Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Advertisements

Amerikanske pannekaker og DJ til bryllupet

Jeg sier god morgen til en tirsdagsmorgen med frokost på kafé før arbeidsdagen står for tur. Én gang i uka inviterer jeg meg selv ut på enten açai bowl eller amerikanske pannekaker med kaffe latte og ferskpresset appelsinjuice på den koselige kaffebaren Arcane i det nye grønne nabolaget Cartoucherie. Et nabolag som om litt over ett år også vil åpne en spennende mathall, et prosjekt som vi alle i Toulouse har gledet oss til i to år allerede.

Temperaturen har sunket drastisk disse siste to ukene, og sommergarderoben har blitt byttet ut med varme ullskjerf og store kåper. Vinterstøvlettene ligger fortsatt nedpakket i sine skoesker helt innerst på øverste hylle i et skap, en hylle jeg ikke rekker opp til uten hjelp fra min kjære.

Jeg koser meg med frokost, og med tanken på at jeg i dag vil forlate jobb to timer tidligere enn vanlig, da Julien og jeg skal møte en DJ etter anbefaling av eieren av Château du Croisillat (slottet hvor bryllupet vårt skal arrangeres).

Amerikanske pannekaker

Tykke pannekaker med knasende gode pekannøtter, bananskiver og søt lønnesirup, jeg sitter ved et lite bord ved vinduet og nyter stillheten som hører til de tidlige timer på morgenkvisten, et fint avbrekk fra den ellers så hektiske frokosten som slukes i en fei ved kjøkkenbenken hjemme. Spørsmål rundt kveldens møte har jeg mange av, deriblant undrer jeg om DJen har god kjennskap til internasjonal musikk, et viktig kriterie for et bryllup hvor halvparten av gjestene hverken forstår fransk eller har noen som helst interesse for fransk musikk, måtte det være gamle chansons eller moderne pophits.

Den to timer kortere arbeidsdagen suser forbi, truende skyer på en gråfarget himmel forteller at regnværet snart vil melde sin ankomst. Heldigvis har jeg husket å pakke med meg paraply i vesken,  en veske som fortsatt inneholder solbrillene som ble flittig brukt fra tidlig vår til slutten av oktober. Sommeren savner jeg allerede, men glad blir jeg likevel av å tenke på at juletiden bare er en liten måned unna.

Ullskjerf

DJen foreslår å møte oss på kaféen Café Wilson, som jo faktisk er kaféen hvor vi møtte vår vigsler for første gang, en uventet og definitivt morsom tilfeldighet. Vi bestiller hver vår kaffe, latte til meg og espresso til ham, DJen sitter klar med iPad og notatblokk, han smiler og hilser kjapt før han går rett på sak og forteller om seg selv og sin virksomhet, om hvorfor enkelte musikksjangere og låtvalg fungerer bra i bryllupssammenhenger mens andre bør unngås så godt det lar seg gjøre.

Han forteller om lysanlegg og lysdekor, hva han kan bidra med og hvordan han kan stå til tjeneste i bryllupsseremonien, han lurer på hvilke låter jeg som nordmann ønsker å høre på dansegulvet, om jeg har noen konkrete musikkønsker for en kveld som denne, denne vakre begivenheten feiret sammen med kjente og kjære fra nært og fjernt.

Jeg vet ikke, jeg må tenke, reflektere over fortiden, mimre tilbake til en tid så langt tilbake at jeg knapt husker hvem jeg var den gang da. Etter endt møte gjør vi nettopp dette, Julien og jeg, vi reflekterer, vi grubler, jeg undrer om “Tore Tang” blir for sært for et såpass internasjonalt publikum. Enklere er det nok heller å satse på elektronisk musikk med norske tekster, og kanskje en ballade eller to.

Capitole natt

Vi forlater møtet, positive er vi begge til DJen Arnaud og hans arbeid. Under den mørke nattehimmelen spaserer vi i retning Capitole, det nydelige belyste tinghuset, og videre hjemover mot nabolaget Saint-Cyprien. Min kjære spør meg om jeg har lyst på sushi til middag, tja, hvorfor ikke sier jeg, min hjerne fortsatt distrahert i sin søken etter hva som burde være et bredt register av låter med norske tekster. Vel, jeg liker jo fortsatt Mods, da.

Toulouse natt

Et stort fransk måltid og frisørens forberedelser til bryllupet

En helaftens middag for to, en hyggelig lørdagskveld tilbrakt på en splitter ny restaurant i sentrum av Toulouse, et tradisjonelt sørvestfransk spisested hvor kontrasten er stor mellom det hypermoderne interiøret og maten som er som hentet fra kjøkkenet til en fransk bestemor, rause porsjoner servert for å deles i sosialt lag.

Spisested interiør

På restauranten La Cuisine à Mémé tilbys en fem-retters meny med forrett basert på fransk husmannskost, et måltid for to som starter med suppe (pot au feu) , salat (med andekjøtt og sennepssaus), surdeigsbrød, spekepølse og paté.

