Det var en gang…

Seks og et halvt år bak oss, forhåpentligvis mange tiår foran oss. Jeg gleder meg til alt vi har i vente, til å skape flere fine minner sammen her i Toulouse, og til å reise jorda rundt og bli litt klokere for hver gang vi besøker et nytt sted sammen. Fint vil det dessuten bli å endelig pusse opp den nye leiligheten sammen med deg, vårt første boligkjøp, hjemmet hvor du og jeg i nær fremtid vil nyte både fredagspils ute på terrassen, lørdagsmiddag på drømmekjøkkenet og late søndager i sofakroken.

Jeg håper fremtiden vil gi deg flere anledninger til å gå kledd i dress, for du ser jo så flott ut med slips og skjorte. Dessuten danser du så fint når det kun er vi to som danser, når det er vi som har valgt låta, når du ser meg i øynene og smiler som om du er nyforelsket.

Du danser ikke ofte, men du danset til daggry da vi i sommer deltok i feiringen av våre venners bryllup i Normandie, og du danset da vi for noen år siden feiret nyttår under fyrverkeriet i Warszawa. Jeg håper det ikke blir lenge til neste gang vi svinger oss over parketten i champagnerus, for under vår egen bryllupsfest fikk jeg bare den ene dansen. Din ryggskade tålte ingen oppfølger.

I løpet av seks og et halvt år har vi opplevd mye, du og jeg. Våre første år sammen er som hentet fra et tidligere liv, et liv hvor vi bodde på utkanten av Paris og stadig irriterte oss over togstreik og metrokaos, lommetyver og kjeltringer. Jeg så ingen fremtid i Paris, det gjorde ikke du heller.

Toulouse har nå vært vårt hjem i snart fire år. Hvem skulle tro at vi ville ende opp med å elske denne byen så høyt som vi gjør?

I hvert fall ikke du, du som var livredd for å starte med blanke ark, forlate alt det kjente og kjære til fordel for et sted hvor du ikke kjente en eneste sjel. Du fryktet ensomheten, en kortvarig frykt, for vennene kom, nye flotte bekjentskaper som utviklet seg til å bli solide vennskap, venner som har stilt opp for oss gjennom tykt og tynt.

Da du talte til meg under seremonien, sa du at jeg har gjort noe ingen andre har klart før meg. Jeg har tvunget deg ut av komfortsonen, åpnet ditt hjerte, ditt sinn og dine øyne for muligheter du ellers ville gått glipp av. Du sa, som du alltid har sagt, at jeg fargelegger livet ditt med min eventyrlyst.

Eventyr har vi skrevet siden vårt første møte utenfor internettets grenser, siden vi først ble kjent i den nydelige byen Praha. Jeg husker nøyaktig hvordan vi begge gikk kledd den kvelden, du i hvit skjorte og sorte jeans, jeg i helsort, med langermet minikjole og ankelstøvletter. Begge var vi nervøse, og roet derfor nervene over hver vår cocktail, tequila sunrise, på en liten kafé i enden av gata hvor jeg gikk på et TEFL-kurs som jeg knapt fikk bruk for i ettertid.

Som du vet, så jeg deg ikke som annet enn en venn da vi først begynte å skrive til hverandre, en digital brevvenn i det store utland, virtuelt selskap gjennom mine siste måneder i USA før jeg flyttet tilbake til Europa. Ikke før februar kom krypende og du bestemte deg for å sende meg en pakke, gikk det opp for meg at dette kunne bli til noe mer. En valentinsgave ventet meg plutselig på postkontoret. Belgisk konfekt, en bamse og et postkort med motiv av Eiffeltårnet.

Foreldrene mine spiste opp halvparten av konfekten, den beste sjokoladen jeg noen gang har smakt. Bare en måned senere satt vi ved hver vår ende av det lille bordet på kafeen i den tsjekkiske hovedstaden, vi skrev starten på vår spennende (og til tider vanskelige) historie.

Historien om to mennesker med røtter fra fire forskjellige land, to reiselystne sjeler med store drømmer og ambisjoner. Et møte i Praha, et frieri i Sør-Afrika og et bryllup i sørfranske omgivelser.

Seremoni og bryllupsfest på Château du Croisillat

Julien, tretten måneder har gått siden vi ga hverandre våre “ja”, siden vi utvekslet ringer i Capitole. En nydelig dag i byens vakreste omgivelser, du strålte, kanskje gjorde jeg det, jeg også. Men elefanten i rommet kastet likevel sin skygge over vielsen, den hvisket i mitt øre, minnet meg om stolene som stod tomme, om stemmene jeg ikke kunne høre og smilene jeg ikke fikk se. Det som skulle bli livets søteste drøm, ble i stedet et bittersøtt minne som ville henge over mine skuldre de neste tretten månedene.

Bittersøt er også smaken som har brent seg fast på min tunge etter å ha kjørt denne emosjonelle berg-og-dalbanen sammen med deg. Du har holdt min hånd gjennom de mange opp-og nedturene, de gode og de vonde magefølelsene. Du har sett meg gråte av alle mulige grunner, hjemlengsel og isolasjon, ensomhet og savn. Jeg har kjempet etter noe å gripe tak i, strukket mine hender mot optimisme og håp for fremtiden. Stødig stod du med din hjelpende hånd, du med din indre ro og resiliens. Jeg aner ikke hvordan du klarer det selv når verden brenner under dine føtter, men du står urokkelig, du smiler, og jeg beundrer din evne.

Da jeg lovet deg mitt hjerte, lovet jeg å elske deg i gode og onde dager, jeg lovet å stå ved din side, selv når det stormer som verst. Om alt som har hendt er et svar fra universet, himmelriket eller andre krefter, om dette er deres forsøk på å teste oss, se om våre ord taler sannheten, må dagen i dag være et bevis på nettopp hvor solid vår kjærlighet faktisk er.

