Karantenedagbok: Gifteringer i Kraków og gode nyheter fra England

Endelig, endelig er vi nå inne i vår siste uke med karantene. Vi har ønsket mai måned velkommen fra vår lille balkong, fra vårt nabolag, fra Toulouse og Sørvest-Frankrike. Jeg nyter denne deilige sommertemperaturen, gradestokken viser hele tjuesju varmegrader og himmelen er malerisk, med sin nydelige blåfarge og sine mange små skyer som ligner lette hvite bomullsdotter. Spent, ser jeg frem til å kunne dra på små bilturer i nærområdet, besøke flotte solsikkeenger i Gers og vingårder i Gaillac. Listen over alt jeg ønsker å gjøre her i Toulouse og omegn, vokser seg større og større for hver dag.

Lockdown har riktig nok hatt noen fordeler. Jeg er jo faktisk heldig som får jobbe fra balkongen, barbeint og iført korte shorts, hjemme finnes ingen kleskode. Og hjemmekontor nytes definitivt best ute i frisk luft.

Mine kolleger og jeg vil dessuten fortsette å jobbe hjemmefra i flere uker fremover, lenge etter karantenetiden er over. Jeg ser derfor frem til mange flere frokoster, lunsjpauser (med tilhørende lesestoff) og arbeidstimer under solfylt himmel, etterfulgt av (fra og med neste uke) spaserturer til sentrum.

Om iskioskene får tillatelse til å holde åpent fra 11. Mai, vil jeg gledelig kjøpe meg en is eller en milkshake, gjerne med smak av lavendel eller fioler, lokale spesialiteter. Jeg vil nyte de søte smakene mens jeg spaserer gatelangs i la ville rose, la solstrålene kysse min solkrembeskyttede hud, kjenne kulden fra den fløyelsmyke iskremen på tunga, godt vil det bli med is, ikke en kjedelig en fra isdisken på mitt lokale supermarked, nei, iskremen må være une glace artisanale, lokalprodusert, ekte, laget med kjærlighet.

Neste uke, seks dager gjenstår før Frankrikes åpningstid, endelig noe å glede seg til. Totalt beruset av gledesfølelsen, hadde jeg nesten glemt den åtte timer lange arbeidsdagen som venter meg før jeg på mandag kan løpe ut i det fri. En ting er uansett soleklart, mandag kveld vil det bli champagne og kake på min kjære og meg, kanskje en tarte au citron meringuée eller en fraisier, vi må jo feire ventetidens ende og starten på livet etter, vi må jo feire her på vår fine lille balkong. Men først skal jeg løpe fra meg. Og på tirsdagen vil jeg forhåpentligvis spise is til jeg blir ør i hodet, og fotografere sentrumsgatene og butikkfasadene til mobiltelefonen eller speilreflekskameraet går tomt for lagringsplass.

Leselyst

Coronakarantene, dag 49.

Søndag. Jeg laget kjøttboller og potetsalat, etter ønske fra min samboer. Han skjenket rødvin i glasset mitt, deretter sitt eget, santé, sa han og hevet sitt vinglass mot mitt, vi skålte for at vi begge har helsen i behold. Ingenting er viktigere enn nettopp det, akkurat nå.

Kjøttboller

Apropos god helse, i går fikk jeg positive nyheter. Min coronasmittede venninne, hun som jobber som sykepleier i England, er på bedringens vei!

Coronakarantene, dag 50.

Mandag. Med klump i halsen og blanke øyne, scannet jeg kvitteringene fra gullsmedbutikken i Kraków, hvor vi i januar kjøpte våre gifteringer som jeg hadde sett frem til å hente nå i mai måned, en uke før fødselsdagen min. Europa er fortsatt stengt, og jeg har ingen andre muligheter enn å sende butikken en epost med vedlagte kvitteringer, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at ringene vil bli levert på en trygg og sikker måte, uten risiko for å havne i feil hender, frastjålet og solgt til høystbydende. Jeg får vondt av å tenke på den inngraverte datoen 12.09.2020, det som skal eller skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, nå klarer jeg ikke å se på datoen med annet enn bekymrede øyne.