Suppe

Til hovedrett kan man velge mellom andeconfit, andefilet og ovnsbakt camembert. Min kjære bestiller magret de canard (andefilet) til seg selv, jeg velger confit de canard (andeconfit), selv om også tanken på smeltet camembert gir meg vann i munnen, camembert med baconskiver og en kurv med oppskåret baguette servert ved siden.

Spekepølser

Andeconfit servert med pommes frites og pannestekt sopp med hvitløk, smaken er god men både Julien og jeg savner saus til kjøttet og potetene. Vi drikker kortreist rødvin til maten, en fin flaske Madiran, en dyp blanding av Cabernet-Sauvignon og Cabernet Franc fra Gers.

Andeconfit

Til dessert nyter jeg en deilig mousse au chocolat, et must for alle sjokoladeelskere i Frankrike. Servert med friske bringebær er moussen både søt, syrlig, myk og luftig, en ren nytelse er den, denne søte lille avslutningen på dette fine restaurantbesøket, en rolig lørdagskveld før morgendagens store møte.

Sjokolademousse

Søndag, klokka ti på morgenkvisten, jeg rekker knapt å drikke opp kaffen min før telefonen ringer. Loïc, frisøren som har fått ansvar for å gjøre meg fin på håret til den store dagen neste år, har kommet for å diskutere mine visjoner og hvordan vi kan gjøre dem til virkelighet. Håret mitt krølles og flettes, vi diskuterer hårvask og produkter, han forteller meg at frisyren jeg ønsker for bryllupet vil kreve rikelig med extensions flettet inn i mitt eget hår for å skape både lengde og fylde.

De fleste oppsatte brudefrisyrer krever litt juks for at resultatet skal skape wow-effekt, forteller han, og minner om at han tross alt har 28 års erfaring i bransjen.

Mur

Jeg har forresten en overraskelse til deg, sier han. En overraskelse, undrer jeg, en smule skeptisk til alle såkalte overraskelser som kommer fra andre mennesker enn mine nærmeste.

Frisøren pynter meg for dagen, med store krøller og mye volum, før han drar frem denne store overraskelsen fra bagen sin, en sprayflaske av et eller annet slag. Han presenterer produktet, jeg studerer flasken og er tydelig skeptisk.

Selvbruning. Et produkt jeg aldri har hatt interesse for, jeg som ikke kunne brydd meg mindre hvorvidt jeg er blek eller brun på vinterstid. Likevel overtaler han meg til å bli med inn på badet for å spraye ansiktet, halsen, kragebeinet og brystet med dette produktet som visstnok kommer fra en av hans samarbeidspartnere i Nederland.

Jeg lukker øynene, holder pusten og krysser fingrene for at resultatet blir greit, at lukta er så mild som mulig, og at jeg ikke ender opp med samme hudfarge som selveste Donald Trump. Frisøren lover at jeg hverken vil bli oransje eller gul i huden av produktet, heldigvis har han rett. På en annen side påstår han at produktet er duftfritt, noe den i starten er, men etter å ha ligget som en marinade på hudoverflaten min i en times tid, utløses en duft like ubehagelig som alle andre selvbruningsprodukter. At jeg har fått fin glød i ansiktet, kan jeg ikke nekte for…men selvbruningssprayen vil definitivt ikke ende opp på ønskelista mi til jul.

Loïc er uansett flink med hår, og vårt neste møte tar vi til våren, en komplett prøvetime med hårextensions, kunstige blomster og brudesminke. Et av mange møter med flere samarbeidspartnere, allerede på tirsdag skal vi møte en potensiell DJ for bryllupsfesten, på fredag arrangeres prøvesmaking med cateringleverandøren Maison Roustit, deretter kommer en ny uke og et nytt møte med vigsleren vår, Elisabeth.

Gråkledd

Musserende fra Gaillac og prøvesmaking av kanapeer til bryllupet

Det går ikke en dag uten at Julien og jeg tenker på bryllup. Begge er vi så dypt inn i bryllupsbobla at vi ikke engang klarer å gå en time i hverandres selskap uten å nevne bryllup i minst én bisetning. Det samme gjelder aktivitetene vi finner på sammen, dagsturer og helgeturer, stadig forsøker vi å skvise inn bryllupsrelaterte ærend hvor enn det lar seg gjøre.

Vår opprinnelige plan for forrige helg var nemlig ikke å reise til Andorra, men å dra til Cahors eller Limoux, for å prøve å forhandle oss til gode avtaler med to forskjellige vinprodusenter (Cahors for rosévin og Limoux for rødvin).

Til vår store skuffelse viste det seg at overnatting på kort varsel ville bli altfor dyrt i begge disse områdene, dessuten hadde vi jo nylig mottatt gratisbilletter til vinmessen i Toulouse, arrangert samme helg, den perfekte anledning til å komme i kontakt med vinprodusenter fra hele regionen. Målrettet, ønsket vi å fokusere på å samle inn visittkort og brosjyrer fra flest mulig vinbønder fra Gaillac, en by kjent for sine gylne bobler, bobler som vi ønsker å servere under bryllupsfesten. Vi benyttet anledningen til å prøvesmake musserende vin fra ulike vingårder, sammenligne dem med hverandre, og handle med oss et par eksemplarer av våre utvalgte favoritter (hvor vi hjemme vil smake oss frem til en endelig vinner).