Julien, takk for at du alltid har gitt meg en skulder å gråte på, at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd, at du alltid har minnet meg om å stole på magefølelsen og gi blanke i hva andre måtte tenke. Takk for at du elsker meg selv de dagene hvor det er vanskelig, og for at du lytter hver gang jeg trenger noen å snakke med. Takk for at du støtter mine drømmer og ambisjoner, for at du har troen på meg, for at du ser noe jeg selv ikke klarer å se.

Min kjære Julien, når jeg ser deg i øynene, de store, vennlige øynene, ser jeg en varme som forteller meg at jeg ikke lenger behøver å frykte de mørkeste dager, for du vil alltid være mitt lys.

Teksten over er en oversatt versjon av min tale til Julien, en tale jeg skrev en søvnløs sommernatt mens jeg lå tankefull under dyna på pikerommet hos mine foreldre i Stavanger. Der og da tenkte jeg ikke noe spesielt over hva jeg hadde skrevet, teksten var jo ikke mer enn en selvfølgelig ærlighet, mine tanker og meninger på papir. Men da jeg stod foran omtrent seksti mennesker, med mikrofon i hånda og Julien ved min side, følte jeg meg plutselig ekstremt sårbar. Naken. Selv om jeg, i min store, hvite brudekjole med slep, var langt ifra naken.

Jeg bar blomster i håret og ballerinasko på føttene, farmors vakre smaragd rundt halsen og den tilhørende ringen på høyre hånd. Gonzalo, en motefotograf som Julien ble kjent med da vi bodde i Paris, hadde i forkant av seremonien foreviget arbeidet til både frisør og sminkør, før både mor og svigermor slapp til for å hjelpe meg med påkledning.

En siste detalj manglet før jeg kunne gå ned trappene for å møte min stefar, gå arm i arm til “Canon in D” av Pachelbel, la min farsfigur lede meg til min ventende brudgom. Jeg parfymerte meg med en duft like luksuriøs som både antrekk og adresse, den sensuelle “French Kiss” av Guerlain.

Seremonien kunne by på både latter og tårer, alle gjesters øyne (og mobilkameraer) var rettet mot oss. Vi smilte til våre gjester, til våre vitner, vår familie og til kameraet og nøt den nydelige klassiske musikken som vi selv hadde valgt for anledningen. Vi utvekslet bomullsblomster i stedet for ringer (bomull er symbolet på første bryllupsdag i Frankrike) og feiret at vi tross alt ble juridisk viet ett år tidligere.

Etter seremonien og vår lille fotoseanse, ble det tid for champagne og kanapeer på slottets gårdsplass. Vi skålte og diskuterte med våre kjære, alle forsynte vi oss jevnlig fra det generøse utvalget av fingermat fra cateringleverandøren Maison Roustit.

Kvelden kunne deretter by på en deilig fem-retters middag med våre favorittviner på menyen. Carpaccio av biff til forrett og andefilet med fløtegratinerte poteter med trøffel til hovedrett, før vi fortsatte festlighetene over et ostefat og en “trou gascon” (sorbet og armagnac). Vi avsluttet med bryllupskake til dessert, en deilig kake med sjokoladesmørkrem og vanilje, før vi danset vår første dans til balladen “Unintended” av det britiske bandet Muse.

Under dansen fantes plutselig bare vi to, han og jeg i takt med musikken, min kjole og hans dress under dempet belysning. Fredagens dramatikk ble midlertidig hvisket bort fra minnet, et og et halvt år med restriksjoner var også milevis unna, vi var som trollbundet. Vi avsluttet dansen med et kyss og gledet oss over hvor fint det var å endelig kunne avslutte dette kapittelet på lykkelig vis, som prins og prinsesse med vårt franske eventyrbryllup på Château du Croisillat.

Alle bilder av Gonzalo Sosa

Dramatikk dagen før bryllupet

12.09.2020 markerte starten på en lang og til tider vanskelig kjærlighetsreise, hvor det som skulle bli én bryllupsfeiring ble en reise fordelt på to kapitler. Fjorårets kapittel, det som i utgangspunktet skulle ha vært bryllupets eneste, har jeg allerede skrevet mye om både her og i magasinet Ditt Bryllup.

Datoen hadde vi, bare uker før pandemien traff kontinentet, fått inngravert i våre gifteringer, en dato som prydet også bryllupets mange dekorasjoner, deriblant gjestebokas forside, kveldens meny og de spesiallagde Champagne-etikettene som Juliens foreldre hadde bestilt direkte fra den lille champagneprodusenten. Selv i vår villeste fantasi kunne vi aldri sett for oss at et virus skulle stikke kjepper i hjulene for våre opprinnelige planer, et virus som også hindret meg fra å reise tilbake til Kraków for å hente de bestilte gifteringene, samtidig som det stjal en opplevelse jeg aldri igjen vil kunne få tilbake.

Helt siden jeg som ung tenåring begynte å drømme om fremtiden og om det storslåtte bryllupet jeg håpet jeg en vakker dag ville få, hadde jeg gledet meg stort til verdifull mor-datter tid med prøving av brudekjoler i hennes hjemland. Drømmen var å kjøpe kjole i Kraków, en by jeg elsker, en by full av spennende brudesalonger hvor vinduene i alle mine leveår har vært utstilt med flere av de vakreste kjolene jeg noen gang har sett. Kjoler jeg dessverre aldri fikk prøve.

I stedet stengte Europa ned, og jeg ble stående i stua med målebånd rundt livet, rundt armer og ben, fra topp til tå. I et nedstengt Frankrike hvor jeg knapt nok fikk lov til å gå ut døra, bestilte jeg kjole fra nettportalen Etsy, og fikk min polske tante til å sende gifteringene til Frankrike via UPS. Dette var starten på et år hvor livet kastet kilovis av sitroner etter oss, noe som først gjorde vanvittig vondt, før vi innså at vi ikke kunne gjøre annet enn å brette opp ermene og lage flere liter med limonade. Nedstenging, karantenekrav, avlysninger, ekstra utgifter på grunn av utsettelser, utfordringene var mange og min mentale helse var skjør som en sommerfuglvinge.

