Etter vielsen i Capitole feiret vi videre i villaens hage

Det tok litt tid, men jeg har endelig fått bildene fra vår intime feiring i villaen etter den borgerlige vielsen i Capitole. Vår lille vin d’honneur og forsmaken på den store bryllupsfesten som etter planen vil bli gjennomført i april.

Det vil si, om ikke coronaviruset nok en gang vil tvinge oss til å utsette alt sammen. Vi krysser fingrene for at hageseremonien og bryllupsfesten vil gå som planlagt til våren, og er samtidig svært takknemlige for at den opprinnelige bryllupsdatoen, denne solfylte septemberdagen, ble så fin som den ble.

Lykkelige er vi begge for at vi fikk oppleve den vakreste borgerlige vielsen vi kunne ønsket oss, en eventyrlig vielse i det nydelige rådhuset her i Toulouse. Etter vielsen fortsatte vi feiringen i villaen i Pin-Balma, hvor bilder ble tatt og minner ble skapt, en hyggelig ettermiddag med gode venner, musserende vin og kanapeer, og som vi hadde håpet ble vi velsignet med strålende vær fra tidlig på morgenkvisten helt til nattemørket la seg over byen.

Villaens terrasse hadde vi sammen med våre venner dekorert med hvite og rosa papirlanterner og et banner med ordene “Just Married”. Hagebordene ble dekket med hvite duker og flere flotte blomsterbuketter, deriblant min egen brudebukett, buketten fra min mor og flotte blomster som vi like etter vielsen fikk hentet i Capitole, en hyggelig overraskelse som vi hadde fått tilsendt fra familien til min venninne Laurène.

På det minste av de to bordene hadde vi satt frem ei magnumflaske musserende til kjøling i ei champagnebøtte, med om lag tretti fløyteglass dekorativt plassert ved siden. På det andre bordet stod flere fat med kanapeer plassert side om side, sammen med et pain surprise som de så pent kaller det på fransk, et sandwichtårn fullt av triangler med ulikt fyll, deriblant røkelaks, tunfisk og vegetariske varianter.

Musserende vin fra Gaillac, som etter min mening er like god i smaken som boblene fra nord (Champagne), ble servert og vi hevet våre glass for å skåle og takke alle som hadde tatt seg tid til å komme hit for å feire sammen med oss på intimt vis, før vi nok en gang vil gjenforenes i forbindelse med hovedfeiringen som er utsatt til neste år.

Etter fingermat og smørbrød, ble bryllupskaken servert. En rosekake med smørkrem, sitronbunn og mangomousse, en kreasjon som skulle vise seg å være både flottere og enda deiligere i smaken enn hva jeg hadde forestilt meg da jeg først bestilte den. Det samme kan jeg si om sitronkjeksene på pinne (som jeg trodde var vaniljekjeks helt til jeg fikk smake), med våre navn og bryllupsdato påskrevet.

Under den stekende ettermiddagssolen ble det etter hvert vanskelig for enkelte av våre mannlige gjester å holde seg dresskledde og samtidig holde seg unna svømmebassenget. En etter en, rev de av seg sine dresser og tok salto, enkelte av dem baklengs, der de hoppet uti bassenget.

Kvinnene holdt seg alle tørre og påkledde, langt unna bassengkanten hvor vann ble sprutet til alle kanter. Julien truet ertende med å kaste meg uti klorvannet, jeg truet tilbake med å mose et kakestykke i ansiktet hans om han så mye som skvettet vann på kjolen min.

Utover kvelden skiftet jeg likevel til et noe mer sommerlig brudeantrekk, og Julien lot dressjakken og sløyfen bli hengende i skapet. Sammen med våre sju overnattingsgjester skulle vi avslutte kvelden med middag og vin på en tradisjonell fransk restaurant ved navn La Fontaine aux Grives (bilder av antrekk nummer to og notater fra restaurantbesøket kommer i neste innlegg).

Å feire bryllup i en Airbnb-villa hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, men vi hadde jo heller aldri trodd at bryllupet skulle bli delt i to, og at en pandemi skulle være årsaken. Jeg takket min mor nok en gang for at hun reserverte villaen for oss, at hun gjorde dette for å glede Julien og meg, hun som ikke engang kunne være her sammen med oss på denne dagen.

Tolvte september 2020, ikke helt som forventet, men likevel en fantastisk start på bryllupsfeiringen.

Vår vielse i vakre Capitole de Toulouse

Ikke før jeg steg ut av bilen til vårt vennepar som for dagen stod for fotografering og makeup, ikke før jeg ankom sentrum og Capitole etter en stressende morgen med store forberedelser, ikke før dette minneverdige øyeblikket der jeg løp mot ham, han som på denne dagen skulle bli min ektemann, ikke før nå hadde jeg sett hvordan dressen hans så ut. Hvordan han så ut i mørkeblå blazer med lys lilla sløyfe og hvit skjorte. Elegant og flott, Julien glødet.

Under det hvite munnbindet med “Mrs” påskrevet, smilte jeg så bredt at jeg nesten fikk vondt der jeg så ham og alle våre venner fra Toulouse og Paris samlet utenfor Capitole.

Trist var det selvfølgelig å ikke kunne feire denne nydelige dagen sammen med mine venner og familie fra Norge, men takket være dagens teknologi skulle i det minste mine foreldre få muligheten til å være med på den borgerlige vielsen fra start til ende via mobiltelefonen min, på videochat filmet av ei venninne.

