En oppmuntrende båttur langs Canal du Midi

Lørdag.

Hvordan kan jeg hjelpe deg, lød ordene fra munnen hans. Er det noe jeg kan gjøre, hva som helst, for å muntre deg opp, tryglet han fortvilet, tydelig opprørt over å se meg slik, såre røde øyne etter flere dager med gråt og frustrasjon, mørke ringer under øynene som kunne avsløre flere søvnløse netter. Både fysisk og emosjonelt utslitt, og likevel klarer jeg ikke å sovne.

Min indre monolog ville ha besvart spørsmålet med et kaldt og tørt, “med mindre du kan teleportere meg til Norge slik at jeg kan se familien min for første gang på ett år, og deretter teleportere alle sammen hit til bryllupet i september og samtidig finne en vaksine mot dette viruset som nå har skyld i at jeg er arbeidsledig og at jeg nå bader i selvmedlidenhet fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til, med mindre du har en løsning på alt dette, så nei, det er ingenting du kan gjøre for å muntre meg opp”.

I stedet foreslo jeg å dra på båttur.

Båttur Toulouse

Vi bestilte billetter til et seksti minutters sightseeing-cruise langs Garonne-elven og Canal du Midi. Jeg pakket med meg speilreflekskameraet og lastet ned billettene jeg fikk tilsendt via epost fra Bateaux Toulousaines, avgang fra Port de la Daurade, klokka kvart over tre.

Båttur canal du midi

En overentusiastisk guide ønsket oss alle velkommen ombord. Alle ville da si, Julien og meg, en gruppe pensjonister, et par barnefamilier og fem damer på utdrikningslag. Bruden var utkledd som marihøne, med runde vinger og rød kjole med sorte prikker.

Stemmen til den sprudlende franske guiden druknet der jeg gjennom mine store rosa solbriller fulgte marihønas bevegelser og lot min indre fortellerstemme overta konsentrasjonen.

I stedet for å lytte til historien om Canal du Midi, oppført på UNESCO’s verdensarvliste og en av Europas eldste kanaler, hørte jeg kun mine egne tanker, destruktive tanker, “hennes bryllup har ikke blitt ødelagt av coronaviruset, hennes drømmer har ikke blitt knust, du, Kristine, kan bare glemme å kle deg ut som ei marihøne, du kan bare glemme å tre på deg den hvite brudekjolen, men glem nå for all del ikke å vaske hendene”.

Kanalbåt

Guiden fortalte at Canal du Midi ble konstruert så tidlig som på 1600-tallet, i regi av Solkongen, kong Ludvig XIV, og jeg var nå fullt i gang med å fotografere vannet, slusene, broene og båtene. Vi passerte ulike restaurantbåter og et båthotell, retorisk spurte jeg Julien om han husket da vi for tre eller fire år siden overnattet på båthotell i byen Gent i Belgia.

Båthotell

Jeg savner å feriere i Belgia, sa jeg. Dit er det i hvert fall ikke lurt å reise akkurat nå, stakkars lille Belgia med sine skyhøye smittetall. Guiden ba oss se til vår høyre side for å få et glimt av det gamle murbygget som tidligere rommet en tobakkfabrikk med tilhørende barnehage for barna til kvinnene som jobbet på fabrikken, cigaretteuses var yrkestittelen til disse fabrikkansatte damene som rullet sigaretter fra morgen til kveld.

La grave kapellet

Fra Canal du Midi beveget vi oss videre gjennom slusene før vi endte opp tilbake på Garonne-elven. Hver eneste båtpassasjer reiste seg fra sine sitteplasser for å fotografere et av byens mest kjente landemerker, Saint-Joseph de la Grave kapellet. Vi passerte det store pariserhjulet og uteserveringene ved elvekanten, sesongbasert underholdning som vil forsvinne igjen til høsten.

Uteservering

Etter båtturen spaserte vi videre til sentrumsgatene for å handle sommertøy på salg til Julien, før vi avsluttet dagen med utepils og et lekkert spekefat på det nye utestedet Levrette Café ved Les Ramblas-Jardins på Jean Jaurès alléen.