Tolvte september skulle bli en fullpakket dag med vielse i byens rådhus, det vakreste rådhuset jeg noensinne har besøkt, etterfulgt av en romantisk seremoni i hagen til det historiske slottet Château du Croisillat, med tospråklig vigsler og rørende taler. Skjebnen ville annerledes, den ville gi oss to ulike feiringer, først en intim feiring i en sjarmerende Airbnb på utkanten av Toulouse, før vi tretten måneder senere skrev bryllupets neste (og heldigvis siste) kapittel.

09.10.2021, det som skulle bli en sensommerfeiring ble i stedet et høstbryllup. Da vi først utsatte fra september til april og deretter til oktober, begynte bekymringene å plage oss, vi bekymret oss ikke bare for den økonomiske konsekvensen, men også for hva slags vær vi ville bli møtt med på det som nå ville bli en oktoberdag. Vi fryktet vind og regnvær, paraplyer og gjørme, og ble derfor overlykkelige da den store dagen nærmet seg og værmeldingen kunne bekrefte regnfri himmel.

Men lykken ble kortvarig og noe helt utenkelig rammet oss bare tjueni timer før bryllupsseremoniens start.

Halvparten av gjestelisten skulle sove på slottet fra fredag til søndag. Flere hadde dessuten lovet å hjelpe til med rigging av stoler, bord, lyslenker og borddekorasjoner, noe som høres mye enklere ut enn det i praksis skulle vise seg å være.

Tjueni timer før helgens viktigste øyeblikk, var altså Julien, Laurène og jeg i full gang med å pakke ned de mange dekorasjonene som skulle stables som Tetrisbrikker inn i Audien og kjøres tretti kilometer sørover til 1400-tallsslottet Château du Croisillat. Også mine norske venner, Krister og Christine, skulle inn i bilen sammen med sine enorme kofferter, alle måtte vi haste oss for å rekke frem tidsnok til å møte gjestene, deriblant mine foreldre, som snart ville bli stående og vente på å få nøkler til sine rom. Vi knyttet poser, løftet esker, lukket kofferter, dobbeltsjekket lister og kjempet mot klokka. Jeg kan ikke engang huske nøyaktig hva jeg gjorde eller hvilket rom jeg befant meg i, men jeg husker skremmende godt det skjærende skriket og hvor fort mitt hjerte slo da jeg så ham, brudgommen, omtrent krype fra korridoren og inn til soverommet hvor han ble liggende, ute av stand til å røre seg.

Fortvilet, så jeg ingen annen utvei enn å ringe hans foreldre, be dem kjøre en omvei fra Montauban for å hente mine venner i Toulouse. Samtidig måtte jeg ta meg tid til å løpe til både apoteket for å få tak i diverse hjelpemidler og deretter haste meg videre til blomsterhandleren for å hente brudebuketten som etter planen skulle bli hentet med bil før vi forlot nabolaget for å dra til slottet.

Jeg hadde lyst til å gråte, legge meg i senga ved siden av Julien, holde rundt ham og trøste ham. Men jeg klarte ikke å være hysterisk, bryte sammen foran venner og svigerforeldre, jeg klarte heller ikke å være en omsorgsfull morsfigur. Hodet mitt valgte i stedet å stenge ute alt som var upraktisk og fokusere på å finne en løsning, en hvilken som helst løsning.

Julien var heldigvis like løsningsorientert, og fikk tak i telefonnummeret til byens kanskje eneste kiropraktor som tilbyr hjemmebesøk. Gleden ble straks pepret med stress, da han fikk vite at neste ledige time var så sent som klokka seks. Jeg ville med andre ord stå alene med ansvaret for alle forberedelser før bryllupet.

Jeg fryktet det verste. Noe langt verre enn en regnværsdag. Jeg fryktet en sengeliggende brudgom og avlyst bryllup i siste sekund. I beste fall så jeg for meg Julien i rullestol. Sammen med mine venninner, ville jeg ha pyntet stolen med blomster og sittet på fanget hans under seremonien, latt kjolens slep henge over ham som ei dyne og smilt til fotografen. Rullestol, krykker, stokk, det viktigste for meg var å ha Julien ved min side.

Som i ekte Hollywood-stil fikk heldigvis dagen før den store dagen en lykkelig slutt. Våre venner og mine foreldre hjalp til så godt og så effektivt som de bare kunne, og alle samarbeidet så fint at jeg nesten fikk tårer i øynene da jeg så hvor mye vi hadde rukket å gjøre på så kort tid.

Selv vigsleren, Elisabeth, prioriterte å ta seg tid til å komme til slottet for å hjelpe til med rigging av stoler og flytting av den tunge buen som neste dag skulle dekoreres med blomster og bånd, en oppgave dekoratøren Lucille skulle ta seg av neste morgen.

Varme og støttende ord fikk jeg fra alle kanter, fra både de ansatte på slottet, fra vigsleren, Juliens venner, mine venner, og ikke minst fra familien min. Denne varmen må ha vært så kraftfull og så manifesterende at jeg nesten undrer om den kan ha hjulpet Julien på et eller annet vis. En gave ovenfra, en liten energiboost som sammen med hjelp fra kiropraktoren fikk ham til å klare å reise seg igjen. Gå igjen.

Før jeg deler flere bilder av kjolen og hans dress, bilder fra seremoni og vin d’honneur, av kake og vår første dans, vil jeg avslutte denne historien om dagen før den store bryllupsfesten ved å takke de som var til stede, de som hjalp oss da vi virkelig trengte flere hjelpende hender.

Dere vet hvem dere er. Jeg er evig takknemlig.

Alle bilder med unntak av tekstens to siste er tatt av motefotograf Gonzalo Sosa

Blomster og dekorasjoner utendørs er fra Les Créas de Lulu

Venner og Venner i hermetegn (en historie om ghosting)

Jeg har fulgt alle instrukser som ble gitt, pakket ned rosa t-skjorte og sorte bukser, hentet frem alt jeg eier av kjoler slik at min venninne Laurène kan plukke ut en eller to som skal bli med oss på tur. Hun skal sove hos meg i natt, før vi i morgen drar inn til sentrum, til togstasjonen for å reise videre til hvor enn det er vi skal tilbringe helgen.