Det gjorde utvilsomt vondt å vinke til mine foreldre, der jeg så dem i middelmådig kvalitet på mobilskjermen, og ikke ved min side der jeg stod utenfor Capitole sammen med Julien, hans foreldre, våre franske vitner, venner fra Paris og kollegaer fra Toulouse.

Vondt var det å ikke kunne klemme min mor, kjenne den søte duften av hennes parfyme og varmen fra hennes omfavnelse, å ikke kunne se henne ikledd den sannsynligvis veldig fine kjolen hun hadde planlagt å bruke under vielsen min i Capitole. Det var rart å bare se henne sitte på sofaen hjemme hvor hun observerte alt sammen fra flere tusen kilometers avstand.

En umulighet å gjennomføre på grunn av dette viruset vi nå har måttet leve med i over et halvt år allerede. Viruset som hindrer meg fra å besøke mitt hjemland, viruset som er grunnen til at vi valgte å utsette neste halvdel av bryllupet til våren.

Etter å ha ventet i om lag tjue minutter var vår tur kommet til å bli ledet opp den flotte trappeoppgangen og videre inn gjennom de vakre salene i Capitole, hvor alle vegger og tak er dekket med marmor og flotte malerier. Gullrammer og interiørets mange gulldetaljer fullførte det sofistikerte visuelle, det fineste rådhuset jeg noensinne har besøkt.

Brudebuketten min bestod av rosa og røde roser og ulike grønne blader, deriblant eucalyptus. Langermet kjole med bare skuldre og skjørt i tyll dekket med små perler. Sandaler på føttene, også disse med tyll og perler, en liten blomsterkrans på hodet og øredobber med små blomster i rosegull og hvite perler som eneste aksessoirer for anledningen.

Til lyden av Mozart sin Piano Concerto no 21, gikk vi arm i arm ned rådhusgulvet, smilende med alle sine øyne rettet mot oss. Aldri før har jeg fått så mye oppmerksomhet, blitt studert så nøye som nå, med mobiltelefoner og speilreflekskameraer der de fanget hver eneste bevegelse. Julien syntes det hele var en smule sjenerende, selv elsket jeg å være stjerne for en dag.

Med fine krøller og blomster i håret, med lys rosa tyllkjole og ferskenfarge i kinnene følte jeg meg for første og sannsynligvis nest siste gang i mitt liv som ei prinsesse. Om sju måneder vil tyllkjolen bli byttet ut med min hvite brudekjole med langt slep, og Capitole blir selvsagt byttet ut med det sørvestfranske slottet som vi jo i utgangspunktet hadde reservert for denne varme septemberdagen. Vi skulle nå ta feiringen videre til i en villa i stedet, noe vi absolutt ikke angrer på i ettertid.

Bilder og notater fra vår vin d’honneur i villaen kommer etter hvert som jeg får tilsendt flere bilder fra dagens fotograf (som for øvrig ønsker å være anonym).

Hår, sminke og rikelig med stress før vielsen i Capitole

I den nydelige Airbnb-villaen på utkanten av Toulouse, villaen hvor vi på ettermiddagen skulle feire med musserende vin, kanapeer og kake, våknet jeg etter en urolig natt med lite søvn og altfor mange tanker. Vekket av den skjærende mobilvekkerklokka tidlig på morgenkvisten, hadde jeg aller mest lyst til å bare snu meg mot Julien og sove videre. Men frisøren skulle jo være på plass bare en time senere, og deretter skulle jeg jo bli sminket, noe som betydde at alt av dusjing, spising og toalettbesøk måtte skje før den tid.

Seksti minutter hadde jeg gitt meg selv, til å vaske kroppen og deretter rense og skrubbe ansiktet, gi huden en ansiktsmaske og til slutt smøre fjeset inn med fuktighetskrem. En lang men nødvendig prosess om man ønsker at sminken skal sitte ordentlig gjennom hele dagen, noe enhver brud selvfølgelig ønsker på sin bryllupsdag.

På med undertøy og rosa silkemorgenkåpe, hvite tøfler med “Bride” skrevet i gullskrift. Jeg listet meg ned trappene for å lage frokost, sandwich med skinke og ost og en stor kopp kaffe. Jeg rakk såvidt å spise opp maten før Loïc, frisøren min, plutselig stod der i stua og ventet på å bli ledet til badet hvor mitt hår skulle krølles og tvinnes i fin harmoni med min lille blomsterkrans som til slutt lignet mer på en liten rosekrone enn en krans. Prinsesseaktig, men med en bohemsk touch.

Som vi i utgangspunktet hadde planlagt før halvparten av dagens program ble utsatt til neste år, vil samme frisør få ansvar for å gjøre håret mitt klart til bryllup når vi i april tar feiringen videre til Château du Croisillat og min hvite brudekjole endelig vil se dagens lys. Krøller og blomsterkrans vil da bli byttet ut med løs flette med små hvite blomster, romantisk og bohème chic.

Etter å ha blitt fin på håret var det tid for makeup. Min venninne Cindy var kommet for å sminke meg for anledningen, i varme gylne toner som kler mine grønne øyne og kastanjebrune hårlokker.

Med seg på lasset hadde hun sin ektemann Johan, som stod for dagens fotografering fra start til slutt, og deres to år gamle sønn, en energisk liten nysgjerrigper som til slutt fikk min venninne til å koke over, ettersom tiden begynte å renne ut og hun stadig måtte veksle mellom sminkekoster og håndtering av sin lille villmann.

