantisk kombinasjon og en restaurant hvor porsjonene var generøse. Våre nakne legger ble stukket av mygg, og nattehimmelen hadde rukket å bli enda mørkere da vi gikk den lille strekningen fra restauranten tilbake til hotellet hvor boblebadet ventet oss.

Vi skiftet fra sommerklær til badetøy og avsluttet kvelden i det enorme boblebadet hvor vi lett kunne fått plass til seks, sju personer. Begge drømte vi oss bort til et annet liv hvor vi eier et stort hus med et lignende boblebad, gjerne også et svømmebasseng, før vi våknet til virkeligheten som også var fin, en uvirkelig virkelighet med bryllupsreise og solnedgang på ei øy kjent som et ferieparadis for forelskede par.

Før jeg fortsetter mine skildringer fra reisen vår, har jeg veldig lyst til å høre fra dere som leser. Om du er eller har vært gift, hvor dro du på bryllupsreise?
Og du som drømmer om en fremtidig bryllupsreise, hvor ønsker du å dra?

En nydelig start på oppholdet på Santorini

Med våre to trillekofferter på slep, sprintet vi nedover gatene med blikket rettet mot fergen som vi kunne skimte i det fjerne. Sola sov fortsatt, men gatelysene hjalp oss i riktig retning, tiden var inne for å reise videre fra Kreta til Santorini, reise til en destinasjon som lenge hadde stått høyt på ønskelista. Et ypperlig reisemål for to turtelduer på bryllupsreise.

Fergeturen tok to timer, to timer med Lonely Planet i hendene, en reiseguide til Kykladene som vi hadde pakket med oss før avreise. Guiden fortalte om de hvite byene Oía og Fira, om røde solnedganger og øyas beste utsiktspunkter, om vinsmaking og båtturer og vulkanske sandstrender.

Idet vi gikk av fergen og fikk plass på shuttlebuss til prutet pris, tjue euro i stedet for førti, kunne jeg føle sommerfuglene i magen flakse enda raskere enn før. Jeg gledet meg til å overnatte på Aperanto Suites, et relativt nytt hotell på nordsiden av øya, bygget i typisk hvit kykladisk arkitekturstil, med vakker utsikt mot havet.

Rommets balkong var utstyrt med et boblebad på størrelse med et lite svømmebasseng, et boblebad hvor vi ville nyte hvert vårt glass vin til synet av solnedgangens flotte nyanser, men aller først en frappé under solfylt ettermiddagshimmel.

Akkurat som på Kreta, fikk vi også denne gang en hyggelig liten overraskelse fra hotellet. De gratulerte med overstått bryllup og ga oss ei flaske lokalprodusert hvitvin i gave, ypperlig for en romantisk aften på balkongen.

Før vi byttet ut klærne med badetøy, ba vi resepsjonisten om hjelp til å reservere både vinsmaking og dagstur med katamaran, førstnevnte skulle vi rekke å få tid til allerede samme kveld. Men aller først ville vi stenge resten av verden ute fra vår romantiske boble, konsentrere oss om utsikten, om hverandre, om våre tanker rundt tiden som har gått og tiden vi har i vente.

Tiden førte oss etter hvert til vingården Sigalas hvor vi fikk smake et utvalg av rødt og hvitt fra den vulkanske øya med sitt ørkenlignende klima, forhold som utrolig nok er egnet for vinproduksjon så lenge druearten er robust nok. Assyrtiko er navnet på øyas dominerende art, deretter kommer Aidani, en beskyttet drueart fra Santorini.

Øya har en lang tradisjon med vinproduksjon, noen av verdens eldste vinmarker befinner seg på nettopp Santorini. Den eldgamle oppbindingsmetoden, sirkelformet som en blomsterkrans, kan fortsatt den dag i dag ha opp mot 500 år gamle vinstokker.

Vi forlot vingården med ny kunnskap og ingen nye vinflasker, våre favoritter var for kostbare. Værgudene hadde på dette tidspunktet bestemt seg for å vanne øyas druer, og samtidig vanne Julien og meg, der vi gikk med våre raskeste steg, opp bakken som skulle lede oss til hotellet. Eller til sentrum av Oía.

Håret og klærne ble stadig våtere, oppoverbakken vokste seg høyere og lengre, både Julien og jeg angret på å ikke ha leid bil eller ringt etter taxi, vi angret på at vi trodde Santorini var en øy for fotgjengere. Vår desperasjon glødet tydeligvis, som om et neonskilt hang over oss i lufta, et skilt som røpet vårt ubehag og beordret lokalbefolkningen til å hjelpe, redde oss fra å vår våte, kalde og slitne tilværelse.