Ei annen venninne, Cindy, sendte mannen sin til nabolaget mitt for å levere en gave til meg, en hvit bag med ordene “bride to be” skrevet i stor skrift. Jeg aner ikke hvilke aktiviteter som venter, jeg vet heller ikke hvor mange som til slutt blir med på tur. Alt jeg vet er at jeg endelig skal drikkes ut, at jeg endelig skal feire at vi ikke behøver å utsette bryllupet en tredje gang.

På papiret har jeg vært gift siden september i fjor, originaldatoen er trykket på alle dekorasjonene som i over ett år har ligget i esker og samlet støv, datoen er også inngravert i gifteringen jeg allerede har båret siden den gang. Brudekjolen som jeg til slutt kjøpte via nettportalen Etsy, har ligget skjult for brudgommens øyne i over ett og et halvt år. Jeg har prøvd den to ganger, først da jeg fikk den levert på døra og måtte forsikre meg om at skredderen hadde fulgt mine mål fra punkt til prikke, deretter for å forsikre meg om at kjolen fortsatt, etter flere nedstenginger, passet den utrente kroppsfasongen min.

Grunnet pandemien måtte vi som sagt vente med å feire bryllup, vi måtte utsette den planlagte hageseremonien på Château du Croisillat og vente på lysere tider. Vi sendte ut nye invitasjoner med ny dato til alle som ikke kunne krysse landegrenser eller reise mellom regioner. September skulle nå bli til april. Siden byråkratiske utfordringer ikke tillot oss å endre datoen i rådhuset, trøstet vi oss i fjor med en fin liten seremoni på Capitole, etterfulgt av en beskjeden vin d’honneur i en Airbnb spandert av mine foreldre som grunnet de strenge reiserestriksjonene ikke kunne være sammen med meg på den lille store dagen.

Men så kom april, og Frankrike stengte ned for tredje gang. Dermed utsatte vi til oktober, og kontinentet vårt så endelig ut til å være på bedringens vei. Likevel kom avslagene på løpende bånd, og både Julien og jeg begynte litt etter litt å gi opp troen på at vi noensinne ville komme i mål. Det som skuffer meg aller mest der jeg sitter midt oppi denne situasjonen, er å vite at jeg har venner som velger å gjøre noe så kjipt som å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt. Ja, enkelte har faktisk gått så langt som å ghoste meg, ignorere meg totalt, i stedet for å være ærlige og si at de ikke har mulighet til å reise til Frankrike. Eller at de ikke har lyst, om det er det som er sannheten.

Det første spøkelset meldte sin ankomst lenge før Julien og jeg i det hele tatt hadde planer om å gifte oss. Jeg burde sett det røde flagget som veivet over henne allerede den gang. Det var en iskald vinterkveld i Oslo, jeg hadde kommet på besøk fra Frankrike for å tilbringe to netter i den norske hovedstaden, byen som i flere år av mitt unge voksne liv var mitt hjem før jeg flyttet videre til det store utland. I flere uker, helt til dagen før avreise, hadde vi sendt meldinger til hverandre, skrevet hvor mye vi gledet oss til å sees igjen. Vi hadde avtalt en dato som passet henne, og jeg gledet meg til å høre mer om hennes hverdag, hennes tanker og drømmer og alt som hadde hendt siden sist. Hun hadde jo tross alt vært ei av mine beste venninner i flere år. Ei venninne som jeg elsket å grille sammen med i ulike parker på varme sommerdager, ei venninne jeg elsket å dra ut for å danse sammen med på Grünerløkka. Jeg vil aldri glemme de hyggelige ost, kjeks og vinkveldene og hvordan vi hver eneste fredag etter jobb møttes for å spise på en restaurant hvor vi begge var småforelsket i den svenske servitøren.

Etter at jeg flyttet til Frankrike, sørget vi for å møtes minst en kveld hver eneste gang jeg kom på besøk til Norge. Jeg tok meg tid til å dra til Oslo blant annet for å møte henne, fordi jeg savnet vennskapet vårt, jeg savnet vanene våre. Men så kom den kalde vinterkvelden, jeg satt på hotellrommet og ventet på svar på mine siste to meldinger. Timene gikk og jeg fikk ingen svar, ikke før sent på kvelden, altfor sent for kafeer og restauranter. Hun skrev at hun ikke hadde sett meldingen(e), og at hun var trøtt og heller ville legge seg.

Og så kom året da vi skulle feire bryllup, altså i fjor. Jeg tok kontakt med henne før vi sendte ut invitasjonene, og spurte om hun hadde lyst til å komme, noe hun mente hun absolutt ville, på en måte, men det kunne dessverre bli vanskelig for henne som har katt, sa hun. Noen ville jo bli nødt til å ta seg av katten hennes mens hun var bortreist. Dette kunne ha endt opp som en begrunnelse for avslag på selve invitasjonen, men den fikk jeg faktisk ingen svar på i det hele tatt. Hverken første eller andre gang.

Spøkelser har det vært flere av, og de to andre er kanskje enda verre enn dette eksempelet, ettersom det ikke har vært grenser for hvor mye de har gledet seg til å besøke meg, se leiligheten jeg bor i, feire bryllupet mitt og skape nye minner sammen. De har vært overivrige og kjærligheten har tatt så mye plass at den tydeligvis har sprukket, for den siste måneden har hverken den ene eller den andre gitt lyd fra seg. Ingen svar på meldinger, ingen svar på invitasjonen, ingenting.

I morgen og hele resten av helgen og ikke minst helgen etterpå, skal jeg skåle for alle de andre. De som kommer, de som ønsker å komme og de som gjerne skulle ha kommet men ikke har mulighet. Alle som i det minste ga meg et svar. Man kan nemlig ikke stave kjærlighet uten ærlighet.