Brudekjole har jeg forresten også bestilt, fra internett, uten å ha prøvd hverken denne eller noen andre kjoler på forhånd. Noe annet valg har jeg ikke.

Når butikkene åpner igjen, har jeg planer om å besøke en skredder og hennes atelier i nabolaget mitt, for å få sydd litt om på den lyserosa kjolen som  jeg ønsker å bruke i tinghuset på bryllupsdagen.

Når det gjelder brudekjolen, vil jeg ikke røpe for mye, ikke enda, men kan i alle fall fortelle at den flotte hvite blondekreasjonen kommer fra en dyktig skredder i Minsk, Hviterussland.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Karusell Toulouse
En av de tradisjonelle karusellene i sentrum av Toulouse, en viktig del av bybildet. Jeg lurer på om disse vil forsvinne nå som vi må tilpasse oss den nye normalen?

Karantenedagbok: Knuste drømmer og menneskelige behov

Mai måned nærmer seg med stormskritt. Det lille håpet jeg i flere uker hadde klamret meg fast til, er nå borte, knust i tusen knas og blåst bort som sand på en stormfull dag.

Jeg vil aldri få oppleve å prøve brudekjoler sammen med min mor ved min side, eller noen andre for den saks skyld. Familien min i Polen, som jeg ikke har sett på mange år, vil jeg ikke få sett i år heller, ikke vil jeg få feiret fødselsdagen min sammen med dem, ikke vil jeg få sett mine foreldre heller, ikke før i september, om ikke også bryllupet til slutt må bli avlyst.

Alt er totalt snudd opp ned, og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal forholde meg til de mange tankene som surrer rundt i hodet. Ta en dag om gangen, har jeg blitt rådet, men hvordan skal jeg klare å bevare roen når skuffelsene raser mot meg som en rekke dominobrikker i rekordfart?

Med sakte steg vandrer jeg langs en smal og mørk sti i en brennende skog, jeg vet ikke hva som vil ta meg først, røyken eller flammene.

Det føles tabubelagt å gråte når mine nederlag er trivielle i forhold til hva mange andre går gjennom akkurat nå. En av mine kolleger mistet sin far forrige uke, en annen har et søskenbarn som ligger i respirator på et sykehus nord i landet, vi kjenner flere som står uten inntekt, som ikke vet hvordan de skal betale husleie og mat de neste månedene. Jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake, jeg som fortsatt har min faste inntekt og gode helse. Den mørke stien er jo fortsatt en sti, mange har ikke lenger en sti å følge, mange brenner fast dypt inne i skogen.

For et par dager siden leste jeg ferdig Rampelys, debutromanen til forfatter Espen Lund. En på mange måter enkel roman hvor jeg dessverre opplevde flere av dialogene som flate og karakterene todimensjonale. Under lettheten lå likevel et tyngre fundament og en bittersøt avslutning som fikk meg til å tenke dypt og lenge på protagonistens lidelse. En mann som lever en ufrivillig anonym tilværelse, som stadig får høre fra flere hold hvor mislykket han er, både som far, sønn og fraskilt ektemann. Et menneske med et desperat behov for å bli sett, for å få anerkjennelse fra både kjente og ukjente, for å vinne respekt fra sin datter, aksept fra sin mor og synlighet blant kolleger, borettslaget og resten av samfunnet.

En historie som fikk meg til å reflektere over de forskjellige behovene vi som mennesker har, fra overlevelse til lykke. Jo lenger ned man havner på Maslows behovspyramide, jo lavere er terskelen for hva man trenger for å føle seg lykkelig. I disse unntakstider har nok de fleste av oss falt minimum to etasjer ned fra toppen av pyramiden, selvrealisering og anerkjennelse, kanskje befinner vi oss i etasjen hvor de sosiale behovene dekkes, tatt i betraktning at vi er flinke til å videochatte og ringe og sende eposter og oppdatere statuser på sosiale medier. Jeg undrer, finnes lykken også på bunnen av pyramiden? Når ble egentlig mennesket så opptatt av behovene for selvrealisering og anerkjennelse?