Vår redningsmann var en ung bilist i slutten av tjueårene, begynnelsen av trettiårene. Velkledd, modellpen og helt alene i bilen. Han spurte om vi trengte skyss, og Julien svarte umiddelbart ja, uten å tenke seg om to ganger. Selv noterte jeg hans bilnummer i mitt sinn, i tilfelle han skulle vise seg å være en seriemorder eller en seksualforbryter, eventuelt begge deler, og forberedte meg mentalt på det verste, på å bli offer for en gresk Ted Bundy.

Hvordan det gikk er vel ganske åpenbart. Jeg er fortsatt like hel, det er vi begge, og bilisten var ingen Bundy, men en god samaritan som kjørte oss til vakre Oía, tidsnok til å få med oss solnedgangen.

Søndagsturen langs Canal du Midi og tanker rundt bryllupsreise neste år

I morgen venter en ny helg, en kjølig vinterhelg, årets første av sitt slag. Mine negler skal få seg en liten manikyr hos neglsalongen i nabolaget, før jeg sammen med Julien drar til IKEA for å kjøpe havreflarn og se på sofaer.

Forrige helg var nydelig. Etter en lørdagsettermiddag tilbrakt på svensk kafé i sentrum av Toulouse, utnyttet min kjære og jeg den solfylte søndagen til det maksimale, med en deilig frokost ute på balkongen, etter all sannsynlighet årets siste måltid utendørs, før vi utover ettermiddagen tok oss en nitti minutters sykkeltur langs Canal du Midi og Garonne-elven.

November-månedens siste helg kunne altså by på seksten, sytten varmegrader, noe som er svært uvanlig selv på det franske sørvestland. Vi forlot derfor leiligheten uten jakke og nøt hvert eneste sekund ute i sola. Allerede uka etter skulle kuldegradene melde sin ankomst, tiden var inne for regnværet å skylle inn over regionen.

Langs asfalterte veier startet vi søndagsturen i nabolaget vårt Saint Cyprien, forbi kunstgalleriet og parken ved Les Abattoirs, videre ut på smale sykkelstier og ut på bredt grusterreng hvor vi syklet slalom mellom joggere og turgåere. Målet var å komme oss frem til byens vakreste turområde, Canal du Midi. Lenge hadde vi ønsket å ta oss en tur til kanalen, først nå lå muligheten foran oss, den etterlengtede muligheten til å få et gjensyn med de flotteste delene av byen vår etter fire uker med strenge restriksjoner.

Heldige er vi som bor så nært alt dette, bare tre kilometer unna kanalen, den delen av den som renner gjennom Toulouse. Jeg elsker å titte på de fine husbåtene, flere av dem kan leies, noen av dem eies av fastboende. Mens vi stod der og studerte dem, undret jeg hvordan det ville vært å bo i en slik båt, å stadig våkne til denne vakre utsikten, men samtidig bli vekket av støy fra byen hver eneste dag.

Kanskje er det dette vi burde gjøre en fremtidig sommer, leie en elvebåt. Ikke neste sommer, men den etter der igjen, siden vi aller først ønsker å prioritere vår utsatte bryllupsreise etter den utsatte bryllupsfesten som vil finne sted i april. En reise langt unna Canal du Midi, en bryllupsreise til eksotiske strøk, et eller annet sted hvor Julien og jeg kan tilbringe halvparten av ferien på oppdagelsesferd og resten av tiden med paraplydrink i hånda, iført bare badetøy og solkrem, ved en fem-stjerners bassengkant.

Begge er vi sikre på at vi bare kan glemme flere av destinasjonene som vi tidligere hadde pekt ut som favoritter da vi først begynte å drømme om roseblader drysset over hotellsenger, og romantisk middag for to ved en fredelig strandkant. Bali, Zanzibar og Costa Rica, en dag vil vi forhåpentligvis besøke disse stedene, men ikke enda.

Smitteverntiltak og reiserestriksjoner på verdensbasis kommer til å prege også det kommende året, og det beste vil derfor bli å holde seg her i Europa. Vårt kontinent er heldigvis fullt av vakre steder som passer perfekt for en romantisk voyage de noces, deriblant Hellas, Kroatia, Montenegro, Italia og den franske øya Korsika.

Vi kan ikke annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg. Om det vil bli mulig for meg å få komme hjem på besøk til Norge på nyåret, om vi til våren vil få gjennomført den utsatte bryllupsfesten på Château du Croisillat, før vi til slutt drar, eller ikke, på bryllupsreise til hvor enn det er vi ender opp.