Det som fikk begeret til å flyte over var øyeblikket da vi allerede var ti minutter på overtid og gutten bestemte seg for å oversvømme badet ved å skru på bideten på høyt trykk. I full panikk sjonglerte vi mellom å bli ferdig med makeup, tørke gulvet og kle på oss i all hast, før vi løp ut døra og hastet oss inn i bilen, en route Capitole for å møte Julien og alle våre gjester.

Selv trodde jeg vi hadde hastverk, men det skulle imidlertid vise seg at jeg hadde misforstått tidspunktet for oppmøte, og vi var alt annet enn sent ute. Iført våre spesialsydde munnbind med “Mr” og “Mrs” påskrevet, ventet vi på at det endelig skulle bli vår tur til å skinne, vår tur til å stå foran borgermesterens medarbeidere og gi hverandre våre “Oui”.

Iført både kjole, blomsterkrans, øredobber og sandaler fra nettportalen Etsy, et nettsted hvor syersker og små ukjente designere selger sine kreasjoner til en overkommelig pris, var jeg nå klar for å gifte meg med mannen i mitt liv.

Jeg var klar for å gå hånd i hånd til lyden av Mozart, gjennom den vakreste salen i hele Toulouse, Salle des Illustres i Capitole, jeg var klar for et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

Alt om dette i neste innlegg!

Villaen og notater fra dagen før bryllupet

Jeg har så mye å fortelle, og jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si annet enn at…

Jeg er gift!

På lørdag giftet jeg meg endelig med Julien. Gjennomført er altså første del av det som har blitt et to-delt bryllup fordelt på to ulike årstider. Dette selvsagt på grunn av coronakrisen og reiserestriksjonene.

At den borgerlige vielsen var fin og at dette har vært den beste helgen i mitt liv er det definitivt ingen tvil om. Jeg håper likevel at hageseremonien og bryllupsfesten på Château du Croisillat den tjuefjerde april vil bli ti ganger bedre, når jeg endelig vil få mine foreldre og norske venner ved min side.

Siden jeg liker å fortelle historier i kronologisk rekkefølge, vil dette innlegget omhandle dagen før den store dagen, om villaen hvor vi feiret kjærligheten. Julien og jeg er evig takknemlige, takk til min generøse mor som spanderte dette på oss, og ga oss denne fine muligheten til å gjennomføre halvparten av det planlagte drømmebryllupet, hvor neste halvdel er satt på pause. Om sju måneder kommer fortsettelsen, og dét med nesten tre ganger så mange gjester. Deriblant min kjære mor som ikke kunne være her sammen med oss denne septemberhelgen i Toulouse.

La meg altså fortelle om fredagen. Planen var å pakke koffertene og forlate leiligheten vår rundt halv fire, med en svipptur innom konditoren for å hente bryllupskaken og deretter kjøre direkte til villaen i det fredelige strøket Pin-Balma. Men da jeg plutselig ble oppringt av konditoren som ga beskjed om at bryllupskaken måtte hentes presis klokka to (ettersom hun resten av dagen var fullbooket med kakeleveringer på kryss og tvers av Toulouse) , ble vi i stedet nødt til å ta oss en tur-retur til leiligheten for å plassere kaken i kjøleskapet og vente til klokka nærmet seg fire, og tid for innsjekk i Pin-Balma.

Da vi ankom villaen og fikk nøklene av vaskehjelpen, plasserte vi umiddelbart den to-etasjer store kaken i kjøleskapet, livredde for å risikere smeltende rosedekorasjoner og smørkrem på avveie. Vi hentet deretter bagasje og matvarer fra bilen, før vi tok oss en runde fra rom til rom og gikk ut i den flotte hagen for å se den romslige terrassen, svømmebassenget og de mange fargesterke blomstene som prydet uteområdet. Perfekte omgivelser for en vin d’honneur og romantiske bryllupsbilder.

En sjarmerende sørvestfransk villa reservert via Airbnb, med en eier som kommer fra en familie kjent for deres store arv, det franske kaffemerket Bacquié. Villaen rommet fem soverom, hvorav tre av dem var i første etasje og to i andre. Julien og jeg fikk som kommende brud og brudgom velge rom før våre venner og vitner (svigermor klarte ikke helt å forstå at hun ikke kunne få æren av å velge først selv). Valget vårt falt på et koselig soverom med tilhørende walk-in garderobe og stort bad med flere speil, takvinduer og god belysning, perfekt for brudeparets forberedelser med påkledning og styling.

Klokka tikket og tiden gikk. Fra å velge soverom til å dekorere terrassen med papirlanterner og “Just Married”-banner til å deretter få besøk av min venninne Cindy som var kommet for å gi meg en etterlengtet rosa manikyr til bryllupet, kunne vi endelig heve våre vinglass og gafle i oss grillmat like rundt ni, tidspunktet da alle våre overnattingsgjester var kommet og dagens mange oppgaver unnagjort.

Mens flere av våre gjester hadde bestemt seg for å ta et lite nattbad i bassenget, trakk jeg meg unna like rundt midnatt for å få meg sju timer med nødvendig søvn før en hektisk bryllupsdag stod for tur. Søvn ble det derimot lite av, da madrassen var så myk at jeg nesten kunne ha druknet i den.

