Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Advertisements

Planlegging, januarsalg og hverdagssyssel i Toulouse

Planlegging i øst og vest, året har knapt startet og kalenderen er allerede full av avtaler, små og store, viktige og uviktige, mange av dem relatert til bryllupet, og jeg elsker hvert eneste sekund av livet som for tiden leves i en bryllupsboble, min store motivasjon for å jobbe hardt og spare penger, nedtellingen til le jour-J er i gang.

En hel søndag ble tilbrakt foran datamaskinen sammen med min kjære, regneark og notater, eposter til og fra cateringleverandøren og dekoratøren, i tillegg har vi opprettet en informativ liten nettside som kun vil bli tilgjengelig for dem vi ønsker å invitere i bryllupet. På nettsiden har jeg skrevet litt om rådhuset i Toulouse og slottet i Caraman, hvordan programmet vil se ut og hvilke klokkeslett man har å forholde seg til, samt kleskode, gaveønsker og kontaktinformasjon.

Mandag og tirsdag, rolige dager og lite å gjøre på kontoret. Den verdifulle tiden utnyttet jeg så godt jeg kunne, en anledning benyttet til å planlegge årets første reise, en magisk tur til Polen.

Ulvedeksel

Om to uker reiser vi, en ferietur som vil starte i Kraków og fortsette i den idylliske fjellandsbyen Zakopane. I Polen skal vi se etter gifteringer og feire bursdagen til min kjære, det store tretti, en begivenhet som skal feires med romantisk duomassasje og middag på fin restaurant i den sjarmerende gamlebyen i Kraków. Alt fra overnatting til aktiviteter er allerede reservert, alt er en stor overraskelse for min kjære. Jeg gleder meg til å se hans ansikt lyse opp der vi for første gang ferierer sammen i byen jeg elsker høyest av de mange stedene jeg har besøkt i mitt mors vakre hjemland.

Etter ett og et halvt døgn i Kraków skal vi reise videre, en tre timers togtur vil føre oss til Tatrafjellene og landsbyen Zakopane, hvor nok en overraskelse venter. Hundekjøring, hest og slede, kanskje også en liten tur på fjellspa. Bare tanken gir meg sommerfugler i magen, tanken på hvor glad han kommer til å bli og hvor mye vi alle kommer til å kose oss på turen, Julien, hans foreldre og jeg.

Tirsdag ettermiddag, jeg tok bussen inn til sentrum og spaserte gjennom ulike gater, de fleste butikkvinduer hadde allerede dekket rutene med store røde plakater, ordet soldes stod skrevet med store bokstaver, en invitasjon til januarsalget og en rekke tilbud som mange ikke vil klare å motstå.

Prøverommet

Store myke gensere, en av mine største svakheter på denne årstiden hvor varme og komfort betyr alt for egen velvære. Mykt tøy i deilig ull og bomull, skapet mitt er allerede stappfullt av tilsvarende, dessuten har jeg en samboer som stadig klager over at klesskapet mitt er i ferd med å kollapse.

Jeg tenkte meg om to ganger og hang tilbake to av tre plagg, den store favoritten klarte jeg ikke å legge bort, den vil jo passe så fint i en rekke ulike kombinasjoner, bukser eller skjørt, skinn eller jeans, med smykker eller skjerf.

Italienske oster

Tidlig på kvelden i bydelen Carmes, møtte jeg Julien over et glass vin og italiensk aperitivo på det stilige spisestedet Prosciutteria, en bitteliten restaurant som spesialiserer seg på italiensk ost og spekemat.

Italiensk spekemat

Vi hygget oss med to lekre spekefat og hver vår tiramisu “revisité” til dessert, en sjokoladevariant til meg og en jordbærkreasjon til ham.

Tiramisu verd

Onsdag. Dagene suser forbi når man har mye å henge fingrene i, både på arbeidsplassen og privat. Etter en hektisk dag på kontoret er det nå deilig å avslutte dagen med frisørtime, for å friske opp hårfargen og klippe bort de splitte tuppene. Og ikke minst, kose med pusekatten som bor i salongen, drikke grønn te med mango, spise speculooskjeks og slå av en prat med min faste frisør.

Pusekatt

Frisøren

Gul krem som farger håret mørkebrunt, en liten dose økologisk hverdagsmagi. Eller kjemi, om du vil.