Fransk ost

Vinmessen kunne i tillegg til drikkevarer tilby alt man kan tenke seg av snacks, oster, spekemat og desserter som franskmenn liker å servere sammen med sine flotte viner. Trøffelkrem til toast, sørfransk tapenade, enorme mengder ost fra ulike deler av landet, delikate sjokoladebiter, spansk og sørvestfransk spekeskinke. Store fristelser så langt øyet kunne se, vi hastet oss bort fra sjokolader og ost, ut av messen og inn i bilen med våre nyinnkjøpte bobler fra Gaillac, en noe fornuftig handel før lørdagens lille virkelighetsflukt til Andorra stod for tur.

IMG_20191107_131315

Mandagskvelden ble som fredagen, dedikert til bryllupsrelaterte aktiviteter. En invitasjon til prøvesmaking av fingermat og kanapeer hos en av cateringleverandørene som vi vurderer å samarbeide med, Traiteur Maxime.

Festlokalet

Direkte fra jobb ble jeg hentet av Julien, en route til det koselige lille festlokalet ute på landet, stedet hvor vi sammen med to andre gifteklare par har blitt invitert til å smake store deler av kokkens sortiment og drøfte eventuelle endringer i menyen.

Etter en liten presentasjonsrunde fikk vi servert hvert vårt glass musserende før vi sammen med kokken og hans kollega satte oss ved et langbord for å sette i gang prøvesmakingen. Ettersom jeg er allergisk mot skalldyr, måtte jeg styre unna flere av smårettene som ble servert for kvelden. Rekespyd med kaviar, tartar av kamskjell med rødløk, kamskjell med tomat-og ingefærpuré.

Rekespyd

En smule kresen i matveien er jeg også, men likevel smakte jeg på alt som jeg i utgangspunktet ikke liker, for å kunne gå god for at mine venner, hans venner og våre familiemedlemmer vil få servert mat av ypperste kvalitet i bryllupet.

Røkt ørret

Eksempelvis liker jeg hverken biff tartar eller røkt ørret, men kunne likevel bekrefte at røkt ørret servert på tykke potetskiver med kremost og dill var en smaksopplevelse som garantert vil falle i smak hos svært mange, og at tartar med koriander, cashewnøtter og knuste peanøtter var en fin idé med sin asiatiske touch.

Fylte cherrytomater med saueost fra Korsika smakte godt, men ble samtidig ganske anonymt i forhold til det meste annet som ble servert utover kvelden. Foie gras er en lokal klassiker som naturligvis vil få sin plass i et hvilket som helst fransk bryllup, som forventet ble den servert på ristet brød, sammen med fikenchutney.

Foie gras

Sammen med hvert vårt glass rødvin fikk vi servert samosa med andeconfit, mini-croque monsieur med andefilet og fjellost, og til slutt miniburgere med tournedos Rossini (biffstykke med en skive pannestekt foie gras smeltende over kjøttet).

Utdelt fikk vi hver vår brosjyre fra selskapet, før vi alle takket kokken for en fin kulinarisk aften og forsikret ham om at han i løpet av de neste to ukene vil høre fra oss, enten det blir for å bekrefte samarbeid eller for å fortelle ham at vi har valgt noen andre. Neste uke skal vi nemlig få besøk av cateringleverandøren som vi forelsket oss i på bryllupsmessen i Toulouse.

Presentasjon

Tanker rundt bryllupet og hvem vi ønsker å samarbeide med

Bryllupsdato er reservert i tinghuset, slottet hvor den store dagen skal feires er reservert og betalt, vigsleren for den borgerlige seremonien likeså, disse er de eneste punktene vi har krysset av på vår enorme liste over alt som skal ordnes i stand til den store dagen som venter oss om elleve og en halv måned.

Château du Croisillat

Et stort prosjekt med et stadig økende budsjett, gjestelisten er fortsatt ikke finalisert, enkelte har likevel fått vite i god tid på forhånd at de vil bli invitert, dem som bor lengst unna og dem som jobber i bransjer hvor det gjerne kan bli vanskelig å ta seg flere dager fri fra jobb. Invitasjoner vil ingen motta i posten, alt skal lages digitalt for å spare miljøet for unødvendige mengder papir.

Borddekorasjon

Unødvendig bruk av plast ønskes heller ikke velkommen. Slottet og parken skal vi dekorere på minimalistisk vis, med blomster, tøystykker og levende lys. Ingen ballonger skal kjøpes inn, ingen plastdekorasjoner som kun egnes til engangsbruk. Vi har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å ta vare på naturen, men ballongfri feiring er i det minste et bittelite steg i riktig retning. 

Slott

For et par dager siden tok min kjære en tur innom vår lokale blomsterhandler, en liten familiebedrift i nabogata vår, for å forhøre seg om mulighetene for å bestille brudebukett og blomsterdekorasjoner til spisesalen og slottsparken. En brudebukett som etter mitt eget ønske, en symbolsk kjærlighetserklæring til våre hjemland, skal inneholde både den norske og den franske nasjonalblomsten, røsslyng og liljer i skjønn harmoni, sammen med floristens utvalgte sensommerblomster i duse farger.