Å ville noe i verden

Jeg gleder meg til alt blir lettere, lett som en fredelig sensommerdag, lett som en aften rundt middagsbordet sammen med kjernefamilien. Enkelt, ukomplisert, fordøyelig.

Alt som er fysisk krevende er heldigvis overstått, men mentalt ser jeg ut til å ha blitt rammet av en følelse jeg aldri tidligere har opplevd. Jeg føler meg hverken glad eller trist når jeg tenker på alt jeg har i vente. Jeg hverken gleder eller gruer meg til noe som helst. Ikke til det stadig utsatte utdrikningslaget og heller ikke til den endelige bryllupsfesten som skulle blitt arrangert i fjor sommer, før vi utsatte til våren og deretter til høsten. Om to uker blir det endelig seremoni og fest, men jeg føler meg bare nummen. Flat. Apatisk. Med dårlig samvittighet.

De mange skuffelsene som har haglet over både Julien og meg det siste året, flere av dem knyttet til mennesker og relasjoner, har gjort meg mer og mer skeptisk til alle situasjoner hvor jeg er avhengig av andre mennesker for å få en fin dag. Jeg er rett og slett lei av å ønske, lei av å mase, lei av å håpe, lei av å vente.

Oppussing av den nye leiligheten vil forhåpentligvis bli et fint prosjekt når den tid kommer, selv om jeg ikke klarer å glede meg til det heller, ikke akkurat nå. Vi har siden forrige tirsdag sovet på en madrass på gulvet, sovesofaen står plassert i stua som en midlertidig løsning frem til vi kjøper oss ny sofa og seng. Madrassen ligger plassert på et rom som etter hvert vil bli mitt lille kontor og bibliotek på ni kvadratmeter, og soverommet vårt er for øyeblikket ikke annet enn et lagerrom for flytteesker. Vi har dessuten malt den ene veggen mørkeblå, en vegg som tidligere var sort, det er det eneste vi har rukket å gjøre, parallelt med utvask av vår gamle leilighet.

Kalenderen på mobiltelefonen forteller meg at det i dag er mandag, en halv uke gjenstår før jeg drar på et utdrikningslag som mine venninner begynte å planlegge allerede i juli. Lenge hadde jeg lyst til å be dem droppe alt sammen, hovedsakelig fordi alt som har hendt, alle negative (eller ingen svar) på bryllupsinvitasjoner har fått meg til å tenke mye, reflektere over årene som har gått, over hvem som tar kontakt, hvem som bryr seg, tanker som de siste månedene har fått meg til å føle meg ensom og alene, ubetydelig. Nøyaktig hvem som til slutt vil delta på utdrikningslaget og hvor vi skal feire, vet jeg ingenting om, ikke før førstkommende fredag. Jeg er uansett takknemlig for hver eneste en av dem som kommer, jeg er også takknemlig for dem som ikke har mulighet til å være til stede men likevel tar seg tid til å sende gratulasjonskort. De er i mindretall, og jeg kommer til å klemme dem alle ekstra godt så snart vi sees igjen.

Det siste året har lært meg mye om vennskap, om hvem jeg kan stole på og hvem som ikke engang besvarer en liten melding når det først gjelder. Som sagt, skuffelser har det blitt mange av, og jeg har et stort behov for å lufte mine tanker og dele mine frustrasjoner, selvsagt uten å henge ut enkeltindivider. Jeg vil fortelle mer om dette før jeg drar på helgetur til hvor enn det er mine nærmeste har bestemt seg for å arrangere feiringen av mine siste dager som “singel” (selv om jeg egentlig har vært registrert gift i over ett år allerede).

Om tiden strekker til, har jeg også lyst til å skrive litt om hva jeg gjorde i sommer før jeg dro til Norge, og hva jeg har gjort innimellom alle gjøremålene den siste tiden, deriblant septembermånedens andre lørdag og det som skulle bli en romantisk feiring av vårt første år som ektepar (før vi igjen vil feire bryllup nok en gang), en kveld som startet fint og et måltid som gikk som forventet, helt til jeg fikk en allergisk reaksjon og tilbrakte resten av kvelden hengende over doskålen. Jeg vil også skrive litt om fjorårets julegave som vi endelig fikk benyttet oss av, billetter til fornøyelsesparken Futuroscope, og helgeturen som vi klarte å skvise inn, selv om vi egentlig har hundrevis av andre ærend å prioritere.

Men aller først vender jeg nok en gang tilbake til norgesferien, familietiden, for ikke å bryte opp den kronologiske historiefortellingen, og for at bildene som deles får en sammenheng. Jeg tok nemlig mange flotte bilder da vi under vårt andre døgn i Søgne dro på tur til den gamle prestegården med sin nydelige hage.

Søgne Gamle Prestegård er for mange mest kjent som stedet hvor faren til dikter og forfatter Bjørnstjerne Bjørnson var prest. Bjørnson lot seg inspirere av omgivelsene og skrev flere av sine kjente verk på nettopp denne sørlandske prestegården, deriblant “Mellem Slagene”, “Arne” og “Faderen”. En byste av den kjente dikteren står i dag plassert i den vakre hagen, en hyllest til norsk litteratur og kulturhistorie.

Litteratur er dagens nøkkelord, ettersom vi samme ettermiddag tok oss tid til å besøke en brukthandel hvor jeg handlet med meg de fineste skatter, fire pocketbøker som jeg fortsatt ser frem til å lese så snart jeg har mer tid til rådighet. Målet mitt for i år var å lese minst tretti romaner fra januar til desember, men har dessverre ikke rukket mer enn fjorten foreløpig.

Med nye, flotte bilder på kameraets minnekort og en ryggsekk full av bøker, dro vi fra prestegården tilbake til vår Airbnb-leilighet for å skifte til penere tøy. Sultne, dro vi deretter ut igjen for å kose oss med middag på Vertshuset Høllen Brygge. Jeg drakk irsk cider og spiste fish and chips, lokalfisket flyndre, servert med husets remulade. Alt var så fint, så enkelt. Og på alle måter ukomplisert.