 

Spennende planer for året som kommer

Årets siste søndag. En himmel full av skyer, temperaturen er likevel mild på denne fredelige ettermiddagen, perfekt for en liten spasertur med musikk i øret. Jeg som allerede hadde tenkt meg en tur ut for å resirkulere søppel og donere to poser med klær til veldedighet, kan jo fint ta meg en liten spasertur videre inn til sentrum for å nyte det fine vinterværet, nyte søndagsroen, nyte det å gjøre ingenting en liten stund. Senere vil jeg jo uansett måtte ta tak i husarbeidet som jeg ønsker å få unnagjort før min kjære og hans foreldre kommer seg hit til Toulouse, vaske kjøkken og bad, støvsuge alle rom, re opp sovesofaen på gjesterommet.

Der jeg trasker bortover de mange sjarmerende smågatene bygget i rosa teglstein, tenker jeg på året som har gått og året vi om et par dager vil gå inn i. Et år som allerede nå har et fullspekket program, flere av planene relatert til vårt kommende bryllup, mitt livs definitivt største begivenhet, jeg teller ned dagene til den tolvte september, sammen med alle som står oss nær vil vi feire kjærligheten på et vakkert slott i landlige omgivelser.

Året vil jo i tillegg få en glamorøs pangstart, med nyttårsfeiring og dinner show på casinoet i Toulouse. For anledningen skal jeg glitre som en stjernehimmel og nyte smaken av fransk gastronomi og feire starten på det nye tjuetallet med gylne bobler til langt på natt.

Bare tre uker senere reiser Julien, hans foreldre og jeg til Polen for å feire at min kjære fyller tretti. En åtte dagers ferie som vil starte i en av mine favorittbyer i verden, nydelige Kraków, hvor vi vil se etter gifteringer og besøke noen av byens mange severdigheter. Videre går reisen til Tatrafjellene og den lille byen Zakopane, hvor vinteraktiviteter, snø og vakkert landskap venter oss.

I starten av mars får jeg besøk av ei venninne fra London, noe jeg virkelig ser frem til. Jeg gleder meg til å vise henne alt det fine som Toulouse har å by på, landemerker og kunstgallerier, hun som er vegetarianer vil dessuten storkose seg i denne byen, her hvor det finnes et såpass bredt og spennende utvalg av nettopp vegetariske og veganske spisesteder.

Turisttog

Apropos spisesteder, månedens siste helg skal Julien og jeg kose oss på Michelinstjerne-restauranten Sept, hvor vi i fjor feiret hans fødselsdag med elleve-retters middag og skreddersydd vinmeny. Denne gang reserverer vi bord for å hylle det fineste av alt, kjærligheten, vi feirer femårsjubileum som kjærester.

Tidlig i mai skal Julien og jeg på biltur til Bordeaux, en by jeg lenge har ønsket å besøke. Med billetter til det nye burlesque showet til stjernen Dita Von Teese på Théâtre Femina, ser jeg frem til å farge leppene røde, krølle håret og omfavne femtitallsstil og sensualitet. Bordeaux, en historisk arkitekturperle kjent for sin flotte vin og gastronomi av ypperste klasse, jeg gleder meg til å skjemme bort mine smaksløker.

I slutten av mai reiser jeg i tillegg nok en gang til Kraków, denne gang for å kjøpe brudekjole sammen med min mor og tante Małgorzata. Helt fra jeg var liten, har jeg drømt om den dagen jeg vil jakte etter den perfekte brudekjole, i hver eneste dagdrøm har dette spesielle øyeblikket funnet sted i min mors hjemland og den vakre magiske byen Kraków. Min mor, fantastisk som hun er, har dessuten lovet meg vinsmaking, spabehandling og kanskje også en liten manikyr.

Etter mai kommer juni, en av Julien sine venner fra ingeniørstudiene skal gifte seg og vi er invitert i bryllup i Normandie, like i nærheten av Giverny og Claude Monets hus og hage.

Dette er altså bare første halvdel av året som kommer. I juli skal vi jo på Rammstein-konsert i Berlin, i september skal vi gifte oss og i oktober drar vi på bryllupsreise.

År 2020, for et vidunderlig år du vil bli!

På møte med dekoratør til bryllupet

Utenfor vinduet høres lyden av ulende vind og regndråper som treffer ruta. Vekkerklokka ringer på slaget åtte, altfor tidlig for slik en kjølig lørdagsmorgen, men et møte med potensiell dekoratør til bryllupet står på agendaen, halv elleve har vi avtalt, rundt en halvtimes tid vil det ta oss å komme frem til hennes atelier i Gratentour, en liten landsby på utkanten av Toulouse.