Biloba, nabolagets lille blomsterhandler drevet av far og sønn, har laget de fleste av de mange vakre bukettene som min kjære har overrasket meg med i løpet av disse to årene som vi har bodd i Toulouse. Behjelpelige, smilende florister som alltid tar seg tid til å lytte, dele sine beste tips og småprate om dagligdagse ting. For meg, for oss begge, er det ingenting som føles mer riktig enn å kunne støtte små lokale bedrifter som denne.

Blomsterbukett

Selv har jeg tatt en prat med frisøren min, Océane, som jobber i frisørsalongen hvor jeg er stamkunde, Les Doigts D’or D’Elodie, da jeg gjerne ønsker at nettopp hun skal gi meg de vakreste krøller og feste det pudderrosa sløret i håret mitt, før mine foreldre kjører meg til sentrum, til første del av bryllupet, den offisielle delen, i byens vakre tinghus, Capitole de Toulouse.

Hun nikket og smilte, der jeg fortalte henne hvilken frisyre jeg kunne tenke meg, der jeg viste frem bilder av eksempler på frisyrene jeg føler kler meg best. Océane har vært min faste frisør siden vi først flyttet hit. Akkurat som med blomsterhandleren som ligger i samme gate, har både Julien og jeg knyttet oss til nettopp denne salongen og menneskene som jobber der, nok en liten bedrift som fortjener å bli løftet opp og frem.

Cateringleverandør har vi enda ikke signert kontrakt med, fortsatt venter vi på respons fra drømmeleverandøren som vi møtte på bryllupsmessen forrige helg. Alkoholfri drikke tar selskapet seg av, mens vin og annen alkoholholdig drikke må vi ordne med selv. Også her vil vi forhøre oss med egne lokale favoritter, musserende fra Gaillac eller Limoux (i stedet for Champagne), rødvin fra Pic Saint-Loup eller Limoux og hvitvin fra Gaillac. Sørfransk sirup av lavendel eller fiol til dem som ønsker å tilsette en søtere smak til hvitvinen eller boblene.

Kjole og ringer skal vi kjøpe i hjemlandet til min mor, sannsynligvis skal også min kjære kjøpe seg dress i Kraków. En liten Polen-tur hvor min mor og jeg skal tilbringe mesteparten av tiden sammen på egenhånd, etterlengtet mor og datter-tid, vi skal drikke cocktails og dra på spa, ta manikyr og spise fin mat på restaurant. Et halvt år frem i tid, men jeg gleder meg som om det skulle vært i morgen.

Hjerter

Hva vi fikk ut av bryllupsmessen i Toulouse

Salon du Mariage de Toulouse, en lørdag dedikert til planlegging av den store dagen som venter oss om litt under ett år. Av Elisabeth, vår vigsler, har vi fått invitasjon til byens store bryllupsmesse, en glimrende anledning til å møte potensielle cateringleverandører, blomsterhandlere, fotografer, dj’er, og ikke minst en mulighet til å hente inspirasjon fra messens store utvalg av bordpynt, brudekjoler, dresser, vi vil kunne prøve gifteringer og finne ut hvilken stil som passer oss best.

Borddekorasjon

Vi rekker knapt å se hva messen har å by på, før vår vigsler kommer løpende, hennes varme smil og karismatiske væremåte lyser opp hele rommet. Hun omfavner oss, takk for sist, sier hun muntert. Vi ledes til hennes stand hvor hun drar frem sin digitale agenda for å avtale våre neste møter, nummer to og tre av seks eller sju. Videre advarer hun om at møtene vil vare lenge, ekstremt lenge, da hensikten med dem er å bli ordentlig godt kjent med vår historie, vår reise, hvem vi er som enkeltindivider og som partnere.

Vi blir enige om den tjuefjerde oktober og tjueførste november, videre beveger vi oss lengre inn i kongressenteret, her hvor bryllupsmessen arrangeres. Flere gullsmedkjeder inviterer oss til å prøve deres ringer, de forteller oss at vi vil få tjue prosent rabatt om vi gjør et direkte kjøp hos dem på messen. Nysgjerrig titter vi på diverse ringer, vi plukker ut våre favoritter og prøver dem for å se hvordan de tar seg ut på våre fingre. At vi har planlagt å handle ringer i Kraków på begynnelsen av nyåret, trenger ikke disse selgerne å vite.

Giftering

Han vil ha hvitt gull, jeg vil ha gult gull, begge liker vi to-fargede gifteringer, vi møtes på midten. Begge vil vi gjerne ha detaljer, som bølger på overflaten, matt og polert, side om side. Ringstørrelse seksti-to til ham, femti-én til meg.

Gifteringer

Videre ser vi oss rundt etter de forskjellige cateringleverandørene som har stand på messen, hvorav fire forskjellige fanger vår interesse. Den ene leverandøren etter den andre, med sine brosjyrer foran seg på bordet, totalt innøvd leverer de sine taler som de sannsynligvis har repetert femti ganger bare i dag. Samtlige forteller de at man kan velge mellom tre menyer i tre forskjellige prisklasser, show og underholdende kokkelering vil koste ekstra, duk og servietter følger med. Vil vi ha mojitobar, vil vi ha pièce montée (vannbakkelstårn) eller makaronpyramide, alternativ A eller B, en eller to.