Spekemat

Jeg kan vel konkludere med at jeg er glad jeg foreslo å dra på båttur. Som alltid hjalp det på humøret å få kommet seg ut litt, nyte sommerværet og de vakre omgivelsene.

Gul topp

Monument

Bro kanal

Båt

Saint Pierre broen

Pont Neuf broen

Pariserhjul

 

 

 

 

 

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Min store favoritt fra Château Vincens og kjærestetid i Cahors

Fra det ene punktet på lista til det neste, Excel-ark og Word-dokumenter, rødvin, checked, hvitvin, checked, små gaver til gjestene, checked, vi begynner sakte men sikkert å nærme oss målstreken.

For to lørdager siden leverte jeg, som nevnt i forrige innlegg, bryllupsdagens første antrekk til skredderen i Grenade. Helgen etterpå, det vil si julimånedens første fredag, dro jeg til Cahors sammen med Julien for å handle inn rosévin til den store dagen.

Ikke en hvilken som helst rosévin, men min store favoritt, min coup de cœur, L’instant Malbec Rosé, en forfriskende vin med smak av røde bær og mineraler med en deilig duft av roser. En sørvestfransk sommervin fra vingården Château Vincens like utenfor Cahors.

Alle vinene vi ønsker å servere i bryllupet kommer fra regionen vår, Occitanie, rødvin fra Limoux, hvitvin fra Gers (UBY), musserende fra Gaillac. Våre personlige håndplukkede favoritter, med tilhørende romantiske små anekdoter, historier jeg gleder meg til å fortelle under bryllupsseremonien.

Château Vincens hadde vi allerede hørt om lenge før vi flyttet til det franske sørvestland, lenge før vi i det hele tatt hadde planer om å starte et nytt liv her i Toulouse. For fire år siden, da vi fortsatt bodde i Paris, besøkte vi den store vinmessen Salon des Vins des Vignerons Indépendants på utstillingsarealet Paris Expo Porte de Versailles.

Mens vi vandret rundt fra stand til stand med brosjyrer fra ulike vingårder i hånda, ledet tilfeldighetene oss til de sørvestfranske vinprodusentene og nærmere bestemt Cahors, en by kjent for sine kraftige, karakteristiske rødviner.

Da vi ved standen til Château Vincens ble spurt om vi ønsket å smake ulike viner fra deres sortiment, ba vi derfor spesifikt om å kun få smake rødvin. En av disse utmerket seg, vi likte den så godt at vi sørget for å notere vingårdens navn, i tilfelle vi en dag i fremtiden skulle ende opp med å feriere i nærheten av Cahors.

Smil

Château Vincens. Noen år senere stod vi der, inne i butikklokalene til vingården, med hvert vårt glass i hånda og utsikt fra vinduet mot de mange druerankene. I motsetning til den noe upersonlige vinsmakingen på messen, tok vi oss god tid til å lære om de ulike produktene, bli ordentlig kjent med Château Vincens, vinbøndenes filosofi, vitikulturen, druesortene, hvordan klimaet har påvirket de ulike årgangene.

Med en genuin nysgjerrighet ønsket vi å smake ikke bare rødt, men også deres hvitvin og rosé, hvorav sistnevnte, deres nydelige rosévin skulle ende opp med å bli noe uforglemmelig for meg, som et fyrverkeri av smaker på tunga.

Dette er den beste rosévinen jeg noensinne har smakt, utbrøt jeg. Dette var for to år siden. Nå, siste fredag i juni måned, var vi tilbake i Cahors, denne gang for å handle inn nevnt rosévin til bryllupet, slik at også våre venner og familie vil få muligheten til å dele denne smaksopplevelsen med oss.