For å vise dekoratøren hva vi ønsker og hvilke egne elementer vi ønsker å kombinere med hennes idéer, har jeg på forhånd tatt bilde av egne innkjøpte dekorasjoner som jeg ønsker å inkludere i bryllupsseremonien som vil finne sted i hagen til Château du Croisillat. En hage som skal fylles med hvite stoler og flotte blomsterdekorasjoner. Selv har jeg kjøpt inn to trelykter som jeg ønsker å plassere på hver sin side av stiens ende, der hvor vigsler skal vie oss, trelykter og to par blomsterpotter i samme rustikke stil, store og små potter som skal fylles med friske blomster.

Blomsterpotter

I slottets hage står også et hvitt metallbur til disposisjon, en pyntegjenstand som kan flyttes på og dekoreres, et bur som skal plasseres ved seremoniens “alter” og dekkes med store mengder blomster og løv for å stå i stil med  det rustikke og det botaniske temaet for seremonien.

Metallbur

Dekoratøren byr oss på kaffe og leder oss til sitt atelier, i andre etasje av hennes private hjem. Vi forteller om oss, om hvorfor vi ønsker reiselyst som tema, i kombinasjon med det rustikke og naturlige, vi gir henne en grundig beskrivelse av hvordan vi har lyst til å dekorere både hagen og spisesalen, blomster i fargene gult og blått, for å hedre EU-flagget som så fint representerer landene som både hans og min familie kommer fra, han med far fra Frankrike og mor fra Tyskland, jeg med mor fra Polen, far fra Norge og stefar fra England.

Dekoratøren foreslår å dekorere alle bord med små globuser i vintage-beige (noe hun selv har til utstilling i atelieret), sammen med levende lys og blå-og gule blomsterbuketter, med bordkort formet som bagasjelapper eller lignende reiserekvisitter og menyer formet som reisepass.

Globus

Etter møtet drar vi direkte hjem til leiligheten for å tilbringe noen timer foran datamaskinen før vi drar ut for å nyte lørdagskvelden på tradisjonelt vis. Hjemme jobber vi med våre digitale bryllupsinvitasjoner som skal sendes ut til familie og venner i starten av januar, sannsynligvis skal vi også opprette en informativ liten hjemmeside for anledningen.

L'alimentation

Denne så altfor mørke og regnfulle lørdagskvelden tilbringer vi først på den stilige apérobaren L’alimentation, hvor vi spiser spekemat og drikker rosévin. En gjeng danske jenter sitter to bord unna vårt, jeg lytter til samtalen deres og skammer meg samtidig over at jeg aldri klarer å la være å spionere når jeg først legger merke til noe så sjeldent som andre skandinavere her i Toulouse.

Spekemat

Som vi jo også gjorde for rundt en måneds tid tilbake, spiser vi igjen middag på restauranten La P’tite Gouaille. Denne gang bestiller jeg foie gras til forrett, brandade de morue (grateng med skrei og potetstappe) til hovedrett og sammen med Julien deles en banoffee til dessert. Engelsk og spansk lydes fra omtrent alle bord, sannsynligheten er stor for at nettopp denne restauranten har fått plass i de større reiseguidene for Toulouse.

Foie gras måltid

Som forventet blir kveldens store tema en forlengelse av formiddagens møte og ettermiddagens hovedaktivitet. Aldri før har jeg sett Julien så engasjert som det han den siste tiden har vært i alt som omhandler bryllup, aldri før har jeg vært usikker på hvem som til slutt kommer til å felle flest tårer under bryllupsseremonien når den tid kommer.

Brandade fransk

Under regntung himmel vandrer vi hjemover, arm i arm, under min lille paraply med uglemotiv. Morgendagen vil bli en ny dag dedikert til dette overveldende prosjektet som et bryllup tross alt er.

Regnvær

Vi fikk et festmåltid levert på døra (prøvesmaking til bryllupet)

Utstyrt med en paraply som sloss mot sterke vindkast, joggesko som balanserer langs fortauskanten med et mål om å unngå å tråkke i de store søledammene som blir større og større for hvert minutt som går, fredagen er endelig her og ingenting kan stoppe meg fra å smile så bredt som jeg gjør nå.

Julien har kjørt til Rouffiac-Tolosan for å hente all maten som skal prøvesmakes fra cateringleverandøren som vi helt siden bryllupsmessen har gledet oss til å få bli bedre kjent med. To store esker fulle av spennende godsaker som vil avgjøre om det blir Pascal eller Maxime (leverandøren vi møtte forrige uke) som får i oppdrag å kokkelere for våre venner og familie på Château du Croisillat i september neste år.