Etter sykkelturen nøt vi hver vår pils ute på balkongen, en siste smak av solskinn før vi avsluttet søndagen i sofakroken, med våre nå pyjamas-kledde kropper pakket inn i et stort mykt pledd, vi varmet hverandre og hygget oss med film på flatskjermen.

Indisk mat og den typiske lørdagskvelden

Lørdag. Vi våkner altfor tidlig, men står opp sent likevel. Fint er det å kunne ligge tett inntil ham, hans armer omfavner meg kjærlig, ingen hastverk, ingenting å rekke, en fredelig lørdagsmorgen tilbrakt i trygghet under den varme dundyna.

En kopp kaffe og to brødskiver over en dokumentar om hvalhai og djevelrokker, vi prater om vår fremtidige bryllupsreise, om mulighetene for å reise til en destinasjon hvor man kan dykke med havets mange fascinerende skapninger. Safari og dykking, fart og spenning, deilig mat og høy komfort, enige er vi om hva vi ønsker for vår første ferie som ektepar, men nøyaktig hvor på denne kloden gjenstår fortsatt å se.

Karusell

Vi starter ettermiddagen med en liten svipptur innom de franske møbelforretningene But og Conforama, på utkikk etter et nytt stuebord og Led-lyspærer til lampene i stua. Å handle møbler og dekorasjoner til hjemmet er noe vi sjelden tar oss tid til å gjøre.

Bare når noe vi allerede eier har gått i stykker eller er i ferd med å kollapse, ser vi nødvendigheten i å bruke tid på å scrolle nedover kategoriene på Le Bon Coin (fransk versjon av Finn.no) eller besøke møbel-og tekstilbutikkene i nærområdet. IKEA besøker vi stort sett bare når behovet for møbler møter lysten på kjøttboller i fløtesaus.

Lyspærer kjøpt, referansenummer for potensielt nytt stuebord notert, vi fortsetter ettermiddagen med kinobesøk i sentrum, en tradisjon som begynner å bli en smule kjedelig. Jeg foreslår å heller dra på teater neste helg, eller på cabaret, på humorshow, konsert, hva som helst som kan skape litt variasjon i hverdagen. Men i motsetning til meg, liker Julien dette mønsteret, disse vanene, hvorfor forandre noe som allerede er fint?

Etter endt kinoseanse, går ferden som vanlig videre til en av byens mange restauranter, denne gang sender vi smaksløkene på en reise til India. New Goa heter kveldens utvalgte spisested, med beliggenhet like i nærheten av ølbaren Delirium Café, hvor vi koser oss med hver vår halvliter før middagstid.

Forrett indisk

Den lille restauranten New Goa ligger bortgjemt i en liten sidegate, vegg i vegg med et konkurrerende indisk spisested. Vi bestiller hvert vårt glass lassi, rose til meg og mango til ham, servert får vi ulike typer samosa, fritert aubergine og fritert løk sammen med peshwari nanbrød til forrett (nan fylt med mandler, pistasjebiter, kokos og safran). Hovedrettene dufter av deilig krydder, en smakfull kylling balti med koriander og kanel til meg, og pikant kylling vindaloo til ham, begge servert med basmatiris.

En travel lørdagskveld for restaurantens ansatte, alle bord er nå opptatt. Ved inngangspartiet og ut på gaten formes en lang kø full av mennesker som tålmodig venter på ledige bord, flere av dem bestiller cocktails som drikkes utenfor lokalet mens de venter.

Indisk mat

Julien og jeg nyter måltidet i vårt tempo, vi diskuterer og er allerede i gang med å planlegge neste helg, nok et nytt kinobesøk kommer som forslag fra ham. Igjen nevner jeg mitt ønske om å dra på teater, han finner på unnskyldninger for å ikke dra. Forestilling klokka ni er sent, sier han. Teaterstykket jeg ønsker å se virker jo dessuten litt kjedelig, mener han. Filmen vi så på kino i kveld, filmen du valgte, den var kjedelig, svarer jeg surt.

Med julaften bare to måneder unna, setter jeg like greit teaterbilletter øverst på ønskelista, sammen med nye tøfler og solid paraply. Hva har du lyst til å gjøre etterpå, spør Julien, der vi etter middag trasker videre i retning metrostasjonen Jean-Jaurès, som om jeg skulle orke å gjøre noe som helst etter et enormt måltid som dette. Hva med film på Netflix og en kopp te i sofakroken? Han nikker.

Karusell bakgrunn