Kjærlighet

En smule forundret, og totalt forelsket ved første blikk, blir vi derfor når vi møter en leder av et cateringselskap som, med et blankt ark og kulepenn foran seg, starter samtalen ved å informere oss om at han ikke har en eneste brosjyre å tilby, ei heller noen fastsatte menyer å velge fra. Alt han ønsker, er å lytte til oss, la oss fortelle vår historie, han er nysgjerrig på min norsk-polske bakgrunn og vår kjærlighet til Sørvest-Frankrike, han gir oss et løfte om at vi sammen skal skreddersy vårt perfekte bryllupsmåltid, fra vin d’honneur til middag og dessert, alle behov skal møtes og alle kulturer respekteres.

Han noterer på sitt hvite ark, før han retter blikket mot oss og forteller en rekke morsomme anekdoter, scenarier han har vært vitne til hvor ulike ting har gått skeis, cocktailbord som blåser over ende, gjester som forsyner seg selv fra hagens mojitobar og ender opp med å sovne på plenen utenfor lokalet lenge før middagen rekker å bli servert. Han deler sine erfaringer og personlige råd, vi lytter til hvert eneste ord, forelsket som vi nå har blitt i denne dyktige selgeren. Vi får beskjed om at vi vil motta en epost i løpet av uka, frem til den tid aner vi ikke hvilket prisnivå denne drømmeleverandøren ligger på i forhold til de vanlige selskapene.

Vi besøker resten av bryllupsmessen, nydelig borddekorasjon og utstilte kjoler fyller lokalet, vi blar gjennom porteføljene til et par fotografer og slår av en prat med en blomsterhandler. Julien tar seg en rask tur på toalettet før vi forlater lokalet. Som om skjebnen skulle hatt en finger med i spillet, på vei ut døra møter Julien på mannen vi nettopp har vært i møte med, selve drømmeleverandøren. Vi blir stående i korridoren og prate sammen, mannen er smilende og hyggelig, akkurat som vår karismatiske vigsler. Han er den rette, men hvilket prisnivå må vi klatre opp til for å kunne gjøre disse visjonene til virkelighet?

Brudekjoler

Vi forlater kongressenteret, som ligger like ved siden av den nydelige parken Le Jardin Japonais i nabolaget Compans. Vi tar oss en spasertur gjennom parken og drøfter alle disse inntrykkene som vi nå sitter igjen med, tusenvis av tanker svirrer rundt i våre hoder, samtalen dreier seg for det meste om cateringleverandørene, og da spesielt den som vi begge har pekt ut som vår coup de cœur.

Vi nyter ettermiddagssolen og grønn natur, parken er full av mennesker som slapper av i det nydelige været, noen tar bilder av hverandre, andre koser seg med piknik på plenen, et forelsket par ligger i gresset og kysser.

Smil bambus

Julien fotograferer meg i den japanske hagen, jeg smiler bredt for min kjære. Han tilbyr å ta meg med ut på middag i sentrum, han foreslår søramerikansk mat, restauranten El Chivito lager deilige empanadas og arepas, vi koser oss med et fat fullt av eksotiske smaker, jeg nyter min paraplydrink, en frisk og god pisco sour.

Søramerikansk Mat

En søt avslutning, klassisk banoffee til ham og søramerikansk alfajor med dulce de leche til meg. Vi prater om potensielle destinasjoner for vår fremtidige bryllupsreise, vi lurer på om kanskje Argentina eller Colombia kunne vært et alternativ.

Paraplydrink
Alfajor dessert

Rosa bukser

Planlegging av bryllupsseremoni og møte med vigsler

Arbeidsdagen er over, nå er det neste steg i bryllupsplanleggingen som står for tur.

Jeg tar buss direkte til sentrum, tidlig ute og lykkelig over å få muligheten til å nyte denne fine ettermiddagssola og slappe av med ei spennende bok i skyggen av trærne ved Pont Neuf. Om et par timer skal min kjære og jeg gjøre noe utrolig interessant som jeg har gledet meg til i flere uker, vi skal møte en vigsler på utekafé ved Place Wilson.

I Frankrike velger svært mange par å aldri gifte seg med sin partner, men heller signere samboerkontrakt (PACS) og skape et liv sammen uten å ha noe brennende ønske om å leve som ektefeller. Andre venter til de er godt etablerte, med hus og barn og nedbetalt lån, før de som godt voksne bestemmer seg for å gi hverandre sine ja i kirke eller rådhus.

I Frankrike, spesielt i de større byene, velger flere og flere bort det tradisjonelle kirkebryllupet til fordel for en kjapp tur innom rådhuset for å skrive under på de nødvendige papirene, etterfulgt av en symbolsk seremoni i hagen, på båten, på slottet, herregården eller vingården som er leid for bryllupet. De fleste bruder ankommer derfor ikke rådhuset i selve brudekjolen, men sparer denne til seremonien som venter etterpå.