Vanskelig ble det derfor å stå opp klokka sju, for å rense huden med ansiktsvann, dyp skrubb og leiremaske, dusje kroppen og stappe i meg en kjapp frokost før tiden var inne for en ekte prinsesseforvandling.

Alle detaljene fra de hektiske morgentimene og hvorfor vi nesten kom for sent til Capitole, vil jeg fortelle mer om i neste innlegg (sammen med noen fine bilder fra den store dagen)!

Hvorfor vi delvis utsetter bryllupet – og hva som skjer i September

I starten av sommeren hadde vi fortsatt et ørlite håp om at alt ville endre seg til det bedre utover sensommeren, at det fine været skulle dempe smittespredningen, at folk flest ville prioritere å feriere i eget nærmiljø, at vi alle ville være flinkere til å holde avstand og vaske hendene, at det hele skulle ordne seg innen september. En naiv tanke, for slik ble det jo absolutt ikke.

Selv har jeg ikke sett mine foreldre på et helt år nå, ikke siden vi ferierte sammen i Danmark i fjor sommer. Hvorvidt jeg endelig vil få kommet meg til Norge i desember for å feire jul og eventuelt også nyttårsaften sammen med familien, gjenstår å se. Slik situasjonen er i dag er det dessverre umulig å planlegge noe som helst, og enhver plan vil i så fall behøve en reserveplan, gjerne flere.

Med en optimistisk holdning, en stor dose kreativitet og oppsparte midler, er det heldigvis fullt mulig å tilpasse seg endringer i planene, erstatte dem med nye ideer, utsette det som utsettes kan, og gjøre det beste ut av det man har.

Er det noe jeg har lært da jeg mistet jobben på grunn av Covid 19, så er det nettopp evnen til å snu det negative om til noe positivt og ta ting ett steg av gangen.

I år har mange sett seg nødt til å kansellere store ferieplaner, flere har med tungt hjerte satt sine studier eller arbeid i utlandet på vent, vondt må det også være for alle dem som lever i avstandsforhold og ikke vet når de vil kunne krysse landegrensene for å omfavne sine kjære igjen. Trist er det også for alle som skulle gifte seg i år 2020, alle par som ikke lenger har noe annet valg enn å utsette den store bryllupsfesten til neste år.

Julien og jeg er et av disse parene. Vi hadde planlagt et interkulturelt bryllup, med tematikk og dekorasjoner hvor alt er en hyllest til våre fire kulturer, ettersom vi begge har foreldre fra to forskjellige land og vår kjærlighet er et bevis på hvor lite landegrenser og kulturforskjeller betyr når man først har funnet sin sjelevenn.

Men med oppblomstring av smitte og nye reiserestriksjoner vil det dessverre bli umulig for halvparten av våre gjester å få kommet seg hit til Toulouse. Vårt interkulturelle bryllup ville dermed ha mistet all sin symbolikk, om vi hadde bestemt oss for å likevel gjennomføre det hele, med bare hans franske familie og venner til stede.

Hageseremonien med rørende taler og tradisjoner og ritualer og den store bryllupsfesten på slottet Château du Croisillat har derfor blitt utsatt til 24. April. Den hvite brudekjolen vil derfor bli hengende i skapet en god stund til.

Men, alt er ikke utsatt. Vi vil fortsatt gifte oss offisielt og feire vår milepæl den 12. September – intimt og på budsjett, men fortsatt romantisk! 

For å slippe å måtte gå gjennom en ny runde med søknadspapirer hos Skatteetaten, noe som har vært en enorm stressfaktor for meg de siste månedene, har vi bestemt oss for å fortsatt gifte oss i tinghuset til avtalt dato, i det vakre Capitole. Derfra, rundt lunsjtid, tar vi feiringen videre til en nydelig villa med stor hage som skal dekoreres på beskjedent vis. Der skal det skåles med musserende vin, kanapeer og kake vil bli servert.

Jeg vil ikle meg min ferskenrosa tyllkjole, sandaler, svigermors perlekjede og en fin liten blomsterkrans. Deretter vil jeg skifte til champagnefarget tyllskjørt og blondetopp når vi utover kvelden skal avslutte feiringen over en hyggelig middag på fin restaurant, sammen med våre vitner og mine svigerforeldre.

Ved å utsette det offisielle bryllupet, får jeg altså oppleve både et intimt bryllup på budsjett til høsten og et stort slottsbryllup til våren.

Selv om jeg først var på gråten da vi innså at vi måtte utsette bryllupet, har vi nå funnet en løsning som fortsatt vil gjøre 12.09.2020 til en vakker og minneverdig dag.

Blondekjole blomster

 

Søknadspapirer på avveie og innkjøp av musserende fra Gaillac

Forrige uke var som en emosjonell berg-og-dalbane, en vanskelig uke med mye gråt og frustrasjon. Å planlegge et flerkulturelt bryllup mens en pandemi herjer over hele kloden fungerer ikke. Lenge forsøkte vi å holde motet oppe, lenge trodde vi at smittetallene ville gå ned og verden gå tilbake til normalen, den nye normalen, men…

Gjennom hele forrige uke ble jeg kontaktet av familiemedlemmer og venner fra Norge som alle måtte avlyse sine turer, melde fravær, takke nei til bryllupsinvitasjonen grunnet den drastiske økningen i antall coronasmittede både her i Frankrike og i Norge.