Kjøkkenbenken er totalt dekket med ulike typer fingermat, alt fra mini-ostebriks og vol-au-vent med krem av roquefort, til marinert kjøtt og kongereker, til grønnsaker marinert i olje med franske urter og begere med chèvrekrem-og soltørkede tomater, til ceviche med ananas, og røkelaks med dillkrem. Med notatbok og penn skal hver eneste smakebit bedømmes og forslag noteres, oppgaven tas så hardt på alvor at man skulle tro vi var en fagjury og kampen mot gull stod mellom Traiteur Maxime og Maison Roustit.

Cateringleverandør

Vi åpner ei flaske champagne, som i bryllupet ville blitt servert sammen med denne fingermaten vi nå skal smake. Vi starter vår store dégustation med de kalde smårettene, toast med rillette av gås, toast med foie gras, mousse av blomkål og gressløk, ceviche og røkelaks. Resten spiser Julien i dobbel dose, det vil si all sjømaten som jeg dessverre ikke tåler å spise. To begere med krabbe-og sitronkrem, to spyd med marinerte kongereker, enda flere kongereker og tartar av kamskjell.

Prøvesmaking

Videre smaker vi miniburgere og salte småkaker, to petits fours med bacon og-ostekrem, to med tomatfyll, mini-ostebriks med gruyère, filodeig med reker. Deretter smaker vi ulike små grillspyd som blant annet svinekjøtt i honningmarinade, spyd med steinbit og skinke, urtemarinerte spyd med squash og paprika, grillet biffkjøtt og baconsurrede svisker.

Miniburgere

Champagneflasken puttes i kjøleskapet, vi går videre til forrett og rødvin, en fin Pic Saint-Loup fra 2017. Forretten som Pascal fra Maison Roustit opprinnelig foreslo for bryllupet, var en carpaccio av kamskjell, noe vi straks gjorde ham obs på at bruden, altså jeg, ikke kan spise. Denne ble derfor byttet ut med carpaccio av biff, servert med pinjekjerner, balsamico, soltørkede tomater, parmesan og biter av rå blomkål. En fin forrett som lett kunne blitt forbedret om kjøttet var marinert i olivenolje og skivene tynnere.

Biffcarpaccio

Hovedretten som vi ønsker å servere i bryllupet, får vi også smake i kveld, dette i generøse porsjoner. Andefileten vil nok smake bedre når det er kokkene selv som tilbereder den, kontra amatører som Julien og jeg, der vi står på kjøkkenet og steker kjøttet på panne og deretter i ovnen uten noen profesjonell veiledning annen enn artikler og videoer på internett.

Andefilet

Kjøttet serveres sammen med en Perigourdine-saus som vi har varmet i vannbad, gratinerte poteter med trøffel (varmet i ovnen) og pannestekte grønnsaker oppvarmet i mikroovn. Den enorme mengden saus som vi har fordelt oss i mellom, vil nok bli tydelig mindre og presentasjonen langt penere i de profesjonelle sine hender. Smaken er uansett fabelaktig, selv om fileten kanskje er en smule overstekt.

Til dessert er det selve bryllupskaken som skal smakes, en uforventet overraskelse, et siste inntrykk av disse mange smaksopplevelsene som vi nå har vært gjennom.

Bryllupskake

Sukkerbrød med vaniljekrem og sjokolade, med biter av mørk sjokolade og marsipanlokk. Selv om jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i marsipankaker og den slags, blir jeg positivt overrasket av denne fine sjokolade-og vaniljekombinasjonen.

Disken

Notater har vi tatt mange av i løpet av kvelden, spørsmål og konkrete ønsker har vi også skrevet ned. Etter en fredag som denne, føles det nødvendig med en bitteliten lørdagspause fra alt som omhandler bryllupsplanlegging og store mengder mat. Etter å ha handlet dagligvarer for resten av helgen, tar vi oss en liten tur ut på ølbaren La Bièrothèque i nabolaget Balma for å heller prate om Tyskland og julemarkedene vi om to uker skal besøke i Berlin og Dresden.

Utested

Et stort fransk måltid og frisørens forberedelser til bryllupet

En helaftens middag for to, en hyggelig lørdagskveld tilbrakt på en splitter ny restaurant i sentrum av Toulouse, et tradisjonelt sørvestfransk spisested hvor kontrasten er stor mellom det hypermoderne interiøret og maten som er som hentet fra kjøkkenet til en fransk bestemor, rause porsjoner servert for å deles i sosialt lag.