Også vi velger borgerlig over religiøst bryllup, en seremoni som vil finne sted i parken til Château du Croisillat, slottet hvor vi skal feire kjærligheten, hvor flere kulturer vil møtes, hans fransk-tyske opphav, min norsk-polske familie og våre venner fra forskjellige deler av verden.

Sentrumsl

Vi møter en vigsler over en kopp kaffe, den første og foreløpig eneste som har fanget vår interesse, en av få som fyller vårt største kriterie; gode nok engelskkunnskaper til å kunne tale på begge språk uten at det virker kunstig. Med 36 års erfaring i bransjen, både som vigsler og bryllupsplanlegger, føles denne kvinnen som et riktig valg for vår store dag.

Elisabeth, som hun heter, viser seg dessuten å være et nydelig menneske. Hun hilser med kyss på kinnene, med et stort varmt smil formidler hun en naturlig vennlighet, en trygghet. Vi forteller om oss som par, om våre familier, hun forteller at også hun kommer fra en flerkulturell familie, med fransk-sveitsisk mor og meksikansk far.

Vi drikker kaffe, vi spøker og ler, hun gir oss en mappe full av dokumenter som inneholder alt vi behøver å vite om hennes praksis, hennes erfaring, referanser og kontrakten (skulle vi ønske å gi henne oppdraget). Selv er jeg solgt. Jeg ønsker å umiddelbart si ja, tusen ganger ja, min kjære har også en god magefølelse, men ønsker likevel å møte minst én vigsler til, for å ha noen å sammenligne med.

I nesten to timer blir vi sittende på kaféen, vi prater om seremonien, cérémonie laïque som det heter på fransk, vi drøfter dekorasjon og tema, vi prater om rådhus faux pas (fks å glemme å si ifra at vi ikke ønsker å utveksle ringer i rådhuset), lenge prater vi om det nydelige Château du Croisillat og den lille landsbyen Caraman. Hun forteller at hun allerede har samarbeidet med dette slottet tidligere, sommer og vinter, tradisjonelle og utradisjonelle bryllup.

Etter å ha storkost meg gjennom dette inspirerende møtet, føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å sette i gang planleggingen for fullt. Utålmodig, ønsker jeg allerede nå å reise til Kraków for å handle kjole med min mor, handle inn dekorasjoner fra Etsy og prøvesmake bryllupskaker.

Bibimbap

Kakesmaking og Polen-tur må nok desverre vente, vi avslutter kvelden på den koreanske restauranten Boli Café, hvor vi spiser bibimbap og prater om vårt første møte med en vigsler, om forventninger og veien videre.

Hatt

Her skal vi gifte oss!

Bordet er fullt av bryllupsmagasiner og bøker, min lille wedding planner fylles litt etter litt med viktige og uviktige notater og inspirerende bilder. Jeg er glad, jeg er spent, jeg er utålmodig, fordi…

Nå kan jeg endelig la nedtellingen begynne, vår store dag har fått en offisiell dato!

Wedding planner

Den 12. September 2020, skal jeg stå brud i nydelige Capitole i Toulouse, før vi kjører ut på landet for å feire kjærligheten med en utendørs seremoni og middag på Château du Croisillat, det første slottet vi besøkte da vi startet jakten på et bryllupslokale.

Château du Croisillat

Forrige lørdag signerte vi kontrakt og betalte 25 000 kroner i depositum. Det totale beløpet betales over tre avdrag, hvor den endelige summen blir 80 000 kroner for én natt (lørdag til søndag) med overnatting for 48 personer. De resterende 15-20 gjestene vil da overnatte på bed&breakfast i nærområdet. Inkludert i prisen er frokost til alle gjestene som skal sove på slottet, inkludert er også vasking av lokalet, vi vil dessuten få hele fredagen til å dekorere og forberede til den store festen, samt hele dagen derpå til å slappe av ved bassenget, i parken, i loungen, hvor enn vi skulle ønske å oppholde oss. Leie av stoler og bord er også inkludert.

Bruderom

Hvorfor vi valgte dette slottet over Château de Fajac la Relenque og Château de la Commanderie er det flere grunner til.

Vår avgjørelse ble basert på følgende:

1. Pris. Selv om de fleste slike slott ser ut til å ligge på omtrent samme prisnivå, er det viktig å stille så mange spørsmål som bare mulig når man først er på omvisning, for å finne ut hva som faktisk følger med i prisen, og lage et regnestykke deretter. Med planer om å invitere rundt 65 gjester hvor omtrent alle kommer langveisfra, er derfor antall sengeplasser et viktig punkt for oss. Hvorvidt bord og stoler inkluderes er også nødvendig å vite i forhold til det endelige regnestykket. En annen detalje som er greit å være obs på; rydding og vasking inkluderes som oftest i prisen, men ikke alltid. Mange av disse eierne kan lett finne på å snike inn skjulte utgifter der hvor dem kan. Still heller ti spørsmål for mange, enn å ta ting for god fisk!