Forrige uke var dessuten en uke hvor jeg dag etter dag rev meg i håret, våknet med hodepine og omtrent pådro meg magesår på grunn av Skatt Vest og deres evne til å rote bort, ja, rett og slett miste søknadspapirene jeg leverte inn i starten av juni for å få en oppdatert utgave av prøvingsattesten, dokumentet som beviser at jeg ikke allerede er gift i mitt hjemland. Papirene ble levert inn personlig i skranken av en av mine nærmeste, og likevel klarte Skatt Vest å miste dem. Hvordan dette i det hele tatt er mulig, er meg et under, og hvordan jeg fortsatt klarte å stå oppreist etter å ha ringt dem i frustrasjon både mandag, tirsdag og onsdag, der jeg kjempet for å få respekt og rettferdig behandling, er forsåvidt også en smule mirakuløst.

Apropos mirakler, fikk jeg meg utrolig nok en fantastisk nyhet utover torsdagsettermiddagen. Julien hadde nemlig tatt en telefon til de franske myndighetene tidligere på dagen, og blitt gjort oppmerksom på at de grunnet coronakrisen har forståelse for at det vil være vanskelig for utlendinger flest å få tak i papirer fra sine hjemland, og har dermed valgt å gjøre unntak for attester som allerede har blitt levert inn tidligere men som nå har “gått ut på dato”. Fjorårets prøvingsattest vil derfor bli godtatt, og min kjærlighet til Frankrike har brått blitt enda sterkere enn den allerede var fra før.

Vingård Gaillac

Fredagskvelden ble en liten pustepause fra ukas store skuffelser. Vi gikk til innkjøp av musserende vin til bryllupet fra Domaine Duffau i det sjarmerende vindistriktet Gaillac, samtidig som vi fikk oss en spennende omvisning på vingården og fikk smake alle de ulike boblene fra deres sortiment.

Som takk for at vi ønsket å servere våre bryllupsgjester nettopp deres musserende vin, fikk vi ei magnum-flaske med på kjøpet.

Om jeg kunne ha valgt meg et annerledes bryllup enn vår planlagte storslåtte seremoni på Château du Croisillat, ville jeg enten ha leid en husbåt på Canal du Midi eller valgt å ta feiringen til et sted som dette, en fin liten vingård, en intim seremoni med kun mine nærmeste ved min side. En hyggelig middag blant drueranker og skjønn natur.

Fornøyde var vi over å ha fått handlet inn gylne bobler til bryllupet, bekymret var vi likevel over veien videre. Vil det i det hele tatt bli noe bryllup den tolvte september, eller vil vi ende opp med å måtte utsette feiringen til neste år?

Landskap

Med tårer i øynene og hjertet sunket dypt ned i magen, tittet jeg ut vinduet der vi kjørte hjemover under rosa himmel, en malerisk solnedgang la seg over de nydelige solsikkeengene og vingårdene som vi krysset på vår vei. Det hele var så ironisk at jeg ikke klarte annet enn å flire gjennom tårene, jeg bor i et paradis, tydeligvis et virusinfisert paradis, og nå skulle vi fylle stuegulvet med enda flere flasker vin som kanskje ikke vil bli drukket i september.

Neste dag, lørdag, dro vi på båttur langs Garonne-elven og Canal du Midi, nok en distraksjon fra viruset, bryllupsplanleggingen og mine mange demoner.

Drueranker

Frankrike letter på restriksjonene og åpner grensene!

Gårsdagen. Onsdag.

Jeg tok meg en spasertur ned til Garonne-elven, til slusene for å nyte de fredelige omgivelsene og det altfor varme været, varmt og klamt. Heldigvis var det lille grøntarealet ved vannet omtrent tomt for mennesker, munnbindet kunne dermed bli liggende i vesken inntil videre.

Jeg satte meg på gresset og omfavnet stillheten, en liten tenkepause i parken ved slusene, like under Saint-Michel broen. En liten distraksjon før tiden var inne for å gå videre, for å rekke mitt ukentlige ærend innom organisasjonen La Ruche Qui dit Oui, hvor jeg onsdag etter onsdag henter utvalgte forhåndsbestilte råvarer fra bøndene i nærdistriktet. Jeg ville dessuten også rekke en tur innom bakeriet for å kjøpe speltbaguetter og olivenbrød.

Flere av bøndene i regionen jeg bor i, sannsynligvis også i resten av Frankrike, har sett seg nødt til å tenke kreativt for å tjene nok til å få endene til å møtes. Antallet gårder som delvis forvandles til chambres d’hôtes (pensjonat) blomstrer, flere av disse har fått plass på favorittlista mi, kall det gjerne en ønskeliste, på Airbnb. Mange tilbyr frokost som utelukkende bestående av ferske råvarer direkte fra tomten, andre driver restaurant eller butikk, hjemmelagde produkter og bygdesjarm, lekre kvalitetsvarer som tiltrekker seg nysgjerrige byfolk som meg selv til gårdene. Det finnes til og med noen gårder sør i landet som inviterer til show og cabaret, en touch av Moulin Rouge, glitter og glamour, kombinert med høygaffel og kjeledress.