Skjerf paraply

Coronakarantene, dag 35.

Søndag. For første gang på flere år, dro jeg frem blyant og fargestifter for å tegne. For første gang i livet, laget jeg partyhatter. Vår opprinnelige plan for helgen var å reise til vingårdene i Limoux og den vakre litteraturlandsbyen Montolieu, og deretter feire bursdagen til Pascal, faren til min samboer, på et hyggelig lite spisested her i Toulouse.

I stedet tilbrakte vi nok en helg, etterfulgt av nok en ny uke, isolert på hver vår kant av landet, hans foreldre i Paris og oss i Toulouse. Jeg dekorerte hattene med mine små illustrasjoner, ballonger, champagneflasker, gaver og kakestykker. Som barn elsket jeg å tegne, en lidenskap som forsvant etter hvert som jeg ble eldre og ikke lenger fant glede i hobbyen.

Hjemmetegnede hatter

Coronakarantene, dag 36.

Mandag. Fødselsdagen til min kommende svigerfar ble feiret over videosamtale, vi skålte med champagneglass mot hver vår dataskjerm, med hjemmelagde partyhatter på hodet.

Utendørs pisket regnværet mot vinduene. I følge værmeldingen vil regnet hølje ned fra morgen til kveld, hver eneste dag til enden av uka.

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

Sentrum fontene
Fra en overskyet dag i sentrum i fjor høst. Ellevte mai, hvor mange dager gjenstår før jeg endelig vil få muligheten til å spasere gjennom sentrumsgatene igjen?

Karantenedagbok: Samvittighet, utakknemlighet og savn

Jeg tenker, rettere sagt, overtenker. Samvittigheten gnager, det gjør vondt, jeg skammer meg, jeg har innsett at dette er en velfortjent lærepenge, en nødvendighet for å få meg, sannsynligvis også mange andre som meg, til å innse hvor mange av livets goder vi faktisk har tatt for gitt.

Vi som lever våre bekymringsfrie liv men likevel klager mer enn de som faktisk har grunn til å klage, vi som har god nok råd til å kunne handle nøyaktig de varene vi ønsker fra dagligvarebutikken, kanskje unner vi oss en sjokolade ekstra eller en litt dyrere ost, heldige er vi som ikke behøver å dra frem kalkulatoren, regne ut hvilke varer vi har råd til å handle med oss hjem og hvilke som må legges tilbake. Gjerne handler vi flere ganger i uka uten å engang tenke noe særlig over det, en liten svipptur innom kolonialen om lysten på en liten iskaffe eller litt smågodt melder seg, et lite ærend på nærbutikken for å kjøpe et par pils og en pose chips til fredagskvelden. Heldige er vi som har mulighet til slikt, heldige var vi før disse unntakstider.

Et av de dummeste utsagnene jeg noensinne har klart å lire av meg, har brent seg fast i minnet og truffet meg dypt i hjertet, som et ekko hører jeg ordene om og om igjen. Vi gjør alltid det samme hver lørdag, sa jeg oppgitt den gang, kino og restaurant hver eneste lørdag. Kjedelig, sa jeg surt, som et bortskjemt lite barn, kjedelig sa jeg, til tross for at vi stadig besøkte nye spennende spisesteder hver eneste lørdag, til tross for at jeg alltid har vært glad i å gå på kino. Nå ville jeg solgt nyra mi for et kinobesøk og et restaurantmåltid, uansett hvilken restaurant og uansett hvilken film.