Spisested interiør

På restauranten La Cuisine à Mémé tilbys en fem-retters meny med forrett basert på fransk husmannskost, et måltid for to som starter med suppe (pot au feu) , salat (med andekjøtt og sennepssaus), surdeigsbrød, spekepølse og paté.

Suppe

Til hovedrett kan man velge mellom andeconfit, andefilet og ovnsbakt camembert. Min kjære bestiller magret de canard (andefilet) til seg selv, jeg velger confit de canard (andeconfit), selv om også tanken på smeltet camembert gir meg vann i munnen, camembert med baconskiver og en kurv med oppskåret baguette servert ved siden.

Spekepølser

Andeconfit servert med pommes frites og pannestekt sopp med hvitløk, smaken er god men både Julien og jeg savner saus til kjøttet og potetene. Vi drikker kortreist rødvin til maten, en fin flaske Madiran, en dyp blanding av Cabernet-Sauvignon og Cabernet Franc fra Gers.

Andeconfit

Til dessert nyter jeg en deilig mousse au chocolat, et must for alle sjokoladeelskere i Frankrike. Servert med friske bringebær er moussen både søt, syrlig, myk og luftig, en ren nytelse er den, denne søte lille avslutningen på dette fine restaurantbesøket, en rolig lørdagskveld før morgendagens store møte.

Sjokolademousse

Søndag, klokka ti på morgenkvisten, jeg rekker knapt å drikke opp kaffen min før telefonen ringer. Loïc, frisøren som har fått ansvar for å gjøre meg fin på håret til den store dagen neste år, har kommet for å diskutere mine visjoner og hvordan vi kan gjøre dem til virkelighet. Håret mitt krølles og flettes, vi diskuterer hårvask og produkter, han forteller meg at frisyren jeg ønsker for bryllupet vil kreve rikelig med extensions flettet inn i mitt eget hår for å skape både lengde og fylde.

De fleste oppsatte brudefrisyrer krever litt juks for at resultatet skal skape wow-effekt, forteller han, og minner om at han tross alt har 28 års erfaring i bransjen.

Mur

Jeg har forresten en overraskelse til deg, sier han. En overraskelse, undrer jeg, en smule skeptisk til alle såkalte overraskelser som kommer fra andre mennesker enn mine nærmeste.

Frisøren pynter meg for dagen, med store krøller og mye volum, før han drar frem denne store overraskelsen fra bagen sin, en sprayflaske av et eller annet slag. Han presenterer produktet, jeg studerer flasken og er tydelig skeptisk.

Selvbruning. Et produkt jeg aldri har hatt interesse for, jeg som ikke kunne brydd meg mindre hvorvidt jeg er blek eller brun på vinterstid. Likevel overtaler han meg til å bli med inn på badet for å spraye ansiktet, halsen, kragebeinet og brystet med dette produktet som visstnok kommer fra en av hans samarbeidspartnere i Nederland.

Jeg lukker øynene, holder pusten og krysser fingrene for at resultatet blir greit, at lukta er så mild som mulig, og at jeg ikke ender opp med samme hudfarge som selveste Donald Trump. Frisøren lover at jeg hverken vil bli oransje eller gul i huden av produktet, heldigvis har han rett. På en annen side påstår han at produktet er duftfritt, noe den i starten er, men etter å ha ligget som en marinade på hudoverflaten min i en times tid, utløses en duft like ubehagelig som alle andre selvbruningsprodukter. At jeg har fått fin glød i ansiktet, kan jeg ikke nekte for…men selvbruningssprayen vil definitivt ikke ende opp på ønskelista mi til jul.

Loïc er uansett flink med hår, og vårt neste møte tar vi til våren, en komplett prøvetime med hårextensions, kunstige blomster og brudesminke. Et av mange møter med flere samarbeidspartnere, allerede på tirsdag skal vi møte en potensiell DJ for bryllupsfesten, på fredag arrangeres prøvesmaking med cateringleverandøren Maison Roustit, deretter kommer en ny uke og et nytt møte med vigsleren vår, Elisabeth.

Gråkledd

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Tanker rundt bryllupet og hvem vi ønsker å samarbeide med

Bryllupsdato er reservert i tinghuset, slottet hvor den store dagen skal feires er reservert og betalt, vigsleren for den borgerlige seremonien likeså, disse er de eneste punktene vi har krysset av på vår enorme liste over alt som skal ordnes i stand til den store dagen som venter oss om elleve og en halv måned.