Bygdecabaret

Selv om jeg i dag ikke hadde noen ærend å rekke, tok jeg meg likevel en tur ut etter endt arbeidsdag, rastløs som jeg blir av å jobbe hjemmefra dag etter dag. Under dagens personalmøte fikk vi vite at vi vil fortsette med hjemmekontor ut juni, juli, med muligheter for utvidelse til august og september, noe som forsåvidt passer meg greit. Om vi ender opp med å fortsette slik ut året, er sannsynligheten stor for at jeg tar meg en tur til Norge i oktober, eller en ekstra lang juleferie hvor jeg vil jobbe fra stua til min mor i en uke eller to.

Gode nyheter har det blitt mange av de siste dagene. Den siste og beste nyheten kom i dag, fra statsminister Édouard Philippe. Frankrike letter på restriksjonene fra og med 2. juni!

Førstkommende tirsdag åpner restaurantene, kafeene og barene igjen. Vi vil kunne reise hvor vi vil innenfor Frankrikes grenser, bryllup vil kunne bli arrangert som planlagt, og fra 15 juni åpner landegrensene for EU/EØS-borgere, uten karanteneplikt.

Jeg kan nå begynne å se frem til en spennende sommer med mange fine helgeturer i vente, kanskje på fjellet eller ved sjøen, i sjarmerende små byer eller ute på landet, jeg gleder meg til mange fine restaurantmåltid, og hvem vet, kanskje også en bygdecabaret.

Mest av alt ser jeg frem til å kunne gifte meg i september.

Det kribler, jeg smiler, jeg gleder meg til alt sammen. Selv med avlyste reiser og utsatte konserter, selv med jobbtilbud som har gått i vasken, jeg smiler der jeg skriver et nytt kapittel på disse blanke arkene som nå ligger foran meg.

Endelig kan jeg glede meg til å fortsette planleggingen av mitt bryllup her i Sørvest-Frankrike, etter å ha vært engstelig i åtte-ni uker, etter å ha vært på nippet til å gi opp håpet. Jeg kunne nesten ha veddet sjelen min på at det hele ville bli avlyst. Men nå, nå kan sommerfuglene få flakse fritt rundt i magen igjen.

Jeg feiret de gode nyhetene med en fiolmilkshake fra isbaren Moustache ved Quai de la Daurade, og scrollet meg gjennom Airbnb, på jakt etter et fint sted hvor jeg kan tilbringe pinsehelgen sammen med min kjære.

Milkshake

Fornøyd, reserverte jeg en spennende séjour for min kjære og meg, i det sjarmerende vindistriktet Gaillac. Natt til 2. pinsedag skal vi overnatte i en koselig liten trehytte i landlige omgivelser, blant vingårder og eventyrlige middelalderslott.

Milde himmel som pengene flyr og kalenderen fylles opp,  nå som vi er ute av karantene, nå som reiselivsnæringen og restaurantene ønsker oss velkommen igjen, nå som bryllupet er i rute igjen.

 

Karantenedagbok: Fire nye uker i et nedstengt land

President Macron har talt. I fire nye uker vil landet være stengt og befolkningen holdt i karantene. Heldigvis har vi fortsatt lov til å ta våre maksimalt seksti minutter lange spaserturer innenfor en kilometers radius fra våre hjem, vi har fortsatt lov til å handle brød hos bakeren, kjøpe frukt og grønt fra økologiske butikker og handle kjøtt og meieriprodukter fra bondemarkedet.

Dagligvarebutikkene og apotekene holder som normalt åpent, nylig har også enkelte hagesentere fått tillatelse til å ta imot kunder (via drive-in systemet).

Både Julien og jeg er fortsatt friske, vi er fortsatt kjærester, vi er fortsatt forholdvis stabile til sinns, samtidig kan jeg garantere at jeg vil gråte av glede det øyeblikket samfunnet åpner igjen.

Jeg vet godt hvor heldige vi er, vi som har et tak over hodet og mat på bordet, begge er vi i full jobb og leiligheten har en fin balkong som varmes av sola fra tidlige morgentimer til sent på ettermiddagen.

I tillegg har min kjære og jeg et rikt utvalg av sørvestfranske viner i skapet, smakfulle suvenirer fra ulike helgeturer hvor vi har reist på besøk til sjarmerende små vingårder, smakt oss gjennom et hvert sortiment og plukket ut våre personlige favoritter. Disse ulike vinene nyter vi godt nå, i helgene og litt til, når behovet for en bedre middag og en liten oppmuntring melder seg.

Toulouse plakat

Jeg ser frem til å kunne dra på slike helgeturer igjen, vi skulle jo egentlig til Bordeaux i begynnelsen av mai. En idyllisk langhelg en amoureux, hvor vi skulle overnatte i en koselig liten leilighet i hjertet av gamlebyen, vi skulle fotografere vakre landemerker, drikke vin og nyte deilig sørvestfransk gastronomi på en av byens beste restauranter. Burlesque-show med pinupstjernen Dita Von Teese skulle bli lørdagens underholdning og jeg skulle pynte meg med dyp rød leppestift, perlekjede og en av mine fineste kjoler.

En helgetur til utkanten av Carcassonne, til vingårdene i Limoux og den vakre landsbyen Montolieu hadde vi også planlagt. Sistnevnte bærer kallenavnet Village du Livre et des Arts (landsbyen for bøker og kunst), og huser hele femten bokhandelforretninger, mange av dem antikvariater. Et paradis for bibliofile, meg selv inkludert, bare sytti kilometer unna mitt hjem, jeg lengter etter den dagen jeg endelig får kommet meg dit.

Hvorvidt ellevte mai faktisk blir slutten på dette kapittelet og starten på livet etter, gjenstår å se.