For å hedre dagen og den gamle prestegården, avslutter jeg med et fint sitat av Bjørnstjerne Bjørnson.

Å leve et konsekvent liv, ville noe i verden, ville det med alvor – det koster.

Fire dager til første del av bryllupet

Ukene før bryllupet, vel, den delen av bryllupet som ikke har blitt utsatt til april, har sust forbi som en tornado. Først i går gikk det opp for meg at jeg allerede nå på lørdag vil bli gift på papiret, få en ny ring på fingeren og et nytt etternavn som jeg må huske på å få registrert både i Norge og Frankrike.

Jeg skulle ønske familien min kunne være her sammen med meg, jeg skulle ønske de kunne se min ferskenrosa kjole og den vakre salen i Capitole (tinghuset) og villaen hvor vi skal feire begivenheten.

Forrige torsdag fikk tærne mine seg en pedikyr, i går fikk håret mitt en stuss og balayage hos frisøren, og på fredag vil fingerneglene få seg en etterlengtet lys rosa manikyr. Jeg har bestilt kake fra bryllupskonditoriet Un Jour, Un Gâteau, og kjøpt inn noen små dekorasjoner til vår lille vin d’honneur som vil bli arrangert i Airbnb-villaen hvor vi skal overnatte hele helgen. I tillegg har jeg bestilt en beskjeden brudebukett fra nabolagets florist og funnet frem et antrekk som jeg vil skifte til utover kvelden, når kanapeer og champagne ved bassengkanten byttes ut med restaurantbesøk og rødvin under stjernehimmelen.

Allerede i morgen får vi besøk av mine kommende svigerforeldre og på torsdag kommer min venninne (og vitne) Laurène hit for å tilbringe ei uke sammen med meg.

Neste dag, på fredag, får vi nøklene til den vakre villaen på utkanten av Toulouse, stedet hvor jeg ser frem til å tilbringe den nest viktigste dagen i mitt liv. Nest viktigst, fordi den hvite brudekjolen, den store seremonien, gjensynet med min familie og mine venner, alt jeg hadde sett frem til aller mest, må nå vente til april. Nesten to år med planlegging, ett og et halvt år hvor jeg hadde gledet meg til en vakker hageseremoni og middag på Château du Croisillat, alt dette må vente i sju måneder til. Vi krysser fingre, tær og alt som krysses kan for at coronasituasjonen til den tid ikke lenger vil være en like stor trussel som i dag.

Apropos corona vil vi på lørdag måtte bruke munnbind både i og utenfor tinghuset, og har derfor bestilt masker med “Mr” og “Mrs” brodert på dem, et forsøk på å gjøre noe morsomt ut av situasjonen (og bildene fra den store dagen).

Også bryllupsreisen vil bli utsatt til neste vår eller sommer. Som et lite plaster på såret tar vi oss likevel en liten tur til kysten neste uke, sammen med Julien sine foreldre, for å kose oss med båttur, bading og sykkelturer i det lille sørvestfranske ferieparadiset Arcachon. Jeg gleder meg til å se Europas største sanddyne, Dune du Pilat, og nyte fransk kaviar ved Bassin d’Arcachon. Østers, en annen lokal spesialitet, må jeg dessverre stå over siden jeg ikke tåler å spise skalldyr.

Lenge hadde jeg spøkt med at min klengete svigermor sannsynligvis ville komme til å mase seg til å bli med oss på bryllupsreise. Ironisk er det derfor at vår første ferie som nygift nå blir sammen med svigermor og svigerfar på lasset.

Jeg nevnte selvsagt dette for Julien, og foreslo å finne på noe romantisk i løpet av turen, bare oss to, langt unna svigermor. Spabehandling og duomassasje, en båttur i solnedgangen med apéro for to, en fin middag tête-à-tête, hva som helst som kunne minne om en ørliten prosentandel av en bryllupsreise.

Å gifte seg iført munnbind, å arrangere vielse i tinghuset og seremoni med bryllupsfest fordelt på to ulike årstider, ingenting er annet enn en prosentandel av hva det egentlig skulle være, men vi vil nok få det fint likevel. Både nå på lørdag, den tjuefjerde april, vår første ferie som nygift og vår endelige bryllupsreise.

Flere oppdateringer med bilder av både ringene, dekorasjoner, kake og antrekk kommer etter hvert!

En oppmuntrende båttur langs Canal du Midi

Lørdag.

Hvordan kan jeg hjelpe deg, lød ordene fra munnen hans. Er det noe jeg kan gjøre, hva som helst, for å muntre deg opp, tryglet han fortvilet, tydelig opprørt over å se meg slik, såre røde øyne etter flere dager med gråt og frustrasjon, mørke ringer under øynene som kunne avsløre flere søvnløse netter. Både fysisk og emosjonelt utslitt, og likevel klarer jeg ikke å sovne.

Min indre monolog ville ha besvart spørsmålet med et kaldt og tørt, “med mindre du kan teleportere meg til Norge slik at jeg kan se familien min for første gang på ett år, og deretter teleportere alle sammen hit til bryllupet i september og samtidig finne en vaksine mot dette viruset som nå har skyld i at jeg er arbeidsledig og at jeg nå bader i selvmedlidenhet fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til, med mindre du har en løsning på alt dette, så nei, det er ingenting du kan gjøre for å muntre meg opp”.

I stedet foreslo jeg å dra på båttur.

Båttur Toulouse

Vi bestilte billetter til et seksti minutters sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Jeg pakket med meg speilreflekskameraet og lastet ned billettene jeg fikk tilsendt via epost fra Bateaux Toulousaines, avgang fra Port de la Daurade, klokka kvart over tre.

Båttur canal du midi

En overentusiastisk guide ønsket oss alle velkommen ombord. Alle ville da si, Julien og meg, en gruppe pensjonister, et par barnefamilier og fem damer på utdrikningslag. Bruden var utkledd som marihøne, med runde vinger og rød kjole med sorte prikker.

Stemmen til den sprudlende franske guiden druknet der jeg gjennom mine store rosa solbriller fulgte marihønas bevegelser og lot min indre fortellerstemme overta konsentrasjonen.