Château du Croisillat

Et stort prosjekt med et stadig økende budsjett, gjestelisten er fortsatt ikke finalisert, enkelte har likevel fått vite i god tid på forhånd at de vil bli invitert, dem som bor lengst unna og dem som jobber i bransjer hvor det gjerne kan bli vanskelig å ta seg flere dager fri fra jobb. Invitasjoner vil ingen motta i posten, alt skal lages digitalt for å spare miljøet for unødvendige mengder papir.

Borddekorasjon

Unødvendig bruk av plast ønskes heller ikke velkommen. Slottet og parken skal vi dekorere på minimalistisk vis, med blomster, tøystykker og levende lys. Ingen ballonger skal kjøpes inn, ingen plastdekorasjoner som kun egnes til engangsbruk. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å ta vare på naturen, men ballongfri feiring er i det minste et bittelite steg i riktig retning. 

Slott

For et par dager siden tok min kjære en tur innom vår lokale blomsterhandler, en liten familiebedrift i nabogata vår, for å forhøre seg om mulighetene for å bestille brudebukett og blomsterdekorasjoner til spisesalen og slottsparken. En brudebukett som etter mitt eget ønske, en symbolsk kjærlighetserklæring til våre hjemland, skal inneholde både den norske og den franske nasjonalblomsten, røsslyng og liljer i skjønn harmoni, sammen med floristens utvalgte sensommerblomster i duse farger.

Biloba, nabolagets lille blomsterhandler drevet av far og sønn, har laget de fleste av de mange vakre bukettene som min kjære har overrasket meg med i løpet av disse to årene som vi har bodd i Toulouse. Behjelpelige, smilende florister som alltid tar seg tid til å lytte, dele sine beste tips og småprate om dagligdagse ting. For meg, for oss begge, er det ingenting som føles mer riktig enn å kunne støtte små lokale bedrifter som denne.

Blomsterbukett

Selv har jeg tatt en prat med frisøren min, Océane, som jobber i frisørsalongen hvor jeg er stamkunde, Les Doigts D’or D’Elodie, da jeg gjerne ønsker at nettopp hun skal gi meg de vakreste krøller og feste det pudderrosa sløret i håret mitt, før mine foreldre kjører meg til sentrum, til første del av bryllupet, den offisielle delen, i byens vakre tinghus, Capitole de Toulouse.

Hun nikket og smilte, der jeg fortalte henne hvilken frisyre jeg kunne tenke meg, der jeg viste frem bilder av eksempler på frisyrene jeg føler kler meg best. Océane har vært min faste frisør siden vi først flyttet hit. Akkurat som med blomsterhandleren som ligger i samme gate, har både Julien og jeg knyttet oss til nettopp denne salongen og menneskene som jobber der, nok en liten bedrift som fortjener å bli løftet opp og frem.

Cateringleverandør har vi enda ikke signert kontrakt med, fortsatt venter vi på respons fra drømmeleverandøren som vi møtte på bryllupsmessen forrige helg. Alkoholfri drikke tar selskapet seg av, mens vin og annen alkoholholdig drikke må vi ordne med selv. Også her vil vi forhøre oss med egne lokale favoritter, musserende fra Gaillac eller Limoux (i stedet for Champagne), rødvin fra Pic Saint-Loup eller Limoux og hvitvin fra Gaillac. Sørfransk sirup av lavendel eller fiol til dem som ønsker å tilsette en søtere smak til hvitvinen eller boblene.

Kjole og ringer skal vi kjøpe i hjemlandet til min mor, sannsynligvis skal også min kjære kjøpe seg dress i Kraków. En liten Polen-tur hvor min mor og jeg skal tilbringe mesteparten av tiden sammen på egenhånd, etterlengtet mor og datter-tid, vi skal drikke cocktails og dra på spa, ta manikyr og spise fin mat på restaurant. Et halvt år frem i tid, men jeg gleder meg som om det skulle vært i morgen.

Hjerter

Hva vi fikk ut av bryllupsmessen i Toulouse

Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Borddekorasjon

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Giftering

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Gifteringer

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

Kjærlighet

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Brudekjoler

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Smil bambus

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

Søramerikansk Mat

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.

Paraplydrink
Alfajor dessert

Rosa bukser

Planlegging av bryllupsseremoni og møte med vigsler

Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Sentrumsl

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Bibimbap

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.

Hatt