Ldi

Gjennom Airbnb hadde vi for anledningen reservert to netter i en koselig liten leilighet med praktisk beliggenhet mellom vinbyen Cahors og den lille turistperlen Saint-Cirq-Lapopie, i fredelige omgivelser ute på landet. Leiligheten var nydelig dekorert i en fin harmoni av hvitt, grått og mørkt tre. Den enorme hagen var pent dekorert med ulike utemøbler og husker festet til de tykkeste greinene.

Stue

Også bassengområdet var pent dekorert, med fargerike papirlanterner, friske planter og behagelige solsenger. Vi dyppet tærne forsiktig, deretter føttene, før vi sank våre legger ned i det lunkne vannet. Slik ble vi sittende ved bassengkanten, vi pratet om morgendagen, om å tilbringe lørdagen i sentrum av Cahors, og søndagen i landsbyen Saint-Cirq-Lapopie.

Svømmebasseng

Vi forlot etter hvert bassenget til fordel for hagen, hvor vi i skyggen av de høye trærne med sine tykke greiner hygget oss med musserende vin, oppskåret melon og skiver av spekepølse med sopp.  

Verdifulle øyeblikk, en smak av sommerferie. Vi satte pris på å kunne kombinere vårt ærend hos Château Vincens med kjærestetid, avslappende timer ved bassenget, kokkelering på det lille kjøkkenet, levende lys på utebordet, tagliatelle med saus av squash og parmesan, en romantisk middag under den vakre stjernehimmelen.

Rosa topp

Hage

Husker hage

Basseng

Solsenger

Kjøkken

Soverom koselig

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Vi fikk et festmåltid levert på døra (prøvesmaking til bryllupet)

Utstyrt med en paraply som sloss mot sterke vindkast, joggesko som balanserer langs fortauskanten med et mål om å unngå å tråkke i de store søledammene som blir større og større for hvert minutt som går, fredagen er endelig her og ingenting kan stoppe meg fra å smile så bredt som jeg gjør nå.

Julien har kjørt til Rouffiac-Tolosan for å hente all maten som skal prøvesmakes fra cateringleverandøren som vi helt siden bryllupsmessen har gledet oss til å få bli bedre kjent med. To store esker fulle av spennende godsaker som vil avgjøre om det blir Pascal eller Maxime (leverandøren vi møtte forrige uke) som får i oppdrag å kokkelere for våre venner og familie på Château du Croisillat i september neste år.

Kjøkkenbenken er totalt dekket med ulike typer fingermat, alt fra mini-ostebriks og vol-au-vent med krem av roquefort, til marinert kjøtt og kongereker, til grønnsaker marinert i olje med franske urter og begere med chèvrekrem-og soltørkede tomater, til ceviche med ananas, og røkelaks med dillkrem. Med notatbok og penn skal hver eneste smakebit bedømmes og forslag noteres, oppgaven tas så hardt på alvor at man skulle tro vi var en fagjury og kampen mot gull stod mellom Traiteur Maxime og Maison Roustit.

Cateringleverandør

Vi åpner ei flaske champagne, som i bryllupet ville blitt servert sammen med denne fingermaten vi nå skal smake. Vi starter vår store dégustation med de kalde smårettene, toast med rillette av gås, toast med foie gras, mousse av blomkål og gressløk, ceviche og røkelaks. Resten spiser Julien i dobbel dose, det vil si all sjømaten som jeg dessverre ikke tåler å spise. To begere med krabbe-og sitronkrem, to spyd med marinerte kongereker, enda flere kongereker og tartar av kamskjell.

Prøvesmaking

Videre smaker vi miniburgere og salte småkaker, to petits fours med bacon og-ostekrem, to med tomatfyll, mini-ostebriks med gruyère, filodeig med reker. Deretter smaker vi ulike små grillspyd som blant annet svinekjøtt i honningmarinade, spyd med steinbit og skinke, urtemarinerte spyd med squash og paprika, grillet biffkjøtt og baconsurrede svisker.