Jeg kjenner et stort savn etter å kunne nyte en liten piknik ved La Ramée-innsjøen, gå lange turer i skog og mark, sykle tur langs Garonne-elven, løpe fritt, så langt jeg bare orker, med oppløftende musikk på øret. Blomster, jeg savner synet av fargerike blomsterbed i Jardin des Plantes og de vakre rosa kirsebærtrærne i Jardin Japonais.

I foreløpig bare ei uke har vi i Frankrike levd uten frihet (hvor lang tid som gjenstår er uvisst), våre utfordringer er ingenting i forhold til alle verdens mennesker som flykter fra krig eller lever i usikkerhet i land med borgerkrig. Vi er i det minste trygge i våre hjem, vi vet at verden utenfor våre fire vegger vil være like fin, gjerne også enda finere enn det den var før portforbudet. Renere, grønnere, klarere.

Vi vet at dette før eller siden vil komme til en ende, vi vet at dette er midlertidig, samtlige blir vi nok likevel mentalt påvirket av isolasjonen, noen mer enn andre.

Å være innelåst med alle mine tanker er for meg en berg-og-dalbane følelsesmessig. Tårer og frustrasjon, samtidig føler jeg meg ydmyk, takknemlig for alt jeg har, hadde. Frihetsberøvelse var kanskje nettopp det jeg trengte for å virkelig kunne se meg selv og verden fra et annet perspektiv?

Coronakarantene, dag 7.

Søndag. Siden søndagsbrunsj på kafé ikke lenger var en mulighet, forsøkte jeg å gjenskape opplevelsen hjemme på balkongen. Bakerst i kjøkkenskapet fant jeg en amerikansk pannekakemiks, proteinpannekaker, et produkt kjøpt for minimum to år siden, da jeg hadde planer om å begynne å trene flere ganger i uka og livnære meg på frukt, grønt og proteinprodukter (et nyttårsforsett som gikk i vasken etter to uker).

Jeg bestemte meg for å lage amerikanske pannekaker med bananer, lønnesirup og pekannøtter, akkurat som på frokostmenyen til Arcane, en av mine stamkafeer i Toulouse, optimistisk så jeg frem til en deilig brunsj servert på en av de stygge tallerkenene til samboeren min, ungkarstallerkener.

Pannekaker

I tillegg til pannekaker, tørket jeg støv av blenderen og mikset sammen yoghurt, skogsbær og banan til en tykk og god smoothie, med tilsatt vaniljeessens og lønnesirup for en søtere smak.

Visuelt sett ble ikke pannekakene så verst. Smaken var derimot grusom, den ørkentørre konsistensen likeså. Neste søndag lager vi toast med avokado, sa jeg surt til min kjære som fortsatt gaflet i seg de ekle pannekakene selv om jeg flere ganger hadde bedt ham om å slutte å pine seg selv.

Til middag bestilte vi pizza, et plaster på såret etter tidenes mest skuffende brunsjmåltid.

Pizza hjemlevering

Coronakarantene, dag 8.

Mandag. Etter en full dag med hjemmekontor, tilbrakte jeg resten av kvelden på Skype, et møte med vigsler for å planlegge både musikk, taler og underholdning til bryllupsseremonien som etter planen vil finne sted den 12. September, om ikke viruset holder oss fengslet over sommeren og videre inn til høsten. Vanligvis pleier vi å være i strålende humør, både han og jeg og vigsleren under disse møtene, denne gang var stemningen annerledes. Vi var slitne, oppgitt, en stor kontrast til tidligere møter da vi sammen hygget oss med ei god flaske vin, spekemat og salte kjeks.

Heretter vil jeg forresten avslutte hvert eneste innlegg av “karantenedagbok”-serien med et av mine mange mobilbilder fra Toulouse og livet før portforbudet, en liten oppmuntring for min egen del. 

Pont Neuf natt
Pont Neuf, jeg gleder meg til å kunne nyte denne utsikten igjen, vakre Toulouse med sin sjarmerende arkitektur og varme belysning.