Grå kjole

Coronakarantene, dag 29.

Mandag. Over hver vår kaffe og et glass appelsinjuice på deling, spiste vi påskesjokolade til frokost. I over en uke hadde vi nå utsatt å besvare siste epost fra dekoratøren til bryllupet, noe vi endelig tok oss tid til på denne franske helligdagen. Motivasjonen var totalt fraværende.

Det som i utgangspunktet skulle bli den lykkeligste dagen i mitt liv, orker jeg knapt å se frem til nå, i frykt for å måtte avlyse alt sammen. Vi befinner oss i en global krise, og det vil nå bli umulig for meg å kjøpe brudekjole på noe annet vis enn via internett, gifteringene må vi dessuten forsøke å få hentet ut fra Kraków på en eller annen måte, så snart butikkene og postkontorene åpner igjen i Polen.

Utover ettermiddagen tok jeg meg en luftetur, handlet brød på bakeriet og gjorde mine beste forsøk på å slutte å tenke på alt som jeg uansett ikke kan gjøre noe med, alt som er utenfor min kontroll.

Sammen med min kjære, ble påsken avsluttet over en god middag med hvitløksmarinert lammekjøtt og haricots verts, servert sammen med et par glass rødvin fra Corbières.

Nabolag

Coronakarantene, dag 30.

Tirsdag. Hjemmekontor, hjemmetrening og en ettermiddag med iskaffe og lesestoff ute på balkongen. Fortsatt venter jeg spent på bøkene jeg bestilte for snart en måned siden, postkassen sjekkes daglig, vil de komme frem innen karantenetiden er over?

Dagens bilde fra mobilgalleriet:

IMG_20200414_204529_846
Den kunstneriske passasjen ved Place du Capitole. Her kan man besøke en rekke koselige utekaféer, med utsikt mot byens mest ikoniske landemerke, Capitole.

 

Bekymringer rundt bryllupet på grunn av coronavirus

Forrige lørdag besøkte vi det eventyrlige slottet hvor vi etter planen skal gifte oss om et halvt års tid, Château du Croisillat. Et avtalt møte, for å sjekke noen siste detaljer sammen med både dekoratøren vår og eieren av slottet.

Heldige var vi dessuten med været, solskinn og blå himmel. Perfekt for anledningen, nå kunne vi jo vise dekoratøren uteområdet på sitt beste, ta oss god tid til å planlegge hvordan slottets hage skal dekoreres til bryllupsseremonien, rikelig med blomster og små detaljer i stil bohème chic.

Slottets hage

Vi tok henne også med til den store flotte spisesalen, hvor runde bord skal dekoreres med hvite duker og blomsterbuketter med gule og blå blomster, hvor girlander skal henges fra taket og skape varm belysning og idyllisk stemning, idéer har vi mange av, dekoratøren likeså.

Eieren av Château du Croisillat lot oss besøke hvert eneste av de mange soverommene både på slottet og det tilhørende annekset for å få en bedre oversikt over hvem som skal få tildelt hvilket rom, av alle våre gjester som kommer langveisfra, det vil si rundt seksti av de sytti inviterte.

Med bryllupsseremonien i slottets hage, vil det passe ypperlig å fortsette de sene ettermiddagstimene med champagne og kanapeer på gårdsplassen, den store åpne plassen hvor høye bord og enkle dekorasjoner skal plasseres, enkelt og minimalistisk, for å ikke stjele oppmerksomheten fra det nydelige slottet som vi er så stolte over å få vise frem til venner og familie.

Slottsplassen

Der vi vandret rundt på slottsplassen, oppdaget vi en rekke søte tilskuere, en gruppe esler som betraktet oss med sine store øyne fra motsatt side av eiendommens gjerde. En liten stund ble vi stående og klappe eslene til det gikk opp for dem at vi ikke hadde med oss mat, den ene etter den andre snudde de og gikk sin vei.

Esler

Romantisk idyll og mange fine planer, men fortsatt ingen garanti for at noe som helst vil bli gjennomført…

Selv om det kanskje ikke ser slik ut fra utsiden, selv om jeg smiler fra øre til øre til den lille kameralensen og for menneskene rundt meg, er jeg sekunder fra å begynne å gråte hver gang jeg nå tenker på alt jeg i utgangspunktet hadde planlagt for mai måned, for sommeren, og ikke minst bryllupet. Med en ekstremt vond magefølelse og tilhørende tristesse hver gang tanken på bryllupet streifer mitt sinn, aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Grunnet coronaviruset og alle de nødvendige tiltakene som er satt i gang for å bekjempe virusets spredning, vet jeg ikke om jeg får reist til Polen i mai for å hente gifteringene jeg betalte for i januar, jeg vet ikke om jeg får kjøpt meg brudekjole sammen med min mor og min syke tante, jeg vet ikke om jeg vil ende opp med å finne meg en brudekjole tidsnok engang.

Slik situasjonen er i dag, vet jeg ikke engang om våre gjester vil komme seg frem til Toulouse, da sjansen er stor for at deres fly eller tog vil bli innstilt, kanskje vil de til og med bli nektet utreise fra sine hjemland eller innreise til Frankrike. Livredd er jeg også for tanken på at borgermesteren til slutt kan nekte oss å arrangere bryllupsfesten, samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet der jeg gråter over meg og mitt. Jeg vet at samfunnet går til slike drastiske grep nettopp for å beskytte befolkningen, jeg vet at dette handler om noe så mye større enn meg.