Miniburgere

Champagneflasken puttes i kjøleskapet, vi går videre til forrett og rødvin, en fin Pic Saint-Loup fra 2017. Forretten som Pascal fra Maison Roustit opprinnelig foreslo for bryllupet, var en carpaccio av kamskjell, noe vi straks gjorde ham obs på at bruden, altså jeg, ikke kan spise. Denne ble derfor byttet ut med carpaccio av biff, servert med pinjekjerner, balsamico, soltørkede tomater, parmesan og biter av rå blomkål. En fin forrett som lett kunne blitt forbedret om kjøttet var marinert i olivenolje og skivene tynnere.

Biffcarpaccio

Hovedretten som vi ønsker å servere i bryllupet, får vi også smake i kveld, dette i generøse porsjoner. Andefileten vil nok smake bedre når det er kokkene selv som tilbereder den, kontra amatører som Julien og jeg, der vi står på kjøkkenet og steker kjøttet på panne og deretter i ovnen uten noen profesjonell veiledning annen enn artikler og videoer på internett.

Andefilet

Kjøttet serveres sammen med en Perigourdine-saus som vi har varmet i vannbad, gratinerte poteter med trøffel (varmet i ovnen) og pannestekte grønnsaker oppvarmet i mikroovn. Den enorme mengden saus som vi har fordelt oss i mellom, vil nok bli tydelig mindre og presentasjonen langt penere i de profesjonelle sine hender. Smaken er uansett fabelaktig, selv om fileten kanskje er en smule overstekt.

Til dessert er det selve bryllupskaken som skal smakes, en uforventet overraskelse, et siste inntrykk av disse mange smaksopplevelsene som vi nå har vært gjennom.

Bryllupskake

Sukkerbrød med vaniljekrem og sjokolade, med biter av mørk sjokolade og marsipanlokk. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i marsipankaker og den slags, blir jeg positivt overrasket av denne fine sjokolade-og vaniljekombinasjonen.

Disken

Notater har vi tatt mange av i løpet av kvelden, spørsmål og konkrete ønsker har vi også skrevet ned. Etter en fredag som denne, føles det nødvendig med en bitteliten lørdagspause fra alt som omhandler bryllupsplanlegging og store mengder mat. Etter å ha handlet dagligvarer for resten av helgen, tar vi oss en liten tur ut på ølbaren La Bièrothèque i nabolaget Balma for å heller prate om Tyskland og julemarkedene vi om to uker skal besøke i Berlin og Dresden.

Utested

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Tanker rundt bryllupet og hvem vi ønsker å samarbeide med

Bryllupsdato er reservert i tinghuset, slottet hvor den store dagen skal feires er reservert og betalt, vigsleren for den borgerlige seremonien likeså, disse er de eneste punktene vi har krysset av på vår enorme liste over alt som skal ordnes i stand til den store dagen som venter oss om elleve og en halv måned.

Château du Croisillat

Et stort prosjekt med et stadig økende budsjett, gjestelisten er fortsatt ikke finalisert, enkelte har likevel fått vite i god tid på forhånd at de vil bli invitert, dem som bor lengst unna og dem som jobber i bransjer hvor det gjerne kan bli vanskelig å ta seg flere dager fri fra jobb. Invitasjoner vil ingen motta i posten, alt skal lages digitalt for å spare miljøet for unødvendige mengder papir.

Borddekorasjon

Unødvendig bruk av plast ønskes heller ikke velkommen. Slottet og parken skal vi dekorere på minimalistisk vis, med blomster, tøystykker og levende lys. Ingen ballonger skal kjøpes inn, ingen plastdekorasjoner som kun egnes til engangsbruk. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å ta vare på naturen, men ballongfri feiring er i det minste et bittelite steg i riktig retning. 

Slott

For et par dager siden tok min kjære en tur innom vår lokale blomsterhandler, en liten familiebedrift i nabogata vår, for å forhøre seg om mulighetene for å bestille brudebukett og blomsterdekorasjoner til spisesalen og slottsparken. En brudebukett som etter mitt eget ønske, en symbolsk kjærlighetserklæring til våre hjemland, skal inneholde både den norske og den franske nasjonalblomsten, røsslyng og liljer i skjønn harmoni, sammen med floristens utvalgte sensommerblomster i duse farger.