I stedet for å lytte til historien om Canal du Midi, oppført på UNESCO’s verdensarvliste og en av Europas eldste kanaler, hørte jeg kun mine egne tanker, destruktive tanker, “hennes bryllup har ikke blitt ødelagt av coronaviruset, hennes drømmer har ikke blitt knust, du, Kristine, kan bare glemme å kle deg ut som ei marihøne, du kan bare glemme å tre på deg den hvite brudekjolen, men glem nå for all del ikke å vaske hendene”.

Kanalbåt

Guiden fortalte at Canal du Midi ble konstruert så tidlig som på 1600-tallet, i regi av Solkongen, kong Ludvig XIV, og jeg var nå fullt i gang med å fotografere vannet, slusene, broene og båtene. Vi passerte ulike restaurantbåter og et båthotell, retorisk spurte jeg Julien om han husket da vi for tre eller fire år siden overnattet på båthotell i byen Gent i Belgia.

Båthotell

Jeg savner å feriere i Belgia, sa jeg. Dit er det i hvert fall ikke lurt å reise akkurat nå, stakkars lille Belgia med sine skyhøye smittetall. Guiden ba oss se til vår høyre side for å få et glimt av det gamle murbygget som tidligere rommet en tobakkfabrikk med tilhørende barnehage for barna til kvinnene som jobbet på fabrikken, cigaretteuses var yrkestittelen til disse fabrikkansatte damene som rullet sigaretter fra morgen til kveld.

La grave kapellet

Fra Canal du Midi beveget vi oss videre gjennom slusene før vi endte opp tilbake på Garonne-elven. Hver eneste båtpassasjer reiste seg fra sine sitteplasser for å fotografere et av byens mest kjente landemerker, Saint-Joseph de la Grave kapellet. Vi passerte det store pariserhjulet og uteserveringene ved elvekanten, sesongbasert underholdning som vil forsvinne igjen til høsten.

Uteservering

Etter båtturen spaserte vi videre til sentrumsgatene for å handle sommertøy på salg til Julien, før vi avsluttet dagen med utepils og et lekkert spekefat på det nye utestedet Levrette Café ved Les Ramblas-Jardins på Jean Jaurès alléen.

Spekemat

Jeg kan vel konkludere med at jeg er glad jeg foreslo å dra på båttur. Som alltid hjalp det på humøret å få kommet seg ut litt, nyte sommerværet og de vakre omgivelsene.

Gul topp

Monument

Bro kanal

Båt

Saint Pierre broen

Pont Neuf broen

Pariserhjul

 

 

 

 

 

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Bryllupsplanlegging, bekymringer og markedet i Grenade

Fra et ærend til det neste, bryllupet nærmer seg med stormskritt og vi har fortsatt mye å få unnagjort før september melder sin ankomst.

Lørdag for to uker siden, dro vi til en liten by som heter Grenade, en halvtimes kjøretur fra Toulouse. Vi hadde avtalt et møte med en skredder som er ei venninne av en kollega av Julien, for å legge opp og sy inn kjolen som skal brukes i tinghuset på bryllupsdagen, den lille administrative seremonien på Capitole før selve bryllupsseremonien på Château du Croisillat.

Disse siste to månedene, den dyrebare tiden etter endt karantene og lockdown, har Julien og jeg levd i ei boble, bryllupsbobla, hvor vi stresser oss halvt ihjel med å få løst de siste flokene og krysset av de siste punktene på den lange gjøremålslista. En periode som burde vært fin, jeg burde hatt sommerfugler i magen og gledet meg over denne prosessen, men…

Motivasjonen er fraværende og mitt hode er fullt av bekymringer, stress og triste tanker. En betydelig stressfaktor er hvordan vi skal få tak i gifteringene som fortsatt befinner seg i Polen.

Jeg bekymrer meg over coronasituasjonen og mine venner og familiemedlemmers frykt for å reise til utlandet. Jeg er redd for å plutselig stå alene, uten venninner eller familien ved min side, redd for å bli såret, skuffet, knust. Dette må jeg dessverre innrømme at jeg alltid har vært redd for, selv lenge før coronakrisen snudde verden opp ned.

Bekymret er jeg også på vegne av ei av mine nære venninner, en av mine tre vitner, som tidligere i år ble smittet av coronaviruset, og i ettertid har pådratt seg en hjerneskade. For tiden tenker jeg mye på henne, hvor urettferdig verden er som straffer våre heltinner, sykepleiere som henne, på denne måten.

Fransk bondemarked

Turen til skredderen i det koselige sentrum av Grenade ble heldigvis en fin distraksjon fra de triste tankene og bekymringene. Da vi tidlig på lørdagsformiddagen ankom byen, var hele sentrumsområdet forvandlet til et eneste stort bondemarked, med alt fra frukt og grønt til klær, smykker og hatter, food trucks og kakesalg.

sdr

Etter å ha levert fra meg den lyserosa kjolen hos skredderen, hentet jeg to handlenett fra bilen og tittet rundt på markedet sammen med Julien. Vi handlet med oss hvitløksmarinerte oliven og grønnsaker til søndagens ratatouille, hvitløk, rødløk, paprika, tomater, squash og aubergine.

Oliven

Mens vi spaserte rundt i de travle sentrumsgatene med handlenett fulle av ferske råvarer, pratet vi om bryllupsdekorasjonene, om polaroidbilder og blomsterbuketter, om bordkort med kartmotiv, illustrerte postkort i vintagestil og små globuser som skal pryde de dukkledde bordene.

Grønnsaker marked

Mye har vi bestilt fra portalen Etsy, noe har vi laget selv, resten ordner dekoratøren vår, som i tillegg har gitt oss håndlagde rustikke gifteringesker som etter planen vil ha en sentral rolle i en såkalt ring-warming ceremony, en tradisjon som visstnok stammer fra Irland, et interaktivt rituale hvor ringene vil bli sendt rundt til alle gjester for å få velsignelser og lykkeønskninger fra alle vi er glade i, før vi endelig gir hverandre våre ringer og våre “ja”.