Men av alle milepæler i livet, skulle jo dette bli en av de viktigste i mitt liv.

Slott

Vonde tanker går i sakte film i mitt mørke sinn, om og om igjen, som en gammel kassett, en ekkel skrekkfilm som jeg tvinger meg selv til å se på. Om jeg bare hadde hatt en brøkdel av optimismen til Julien, min kommende ektemann, tenk så fint det ville vært å hatt et klart nok sinn til å kunne fokusere på å planlegge alternative måter å komme seg frem til Kraków (om landet åpner grensene igjen), tenk så fint det ville vært å kunne si til seg selv at flyene vil gå som normalt og bryllupet vil gå nøyaktig etter planen, sytti gjester, drømmekjolen, ringene fra Kraków, vakker hageseremoni og et helaftens måltid på Château du Croisillat.

Vi krysser fingrer, tær og ber på våre knær om at alt vil ordne seg, at vi, folket, vinner over viruset.

Slottet Château du Croisillat

Tårn slott

Slottsbesøk

Smile gjennom det vonde

 

Amerikanske pannekaker og DJ til bryllupet

Jeg sier god morgen til en tirsdagsmorgen med frokost på kafé før arbeidsdagen står for tur. Én gang i uka inviterer jeg meg selv ut på enten açai bowl eller amerikanske pannekaker med kaffe latte og ferskpresset appelsinjuice på den koselige kaffebaren Arcane i det nye grønne nabolaget Cartoucherie. Et nabolag som om litt over ett år også vil åpne en spennende mathall, et prosjekt som vi alle i Toulouse har gledet oss til i to år allerede.

Temperaturen har sunket drastisk disse siste to ukene, og sommergarderoben har blitt byttet ut med varme ullskjerf og store kåper. Vinterstøvlettene ligger fortsatt nedpakket i sine skoesker helt innerst på øverste hylle i et skap, en hylle jeg ikke rekker opp til uten hjelp fra min kjære.

Jeg koser meg med frokost, og med tanken på at jeg i dag vil forlate jobb to timer tidligere enn vanlig, da Julien og jeg skal møte en DJ etter anbefaling av eieren av Château du Croisillat (slottet hvor bryllupet vårt skal arrangeres).

Amerikanske pannekaker

Tykke pannekaker med knasende gode pekannøtter, bananskiver og søt lønnesirup, jeg sitter ved et lite bord ved vinduet og nyter stillheten som hører til de tidlige timer på morgenkvisten, et fint avbrekk fra den ellers så hektiske frokosten som slukes i en fei ved kjøkkenbenken hjemme. Spørsmål rundt kveldens møte har jeg mange av, deriblant undrer jeg om DJen har god kjennskap til internasjonal musikk, et viktig kriterie for et bryllup hvor halvparten av gjestene hverken forstår fransk eller har noen som helst interesse for fransk musikk, måtte det være gamle chansons eller moderne pophits.

Den to timer kortere arbeidsdagen suser forbi, truende skyer på en gråfarget himmel forteller at regnværet snart vil melde sin ankomst. Heldigvis har jeg husket å pakke med meg paraply i vesken,  en veske som fortsatt inneholder solbrillene som ble flittig brukt fra tidlig vår til slutten av oktober. Sommeren savner jeg allerede, men glad blir jeg likevel av å tenke på at juletiden bare er en liten måned unna.

Ullskjerf

DJen foreslår å møte oss på kaféen Café Wilson, som jo faktisk er kaféen hvor vi møtte vår vigsler for første gang, en uventet og definitivt morsom tilfeldighet. Vi bestiller hver vår kaffe, latte til meg og espresso til ham, DJen sitter klar med iPad og notatblokk, han smiler og hilser kjapt før han går rett på sak og forteller om seg selv og sin virksomhet, om hvorfor enkelte musikksjangere og låtvalg fungerer bra i bryllupssammenhenger mens andre bør unngås så godt det lar seg gjøre.

Han forteller om lysanlegg og lysdekor, hva han kan bidra med og hvordan han kan stå til tjeneste i bryllupsseremonien, han lurer på hvilke låter jeg som nordmann ønsker å høre på dansegulvet, om jeg har noen konkrete musikkønsker for en kveld som denne, denne vakre begivenheten feiret sammen med kjente og kjære fra nært og fjernt.

Jeg vet ikke, jeg må tenke, reflektere over fortiden, mimre tilbake til en tid så langt tilbake at jeg knapt husker hvem jeg var den gang da. Etter endt møte gjør vi nettopp dette, Julien og jeg, vi reflekterer, vi grubler, jeg undrer om “Tore Tang” blir for sært for et såpass internasjonalt publikum. Enklere er det nok heller å satse på elektronisk musikk med norske tekster, og kanskje en ballade eller to.

Capitole natt

Vi forlater møtet, positive er vi begge til DJen Arnaud og hans arbeid. Under den mørke nattehimmelen spaserer vi i retning Capitole, det nydelige belyste tinghuset, og videre hjemover mot nabolaget Saint-Cyprien. Min kjære spør meg om jeg har lyst på sushi til middag, tja, hvorfor ikke sier jeg, min hjerne fortsatt distrahert i sin søken etter hva som burde være et bredt register av låter med norske tekster. Vel, jeg liker jo fortsatt Mods, da.

Toulouse natt