2. Beliggenhet. I Frankrike må en borgerlig vigsel bli arrangert i den kommunen hvor minst en av partene er registrert bosatt. Med tanke på at vår borgerlige vigsel vil finne sted i sentrum av Toulouse, i det nydelige tinghuset Capitole, satte vi en maksimumsgrense på 45 minutters reisevei fra Toulouse til bryllupslokalet for ikke å tape for mye tid før vin d’honneur, klesbytte, hår og makeup, bryllupsseremoni i hagen og til slutt middag og dans. Vi ønsket oss et slott på landet, langt unna støy fra by og store veier, i fredelige landlige omgivelser…men likevel med hotell eller Bed&Breakfast i nærheten for å huse de av våre gjester som ikke skal sove på slottet.

3. Stil. Han ville ha slott, jeg ville ha country chic. Slik startet jakten på et slott, gjerne i middelalderstil, med stort uteområde og en bygderomantisk spisesal med steinvegger og bjelker. På forhånd har vi lenge diskutert hvordan vi ønsker å arrangere en utendørs seremoni og hvordan vi ønsker å dekorere både uteområde og spisesal. Derfor har vi samlet flere ti-talls bilder og en rekke notater fra hver eneste omvisning for å så godt som mulig kunne visualisere stedet dekorert etter egen smak.

Château du Croisillat, her kommer vi!

Château Frankrike

Uteområde

Akkurat nå er jeg forresten på vei til Paris. Neste oppdatering fra meg og mitt i Frankrike blir derfor nok en gang fra hovedstaden. Denne gang er det ikke cabaret og venninnetid, men Metallica-konsert, familieselskap (med storfamilien til min kjære), og brunsj med to vennepar som står på agendaen.

Et tredje bryllupslokale: Château de la Commanderie

Ny helg og nytt slottsbesøk, jakten på et bryllupslokale fortsetter også denne lørdagen, akkurat som forrige helg. Sannsynligvis vil det bli flere slike lørdager fremover, om vi ikke snart finner et lokale som vi begge forelsker oss i.

I dag er det Château de la Commanderie som står for tur, som skal vurderes, som forhåpentligvis vil ende opp med å bli dette drømmelokalet vi så sårt ønsker oss. Alle gode ting er tre, sies det, la oss krysse fingrene og håpe på det beste.

C

Med oss på visitten, har vi mine foreldre som endelig har kommet seg hit på påskeferie til Frankrike for å besøke meg. Med tre dager i Toulouse, to netter i Albi og fire netter på feriehus i en idyllisk landsby i Aveyron, har vi en påskeuke fullpakket med spennende planer å se frem til.

Også mine foreldre synes det er spennende å engasjere seg i bryllupsplanleggingen vår, de synes det er gøy å følge med på denne jakten på et lokale som tilfredsstiller våre ønsker. Både min stefar og min mor søker side opp og side ned på søkemotorer, på digitale kart, på bryllupsblogger og nettkataloger, jo snarere et lokale er reservert, jo snarere kan vi planlegge alt det andre som gjenstår.

Wisteria-planter

Château de la Commanderie er et vakkert slott bygget på 1300-tallet, med fin beliggenhet i vakker natur, gule og hvite blomsterenger, lilla wisteria-planter, de klatrer nedover slottets store vegger, så romantisk, så malerisk, kronen på verket er den vakre utsikten mot fjellkjeden Pyrénéenne.

Vi møter slottets eier, hun er fransk-amerikansk, og tar hele omvisningen på engelsk, slik at også mine foreldre kan forstå hva hun forteller. Vi blir fortalt at slottet, som ble bygget på 1300-tallet, har gått i arv gjennom generasjoner og at slottets flotte bibliotek er eierens private boksamling som også har blitt arvet etter hennes foreldre og besteforeldre. Litteratur er en gjenganger i slottets fine interiør, spesielt imponerende er spisesalen med den imponerende boksamlingen som dekorerer salen på fortryllende vis.

Slottets uteområde er eventyrlig, enger som på sommerens varme måneder vil fylles med flotte gule solsikker, andre enger vil fylles med korn, gresset vil gro enda grønnere og trærne vil vokse seg større og fylles med lange greiner og grønne blader.

Området er så stort at kun fantasien setter grenser for hvordan alt dette kan bli dekorert, om vi bare setter av et stort nok budsjett, kreativitet og tid til å transformere dette åpne landskapet omringet av hva som snart vil bli flotte blomsterenger, til et romantisk paradis for oss to og alle som inviteres til denne store begivenheten.

Også et svømmebasseng finnes her, ypperlig for en varm sensommerdag med cocktails og grillmat på menyen og bryllup friskt i minne fra dagen før.

Svømmebasseng

Soverommene er som på Château du Croisillat; noen lyse og moderne, andre bevart i en vintage interiørstil som kler slottets historie. Enkelte møbler er dessuten originale antikviteter som alltid har tilhørt denne eiendommen.

I første etasje finnes en annen spisesal, hvor en eventuell søndagsfrokost kan nytes, om vi skulle velge å bestille croissanter og annen bakst fra nærmeste bakeri, dagen etter den store dagen.