Biloba, nabolagets lille blomsterhandler drevet av far og sønn, har laget de fleste av de mange vakre bukettene som min kjære har overrasket meg med i løpet av disse to årene som vi har bodd i Toulouse. Behjelpelige, smilende florister som alltid tar seg tid til å lytte, dele sine beste tips og småprate om dagligdagse ting. For meg, for oss begge, er det ingenting som føles mer riktig enn å kunne støtte små lokale bedrifter som denne.

Blomsterbukett

Selv har jeg tatt en prat med frisøren min, Océane, som jobber i frisørsalongen hvor jeg er stamkunde, Les Doigts D’or D’Elodie, da jeg gjerne ønsker at nettopp hun skal gi meg de vakreste krøller og feste det pudderrosa sløret i håret mitt, før mine foreldre kjører meg til sentrum, til første del av bryllupet, den offisielle delen, i byens vakre tinghus, Capitole de Toulouse.

Hun nikket og smilte, der jeg fortalte henne hvilken frisyre jeg kunne tenke meg, der jeg viste frem bilder av eksempler på frisyrene jeg føler kler meg best. Océane har vært min faste frisør siden vi først flyttet hit. Akkurat som med blomsterhandleren som ligger i samme gate, har både Julien og jeg knyttet oss til nettopp denne salongen og menneskene som jobber der, nok en liten bedrift som fortjener å bli løftet opp og frem.

Cateringleverandør har vi enda ikke signert kontrakt med, fortsatt venter vi på respons fra drømmeleverandøren som vi møtte på bryllupsmessen forrige helg. Alkoholfri drikke tar selskapet seg av, mens vin og annen alkoholholdig drikke må vi ordne med selv. Også her vil vi forhøre oss med egne lokale favoritter, musserende fra Gaillac eller Limoux (i stedet for Champagne), rødvin fra Pic Saint-Loup eller Limoux og hvitvin fra Gaillac. Sørfransk sirup av lavendel eller fiol til dem som ønsker å tilsette en søtere smak til hvitvinen eller boblene.

Kjole og ringer skal vi kjøpe i hjemlandet til min mor, sannsynligvis skal også min kjære kjøpe seg dress i Kraków. En liten Polen-tur hvor min mor og jeg skal tilbringe mesteparten av tiden sammen på egenhånd, etterlengtet mor og datter-tid, vi skal drikke cocktails og dra på spa, ta manikyr og spise fin mat på restaurant. Et halvt år frem i tid, men jeg gleder meg som om det skulle vært i morgen.

Hjerter

Hva vi fikk ut av bryllupsmessen i Toulouse

Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Borddekorasjon

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Giftering

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Gifteringer

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

Kjærlighet

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Brudekjoler

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Smil bambus

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

Søramerikansk Mat

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.

Paraplydrink
Alfajor dessert

Rosa bukser

Nytt år og mange spennende planer på agendaen

Et nytt år, en ny bok med 365 blanke sider, femtito kapitler, det er kun du som kan ta pennen fatt og skrive din egen historie, ingen andre kan gjøre det for deg.

Selv har jeg tatt en rekke notater og tegnet et bilde av hvordan jeg ønsker at dette året skal se ut, hvordan dette året kan bli enda bedre enn det forrige, hvordan min historie kan bli skrevet akkurat slik jeg ønsker.

Realistiske og mindre realistiske mål står oppført i nøkkelord, konkrete planer, viktige gjøremål, drømmer og ideer, tanker som svermer, med penn og papir, mine indre notater.