…Om bare ringene hadde vært her hos oss i Frankrike, og ikke hos familien min i Polen. Som ikke engang har mulighet til å reise til Toulouse og til bryllupet.

Frustrert mangler jeg inspirasjon, vigsleren har den siste tiden sendt utallige eposter og bedt både Julien og meg om å skrive ferdig våre taler, til hverandre og til våre vitner. Å skrive tekster er noe jeg vanligvis gjør med glede, men når et av disse vitnene nå lider med alvorlige helseproblemer og jeg ikke engang vet hvem som faktisk vil ende opp med å komme i bryllupet, nei, da er det vanskelig å hente frem motivasjonen.

Uansett hvor fin brudekjolen og den lyserosa tyllkjolen er.

Etter å ha handlet på markedet dro vi hjem for å legge fra oss varene, ingrediensene til søndagens måltid. Lørdagskvelden ble tilbrakt på en italiensk restaurant i nabolaget vårt, Pepponita.

Spekemat

Spekemat og spritz, etterfulgt av rødvin og pizza med trøffelkrem, pistasjenøtter, sopp og spekeskinke, og til slutt en såkalt bananamisu til dessert.

Pizza trøffelkrem

Bananami

Nok en deilig distraksjon.

 

Frankrike letter på restriksjonene og åpner grensene!

Gårsdagen. Onsdag.

Jeg tok meg en spasertur ned til Garonne-elven, til slusene for å nyte de fredelige omgivelsene og det altfor varme været, varmt og klamt. Heldigvis var det lille grøntarealet ved vannet omtrent tomt for mennesker, munnbindet kunne dermed bli liggende i vesken inntil videre.

Jeg satte meg på gresset og omfavnet stillheten, en liten tenkepause i parken ved slusene, like under Saint-Michel broen. En liten distraksjon før tiden var inne for å gå videre, for å rekke mitt ukentlige ærend innom organisasjonen La Ruche Qui dit Oui, hvor jeg onsdag etter onsdag henter utvalgte forhåndsbestilte råvarer fra bøndene i nærdistriktet. Jeg ville dessuten også rekke en tur innom bakeriet for å kjøpe speltbaguetter og olivenbrød.

Flere av bøndene i regionen jeg bor i, sannsynligvis også i resten av Frankrike, har sett seg nødt til å tenke kreativt for å tjene nok til å få endene til å møtes. Antallet gårder som delvis forvandles til chambres d’hôtes (pensjonat) blomstrer, flere av disse har fått plass på favorittlista mi, kall det gjerne en ønskeliste, på Airbnb. Mange tilbyr frokost som utelukkende bestående av ferske råvarer direkte fra tomten, andre driver restaurant eller butikk, hjemmelagde produkter og bygdesjarm, lekre kvalitetsvarer som tiltrekker seg nysgjerrige byfolk som meg selv til gårdene. Det finnes til og med noen gårder sør i landet som inviterer til show og cabaret, en touch av Moulin Rouge, glitter og glamour, kombinert med høygaffel og kjeledress.

Bygdecabaret

Selv om jeg i dag ikke hadde noen ærend å rekke, tok jeg meg likevel en tur ut etter endt arbeidsdag, rastløs som jeg blir av å jobbe hjemmefra dag etter dag. Under dagens personalmøte fikk vi vite at vi vil fortsette med hjemmekontor ut juni, juli, med muligheter for utvidelse til august og september, noe som forsåvidt passer meg greit. Om vi ender opp med å fortsette slik ut året, er sannsynligheten stor for at jeg tar meg en tur til Norge i oktober, eller en ekstra lang juleferie hvor jeg vil jobbe fra stua til min mor i en uke eller to.

Gode nyheter har det blitt mange av de siste dagene. Den siste og beste nyheten kom i dag, fra statsminister Édouard Philippe. Frankrike letter på restriksjonene fra og med 2. juni!

Førstkommende tirsdag åpner restaurantene, kafeene og barene igjen. Vi vil kunne reise hvor vi vil innenfor Frankrikes grenser, bryllup vil kunne bli arrangert som planlagt, og fra 15 juni åpner landegrensene for EU/EØS-borgere, uten karanteneplikt.

Jeg kan nå begynne å se frem til en spennende sommer med mange fine helgeturer i vente, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i sjarmerende små byer eller ute på landet, jeg gleder meg til mange fine restaurantmåltid, og hvem vet, kanskje også en bygdecabaret.

Mest av alt ser jeg frem til å kunne gifte meg i september.

Det kribler, jeg smiler, jeg gleder meg til alt sammen. Selv med avlyste reiser og utsatte konserter, selv med jobbtilbud som har gått i vasken, jeg smiler der jeg skriver et nytt kapittel på disse blanke arkene som nå ligger foran meg.

Endelig kan jeg glede meg til å fortsette planleggingen av mitt bryllup her i Sørvest-Frankrike, etter å ha vært engstelig i åtte-ni uker, etter å ha vært på nippet til å gi opp håpet. Jeg kunne nesten ha veddet sjelen min på at det hele ville bli avlyst. Men nå, nå kan sommerfuglene få flakse fritt rundt i magen igjen.

Jeg feiret de gode nyhetene med en fiolmilkshake fra isbaren Moustache ved Quai de la Daurade, og scrollet meg gjennom Airbnb, på jakt etter et fint sted hvor jeg kan tilbringe pinsehelgen sammen med min kjære.

Milkshake

Fornøyd, reserverte jeg en spennende séjour for min kjære og meg, i det sjarmerende vindistriktet Gaillac. Natt til 2. pinsedag skal vi overnatte i en koselig liten trehytte i landlige omgivelser, blant vingårder og eventyrlige middelalderslott.

Milde himmel som pengene flyr og kalenderen fylles opp,  nå som vi er ute av karantene, nå som reiselivsnæringen og restaurantene ønsker oss velkommen igjen, nå som bryllupet er i rute igjen.