Spisesal

Omvisningen avsluttes over en kopp grønn te og en skål med tørkede fiken, utsikt over hagen, brosjyrer og mapper spredt utover et hvitt bord med rødrutete duk. Eieren informerer. Inkludert er bord, stoler og vasking. Fire dager og tre netter minimum. Sengeplasser til tjueåtte personer, hoteller og bed&breakfast finnes i gåavstand fra slottet, får vi høre.

Min kjære synes spisesalen er fin, men liten, han mener antallet soveplasser ikke vil være nok, og holder fortsatt en knapp på Château du Croisillat.

Selv tror jeg faktisk jeg liker dette slottet, Château de la Commanderie, enda bedre enn det forrige vi besøkte, min tidligere favoritt, Château de Fajac la Relenque.

Uenige er vi, og fortsetter jakten på det perfekte bryllupslokale…

Wisteria

Vei

Soverom to

Bord

Hage deko

Smil

Vi besøker flere bryllupslokaler: Château de Fajac la Relenque

Fortsettelse fra forrige lørdag ettermiddag, omvisning hos bryllupslokale nummer to;

Vi kjører de trettiseks kilometerne det tar å komme frem til det sjarmerende Château de Fajac la Relenque fra Château du Croisillat, fra et slott til et annet, fra en omvisning til den neste, vi kjører av sted langs fredelige franske landeveier, på vår spennende jakt etter det perfekte bryllupslokale i det store sørvestland.

Château de Fajac la Relenque har jeg virkelig sett frem til å besøke. Hvilken rustikk perle!

Med fin beliggenhet i landlige omgivelser sør for Toulouse, et stort slott som speider utover skjønn natur, landbruk og grønne enger. Dette røde mursteinslottet er smykket med palmetrær, noe som kler denne typisk sørfranske estetikken, det skaper en eksotisk sjarm, en varme, den varmen jeg så inderlig ønsker for min egen bryllupsdag.

IMG_20190420_233004_568

Ei dame møter oss ved innkjørselen til slottet, hun virker langt mer alvorlig enn kvinnen som ga oss omvisning på forrige slott, hun som ligner på Marion Cottiard. Også på dette besøket følger en maskot, en sort liten kattepus som er glad i mennesker, oppmerksomhet og kos. Vi klapper den lille sorte pelsdotten, som ivrig følger etter oss fra rom til rom, gjennom hele omvisningen.

Slottet er like fabelaktig i virkeligheten som på reklamebildene på internett, både innenfor og utenfor byggets røde mursteinvegger.

Innenfor byggets gamle sjarm, skjuler det seg flotte moderne soveværelser, en nydelig festsal med steinvegger og bjelker, som jo er nøyaktig hva vi ønsker oss for den store dagen. I tillegg finnes et biljardrom og tv-stue for barn og ungdom og dem som er unge til sinns, samt en koselig spisesal med peis, stedet hvor frokost kan bli servert dagen derpå, om ønskelig.

Soverommet som er reservert til brudeparet er også på dette slottet svært enkelt, minimalistisk.

Rommet er likevel stilfullt, med en seng som ser svært komfortabel ut med sin tykke madrass og sine myke puter. Alle soverom er dekorert i samme stil, røde murvegger, hvitt sengetøy, hvite og sorte detaljer på hvert rom.

IMG_20190420_233436_715

Uteområdet blir vi dessverre gjort oppmerksom på at et ganske mye mer beskjedent enn hva vi først trodde det skulle være, med tanke på omgivelsene, det åpne naturlandskapet.

Begrenset hagetilgang vil jo da påvirke hvordan en eventuell borgerlig seremoni ville sett ut, i forhold til sitteplasser og dekorasjoner.

IMG_20190420_232827_172

Enda verre er en annen ting som virkelig kan stikke kjepper i hjulene for vårt store selskap; en sur nabo som visstnok klager over hvert minste tegn til lyd. Grunnet hans mange polititrusler mot slottets tidligere gjester, vil ikke bryllupsfesten kunne vare til langt ut på de sene nattetimer.

Likevel er det dette slottet jeg har forelsket meg i, min store coup de cœur, mitt drømmeslott. Vi følger den alvorlige kvinnen inn til spisesalen, hvor vi får servert hver vår kopp kaffe og hvert vårt glass vann, nå er det budsjett og øvrige kostnader som skal diskuteres. Hun tar en slurk av kaffen, og legger kortene på bordet. Inkludert er ikke bord, men stoler, kjipe plastikkstoler som ligner de klumpete stolene folk flest har hjemme i hagen. Ei heller renhold er inkludert på dette slottet, og det er ikke frokosten heller. Antall netter man må betale for, forhandles ikke. Her betaler man for fire nettet, eller for tre. Her finnes ingen unntak, ingen mulighet for å reservere kun to netter, og dermed spare noen titusener.

Hun lurer på om vi har noen spørsmål, vi ser på hverandre. Min kjære foretrekker fortsatt første slott, jeg foretrekker Château de Fajac la Relenque. På vei til bilen diskuterer vi disse to bryllupslokalene, pluss og minus, fordeler og ulemper, vi planlegger å besøke et tredje slott i håp om å komme nærmere en endelig avgjørelse.

IMG_20190420_234203_834

IMG_20190420_233944_948

IMG_20190420_233807_016

Mursl

smacap_Bright