Slottsvisitt

I morgen reiser min kjære og jeg ut på nok et lite eventyr. Til Spania, i denne omgang, en tre timers kjøretur fra vårt hjem i Toulouse. Vi skal tilbringe en natt i byen Figueres, hjembyen til kunstner Salvador Dalí, etterfulgt av en natt på fem-stjerners spahotell like utenfor Girona, hot stone massage for to, og fin middag på hotellets restaurant står for tur. Denne helgeturen og alt den inneholder, er selve julegaven fra meg til min forlovede, forsåvidt er den jo en gave til meg selv også, denne muligheten til å skape enda flere fine minner sammen med min fremtidige ektemann.

Spabehandlinger vil det bli flere av i nær fremtid, da vi har nok et gavekort som må tas i bruk, flere reiser har vi også i vente, gavekort på hotell har vi også fått til jul. Om tre uker fyller min kjære år, i den anledning skal vi også reise bort, kun for en natt, til Castres skal vi, en liten fransk by i et område kjent for deilig vin, som så veldig mange av disse småstedene i regionen hvor vi bor.

Til påske får jeg besøk av mine foreldre, med dem skal vi sikkert også besøke fine landsbyer og småbyer i nærområdet, ut på tur på de smale landeveier, besøke vingårder og markeder, katedraler, middelalderlandsbyer og gamle slott.

De neste tre-fire månedene vil det nok bli mange forskjellige slottsbesøk på min kjære og meg, vi som er på jakt etter bryllupslokale til neste år, september to-tusen-og-tjue skal vi gifte oss her i sørvest-Frankrike. Utålmodig er jeg, jeg gleder meg så vanvittig mye, det sies at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, vi skal jo tross alt tilbringe et helt liv sammen, han og jeg, så hva er vel da ett år og ni måneder?

I både mai og juni skal vi til Paris for å dra på konsert, i byen hvor vi en gang bodde, vi skal ut og kose oss i godt lag med venner over vin og mat, vi skal besøke familien til min kjære, jeg ønsker meg så gjerne å tilbringe en aften på cabaret når vi først er i hovedstaden, på Crazy Horse, jeg skulle så gjerne også ha satt av en ettermiddag til å besøke kunstmuseet Le Palais de Tokyo. Jeg krysser fingrene for at muligheten byr seg, muligheten til å kunne bruke litt ekstra tid på kulturelle aktiviteter når vi først skal vende tilbake til kjærlighetens by.

Bryllupsplanlegging, spabehandling og helgeturer, så mye fint å se frem til, så fine avbrekk fra den travle hverdagen. Heldig er jeg, som kan ta pauser fra alt det obligatoriske omtrent når jeg selv ønsker det, med snill arbeidsgiver og lite arbeid som hoper seg opp de dagene jeg er fraværende. Heldig er jeg, som ikke jobber i helgene, som ikke jobber nattevakt, og har god nok økonomi til å kunne leve et nokså fint liv. Lykkelig er jeg som har ekstra tid til overs, tid til å skrive, fotografere, lese bøker, reise og gjøre alt som jeg ønsker å gjøre. Denne friheten vil jeg aldri ta for gitt.

Takknemlig er jeg, for denne luksusen vi kaller tid, privelegert er jeg, som lever et liv i frihet.

Friheten til å velge hvordan jeg ønsker å leve mitt liv, hvem jeg ønsker å dele livet mitt sammen med, friheten til å kunne bestemme over min egen skjebne. Det er kun jeg som kan skrive disse femtito kapitlene, det er kun jeg som har makt til å skrive denne historien, endre den underveis, rette på feil og mangler.

Kapittel én startet med frokost på slott, og avsluttes i Spania, ute på eventyr sammen med mannen jeg elsker. Og kapittel to?

Vel, vi får vente og se.

Forresten… Som mange andre har også jeg noen nyttårsforsetter på lur:

  • Handle mer brukt enn nytt (klær, sko og bøker).
  • Støtte en lokal hjelpeorganisasjon.
  • Redusere plastforbruket.
  • Spise hundre prosent vegetarisk to ganger i uka (for miljøets skyld)
  • Og selfølgelig, skrive til krampa tar meg (både blogg og andre personlige prosjekter).

Pelsjakke